Bladet mesker seg i kvinner og klær selvsagt. Tenk dere tanken, bare klær og kvinnfolk retusjert til det ugjenkjennelige via photoshop slik at de ikke skal se ut som kvinner mer. Men det var nå selve magasinet. det er fortsatt noe med kvinner og klær.
Damer har en greie med klær. Det dreier seg om en slags klesradar. Radaren har en ufattelig stor mengde med innstillinger og registrerer alt fra at det faktisk er klær der til hva slags fibre klærne er laget av og hvor gamle de er. I det øyeblikk en dame møter en annen er radaren stilt på full styrke. Idet de møtes vil de allerede for lengst ha fastslått endel viktige ting. Har de likedanne klær i samme farge er alt gått galt. De må da umiddelbart heve hodet, kneise med nakken og snu hjemmover. Den som snur sist har tapt. Etterpå vil de ikke kunne snakke med hverandre på, i beste fall, lang tid.
For menn er dette mye enklere enn som så. Enten har man klær på eller ikke. Har den andre ikke klær på snur man og løper fort avgårde mens man forsøker å være i fosterstilling underveis og skriker som besatt. Dette siste gjelder ikke i badstua. Her kan vi se hverandre nakne bare man ikke forsøker å få den andre til å bøye seg etter såpa i dusjen. Det trikset er for gammelt. Men tilbake til damene.
Om klærne er tilstrekkelig forskjellige, trer andre regler inn. De skal da umiddelbart ta på hverandres klær, bedømme stoffet, gjøre seg opp en mening og endelig lyve hverandre huden full. Jo finere klærne er jo verre er lyvingen. Greia er at de egentlig er mest fornøyde hvis motstanderen (damer ser hverandre som det i klesspørsmål, ja helst i de fleste spørsmål) har klær man vurderer mindre fine enn ens egne. Da lyver man sånn passelig, sier klærne er fine osv i vissheten om at en selv har vunnet konkurransen.
Er klærne finere enn ens egne må det sterkere lut til. Da heves lyvingen til et skyhøyt nivå og klærne beskrives som fantastiske. Det er her man må følge med. For oss menn høres dette faktisk ut som panegyriske beskrivelser av klærne, men dette er selvsagt ikke tilfellet. For damen med de fineste klærne, som kan damekodespråket, er dette fornærmelser fra bunnen av bøtta. Hun forstår at hun blir fornærmet på det groveste og må ta igjen eller gå i skam.
Siden klærne er en tapt sak vil hun umiddelbart ta motstanderens unger. Vi menn står ved siden av og opplever våre respektive koner i hyggelig passiar med rosene omtale av hverandres barn og klær. Vi tror alt er bare velstand. i virkeligheten foregår det en brutal krig hvor ingenting er hellig rett foran øynene på oss.
Når vi kommer hjem går vi gjerne rett i fella. Vi sier kanskje noe om hvor hyggelig det var å treffe kjente. Kanskje driter vi oss skikkelig ut idet vi, for å prøve å virke interesserte, sier noe om de fine klærne dama hadde. Dette vil umiddelbart gi det resultat at man forstår det gamle ordtaket "bak enhver rasende kvinne, står en mann som forstår null og niks". Slike møter må aldri omtales annet enn i negative ordelag. Kommenter gjerne hvor tykk den andre dama var, si noe om hvor hjulbeinte ungene hennes er, hvor stygge og mindre intelligente de er, og kanskje kan det hende du er i ferd med å snu en negativ trend hvor du står rett i stormen helt uten vindskydd.
Vi vil aldri kunne forstå dem uansett. I det øyeblikk vi tror vi har skjønt reglene, endres de. Det er ikke meningen vi skal forstå disse reglene. Vi er til slik at noen har skylda, det er oss. Det er ikke noe vi kan gjøre for å endre dette. Det dreier seg rett og slett om en naturlov. Vårherre satte to skapninger på jorda, mann og kvinne. De evner å forplante seg, men er ute av stand til å forstå hverandre. Kvinnen sitter på makten, vi har skylda. Det er bare sånn reglene er.
I en annen blogg skal jeg forsøke å forklare dette med PMS. Det er litt som et bombebelte men likevel mye skumlere. Forskjellen på en kvinne med PMS og en terrorist er hårfin, men du kan faktisk forhandle med en terrorist, prøv ikke dette med en kvinne med PMS. Men, som sagt; dette skal jeg komme tilbake til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar