O jul med din glede

 

 

Julehandel. bare ordet er nok til å gi en stakkar gåsehud under tærne og stressmage. Og da tenker jeg selvsagt på fruen som ellers utsettes for dette hvert år mens jeg er opptatt med andre....viktige....ting som å passe at tevannet ikke svis og slikt. Med andre ord er jeg opptatt av andre mennesker rundt meg og deres velbefinnende, altså en edel personlighet og en sann menneskevenn.

 Nå ville det seg slik at det falt i mitt lodd å måtte ta den tunge turen til byen på lørdag for å handle noen slike julegreier, nevnte jeg hvor snill jeg er? Det er ille nok å slåss for parkeringsplass men det er en jungel der ute og de av oss med store, eldre, tunge varebiler vinner alltid over pingler med strøken Mercedes og dermed så jeg litt lysere på det. Dette går fort og greit tenkte jeg idet jeg jogget lett forbi køen i rulletrappa for å komme inn på apoteket. Men hvor lenge var Adam i Paris (eller deromkring)?

 I inngangen står det et gammelt skinn, ei kjerring på 80 pluss med gåstol og hele pakka. Jeg er jo relativt sprek og regnet med en rask fallseier i kampen om å få trykket på kølappmaskinen først men faen heller. Vet dere hvor raske slike gamle øk kan være på en kjapp 4-meter? På gamlehjem landet rundt står det slett ikke så ille til som media vil ha det til. De har alle personlige trenere og jobber hardt året rundt med et mål for øye. Nemlig å gruse meg i kampen om å rekke frem i køa på apoteket. Og de vinner hver gang!

Når kjerringa så kommer fram til disken står det selvsagt en stol der slik at sånne som henne kan bruke ekstra tid på å sette seg godt til rette og late som om hun er utslitt. Før hun leverer resepten skal det selvsagt tørrprates en evighet om vær, vind, køer og stressede mennesker. Mens jeg langsomt blir gal og i tankene kveler livskiten ut av det gamle skinnet begynner hun å snakke om hemmoroidene til mannen, ja jeg sto nært nok til å høre det! Stakkars jævel tenkte jeg i mitt stille sinn (da tenkte jeg ikke på hemmoroidene) og lurte på om jeg skulle beslaglegge stikkpillene hun fikk og kjøre dem ned i gapet på henne.

Det var da det skjedde. Gamla tok opp portemoneen sin(det heter det når du er 80) og begynte å telle mynt! Hun tellet mynt! Lenge! Dette var planlagt, jeg vedder! De gjør sånt bevisst. Er sikker på at slike gamlinger går innom en plass og veksler i mynt slik at de kan slå oss i køspurten for deretter å pine oss med å bruke ekstremt lang tid. Det sprakk fullstendig for meg, men siden det sto en securitasvakt i umiddelbar nærhet slo jeg ikke. Jeg laget mange halkvalte lyder der jeg sprang ut og tenkte at bikkjene får vente et par dager på ormekuren.

 Jeg ga opp resten av handlingen og regnet med forståelse for dette på hjemmebane, så feil kan man ta. Det er enda godt jeg er velsignet med godt humør, en evighet av tålmodighet og et menneskelig storsinn som får Mor Theresa til å minne om Hitler. Jeg tar slike episoder med det gode og nekter å la slikt ødelegge dagen for meg. Hvorfor irritere seg nå i adventstiden? Ha en jævlig god jul!

