Flerfeltsvei

Når man kommer ned til Oslobyen og setter seg i leiebilen, blir man plutselig klar over at man ikke lengre er alene på veien. Det er veier overalt og rushtrafikken blir liksom litt mer intens enn den føles i Beisfjord. Ikke det at vi ikke har rushtrafikk i Beisfjord, men det er litt flere biler å forholde seg til i Oslo sentrum en fredags ettermiddag. Dessuten er jeg jo ukjent med sentrumstrafikk idet jeg ikke bor i selve Beisfjord sentrum, men huset ved siden av.

Uansett. Man møter altså mange mennesker, ja man kan nesten si man får nye venner. Ikke sånn å forstå at man får pratet med dem. Nei, det er noe med det å kjøre sammen i kø når det er flere felt. Trafikken beveger seg sakte før den stopper helt opp, for så å bevege seg igjen. Når du har sittet slik en stund, begynner du å se at bilen ved siden av er noe du kan forholde deg til. Du har på en måte etablert et forhold til den. Kanskje ikke med en gang, men ganske sikkert etter noen minutter.

Det ene feltet beveger seg fremover, mens det andre står stille. Så stanses ditt felt og det andre beveger seg. Etter mange gjentakelser finner du at den fiaten du stod sammen med for en time siden plutselig befinner seg ved siden av deg igjen. Du blir liksom litt glad over gjensynet. Du ser at damen bak rattet fortsatt peller seg i nesa, mens hun har blikket rettet stivt fremover. Om hun slumper til å se til siden og slik møter blikket ditt kan du være sikker på at hun ser rett frem igjen straks. Hun hadde kanskje ikke tenkt på at noen skulle se henne pelle seg i nesa.

Fyren i Mercedes prater i mobiltelefon. Han er sikkert direktør en eller annen plass og dermed både viktig og opptatt. Eller kanskje er han ikke så opptatt likevel, men det er noe med å kjøre Mercedes. Det har med forventninger å gjøre. Man må se opptatt ut når man kjører Mercedes. Derfor har fyren mobilen mot øret hele tiden, hvis han bruker handsfree vil jo ingen se at han er opptatt. Kanskje har han egentlig ingen å snakke med, han bare later som. Der han sakte kommer opp på min venstre side idet hans felt beveger seg mens mitt står stille, kjenner jeg at jeg synes synd på ham. Jeg tror det er en svært ensom mann i Mercedes som glir forbi for syttende gang, eller var det atten. Det kan uansett ikke være mye strøm igjen på mobilens batteri, tenker jeg.

Damen i den gamle opelen rett foran meg er nok veldig lei nå. Selv synes jeg det er underholdende å se ungene i baksetet klatre rundt i fri dressur. De er selvsagt lei og vil ikke lengre sitte med seler på. Damen snur seg stadig bak og roper et eller annet de ikke bryr seg om. Jeg hører jo ingenting, men det ser ut som hun er temmelig sint, og det er jo ikke så rart hvis de ikke bryr seg om hva hun sier.

Det er lenge siden jeg har sett den hvite varebilen nå, men der tar jeg den igjen. Den har sin faste plass i køen noen biler foran mannen i Mercedes, jeg er usikker på om de kjenner hverandre. Det står Fjaler entreprenør på siden av bilen. Inne i bilen sitter en ung mann og synger. Ja, jeg vet jo ikke om han synger siden jeg ikke kan høre noe, men munnen beveger seg som om han synger. Jeg griper meg i å nynne med, men det er litt vanskelig siden jeg ikke aner hvilken sang det er han nynner på. 

Han er sikkert på vei hjem etter en lang arbeidsdag. Jeg ser at bilen er relativt gammel og svært skitten. Det er noe suspekt med bilen og den unge mannen. Kanskje driver han med svart arbeid? Han kjører altså rundt her uten å betale skatt. Han har sikkert tre litauere ansatt på slavekontrakt. For alt jeg vet sitter de bak i bilen, Det er ikke vinduer i varebilen og derfor kan de ikke se ut. Han er sikkert på vei for å sette dem av i det nedslitte, brannfarlige losjiet de får som del av en luselønn ingen egentlig kan leve av.

Jeg synes synd på litauerne. De har sikkert familie hjemme, men arbeidsledigheten har drevet dem i hendene på den kyniske, unge fyren fra Fjaler entreprenør, som nå sitter og nynner glad over ukas inntekt, som han ikke betaler skatt av i det hele tatt. Hadde vi stått stille litt lengre, kunne jeg kanskje rukket å åpne døren og sett om det virkelig satt tre stakkars litauere bak i bilen hans. Men trafikken beveger seg igjen og der forsvinner hans felt for langt frem til at jeg kan se den. Jeg burde kanskje ringt politiet, men gjør det ikke. Det er jo slett ikke sikkert det er noen litauere bak i bilen i det hele tatt. Det kan jo hende jeg bare lar fantasien løpe løpsk.

