O jul med din glede

 

 

Julehandel. bare ordet er nok til å gi en stakkar gåsehud under tærne og stressmage. Og da tenker jeg selvsagt på fruen som ellers utsettes for dette hvert år mens jeg er opptatt med andre....viktige....ting som å passe at tevannet ikke svis og slikt. Med andre ord er jeg opptatt av andre mennesker rundt meg og deres velbefinnende, altså en edel personlighet og en sann menneskevenn.

 Nå ville det seg slik at det falt i mitt lodd å måtte ta den tunge turen til byen på lørdag for å handle noen slike julegreier, nevnte jeg hvor snill jeg er? Det er ille nok å slåss for parkeringsplass men det er en jungel der ute og de av oss med store, eldre, tunge varebiler vinner alltid over pingler med strøken Mercedes og dermed så jeg litt lysere på det. Dette går fort og greit tenkte jeg idet jeg jogget lett forbi køen i rulletrappa for å komme inn på apoteket. Men hvor lenge var Adam i Paris (eller deromkring)?

 I inngangen står det et gammelt skinn, ei kjerring på 80 pluss med gåstol og hele pakka. Jeg er jo relativt sprek og regnet med en rask fallseier i kampen om å få trykket på kølappmaskinen først men faen heller. Vet dere hvor raske slike gamle øk kan være på en kjapp 4-meter? På gamlehjem landet rundt står det slett ikke så ille til som media vil ha det til. De har alle personlige trenere og jobber hardt året rundt med et mål for øye. Nemlig å gruse meg i kampen om å rekke frem i køa på apoteket. Og de vinner hver gang!

Når kjerringa så kommer fram til disken står det selvsagt en stol der slik at sånne som henne kan bruke ekstra tid på å sette seg godt til rette og late som om hun er utslitt. Før hun leverer resepten skal det selvsagt tørrprates en evighet om vær, vind, køer og stressede mennesker. Mens jeg langsomt blir gal og i tankene kveler livskiten ut av det gamle skinnet begynner hun å snakke om hemmoroidene til mannen, ja jeg sto nært nok til å høre det! Stakkars jævel tenkte jeg i mitt stille sinn (da tenkte jeg ikke på hemmoroidene) og lurte på om jeg skulle beslaglegge stikkpillene hun fikk og kjøre dem ned i gapet på henne.

Det var da det skjedde. Gamla tok opp portemoneen sin(det heter det når du er 80) og begynte å telle mynt! Hun tellet mynt! Lenge! Dette var planlagt, jeg vedder! De gjør sånt bevisst. Er sikker på at slike gamlinger går innom en plass og veksler i mynt slik at de kan slå oss i køspurten for deretter å pine oss med å bruke ekstremt lang tid. Det sprakk fullstendig for meg, men siden det sto en securitasvakt i umiddelbar nærhet slo jeg ikke. Jeg laget mange halkvalte lyder der jeg sprang ut og tenkte at bikkjene får vente et par dager på ormekuren.

 Jeg ga opp resten av handlingen og regnet med forståelse for dette på hjemmebane, så feil kan man ta. Det er enda godt jeg er velsignet med godt humør, en evighet av tålmodighet og et menneskelig storsinn som får Mor Theresa til å minne om Hitler. Jeg tar slike episoder med det gode og nekter å la slikt ødelegge dagen for meg. Hvorfor irritere seg nå i adventstiden? Ha en jævlig god jul!

Kroppspenetrering

 Skopi er en fellesbetegnelse for ulike måter å penetrere kroppen på enten gjennom huden eller mer naturlige åpninger i kroppen med tanke på undersøkelse evt inngrep invortes. Gastroskopi og coloskopi er to måter å se gjennom systemet med en bøyelig slange med kamera fra henholdsvis øversiden (via spiserøret) eller fra undersiden (altså rævhollet). Om en skal gjennomføre begge samme dag bør en be om at en først undersøkes fra øversiden sånn at en ikke... ja du forstår. Vel. Ved coloskopi føres en 4 tommers slange ( det kjennes sånn ut) opp gjennom den åpningen hvor det for de flestes vedkommende står en plakat merket "EXIT ONLY"! Totalt uten hensynstagen til denne plakaten kjører da legen denne slangen opp i systemet for å gjøre greien sin. Om disse legene kan det forøvrig nevnes at de velges tidlig ut for videre studier. I et hemmelig direktiv som ligger inne i stillingsinstruksen til førskolelærere står det at de skal merke seg de barna i barnehagen som alltid står tvekrøket av latter når andre slår seg og gråter. Er mangelen på empati stor nok kvalifiserer dette til opptaksprøve til enten diktatorhøgskolen eller for de aller verste til utdanning innen kroppspenetrering, altså som coloskopilege. Det sies at Hitlers mor fikk velge podens utdanning mellom coloskopistudier i Niedersachsenhaussen Uberkrankenhochshule eller Die Diktatorhochschule i Munchen. Hun valgte det siste for ikke å ødelegge ettermælet hans fullstendig. Smertene denne penetreringen påfører en stakkar må nevnes. For å rette ut tarmen blåses det luft inn slik at legen får kjørt inn greia. Vi snakker her luftsmerter fra helvete. For damer, vær vennlig å ikke begynn med fødsler og slikt. Tenk dere heller at ved en fødsel kommer barnet ut av en, av naturen designet, åpning hvor det er meningen at barn skal komme ut. Se så for dere at det samme barnet i det øyeblikket det er kommet ut den riktige åpningen stappes inn i den nedre åpningen for så ved hjelp av trykkluft trykkes opp igjen i en helt annen kanal. Slike smerter! Når du da ser legen komme med slangen og ber deg om å slappe av bare vet du hvordan Jesus følte det da han vandret med korset på vei til avslutningen. Mange har snakket om hvor ydmykende en slik undersøkelse er. Det er ydmykende å bli avkledd nedentil og kanskje tom lagt i narkose uten anelse om hva de egentlig foretar seg mens du sover. Av anstendighetshensyn skal jeg ikke spekulere videre på dette men for min del var den mest ydmykende delen da jeg kom til meg selv klam i hakket men UTEN den obligatoriske 50lappen i sprekken. Jeg følte meg så brukt.....

Idealtid og ekte Narvikgutter

 

Da jeg vokste opp i lille Håkvik for lenge siden var fritidsinteressene enkelt definert. Enten var du på fjellet på jakt eller i elva og fisket . Alternativet var idrett. Da var du på fotballbanen, eventuelt lysløypa. Egentlig litt som dødsårsaker i Nord Norge på den tiden, enten døde du på land eller til sjøs. Siden det ikke fantes konkurranser for jakt eller fiske (det er nemlig så lenge siden at vi faktisk jaktet og fisket for å spise det vi fikk), drev vi med idrett på fotballbanen eller i lysløypa. Vi hadde selvsagt hørt om håndball, volleyball, golf og andre ting de drev med i byen, men det fantes nå engang bare lysløype og fotballbane i Håkvik. Byen var langt unna bygda. I byen bodde det fine folk som skrelte potetene de kjøpte av oss på bygda før de spiste dem.

Det fantes ikke damelag i fotball, de jentene som ønsket det, spilte med gutta. Jakt og fiske fikk jentene ikke være med på. Det brakte ulykke og dårlig fangst. Etter hvert som man ble eldre, ble dette synet nyansert noe, idet godt fiske forutsatte godt haill. Så langt jenter og fiske. For søringer, som ikke vet hva haill er, skulle jeg gjerne kommet med en utfyllende forklaring. Jeg er imidlertid alt for fintfølende til dette og rødmer over tastaturet mens bilder trylles frem på netthinna.

Det var en fin oppvekst. Livet var trygt og forutsigbart. Ski på vinteren og fotball om sommeren. Ski på TV var alltid spennende, Norge vant jo ofte. Dette var før lipsyl og astmaspray, dermed vant faktisk av og til noen andre nasjoner også. For min egen del var det slik at jeg vant mye innen hundekjøring, som den gang ble bedrevet ved hjelp av hund, pulk og ski.

Idrett var da, som i dag, innrettet slik at det alltid var en som vant. Det er jo på en måte målet med all idrett. Vedkommende ble bejublet, som seg hør og bør. Det å ha et velfylt premieskap var noe alle misunte en. Noen av oss var så heldige at vi vant konkurranser utenfor kommunegrensene, ja liketil ble norgesmestre og endog nordiske mestre til overmål. Da skjedde miraklet i en by med rundt 20.000 verdensmestre. Selv om du kom fra en pitteliten bygd langt utenfor byen, fikk du komme på forsiden av selveste lokalavisa. Dette var store ting for en landsens gutt kan du tro. I Narvik var det slik at utenfor byen bodde det bare bygdelapper. I byen bodde de ekte narvikguttene/jentene. Man kunne selvsagt ikke titulere seg narvikgutt uten å være nettopp det etter visse kvalifiseringskriterier, kriterier ikke engang byfolk selv var helt enige om. En ting var de imidlertid enige om, bygdefolk var fjordinger, krattfinner, lapper og annet rart, noe vi i lett godtok, ukjente med krenkelsesbegrepet som vi jo var.

