Kaffelatte med karamell

 Jeg er veldig glad i kaffe. Det blir gjerne sånn når man bruker mye tid på kontoret. Jeg er også middelaldrende pluss. Det innebærer at jeg kjenner kaffe som en svart, koffeinholdig drikk, som helst nytes rykende varm. Man tar gjerne en fløteskvett i, men der går grensen.

Det skjer uhyre sjelden at jeg setter meg på en kafe. Det skjer aldri frivillig, men det hender fruen forklarer meg at jeg har lyst å gå på kafe, og da blir det sånn. Slik ville det seg at jeg og fruen her en vakker dag satt på en slik innretning - kafe altså. Jeg opplevde at hun så mot meg og ytret at det hadde vært godt med en kaffe latte med karamell. Jeg snudde meg rundt for å se om hun snakket med noen bak meg, men nei. Hun nikket og gjentok spørsmålet, denne gangen etterfulgt av et tydelig krav om at nettopp jeg skulle etterkomme den forkledte ordren.

Det er ikke snilt å be en mann i min alder om å gå og hente kaffe latte med karamell. Hva skal folk tro om meg? Det er greit at man er ferdig med fordommer mot homofile og slikt, men kaffe latte med karamell?

For å unngå ydmykelsen skrev jeg bestillingen ned på mobilen, gikk til damen i kassen og viste henne teksten. Hun leste det høyt og tydelig. Takke fan for det! Jeg følte at alle så på meg da jeg mottok glasset (Det er i glass og ikke i kopp. Kaffe skal jo være i kopp)! Da jeg leverte skvipet til fruen måtte jeg returnere for å be om sugerør. Slikt hører visstnok med svineriet. Ydmykelsen var komplett, lidelsens kalk måtte tømmes til bunns.

Hva har skjedd egentlig? Hvor ble tiden av? For ikke lenge siden var kaffe kaffe. Den var, som nevnt, svart, til nød med fløte. I dag finnes ikke kaffe lengre, bare en masse rare navn på utenlandsk og alt serveres gjerne av en fyr som heter Alfonso. Alfonso har fippskjegg, sminke, hårknute og gullenker rundt håndleddene, er kort sagt helt up to date, og selvsagt svensk. I høytaleren bak ham høres en dårlig parodi på musikk. Og så jeg som elsker musikk. Jeg er fullstendig altetende hva musikk angår. Hører på begge deler, både country og western. Hva har skjedd med tiden spør jeg igjen?

Alfonso blander rart pulver med forskjellig lukt og utseende. Maskinene hans lager lyder, mens det tyter damp ut av dem. Alt mikses i hop i et glass før det serveres med sugerør. Han kan alt og det meste om håndtverket sitt og dyktigheten hans er sannsynligvis på høyde med det beste i utlandet.

Bare ikke be om en kopp kaffe. Det vet han ikke hva er. Da blåser han alle sikringer og himler med øynene. Jeg føler meg gammel!

Vårherre og de fordømte småhårene

Under en kaffepause på jobb tidligere i uka kommenterte en kollega at det eneste som er 

Vårherre og de fordømte småhårene

Jeg ble en gang utsatt for et stygt pek, et overgrep nærmest, ja det var vel egentlig en krenkelse. Det var konfirmasjonsdagen min og en eller annen, jeg mistenker en onkel, ga meg en barbermaskin i gave. Å stå der med en barbermaskin uten antydning til hår i ansiktet, mens de voksne rundt smilende så på var ydmykende. Senere har dette med skjeggvekst endret seg, men bare for å ende opp med nye ydmykelser, dette kommer jeg tilbake til.

At Vårherre har humor er dessverre altfor åpenbart. Han tok mann og kvinne, to vesener fra ulike solsystem, ga dem evnen til å sjekke hverandre opp og produsere barn, men ikke evnen til å forstå hverandre. Deretter satte han dem sammen på jorda og overlot dem til seg selv. At hans humor skulle være så vidt ondskapsfull hadde ingen trodd, og slett ikke jeg der jeg sto i findressen med strukturbehandlet hår, forøvrig en forbannelse min mor bidro med for ytterligere å sementere ydmykelsen jeg kjente på. Der jeg stod på det som egentlig var ment å skulle være en fin dag, min egen dag, og så på en ny barbermaskin kunne jeg konstaterte at det ikke var noe som helst grunnlag for å sette inn batterier og skru den på. Der og da slo det meg at Vårherre ikke lo med meg, men av meg.

Senere endret dette seg. Hårene vokste både her og der, ja et øyeblikk tenkte jeg at alt ville ordne seg til det beste, men nei. Saken er den at enkelte ikke eier sans for å stoppe mens leken er god. Se bare på den stakkaren på Titanic som forsiktig ba om litt mer is i drinken. Gud har en vei å gå her. Hadde man kunnet fått leve i fred og ro med anstendig skjeggvekst, hår på toppen og normalt begrenset hårvekst på legemet forøvrig hadde jeg vært fornøyd, men nei.