Etterhvert begynner jeg å forstå hvorfor trafikken beveger seg så sakte. De to feltene skal bli til ett. En stor blinkende pil viser at de til venstre skal inn i mitt felt. Ideelt sett skal man da bruke glidelåspinnsippet og slik få en effektiv innsnevring. Vi gjør det ikke særlig effektivt, men jeg kommer meg da videre og befinner meg plutselig alene på en helt vanlig vei med et felt i hver retning. Det er ikke lengre noen kjente her. Det er bare korte møter hver gang du møter en bil. Det er liksom ikke tid til å bli kjent med de du møter. Du rekker knapt å se hva slags bil de kjører.

Jeg lurer på hva som skjedde med mannen i Mercedes. Har han begått selvmord fordi han var så ensom? Kanskje har han funnet en dame og er veldig lykkelig? Jeg håper det. Ungene til damen i opelen er sikkert på skolen nå. Der får de sikkert utfolde seg og bli til gangs mennesker får vi tro. Hva damer i Fiater gjør når de ikke står i kø i Oslo sentrum er ikke godt å vite, men jeg håper de tre litauerne får tarifflønn heretter.

Jeg har blitt min far

Det er ganske vanlig å uttrykke bekymring for dagens ungdom og deres gjøren og laden. Det meste disse gjør, strider jo mot oss voksnes rettmessige oppfatning av hva som burde være godkjent kotyme. Det er ikke bare vanlig, det er faktisk en urgammel del av vår kulturarv og dermed en absolutt påkrevd tradisjon. Vårens vakreste eventyr er feks klagingen fra min egen generasjon over den fordømte russetiden (det er vinter nå, men vi forbereder allerede den rødglødende fordømmelsen som skal komme). Nå er klagingen i dag selvsagt helt på sin plass i motsetning til hva den var for 30 år siden, noe annet skulle vel tatt seg ut.

Det går en lang linje fra vår tids klagemål over dagens ungdom og bakover i tiden. Linjen går faktisk rundt 2500 år tilbake, og må dermed kunne kvalifisere til å benevnes tradisjon. Ca år 470 før Kristi fødsel (til helvete med dette tullet med -før vår tidsregning....) kom en fyr til verden. Ja, det kom sikkert mange fyrer til verden da også, men dette var en spesiell fyr. Sokrates het han, og gråt, får vi formode, da han ble født. Sokrates var en kar som funderte over mye og mangt. Han hadde meninger om det meste og ga uttrykk for dem. Han benyttet kort sagt sin ytringsfrihet. Dette førte til at han kom på kant med myndighetene og fikk valget mellom å bli forvist eller dø. Han valgte overraskende nok å tømme giftbegeret og ble slik noe så sjeldent som en intellektuell martyr. Allerede her ser vi at gamle dagers martyrer var å foretrekke. Vår tids martyrer blir gjerne det av å sprenge seg selv og andre i luften, et noe usympatisk trekk ved denne delen av dagens ungdom. En løsning her kunne for øvrig være mer baconspising, idet statistikken tydelig viser at ungdom som ikke spiser bacon er overrepresentert blant dem som sprenger folk i lufta.

Tilbake til Sokrates: Som nevnt hadde han synspunkter på mangt og i mangel av evne til å holde kjeft, ga han uttrykk for disse i alle sammenhenger. Han var det vi i dag vil kalle ekstrovert og elsket å møte og diskutere med andre mennesker.  Sokrates tuslet rundt i Athen og snakket med folk, stilte dem spørsmål og diskuterte ting og tang. Vi kan bare forestille oss hva han hadde fått til om facebook hadde eksistert på den tiden, for ikke å nevne twitter. For å kople den avdøde filosof til dagens ungdom må vi ta for oss et av hans hjertesukk. Han bekymret seg til stadighet over hvorledes det skulle gå med dagens (les datidens) ungdom. Slik ble han opphavet til en bekymring vi deler den dag i dag, en bekymring for ungdommens ve og vel som også fremtidige generasjoner vil dele.

Sokrates var altså hva vi kaller en filosof. En som grubler og filosoferer over livets mysterium, universets uendelighet, hvordan forstå kvinner, hvorfor kjøper noen franske biler og andre merkverdigheter. Dagens ungdom kan faktisk studere filosofi og slik bli faglærte filosofer. Mitt forslag til eksamensoppgave for studiet er det samme hvert år: "Hvordan skal du livnære deg med din utdannelse som filosof"?

