Hvordan gjøre oss smartere?

 

Naturen er full av finurligheter. Man kan sitte timesvis i badstua med en kald øl og fundere over hvordan alt er skapt og hvor nøye det hele henger sammen. Intelligens for eksempel, fordeles ulikt i dyreriket, også innad hos de enkelte arter. Mange individer har det de trenger for å kunne greie seg i kampen for tilværelsen, andre har det ikke. De som ikke har det, dukker under og får ikke ført sine gener videre. Dette forholder seg åpenbart noe annerledes hos oss mennesker idet vi har sett behovet for ordninger som gjør at de blant oss, som ikke ville greid den tøffe kampen, faktisk får hjelp, kan produsere barn, og være gagnlige borgere. Liketil folk med hang til å tro at verden styres av en deep state med Gahr Støre og Hillary Clinton i spissen, at vaksiner er ment å utrydde folk, at 5G er for å fjernstyre borgere, og så videre; til og med disse tar vi vare på, om de enn ikke er særlig gagnlige. Alt dette er fint. Likevel kunne det være på sin plass å se om det ikke finnes måter vi kan øke vår egen intelligens og slik kunne bli gagnligere.

Mens jeg tenkte over saken, så jeg for meg dette med rovdyr og byttedyr. La oss ta for oss en reinsdyrflokk i Canada for eksempel, det kalles for øvrig caribou på de kanter. Flokken er som en organisasjon eller en mekanisme om du vil. Den er aldri sterkere enn det svakeste ledd, som i enhver organisasjon ellers. Sammenlign det gjerne med en fransk bil. Selv om den er aldri så luksuriøs og god å sitte i, hjelper det lite når motoren stopper stadig vekk. Den har sine interne regler flokken, som individene kjenner godt og forholder seg til. De som ikke gjør det blir gjerne utstøtt og må møte ulvene alene, en lite ønskelig situasjon, annet enn for ulvene. Derfor søker individene å forholde seg til flokkens uskrevne regler, og lar alle ambisjoner om å søke lykken på egen hånd eller bedrive selvrealisering fare. Flokken er slik å se som det rene nazistiske/kommunistiske samfunn hvor det enkelte individs betydning er lik null, så lenge folket/flokken består.

I reinsdyrsamfunnet er det slik at de følger naturen og dens regler, noe annet fungerer rett og slett ikke og strengt tatt har de jo heller ikke noe annet valg. Slik vil det seg at flokken hver vår, søker mot havet, dette for å kunne utnytte det gode beitet som finnes her sommerstid. Det gjør at vinterbeitene i innlandet får tid til å komme seg gjennom sommeren. En utmerket ordning forøvrig. Det kalles på fint for bærekraftig utvikling. Vi mennesker bruker stadig dette uttrykket uten at vi helt greier å bli enige om hva som faktisk er bærekraftig, en diskusjon jeg her styrer klokelig unna.

Når sommeren er på hell søker flokken innover i landet igjen, for å kose seg med vinterens herligheter og mangel på mygg. Bukkene feller hornene, mens simlene beholder sine. Dette gjør at damene kan jage gutta vekk fra beitene slik at kalvene får det de trenger. Alt har sin ordning og alt fortsetter i pakt med naturens eldgamle lover. Til våren har gutta grodd horn igjen slik at de kan denge hverandre i kampen om å få pare seg når den tiden kommer, noe den gjør sent i september. September er reinsdyrenes freddan.

Det finurligste er likevel at flokken stadig blir beitet på av rovdyr. Ulv, jerv, gaupe og ørn tar for seg og man skulle kanskje tro at dette ville svekke flokken. Slapp av! Igjen har naturen funnet en ordning hvor de svakeste er de som blir tatt først. Ingen ulv med respekt for egen helse forsøker seg på en diger sint bukk med store horn når han heller kan ta bestemora, som smaker likedan. Dermed blir bestemora, som ikke lengre greier å følge flokken og ikke lengre kan føde, spist.

Slik vil det seg at det til enhver tid er de svakeste som faller i kampen for tilværelsen. De som greier seg er de sterkeste. Det kan minne litt om nominasjonskampen i politiske partier. Det er de som igjen fører sine gener videre, og slik blir faktisk flokken styrket, til tross for en stadig desimering på grunn av rovdyrene. De sterkeste individene er nemlig bedre skikket til å ivareta sine kalver, som dermed får vokse opp. Slik tappes flokken for svake individer i den ene enden, mens den styrkes av sterkere individer i den andre. Flokken blir rett og slett sterkere av å bli spist av.

Hvis vi tenker på oss mennesker, så er vi i vår verden mer avhengige av intelligens enn rå styrke og store horn, selv om noen åpenbart har horn i siden til andre. Dette betyr at vi for vår flokks vedkommende både kan finne måter å forplante oss videre på, og rent faktisk greie oss i hverdagen. Dette siste avhenger altså av om vi er intelligente nok til å greie oss selv, eller intelligente nok til å finne de ordninger velferdssamfunnet har for at vi skal greie oss selv. Mangler vi den grunnleggende intelligensen, havner vi i en eller annen formynderordning, med små muligheter for videre forplantning. Vår flokk vil altså greie seg på bakgrunn av nok intelligens, eventuelt gode trygdeordninger.