Det dreier seg selvsagt om de fordømte småhårene som med årene har en stygg tendens til å dukke opp og lage ugagn på steder de slett ikke hører hjemme, litt som Elon Musk og Donald Trump. Hår i nesa for eksempel. Hva er egentlig grunnen til at vi får hår i nesa? De er kun i veien. Jeg kan ikke se en eneste grunn til at det skal vokse buskas i nesa. De kiler når du puster. Smertefullt er det også når en rykker dem ut. Likedan er det med hår i ørene, noe som også er å anse som et alderstegn. Er det ikke ille nok om vi skal bli eldre, med de plagene det medfører, om vi ikke i tillegg skal slite med hår vi ikke engang ser slik at de kan fjernes på anstendig måte.

Selv har jeg fått nedsatt hørsel og medfølgende høreapparat i aldersgave av Sjefen. Det er jo direkte selvmotsigende å samtidig gi meg hår i ørene noe som ikke akkurat bidrar til bedre hørsel. Hvis han på denne måten prøver å si meg noe hører jeg det jo ikke med ørene fulle av hår. Hadde de blitt lange nok til å danne grunnlag for en bedre hentesveis, hadde muligens ikke Donald Trump sett slik ut som han gjør. Jeg tror helt seriøst det hadde hjulpet om han kunne gredd nesehårene bakover og ørehårene oppover. 

Hadde det enda vært noenlunde enkelt å fjerne dem hadde saken stilt seg annerledes, men slik er det ikke. Nese og ørehår er nevnt og burde i seg selv si sitt om saken, men det stopper ikke der. Hvilken nytte har man av hår på ryggen egentlig? Man når knapt nok å klø seg på ryggen, stiv som leddene er blitt, om man ikke skal prøve på pinsettgrep med bind for øynene på baksiden av kroppen. Her har Gud begått en feilvurdering i skapelsesprossessen.

Så er det en annen plass på kroppen vi helst ikke snakker om. Nedentil finnes det et redskap både fruen og jeg har hatt et godt forhold til gjennom årene. Det er bare det at hårveksten med årene gjør at det stadig vekk må trimmes om man skal få noen glede av saken. Som det etter hvert har blitt er det ikke alltid like innlysende at det finnes noe der nede i en jungel som vokser som ugress. Så er det også slik at genitalier og skarpe redskaper er størrelser som ikke på noen som helst måte er kompatible. Et lite feilskjær her vil være fatalt. Her snakker vi om konstruksjonsfeilen fra helvete. Man skulle tro at franske bildesignere hadde vært inne i bildet.

Frisøryrket er et respektabelt yrke, ja et viktig yrke også. Likevel kan jeg ikke unnlate å tenke på om denne yrkesgruppen ikke sniker seg unna sitt samfunnsoppdrag? Jeg tenker at det mangler noe i tilbudet deres. Når det lugger når man sitter på ramma og trykker, burde frisøren se et marked. Her bør profesjonen skamme seg for sin unnfallenhet. Jeg regner med at dette kommer inn i læreplanen på FBIE umiddelbart. Ser et marked for frisører sammen med private gynekologer. De kan spare investeringer ved å bytte på å bruke gynekologstolen.

Jeg vet ikke helt hvordan damer egentlig har det med disse sakene, men antar de løser det  meste med brasiliansk voks eller lignende. De liker jo å påføre seg selv kroppslig smerte, med napping av øyebryn og annet. Dette med damer og kroppshår kan jeg ellers lite om, men jeg vet i hvert fall hvordan man best kvitter seg med sjenerende kjønnshår. Det er bare å trekke pusten dypt og så spytte dem ut mellom tett sammenpressede lepper.

Denne og mer på vidarsfunderinger.blogspot.com

Kristne mennesker og dobbeltmoral

«Kristne» mennesker og dobbeltmoral

 

Det har vært valg hos vår store allierte i vest. Garantisten for frihet og demokrati har valgt, og en ny president er innsatt. Når vi summerer opp de løfter som har vært gitt, samt den retningen politikken så langt har vist, er det åpenbart hva nåværende administrasjon ser på som problemet. Det er selvsagt den forferdelige likestillingsideologien som må til livs. Ansettelser av homoer, transer, innvandrere, kvinner, fargede og annet svineri har ført til det meste av de katastrofer Trump ser landet står ovenfor. Og katastrofene er ikke få. Bare se på ulykken hvor et helikopter smalt inn i et passasjerfly forleden. Helt klart homsenes skyld. Ja og så selvsagt Barack Obama da.

 

Det er ikke måte på hva homoene egentlig står bak. Om vi tar en liten titt bak fasaden hos våre hjemlige fundamentalister støtter man ikke nødvendigvis Trump fullt ut, men ser at homoene er en vederstyggelighet i Herrens øyne. Og la det være helt klart; i den gode boken står det et og annet om svineriet. Homoene, som sto bak det meste i Sodoma og Gomorra, fikk sin rettferdige straff. Byene ble overøst av et regn av ild og svovel, som skrevet står. Det finnes ikke et fnugg av tvil om hvilken skjebne som blir umoralen til del. Brenn i helvete! I mellomtiden jobber vi med å begrense deres innvirkning på samfunnet, både Trump, Putin, Orban og hjemlige fundamentalister er på saken.

 

Nå skal man selvsagt ta troen på alvor. Som kristen forsøker jeg etter fattig evne å gjøre så godt jeg kan. Siden jeg også tenker at man får leve som man prediker, som jo også boken foreskriver, forsøker jeg å feie litt for egen dør, noe jeg også tenker bør være en god rettesnor for andre gode kristne. Før jeg føler meg rede til å la min vrede piske over syndernes rygger, tar jeg meg tid til å minnes salig bestefars ord: «om du bare ser idioter rundt deg, må du se deg i speilet først». Det jeg ser i speilet gjør helt klart feiejobben større.

