Kvinner og hinting

Hva er det egentlig med kvinner og hinting? Hvorfor denne utrolige angsten for å spørre rett ut, evt si fra hva de mener? Hvorfor skal alt pakkes inn, hintes om, og i grunn gjøres komplett uforståelig for en stakkars mann å forholde seg til?

Hva er egentlig galt med klar tale? Hvorfor ikke bare si det en mener uten å, på forhånd,legge inn alle ting som kunne misforstås om en snakket rett ut? Dette er en av de tingene som gjør at jeg forstår at Vårherre har humor. Han valgte å skape to forskjellige arter, ga dem muligheten til å formere seg videre, men ga dem ingen som helst mulighet for å forstå hverandre. Vedder på at han hver dag sitter på en sky, mens han dingler med beina, tar seg en øl, og ler ræva av seg over alt han stelte i stand med denne ordningen.

For oss menn er verden temmelig lettforståelig. Damer kler seg opp foran venninner, spør hvordan de ser ut og alle lyger så det renner og sier den oppkledte er vakker, sexy, og så videre. Om jeg feks kler på meg nye klær (Gud forby), og spør kompiser (igjen Gud forby) hvordan de synes jeg ser ut ville svaret vært like enkelt som sant: "Du ser jævlig ut, og stygg er du også", så ville vi ledd masse, tatt oss en øl og fortsatt med å se fotball.

Verden er enklere for menn. Damer skal alltid komplisere alt til det ugjenkjennelige. En venn av meg var på tur til hytta med madamen. Må selvsagt anonymisere stakkaren ellers ville både han og jeg fått et lite helvete med fruen hans som selvsagt ikke ville forstått noe som helst. Vel. Fyren kjører mot Ballangen en varm sommerdag. Fruen sier at det hadde smakt med en is, hvorpå han nikker, er enig og kjører videre til hytta. Da han senere spurte hva hun var så sur for fikk han selvsagt så det holdt.

Hadde kjerringa villet ha is kunne hun ganske enkelt spurt rett ut om han kunne kjøpe is. Han hadde selvsagt gjort det umiddelbart. Hadde hun brukt imperativ og sagt: Kjøp is! Nema problema. Han hadde stoppet, kjøpt is og alle ville vært glade. Istedetfor kom hun med denne håpløse hintingen og satte ham i en umulig situasjon. Han var jo enig for svarte.

Vi blir aldri riktig forstått. Det er det som er problemet. Sitter en stakkar på puben og drikker seg i senk kan du ta deg fan på at det er fordi kjerringa ikke forstår ham. Om det ikke er det som er saken er det like sikkert at han drikker fordi kjerringa faktisk forstår ham. Da er alt håp ute.

Kjære vakre, snille kjerringer både her og der. Her er noen råd som dere selvsagt ikke vil følge, men det hadde helt klart hjulpet. Ikke spør om vi synes dere ser like ung ut som da vi traff dere. Dere setter oss i en umulig situasjon. Lyver vi, nekter dere å tro oss, og vi må vikle oss inn i en håpløs løgn vi aldri kommer ut av. Snakker vi sant, går det til helvete.  Dere ser ikke like unge ut lengre. Glem det! Vakre? Javisst, men ikke like unge.

Spør for alt i verden ikke om vi synes dere er like slanke og veldreide som da vi traff dere. Dette er enda verre. Hvis vi ikke lyger her, blir dere enten voldelige, eller begår selvmord. Ingen av delene er særlig tiltalende. Hvorfor skal det gnages i eningen om hvorvidt vi er glade nok i dere? Er dere gift bør det holde det som ble sagt foran alteret. Dette gjelder inntil noe annet utrykkes rett ut. Enkelt og greit. Er dere ikke gift er det bare å fri. Da får du høre en gang for alle at han er glad i deg, med presten som vitne og det burde holde.

Vil dere ha oss glade og fornøyde er det temmelig enkelt. Skru på TV, gi oss en øl og la oss se fotball i fred. Ta dere gjerne en paracet og vær litt rimelig (Hei, jeg hintet:-))) en og annen kveld. Lat som dere er enige når vi forteller at dommerjævelen er korrupt. Gjør dette, snakk rett ut, spør rett ut og dere vil finne at vi faktisk ikke er så verst. Til menn å være altså.