Det første som slo meg etter dette resonnementet, var at jeg nok skulle greie meg, siden jeg åpenbart er i stand til å tenke så mange tanker samtidig som jeg sitter i badstua og drikker øl. Jeg kan til og med fise i badstua samtidig som jeg gjør alt dette, noe som viser at jeg har en imponerende simultankapasitet. Tenke, drikke øl, ta badstu og fise på en gang. Kinderegget blir bare smågutt i forhold.

Det neste var selvsagt at jeg har funnet svaret på hvordan styrke intelligensen og dermed flokken. Om man drikker alkohol, dreper man hjerneceller. Dette vet vi gjennom forskning. Logikken i det ovenforstående viser oss at det er de svakeste hjernecellene som dør først ved alkoholinntak. Flokken er ikke sterkere enn det svakeste ledd. Ved å drikke tilstrekkelige mengder øl, fjerner man altså det svakeste ledd effektivt, og vi fremstår dermed klokere. Hvem har ikke opplevd å føle seg kjempesmart etter 6 øl? Vi har altså økt vår intelligens ved å nyte en øl i badstua. Jeg nevner ikke engang hvor smarte vi blir ved å ta en dugelig single malt eller to.

Om vi, som nordmenn og gode naboer, ønsker å bedre det gjennomsnittlige intelligensnivå både i Norge og Sverige, er det ellers bare å sende en harstadværing, altså det svakeste ledd i ligningen vår her på berget, over grensa. Naturen, med litt hjelp av meg, har jammen svar på alt mulig, forhåpentligvis også på hvordan jeg skal unndra å pådra meg juling neste gang jeg er i Harstad eller Sverige.

Tålmodighet er en dyd

 

 

Det trengs mer enn ekstrem fingerferdighet om man skal tre et kondom på en mygg. Man må også ha stor målbevissthet og myggen bør ha kjempeereksjon Jeg kan ikke si at jeg er ekspert på området. Når sant skal sies har jeg aldri forsøkt å utføre nevnte handling på en mygg, men jeg vil hevde at jeg kommer med en rimelig kvalifisert gjetning. Om myggen skulle være villig til å delta på eksperimentet ville nok mine fingre neppe være hendige nok. I tillegg mangler jeg en dyd som mine medmennesker med mindre og mer nennsomme fingre innehar. Jeg snakker selvsagt om kvinner. Ikke det at jeg tror at det finnes kvinner som driver med slikt, men om noen skulle få det til, måtte det være en kvinne. Kvinner har det menn mangler i tillegg til fingerferdighet. De har tålmodighet.

Dette er noe kvinner vet å bruke mot oss i enhver sammenheng. Grunnen til det er selvsagt at de har rett. Menn mangler tålmodighet, mens kvinner ser ut til å ha fått det vi mangler og mer til. Her holder det å se på broderier og strikking. Det er en grunn til at dette er noe flere kvinner enn menn driver med. Vi har tykke og klumsete fingre, men mest av alt mangler vi tålmodighet. Jeg har ved flere anledninger forsøkt å tre en sytråd i en nål. Mine fingre er ikke bare korte og tykke, de er i tillegg stive etter bruk i lave temperaturer bak hundesleden gjennom flere tiår, gjentatte forfrysninger av bare fingertupper når man steller huder i 30 minus gir slike resultater . På den annen side fungerer de bra til å ta på varme gjenstander. Det lukter gjerne svidd av dem, selv om jeg heldigvis kjenner lite til det. Men å tre i en nål altså, jeg rødmer enda ved den blotte tanke på de ord som falt da jeg sist strevde med å tre i nåla, og unnlater taktfullt å gjengi dem. For alt jeg vet leser barn dette.

Min kone mener det er på sin plass å bruke dress ved utvalgte anledninger. Derfor har jeg et 14 år gammelt eksemplar av sorten hengende i skapet. Siden disse anledningene heldigvis ikke inntreffer for ofte er den enda fullt brukbar, ihvertfall i mine øyne. Når torturredskapen skal på, må jeg ha hjelp. Skjorten skal da kneppes tett rundt halsen, slik at man så vidt får puste. Hvorfor det er slik, vet bare kvinner eller folk som bedriver SM og bondage. Det er komplett umulig for meg å få knappene kneppet. Etter opptil flere nanosekunders prøving går jeg i luften og da er det fruens tur. Da kan hun rolig og behersket latterliggjøre mine håpløse forsøk, gni inn min manglende tålmodighet, mens hun formelig koser seg med elegant å kneppe de fordømte knappene som om det var den minste kunst, noe det jo er for henne. Det verste er at døtrene mine er blitt på akkurat samme måte. De ler seg gjerne skakk av sin gamle far før de tar over kneppingen, mens de har stor moro på mine vegne.

 

Dressen brukes sjelden heldigvis. Som regel dreier det seg om begravelser. Slike tilstelninger er like triste som det er å ha på seg dress. De er faktisk bare marginalt tristere enn mine forsøk på å kneppe knappene på skjorta, og da kun hvis vedkommende som begraves er en nær slektning.

Jeg har ved flere anledninger forsøkt å spille inn behovet for skjorte med borrelås. Sånn rent uten at jeg vet om det faktisk finnes, faller dette på stengrunn i hjemmet. Det er like lett å nå frem med forslag om dette som å ha en realistisk forhåpning om å slippe ventingen på at hun skal stryke skjorten. Den må selvsagt strykes. Hvorfor det er slik våger jeg ikke spekulere i. Det er et av livets store mysterier på linje med det ondes problem, som hvorfor mennesker enda kjører rundt med franske biler. Etter stryking får man på seg en stiv og ubehagelig kledning. Den ser ordentlig staselig ut i speilet på tur til stolen der dressjakken henger. Etter at du har tatt på jakken vet du at skjorten ser like jævlig ut når jakken kommer av. Hvorfor det er nødvendig å kaste bort tiden på å stryke noe som skal se krøllete ut et øyeblikk etterpå er for meg en gåte.

Jeg tror at kvinner gleder seg over evnen til å være tålmodige. Det gir dem et overtak på menn. Det å være utålmodig er i kvinners øyne noe som er mindre verdt. Tålmodighet er ikke bare en dyd; det er en universell verdi i seg selv. Den som mangler tålmodighet er mindreverdig mener kvinner. Da kan de heve seg over oss en stund før de som den sterke, men nådige hersker, forbarmer seg over oss ved å hjelpe oss der vi ikke strekker til. Det forventes også at vi utviser takknemlighet.

Alderens visdom har gjort at jeg ikke lenger forsøker å utkjempe håpløse kamper på området. Jeg aksepterer at fruens tålmodighet langt overstiger min og det er intet jeg kan gjøre for å bli mer tålmodig. Det ligger bare ikke til mitt kjønn enn si min natur. Elefanter har bedre forutsetninger for å lære å klatre i trær enn jeg har til å utvikle evnen til tålmodig prøving og feiling. Har du utvist tilstrekkelig mangel på tålmodighet over tid, vil dette i grunn glede damer siden de da kan latterliggjøre din manglende tålmodighet. Nå skal jeg begynne å slurve skikkelig når jeg kommanderes til å støvsuge. Teorien er at om jeg slurver ofte og lenge nok, blir jeg henvist til TV-stua mens fruen tar jobben siden den ikke blir godt nok utført. Da skal hun få god tid til å latterliggjøre mine manglende støvsugerferdigheter og ditto tålmodighet, mens hun selv fryder seg over tålmodig å kunne støvsuge til toppkarakter. For å holde ut hånen hun kommer med planlegger jeg å døyve den med en kald øl til fotballkampen. Jeg er imidlertid ikke sikker på om jeg har den nødvendige tålmodighet som skal til i prosessen frem mot målet.

Selvrealisering og kjøkkenoppussing

Kvinners evne og vilje til å skremme vettet av en vanlig mann kjenner ingen grenser. Menn vandrer rundt i en tilstand av evig angst for hva som kan skje. Dårlig samvittighet for ting koner mener man burde ha gjort, gjødsles stadig av kommentarer fra ens respektive fruer når man en sjelden gang forsøker å haille seg på sofaen. Abraham Maslow beskrev i 1943 sin teori om behovshierarkiet. Mye av grunnlaget for menns ørkesløse angstvandring finner vi her.

 

Maslow beskriver i sin teori en pyramide av behov, hvor dekningen av et behov danner grunnlaget for behovet for dekning av et nytt. Når de grunnleggende behov er dekket, så som mat, vann og husly, fokuserer vi på trygghet og sikkerhet. Deretter er vi opptatt av sosial tilhørighet og sosial status før vi endelig kommer til toppen av behovspyramiden. Her finner vi det skremmende behov for selvrealisering.  For befolkningen i Norge, stinn av daler som vi er, befinner vi oss stort sett her. Maslow har i sin forskning ikke sett på om det finnes signifikante forskjeller på menn og kvinner hva behov for selvrealisering angår. Her har jeg selv tatt ansvar, forsket (altså undret meg på egen hånd over saken), og deler villig mine teorier på området.

 

Jeg hopper inn i det øyeblikket barna er flyttet ut av det felles redet. Når jobben nå er gjort, barna er produsert, utdannet og sendt ut i verden, har vi gjort det vi skal i henhold til naturens eldgamle lover. For menn er det på tide å se på sitt behov for selvrealisering. Det er i grunnen enkelt og ukomplisert. Vi begynner gjerne å brygge øl. Noen kjøper seg sykkel, ratter rundt, forstyrrer trafikken og later som de trener, mens atter andre forsøker å se ut som om man jogger; alt for å holde et eskalerende kroppslig forfall stangen. Uansett er det enkelt og ukomplisert, som menn gjerne er. Gi oss en øl til fotballkampen, en god badstu, egg og bacon søndags morgen, et nummer i ny og ne, og vi er lykkelige og fullkomment selvrealiserte. Vi krever ikke mer enn som så.

 

Kvinnen derimot er en annen skål. Hun begynner å se seg rundt. Hun finner i huset en halvfet mann, tynn i hyssingen, sittende foran TV-apparatet. Kjøkkenet ser shabby ut; huset er ikke som i reklamen, mon det trenger oppussing? I alle år har hun freddan om kvelden ligget i sengen og studert taket noen minutter. Nå finner hun ut at også det trenger maling. Når hun først er i gang, finner hun fort ut at det meste trengs å skiftes ut eller pusses opp. Mannen er her å anse som en del av det som kan skiftes ut, eller til nød pusses opp, men bare til nød og i de færreste tilfeller.

 

Dermed begynner hun å stille seg det uunngåelige spørsmålet kvinner før eller siden stiller seg selv; Er jeg lykkelig nå? Har jeg det godt nok? Bare den blotte tanke, kan skremme Fanden på flatmark. Menn stiller aldri seg selv et slikt spørsmål. Vi vet svaret. Man er selvsagt aldri lykkelig nok, derfor holder vi kjeft. Vi brygger øl, ser fotball, tar badstu og finner at tilværelsen faktisk er helt grei som den er. Vi lever utmerket uten å finne svaret det farlige spørsmålet. Vi slipper dermed å påføre oss den følelsesmessige konsekvensen et spørsmål som aldri burde vært stilt ville gitt.

 

Plutselig en dag skjer det. Der han sitter i fred og ro og nyter helgeroen etter en hektisk arbeidsuke, smeller det; «Kjære, vi må snakke sammen»! Akkurat dette utbruddet har ført til både hjerneblødninger og slag hos menn i en rekke hjem verden over. Når menn i -50 årene får slag eller hjerneblødning er det ikke tilfeldig.  Egentlig sier hun «Kjære, JEG må snakke sammen». Hun har stilt seg spørsmålet og funnet det uunngåelige svaret. Selvsagt er hun ikke lykkelig nok. Selvrealiseringen har tatt tak i henne og resultatet er gitt. Dette gir ofte stygge resultater

 

Det hun nå bryter ut av seg, driver selvsagt menn ut i bryggeriet, i badstua, på sykkelsetet, ja noen tar til og med en løpetur mens de grubler over den skjebne som er i ferd med å bli dem til del. Selv har de små muligheter til påvirkning på dette stadiet. Svært ofte fører spørsmålet om hun er lykkelig nok til skilsmisse eller det som verre er. Siden kvinner er programmert fra naturens side til å stille det skjebnesvangre spørsmålet, er det opp til menn å løse utfordringen. Er spørsmålet stilt, er det for ofte sent. Svaret ligger i forebygging og avledning før spørsmålet bringes på banen.

 

De fleste lykkelig gifte middelaldrende menn med utflyttede barn kjenner drillen. Puss opp kjøkkenet og lat som du liker det. Støvsug huset, ta helgevasken i ny og ne uten å bli spurt, server god middag en fredag med vin og det hele. Har man en svigermor, foreslå besøk frivillig. I det hele tatt; finn på noe før det er for sent. Gjør du dette, skal du ikke se bort fra at følgende skjer: Du får beholde bryggeriet, badstua og velsignelse til en øl eller to til fotballkampen. Se ikke bort fra at freddan beholder sin betydning også. Men gjør dette allerede nå. Venter du til hun har fått anledning til å stille seg spørsmålet «Er jeg lykkelig nok», er det som regel for sent. Prøv for all del ikke å late som om du har interesse for fargen på gardiner, duker eller andre tekstiler. Her blir du uansett gjennomskuet. For Guds skyld ikke nevn eskene med brukte og ubrukte sko i kjelleren, disse må du bare leve med. Når hun kommer hjem med posene fulle av «nødvendige» klær kjøpt på tilbud, roser du hennes økonomiske sans og er enig i at hun har spart masse penger om kontoen er aldri så tom. Tar hun på seg bunaden hun fikk til konfirmasjonen og spør om du synes den passer er svaret alltid ja, og det uten noen form for sarkasme i tonefallet. Spør hun om du synes hun har lagt på seg, lat som om du får hjerteattakk. På veien til sykehuset blir hun uansett bekymret nok til å glemme at du ikke svarte.

Alternativt må du pent pusse opp kjøkkenet enda en gang til. Det hjelper mot det meste.

Det er i grunnen utrolig enkelt å ordne ekteskapsproblemer, spesielt når det gjelder andres ekteskap.

Sol, snø og arktiske strømpesnoker

 

 

Sola har kommet tilbake. Dette medfører at diverse samlivseksperter og sexologer (hvordan utdanner man seg til sexolog forresten? Er det en tradisjonell yrkesfagutdanning med flere ukers utplassering i praksis? ) spyr ut artikler om hvordan sollyset påvirker både lyst og evne. Det er mange ting man kan gjøre for å bedre både lyst og evne, men ingenting slår visstnok det velsignede sollyset. Selv har jeg skrudd ned persiennen på soverommet og er spent på resultatet.

Sola bringer all slags glede, og her nord blir vi så glade årlig at vi til og med tar fri fra jobb og skole hvert år samme dag som sola skinner første gang etter sin vinterpause. Da jeg gikk på barneskolen i Håkvik var det slik at man fikk solfri med en gang sola skinte på flaggstanga i skolegården. Dette medførte selvsagt et hurlumhei av dimensjoner da alle hevdet å ha sett noe lyst på flaggstanga til stadighet. Dette endte opp med at man fikk solfri samme tidspunkt og dag uansett om det var snøstorm eller ei. Lignende løsninger har vi i dag. Man kan spørre seg hvorfor ikke soldagen er innført som helligdag nordpå med fri for alle.

