Kvinner og klær.

Det er noe med kvinner og klær. Bare begrepet kvinner og klær, altså magasinet kvinner og klær er spesielt nok i seg selv. Har faktisk engang i barndommen lest i et sånt et. Min bestemor abonnerte fast. Har enda mareritt om det.

Bladet mesker seg i kvinner og klær selvsagt. Tenk dere tanken, bare klær og kvinnfolk retusjert til det ugjenkjennelige via photoshop slik at de ikke skal se ut som kvinner mer. Men det var nå selve magasinet. det er fortsatt noe med kvinner og klær.

Damer har en greie med klær. Det dreier seg om en slags klesradar. Radaren har en ufattelig stor mengde med innstillinger og registrerer alt fra at det faktisk er klær der til hva slags fibre klærne er laget av og hvor gamle de er. I det øyeblikk en dame møter en annen er radaren stilt på full styrke. Idet de møtes vil de allerede for lengst ha fastslått endel viktige ting. Har de likedanne klær i samme farge er alt gått galt. De må da umiddelbart heve hodet, kneise med nakken og snu hjemmover. Den som snur sist har tapt. Etterpå vil de ikke kunne snakke med hverandre på, i beste fall, lang tid.

For menn er dette mye enklere enn som så. Enten har man klær på eller ikke. Har den andre ikke klær på snur man og løper fort avgårde mens man forsøker å være i fosterstilling underveis og skriker som besatt. Dette siste gjelder ikke i badstua. Her kan vi se hverandre nakne bare man ikke forsøker å få den andre til å bøye seg etter såpa i dusjen. Det trikset er for gammelt. Men tilbake til damene.

Om klærne er tilstrekkelig forskjellige, trer andre regler inn. De skal da umiddelbart ta på hverandres klær, bedømme stoffet, gjøre seg opp en mening og endelig lyve hverandre huden full. Jo finere klærne er jo verre er lyvingen. Greia er at de egentlig er mest fornøyde hvis motstanderen (damer ser hverandre som det i klesspørsmål, ja helst i de fleste spørsmål) har klær man vurderer mindre fine enn ens egne. Da lyver man sånn passelig, sier klærne er fine osv i vissheten om at en selv har vunnet konkurransen.

Er klærne finere enn ens egne må det sterkere lut til. Da heves lyvingen til et skyhøyt nivå og klærne beskrives som fantastiske. Det er her man må følge med. For oss menn høres dette faktisk ut som panegyriske beskrivelser av klærne, men dette er selvsagt ikke tilfellet. For damen med de fineste klærne, som kan damekodespråket, er dette fornærmelser fra bunnen av bøtta. Hun forstår at hun blir fornærmet på det groveste og må ta igjen eller gå i skam.

Siden klærne er en tapt sak vil hun umiddelbart ta motstanderens unger. Vi menn står ved siden av og opplever våre respektive koner i hyggelig passiar med rosene omtale av hverandres barn og klær. Vi tror alt er bare velstand. i virkeligheten foregår det en brutal krig hvor ingenting er hellig rett foran øynene på oss.

Når vi kommer hjem går vi gjerne rett i fella. Vi sier kanskje noe om hvor hyggelig det var å treffe kjente. Kanskje driter vi oss skikkelig ut idet vi, for å prøve å virke interesserte, sier noe om de fine klærne dama hadde. Dette vil umiddelbart gi det resultat at man forstår det gamle ordtaket "bak enhver rasende kvinne, står en mann som forstår null og niks". Slike møter må aldri omtales annet enn i negative ordelag. Kommenter gjerne hvor tykk den andre dama var, si noe om hvor hjulbeinte ungene hennes er, hvor stygge og mindre intelligente de er, og kanskje kan det hende du er i ferd med å snu en negativ trend hvor du står rett i stormen helt uten vindskydd.

Vi vil aldri kunne forstå dem uansett. I det øyeblikk vi tror vi har skjønt reglene, endres de. Det er ikke meningen vi skal forstå disse reglene. Vi er til slik at noen har skylda, det er oss. Det er ikke noe vi kan gjøre for å endre dette. Det dreier seg rett og slett om en naturlov. Vårherre satte to skapninger på jorda, mann og kvinne. De evner å forplante seg, men er ute av stand til å forstå hverandre. Kvinnen sitter på makten, vi har skylda. Det er bare sånn reglene er.