Kroppspenetrering

 Skopi er en fellesbetegnelse for ulike måter å penetrere kroppen på enten gjennom huden eller mer naturlige åpninger i kroppen med tanke på undersøkelse evt inngrep invortes. Gastroskopi og coloskopi er to måter å se gjennom systemet med en bøyelig slange med kamera fra henholdsvis øversiden (via spiserøret) eller fra undersiden (altså rævhollet). Om en skal gjennomføre begge samme dag bør en be om at en først undersøkes fra øversiden sånn at en ikke... ja du forstår. Vel. Ved coloskopi føres en 4 tommers slange ( det kjennes sånn ut) opp gjennom den åpningen hvor det for de flestes vedkommende står en plakat merket "EXIT ONLY"! Totalt uten hensynstagen til denne plakaten kjører da legen denne slangen opp i systemet for å gjøre greien sin. Om disse legene kan det forøvrig nevnes at de velges tidlig ut for videre studier. I et hemmelig direktiv som ligger inne i stillingsinstruksen til førskolelærere står det at de skal merke seg de barna i barnehagen som alltid står tvekrøket av latter når andre slår seg og gråter. Er mangelen på empati stor nok kvalifiserer dette til opptaksprøve til enten diktatorhøgskolen eller for de aller verste til utdanning innen kroppspenetrering, altså som coloskopilege. Det sies at Hitlers mor fikk velge podens utdanning mellom coloskopistudier i Niedersachsenhaussen Uberkrankenhochshule eller Die Diktatorhochschule i Munchen. Hun valgte det siste for ikke å ødelegge ettermælet hans fullstendig. Smertene denne penetreringen påfører en stakkar må nevnes. For å rette ut tarmen blåses det luft inn slik at legen får kjørt inn greia. Vi snakker her luftsmerter fra helvete. For damer, vær vennlig å ikke begynn med fødsler og slikt. Tenk dere heller at ved en fødsel kommer barnet ut av en, av naturen designet, åpning hvor det er meningen at barn skal komme ut. Se så for dere at det samme barnet i det øyeblikket det er kommet ut den riktige åpningen stappes inn i den nedre åpningen for så ved hjelp av trykkluft trykkes opp igjen i en helt annen kanal. Slike smerter! Når du da ser legen komme med slangen og ber deg om å slappe av bare vet du hvordan Jesus følte det da han vandret med korset på vei til avslutningen. Mange har snakket om hvor ydmykende en slik undersøkelse er. Det er ydmykende å bli avkledd nedentil og kanskje tom lagt i narkose uten anelse om hva de egentlig foretar seg mens du sover. Av anstendighetshensyn skal jeg ikke spekulere videre på dette men for min del var den mest ydmykende delen da jeg kom til meg selv klam i hakket men UTEN den obligatoriske 50lappen i sprekken. Jeg følte meg så brukt.....

Idealtid og ekte Narvikgutter

 

Da jeg vokste opp i lille Håkvik for lenge siden var fritidsinteressene enkelt definert. Enten var du på fjellet på jakt eller i elva og fisket . Alternativet var idrett. Da var du på fotballbanen, eventuelt lysløypa. Egentlig litt som dødsårsaker i Nord Norge på den tiden, enten døde du på land eller til sjøs. Siden det ikke fantes konkurranser for jakt eller fiske (det er nemlig så lenge siden at vi faktisk jaktet og fisket for å spise det vi fikk), drev vi med idrett på fotballbanen eller i lysløypa. Vi hadde selvsagt hørt om håndball, volleyball, golf og andre ting de drev med i byen, men det fantes nå engang bare lysløype og fotballbane i Håkvik. Byen var langt unna bygda. I byen bodde det fine folk som skrelte potetene de kjøpte av oss på bygda før de spiste dem.

Det fantes ikke damelag i fotball, de jentene som ønsket det, spilte med gutta. Jakt og fiske fikk jentene ikke være med på. Det brakte ulykke og dårlig fangst. Etter hvert som man ble eldre, ble dette synet nyansert noe, idet godt fiske forutsatte godt haill. Så langt jenter og fiske. For søringer, som ikke vet hva haill er, skulle jeg gjerne kommet med en utfyllende forklaring. Jeg er imidlertid alt for fintfølende til dette og rødmer over tastaturet mens bilder trylles frem på netthinna.

Det var en fin oppvekst. Livet var trygt og forutsigbart. Ski på vinteren og fotball om sommeren. Ski på TV var alltid spennende, Norge vant jo ofte. Dette var før lipsyl og astmaspray, dermed vant faktisk av og til noen andre nasjoner også. For min egen del var det slik at jeg vant mye innen hundekjøring, som den gang ble bedrevet ved hjelp av hund, pulk og ski.

Idrett var da, som i dag, innrettet slik at det alltid var en som vant. Det er jo på en måte målet med all idrett. Vedkommende ble bejublet, som seg hør og bør. Det å ha et velfylt premieskap var noe alle misunte en. Noen av oss var så heldige at vi vant konkurranser utenfor kommunegrensene, ja liketil ble norgesmestre og endog nordiske mestre til overmål. Da skjedde miraklet i en by med rundt 20.000 verdensmestre. Selv om du kom fra en pitteliten bygd langt utenfor byen, fikk du komme på forsiden av selveste lokalavisa. Dette var store ting for en landsens gutt kan du tro. I Narvik var det slik at utenfor byen bodde det bare bygdelapper. I byen bodde de ekte narvikguttene/jentene. Man kunne selvsagt ikke titulere seg narvikgutt uten å være nettopp det etter visse kvalifiseringskriterier, kriterier ikke engang byfolk selv var helt enige om. En ting var de imidlertid enige om, bygdefolk var fjordinger, krattfinner, lapper og annet rart, noe vi i lett godtok, ukjente med krenkelsesbegrepet som vi jo var.