Noe spesielt med tanke på kåtskap kan jeg ikke si endrer seg med solas tilbakekomst for egen del. Gutter og menn er nå engang skrudd sammen slik at man er klar for det meste til enhver tid. I ungdomsårene var beredskapen bokstavelig talt høy, til enhver tid. Med årene har det blitt lempet litt på den høye beredskapen, men man er da klar til utrykning om alarmen skulle gå, enda noen år. At denne alarmen skulle ha noen spesiell tilknytning til sollyset, kan jeg likevel ikke se for egen del. Oss gutta i mellom, kan vi vel underskrive på at den gamle Adam kan ta til å røre på seg helt uten påvirkning av hverken sol eller vind, gjerne også i situasjoner du helst så det ikke skjedde. Det er nå engang naturens gang, og ikke noe vi selv styrer med.

Hva angår våre venner dyrene i denne sammenheng, så er det gjerne en annen sak. Nå er det jo slik at noen her vil påpeke at også vi er dyr og ha rett i det. Vi er selvsagt også dyr, men med unntak av endel politikere, særlig presidenter, og andre med makt, greier vi gjerne å unngå å hive oss på nærmeste dame uten invitasjon. For noen av oss betyr det til og med noe at vi er gift, ihvertfall for de mest veloppdragne av oss. Man kan vel si at det er en glidende overgang fra mennesker til dyr, og de som ikke greier å holde kontroll på snurrebassen kan selv få krysse av på skalaen hvor de befinner seg, så slipper jeg å moralisere for mye.

Programmet Animal planet er en kilde til stadig glede eller frustrasjon. Her om dagen så jeg et program som helt tilfeldig sammenfalt med solas tilbakekomst, sånn noenlunde ihvertfall. Denne gangen dreide programmet seg om strømpesnoken i arktis. Denne fascinerende skapningen vi alle selvsagt kjenner til lever faktisk i arktiske strøk, om enn ikke her i Nord Norge såvidt meg bekjent. Uansett er den et godt eksempel på hvordan sollyset direkte spiller inn på forplantningslyst og evne, og slik er den et godt eksempel på hvorfor solfri er viktig for befolkningsstatistikken for oss andre.

Det har seg slik at når solens varmende stråler sprer seg ut over det snødekte landskapet, skjer det ting under snøen. Lyset trenger gjennom og påvirker hormonbalansen hos hunsnoken. Hun kjenner plutselig noe fremmed hun ikke har kjent på lenge, lysten til å ha seg et nummer rett og slett. Hun smyger seg ut av sitt lune hi, ja faktisk også ut av sitt gode skinn, og åler seg avgårde. Vel ute, sender hun ut en uimotståelig duft, som får de mest våkne av gutta til å gå i spinn. Her gjelder det å være A-menneske. Det er første mann til mølla som gjelder. Før i tiden pleide noen å rope "den med mest kjøtt på kølla, er førstemann til mølla", disse kom forøvrig sjelden eller aldri til mølla. Slik er det ikke hos vår venn strømpesnoken. Førstemann er lynsnart ute og får seg et nummer helt uavhengig av køllekjøttvekt. Han må være kjapp, for det er gjerne 50 andre snoker med i en vanvittig runddans, hvor kropper slynger seg som i et gigantisk swingersselskap fra helvete.

Så langt var programmet omtrent som forventet. Man regner ikke med så mye fintfølelse når det gjelder dyrisk sex. Som eier av kanskje mer enn 200 hunder gjennom årene har jeg sett mye av det jeg vil kalle svært utagerende virksomhet i hundegården, både hetero og homofile utskeielser, gjerne med unger tilstede. Det jeg ikke så for meg var det som skjedde videre blant snokene. Etter at dama hadde fått seg, stakk hun av. Dette merket ikke de rundt 50 gutta, som ålet seg rundt med kjempestå. De var hinsides stadiet hvor kjønn betydde noe. Uten noen dame til stede utviklet dette seg til en brutal massevoldtekt. Det er slik at den sist oppvåknede av gutta, skiller ut kvinnelige kjønnshormoner, dette for at damen skal få slippe unna og få unger i fred. Den stakkaren som sov lengst, blir altså utsett som fellesmadrass og voldtatt etter tur av 50 kåte karer. I verste fall ender det med døden, kanskje å foretrekke vil noen si.

Man kan kanskje være fristet til å dra en moral ut av dette, ihvertfall for tenåringsgutter som liker å sove lenge om morgenen. Men utover det er jeg i grunnen glad for at strømpesnoken ikke befinner seg i den nærmeste familien for mennesker, igjen med unntak av visse politikere.

Flerfeltsvei

 

 

Når man kommer ned til Oslobyen og setter seg i leiebilen blir man plutselig klar over at man ikke lenger er alene på veien. Det er veier overalt og rushtrafikken blir liksom litt mer intens enn den føles i Beisfjord. Ikke det at vi ikke har rushtrafikk i Beisfjord, men det er nok litt flere biler å forholde seg til i Oslo sentrum en fredags ettermiddag. Dessuten er jeg jo ikke så vant med sentrumstrafikk idet jeg ikke bor i  sentrum av Beisfjord, men huset ved siden av.

 

Uansett. Man møter altså mange mennesker, ja man kan nesten si man får nye venner. Ikke sånn å forstå at man får pratet med dem. Nei, det er noe med det å kjøre sammen i kø når det er flere felt. Trafikken beveger seg sakte før den stopper helt opp, for så å bevege seg igjen. Når du har sittet slik en stund, begynner du å se at bilen ved siden av er noe du kan forholde deg til. Du har på en måte etablert et forhold til den. Den er nær deg og betyr mer for deg enn den som hastig stryker forbi i venstre felt hvor køen enda ikke har stanset opp.

 

Det ene feltet beveger seg fremover, mens det andre står stille. Så stanses ditt felt og det andre beveger seg. Etter mange gjentakelser finner du at Fiaten du stod sammen med for en time siden plutselig befinner seg ved siden av deg igjen. Du blir liksom litt glad over gjensynet. Du ser at damen bak rattet fortsatt peller seg i nesa, mens hun har blikket rettet stivt fremover. Om hun slumper til å se til siden og slik møter blikket ditt kan du være sikker på at hun ser rett frem igjen straks. Hun hadde kanskje ikke tenkt på at noen skulle se henne pelle seg i nesa. Men du kjenner henne igjen; hun er som deg selv. Kanskje peller du deg selv ettertenksomt  i nesa mens du undres på hvor hun skal i dag. Kanskje skal hun hente barnebarnet for helgebesøk tenker du, mens du ser ditt eget barnebarn i tankene, trygt plassert i sikkerhetsselen i baksetet; et vakkert bilde. Du blir litt glad i den nesepellende damen som egentlig er en hyggelig bestemor som gleder seg til å fortelle eventyr til barnebarnet.

 

Fyren i Mercedes i høyre felt prater i mobiltelefon. Han er sikkert direktør og dermed både en viktig og opptatt mann. Kanskje er han ikke så opptatt likevel, men det er noe med det å kjøre Mercedes. Det har med forventninger å gjøre. Man må se opptatt ut når man kjører Mercedes. Derfor har fyren mobilen mot øret hele tiden, hvis han bruker handsfree vil jo ingen se at han er opptatt. Dessuten viser han omverdenen at han er direktør, en viktig mann med god økonomi som har råd til boten om han blir tatt med mobilen mot øret Kanskje har han egentlig ingen å snakke med, han bare later som. Der han sakte kommer opp på min høyre side idet hans felt beveger seg mens mitt står stille, kjenner jeg at jeg synes synd på ham. Jeg tror det er en svært ensom mann i Mercedes som glir forbi for syttende gang, eller var det attende. Det kan uansett ikke være mye strøm igjen på mobilens batteri, tenker jeg.

 

Damen i gammel Opel rett foran meg er nok veldig oppgitt nå. Selv synes jeg det er underholdende å se ungene i baksetet klatre rundt i fri dressur. De er selvsagt utålmodige og vil ikke lengre sitte med seler på. Damen snur seg stadig bak og roper et eller annet de ikke bryr seg om. Jeg hører jo ingenting siden jeg sitter i en annen bil, men det ser ut som hun roper og er temmelig sint og det er jo ikke så rart hvis de ikke bryr seg om hva hun sier. Selv ville jeg ikke satt pris på om ungene ikke hørte etter hva jeg sa, man blir jo fryktelig stresset i en slik situasjon med biler rundt på alle kanter. Jeg husker godt når ungene var små og ikke ville sitte i ro. Vi har altså noe til felles, damen og jeg. Hadde vi hatt tid kunne vi sikkert sittet på en kafe og snakket om dette, ledd litt over hverdagens stress og utålmodige unger.

 

Det er lenge siden jeg har sett den hvite varebilen nå, men der tar jeg den igjen. Den har sin faste plass i køen noen biler foran mannen i Mercedes, jeg er usikker på om de kjenner hverandre mannen i Mercedes og han i den hvite varebilen. Det står Fjaler entreprenør på siden av bilen. Inne i bilen sitter en ung mann og synger. Ja, jeg vet jo ikke om han synger siden jeg ikke kan høre noe, men munnen beveger seg som om han synger. Jeg griper meg i å nynne med, men det er litt vanskelig siden jeg ikke aner hvilken sang det er han nynner på. 

 

Han er sikkert på vei hjem etter en lang arbeidsdag. Jeg ser at bilen er relativt gammel og svært skitten. Det er noe suspekt med bilen og den unge mannen egentlig. Bilen tilhører åpenbart en entreprenør av et eller annet slag. Hvem vet om han følger alle lover og regler? Kanskje driver han med svart arbeid? Han kjører kanskje rundt her uten å betale skatt. Han har muligens tre rumenere ansatt på slavekontrakt. For alt jeg vet sitter de bak i bilen, Det er ikke vinduer i varebilen og derfor kan de ikke se om det sitter noen der. Siden bilen har grønne skilter ville det også vært ulovlig å ha noen sittende bak. Han er sikkert på vei for å sette dem av i det nedslitte, brannfarlige losjiet de får som del av en luselønn ingen egentlig kan leve av.

 

Jeg synes synd på rumenerne i varebilen. De har sikkert familie hjemme, men arbeidsledigheten har drevet dem i hendene på den kyniske unge fyren fra Fjaler entreprenør, som nå sitter og nynner glad over ukas inntekt som han ikke betaler skatt av i det hele tatt. Arbeiderne hans sulter og konene deres drives til prostitusjon hjemme i Romania mens ungene går for lut og kaldt vann. Jævla drittsekk! Hadde vi stått stille litt lengre, kunne jeg kanskje gått ut og sett om det virkelig satt tre stakkars rumenere bak i bilen hans, men trafikken beveger seg igjen og der forsvinner hans felt for langt frem til at jeg kan se den. Jeg burde kanskje ringt politiet, men gjør det ikke. Det er jo slett ikke sikkert det er noen rumenere bak i bilen i det hele tatt. Det kan jo hende jeg bare lar fantasien løpe løpsk.

