Demokrati og ytringsfrihet i ekteskapet

 

 

Det å være gift mann har heldigvis flest positive sider. Det finnes imidlertid tilfeller hvor det slett ikke er like enkelt å være mann, enn si ektemann. Ytringsfriheten står heldigvis sterkt i Norge generelt. Her viser jeg til ekstremister som får vandre rundt i gatene, demonstrere og gulpe opp kloakken sin; mennesker som vil andre vondt får altså ytre seg i samfunnet vårt uten nevneverdige konsekvenser. Politikere og andre som er misfornøyde med det de oppfatter som mangel på ytringsfrihet (les : når noen er uenige med dem) får til og med forsidene i riksmedia hvor de hyler om knebling og manglende ytringsfrihet uten selv å evne og forstå ironien. For vanlige ektemenn i hjemmesituasjonen stiller det seg noe annerledes. Man har nok rett til å ytre seg, men konsekvensene av å benytte seg av denne retten vil være fatale.

 

Om din kone tripper ut i stua, svinser rundt og spør om du syns hun kler den nye kjolen, vet du at det er fare på ferde. For det første forventes det her at man skal se og forstå at hun faktisk har på seg en ny kjole. Det foreligger altså forutsetninger som er fullstendig ravgale. Det blir som å fortelle en elefant og en apekatt at de skal konkurrere på like for ved å klatre til topps i et tre. De fleste ektemenn er fornøyde om det opplyses at ny kjole er kjøpt og at de får beskjed om at de liker den. Da er man enig og vet at man er på den rette siden uten at man på noen som helst måte ser at det finnes en ny kjole eller en kjole i det hele tatt . Du får ikke karakter 6 på vurderingen, det forutsetter at du faktisk la merke til at hun hadde kjole på, men du lander likevel på en trygg treer og berger ekteskapet. Jeg har hørt om ektemenn som faktisk evner å se når kona har vært hos frisøren. Selv er jeg ikke blant dem. Min kone er like vakker uansett frisyre, men jeg ser ikke forskjell på hårsveisen før og etter med mindre hun barberer hodet, noe jeg neppe tror kommer på tale.

 

Det drar seg fort litt til om fruen din spør om du synes hun ser tykk ut i stripete kjole. Nå er det viktig å veie sine ord på gullvekt. I boken «gullkorn fra barnemunn» leste jeg et sitat som lød slik: «det er viktig å si at hun er pen selv om hun ser ut som en traktor». Slike ting kan barn si. Ikke bare slipper de unna med det, de anses som både humoristiske og søte på toppen. Du kan være trygg på at du ikke blir ansett som særlig søt om du sier noe lignende. Her vet du at du er på tynn is. Ikke svar under noen omstendighet! Om du kjenner på en liten strekk i låret kan du nå med fordel rulle rundt på gulvet og rope etter ambulanse for å skape forvirring og vekke omsorg. Du kommer unna med det en gang, men neppe to.

 

Om hun spør om du foretrekker en pen eller en intelligent kone, vet du at det skal bli en krangel uansett hva du sier eller gjør. Det blir litt som med Russland i mars. Når de mobiliserte 150 000 mann på grensen var det åpenbart ikke for å dra på picnik. Vi forsto at de kom til å angripe Ukraina, og det var ingenting Ukraina eller andre kunne gjøre for å hindre angrepet. Det måtte gå til helvete, og det er i ferd med å gjøre det i hjemmet også når pen/intelligent-spørsmålet bringes på banen. Spørsmålet er ikke et spørsmål. Det er et påskudd for å tvinge deg til å svare et eller annet. Uansett hva du svarer blir det feil og du har selvsagt skylden for den påfølgende krangelen. Siden det ikke er noe du kan gjøre for å unngå det hele kan du like godt svare: «ingen av delene kjære, du vet jeg elsker bare deg». Da blir det i hvert fall litt stil over skilsmissen og en blåveis å være stolt av. Summen av det hele er at ektemenn ikke har reell ytringsfrihet. Vi er effektivt kneblet, sånn er det bare!

 

Demokrati og ytringsfrihet er altså en illusjon for ektemenn. Det er ikke rart at enkelte lefler med begreper som «Illiberalt demokrati» a la Ungarn. Kan vi ikke like godt se litt på hva historien har lært oss? Ta Maos Kina for eksempel. Der var det orden på friseringen. Ikke noe spørsmål om frisyre sånn eller slik. Du fikk en bolle på hodet og ble klippet rundt. Kort og enkelt. Da slapp ektemenn å havne ut på glattisen. I sovjettiden var det også relativt enkelt med bekledningen. Du gikk på klesbutikken (merk butikken i entall. Det var bare en i byen). Der ba damene om en kjole, og fikk det. Alle var like og alle damer var likt kledd. Utrolig praktisk i grunnen. Hvordan kunne vi finne på å tulle bort et så godt fungerende system?

 

Min kone spurte en gang hvilken farge jeg foretrakk på de nye gardinene. Det er egentlig ganske ufint å spørre en mann om slikt. Jeg kunne ikke for mitt bare liv huske å ha lagt merke til om vi hadde hatt gardiner før. Hun har forøvrig sluttet å spørre om gardiner. Hun forteller når hun skifter dem og da sier jeg selvsagt at de står til fargen på veggen (den er grå, det vet jeg) og er veldig pene. En utmerket ordning.