Nå er det selvsagt med god grunn vi deler salig Sokrates` bekymringer. Vi kan knapt forestille oss hvor ille det vil gå med dagens ungdom gitt den fordervelige livsførsel de bedriver. Jeg har tidligere gitt uttrykk for tanker om dagens motebilde. Bare det å se bekledningen/avkledningen våre håpefulle benytter er skremmende nok. Der vi før brukte kortbukser og nøyde oss med det, går de i dag avkledd i restene av klær som knapt levner noe igjen til forestillingene. Da min mor gikk kledd i bikini en varm sommerdag i hagen, ville min bestemor rynket på nesen og mumlet noe om å gå med udyret sitt "berre i ei grima"! I dag anses den samme bikinien for gammeldags. Nå skal de begrensede tekstilene danderes slik at de virkelig markedsfører herlighetene. Som om det ikke er nok, tatoveres gjerne piler fra magen og nedover, men om du følger oppfordringen og forsøker å titte, blinker det rødt i metoolamper og din sosiale staus raser nedover som troverdigheten til politikeres valgløfter. Tro meg, dette kan aldri ende godt!

Språket er også langt ute på viddene. Det er en utfordring å forstå hva pokker disse oppkomlingene av noen ungdommer egentlig mener. Det kommer lyder ut av munnen deres, vi ser leppene bevege seg og hører ord, men ordene gir overhodet ingen mening. Når de i tillegg følges av underlige bevegelser med hendene blir det enda verre. Der man før tok hverandre i hånden til hilsen, er dagens ritualer uhyre mer omfattende. Det skal knyttes neve, dyttes borti den andres knyttede neve, mens man sier feks "Word bro" på noe som er ment å være engelsk! I tillegg peker man gjerne mot bakken med pekefingre og lillefingre. Hva skal det bli av slikt spør jeg?

"Og jeg bare...OMG liksom" er et uttrykk som sannsynligvis er ment å uttrykke noe, tror jeg ihvertfall. Hva det er ment å skulle uttrykke er jeg derimot svært usikker på. OMG er, etter hva jeg forstår, det samme som et godt gammeldags "Å Herregud"! Hvorfor ikke si det da? WTF tør jeg ikke fortelle hva betyr på engelsk for det er så stygt, men det betyr visstnok det samme som et uskyldig nordnorsk "Ka i Hælvette?" Hvordan skal dette ende?

Det er ikke grenser for hva ungdom finner på av trollskap og ugagn om dagen. Lekser gjør de ikke i det hele tatt og faller ut av skolen og ender opp på trygd, og svir av våre surt opptjente skattekroner. Alternativt leser de leksene så grundig og stiller så store faglige krav til egne prestasjoner at de klikker mentalt og havner på institusjon før de er 20 år fordi de ramler ned på karakter 5 i et fag. Hvordan i all verden skal disse kunne styre landet i fremtiden

Forsøk å få dem til og vaske kopper, eller Gud forby, støvsuge. Ikke tale om! De er late og oppkjeftige og bidrar overhodet ikke i huset. Men ukepenger skal de ha. Kravene til hva de vil ha og deres evne/vilje til selv å gjøre kravene noenlunde spiselige henger overhodet ikke sammen. Det å yte før man får nyte ses på som noe gammeldags, noe som ikke vedkommer dem. Jeg tør ikke engang snakke om klima. De streiker i skoletiden, gnåler og lager et pokkers styr om vi lar bilen gå på tomgang og vil stenge hver oljebrønn på kloden, men prøv å få dem til å gå til trening selv. Hva skal det bli av slikt?

Det er blitt så ille at bare jeg tenker på det, renner kjeften over av alt jeg har å si om disse totalt unyttige, kravstore, oppkjeftige, late og kvisete oppkomlingene vi kaller dagens ungdom. Bare på bakgrunn av det ovenforstående burde vi satt en stopper for videre forplantning, så ille er det blitt. Meningen er visstnok at disse skal ta vare på oss når vi blir gamle. Det kan vi se bort fra. de er jo ikke i stand til å rydde rommet, støvsuge ordentlig, husholdere med penger og langt mindre ta vare på seg selv. Jeg gjentar; hva skal det bli av slikt?

Her om dagen kom jeg hjem fra arbeid, en virksomhet dagens unyttige snyltere ikke aner hva er. Idet jeg åpner døren kjenner jeg det bare. Nå er det fan ta meg nok! Huset vibrerer av dyp bass og etterligningen av noe vi kjenner som musikk, tyter ut av overdimensjonerte høytalere jeg har betalt for i form av lyder fra mennesker med masse tatoveringer og ringer både i ørene og på andre deler av legemet, som snakker kjempefort, det kalles visstnok rapmusikk. Alt dette mens klær og sko ligger strødd utover parketten som er full nok av grus til å kunne settes poteter på. Plutselig var lidelsens kalk tømt til bunns. Jeg fikk nok, det var tid for et oppgjør.