Men var det slik at du vant et eller annet stort, for eksempel ble norgesmester, kunne du ta gift på at det på forsiden av lokalavisa stod med store krigstyper "Narvikgutt VANT......"
Det fantes altså noe som kunne gjøre deg til narvikgutt selv uten at du bodde på nærmere avgrensede geografiske steder på narvikhalvøya og hadde fedre som hadde jobbet på bolaget eventuelt jernbanen. Dette var selvsagt ikke noe varig medlemskap i den eksklusive klubb, kun ment den dagen det stod i avisa og kunne ellers brukes senere om det var viktig for å påpeke byens stolte prestasjoner innen idretten. Ellers var det å rykke ned til den sedvanlige betegnelsen håkviklapp, noe jeg forøvrig levde godt med, idet jeg alltid har ansett det som streng straff å måtte bo i en by, noe man kan burde kunne dømmes til om man hadde gjort noe veldig, veldig galt. Ikke desto mindre kan jeg altså, med lokalavisen i hånden, dokumentere at jeg ved flere anledninger har vært ekte narvikgutt.

For de som ikke vant var det ikke like enkelt. Det var selvsagt grader av å ikke vinne. På bakgrunn av virkelig heroisk innsats og mot alle odds, kunne man komme inn som en god nummer to og oppnå en viss respekt, omtrent som Finland i vinterkrigen, men det gjeveste var selvsagt å vinne. Var man på andre siden av skalaen, altså blant de som tapte (les, langt nede på resultatlista), var det ikke særlig gøy. Det er ikke til å legge skjul på at utvelgelse til lag i skolegården for en stor del fulgte de idrettslige resultater. Man ville jo gjerne vinne. Dette førte, naturlig nok, til at enkelte alltid ble stående igjen og ble valgt sist. Det var nok ikke særlig greit å stå sist igjen og måtte høre et oppgitt «Ok, vi får ta ham i dag, men da tar dere ham i morgen» når fotballag i friminuttene skulle velges. Som voksen gråter hjertet mitt over de barn dette blir til del i dag, men det var nå engang ikke tema for denne teksten og får ligge til en annen gang.

Norge hadde på den tiden et ordentlig sosialdemokrati. Egentlig var vel de fleste partier sosialdemokrater enten de nå het Høyre, Venstre eller Arbeiderpartiet. Det var relativt stor konsensus rundt hvordan vi ønsket å styre samfunnet. En ting kom imidlertid sigende inn fra langt fra venstre. Dette gjaldt de som alltid ble stående igjen og ble valgt sist eller de som alltid endte lengst ned på resultatlista. Den i utgangspunktet store omtanken for disse ledet til innføringen av et helt utrolig eksperiment, som kunne endt med slutten for Norge som idrettsnasjon, lenge før vi ble best i verden.

Vi snakker om idealtid. En tanke så utrolig at den garantert ikke ble oppfunnet av noen som vant noe som helst. Ideen var at for et skiløp over for eksempel 10 kilometer, regnet man snittet av antatt raskeste tid og antatt seneste tid. Dette betydde at den vant som kom nærmest denne snittiden. Gikk du så fort at differansen fra idealtiden ble større til deg enn til den som gikk saktest, tapte du hele konkurransen. Dette skulle selvsagt føre til at alle hadde anledning til å vinne, en riktig sympatisk tanke, spesielt for de som ikke har et konkurransehjerte.

For min del inntraff katastrofen en vakker søndag i Skjomen. Det dreide seg om skiskyting. Jeg var jo, som nevnt, oppvokst med jakt og fiske og kunne behandle våpen som seg hør og bør. Akkurat denne dagen klaffet det meste. Skiene var perfekte, formen likeså. Blinkene falt, som om jeg skjøt på dem med hagle. Kort sagt, jeg seilte inn i mål på en rosa sky i vissheten om at ingen kunne følge meg akkurat den dagen, 10 treff på skytingen. Gjett hvem som gledet seg til premieutdelingen? Så var det dette med idealtid da.

Det ble en nedtur av de sjeldne. Jeg kom desidert sist, men var så heldig at jeg fikk deltakerbevis. Jeg mener å huske at min gode venn Rune, som ellers ofte vant, kom nest sist med en bom og var utrøstelig. Der og da kunne både min og Runes idrettskarriere endt, mange andres også for den del. Hadde denne galskapen fått fortsette, hadde vi aldri endt opp med Dæhlie, Ulvang, Koss og andre av nasjonens idrettshelter. Vi ville aldri fått oppleve idrettsfesten på Lillehammer i -94 (Bare se for dere Hellas som seierherrer på 4 ganger 10 Km stafett med idealtid for herrer, der de kom i mål en time etter Norge) og Erling Braut Haaland ville blitt valgt sist når det skulle spilles fotballkamp.