 

Demokrati for ektemenn er egentlig veldig likt det de har på feil side av folkeskikken, altså samfunn ytre kokovenstre, eventuelt kokohøyre lefler med. Der stiller det en kandidat. «Velgerne» har anledning til å stemme på ham, det er selvsagt alltid en han, hjemme er det en hun. Du må gjerne stemme blankt, men det blir også det siste du gjør. Hva ytringsfriheten angår i det hjemlige demokrati blir det ofte slik at fruen sier «Kjære. Jeg må snakke sammen». Etterpå får man så vite hva en mener om saker og ting. Det blir kanskje ikke så mye ekteskapelig demokrati og ytringsfrihet av slikt, men det blir da husfred.

 

 

 

 

Kulturell approppriasjon

 

(Jeg krenkes, altså er jeg. Fritt etter Descartes)

 

Søndags morgen tilbringes gjerne foran TV med en kopp kaffe. Slik ville det seg at jeg i helgen bivånet et program om kulturell appropriasjon (slå det opp din ignorant). En representant for urbefolkningen i USA hadde sitt å si om folk som kler seg ut og fremstiller seg som indianere, noe som sikkert kan oppfattes som svært negativ for mennesker med urbefolkningsbakgrunn. Jeg har i grunnen aldri selv slitt særlig med krenkethet, enten har jeg vært for dum til å forstå at jeg krenkes eller så gir jeg bare f…..,men nå altså. Jeg har blitt krenket så det holder, nå er det nok. Og det til tross for at jeg ikke er indianer.

 

For noen år siden stilte daværende finansminister Siv Jensen på Stortingets kostymeball i indianerkostyme. Nå først skjønner jeg hvor krenket jeg egentlig har blitt. Når finansministeren kommer ut av skapet som Pocahontas er det alvor! Jeg skal ikke hånflire med majoriteten, men heller kaste lys på en lite kjent minoritet som jeg selv representerer, altså vi som elsket Månestråle.

Vi må tilbake i tid, og vi starter med Pocahontas. Det eneste hun har med saken å gjøre er at hun var indianer og i dag er best kjent som  tegnefilmfigur. Dette gjør henne lik Månestråle og dermed skriver vi Pocahontas ut av historien, hun har kun hatt en rolle som katalysator for krenkelsen av meg. For de som ikke kjenner Månestråle er det på sin plass med en oppsummering, og da må vi til min barndoms tegneserieverden, serien het Sølvpilen.

 
Månestråle tilhørte, sammen med Sølvpilen, kiowastammen. I virkeligheten en temmelig krigersk stamme selv før den hvite mann kom inn i bildet. Sølvpilen var høvding, en real og eksepsjonelt dyktig leder av stammen sin. Han var begrepet på en nobel villmann, med uangripelige manerer og et nærmest sosialdemokratisk syn på verdenen, alle skal med. Han var mer sivilisert enn de hvite han måtte ha med å gjøre. Angrep han ble utsatt for, både av andre stammer eller slemme cowboyer, ble kontant slått ned ved hjelp av ulike venner og stor grad av kløkt. Han avsto selvsagt fra hevn og ville helst være venner med alle. Kort sagt, en kjempefyr du bare måtte like.

Sølvpilen hadde en blodsbror, Falk. Han var hvit, har blondt hår, og var kledt i indianerklær. Han fremsto selvsagt også som en kjempekar, og støttet Sølvpilen i ett og alt. De ble blodsbrødre da Falk reddet Sølvpilens liv under dramatiske omstendigheter. Videre hadde Falk en onkel som var en grei kar, japaneren Endo og et par kompiser til. Alle disse var selvsagt skikkelige folk, slik alle venner av Sølvpilen var, og stilte alltid opp når han trengte dem. Endo gikk selvsagt kledd til daglig i judodrakt som alle japanere gjør, får vi tro og denget skurker ved hjelp av denne kampformen, som han forøvrig hadde lært Månestråle, Sølvpilens lillesøster. Til tross for dette ble hun likevel stadig vekk kidnappet av de fæle Pawneeindianerne. Disse var skittenfeldige voldsmenn som bare var onde, fæle og totalt upålitelige og måtte slett ikke sammenlignes med de rene, vakre og høyst pålitelige kiowaene. Dessuten hadde kiowaene langt, rent og velstelt hår, mens pawneene var barberte på hodet, kanskje med en skitten hestehale.

Sølvpilen og hans venner fant stadig mysterier de måtte løse. Dette startet gjerne med at en fremmedkar kom ridende til leiren på en halt helst. Han var alltid stygt såret, men Sølvpilen tok imot ham og forsøkte å pleie ham. Som medisinmann var Sølvpilen helt verdiløs idet disse fremmedkarene alltid døde, men aldri før de fikk sagt "agh, skatten....øst for elva....høyden med trær på…", eller noe slikt. Deretter ytret gjerne den fremmede et kort "Manitou", før han åndet ut. Dermed hadde gjengen fått et mysterium å jobbe med, og de fant alltid en løsning.

Det kom aldri frem noe tydelig om forholdet mellom Falk og Månestråle. Den yndige Månestråle i vakker skinnkjole med svært høy splitt og veldreide legger og lår var det nærmeste vi smågutter kom porno. Hun var litt av et støkke for å si det slik. Det må legges til at hun aldri gjorde noe stygt, eller benyttet seg av sin skjønnhet. Hun var renheten selv i en verden av kjeltringer som alle ville skjende henne. Jeg tror Falk var betatt av henne, uten at det kom til noe mer. Sannheten er vel at han lå etter henne hele tiden, beregnende og kåt; en lidderlig fyr som siklet etter å komme i buksa på henne. Jeg stolte rett og slett aldri på den skitne gringoen. Han var etter Månestråle som om hun var en skitten tøs. Måtte han brenne!