Men var det slik at du vant et eller annet stort, for eksempel ble norgesmester, kunne du ta gift på at det på forsiden av lokalavisa stod med store krigstyper "Narvikgutt VANT......"
Det fantes altså noe som kunne gjøre deg til narvikgutt selv uten at du bodde på nærmere avgrensede geografiske steder på narvikhalvøya og hadde fedre som hadde jobbet på bolaget eventuelt jernbanen. Dette var selvsagt ikke noe varig medlemskap i den eksklusive klubb, kun ment den dagen det stod i avisa og kunne ellers brukes senere om det var viktig for å påpeke byens stolte prestasjoner innen idretten. Ellers var det å rykke ned til den sedvanlige betegnelsen håkviklapp, noe jeg forøvrig levde godt med, idet jeg alltid har ansett det som streng straff å måtte bo i en by, noe man kan burde kunne dømmes til om man hadde gjort noe veldig, veldig galt. Ikke desto mindre kan jeg altså, med lokalavisen i hånden, dokumentere at jeg ved flere anledninger har vært ekte narvikgutt.

For de som ikke vant var det ikke like enkelt. Det var selvsagt grader av å ikke vinne. På bakgrunn av virkelig heroisk innsats og mot alle odds, kunne man komme inn som en god nummer to og oppnå en viss respekt, omtrent som Finland i vinterkrigen, men det gjeveste var selvsagt å vinne. Var man på andre siden av skalaen, altså blant de som tapte (les, langt nede på resultatlista), var det ikke særlig gøy. Det er ikke til å legge skjul på at utvelgelse til lag i skolegården for en stor del fulgte de idrettslige resultater. Man ville jo gjerne vinne. Dette førte, naturlig nok, til at enkelte alltid ble stående igjen og ble valgt sist. Det var nok ikke særlig greit å stå sist igjen og måtte høre et oppgitt «Ok, vi får ta ham i dag, men da tar dere ham i morgen» når fotballag i friminuttene skulle velges. Som voksen gråter hjertet mitt over de barn dette blir til del i dag, men det var nå engang ikke tema for denne teksten og får ligge til en annen gang.

Norge hadde på den tiden et ordentlig sosialdemokrati. Egentlig var vel de fleste partier sosialdemokrater enten de nå het Høyre, Venstre eller Arbeiderpartiet. Det var relativt stor konsensus rundt hvordan vi ønsket å styre samfunnet. En ting kom imidlertid sigende inn fra langt fra venstre. Dette gjaldt de som alltid ble stående igjen og ble valgt sist eller de som alltid endte lengst ned på resultatlista. Den i utgangspunktet store omtanken for disse ledet til innføringen av et helt utrolig eksperiment, som kunne endt med slutten for Norge som idrettsnasjon, lenge før vi ble best i verden.

Vi snakker om idealtid. En tanke så utrolig at den garantert ikke ble oppfunnet av noen som vant noe som helst. Ideen var at for et skiløp over for eksempel 10 kilometer, regnet man snittet av antatt raskeste tid og antatt seneste tid. Dette betydde at den vant som kom nærmest denne snittiden. Gikk du så fort at differansen fra idealtiden ble større til deg enn til den som gikk saktest, tapte du hele konkurransen. Dette skulle selvsagt føre til at alle hadde anledning til å vinne, en riktig sympatisk tanke, spesielt for de som ikke har et konkurransehjerte.

For min del inntraff katastrofen en vakker søndag i Skjomen. Det dreide seg om skiskyting. Jeg var jo, som nevnt, oppvokst med jakt og fiske og kunne behandle våpen som seg hør og bør. Akkurat denne dagen klaffet det meste. Skiene var perfekte, formen likeså. Blinkene falt, som om jeg skjøt på dem med hagle. Kort sagt, jeg seilte inn i mål på en rosa sky i vissheten om at ingen kunne følge meg akkurat den dagen, 10 treff på skytingen. Gjett hvem som gledet seg til premieutdelingen? Så var det dette med idealtid da.