I en annen blogg skal jeg forsøke å forklare dette med PMS. Det er litt som et bombebelte men likevel mye skumlere. Forskjellen på en kvinne med PMS og en terrorist er hårfin, men du kan faktisk forhandle med en terrorist, prøv ikke dette med en kvinne med PMS. Men, som sagt; dette skal jeg komme tilbake til.

Salmer og søndagsskole

Milde Jesus du som sagde. Slik lyder starten på en salme det tok mange år før jeg forstod hva handlet om. Jeg nynnet den stadig for meg selv i vedskogen under oppveksten. Likeledes mens jeg kappet og kløvde veden. Det var ikke alltid så lett å forstå disse salmene for en liten gutt.

Her kommer dine arme små, lød starten på en annen. Siden jeg kjente en jente som var født med noen korte stubber av noen armer, sånn hendene rett ut fra skuldra, handlet denne salmen selvsagt om henne. Her kommer dine armer små, sang jeg for meg selv. Jeg gjør det enda faktisk.

Da jeg skulle konfirmeres slet jeg litt med salmen som begynte slik- kirken den er et gammelt hus.... Selvsagt mye på grunn av at kapellet i Håkvik, der jeg ble konfirmert, var flunke nytt.

Det hender jeg går i Kirken i dag, om ikke så ofte. Likevel kan jeg alltid delta i salmesangen og jeg kan massevis av salmer utenat. Grunnen til dette er selvsagt en oppvekst med søndagsskole. Jepp. Jeg var stadig med her. En gullfisk fikk du klistret i søndagsskoleboka for hver gang du møtte opp. Etter 10 gullfisker fikk du en stjerne.

Vi tegnet, sang og ble undervist i Bibelen ved hjelp av flanellograf, så gammel er jeg faktisk. Nå hadde det seg slik at jeg ofte ikke kunne møte på søndagsskolen av ulike grunner. Dette medførte at jeg ikke hadde så mange stjerner å skryte av. Dette løste jeg ved å kjøpe slike stjerner på bokhandelen med mine egne ukepenger. Dermed var jeg med ett en skikkelig stjernegris.

Nå var ikke søndagsskolelæreren helt gjenkorket. Da han så mitt stolte oppsyn og min stjerneprydete bok ble det avhør. På den tiden startet avhør gjerne med at du ble grepet i øret og heist opp på tå. En meget effektiv teknikk som førte til tilståelse umiddelbart. Det ble en oppvask kan du tro.

Etter alvorlige formaninger fikk jeg en ny sjanse, rett nok under sterk tvil. Da læreren så på meg og spurte om jeg lovet Gud å være snill, kom jeg til å se opp på veggen. Der hang det en fyr på et kors. Du kan ta deg fan på at jeg lovet å være snill gutt.

Bursdager

Jeg har nettopp hatt bursdag. Min førtiåttende i rekken. Dette med bursdag har en tendens til å gjenta seg hvert år omtrent på denne tiden. I forbindelse med dette blir man gjerne gratulert med dagen. For egen del rant innboksen på facebook over av gratulasjoner og lykkeønskninger. Dette er selvsagt kjempehyggelig og jeg ble virkelig glad over å se at så mange ville meg vel. Det føltes slik.

Nå er det sikkert flere grunner til slike lykkeønskninger. De fleste ønsker deg til lykke av et godt hjerte og vil deg alt godt for fremtiden. Noen gjør det fordi det hører til god kotyme, selv om de strengt tatt driter i både deg og bursdagen din. Atter andre lar være å gratulere på facebook.

Disse igjen kan deles opp i de som synes facebook er feil forum og heller ringer deg. Det kan også være de som av prinsipp ikke har facebook eller til slutt kan det være de som avskyr både deg og kroppslukten din og ønsker deg dit peppern gror. Dette til tross for at de finner det riktig å fortsatt være din facebookvenn.