Månestråle representerte det reneste og fineste i min barndoms verden. Mine første våte drømmer handlet om henne, av og til om Vibeke Sæther fra Leikestova også. Ja etterhvert begge to faktisk. Vel, jeg tror vi stopper der. Månestråle var spesiell. Hun var min og bare min. Jeg skulle vokse opp, dra til Amerika for å finne henne, vi skulle gifte oss. Dessverre kom dette med at hun var en tegneseriefigur i veien. Så urettferdig kan livet være. Vår kjærlighet skulle aldri bli av denne verden.

 

Jeg nevnte at jeg representerer en minoritet. Jeg er barn av den generasjonen som hadde vår første kjærlighet i Månestråle. Det er faktisk ikke så mange av oss. Jentene leste ikke slikt og mange gutter giddet ikke lese Sølvpilen. Dermed sitter jeg igjen som representant for en minoritet. En ytterst sårbar gruppe som nå opplever å få vår barndoms kultur skjendet. En kultur som ble stjålet fra oss av majoritetens krav om videre skolegang og studier, et voksenliv uten hjemmelaget pil og bue som er oss fremmed den dag i dag.

Her får vi altså oppleve at selveste finansministeren kler seg ut som min kulturs høyeste ideal. Vi snakker om kulturell appropriasjon så vulgær og grov at jeg sliter med søvnen. Minnene om det som ble frastjålet meg, altså retten til å fortsette å elske den rene ubesudlede Månestråle, blir skjendet av en finansminister kledt ut som henne. Ingenting er hellig lengre. Jeg kan knapt holde det ut. Synet av Siv Jensen i indianerkostyme…….. Det er ikke slik å forstå slik at jeg antyder noe om finansministerens utseende, jeg vil jo ikke på noen som helst tenkelig måte krenke henne. Det er bare det at mot tegneseriefiguren Månestråle stiller hun som lettvekter/tungvekter alt etter som.

Fra dypet av min sårede sjel sender jeg et desperat, taust rop ut i rommet. La meg få beholde minnet om Månestråle rent og ukrenket.

#vierallekrenket.

Finnes det homofile fotballspillere?

 

Før i tiden var fotballspillere menn. Ekte dedikerte heterofile menn som ikke vek tilbake for tøffe taklinger i hodehøyde. Det fantes ikke homofile fotballspillere. Homofili var synonymt med noe feminint, noe kvinnelig, og kvinners plass var på sidelinjen hvor de i nesegrus beundring jublet frem sine helter som kjempet som gladiatorer mot motstanderne ute på banen. Min bror ble født kriminell idet homofili først ble avkriminalisert i 1972. For ham var det ikke håp om tilgivelse. Med et slikt utgangspunkt var fotball en umulighet, han var dømt til å bli stylist, måtte Herren tilgi ham.  

Jentefotball? Glem det! Jentefotball ble ansett som pysete og fotballspillere var alt annet enn det. Når så du for eksempel Billy Bremner gråte? Har aldri skjedd. Da han ble født spyttet han ut snusen og bannet stygt før han taklet faren ned fra krakken på puben. Deretter skylte han ned en pint, fotballspillere ammet aldri. Det var menn på banen den gang, heterofile menn, ekte mannfolk. Spillerne hadde nummer fra 1 til 11. Nummer 1 stod i mål, nummer 11 var venstre ving, nummer 6 var midtbanespiller og så videre. Ingen lurte på hvor på banen du hørte hjemme med et ellevetall på ryggen.

 Vingene skulle ha sagflis på skoene etter kampen og alle skulle være blodige på knærne etter grusen på banen. Pinglene brukte leggskinn, men for gutta var strømpene ikke engang oppe under knærne, de lå i en vase rundt anklene og ble aldri vasket mellom kampene. Taklingene var av det brutale slaget og ingen fotballspiller med respekt for seg selv hadde tennene i behold. Beinbrudd var ikke akseptabel grunn til innbytte. «Er du homo eller», var spørsmålet du fikk om du ynket deg for et lite kraniebrudd.

 Du kunne bytte kone men aldri i verden klubb. Det fantes ikke penger i verden som kunne få en wolvesgutt til å gå til Leeds. Skjedde bare ikke. Og viktigst av alt: Fotballsko var sorte med hvite striper; tatoveringer og ringer i ørene var noe kun sjøfolk hadde. En eller annen plass på veien mistet fotballen sin sjel. Var nok mye italienerne sin feil. Scoret italienske lag først, fikk spillerne umiddelbart fyrstikkbein og falt om i dødskrampe stadig vekk. Selv Neymar på speed ville blitt imponert av forestillingene.

I dag er fotballspillere de fremste kjerringer (Jepp, det finnes både mannlige og kvinnelige kjerringer). De hyler og bærer seg når de kommer bort i hverandre, faller i trill bortover så det ser ut som et Herrens mirakel at de faktisk overlever, og mirakler skjer faktisk. Etter åpenbare dødsfall på banen kommer Jesus inn på banen med selveste Guds isspray og vips står Lazarus opp igjen og igjen.