Det ble en nedtur av de sjeldne. Jeg kom desidert sist, men var så heldig at jeg fikk deltakerbevis. Jeg mener å huske at min gode venn Rune, som ellers ofte vant, kom nest sist med en bom og var utrøstelig. Der og da kunne både min og Runes idrettskarriere endt, mange andres også for den del. Hadde denne galskapen fått fortsette, hadde vi aldri endt opp med Dæhlie, Ulvang, Koss og andre av nasjonens idrettshelter. Vi ville aldri fått oppleve idrettsfesten på Lillehammer i -94 (Bare se for dere Hellas som seierherrer på 4 ganger 10 Km stafett med idealtid for herrer, der de kom i mål en time etter Norge) og Erling Braut Haaland ville blitt valgt sist når det skulle spilles fotballkamp.

Tanken bak hele greia var jo både vakker og naiv, litt som drømmen om en fransk bil som faktisk virker, eventuelt en verden uten misunnelse, som ellers jo er en sterkere følelse enn kjønnsdriften her nord. Virkeligheten er gjerne litt annerledes. Mennesker ønsker å se noen vinne i idrett, og for å oppnå dette må noen tape. Enkelt og brutalt. Jeg har tenkt litt på dette i det siste; Siden ekte narvikgutter (og noen fra bygda) er veldig opptatte av fotball og dermed altså bruker endel tid på stadion hvor man hyller byens stolthet Mjølner der de feier banen med andre fotballstorheter som Hardhaus og Medkila, og så videre, er det ikke til å komme fra at det ikke akkurat er vinnere av europaligaen de hyller.

Sarkasmen fløt kanskje litt over kanten i forrige avsnitt, så vi hopper videre. Mjølner har nok de beste årene bak seg. Personlig husker jeg både opprykket og nedrykket fra toppdivisjonen for mange år siden. Etter det har det gått smått med Mjølner. Pr i dag er det ikke topp ti vi snakker om, selv om man jo alltid håper på bedre tider. Det er her mine tanker om idealtid kommer inn. Hvis vi begynner å tenke litt i disse baner ville både Mjølner og landslaget plutselig være med og kjempe om de gjeveste pokalene. Det ville også ført til en betydelig triveligere hverdag på stadion for ekte narvikgutter.

 

Hva med å innføre det samme prinsippet med idealtid inn i fotball? La oss si at et relativt lavt plassert lag får et poeng hver gang de treffer en medspiller med en pasning 3 ganger på rad. For lag høyere oppe må de kanskje treffe 20 ganger på rad. Om Mjølner spiller mot Barcelona, teller et mjølnermål like mye som 20 barcelonamål. Om en mjølnerspiller fremviser skudd som dokumenterbart er hardere enn ballmottaket gir man ekstra målpoeng. Dette lar seg sikkert regne ut sånn at det blir rettferdig. Her tror jeg vi kan få både i pose og sekk og stolte, ekte Narvikgutter kan atter gå på stadion med hevet hode.

 Bare en tanke. Kjør debatt.

 

Støvsuging og prostitusjon

 

 

Det følgende er uttrykk for forfatterens egne tanker/ideer/forstyrrelser og må på ingen som helst måte ses i sammenheng med den anstendighet samfunnet forventer av en middelaldrende mann med høyere utdannelse og særegen humor. Bær over med meg og les med aktsomhet dersom du lider av lettkrenkethet, helst sammen med en voksen med sær humoristisk sans.

 

«Sitting on top of a goldmine», synger Colbie Caillat med vakker stemme. Jeg satt i bilen da radioen serverte sangen med stor dybde i teksten. Dette vil jeg komme tilbake til. Først skal jeg imidlertid referere til en samtale jeg hadde med min godt voksne sønn her om dagen.  «Si unnskyld», sa jeg til ham, uten at han på noen som helst måte hadde gjort noe han fortjente korreks for. Han så på meg og skjønte fint lite. «Si unnskyld», fortsatte jeg, hvorpå han undret på hva han hadde gjort for noe galt. Dette pågikk frem og tilbake helt til han bare slengte ut et «unnskyld» for å få fred.