 

Etterhvert begynner jeg å forstå hvorfor trafikken beveger seg så sakte. De tre feltene skal bli til ett. En stor blinkende pil viser at de til venstre skal inn i mitt felt, likeså de til høyre. Ideelt sett skal man da bruke glidelåspinnsippet og slik få en effektiv innsnevring. Vi gjør det ikke særlig effektivt, men jeg kommer meg da videre og befinner meg plutselig alene på en helt vanlig vei med et felt i hver retning. Det er ikke lengre noen kjente her. Det er bare korte møter hver gang du møter en bil. Det er liksom ikke tid til å bli kjent med de du møter. Du rekker knapt å se hva slags bil de kjører engang.

 

Jeg lurer på hva som skjedde med mannen i Mercedes. Har han begått selvmord fordi han var så ensom? Kanskje har han funnet en dame og er veldig lykkelig? Jeg håper det. Ungene til damen i Opelen er sikkert på skolen nå. Der får de sikkert utfolde seg og bli til gangs mennesker får vi tro. Hva damer i Fiater gjør når de ikke står i kø i Oslo sentrum er ikke godt å vite, men jeg håper ihvertfall de tre rumenerne får tarifflønn heretter.

 

Det er rart med det. Selv om man befinner seg i Oslobyen i en kø med vilt fremmede mennesker får man en slags kontakt med dem, man blir litt kjent med dem; ikke ulikt bygdefellene man møter på Beisfjordveien hver dag. Man hilser på dem med en hevet hånd, men vet ikke nødvendigvis særlig mye om dem. Du ser dem ofte nok til å føle deg forpliktet til å hilse, men du kjenner dem egentlig ikke. Kanskje er det slik at vi rett og slett mangler en kafe i bygda? Hadde vi hatt en slik kafe kunne jeg sittet i ro og mak, blitt kjent med mine sambygdinger og hatt mindre tid til å tenke slike tanker fra en kjøretur i leiebil i Oslo. Eller kanskje burde vi bli flinkere til å gå på kaffebesøk til naboen?

 

 

Comfyballs

 

#Metoo- kampanjen har vært over oss i noen tid nå. Dette har selvsagt sin gode grunn. Vi kan vel i ettertid si at det var på høy tid også. Kampanjen i har i all hovedsak tatt for seg uønskede episoder hvor menn i lederstillinger har utnyttet dette til å utvise oppførsel som har blitt oppfattet krenkende av særlig kvinner. Den har hatt god effekt også og mange har endog måttet svare for seg i retten for sin oppførsel, mens atter andre har måttet stå til rette i den tøffeste domsstolen, nemlig facebook.

At jeg, som mann, på denne måten skulle se meg nødsaget til å varsle om en slik  krenkelse, hadde jeg aldri forestilt meg, men jeg kan ikke tie lengre. En samtale med en kollega og nå forhenværende kompis ble etterhvert av en slik art at den ikke slipper taket. Vedkommende dreide samtalen over, eller skal vi si under, beltestedet, så umerkelig at jeg ikke så streken før den var overtrådt godt og vel. Da var det for sent, og livet mitt blir aldri det samme. Jeg må leve med bildene på netthinna resten av livet.

Vedkommende begynte med å reklamere for sin siste investering på manufakturfronten, allerede her burde alarmklokkene ringt, menn snakker ikke om klær! Han snakket om undertøy, nærmere bestemt truser, boksere vil noen si. Nå er jo temaet slett ikke feil å diskutere blant menn, misforstå ikke. Man har ingenting i mot tips til raffinert undertøy. Hvem vet om ikke fruen tar hintet, og går til anskaffelse av slikt, til glede for en stakkar en freddas kveld? Derfor merket jeg ikke at vedkommende kollega sakte førte meg inn i en situasjon som skulle vise seg å bli skjebnesvangert for mitt sjelsliv.

Før jeg visste ordet av det, altså mens jeg enda satt med forventningen om en beskrivelse av noe som kunne gjøre fruen enda mer attråverdig, viste det seg at fyren satt og snakket om seg selv og en bokser han selv hadde begynt å bruke. På dette tidspunkt var jeg paralysert og ute av stand til å si nei. Jeg befant meg på en måte utenfor meg selv uten å kunne gripe inn i det jeg meget mot min vilje ble utsatt for. Jeg satt der og lyttet, hadde endog høreapparatet på, og hørte derfor meget godt hva han utsatte meg for. Jeg hørte og så meg selv bli utsatt for et overgrep, uten å være i stand til å rope ut min protest. Kroppen var lammet, og jeg var fysisk ute av stand til å forlate rommet, eller yte annen motstand.