Tanken bak hele greia var jo både vakker og naiv, litt som drømmen om en fransk bil som faktisk virker, eventuelt en verden uten misunnelse, som ellers jo er en sterkere følelse enn kjønnsdriften her nord. Virkeligheten er gjerne litt annerledes. Mennesker ønsker å se noen vinne i idrett, og for å oppnå dette må noen tape. Enkelt og brutalt. Jeg har tenkt litt på dette i det siste; Siden ekte narvikgutter (og noen fra bygda) er veldig opptatte av fotball og dermed altså bruker endel tid på stadion hvor man hyller byens stolthet Mjølner der de feier banen med andre fotballstorheter som Hardhaus og Medkila, og så videre, er det ikke til å komme fra at det ikke akkurat er vinnere av europaligaen de hyller.

Sarkasmen fløt kanskje litt over kanten i forrige avsnitt, så vi hopper videre. Mjølner har nok de beste årene bak seg. Personlig husker jeg både opprykket og nedrykket fra toppdivisjonen for mange år siden. Etter det har det gått smått med Mjølner. Pr i dag er det ikke topp ti vi snakker om, selv om man jo alltid håper på bedre tider. Det er her mine tanker om idealtid kommer inn. Hvis vi begynner å tenke litt i disse baner ville både Mjølner og landslaget plutselig være med og kjempe om de gjeveste pokalene. Det ville også ført til en betydelig triveligere hverdag på stadion for ekte narvikgutter.

 

Hva med å innføre det samme prinsippet med idealtid inn i fotball? La oss si at et relativt lavt plassert lag får et poeng hver gang de treffer en medspiller med en pasning 3 ganger på rad. For lag høyere oppe må de kanskje treffe 20 ganger på rad. Om Mjølner spiller mot Barcelona, teller et mjølnermål like mye som 20 barcelonamål. Om en mjølnerspiller fremviser skudd som dokumenterbart er hardere enn ballmottaket gir man ekstra målpoeng. Dette lar seg sikkert regne ut sånn at det blir rettferdig. Her tror jeg vi kan få både i pose og sekk og stolte, ekte Narvikgutter kan atter gå på stadion med hevet hode.

 Bare en tanke. Kjør debatt.

 

Støvsuging og prostitusjon

 

 

Det følgende er uttrykk for forfatterens egne tanker/ideer/forstyrrelser og må på ingen som helst måte ses i sammenheng med den anstendighet samfunnet forventer av en middelaldrende mann med høyere utdannelse og særegen humor. Bær over med meg og les med aktsomhet dersom du lider av lettkrenkethet, helst sammen med en voksen med sær humoristisk sans.

 

«Sitting on top of a goldmine», synger Colbie Caillat med vakker stemme. Jeg satt i bilen da radioen serverte sangen med stor dybde i teksten. Dette vil jeg komme tilbake til. Først skal jeg imidlertid referere til en samtale jeg hadde med min godt voksne sønn her om dagen.  «Si unnskyld», sa jeg til ham, uten at han på noen som helst måte hadde gjort noe han fortjente korreks for. Han så på meg og skjønte fint lite. «Si unnskyld», fortsatte jeg, hvorpå han undret på hva han hadde gjort for noe galt. Dette pågikk frem og tilbake helt til han bare slengte ut et «unnskyld» for å få fred.

For alle innvidde fremgår det at min sønn nå er klar for ekteskapet, om slikt skulle komme på tale. Eksamen for enhver ektemann er bestått den dagen han kan komme med en  tilsynelatende ektefølt unnskyldning for en handling han ikke aner hva er, og langt mindre har noen som helst tilknytning til.

Livet som ektemann har åpenbart sine lyse sider, men også helt klart perioder med stor uvisshet om hva kvelden vil bringe uten at vi har noen slags påvirkningsmulighet. Jobben består da i å gjøre gode miner til slett spill ved å beklage, love bot og bedring og så begynne å støvsuge. Dette med å støvsuge behøver slett ikke ha noe som helst å gjøre med hverken det ene eller det andre, men det fungerer som et viktig signal om at du har tatt kritikken av dine handlinger/manglende handlinger/manglende forståelse/hva som helst på alvor og begynt å gjøre de påkrevde rituelle knebøy for og oppnå tilgivelse for noe du ikke har gjort og er fullstendig uskyldig i.