For alle innvidde fremgår det at min sønn nå er klar for ekteskapet, om slikt skulle komme på tale. Eksamen for enhver ektemann er bestått den dagen han kan komme med en  tilsynelatende ektefølt unnskyldning for en handling han ikke aner hva er, og langt mindre har noen som helst tilknytning til.

Livet som ektemann har åpenbart sine lyse sider, men også helt klart perioder med stor uvisshet om hva kvelden vil bringe uten at vi har noen slags påvirkningsmulighet. Jobben består da i å gjøre gode miner til slett spill ved å beklage, love bot og bedring og så begynne å støvsuge. Dette med å støvsuge behøver slett ikke ha noe som helst å gjøre med hverken det ene eller det andre, men det fungerer som et viktig signal om at du har tatt kritikken av dine handlinger/manglende handlinger/manglende forståelse/hva som helst på alvor og begynt å gjøre de påkrevde rituelle knebøy for og oppnå tilgivelse for noe du ikke har gjort og er fullstendig uskyldig i.

Menns og kvinners virkelighetsoppfatning er skremmende forskjellig. Det er forunderlig at vi har evnen til å produsere barn sammen og samtidig mangler evnen til å forstå hverandre på følelsesmessige plan totalt. Jeg tolker dette som et utslag av Vårherres merkelige sans for humor.

Om nå fruen roper at jeg må komme og gjøre et eller annet, kan det jo hende jeg er opptatt med noe, noe som krever min fulle oppmerksomhet og som jeg må rette hele mitt intellekt mot for å få bragt frem til en lykkelig konklusjon. Da ber jeg (fånyttes) om forståelse for dette og mener det er riktig at jeg kommer når jeg er ferdig med mine viktige gjøremål. Man kan jo ikke slippe alt man har i hendene heller. Når hun da kommer og oppdager at jeg koker tevann, blir det fort bråk, som om vannet koker av seg selv? Kvinner er rare sånn.

De har det med å klage på vår, etter deres oppfatning, manglende evne til å gjøre flere ting samtidig. Det kalles multitasking på fint. Selv mener de at de fint kan gjøre all verdens ting samtidig. De snakker gjerne om påkledning av unger, smøre matpakke, rydde på kjøkkenet, skrive handleliste og så videre, alt til samme tid, gjerne mens de er 9 måneder på vei og venter nedkomst når som helst. De ser aldri at vi samtidig sliter oss i stykker av å forsøke og følge med på nyhetene mens vi drikker morrakaffen og mottar kjeft samtidig. Var det noen som nevnte multitasking? Selv har jeg ved flere anledninger demonstrert min evne til multitasking ved å ta badstu, drikke øl, rape, lese VG og fjerte samtidig, slå den damer!

Menn er skrudd sammen slik at vi kan skille mellom snørr og bart, en evne kvinner tilsynelatende ikke innehar. Ta bare dette med sex. Her støtter jeg meg til litteraturen, som så ofte før. Menn kan når som helst avslutte en krangel ved å hoppe til køys. Slik kan sex avslutte krangelen og vi kan lykkelig gå videre, som om krangelen aldri fant sted. Det kalles makeup-sex og må ikke misforstås dithen at du trenger å sminke deg. Kvinner derimot….. Forskning viser at kvinners seksualitet, i motsetning til menns, er knyttet sammen med sinnsstemninger. Før man kan ha sex må man altså være i riktig sinnsstemning. Dette med kvinners evne til multitasking stilles slik i et underlig lys idet vi vet at de ikke kan gjøre noe så enkelt som å ha sex og vondt i hodet samtidig.

Om mannen rydder i huset, støvsuger og lager middag blir gjerne fruen i bedre sinnsstemning. Verden rundt kvinner må altså være i orden før de får lyst til å ha sex, sier sexologer. Om mannen sørger for at verden ser ut til å være i orden, får han gjerne en form for «belønning» i form av sex, og vipps er alle fornøyde. Boken jeg leste dette i, er forøvrig skrevet av en kvinnelig sexolog.

Den logiske slutningen vi kan trekke av dette er at menn må levere noe, en handling, støvsuging, noe som kan ses som en betaling, før han mottar belønning/vare i form av sex. Jeg overlater til leseren selv å konkludere med hva vi kaller en slik praksis, men kan legge til at det finnes lovhjemler mot slik virksomhet.

I lys av dette kan sikkert den oppmerksomme leser analysere seg frem til hvilke tanker som surret rundt i hodet mitt da jeg, kjørende i bilen, hørte «Sitting on top of a goldmine» tone ut av høytalerne. Colbie Caillat har sannelig dybde i sine tekster.