Han beskrev inngående plagget han kalte Comfyballs, og fortalte inngående om hvor behagelig kronjuvelene på en måte lå i en krybbe der nede. Han malte et bilde av utstyret som på en visstnok utrolig fin måte kunne ligge der uavhengig av om man løp, satt, lå eller hoppet. Ingen slitasje eller ømhet, selv etter lengre løpeturer. Selv var han henfalt fullstendig til plagget, og kunne ikke tenke seg en hverdag uten. Jeg ble sittende uten noe å gripe fatt i, noe som kunne gi meg et holdepunkt i en tilværelse som ettertrykkelig var endret for alltid. Jeg svevde i det uvisse, i en slags evig omgangssyke, som enda henger i. Det er derfor min terapeut har bedt meg skrive det av meg. Dette er min vei tilbake til livet etter overgrepet. Jeg greier ikke å snakke om det, så jeg skriver det av meg. Kanskje kan jeg bidra til å berge andre unna det uføre jeg selv uforskyldt har havnet i.

Menn skal ikke snakke med andre menn om sitt eget undertøy eller underliv. Sånn er det bare! Vi vet at andre menn har genitalier, men vi liker det ikke og ønsker ikke å tenke på det heller. Vi vet også at de forhåpentligvis bruker en eller annen form for underbenklær for å beskytte disse, men vi skal ikke utsettes for å høre om det. Det blir nesten like ille som om man etter trening, oppdager en fyr som kommer ut av dusjen, tørker seg, for så å ta på seg sokker og T-skjorte FØR trusa!! Ingen som har sett slikt, går videre i livet uten sjelsmessige skader, med mindre man er totalt blottet for følelser og anstendighet. Det gjorde slett ikke saken bedre at en jeg oppfattet, ikke bare som en kollega, men også som venn, utnyttet både min tillit, sin stilling og slik krenket meg på det groveste. Det finnes ingen erstatningssum som noen gang kan rettferdiggjøre krenkelsen, jeg har likevel bestemt meg for å gå videre, men altså ikke uten å vitne om overgrepet. Mine netthinner er for alltid ødelagt, men kanskje berger jeg noen andres.

Håpet er at alle dere menn der ute, som på skjendigste vis blir utsatt for prat om manneunderbenklær og genitalier av andre menn, forteller verden om overgriperen. Heng ham ut! La oss stå sammen. Husk, du er ikke alene!

julehandel

 Julehandel. bare ordet er nok til å gi en stakkar gåsehud under tærne og stressmage. Og da tenker jeg selvsagt på fruen som ellers utsettes for dette hvert år mens jeg er opptatt med andre....viktige....ting som å passe at tevannet ikke svis og slikt. Med andre ord er jeg opptatt av andre mennesker rundt meg og deres velbefinnende, altså en edel personlighet og en sann menneskevenn. Nå ville det seg slik at det falt i mitt lodd å måtte ta den tunge turen til byen på lørdag for å handle noen slike julegreier, nevnte jeg hvor snill jeg er? Det er ille nok å slåss for parkeringsplass men det er en jungel derute og de av oss med store, eldre, tunge varebiler vinner alltid over pingler med strøken Mercedes og dermed så jeg litt lysere på det. Dette går fort og greit tenkte jeg idet jeg jogget lett forbi køen i rulletrappa for å komme inn på apoteket. Men hvor lenge var Adam i Paris (eller deromkring)? I inngangen står det et gammelt skinn, ei kjerring på 80 pluss med gåstol og hele pakka. Jeg er jo relativt sprek og regnet med en rask fallseier i kampen om å få trykket på kølappmaskinen først men faen heller. Vet dere hvor raske slike gamle øk kan være på en kjapp 4-meter? På gamlehjem landet rundt står det slett ikke så ille til som media vil ha det til. De har alle personlige trenere og jobber hardt året rundt med et mål for øye. Nemlig å gruse meg i kampen om å rekke frem i køa på apoteket. Og de vinner hver gang! Når kjerringa så kommer fram til disken står det selvsagt en stol der slik at sånne som denne kjerringa kan bruke ekstra tid på å sette seg godt til rette og late som om hun er utslitt. Før hun leverer resepten skal det selvsagt tørrprates en evighet om vær, vind, køer og stressede mennesker. Mens jeg langsomt blir gal og i tankene kveler livskiten ut av det gamle skinnet begynner hun å snakke om hemmoroidene til mannen, ja jeg sto nært nok til å høre det! Stakkars jævel tenkte jeg i mitt stille sinn (da tenkte jeg ikke på hemmoroidene) og lurte på om jeg skulle beslaglegge stikkpillene hun fikk og kjøre dem ned i gapet på henne. Det var da det skjedde. Gamla tok opp portemoneen sin(det heter det når du er 80) og begynte å telle mynt! Hun tellet mynt! Lenge! Dette var planlagt, jeg vedder! De gjør sånt bevisst. Er sikkker på at slike gamlinger går innom en plass og veksler i mynt slik at de kan slå oss i køspurten for deretter å pine oss med å bruke ekstremt lang tid. Det sprakk fullstendig for meg, men siden det sto en securitasvakt i umiddelbar nærhet slo jeg ikke. Jeg laget mange halkvalte lyder der jeg sprang ut og tenkte at bikkjene får vente et par dager på ormekuren. Jeg ga opp resten av handlingen og regnet med forståelse for dette på hjemmebane, så feil kan man ta. Det er enda godt jeg er velsignet med godt humør, en evighet av tålmodighet og et menneskelig storsinn som får Mor Theresa til å minne om Hitler. Jeg tar slike episoder med det gode og nekter å la slikt ødelegge dagen for meg. Hvorfor irritere seg nå i adventstiden? God jul!