Jeg stormet inn til tenåringsdatteren, rev opp døra og ga luft for mine følelser: "SE Å FÅ SKRUDD NED DEN JÆVLA APEMUSIKKEN I EN HELVETES FART FØR JEG HIVER DE SATANS HØYTALERNE UT VINDUET OG TRØR DEN FORBANNA MOBILEN DIN FLAT"!! Deretter slengte jeg døra igjen og marsjerte rett inn i stua for å få litt fred og ro.

Det var da en skremmende erkjennelse plutselig traff meg - Jeg har blitt min far.

Høreapparat og våte baller

Det sies mangt om hvor positivt det er å bli voksen, og dermed eldre. "Bli voksen", er en frase jeg alltid har hørt, jeg hører den forsåvidt enda i dag. Den antyder at ting skal endre seg til noe bedre når man blir voksen. Dette med alder kommer man jo ikke unna, men det å bli voksen er et valg. Selv har jeg for lengst valgt å unngå dette så godt jeg bare kan. Jeg ble glad da en kompis mente jeg hadde lykkes godt med det også, før jeg slo opp på ironi i ordboka. Mange ordtak som - de gamle er eldst, og lignende,  brukes for å glorifisere en prosess, som er i progresjon helt uavhengig av botox, og alle rare ting enkelte benytter i et fåfengt forsøkt på å ikke se eldre ut. Uansett hva du gjør, og hvor mye du trener, blir du eldre. Til slutt er ringen sluttet og du ender opp der du startet, matet med skje og bleieskift. Det er livets gang. Livet er som en runde golf, en rekke harde slag før du ender i et svart hull.

Det hender du møter såkalt «gamle flammer» på din vei. Disse har det til felles at de er blitt nettopp det – gamle altså. Jeg har for lengst forsonet meg med tanken på at jeg blir eldre. Det er ikke det som plager meg. Det er mer de stadige påminnelsene jeg kunne greid meg uten, som for eksempel de nevnte gamle flammene. Jeg kunne akseptert å få vite at jeg skulle dø i en alder av, for eksempel 80 år, og så fått levd livet og dødd da. Hvorfor disse stadige små påminnelsene om hvilken vei det går? Det virker som om Vårherre her har en ondskapsfull åre. Han kunne holdt seg for god til dette. Høreapparat er et godt eksempel. Det gikk ikke bedre enn at jeg endte opp med en slik innretning. Audiologen (det heter det på godt norsk) hevdet dette bare var helt normalt i min alder. Det burde ikke vært det. Det er selvsagt ingen sympati å få heller. Bermen av mer eller mindre gode venner formelig koker over av humor på en hardt prøvet stakkars vegne på grunn av en slik innretning som egentlig bare gjør at du bedre hører når folk ler av deg heller enn med deg.

Før om årene kunne man lett gli på isen og falle, uten å tenke seg om engang, du spratt opp like uskadet uansett. Nå kan du ta deg fan på at et eller annet brekker som tørrkvist selv ved ganske enkle fall, om så på en madrass. Skal man hive seg til køys med fruen, må man jaggu krype forsiktig i sengehalmen av frykt for lårhalsbrudd. Om det ikke brekker når du faller, er det uansett et eller annet som går i stykker og dermed er lang rekonvalesens etter operasjon påkrevd. Hele tiden blir det gnidd inn at dette er normalt. "Helt normalt i din alder", heter det. Det verste er at de som sier det, gjør det med en inderlig skadefro i det skjulte. Jeg vedder på at den unge, spreke legen, ler seg fillete så snart han har sendt meg ut av kontoret - "hihi, enda en som ser hvor det går" - tenker han vel. «Du må huske på at du ikke er 20 år lengre Vidar» sa fastlegen min etter en operasjon, da jeg klaget over at rekonvalesenten ikke gikk så fort som ønsket. Drittsekk sier jeg! Har ikke leger bedre dannelse enn at de trykker en stakkar ned? Han burde hatt anstendighet nok til å lyve litt i hvert fall.

Damene har sitt klimaktorium å slite med, som en påminnelse om noe de vet kommer. For oss menn er overgangsalderen også en påminnelse, om enn på en litt annen måte. For oss arter det seg slik at testiklene, over tid, krymper slik at selve pungen blir slakk og henger ned. Alt dette på grunn av manglende produksjon av testosteron.  Det hele kulminerer med at pungen henger lengre ned enn snurrebassen, og markerer slik vår overgangsalder. Siden en voksende ølvom ofte hindrer oss fra å se stoltheten uten speil, er det ikke alle menn som ser dette inntreffe. De oppdager det ikke før pungen er blitt så slakk at de blir våt på ballene når de setter seg på doskåla. Dette er selvsagt ytterst nedverdigende, og noe vi burde vært spart for. Når industrien opplever fall i produksjonen, setter regjeringen straks i gang stimulerende tiltak. Hvor er regjeringen når ballene henger, spør nå jeg? Straks må man vel begynne å sjekke bak seg før man går på do om morgenen for å unngå at ting og tang klemmes i døra.