 

Idet jeg kjenner angsten krype isnende ned gjennom ryggraden når jeg tenker på min kjødelige bror, min kriminelle bror, kjenner jeg på mine unnlatelsessynder. Fyren var født kriminell, altså før homofili ble avkriminalisert i 1972. Min og min families synd er at vi ikke umiddelbart steinet ham, slik skriften foreskriver. Allerede her ser jeg at det er så mye rusk på trappa at det å feie den synes som et uoverkommelig arbeide. Jeg får støtte meg til Herren som det ufullkomne menneske jeg er og la ham dømme, mens jeg gjør så godt jeg kan i hverdagen. Så langt har det blitt lite svovel til del for min bror.

 

Det er, som nevnt, ingen ringe skjebne disse storsynderne står ovenfor om man skal tro manualen. Like liten tvil er det om min bibelske plikt hva angår min egen sønn. Selv i en alder av 36 år, har han enda ikke lært å adlyde mine klare ordre. Heldigvis skal jeg få massiv hjelp og støtte fra den kristne del av Narviks befolkning. De skal ile til min hjelp, som skrevet står i 5 Mos. 21:18-21. Jeg slipper altså å steine ham alene. Det er nok mange syndfrie som kaster den første sten.

 

På facebook finner vi mange sinte menn, de er gjerne eldre og plages med alt fra at det ikke lengre er telefonkataloger til mangel på bussruter annet enn som apper. Slike ting kan jo få enhver til å ville drepe noen, om man skal tro reaksjonene deres og det sinne de viser. Heldigvis finnes det støtte for eventuelle ønsker om massedrap. Vi finner endog støtte fra Herren selv her, det er bare et lite aber. Du må betale for dette ved å ofre datteren din, oppskriften finner du hos Dommerne 11, 32-40. Om du heller føler for å selge din datter om hun er obsternasig, får du heldigvis hjelp til verdifastsettelsen av henne i 3 Mos. 27: 3-6.

 

Uten å si noe galt om min kjære frue gjennom over 32 år, ser jeg det som min sørgelige plikt å steine henne i hjel, som 5 Mos. 13.22 (steining ser ut til å løse det meste) idet jeg har en mistanke om at hun ikke var jomfru da vi giftet oss. Min mor kommer heller ikke lett fra straffen hun skal møte idet hun lot oss barn gå med klær laget av ulike stoffer. Ullgenser og bomullsbukser sammen hører djevelen til som 22 Mos:11 sier oss. Jeg vet jo hva som skal skje meg siden jeg skriver dette på en søndag. Exodus 35.2 er tydelig der. Min mellomste datter ligger også dårlig an med sine tatoveringer, 3 Mos. 19 har kamfer til synderen.

 

Det er sikker mange, og betydelig mer skriftlærde enn meg som nå kan gå i rette med meg for min noe spøkefulle omgang med selve dokumentasjonen deres. Det er jo ikke morsomt å bli tatt med buksa nede og snurrebassen ute som forrige leder I Krf, da han ble huket i økonomisk juks. Før de går løs på meg med caps lock på, ber jeg dem likevel om å lukte på fingrene sine. Om de kjenner den umiskjennelige lukt av reker, bør de helst ha hatt sex med sin ektefelle først. Reker skal man selvsagt ikke røre. Ikke mindre enn 7 ganger forteller Bibelen at vi skal holde oss unna skalldyr. Det er tilfeldigvis like mange ganger den samme Bibelen forteller oss at homofili er en vederstyggelighet. Jeg er en heterofil rekespiser og bør nok steines for sikkerhets skyld. Om gode kristne har rekelukt på fingrene uten å ha vært hos fruen har han enten brutt det 10, bud eller brutt med 5 Mos 14.

 

Det er sannelig ikke lett å være perfekte og dømme andre. Stadig havner vi på glattisen ved det minste glimt av et speil. Jeg tenker at vi alle, både «gode kristne» og vi andre, som erkjenner vår utilstrekkelighet, heller ser litt mer på summen av det Bøkenes Bok egentlig er; et ønske om at vi alle skal oppføre oss ordentlig og være gode mot hverandre. Selv har jeg ved mer enn en anledning fått beskjed fra såkalt «gode kristne» om at jeg skal brenne i Helvete på grunn av skjemt med Bibelen, som om Vårherre ikke har humor. Jeg tar det med stor ro. Om jeg havner i kjelleren, blir jeg nok stoppet i døren av Han Tykje sjøl med beskjed om at det er fullt, hovedsakelig av religiøse fundamentalister.

 

Jeg greier ikke helt å se at mitt, av Herren velsignede, ekteskap med min kone, skal være mer velsignet enn min brors eventuelle ekteskap med sin kjære mann. Det er da ikke min sak hvem han gifter seg med, jeg har mer enn nok med bjelken i mitt eget øye. Ideologi er som et rævholl. Alle har et, men når vi bruker det, lukter det bare dritt. Når ideologi og parti får styre sunn fornuft og vanlig menneskelighet, tenker jeg på de vakreste ordene jeg leser i Korinterbrevet (1.13 1-13), dere kjenner dem nok: «Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten».