 Tannbeskyttere og susp har gjort sitt inntog og ingen har ensifrede tall på ryggen. Nummer 22, som før betydde bikkja til ytterste ballguttreserve er nå selveste stjerna. De er utro etter noter idet de bytter klubber oftere enn sokker og ingen kan stave ordet lojalitet. Det er en for en og alle hver for seg. De er tatoverte på en måte som ville fått gamle sjøulker til å rotere i graven og håret er så fjongt og fint at de er forbilder for kvinnelige modeller. 

Men verst av alt er fotballskoene. Røde, blå, gule, ja alle mulige farger finnes. Det er nesten ikke en ærlig sort sko med hvite striper å se, med hederlige unntak av en og annen dommer.
Så skulle en kanskje tro at noen av dem har kommet ut av skapet i dette åpenbart superfeminine stylistmiljøet fotballen i dag er blitt en del av. Ikke fan! Hvor mange homofile toppspillere har du hørt om?

 Det som finnes igjen i fotballen er angsten for å bli avslørt som homofil. Gutta springer rundt og lever ut sine feminine sider ved å klappe hverandre på rompa når noen scorer, og alle har daglige frisørøkter, men ingen er homo. Den statistiske sannsynligheten for at ingen mannlige toppspillere er homofile er sannelig et større mirakel enn den nevnte Jesus og hans kunststykke med Lazarus.

 

Nå skal VM i fotball spilles i Qatar, dere vet landet med virkelig fotballkultur. Landet hvor selve fundamentet er likestilling i idretten. Landet som er en drøm for fattige fremmedarbeidere og har en lovgivning som virkelig bygger opp under skeives rettigheter. Landet som er et fyrtårn for demokratisk utvikling og ytringsfrihet. Selvsagt skal vi andektig sitte foran skjermene og bivåne det hele, og det blir sikkert gode kamper å se. Den perfekte finalen hadde likevel vært om en av de virkelig store stjernene kom ut av skapet på direktesendt TV fra Qatar og fortalte verden og styresmaktene i drømmelandet at han er homofil. Da blir det fort slutt på VM i suspekte diktaturer og forbud mot fotball i Russland.

Hva skjer med språket?

 

«Slike roundups på feeden kan gi en boost for virale freaker som oss».

 

Dette sitatet fra en IT-entusiast festet seg i minnet da jeg på en ellers begivenhetsløs biltur hadde radioen på NRK-alltid nyheter. Jeg kan ikke minnes hva programmet egentlig handlet om. Sannsynligvis ville jeg heller ikke forstått det om språkbruken ellers i programmet hadde vært på nivå med ingressen, men selve sitatet brant seg fast. Hva setningen overfor egentlig betyr vet jeg veldig lite om. Ved bruk av det norske språk, som jeg mener å beherske relativt bra, finner jeg ingen hjelp.

Jeg er veldig klar over de utfordringer mennesker i min alder får, stilt ovenfor et språk som er tilpasset mennesker som mener Paradise Hotel  representerer dagens høykultur, lytter til podcast på NRK med norske barbiedukker for å oppnå en dypere forståelse av verdenssituasjonen og synes det er innmari dumt med krig og fred og sånt. Likevel tillater jeg meg å stille visse spørsmål ved når såvidt store endringer innen morsmålet ble normalen. Idet dagens samfunn også er sterkt preget av cancel culture (på godt norsk), får den yngre generasjon ha meg unnskyldt om åpenbar sarkasme flyter over i teksten. Jeg er tross alt også bare et barn av min tid, og beklager derfor igjen at jeg virker hissig når jeg insisterer på å avslutte en setning med et punktum. Har etter hvert skjønt at punktum er helligbrøde.

Som lærer i samfunnskunnskap ville jeg ikke umiddelbart avvist det som framkommer i den innledende setningen. Jeg ville imidlertid avkrevd den aktuelle elev en oversettelse som gjorde at jeg ville hatt et fnugg av sjanse til å forstå hva som egentlig ble sagt. Det er også mulig jeg, i rollen som norsklærer, ville funnet visse utfordringer knyttet til å gi en vurdering av det språklige innhold i setningen basert på normert norsk grammatikk, det være seg nynorsk eller bokmål. Som religionslærer er det godt mulig jeg burde kunnet kople setningens betydning opp mot informasjonsteknologi som livssyn, men hva vet vel jeg? Jeg aner fortsatt ikke hva setningen betyr.

Setningen representerer bare et ytterst lite utdrag av hva språket utsettes for i møtet med den nye tid. Nå er det ikke slik at språk ikke utvikler seg. Til alle tider har språk utviklet seg og vil fortsette med det. Basert på vår fåtallige befolkning vil vårt norske språk være borte om noen hundre år mener mange språkforskere. Jeg skal ikke avvise at så skjer, men inntil videre vil jeg benytte det språk jeg mener å beherske noenlunde bra, og om noen hundre år er jeg uansett bare et mikroparentes i historien.

Problemene oppstår når jeg må forholde meg til dette nye. Det er ikke slik at jeg ikke vil lære. Tvert imot, jeg elsker å lære! Som lærer i hundefag for mange år siden fikk jeg ofte spørsmål fra elever om hvorfor jeg gjorde sånn og slik. Stadig vekk fant jeg at jeg ikke visste hvorfor, det var bare noe jeg gjorde av vane, noe som igjen avstedkom gode diskusjoner med studenter om hvordan vi heller kunne gjøre det på en annen og bedre måte. I interaksjon med yngre ufaglærte fikk jeg en dypere erkjennelse av kompleksiteten i faget, en didaktisk velsignelse om du vil. Jeg tror jeg blir en bedre lærer av selv å lære.