Jeg nevner knapt det triste som inntreffer videre med den en gang så stolte kriger etter som årene går. Beredskapen er ikke lengre slik den før var. Før kunne man brekke et spett over snurrebassen. Nå er ikke armmusklene det de engang var. Nei, fremover blir man prisgitt legevitenskapen. Legemiddelindustrien består for en stor del av menn eldre enn meg. Derfor vet jeg at når min tid kommer vil nok noe ha endret seg. Pr i dag bruker vi mye mer penger på forskning om potensfremmende midler enn vi bruker på forskning om demens. Det er derfor ikke usannsynlig at man om en del år sitter på et gamlehjem med en kjempeereksjon. Da vil man dessverre oppleve at man har glemt hva den skulle brukes til. Pleiere på gamlehjem, med en god dose humor, kan fort finne på å blande lykkepiller og viagra til medisinutdelingen. Da blir en stakkar sittende med noe som står og logrer mellom bena i timevis før tyngdekraften lar en plaget sjel slippe mer ydmykelse. Lykken får være at man da er for åndsfraværende til å la seg merke med det.

Damene slipper heller ikke unna tyngdekraften. Påminnelsen om dette ble en venninne av meg til del da hun satt i badstua med sin trettenårige datter. Jenta spurte sin mor om hun visste hva damer på hennes alder (straks 50) har mellom puppene, som trettenårige jenter ikke har. Hun ble temmelig lang i maska da jentungen utbrøt "navlen", mens hun lo seg skakk. Og slikt skal man ha av sine egne. Skjebnen rammer oss hardt. Der damene blir mer navlebeskuende med årene skjer det motsatte med oss menn. I ungdommen var, i hvert fall en del av legemet, navlebeskuende døgnet rundt. Man kan vel si at akkurat dette endrer seg med årene, uten å overdrive.

Så kan man spørre seg om det er noe positivt med det å bli eldre? Man blir kanskje visere. Selv oppdager jeg at jeg er bedre til å tenke meg om. Skal jeg bøye meg for å knyte skoene, for eksempel, tenker jeg meg bestandig godt om for å se om det er noe annet jeg skal gjøre når jeg nå engang er der nede. Man slipper også å tenke på dette med å spise helsekost. Godt oppe i årene trenger vi alle de konserveringsmidlene vi kan få i oss. En annen klar fordel er at man i en blogg som denne, kan skrive nesten hva som helst uten frykt for å ødelegge fremtidige karrieremuligheter. Man blir pensjonist selv i konkurranse med andre godt kvalifiserte søkere.

På verksted med bilen

Jeg har, over lengre tid, vært plaget med en fryktelig ulyd fremme på høyre side av bilen når jeg kjører på ujevn vei. Problemet er vedvarende og gir seg ikke. Mine evner som praktisk mekaniker er omtrent på nivå med min evne til å tre en tråd i en nål, altså ikkeeksisterende. I tillegg er min kunnskap om hvordan en bil er skrudd sammen bare marginalt høyere enn Donald Trumps kunnskap om alminnelig folkeskikk. Det er altså lite jeg kan regne med selv å oppnå med og åpne verktøykista. Like lite hjelp var det å få hos de lokale verkstedene. Ingen hadde tid til å se på dette før langt ut mot jul.

I desperasjon dro jeg en tur østover til naboen. Jeg ble tipset om et lite verksted der som var av den mer fleksible typen på alle mulige måter, hva nå det skulle innebære. Innehaveren kalte seg Hasse og hadde masse tatoveringer og ikke like mange tenner. Det stod mange tomme ølbokser på arbeidsbenken inne i verkstedet, så han var nok ofte tørst. Kanskje hadde han diabetes eller noe? I tillegg hadde han sans for kunst, for det var pyntet med tomme spritflasker rundt i verkstedet. Glad i blomster var han åpenbart. Han hadde mange blomsterpotter med ulike valmuer og sånne grønne planter som luktet sterkt. Tydeligvis en sånn kunstnertype.