 

 

Kroppspenetrering

Penetrering kommer fra latin «penetrare» og betyr ganske enkelt å trenge inn. Dette brukes i mange sammenhenger, i praksis gjerne freddan, eller også ofte representert ved den tradisjonelle samtalen om blomsten og bien fedre gjerne hadde med sin sønn for noen år siden. I dag har gjerne sønnen langt mer kompetanse på området enn sin far. I det etterfølgende skal jeg konsentrere meg om begrepet brukt medisinsk i den hensikt å undersøke kroppen innvendig, altså en kroppspenetrering utenom skjeden og forhåpentligvis uten seksuelle undertoner. 

Skopi er en fellesbetegnelse for ulike måter å penetrere kroppen på, enten gjennom huden eller andre mer naturlige åpninger i legemet. Alt dette i den hensikt å titte inn i legemet med mål om å finne ut hva som måtte finnes av saker og ting der inne. Her ser vi bort fra ren gynekologi, altså det som heter Fittur Tittur på islandsk. Vi snakker om det å undersøke kroppens hulrom enten ovenifra (gastroskopi), altså ved å føre en slange med kamera ned i halsen gjennom munnen. Den andre måten vi forholder oss til dette er nedenifra (coloskopi), altså ved å kjøre den samme slangen opp gjennom rektum (rævhullet). Om begge deler skal gjennomføres samme dag, anbefales det å først svelge slangen for deretter å ta den i toern. De fleste vil gjerne reagere ved å oppleve noe kvalme om man gjør det i motsatt rekkefølge.

Gastroskopi er ubehagelig, spesielt om det, som nevnt ovenfor, gjennomføres etter coloskopi, men ikke nødvendigvis smertefullt. Det er i grunnen bare å svelge unna, «hu sa så brura», som det jo heter. Siden dette ikke er noe særlig å snakke om, lar vi denne ufarlige undersøkelsen ligge og konsentrerer oss heller om the real shit, for å si det sånn. Vi går altså rett over til coloscopi.

Ved gjennomføring av en slik undersøkelse, kjøres en 4 tommers slange (det føles helt klart ut som det) opp i den naturlige kroppsåpningen hvor det for de flestes vedkommende gjerne er merket med «EXIT ONLY». Fullstendig uten hensynstaken til dette vil da legen stappe kabelen opp i systemet for å skaffe seg den informasjonen tarmsystemet måtte inneholde. I motsetning til debattsiders kommentarfelt på facebooker gjerne tarmen grundig tømt gjennom inntak av visse kjemikalier på forhånd, og er ikke bare full av dritt, som nevnte kommentarfelt.

Hva angår leger som er kvalifisert til dette, hevdes det at det finnes et direktiv utsendt til landets barnehagelærere. Her står det at de til enhver tid skal kartlegge barn som utviser en i særklasse total mangel på empati. De skal lage en liste over barn som konsekvent står tvekroket av latter hver gang en kamerat faller og slår seg. Kan de registrere tilstrekkelig mangel på medfølelse vil dette kunne kvalifisere til senere opptaksprøve til enten diktatorutdanning, eller for de aller verste; utdanning innen kroppspenetrering på coloskopilinja. Det hevdes at moren til Adolf Hitler fikk anledning til lå velge mellom disse da hennes sønn skulle ta utdanning. Hun kunne få ham inn på coloscopistudier ved Niederuberhintersachsenhaussen Fiksengegenrasshullschule, eller Die Diktatorhochshcule i Munchen. Hun valgte det siste av frykt for å risikere og ødelegge lille Adolfs ettermæle fullstendig.

Vel, tilbake til undesøkelsen. Slangetrommelen rulles frem, offeret sitter i en fødestol med beina sprikende til hver side. Mellom beina dine studerer coloskopilegen ettertenksomt rævhårene før han bestemt trykker slangen opp. De smertene som følger kan ikke beskrives. Jesu lidelser var for ingenting å regne mot det du nå skal kjenne på. For å rette ut tarmen, som jo ligger i knappe svinger inne i systemet ditt, brukes trykkluft slik at svingene rettes og slangen kan stappes lengre inn. Vi snakker her om luftsmerter fra ytre helvete. Det dreier seg om aller smerters svigermor i ørtende potens.

Til damer som nå forsøker seg med den obligatoriske fødselen og hvor vondt dette er. Glem det! Det er ingenting mot coloskopi. Jeg vet jo litt om fødsler siden jeg har holdt min kone i hånden under slike. Selvsagt gjør det vondt med fødsler. Jeg husker at hun klemte så hardt i hånden min at jeg fikk neglemerker i huden, uten at jeg ga fra meg så mye som en lyd av den grunn. Menn takler altså smertene ved fødsler lettere enn damer som skriker og syter, så kom ikke der. Tenk dere heller at ved en fødsel kommer barnet ut av en av naturen designet åpning hvor det faktisk er ment at barn skal komme ut ifra. Se så for dere at det samme barnet i det øyeblikk det er kommet ut av denne riktige åpningen, stappes inn igjen i den nedre åpningen for så ved hjelp av trykkluft bli blåst opp i feil kanal. Slike smerter!