Menns og kvinners virkelighetsoppfatning er skremmende forskjellig. Det er forunderlig at vi har evnen til å produsere barn sammen og samtidig mangler evnen til å forstå hverandre på følelsesmessige plan totalt. Jeg tolker dette som et utslag av Vårherres merkelige sans for humor.

Om nå fruen roper at jeg må komme og gjøre et eller annet, kan det jo hende jeg er opptatt med noe, noe som krever min fulle oppmerksomhet og som jeg må rette hele mitt intellekt mot for å få bragt frem til en lykkelig konklusjon. Da ber jeg (fånyttes) om forståelse for dette og mener det er riktig at jeg kommer når jeg er ferdig med mine viktige gjøremål. Man kan jo ikke slippe alt man har i hendene heller. Når hun da kommer og oppdager at jeg koker tevann, blir det fort bråk, som om vannet koker av seg selv? Kvinner er rare sånn.

De har det med å klage på vår, etter deres oppfatning, manglende evne til å gjøre flere ting samtidig. Det kalles multitasking på fint. Selv mener de at de fint kan gjøre all verdens ting samtidig. De snakker gjerne om påkledning av unger, smøre matpakke, rydde på kjøkkenet, skrive handleliste og så videre, alt til samme tid, gjerne mens de er 9 måneder på vei og venter nedkomst når som helst. De ser aldri at vi samtidig sliter oss i stykker av å forsøke og følge med på nyhetene mens vi drikker morrakaffen og mottar kjeft samtidig. Var det noen som nevnte multitasking? Selv har jeg ved flere anledninger demonstrert min evne til multitasking ved å ta badstu, drikke øl, rape, lese VG og fjerte samtidig, slå den damer!

Menn er skrudd sammen slik at vi kan skille mellom snørr og bart, en evne kvinner tilsynelatende ikke innehar. Ta bare dette med sex. Her støtter jeg meg til litteraturen, som så ofte før. Menn kan når som helst avslutte en krangel ved å hoppe til køys. Slik kan sex avslutte krangelen og vi kan lykkelig gå videre, som om krangelen aldri fant sted. Det kalles makeup-sex og må ikke misforstås dithen at du trenger å sminke deg. Kvinner derimot….. Forskning viser at kvinners seksualitet, i motsetning til menns, er knyttet sammen med sinnsstemninger. Før man kan ha sex må man altså være i riktig sinnsstemning. Dette med kvinners evne til multitasking stilles slik i et underlig lys idet vi vet at de ikke kan gjøre noe så enkelt som å ha sex og vondt i hodet samtidig.

Om mannen rydder i huset, støvsuger og lager middag blir gjerne fruen i bedre sinnsstemning. Verden rundt kvinner må altså være i orden før de får lyst til å ha sex, sier sexologer. Om mannen sørger for at verden ser ut til å være i orden, får han gjerne en form for «belønning» i form av sex, og vipps er alle fornøyde. Boken jeg leste dette i, er forøvrig skrevet av en kvinnelig sexolog.

Den logiske slutningen vi kan trekke av dette er at menn må levere noe, en handling, støvsuging, noe som kan ses som en betaling, før han mottar belønning/vare i form av sex. Jeg overlater til leseren selv å konkludere med hva vi kaller en slik praksis, men kan legge til at det finnes lovhjemler mot slik virksomhet.

I lys av dette kan sikkert den oppmerksomme leser analysere seg frem til hvilke tanker som surret rundt i hodet mitt da jeg, kjørende i bilen, hørte «Sitting on top of a goldmine» tone ut av høytalerne. Colbie Caillat har sannelig dybde i sine tekster.

 

Vold løser ingen problemer

 

Jeg snakker ofte og gjerne om badstuas fortreffelighet. Badstuas rensende evne, ikke bare på legemet, men også selve sjelen er like kjent som den er legendarisk. Det burde vært et folkekrav å få badstue på blå resept. Jeg er sikker på at dersom flere hadde tatt jevnlig badstu, ville verden vært et langt fredeligere sted enn hva tilfellet er i dag.

 Som man sitter der, omgitt av den lune, fuktige, livgivende varmen, kjenner en at man er i fred med verden. Man blir rett og slett snillere. Jeg vil nok ikke gå så langt at jeg tilgir naboen hans gneldrende fillebikkje av en elghund, som gauler i fri dressur døgnet på tamp, men nesten, i hvert fall når det er veldig godt og varmt og jeg nyter en kald øl i tillegg i badstua.

 Når man ser på det er det slik at tanken om vold blir fjernere. Våre finske naboer benyttet badstua i møte med sovjetiske diplomater som stadig presset på. De samme pågående diplomatene ble snille som lam etter en god runde i saunaen, og finnene skaffet seg slik nok en galgenfrist. Badstue i diplomatiet er undervurdert.