Han virket litt uvennlig til å begynne med. Men tødde veldig fort opp da han så hvor fortvilet jeg var. Han viste stor interesse da jeg sa hvor lite jeg kunne om biler og at jeg trengte å få bilen fikset koste hva det koste ville. Han ble veldig omsorgsfull etter gjentatte ganger å ha spurt om jeg virkelig ikke kunne noe som helst om biler, og lovte å se på den med en gang.  Hans bekymring for meg og mine problemer virket veldig overbevisende så jeg satte igjen bilen. Dessuten lovet han å ta en full sjekk ellers på bilen også, siden han mente jeg så ut som en ærlig mann.

Hasse ringte meg dagen etter på hotellet og sa det var veldig bra at jeg hadde kommet, for det var en del ting han oppdaget som ikke var bra for sikkerheten. Det hadde seg slik at noe som heter flippoverstaget hadde løsnet fra flensebolten, altså den som gir kraft inn i selve hylsekammeret. Siden dette fort kunne føre til motorhavari, lovte han å fikse dette først.

Det ble en temmelig kostbar affære, men Hasse var skvær og lovte meg spesialpris siden jeg var en så grei kar. Uka etter var dette fikset, men så viste det seg, mens han jobbet i hylsekammeret at kryssboltlageret, som holder kurongakslingen, viste en slakk når han testet dette pneumatisk. Det ble visstnok billigst om han fikset dette mens han allerede hadde oppe hylsekammeret. Jeg ble litt bekymret for kostnadene, men siden vi var blitt venner lovte han meg en solid rabatt. Jeg tok dette som en ferie og gikk rundt i Kiruna på sightseeing.

Det var jammen fint at jeg fant denne karen, ellers hadde nok bilreparasjonen kommet helt over styr økonomisk. Dette skjønte jeg da han ringte på nytt etter rutinemessig å ha sjekket bremsene. Det hadde seg slik at det var noe å gjøre der også, og bremsene tuller man ikke med. Noe som heter splintopphengsmojengen hadde slipt over turbofrikaseen i venstre glidekammer på kaliprene fremme og gitt riper i selve frikaseen, noe som fort kunne gitt trøbbel ved sterkt bremsepåtrykk i sidevind. Slike turbofrikaseer er jo veldig følsomme for sidevind, forklarte Hasse, han var en dyktig pedagog også.

Hasse visste heldigvis hvordan man kunne slipe ned ripene, uten å skifte hele glidekammeret, noe som reduserte kostnadene dramatisk, og dette ville han gjøre siden det gjalt en nær venn. Jeg måtte imidlertid love å ikke røpe dette for noen, ellers ville han bli plaget av mange som ville ha samme jobben gjort billig, men han måtte jo ha noe å leve av også, noe alle kan forstå. Hasse var som sendt fra himmelen. Han foreslo at han kunne ordne det slik at motoren minsket avgasstrykket over modulserveren på intercoolerens senterstag, slik at jeg unngikk trøbbel på neste EU-kontroll, og siden bilen da i praksis ville være som ny, slo jeg til.

Regningen kom på drøyt 60.000 svenske kroner. Jeg syntes dette var litt drøyt for reparasjoner på en 15 år gammel bil, men Hasse var ikke bare snill, han var veldig opptatt av miljøet også. Han foreslo at jeg kunne betale uten kvittering. Det ville spare både meg for penger og minske arbeidet for ham og dermed ble summen redusert noe. Hasse selv foretrakk det slik for miljøets skyld. Han var medlem i De grønne og redd for at vi ødela verden slik vi forurenset med å hogge skog for å lage papir. Papirmengdene bare kvitteringene på hans verksted utgjorde, tok fort knekken på en liten regnskog.

Jeg slapp unna med 50.000 og var kjempeheldig. Det er ikke hver dag man sparer miljøet og penger samtidig. Jeg begynner å tro at det skal være mulig å tjene penger på en bærekraftig utvikling. Nå kjører jeg rundt med en ekstra miljøvennlig bil med orden på det meste og priser Skaperen for at jeg har en venn som Hasse. Enda plages jeg med en fryktelig ulyd fremme på høyre side av bilen når jeg kjørrer på ujevn vei, men dette skal Hasse fikse neste år når han tar EU-kontrollen.

Middelaldrende damer og villedende markedsføring

På en av mine turer til fots gjennom det blomstrende sentrum av Narvik (parketaten gjør en kjempegod jobb), kom jeg plutselig til å befinne meg noen korte skritt bak en dame jeg umiddelbart oppfattet som en meget yngre utgave av arten, sånn litt ut i tenårene ut fra bekledning, hår og det jeg ellers kunne observere fra min daværende posisjon. Etter at jeg passerte damen, korrekt på venstre side må vite, slo det meg umiddelbart at damen nok var mer på min egen alder. Altså middelaldrende pluss ut fra et forventet snitt i henhold til statistikken for vår landsdel

Saken var altså den at damen, som ellers helt garantert omtaler seg selv og eventuelle venninner som jenter, hadde falt i den, ikke uvanlige fellen, å forsøke å fremstå som nettopp det - en jente. Denne damens forsøk på å oppnå evig ungdom falt like ettertrykkelig til jorden som alle andre damer i tilsvarende alders forsøk på det samme. Min høyst subjektive oppfatning av dette er altså at middelaldrende damers forsøk på å fremstå som sine døtre, aldri blir noen vinnersak.

Men tilbake til den nevnte damen og hennes konkrete fremtoning, en dame jeg forøvrig ikke kjenner, mer enn at jeg vet sånn circa hvor gammel hun er. Hennes person er ellers irrelevant annet enn som eksempel på hvor ille slike drømmer om å se yngre ut faktisk kan bli. Jeg noterte meg (litt imponert egentlig) pupper som sto rett opp. Skikkelig struttepupper med andre ord. Min antagelse er at vi snakker om noe som visstnok heter pushup, etter sigende noen slags greier man har i puppeholderen i den hensikt å oppnå nettopp strutting. Enten det, eller så dreier det seg om en anseelig mengde fyllmasse av typen silikon, eller hva man nå bruker for å fylle opp slitne hudfolder. Til sammenligning har jeg enda ikke hørt om menn som fyller scrotum (Pungen for svarte) med silikon selv om den med årene også kun er en hudfold som henger lengre og lengre ned. Struttepung vil neppe bli mote i min levetid for menn over 50 håper jeg.

Ansiktet hadde også fått sin dose av noe som nok var ment å skulle fylle ut rynker. Det var ihvertfall ikke mulig å skjelne noen form for mimikk, da hun (antar jeg) smilte tilbake, sånn som man gjør når man treffer noen man vet hvem er, men egentlig ikke kjenner. Den antatte mengden botox i leppene ville fått selveste Jan Thomas til å rødme. Håret var ellers dandert som på en passelig tåpelig utseende barbiedukke.

Det med fyllmassen i leppene kunne ellers sikkert demonstreres ved å kysse henne for deretter å klistre truten mot butikkvinduet vi passerte. Hun hadde garantert fortsatt hengt fast der. Bukser ja. De var av den typen som er korrekt formet og med forsterkede sømmer slik at en moden dames naturlige kropp transformeres til tenåringsidolet. Paret med noen stylter av sko fra helvete, snakker vi om en gangart som var direkte latterlig, for ikke å si direkte helseskadelig.

Med fare for å generalisere, antar jeg at damen ikke var prostituert siden hun gikk med en dokumentmappe. Min fraværende erfaring med nevnte yrkesgruppe forteller meg at de gjerne bærer på andre ting enn dokumentmapper, men sikker kan man jo aldri være. Kort sagt var altså damen et utmerket eksempel på villedende markedsføring og burde dermed vært en sak for forbrukerombudet. Bare se for dere overraskelsen om man etter en kveld på byen etterfulgt av en het natt, skulle våkne i samme seng som damen, med sminke og klær i uorden. Det er her forbrukerombudet burde koples inn.  Og hvor i all verden vil jeg så med dette?

Kjære middelaldrende, voksne og modne damer i alle fasonger. Det er en grunn til at kroppene deres, puppene, ansiktet og det meste endres. Dere har blitt eldre. Det mest fantastiske med det er at det faktisk er 100% naturlig. Dere blir sånn det var ment dere skulle bli. Det fine er at dere blir bare enda vakrere. Dere endres helt i takt med de fleste menns preferanser hva kvinner angår. Det ser bare så inderlig dumt ut når dere forsøker å endre naturens gang.

For min middelaldrende kropps del kan jeg ihvertfall slå fast at mitt kvinnelige skjønnhetsideal er i konstant endring både hva ytelser og utseende angår, og det helt i takt med at mitt eget legeme blir eldre, og ytelsene redusert. Skulle jeg, Gud forby, bli skilt og finne en jente på 25, ville jeg aldri i verden kunne hengt med uansett. Selv er jeg gift med en bestemor og hun ser bare bedre og bedre ut. Hun er enda finere nå enn for 27 år siden. Middelaldrende damer er vakre, og om tyve år vil jeg si nøyaktig det samme om damer rundt 70.

Campingliv del 7

Campere er veldig opptatt av å skape en hjemmekoselig atmosfære. Når forteltet er satt opp kommer det fram bord og stoler, matter og duker. Noen har med seg både katt og hamster. Har enda ikke sett noen har hatt elskerinnen med sammen med kona, men kan ikke avkrefte at det skjer heller.Det settes opp blomster på bordene. Her finnes vogner med feste til blomsterpotter på hjørnene. Om utviklingen fortsetter vil det bli vanlig at man setter poteter ved siden av vogna i fremtiden. Dette bør campingplasseiere planlegge for.