Når du sitter der i fødestolen naken nedentil og venter, med smurning i ræva, vet du hvordan Jesus følte det da han gikk den lange marsjen til Golgata med korset for å bli hengt opp til spott og spe, for andres synder og ikke egne. Det er vanskelig å beskrive ydmykelsen du kjenner på. Det er ydmykende å bli avkledd nedentil. Det er ydmykende å bli smurt i ræva i vissheten av at du straks ligger der kanskje endog i narkose, mens legen i prinsippet kan gjøre hva som helst med deg. Jeg nevner ikke parallellen til Frostalegen selvsagt.

Av anstendighetshensyn skal jeg avstå fra å spekulere ytterligere utover nettopp dette, men for meg var den mest ydmykende delen å komme til seg selv etterpå, klam i hakket, men uten den obligatoriske pengeseddelen i sprekken. Jeg følte meg så brukt…..

Først kommer maten, så kommer moralen

Først kommer maten, så kommer moralen

«Hurra hvor det smeller fra loft til kjeller, i dag er det Jonas Gahr Støre det gjelder». Dette kunne vært en gledelig hilsen for statsministeren om det ikke hadde vært for konteksten. Det smeller definitivt i hele huset til Arbeiderpartiet om dagen. Hvor dette ender, har jeg ingen som helst anelse om. I likhet med alle andre, spiser jeg popcorn og forsøker å henge med i svingene. Dette skal imidlertid ikke handle om Arbeiderpartiet eller partipolitikk. Det skal heller ikke handle om hvem som skal styre landet. Det skal mest handle om hva politikere sier, eventuelt ikke sier, om større eller mindre kriser. Det mest fantastiske er likevel hvordan enkelte overlever selv de mest perverse kriser.

Vi tar det første først. Støre har havnet utpå glattisen om dagen. Noen peker på meningsmålingene, mens andre peker på ham personlig. De siste dagene har handlet om  medias ransakning av partiet for å finne hvem som er mot ham, for ham, eller ikke sier noe. Alt dette i sum betyr i praksis at han er på vei ut i løpet av nyåret. Det er oftest sånn det foregår når media tar fatt. Om han greier seg gjennom dette, vil det være helt på nivå med Ernas inhabilitetsskandale med Sindres aksjer, eller Siv jensens elendige hukommelse vedrørende Lersteins sextekstmeldinger eller Søviknes` sex med fulle småjenter. Vi hiver også på Ola Borten Moe og Bjørn Arild Grams taushet da det ble oppdaget at «noen» hadde sendt tekstmelding lydende «vi har lyst på fitta di» til daværende partileder Navarsete. Vi kommer selvsagt heller ikke unna Rødts langfingrete «sunshineboy» Moxnes og hans stadig bedre forklaringer på tyveriet. Listen er lang og lengre enn lang. 

Støre selv mener at han oppfatter at han har god støtte i partiet, som han sier i intervjuer. Dette med at «jeg oppfatter at….» er en standard frase for politikere som skjønner at nå går det til helvete. Min gjetning er at denne kommer du ikke unna Jonas. Den blir litt på linje med daværende LO-leder Vallas «jeg beklager om jeg har sagt noe som kan oppleves som sårende…». Dette siste betyr i praksis at hun beklager at andre kan være så tjukke i pæra. Sånt slipper politikere sjelden unna med. For Støres vedkommende er manglende uttalt støtte det samme som mistillit.

Heller slipper de ikke unna når de blir tatt for tukling med reiseregninger eller glemmer hvor de bor. Slike ting har det til felles at resten av samfunnet har store problemer med å ta på alvor for eksempel daværende Krf-leder Ropstad, når han hadde gratis pendlerbolig, leide ut sin egen bolig i Oslo, mens han oppga å bo hjemme hos mamma og pappa, og slik tjente gode penger. Det er ikke lett å påberope seg rollen som moralens vokter med hendene fulle av stjålne penger. Velgerne vet jo hvor de selv bor, dessuten skriver mange av oss reiseregninger og vet at vi ikke skal tukle med sånt. NRK hadde en serie som het «Hvem bor her?». Personlig synes jeg den hadde passet bedre til stortingspolitikere, de kunne møtes i studio og gjettet på hvor de selv bodde, til fornøyelse for velgerne.

Det de slipper unna med er andre ting, som egentlig er mye verre. Dette skyldes gjerne den standingen de har i eget parti. Man har rett og slett ikke råd til å ofre dem idet de har stor støtte i viktige velgergrupper. Siv Jensen løy så det sang etter da hun påstod at hun ikke husket å ha blitt varslet om Lerstein, eller at hun visste noe om Søviknes` og hans bravader, selv om velgerne visste bedre. Hun (og Søviknes) var likevel for viktig for partiet til å måtte gå. Ernas insidehistorie beskrives som at den «savner sidestykke i norsk politisk historie av politiske kommentatorer. Hennes dyktighet og velgertekke vant, og hun ble sittende. Giske røyk ut av det meste da tilstrekkelig mange vitnet om at han hadde en lei tendens til å tukle med alle som hadde pupper. Ryktene vil ha det til at Anniken Huitfelt ble fornærmet fordi han ikke tuklet på henne, dette er imidlertid bare rykter. Han ble forsøkt sendt i skammekroken. Der snudde han i døra, og er nå på vei inn på Stortinget igjen med større støtte enn noen gang. Nok en gang velger velgerne den de tror egner seg best, uten nødvendigvis å skjele for mye til hva de gjør. Moxnes ble filmet mens han stjal solbriller, og tatt for å lyve om det. Nå er han sannelig tatt til nåde og ser ut til å få fornyet tillit på tinget. Midt oppe i skandaler som felte andre politikere slapp jammen Trine Skei Grande unna med å ha sex med en 17-åring i en kornåker. Snakk om cårny greier.