 Jeg har grublet litt på dette den siste tiden hvor Talibangutta har relansert sin ide om et islamsk Utopia i Afghanistan. Skjeggete gutter med ultrakonservative religiøse ideer og tunge våpen er sjelden noen god kombinasjon. Ofte har jeg tenkt at jeg, som pedagog, skulle tilby en diplomatisk badstuleir på hytta i Håkvik. Osloavtalen kom jo i stand på samme måte, og medførte, rett nok midlertidig, en slags fred og forståelse i forbindelse med den urgamle bygdekrangelen i Midt-Østen. Nå er nok skjeggisene i Taliban enda mindre forståelsesfulle og tilgivende enn de fleste andre, men se ikke bort fra at en runde i badstua får dem inn på rett spor.

 Her om dagen fikk jeg enda en god grunn til å anse badstua som en sone hvor ikkevold fremmer seg selv. Som man sitter der og nyter en kald øl eller to, mens man kjenner man blir mer og mer i fred med seg selv, er det ikke til å komme fra at ølinntaket fører til at trykket på tanken koker i takt med vanntanken på badstueovnen. Da må man ut og gjøre noe med saken.

 Varmen, kombinert med øl gjør at freden har senket seg i så vidt stor grad at man ikke har guarden oppe som før. Man er jo i fred med alle i badstua. Når utstyret er vel fremme og lensingen startet, er det noe med våre medskapninger som skjer. Myggen kjenner jo lukta av oss på lang lei og søker straks å meske seg på vårt legeme. Nå er også verden slik innrettet at myggen gjerne søker seg til steder på kroppen hvor huden er tynnest, for lettere å kunne komme inn til blodbanken. Det stedet med tynnest hud befinner seg i sentrum av kroppen, og er eksponert, naken som man jo er, for det omgivelsene har å by på, altså mygg.

 Det er først når man oppdager at en mygg har satt seg på stoltheten at man forstår at vold ikke løser noen problemer. Ethvert forsiktig knips kan her føre til uutholdelige smerter. Man skjønner fort at man bør fare frem med lempe og ikke la situasjonen eskalere. Dette skal være pensum i badstuleiren for Talibangutta. Ved ledige stunder vil vi også tilby helgekurs i sinnemestring for middelaldrende menn med manglende tastaturhemninger, som hater elbiler, Greta Thunberg, coronavaksine, jævlene i kommunestyret, homofile og fandens oldemor. Senere vil vi tilby videregående kurs for de samme sinte middelaldrende menn og Taliban sammen. Eksamen er bestått når de nakne omfavner hverandre og lover å være venner.

Overgangsalderen

 

(Advarsel. Kan, ok da, vil garantert virke krenkende. Les med varsomhet)

 

For mannlige lesere kan jeg røpe at lesing av dette vil medføre at du kommer til å dra ned bokseren, bøye deg frem og titte bakover mellom beina før du legger deg i kveld. Stopper du lesingen nå, slipper du dette.

 På et tidspunkt i en kvinnes liv inntreffer store hormonelle endringer i hennes legeme. Hetetokter og plutselige raserianfall går over fra å være helt normalt, til å bli enda verre. Der man som ektemann før følte seg misforstått og ubrukelig, får man nå virkelig skjønne hvor lite verdt man er. Dette er på mange måter en slags videreføring av PMS, som jo er den perioden kvinner har 3 uker før de får mensen. Nå blir dette en permanent ordning.

 Jeg har jo tidligere vært inne på alle ting Skaperen, i sin visdom, fant på for å gjøre livet vanskelig for oss menn. Dette er intet unntak, snarere en eskalering av Hans tvilsomme humor. Det er jo slik at menns lodd i livet er å være skyteskiver. Aldri er det godt nok. Ta for eksempel lister. For 18 år siden bygde vi hytte. I fjor pusset vi opp og da ble de første gulvlister på bygget endelig satt på plass, etter mye mas. Jeg forsøkte å si at når jeg har sagt det skal bli gjort, blir det gjort. Det er ingen grunn til å mase annet hvert år. Men tror dere hun forsto?

 Det er noe med kvinners evne til å forstå og hvordan de gjør nettopp det. Om du spør alkoholikeren hvorfor han drikker er det enten fordi hans kone ikke forstår ham, hun misforstår ham eller eventuelt forstår hun ham så alt for godt. Men vi har altså verre ting å slite med og det er det denne teksten egentlig skal handle om.