 

Vold løser ingen problemer

 

Jeg snakker ofte og gjerne om badstuas fortreffelighet. Badstuas rensende evne, ikke bare på legemet, men også selve sjelen er like kjent som den er legendarisk. Det burde vært et folkekrav å få badstue på blå resept. Jeg er sikker på at dersom flere hadde tatt jevnlig badstu, ville verden vært et langt fredeligere sted enn hva tilfellet er i dag.

 Som man sitter der, omgitt av den lune, fuktige, livgivende varmen, kjenner en at man er i fred med verden. Man blir rett og slett snillere. Jeg vil nok ikke gå så langt at jeg tilgir naboen hans gneldrende fillebikkje av en elghund, som gauler i fri dressur døgnet på tamp, men nesten, i hvert fall når det er veldig godt og varmt og jeg nyter en kald øl i tillegg i badstua.

 Når man ser på det er det slik at tanken om vold blir fjernere. Våre finske naboer benyttet badstua i møte med sovjetiske diplomater som stadig presset på. De samme pågående diplomatene ble snille som lam etter en god runde i saunaen, og finnene skaffet seg slik nok en galgenfrist. Badstue i diplomatiet er undervurdert.

 Jeg har grublet litt på dette den siste tiden hvor Talibangutta har relansert sin ide om et islamsk Utopia i Afghanistan. Skjeggete gutter med ultrakonservative religiøse ideer og tunge våpen er sjelden noen god kombinasjon. Ofte har jeg tenkt at jeg, som pedagog, skulle tilby en diplomatisk badstuleir på hytta i Håkvik. Osloavtalen kom jo i stand på samme måte, og medførte, rett nok midlertidig, en slags fred og forståelse i forbindelse med den urgamle bygdekrangelen i Midt-Østen. Nå er nok skjeggisene i Taliban enda mindre forståelsesfulle og tilgivende enn de fleste andre, men se ikke bort fra at en runde i badstua får dem inn på rett spor.

 Her om dagen fikk jeg enda en god grunn til å anse badstua som en sone hvor ikkevold fremmer seg selv. Som man sitter der og nyter en kald øl eller to, mens man kjenner man blir mer og mer i fred med seg selv, er det ikke til å komme fra at ølinntaket fører til at trykket på tanken koker i takt med vanntanken på badstueovnen. Da må man ut og gjøre noe med saken.

 Varmen, kombinert med øl gjør at freden har senket seg i så vidt stor grad at man ikke har guarden oppe som før. Man er jo i fred med alle i badstua. Når utstyret er vel fremme og lensingen startet, er det noe med våre medskapninger som skjer. Myggen kjenner jo lukta av oss på lang lei og søker straks å meske seg på vårt legeme. Nå er også verden slik innrettet at myggen gjerne søker seg til steder på kroppen hvor huden er tynnest, for lettere å kunne komme inn til blodbanken. Det stedet med tynnest hud befinner seg i sentrum av kroppen, og er eksponert, naken som man jo er, for det omgivelsene har å by på, altså mygg.

 Det er først når man oppdager at en mygg har satt seg på stoltheten at man forstår at vold ikke løser noen problemer. Ethvert forsiktig knips kan her føre til uutholdelige smerter. Man skjønner fort at man bør fare frem med lempe og ikke la situasjonen eskalere. Dette skal være pensum i badstuleiren for Talibangutta. Ved ledige stunder vil vi også tilby helgekurs i sinnemestring for middelaldrende menn med manglende tastaturhemninger, som hater elbiler, Greta Thunberg, coronavaksine, jævlene i kommunestyret, homofile og fandens oldemor. Senere vil vi tilby videregående kurs for de samme sinte middelaldrende menn og Taliban sammen. Eksamen er bestått når de nakne omfavner hverandre og lover å være venner.

Overgangsalderen

 

(Advarsel. Kan, ok da, vil garantert virke krenkende. Les med varsomhet)

 

For mannlige lesere kan jeg røpe at lesing av dette vil medføre at du kommer til å dra ned bokseren, bøye deg frem og titte bakover mellom beina før du legger deg i kveld. Stopper du lesingen nå, slipper du dette.