De slipper også unna med tidligere, temmelig spesielle uttalelser, om de bare er dyktige nok, og vurderes som nettopp det av velgerne. Listhaug uttalte at norsk politikk «var en barnehage og nektet å moderere seg, da hun måtte ut av regjering på grunn av andre temmelig spesielle uttalelser som at «Støre sleiker imamer oppetter ryggen». Med meningsmålingene som fasit er hun nå imponerende statsmannaktig og diplomatisk mens hun styrer mot jobben som barbehagestyrer. Vi kommer ikke unna Per-Willy Amundsens mildt sagt sære uttalelser i fylla heller. Han er også tilbake. Her må det jevnes ut med at Jens Stoltenbergs tale drita full etter julebordet i 2008, på Stortingets talestol, heller ikke virket hemmende på fremtidig karriere. Erna ville nok uttalt at «Jeg ville ikke brukt de ordene…». Det begrenses altså ikke nødvendigvis til parti, mer til hvor viktige personer anses for partiets oppslutning. 

Listen kunne selvsagt vært fryktelig mye lengre. Det er sikkert også slik at jeg garantert burde nevnt andre partirepresentanters miserer. Dere får ha meg tilgitt for dette, eller kanskje burde jeg si: «Beklager om dere er så tjukke i pæra at dere lar dere krenke av dette», men det gjør jeg selvsagt ikke, jeg er da ingen politiker.

Summen av det hele er at det ser ut som om betydningen av hva politikere sier veies like tungt som deres betydning for oppslutningen, må jeg nevne Donald Trump? Om de vurderes dithen at de kan gi større oppslutning, tilgis de for hva som helst. Politikk er ikke det muliges kunst, det ser mer ut som de umuliges kunst. Det er her vi kommer tilbake til tittelen, som er sakset fra Bertold Brech: «Først kommer maten, så moralen!

Distriktspolitikk og graviditet

Distriktspolitikk og graviditet

 

For mange år siden, da min kone gikk gravid med vår første, opplevde jeg noe jeg har sett i mange slike sammenhenger. Hennes venninner ville til stadighet kjenne på og omtale magen hennes. Den ble mer positivt omtalt jo mer den vokste. Normalt er det jo ikke slik at man går rundt og klemmer på andres mager. Selv jobber jeg sammen med en kompis som har en anstendig vom, større enn min egen. Dere vil likevel aldri se meg klemme og kose med vomma hans eller vice versa. Slike regler for alminnelig anstendig bluferdighet i offentligheten settes imidlertid helt og fullstendig til side når en dame er gravid.

 

På mange måter er dette positivt, det er jo ikke gitt at våre kolleger ville satt pris på at jeg og min kollega satt og magekoste hverandre i lunsjen, slikt ses gjerne på som uanstendig oppførsel på jobb når det gjelder menn. Kosingen med den gravides mage derimot, kan heller oppfattes som en form for anerkjennelse. En slags tributt til kvinner som bidrar til at nye liv settes til verden. En forsikring om at det enda fødes barn, som forhåpentligvis i fremtiden bidrar til at vi selv ivaretas når vi sitter på gamlehjem. Et håp om at de nye som kommer til skal huske på at vi som produserte dem i sin tid også skal ha noe igjen for jobben på en måte. Kanskje en form for garanti for at vi her på bygda faktisk har en fremtid.

 

Det kan på mange måter ses på som et utslag av at man ser positivt på kvinnen som utvikler av et produkt, altså barnet, en garantist for at livet går videre. Man anerkjenner kvinnemagen som et produksjonskammer for fremtidige generasjoner. I ettertid har jeg registrert at dette er en ikke uvanlig måte å møte gravide på, spesielt om man er kvinne selv. Da kan man klemme og kose mager, menn derimot, må pent nøye seg med positiv omtale av situasjonen og magen. Det finnes altså egne kjønnsbaserte regler for hva som er riktig måte å verdsette andres mage på. Sånn er det bare.

 

Jeg kan i ettertid ikke erindre at noen av mine venner, kvinner eller menn, på samme måte noen gang behandlet meg. Jeg legger her til grunn at allerede da var det ikke uvanlig å uttale at «vi har blitt gravide». Et felles prosjekt som på mange måter burde borge for at også mine edlere deler fikk en form for oppmerksomhet, gitt at de jo innehadde en ikke ubetydelig del av æren for at våre barn engang ble unnfanget. Uten å gå nærmere i detaljer kan jeg jo røpe at fruen er en meget oppegående dame, som ikke trenger å få det inn med T-skje, for å si det sånn.

 

Det var imidlertid aldri slik at mine venner og venninner følte for å kose og kjæle med mine genitalier (jeg er jo ikke helt sikker på om ikke noen av dem følte for det, men de gjorde det heldigvis ikke), selv om mine genitalier helt klart var viktige forutsetning for den situasjonen jeg nå omtaler. Igjen, i ettertid, tror jeg nok at jeg snakker på vegne av både meg selv og min kone når jeg sier at vi satte stor pris på denne form for tilbakeholdenhet. Jeg kan vanskelig se for meg at hverken verdenen, eller menn spesielt, er klare for en slik form for anerkjennelse, hverken fra kvinner eller garantert ikke fra menn.

 

Ser man på dette i et større perspektiv, eller ser det store bildet, som det gjerne heter blant de som mangler bakkekontakt, kan man sammenligne det med andre ting hvor det tydeliggjøres at deler av produksjonslinjen ikke får den æren av det ferdige produkt, som man kunne se at fortjenes. Graviditeten anskueliggjør den samme urettferdighet som distriktspolitikken i Norge i praksis viser. Et system hvor kun den som til slutt kan fremvise resultatet som andre står bak (det hender det foregår på den måten i unnfangelsesøyemed også), får anerkjennelse.

 

I praksis fungerer dette slik at den som kommer med det ferdige produkt, altså kvinnen/Oslo, og som sitter på hovedkontoret, so to speak, får all ære i stedet for den som i realiteten står bak råvarene som gir produktet. Mannen/distriktene leverer de avgjørende råvarer mens Oslo/kvinnen får æren. Det er en helt klar og tydelig nedvurdering av både mannen og distriktene som kun simple råvareleverandører.

 

Om man ser på selve forutsetningen for den videre foredlingen av råvaren mannen leverer, viser det også hvem som sitter på makten (bokstavelig talt). Her må vi forholde oss til forskning. Det viser seg at kvinnen vil ha det rent og ryddig før de evner å slappe av. Menn hviler best når de kan ligge på sofaen og sløve mens fruen vasker, samtidig som de jobber med å filtrere ut bråket fra fruen som ikke greier å se en mann ligge på sofaen og slappe av. Mannen dokumenterer altså her evnen til å multitaske ved å gjøre tre ting samtidig; hvile, sløve, samt overse kjefting. Annen forskning går her videre og støtter opp under det ovenforstående. Den viser at kvinner har kvalitativt signifikant bedre hvile når det faktisk er ryddet og rengjort i huset og hun er ferdig med å kjefte.

 

Går vi så videre til forutsetningen av at det dette begynte med sex, alt begynner jo med sex, ser vi et forskningsmessig klart mønster. Kvinners ønske om sex henger nøye sammen med følgende faktorer, rolige hjemmeforhold og fravær av krangel, god hvile, ryddig og rengjort hus. Det med krangel er noe mannen best deeskalerer. En krangel forutsetter deltakelse av mer enn en part. Siden det i mannens sofaligge kun er en aktiv part, altså den kjeftende kvinnen, er det ingen krangel. Her bidrar mannen med andre ord til to av de viktige faktorene, både hvile og rolige hjemmeforhold. Om kvinnen nå tar den enkle jobben som er igjen å utføre, altså sørger for grundig rengjøring og rydding, får hun etterpå legge seg ned og hvile.

 

Tar vi forskningen på alvor har vi nå klart hvilke konkrete tiltak som skal til for å sikre flere barn og skape bedre forhold i distriktene nettopp gjennom å få flere barn. Alt handler om mer og gjerne bedre sex, og måten å få dette til er som følger: La kvinnen kjefte seg ferdig mens du hviler på sofaen. Under denne prosessen blir huset både vasket og ryddet, mens både du og fruen får den tiltrengte hvilestund. Når kvinnen ligger nedpå, kan jo du ligge oppå, noe som legger til rette for mer og bedre sex med den følge at dette igjen bidrar til å omgjøre distriktene til byer, gitt den befolkningsøkning dette medfører. Sex er god distriktspolitikk! Senterpartiet har herved min tillatelse til å bruke denne teksten i valgkampen.

 

jeg har alltid skrevet

Jeg har alltid skrevet…..

 

Jeg har etter hvert skrevet mange innlegg/skråblikk. Såpass mange har det blitt at jeg funderer på om det kan være en ide å gi dem ut i boks form. Dette satte i gang en ny tankerekke og jeg begynte å spekulere på hvilke skråblikk jeg kunne bruke. Mest tenkte jeg på hva tittelen på en slik bok skulle være, enhver bok må jo ha en fengende tittel om den skal fange potensielle leseres blikk. Jeg ser også for meg at jeg måtte skrive en slags innledning hvor det fremkommer hvorfor jeg skriver boken og der bør også begrunnelsen for tittelen framkomme. Siden jeg i alle år har hatt skriving som hobby, fant jeg at dette burde gjenspeiles i navnet på boken og ramlet derfor ned på følgende tittel: «Jeg har alltid skrevet».

 

Om jeg nå utgir en bok og bruker denne tittelen, burde det dekke min motivasjon for å gi ut boken, jeg har jo likevel alltid skrevet for meg selv, faktisk siden lenge før PC var oppfunnet. Skulle vi ha PC i min ungdom, måtte vi faktisk på sløyden og snekre den selv, tygg på den dagens ungdom. Min gamle lærer, salig Solbjørg Altmann Jenssen leste mye rart jeg skrev allerede som barneskoleelev, hun ga meg tilbakemeldinger og oppfordret meg til å skrive mer, noe jeg valgte å gjøre. Det er noe med lærere som virkelig engasjerer seg. Idar Notøy gjorde mye av det samme på gymnaset og de to må dermed ta noe av skylden for min skrivetrang også i godt voksen alder. Her må jeg stoppe opp litt og påpeke det åpenbare faktum at jeg er en mann, noe som i høy grad vil påvirke leserens oppfatning av den eventuelle bokens tittel, i motsetning til det følgende. Det ramlet det inn noen tanker om likestilling, det kom liksom helt ut av intet der jeg satt i badstua og filosoferte. Jeg tenkte på hva som ville skjedd om en dame hadde lignende tanker og tilsvarende hobby som meg selv. Hva om en dame hadde gitt ut en bok med tittelen «Jeg har alltid skrevet»?