 

 Det er nok mest det at det forventes at jeg vil forstå alt nytt sånn helt uten videre. Dagens unge har forutsetninger for å kople en hund til et dyr med fire ben, hode og hale, og en viss ide om hva den brukes til. Da jeg for mange år siden begynte i jobb ved Narvik VGS fikk jeg en laptop i fanget med beskjed om at denne bruker vi i undervisningen. Helt ærlig, jeg ante ikke hva det var engang og visste ikke hvor jeg skulle begynne. Takk til forståelsesfulle kolleger; jeg kan nå skrive en erfaringsbasert bok om bratte læringskurver For noen flere år siden skrev jeg forresten en lærebok om hundekjøring sammen med to andre hundekjørerlærere. Vi ble enig om å jobbe på nett. På dette tidspunkt hadde jeg ikke hørt om internett. Vi hadde faktisk fått en datamaskin på jobb og jeg hadde til og med lært meg å skrive et dokument, samt lagre det.

Etter en tid ble det mye mas fra mine kolleger, som savnet mine faglige litterære bidrag. Maset kulminerte i at jeg grep telefonen og avkrevde en forklaring på hva dette maset skulle bety. Alle kunne vel se det jeg hadde skrevet. Det var jo lagret etter alle kunstens regler på maskinen, noe alle burde kunne se. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde hørt om e-post. Selvfølgelig hadde en lærer i hundekjøring ikke det. Hvordan pokker skulle jeg høre om slikt i et telt på fjellet. Internett? Glem det. De nett jeg kjente, brukte vi til å fange fisk med. Etter mye moro, på min bekostning selvsagt, fikk jeg en e-postadresse og lærte at å jobbe på nett betyr noe annet enn jeg trodde.

En tid etter ville naboene i Malangen ha meg til å skrive under på et opprop hvor vi krevde bredbånd til bygda. Jeg var litt skeptisk siden min tomts beskaffenhet var slik at det brede båndet nødvendigvis ville måtte graves gjennom min nylagde jordbæråker. En praktisk anlagt mann forstår jo at et bredbånd er relativt bredt. For min del antok jeg at det fort kunne dreie seg om alt fra en halv til en hel meter, og grøften burde jo være gravet under telenivå.  Den påfølgende latteren var ikke av det høflige slaget, og jeg fikk etter hvert en forståelse av hvorfor de lo. De lo ikke med meg, men av meg. Det verste var at fruen lo høyest av samtlige.

 

Den samme fruen hadde også mye moro av episoden da hun forlangte at jeg skulle bidra med å betale regninger på maskinen. Så på bærtur at jeg ikke greide dette kunne jeg vel ikke være, mente hun, trollet. Jeg skjønte lite av hva hun lo av der jeg satt og forsøkte å putte giroen inn i datamaskinen i påvente av stempling, slik jeg husket de gjorde i banken der jeg ellers betalte regningene. Jeg har vennet meg til å bli ledd av og velger heller å glede meg over andres åpenbare fryd, eller skal vi si skadefryd.

Igjen; det er ikke slik at jeg ikke vil forstå. Problemet er at jeg, og mange med meg, ikke aner at det faktisk finnes noe nytt vi burde forstå. Jeg har jo lært å bruke facebook når jeg skriver på bloggen eller i avisen (hvem fan ante hva en blogg var for 15 år siden)? Dette har ført til at noen mener jeg må bruke en sånn hashtagg også, det skal visstnok være så bra. Jeg har forsøkt å forstå hva det er, men har gitt opp da jeg ikke røker hverken tobakk, hasj eller noe annet overhodet. Snap skal visst også fungere. Det siste er noe forbannet tull. Det vet jeg godt siden jeg var sponset av hundeforprodusenten Snap for noen år siden. Det var ikke noe bra hundefor. Dessuten ser jeg ikke helt hva reklame for et tvilsomt hundefor har på min blogg å gjøre siden jeg nå engang har lagt opp min lange karriere som hundekjører.

Min bønn får gå ut til de som er litt yngre av år og sinn. Ikke forutsett at vi av den litt eldre garde forstår. Regn med at vi ikke skjønner en dritt og forklar oss så hva dere snakker om. Hvis dere synes det er vanskelig å forstå hva jeg mener dere bør forklare, kan et tips være å lese en bok. Dere vet, en sånn av papir med stive permer rundt. Det finnes et flott bibliotek (sjekk på Wikipedia dersom du er usikker på hva det er) i byen om dere ikke har bøker hjemme. Hvis boka er skrevet for mer enn 15 år siden finner dere fort ut når dere leser den hva som bør forklares til oss, i praksis alt vil jeg tro. Trenger dere hjelp til å forstå hva som står i boka, gitt det noe gammelmodige språket med analog tekst og det hele, stiller jeg gjerne opp og forklarer. Lykke til!