 På et tidspunkt i en kvinnes liv inntreffer store hormonelle endringer i hennes legeme. Hetetokter og plutselige raserianfall går over fra å være helt normalt, til å bli enda verre. Der man som ektemann før følte seg misforstått og ubrukelig, får man nå virkelig skjønne hvor lite verdt man er. Dette er på mange måter en slags videreføring av PMS, som jo er den perioden kvinner har 3 uker før de får mensen. Nå blir dette en permanent ordning.

 Jeg har jo tidligere vært inne på alle ting Skaperen, i sin visdom, fant på for å gjøre livet vanskelig for oss menn. Dette er intet unntak, snarere en eskalering av Hans tvilsomme humor. Det er jo slik at menns lodd i livet er å være skyteskiver. Aldri er det godt nok. Ta for eksempel lister. For 18 år siden bygde vi hytte. I fjor pusset vi opp og da ble de første gulvlister på bygget endelig satt på plass, etter mye mas. Jeg forsøkte å si at når jeg har sagt det skal bli gjort, blir det gjort. Det er ingen grunn til å mase annet hvert år. Men tror dere hun forsto?

 Det er noe med kvinners evne til å forstå og hvordan de gjør nettopp det. Om du spør alkoholikeren hvorfor han drikker er det enten fordi hans kone ikke forstår ham, hun misforstår ham eller eventuelt forstår hun ham så alt for godt. Men vi har altså verre ting å slite med og det er det denne teksten egentlig skal handle om.

 Jeg snakker om mannens klimakterie, overgangsalderen. Jepp! Vi har dette vi også, om enn ikke helt på samme måte som damer. Men vår overgangsalder lar vi selvsagt ikke gå ut over andre uskyldige. Vi velger å lide i stillhet, som alltid. Denne gangen er det en enda større grunn til å lide i stillhet. Når menns overgangsalder slår inn, ønsker vi slett ikke at andre skal vite at vi har fått de symptomer dette gir. Derfor skyr menn i overgangsalderen offentlige bad helt frem til impotensen uvergelig har slått inn og alt dermed likevel er over.

 Fra omtrent 30-års alderen begynner testosteronnivået hos menn å synke. Dette medfører svekkelse i muskelmasse og ubehagelige utslag som økning i kroppsfett hos noen. Mange får faktisk pupper, mannepupper rett og slett. Herfra går det faktisk bare nedover. Jeg skriver dette mens tårene renner av pur skrekk over hva fremtiden har å by på. Damenes pupper har en tendens til å ta turen sørover med årene. Det sies jo at det eneste damer i 50-årene har mellom puppene som døtrene deres ikke har, er navlen. For oss menn er det dessverre likedan. Utstyret vender uvergelig retning sørover. Turen nordover tar litjekarn sjeldnere og sjeldnere.

 Testosteronnivået går, som nevnt, ned. Av litteraturen ser vi at testiklene blir mindre. Dette medfører naturligvis en del overflødig hud, hud som før var fylt av svulmende testosteronfylte testikler. Når disse testiklene blir mindre, slår tyngdekraften inn og drar ting (i dette tilfellet huden) nedover, som Newton tidligere har bevist med andre eksempler enn dette. Over tid vil dette uvergelig føre til at pungen henger lengre og lengre ned. Tar vi med det faktum at snurrebassen ikke fungerer som ørene, som vokser hele livet, hjelper det lite. Den blir faktisk mindre. Når vi da følger den logiske slutninger disse fakta gir vet vi hvorfor menn som leser dette kommer til å bøye seg frem og titte bakover mellom beina i kveld (Mulig gjorde du det akkurat nå).

 Når pungen henger lengre ned enn litjekarn, er det over. Da har vi passert menns klimakterium. Dette er «the breaking point», for å bruke klimaforskernes språk. Nå hjelper det ikke med hverken skinnjakke eller motorsykkel med en meter høyt styre. Du er ugjenkallelig «over the top». Det fines piller og alskens remedier som hjelper, men det går bare en vei. Det kan nevnes at vi bruker circa 10 ganger så mye penger på forskning på potensfremmende midler som vi bruker på demens. Dette hjelper lite. Du sitter likevel snart på gamlehjem med en kjempeereksjon, men du har glemt hvordan den brukes.

 Jaja, sånn går det. For egen del er det slik at når jeg skrever over fruen midt på natta for å gå på do, må jeg be henne hive pjongen ut av senga, så den ikke havner i klem i døra. The future is so bright I`ve got to wear shades.

 

Nei er det virkelig deg?