Det er noe i meg som sier at vi ville blitt vurdert forskjellig, den tenkte damen og jeg.

 

Om vi nå ser bort fra boktitler, finner vi at også på andre områder blir kvinner og menn vurdert med forskjellige øyne, lengre er ikke likestillingen kommet. Jeg hopper glatt bukk over dette med sol og sommer, altså en tenkt situasjon hvor jeg og fruen begge sitter kun iført shorts eller bikiniunderdel i sola bak hekken i hagen, slik at ingen ser oss. Om nå jeg går iført kun shorts ut av hagen for å sjekke postkassen vil ikke naboer jeg møter reagere nevneverdig. En mann i bar overkropp i 24 pluss og sol, er helt innafor. Noe annet ville det nok vært om fruen gjorde det samme. Damer på over 50 må gjerne stille i kun bikinitruse (heter det det forresten?) bak en hekk i hagen, men ikke på offentlig vei, jeg tør ikke engang tenke på damer over 70 i bar overkropp på offentlig vei. Dette får meg forøvrig til å erindre min bestemor og hennes syn på damer i bikini. Når jeg slo gresset med ljå bak bestefars låve (han hadde regler som tilsa at der skulle det utelukkende slås med ljå), raket alltid bestemor opp gresset iført kjole og skaut uansett sol og temperatur. Jeg kan ikke engang forestille meg henne i bukser, langt mindre bikini. Hvor mange av dagens menn på min alder har vært utsatt for en bestemor i bikini? Sagt på bestemors måte ville det vært noe som; «Æ går da ikkje med udyre mett bærre i ei grima»! Nei, vi vurderes ikke helt på samme måten.

 

Det ser altså ut til at vi stiller ulike krav til bekledning for damer, men la oss se det på en litt annen måte. Om jeg nå får et drypp eller to og finner ut at jeg skal vaske vinduene innvendig (det må minst to drypp til før jeg gjør noe sånt). La oss si at jeg finner ut at jeg gjør dette en fin lørdag uten en tråd på kroppen, jeg må da ha lov til å gå naken i mitt eget hus, skulle man kanskje tenke? Om det så går en dame utenfor på veien som skuer mitt nakne legeme innenfor vinduet, ville jeg umiddelbart blitt tiltalt for blotting. Snur vi på det hele og det er nevnte dame som gjør samme operasjon, like avkledd, i sitt eget hus, ville jeg blitt ansett som en pervers kikker om jeg gikk forbi og tittet inn. Nei, vi vurderes definitivt ikke på samme måten.

 

Om jeg i et øyeblikks vanvidd skulle finne ut at jeg var opptatt av gardiner, og dermed møtte opp på en gardinbutikk en vakker sommerdag, ville jeg gjerne møte min yngste datter, som jo har sommerjobb på en sånn butikk. Hun ville ringt ambulanse umiddelbart om hun så sin gamle far vurdere gardinstoff. Hadde hennes mor dukket opp i samme ærend, hadde hun ikke reagert på noen som helst måte. Rent bortsett fra at de fleste menn umiddelbart ville selvantent i selvforsvar stilt ovenfor gardinstoff i metervis, ville enhver mann sannsynligvis blitt vurdert som både avviker, gal, kjønnsforvirret, innehaver av fransk bil eller verre om han frivillig så på gardinstoff. Men og gardinstoff er ikke kompatible størrelser. Damer som evner å passere gardinstoff uten å stoppe, ville fått tilsvarende vurdering og også blitt dømt som avvikere. Igjen, vi vurderes forskjellig.

 

Om jeg nå skulle skrive denne boken ville likestilling, eller rettere sagt manglende likestilling vært tema. Da ville jeg tatt for meg kampen for likestilling i dagens samfunn. Jeg ville talt høyt for min rett til å sette skapet på plass hjemme, uten at fruen ber meg flytte det litt mer til venstre. Jeg ville kjempet for retten til å drite i om gardinene er røde eller blå, eller om det skal være gardiner i det hele tatt. Jeg ville slått et slag for å kunne rette en harmdirrende pekefinger til fruen og si at jeg støvsuger når jeg vil uten frykt for å måtte få rekonstruert fingeren senere og kanskje måtte leve med konstant ringing i ørene og pungterte trommehinner. Jeg ville rope opp om den urett det er å bli påtvunget og følge en dame i klesbutikk og så måtte prøve klær man allikevel ikke trenger eller overhodet har til hensikt å kjøpe. Jeg ville skrevet en vill protest mot det å leve under konstant trussel om plutselig og få høre «kjære, jeg må snakke sammen», for etterpå å få høre hva du mener om saker og ting.

Jeg vet at likestilling for menn er for sent for min generasjon. I boken ville jeg likevel tatt kampen om likestilling for min sønn, min sønnesønn og senere generasjoner.