De velsignede ungene

 

Jeg tenker stadig på hva det egentlig var som gjorde at vi kom på ideen om å få barn. Av og til er det jo slik at foreldre i gitte, les oppgitte, stunder grubler over hva pokker vi egentlig tenkte på når vi lot lystene ta overhånd og ledet oss ut i sanseligheten. Her kan jeg selvsagt bare svare for menn, av åpenbare grunner. For oss er det relativt enkelt. Kroppen har bare blod nok til å forsyne ett hode av gangen. Når en da blir lokket ut på glattisen er vi med andre ord bevisstløse i gjerningsøyeblikket og kan ikke ta ansvar for våre handlinger. Dette er, skremmende nok, ikke gjort gjeldende i norsk rett. Menn er altså rettsløse.

Det er først etterpå, altså etter at en liten sånn test man tar hjemme på badet har gitt bekreftende svar, man tenker over hva det egentlig var som skjedde? Da er det for sent å bakke ut. Det er bare å stå løpet ut. Det er slik sett enkelt å lage barn. Man kan på mange måter sammenligne det å lage barn med og starte en revolusjon, sånn som i Russland i 1917. Greit nok å starte, men helt umulig å kontrollere og dermed planlegge hva som videre skal skje. Revolusjoner og barn har en tendens til å leve sine egne liv. Vi andre som er til stede må bare følge med.

Barn kan være en utfordring. Det hender det er en smule slitsomt og kan den første tiden medføre endel søvnløse netter, noe som gjerne øker på når de blir tenåringer og skal på fest. Noen ganger passer det heller ikke at de må skiftes på akkurat der og da. De har gjerne en tendens til å våkne med mareritt akkurat når du og fruen en tid etter fødselen igjen finner ut at det går an å ta opp igjen hyrdestundene. Sannheten er vel det at de er noen fordømte terrorister. De ligger egentlig bare på lading og planlegger å gjøre livet surt for foreldrene. Noen vil kanskje mene at jeg drar det litt langt når jeg sammenligner uskyldige små babyer med terrorister. Jeg velger å moderere meg litegrann. De er terrorister med forbedringspotensiale. I utgangspunktet er de programmerte til å ødelegge både nattesøvn og kveldskos med fruen, men dette kan muligens gå over ved riktig styring og oppdragelse, jeg legger vekt på kan og da bare i de heldigste tilfeller.

Når de er ferdige med å være søte små babyer, og faktisk har lært seg å gjøre greia si på do, blir livet straks lettere, ihvertfall i teorien. Uansett når du legger dem på kvelden er de garantert å stå tidligere opp enn småfuglene. Ungene er slik alltid oppe før du selv er klar til å våkne. Da må du til pers, trøtt og jævlig, men likevel med lys og vennlig stemme. Du har lyst til å kaldkvele det lille krapylet som evner å se så forbannet lyst på tilværelsen klokka 05.00 en søndags morgen. Det er forøvrig det samme krapylet som lager et sponhelvete sånn utpå kvelden når det er leggetid. De er nemlig aldri trøtte på kvelden uansett.

Du ser frem til at de begynner på skolen og får kveldsaktiviteter å holde på med. Det synes du er topp helt til du oppdager hvor mange kilometer bilen får kjørt på en uke og hvor mye av din egen fritid dette beslaglegger. Det er gjerne i denne fasen mange ekteskap krasjer, noe som også fort skjer med bilens motor og slitedeler ellers. Dette har selvsagt sammenheng med at damene etter å ha født, igjen får menstruasjon. De første årene er de opptatte av de søte små, men så setter hverdagen inn og PMS-problematikken tiltar. Her blir noen faktisk bli fristet til å sammenligne damer med PMS med terrorister. Dette er en grov overdrivelse og direkte fornærmende overfor reale terrorister. Det er faktisk mulig å forhandle med terrorister. Sammenligningen blir dermed direkte feil, jeg håper Taliban tilgir.

Etter hvert får de moped og kan slik ratte rundt selv og gi deg og fruen litt etterlengtet fritid. Dette er kjærkomment helt til du finner ut at de har fått seg kjærester. Gjelder det jenter er det et rent helvete. Vi minnes vår egen ungdom og vet at enhver guttekjæreste på 16 år kun har en ting i hodet. Blod altså, og det er ikke i hodet med hår på. De er villige til å gjøre eller si hva som helst for å komme i posisjon for å si det slikt. Dette er ikke egnet til å gi en pappa rolige kveldsstunder. Men sånn er det bare, og vi må leve med det.

Det er i denne alderen de begynner å bli en smule eplekjekke også. Mine egne har faktisk i diskusjoner bedt meg roe ned og minnet meg på hvem som styrer rullestolen min om noen år. Frekke små krapyl! Dette har de selvsagt arvet etter moren. Det er slik at mine barn har arvet en rekke gode egenskaper etter meg, de andre har de fra moren.

Endelig kommer dagen de skal flytte hjemmefra. Dette har du sett frem til i mange år. Endelig skal du og fruen (dere har mirakuløst evnet å unngå skilsmisse) få all den tid dere trenger til å pleie forholdet og egne interesser. Endelig blir du kvitt en voldsom utgiftspost. Livet har stått på vent, men nå er det vår tur.

Det virker slik noen dager i beste fall, kanskje bare noen timer. Du kan være sikker på at det uansett ikke tar lang tid før du står inne på det fraflyttede barnerommerommet, nå tiltenkt som gjesterom, med en bamse i hånden og undres om de ikke snart kommer hjem. Du tørker en tåre og kjenner på nostalgien i å tenke på bleieskifting, nattevåking, kollikkhyling og alt det andre. Kjærlighet har en utrolig helende virkning på sviende minner om oppkjeftige tenåringer.