Campere er så opptatte av å gjøre akkurat det man gjør hjemme at man ofte lurer på hvorfor de i det hele tatt satte seg i bilen, hektet vogna på og dro langt av gårde. Dette med billig mat og drikke spiller selvsagt inn. Likevel trenger man ikke være rakettforsker for å regne ut at det er lite å spare når man tar kjøreutgifter med.

Til og med bygdekrangelen vi er så avhengige av, tar vi med. Grunnen er enkel.  Når vi pakket ut av vogna og fikk sett oss omkring, var mesteparten av nabolaget likevel naboer hjemmefra. Joda. Man reiser avsted for å oppdage noe nytt, bare for å møte naboen i dusjkø.Egentlig tror jeg campere innerst inne er veldig glade i naboene sine. De må være det siden de til og med er naboer på ferie.

Jeg tror campere egentlig kunne gjort hele greia både rimeligere og enklere. Om man satte opp et digert fortelt på huset hjemme, bestilte masse svensk mat og fikk levert drikke fra systembolaget, kunne man sluppet utgifter til campingvogn.

Man kunne koordinere innkjøpene med naboene, man griller jo sammen med dem likevel når man camper. Ungene trenger jo strengt tatt ikke reise til Boden for å leke med venner hjemmefra.

Man kunne rett og slett gjøre nøyaktig det samme med nøyaktig de samme venner og i tillegg ha mye bedre plass enn i ei trang vogn. På toppen av det hele ville man spart masse penger, man ville slippe do og dusjkø. Jeg nevner ikke engang dotømming.På toppen av det hele kunne man hatt plen, poteter i hagen og fandens oldemor. Men viktigst av alt. Man hadde sluppet å henge i ræva på fruen når hun skal ofre til alteret i det hellige Ikeahelvete. Vik fra meg!

Campingliv del 6

Gutta som driver campingplassen liker ofte å spille campere et aldri så lite puss. De lar gjerne en do være tom for papir. Da kan en stakkar fort bli sittende lenge, lenge og fundere på sitt neste trekk.

Det som da gjelder er å vente ut de andre som står i dokø. Nå kan det være temmelig mange i en slik kø og man må dermed være forberedt på å sitte en stund i hockey. Dessuten vanker det gjerne spitord fra de som står utenfor og skjønner at noen sitter over tiden.Etter et par tre evigheter roer det seg gjerne. Tar ofte ikke mer enn to til tre timer. Da har man muligheten til å smette over til neste do for å gjøre ferdig jobben. Svenskene har det ikke med å ha bilde av kongen på do. Hadde de hatt det ville man selvsagt ikke tørket seg med kongen om det var vår konge. Hadde det dreid seg om svenskekongen hadde det muligens vært en annen sak.

Det er selvsagt mulighet for tre fingre bak og 111 på tapeten men man er da en herre og tar slikt heller med humør og noe som er ment å være britisk flegma, selv om man ikke er britisk. Det er kanskje ikke like lett å ta det med humør for de som sitter i vogna og venter på vanndunken du skulle fyllt etter dobesøket mens kjeften vassflyter av tannkrem, og den nevnte flegma kun er noe man har lest om, men man gjør nå så godt man kan.

Humør er en forutsetning for å overleve denne type ekstremcamping. Dette gjelder spesielt når godværet kaster seg over en stakkar. Da fylles campingen i samme takt som blæra til naboen utenfor Adriaen ved siden av. Han er veldig glad i øl, noe vi hører gjennom veggene på billigvogna at kona hans også er oppmerksom på.

På vår camping betyr dette at resepsjonen er stuet opp av folk i feriemodus og en campingplass nesten uten ledige plasser. Nå starter er darwinistisk prossess når de 20 ledige plasser skal fordeles på de 120 som står i kø. Campingplasspersonalet gjør sitt beste, men campernes pågangsmot og oppfinnsomhet kjenner ingen grenser. Litt som bobileiere. De kjenner heller ingen grenser og parkerer over grensa til naboen, gjerne på tvers.Kampen er hard og det vises ingen nåde. Alle skitne triks brukes og de svakeste får intet. Ikke sjelden lurer en fyr seg inn gjennom den åpne bommen med vogna si og setter den på en ledig plass og satser på tilgivelse. Det får han ikke. Den indre justis på området er tøff. Folk fra Senja, med masse tatoveringer, setter opp vigilantegrupper og driver ut svindleren.

Til slutt roer det seg ned og freden senker seg atter over plassen. Gutta fra Senja sitter i forteltet, drikker og skryter av seg selv, mens vi andre køyer. Nok en campingdag er over.