 Jeg snakker om mannens klimakterie, overgangsalderen. Jepp! Vi har dette vi også, om enn ikke helt på samme måte som damer. Men vår overgangsalder lar vi selvsagt ikke gå ut over andre uskyldige. Vi velger å lide i stillhet, som alltid. Denne gangen er det en enda større grunn til å lide i stillhet. Når menns overgangsalder slår inn, ønsker vi slett ikke at andre skal vite at vi har fått de symptomer dette gir. Derfor skyr menn i overgangsalderen offentlige bad helt frem til impotensen uvergelig har slått inn og alt dermed likevel er over.

 Fra omtrent 30-års alderen begynner testosteronnivået hos menn å synke. Dette medfører svekkelse i muskelmasse og ubehagelige utslag som økning i kroppsfett hos noen. Mange får faktisk pupper, mannepupper rett og slett. Herfra går det faktisk bare nedover. Jeg skriver dette mens tårene renner av pur skrekk over hva fremtiden har å by på. Damenes pupper har en tendens til å ta turen sørover med årene. Det sies jo at det eneste damer i 50-årene har mellom puppene som døtrene deres ikke har, er navlen. For oss menn er det dessverre likedan. Utstyret vender uvergelig retning sørover. Turen nordover tar litjekarn sjeldnere og sjeldnere.

 Testosteronnivået går, som nevnt, ned. Av litteraturen ser vi at testiklene blir mindre. Dette medfører naturligvis en del overflødig hud, hud som før var fylt av svulmende testosteronfylte testikler. Når disse testiklene blir mindre, slår tyngdekraften inn og drar ting (i dette tilfellet huden) nedover, som Newton tidligere har bevist med andre eksempler enn dette. Over tid vil dette uvergelig føre til at pungen henger lengre og lengre ned. Tar vi med det faktum at snurrebassen ikke fungerer som ørene, som vokser hele livet, hjelper det lite. Den blir faktisk mindre. Når vi da følger den logiske slutninger disse fakta gir vet vi hvorfor menn som leser dette kommer til å bøye seg frem og titte bakover mellom beina i kveld (Mulig gjorde du det akkurat nå).

 Når pungen henger lengre ned enn litjekarn, er det over. Da har vi passert menns klimakterium. Dette er «the breaking point», for å bruke klimaforskernes språk. Nå hjelper det ikke med hverken skinnjakke eller motorsykkel med en meter høyt styre. Du er ugjenkallelig «over the top». Det fines piller og alskens remedier som hjelper, men det går bare en vei. Det kan nevnes at vi bruker circa 10 ganger så mye penger på forskning på potensfremmende midler som vi bruker på demens. Dette hjelper lite. Du sitter likevel snart på gamlehjem med en kjempeereksjon, men du har glemt hvordan den brukes.

 Jaja, sånn går det. For egen del er det slik at når jeg skrever over fruen midt på natta for å gå på do, må jeg be henne hive pjongen ut av senga, så den ikke havner i klem i døra. The future is so bright I`ve got to wear shades.

 

Nei er det virkelig deg?

 

 

For noen år siden møtte jeg et menneske av hunkjønn på et spisested rett utenfor min hjemby. Vedkommende dame så på meg og uttrykte et høylydt "Neimen, er det virkelig deg"? Slike situasjoner er forferdelig skumle og kan baksmelle noe aldeles ettertrykkelig om du håndterer dem på feil måte, eventuelt utsettes for tilfeldighetenes grusomme spill.

Jeg så an situasjonen, og damen, et brøkdels sekund, før jeg på automat responderte med et like hjertelig "Nei, er det virkelig deg"? Det burde jo for enhver være klart at hun var seg og jeg var meg, selv om disse tåpelige retoriske spørsmål ble stilt automatisk av oss begge. Slik er vi mennesker nå engang skrudd sammen. Spørsmålet var altså ikke om vedkommende var seg selv, noe som burde fortone seg temmelig åpenbart, snarere hvem vedkommende egentlig var, hvor hun kom fra, og sist, men ikke minst - kjente jeg henne?

Det vi gir uttrykk for ved slik lettvint og kritikkløs bruk av spørsmål er selvsagt et rop om hjelp. At damen kjente meg var det ingen tvil om idet hun fortsatte med å si "så godt å seg deg igjen Vidar", mens hun ga meg en klem, dette var lenge før covid 19. Problemet var at jeg ikke for mitt bare liv kunne komme på hvor jeg hadde vedkommende dame fra. Hun var på min egen alder, noe som ikke hjalp nevneverdig. Pen var hun også, selv om dette egentlig var saken uvedkommet. Hun luktet ikke ille, var ok i klærne og kunne sånn sett vært en tidligere kollega. Muligens hadde jeg gått på skole sammen med henne, eller kanskje hadde jeg kjent henne før jeg ble gift, hvorpå det skremmende spørsmål tvinger seg frem - "Hadde jeg hatt sex med henne i en fjern fortid"?

Ingenting av dette fortonte seg åpenbart for meg. I løpet av et brøkdels nanosekund tok jeg en kalkulert pokersjanse, eller var det bare ren refleks? Jeg satset alt på et kort, at det i løpet av samtalen ville bli klart hvem hun var og hvor jeg hadde henne fra. Jeg gikk på trynet noe så ettertrykkelig idet hun ga uttrykk for glede over at jeg faktisk kjente henne igjen etter alle disse årene. Jeg hadde til overmål gjort situasjonen mye verre idet jeg hadde latt som jeg ante hvem hun var. For sent skjønte jeg at jeg hadde kunnet kommet unna med å si at jeg kjente henne igjen, men ikke husket navnet eller noe slikt.

I stedet hadde jeg altså gått rett i baret, gitt uttrykk for et hjertelig gjensyn med en gammel venn, og nå sto stilt ovenfor dilemmaet; skulle jeg gi opp og spørre, eller skulle jeg satse videre på at det i løpet av samtalen vil bli klart hvem hun var. Alea iacta est, skal Cæsar ha sagt da han krysset elven Rubicon og slik startet en borgerkrig mot det lovlige senat. Terningen var kastet, det var ingen vei tilbake, jeg måtte bare satse på at jeg ville forstå hvem jeg hadde gitt en god klem, eventuelt hatt et forhold til, i løpet av praten.

Vi snakket sikkert en halv time, det vil si hun snakket og jeg lyttet mens hjernen gikk på høygir - hvem er du egentlig? Det var tydelig at hun kjente meg godt, men ingenting ble sagt som hjalp meg på vei med det jeg ville vite. Hun visste mye om meg, men greide å snakke lenge uten å gi så mye som et forsiktig hint om hvor jeg hadde henne fra. For meg ble situasjonen mer og mer uholdbar idet jeg når som helst risikerte et spørsmål, som på grusomste vis ville avslørt meg som den skjendige sjarlatan jeg var som stod der og snakket kjenning med et menneske jeg ikke ante hvem var.

Saken var jo etter hvert blitt den at jeg egentlig hadde forledet henne til å tro at jeg kjente henne igjen. Praten gikk også slik at hun trodde jeg kjente henne godt. Jeg opptrådte altså som en ren svindler og utga meg for noe jeg ikke var, en kjenning. For alt jeg vet begikk jeg en de facto straffbar handling da jeg med fullt overlegg fikk henne til å tro at jeg kjente henne. Jeg ble skremt over hva som kunne skje når jeg uvergelig ble avslørt som en skammelig løgner, og så meg klokelig om etter retrettmuligheter.

Heldigvis gjenvant jeg kontroll over meg selv og lukkemuskelen tidsnok, så på klokken og ropte ut; "Nei, skulle du sett? Jeg må jo rekke møtet", som om det var helt naturlig å ha et møte klokka 21.30 en søndags kveld. Jeg uttrykte glede over gjensynet mens jeg snudde meg og løp ut, like sulten som jeg var da jeg gikk inn for å få meg en osteburger med bacon og løk.

Jeg hadde altså sluppet unna, tilsynelatende. Problemet er vel egentlig bare utsatt. Hva pokker skal jeg egentlig si om jeg møter henne igjen? Vil jeg i det hele tatt kjenne henne igjen? Vil jeg på nytt late som jeg vet hvem jeg gir en klem og slik legge ytterligere stein til min byrde? Tynget av disse spørsmålene går jeg nå rundt og håper jeg aldri mer skal møte dette mennesket. Ja, jeg er ikke så rent lite forbannet på vedkommende. Hun satte meg i en forferdelig knipe med sitt lettvinte "nei er det virkelig deg". Når sant skal sies er det jo faktisk jeg som er å anse som offeret i denne saken.

Det var hun som forledet meg. Kanskje hun med fullt overlegg lurte meg opp i dette, og nå bare ler av det hele? Kanskje har jeg å gjøre med en fullblods psykopat som går rundt og får folk til å tro de kjenner henne ved å satse på den menneskelige refleks jeg utviste da jeg ble stilt ovenfor det umulige møtet? Kanskje finnes det mange som meg, mennesker som går rundt og tenker slik etter skremmende møter vi har blitt ofre for? Vi burde finne sammen, lage en støttegruppe. Vi kunne møtes  år om annet, finne sammen,  om ikke annet kan vi holde rundt hverandre og spørre "Nei, er det virkelig deg"?