Alt dette er det viktig å ha tenkt gjennom før unnfangelsen finner sted. Gjør du jobben din riktig de påfølgende årene skal du ikke se bort fra at de faktisk rett som det er kommer tilbake på besøk til sine foreldre. Kanskje har de til og med barnebarn med. Barn er tross alt livets festmåltid og barnebarna er den nydelige desserten. Nyt det og velbekomme.

De fordømte småhårene

 

 

Jeg ble en gang utsatt for et stygt pek, nærmest et overgrep. Det var konfirmasjonsdagen min og en eller annen, jeg mistenker en onkel, ga meg en barbermaskin i gave. Å stå der med en barbermaskin, uten antydning til et hår i ansiktet, mens de voksne rundt smilende så på, var ydmykende. Senere har dette med skjeggvekst endret seg, men bare for å ende opp med nye ydmykelser, dette kommer jeg tilbake til.

At Vårherre har humor er dessverre så altfor åpenbart. Han tok mann og kvinne, to vesener fra ulike solsystem, ga dem evnen til å sjekke hverandre opp og produsere barn, men ikke evnen til å forstå hverandre. Deretter satte dem sammen på jorda og overlot dem til seg selv. At Hans humor skulle være så vidt ondskapsfull hadde ingen trodd, og slett ikke jeg der jeg sto i findressen med strukturbehandlet hår, forøvrig en forbannelse min mor bidro med for ytterligere å sementere ydmykelsen jeg kjente på. Der jeg stod på det som skulle være en fin dag og så på en flunke ny barbermaskin kunne jeg konstaterte at det ikke var noe som helst grunnlag for å sette inn batterier og skru den på. Der og da slo det meg at Han ikke lo med meg, men av meg.

Senere endret dette seg. Hårene vokste både her og der, ja et øyeblikk tenkte jeg at alt ville ordne seg til det beste, men nei. Saken er den at enkelte ikke eier sans for å stoppe mens leken er god. Vårherre har her en vei å gå. Hadde man kunnet fått leve i fred og ro med anstendig skjeggvekst, hår på toppen og normal hårvekst på legemet forøvrig, hadde jeg vært fornøyd, men nei.

Det dreier seg selvsagt om de fordømte småhårene som med årene har en stygg tendens til å dukke opp på steder de slett ikke behøves. Hår i nesa for eksempel. Hva er egentlig grunnen til at de dukker opp? De er kun i veien. Jeg kan ikke se en eneste grunn til at det skal vokse buskas i nesa. Smertefullt er det også når en rykker dem ut. Likedan er det med hår i ørene, noe som også er å anse som et alderstegn. Er det ikke ille nok om vi skal bli eldre, med de plagene det medfører, om vi ikke i tillegg skal slite med hår vi ikke engang ser slik at de kan fjernes på anstendig måte. Selv har jeg fått nedsatt hørsel og medfølgende høreapparat i aldersgave av Sjefen. Det er jo direkte selvmotsigende å samtidig gi meg hår i ørene, noe som ikke akkurat bidrar til bedre hørsel. Hvis Han på denne måten prøver å si meg noe, hører jeg det jo ikke. Hadde de enda blitt lange nok til å danne grunnlag for en bedre hentesveis, hadde muligens ikke Donald Trump sett slik ut som han gjør. Jeg tror helt seriøst det hadde hjulpet om han kunne gredd nesehårene bakover og ørehårene oppover.

Hadde det enda vært noenlunde enkelt å fjerne dem, hadde saken stilt seg annerledes, men slik er det ikke. Nese og ørehår er nevnt, og burde i seg selv si sitt om saken, men det stopper ikke der. Hva har hår på ryggen å gjøre? Man når knapt nok å klø seg på ryggen, stiv som leddene er blitt, om man ikke skal prøve med pinsettgrep med bind for øynene på baksiden av kroppen. Her har Han begått en feilvurdering i skapelsesprossessen.

Så er det en annen plass på kroppen vi ikke helt liker å snakke om. Nedentil har det pleid å være et redskap man har hatt et godt forhold til. Det er bare det at hårveksten med årene gjør at det stadig vekk må trimmes om man skal få noen glede av saken. Som det etter hvert blir er det ikke alltid like innlysende at det finnes noe der nede i en jungel som vokser som ugress. Nå er det også slik at genitalier og skarpe redskaper er størrelser som ikke på noen som helst måte er kompatible. Et lite feilskjær her vil være fatalt. Her snakker vi om konstruksjonsfeilen fra helvete, man skulle tro at franske bildesignere hadde vært inne i skapelsen.

Frisøryrket er et respektabelt yrke, og viktig for all del. Likevel kan jeg ikke unnlate å tenke på om denne yrkesgruppen ikke sniker seg unna sitt samfunnsoppdrag? Jeg tenker at det mangler noe i tilbudet deres. Når det lugger når man sitter på ramma, burde frisøren se et marked. Her bør profesjonen skamme seg for sin unnfallenhet. Jeg regner med at dette kommer inn i læreplanen på FBIE umiddelbart.

Jeg vet ikke helt hvordan damer egentlig har det med disse sakene, men antar de løser det  meste med brasiliansk voks eller lignende. De liker jo å påføre seg selv kroppslig smerte, med napping av øyebryn og annet. Dette med damer og kroppshår kan jeg lite om men jeg vet i hvert fall hvordan menn best kvitter seg med sjenerende kjønnshår. Det er bare å  trekke pusten dypt og så blåse/spytte dem ut mellom tett sammenpressede lepper.

 

 

Alkohol og kristendom

 

 

Min oppvekst i en liten bygd som lå under for sterke religiøse dogmer ga meg evnen til å synge med når det stemmes i med salmer i kirken, dette som følge av søndagsskolen, som rett nok var på torsdager. Salmetekstene er som limt fast i hukommelsen og her om dagen hadde jeg faktisk «Det er makt i de foldede hender» som stayerlåt på hjernen; en skremmende opplevelse. Angsten for alkohol, som tidlig ble forsøkt innprentet oss, forsvant relativt tidlig. Paradoksalt nok var snittforbruket av hjemmebrent sprit i den samme bygda så vidt heftig at brystmelken, etter sigende, inneholdt stødige 60% til tross for bygdas læstadianere, som jo prediket avhold fra alkohol. Siden jeg valgte å studere blant annet kristendom og religion, er det underholdende å se en del av de selvmotsigelser man lett tråkker inn i når man skal ta for seg emnet alkohol og kristendom. Bibelen er jo, naturlig nok, sentral innen kristendommen, men heller ikke her får man entydige svar. La oss se litt på saken:

«Salige er de som sørger, for de skal trøstes»! Slik lyder det i Bergprekenen 5.4, og vi skjønner allerede her at Jesus hadde omtanke for eiere av franske biler. Han brydde seg åpenbart om de enfoldige og ville dem vel. Kanskje vises denne omsorgen gjennom Salomos ordspråk 31.16, hvor følgende oppfordring finnes: «Gi sterk drikk til den som er sin undergang nær, og vin til den som er bedrøvet i sjelen». Det var nok en og annen som var svært bedrøvet i sjelen på grunn av helgens prideparade i byen. Noen av disse tar sterk avstand fra både alkohol og prideparader. Jeg håper likevel de finner en eller annen trøst, de kan nok trenge det idet toleransen for skeivhet er på fremmarsj i byen.

Når er man egentlig sin undergang nær? Dette beskrives ikke tydelig og åpner dermed for tolkning, men jeg er sikker på at mange av mine bekjente med fransk bil ofte føler at de ser ned i undergangen når de åpner panseret. Da kan sikkert en konjak eller to gå inn under det ovenfornevnte. Det finnes med andre ord trøst å få. Mengden er ikke nærmere angitt; jeg antar derfor vi snakker om etter behov.

Vi har ikke vært innom vår venn Paulus enda, men han hadde selvsagt noen Pauli ord i sakens anledning da han i sitt brev til Timoteus 5.23 skrev følgende: «Drikk ikke lenger bare vann, men nyt litt vin for din mave og dine jevnlige sykdommer». Paulus slo altså også et slag for de edle dråper fra druerankene, dessuten var han en god kompis som var opptatt av sine venners helse.

Om man undres på hva all denne drikkingen Bibelen oppfordrer til kan avstedkomme, kan man slå opp i salmenes bok 104.15: «Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte». Vi forstår altså at alkohol gjør oss penere, noe mange også selv mener etter noen øl på utesteder lørdags kveld. Mange føler seg også mer intelligente etter tilstrekkelig antall vinglass, uten at dette har bibelsk belegg. Det påpekes likevel, som nevnt i salmene, at man ikke bør drikke på tom mage.

Ellers finnes det jo ordtak som sier at du ikke bør drikke mer enn du er i stand til å løfte, noe som jo er fornuftig. Hvis du skulle oppleve at knærne bøyer seg svakt bakover, kan du trygt avslutte drikkingen. Da er det nok!

Som vi ser, oppfordrer Bibelen til nær sagt uhemmet drikking. Det underlige er at advarslene mot dette kommer fra uventet hold. I Håvamål finner vi faktisk at det manes til måtehold: «Mjødbegeret skal du tømme, men hold måte med drikk, tal det som trengs eller ti; kalle det uskikk vil ingen gjøre om du så går tidlig til sengs». De drev ikke bare på med plyndring, fyll  og voldtekter gamlegutta.

Som tidligere nevnt lærte man mangt i min hjembygd om hva alkohol kunne føre til. Like ille var det med dans. Bibelen oppfordrer ofte til dans, mens vi lærte at slikt måtte man holde seg unna. Dette selvsagt direkte i strid med Forkynneren 3.4: Det er en tid til å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse». Likevel ble og blir dans sett på som en styggedom. Det var faktisk verre enn utagerende festing. Man advarte gjerne mot stående samleie idet dette fort kunne føre til dans.  Det underlige er jo at mens Bibelen prediker, om ikke om en fest og dansekultur, så i hvert fall om et avslappet forhold til dette med alkohol og dans, så hadde og har vi bibeltroende mennesker som åpenbart mener Bibelens ord er feil.

Ha en riktig god helg og lytt heller til visdommen i diktningen før du dømmer eller fordømmer: «Mye øl og sterkt å drikke gagner ingen norrøn mann, under rusen er han ikke herre over sin forstand». Selv tar jeg meg sikkert en øl eller to i helga. Hvorvidt det blir noe stående samleie, eller skrekk og gru, dans, lar jeg bli mellom meg og fruen.