Jeg kan likevel ikke, trass i alle panegyriske ovasjoner og beskrivelser i forbindelse med et menneskes bursdag, unnlate å stille spørsmål med hva det egentlig er vi gratulerer med. Har jeg egentlig gjort meg fortjent til dette?

Strengt tatt er vel min eneste virkelige prestasjon at jeg har overlevd enda et år. Siden jeg har vært i arbeid og betalt skatt kan jeg gratuleres med at jeg har betalt for meg. Slik sett kan jeg gratuleres med dagen enda endel år. Helt til jeg går av med pensjon faktisk.

Så blir spørsmålet om jeg bør gratuleres med dagen når jeg fyller 67, om jeg nå kommer så langt. Her blir jeg mer usikker. Politikerene sier pensjonsregnestykket ikke går opp. Som pensjonist vil jeg være en utgift. Skal jeg gratuleres med at jeg bruker penger samfunnet ikke har?

Jeg konkluderer med at jeg kan gratuleres enda noen år. Så får jeg gjøre opp status hvis jeg blir pensjonist. Utsiktene er så lite lystelige at jeg venter til da.

Kjønnsdriften og hestkuker

Alderen krever sitt og man merker at ting som tidligere var ekstremt viktig ikke lengre er like viktig. Det samme gjelder fristelser. Det som fristet intenst til enhver tid er nok fristende enda, men ikke i samme grad som før.

Ta nå dette med kjønnsdrift for eksempel. Det heter seg jo at det eneste som er sterkere enn kjønnsdriften er misunnelsen. Etterhvert som årene går merker man jo at man blir mer og mer misunnelig på ungdommens kjønnsdrift. For egen del tok det nesten 40 år før jeg skjønte at det ikke var bein i snurrebassen.

Det er jo ikke til å legge skjul på at ting ikke er like oppegående som før i verden. Der man før kunne bøye et spett over snurrebassen er det nå bare å erkjenne at dette ikke går lengre. Musklene i armene strekker ikke til mer. Når man prøver lugger det til i albuene med en gang. Tror det er det som heter penisalbue. Man forstår at det å trene armene blir viktigere og viktigere med årene. Det er ikke like lett å banke ned et morrabrød som før nei.

(En skikkelig hestkuk)

Det er mange hestkuker som aldri har vært i en stall sies det. Noen av disse jobber i politiet. Ja faktisk er noen av disse ridende politi enda de vet at hestkuken skal henge under hesten og ikke sitte oppå. Ikke slik at jeg mener politifolk generelt er hestkuker. Det er bare noe med det å vite at jeg som nordlending iht høyesterett har anledning til å kalle en politimann hestkuk, mens folk sørfra ikke har rett til det. Godt å vite i grunn om jeg havnet i en situasjon hvor jeg føler for det.

Jeg har personlig ikke så stor erfaring med hverken hester eller hestkuker utenom 11 år i folkehøgskolen hvor det var endel hester med den nevnte tingen under. Hestelæreren sa alltid at jeg ikke fikk slå lens ved siden av stallen. Hun var redd hingstene skulle miste selvtilliten.

Men tilbake til innledningen. Som middelaldrende er man mer og mer glad for at man er godt gift og ikke lengre skal måles til enhver tid ut fra hva man presterer under dyna. Dette var gjerne målestokken, ihvertfall for min del da jeg var ung og ugift. Det var jævlig slitsomt også synes jeg å huske. Jeg satt i en prat med en kompis som mimret litt om dette. Han skulle ønske han hadde det som på den tiden. Da jeg spurte om han egentlig ville greid det, dro han litt på det før han erkjente at det neppe ville funket lengre.

Vi kom frem til at kvaliteten var viktigere enn kvantiteten og priste vår erfaring som selvsagt gjorde våre respektive koner mer enn fornøyde. Etterhvert ble det stillere og stillere ettersom vissheten om at dette er verdens eldste unnskyldning for en naturlig utvikling også gjorde seg gjeldende hos oss.

