Bursdager

Jeg har nettopp hatt bursdag. Min førtiåttende i rekken. Dette med bursdag har en tendens til å gjenta seg hvert år omtrent på denne tiden. I forbindelse med dette blir man gjerne gratulert med dagen. For egen del rant innboksen på facebook over av gratulasjoner og lykkeønskninger. Dette er selvsagt kjempehyggelig og jeg ble virkelig glad over å se at så mange ville meg vel. Det føltes slik.

Nå er det sikkert flere grunner til slike lykkeønskninger. De fleste ønsker deg til lykke av et godt hjerte og vil deg alt godt for fremtiden. Noen gjør det fordi det hører til god kotyme, selv om de strengt tatt driter i både deg og bursdagen din. Atter andre lar være å gratulere på facebook.

Disse igjen kan deles opp i de som synes facebook er feil forum og heller ringer deg. Det kan også være de som av prinsipp ikke har facebook eller til slutt kan det være de som avskyr både deg og kroppslukten din og ønsker deg dit peppern gror. Dette til tross for at de finner det riktig å fortsatt være din facebookvenn.

Jeg kan likevel ikke, trass i alle panegyriske ovasjoner og beskrivelser i forbindelse med et menneskes bursdag, unnlate å stille spørsmål med hva det egentlig er vi gratulerer med. Har jeg egentlig gjort meg fortjent til dette?

Strengt tatt er vel min eneste virkelige prestasjon at jeg har overlevd enda et år. Siden jeg har vært i arbeid og betalt skatt kan jeg gratuleres med at jeg har betalt for meg. Slik sett kan jeg gratuleres med dagen enda endel år. Helt til jeg går av med pensjon faktisk.

Så blir spørsmålet om jeg bør gratuleres med dagen når jeg fyller 67, om jeg nå kommer så langt. Her blir jeg mer usikker. Politikerene sier pensjonsregnestykket ikke går opp. Som pensjonist vil jeg være en utgift. Skal jeg gratuleres med at jeg bruker penger samfunnet ikke har?

Jeg konkluderer med at jeg kan gratuleres enda noen år. Så får jeg gjøre opp status hvis jeg blir pensjonist. Utsiktene er så lite lystelige at jeg venter til da.