Vi har ihvertfall lært mange ting med årene. Det er ikke lurt å slå lens etter at man har hakket chili er et eksempel på dette. For den som ikke har prøvd anbefaler jeg å stole på meg. Jeg vet hva jeg snakker om her. Tror heller ikke det er lurt å la en dame som har spist chili utføre oralsex på deg, her er jeg mer usikker, men jeg tror ikke det er lurt.

Det er uansett mange positive ting med å bli eldre. I dag er det høyeste mote for yngre mennesker å påføre kroppen smerte, og da tenker jeg på genitaliene. Jepp. Man tatoverer gjerne snurrebassen. Alternativt påfører den brannsår og lar det gro. Det kalles visstnok scaring. Jeg har sagt det før og gjentar det gjerne; -Skarpe gjenstander og genitalier hører ikke sammen! Det skal her legges til at det finnes mennesker på min alder som satser på dette. La oss si det slik at jeg ikke satser på dem.

Ellers har vi sluppet unna anusbleking. Bare gå på nettet og let. Du finner annonser for alt mulig til dette viktige forehavendet. Salonger i oslobyen selger også tjenesten for de som ikke er handymen og kan gjøre det selv. Det er befriende å vite at man ikke skal behøve å gå rundt og faktisk tenke over om man trenger å bleke rævhullet. Jeg er i sannhet glad for å være middelaldrende pluss!

Kvinnedagen

Den internasjonale kvinnedagen ble feiret med brask og bram for en tid siden. Som moderne mann tillater jeg meg, helt uten fruens godkjenning, å si at det sikkert var med rette. Kvinnedagen har jo vært utrolig viktig og har ettersom årene har gått til slutt legalisert migrene som normal kvinnelidelse. I dag er det ikke lengre stigmatiserende for damer å ha vondt i hodet. Det er blitt en normaltilstand. Kvinner uten hodeverk oppfattes gjerne løsaktige dag.

(Kampen for retten til å ha vondt i hodet)

For mange år siden stod det imidlertid ikke så bra til. Det var faktisk så ille at damene fikk et helt år hvor de kunne feire at de var damer med rett til hodeverk. Min salige bestemor hadde ikke sansen for dette moderne tullet da hun uttalte til min, noe feministisk anlagte mor: "Jaja, nå har jo dere dette kvinneåret deres"! Det var faktisk så langt tilbake som i -75 at et helt år ble satt av til denne feiringen av noe som nærmest må karakteriseres som retten til å ha fantomsmerter.

Saudi Arabias FN-ambassadør skjønte ikke vitsen med kampen for kvinners stemmerett helt på den tiden. Hos dem hadde jo heller ikke menn stemmerett. Visse ting endrer seg mao ikke.
Det som har endret seg en smule er damene som vandrer rundt med plakater og demonstrerer. I dag er det tilsynelatende helt normale damer som krever retten til noe de selvsagt allerede har mens de tviholder på retten til å fastholde kravet på det de allerede har.

Vi gutta får bare holde kjeften godt igjenkneppet fordi vi av erfaring vet et av resultatene kvinneåret ga. Etter denne skjelsettende begivenhet lærte vi oss det brutale faktum at kvinner sitter på makten, bokstavelig talt.

Før i tiden, altså før kvinner kunne se normale ut mens de demonstrerte, måtte de være medlem i kvinnegruppen Ottar og andre merkelige klubber. Her var det hele styrt av militante lesbiske damer med overarmer som Scwartzenegger og kortklippet hår. De hadde gjerne søskenbarn som var sleggekastere på DDRs landslag. De gikk rundt med plakater og brølte med mørke stemmer "NEI TIL PIKK"! Vi er blitt ordentlige glade i dagens feminister.

Tross vår kjærlighet til dagens feminister er det ikke til å legge skjul på at de sliter endel om dagen. Det har seg nemlig slik at en av sjefsfeministene, selveste Kari Jacquesson, har havnet i heftig krangel med yngre feminister.

(Kari spiller selvsagt aldri på kropp og sex. Nei det skulle tatt seg ut).


Hun vil ha seg frabedt at de yngre synes bordeller er ok. Hun mener rett og slett at yngre jenter, som mener slikt, bør gå ut og suge pikk helt til de blir enige med henne (Karis egne ord altså). Krangelen løste seg med at alle var enige om at man kan be damer om å suge dette organet, men ikke yngre jenter, en fornuftig ordning forøvrig. Nå vet jeg ikke om det er mange damer som har fulgt oppfordringen fra Kari og kan bekrefte at det virker, men 14 mars er jo som kjent den internasjonale biff og blowjobdagen så det er ikke for sent.

Uansett er det jo trist at feminismen risikerer å gå til grunne på grunn av intern krangel. Vi kan da ikke ha det slik når vi endelig har lært oss hvordan verden fungerer. Enhver ektemann som kjenner sin besøkelsestid har en pakke paracet han kan tilby fruen på sengekanten. Om hun overrasket utbryter"jeg har da ikke vondt noe sted", er saken klar. Vi vil selvsagt ikke tilbake til den tiden med kjerringer på anabole stereoider og plakater. Det blir bare rot av slikt i et ellers fungerende system.

Nei, for å redde feministene fra dem selv trengs det nok en redningsmann!

Straffedømt

Er du gift, eller straffet på annen måte? Dette er ikke, men burde kanskje være standardspørsmål ved enhver passkontroll. Dette hjertesukket kom fra en kompis en dag. Nå betyr dette at både jeg og alle jeg kjenner sannsynligvis får trøbbel i hjemmet pga denne uttalelsen. Min frue vil tro jeg fant på det selv og alle andre fruer vil mistenke mannen sin for det samme.

(Er du gift eller straffet på annen måte?)

Saken er jo den at vi aldri blir forstått og alltid er under mistanke. Men det er greit for oss. Vi visste alle hva vi gikk til. Vi er da menn for å takle dette også og kjeft får vi jo uansett. Det er nemlig slik rollefordelingen i et ekteskap er. På døra til offentlige toalett burde det stå "Men to the left, cause women are always right"! Sånn er det i ekteskapet også. Vår rolle som menn er å ta feil.

Det eneste som skurrer i denne rollefordelingen er at når vi oppfyller rollen og slik gjør det kvinner forventer av oss, skulle man kanskje tro det vanket ros, men neida. Bare kjeft å få selv når vi gjør det som forventes av oss. Men igjen, vi takler dette også, vante som vi er med å ta feil.

"Hun hadde vasket vinduene, men fortsatt så hun ikke ut", fortsatte han. Her ville selvsagt kona straks ha misforstått med hensikt. Ikke så mye for å misforstå som for faktisk å få en grunn til å kjefte. De formelig leter etter ting å misforstå for så å kjefte.

( Hun bidrar til å redde verden)

Aldri synes de at de får nok komplimenter heller. Forsøk bare å si til fruen "Dæven hvor feit du er blitt". Du får muligens synet tilbake uka etter. Det hun ikke tenker over er at vi menn er langt fremme og kun tenker klimatrussel. Siden CO2 bindes opp i fett er dette sannsynligvis det største komplimentet noen kan få. Det betyr jo at du er av de som skal redde verden. Tror du damer vil forstå? Aldri. Selv når vi tenker på våre barns fremtid er det feil.

Neida. Det er ikke lett å være mann. Ta sønnen min feks. Han arvet en rekke gode egenskaper fra meg, de andre arvet han fra ekskona selvsagt, men ville hun forstå? Neppe! Her forsøker jeg å rose hennes sønn opp i skyene, men neppe til jubel fra henne. Nei misforstått fra ende til annet er skjebnen vår. men vi klager ikke. Det nytter selvsagt ikke heller.

(Jeg har kjempet meg tilbake fra dødsleiet gang på gang)

Ikke klager vi særlig når vi er dødssyke heller. Her om dagen lå jeg på dødsleiet og hadde det virkelig ille. Tror dere det vanket omsorg? Måtte pent rydde og støvsuge, selv i min sterkt reduserte tilstand. Det rare er at vi innehar en så sterk vilje at selv på dødsleiet, hvor vi ofte befinner oss, greier vi å kjempe oss tilbake til livet, gang på gang. Men denne viljen blir ikke verdsatt den heller.

Men igjen. Vi klager ikke.