 

 

For noen år siden møtte jeg et menneske av hunkjønn på et spisested rett utenfor min hjemby. Vedkommende dame så på meg og uttrykte et høylydt "Neimen, er det virkelig deg"? Slike situasjoner er forferdelig skumle og kan baksmelle noe aldeles ettertrykkelig om du håndterer dem på feil måte, eventuelt utsettes for tilfeldighetenes grusomme spill.

Jeg så an situasjonen, og damen, et brøkdels sekund, før jeg på automat responderte med et like hjertelig "Nei, er det virkelig deg"? Det burde jo for enhver være klart at hun var seg og jeg var meg, selv om disse tåpelige retoriske spørsmål ble stilt automatisk av oss begge. Slik er vi mennesker nå engang skrudd sammen. Spørsmålet var altså ikke om vedkommende var seg selv, noe som burde fortone seg temmelig åpenbart, snarere hvem vedkommende egentlig var, hvor hun kom fra, og sist, men ikke minst - kjente jeg henne?

Det vi gir uttrykk for ved slik lettvint og kritikkløs bruk av spørsmål er selvsagt et rop om hjelp. At damen kjente meg var det ingen tvil om idet hun fortsatte med å si "så godt å seg deg igjen Vidar", mens hun ga meg en klem, dette var lenge før covid 19. Problemet var at jeg ikke for mitt bare liv kunne komme på hvor jeg hadde vedkommende dame fra. Hun var på min egen alder, noe som ikke hjalp nevneverdig. Pen var hun også, selv om dette egentlig var saken uvedkommet. Hun luktet ikke ille, var ok i klærne og kunne sånn sett vært en tidligere kollega. Muligens hadde jeg gått på skole sammen med henne, eller kanskje hadde jeg kjent henne før jeg ble gift, hvorpå det skremmende spørsmål tvinger seg frem - "Hadde jeg hatt sex med henne i en fjern fortid"?

Ingenting av dette fortonte seg åpenbart for meg. I løpet av et brøkdels nanosekund tok jeg en kalkulert pokersjanse, eller var det bare ren refleks? Jeg satset alt på et kort, at det i løpet av samtalen ville bli klart hvem hun var og hvor jeg hadde henne fra. Jeg gikk på trynet noe så ettertrykkelig idet hun ga uttrykk for glede over at jeg faktisk kjente henne igjen etter alle disse årene. Jeg hadde til overmål gjort situasjonen mye verre idet jeg hadde latt som jeg ante hvem hun var. For sent skjønte jeg at jeg hadde kunnet kommet unna med å si at jeg kjente henne igjen, men ikke husket navnet eller noe slikt.

I stedet hadde jeg altså gått rett i baret, gitt uttrykk for et hjertelig gjensyn med en gammel venn, og nå sto stilt ovenfor dilemmaet; skulle jeg gi opp og spørre, eller skulle jeg satse videre på at det i løpet av samtalen vil bli klart hvem hun var. Alea iacta est, skal Cæsar ha sagt da han krysset elven Rubicon og slik startet en borgerkrig mot det lovlige senat. Terningen var kastet, det var ingen vei tilbake, jeg måtte bare satse på at jeg ville forstå hvem jeg hadde gitt en god klem, eventuelt hatt et forhold til, i løpet av praten.

Vi snakket sikkert en halv time, det vil si hun snakket og jeg lyttet mens hjernen gikk på høygir - hvem er du egentlig? Det var tydelig at hun kjente meg godt, men ingenting ble sagt som hjalp meg på vei med det jeg ville vite. Hun visste mye om meg, men greide å snakke lenge uten å gi så mye som et forsiktig hint om hvor jeg hadde henne fra. For meg ble situasjonen mer og mer uholdbar idet jeg når som helst risikerte et spørsmål, som på grusomste vis ville avslørt meg som den skjendige sjarlatan jeg var som stod der og snakket kjenning med et menneske jeg ikke ante hvem var.

Saken var jo etter hvert blitt den at jeg egentlig hadde forledet henne til å tro at jeg kjente henne igjen. Praten gikk også slik at hun trodde jeg kjente henne godt. Jeg opptrådte altså som en ren svindler og utga meg for noe jeg ikke var, en kjenning. For alt jeg vet begikk jeg en de facto straffbar handling da jeg med fullt overlegg fikk henne til å tro at jeg kjente henne. Jeg ble skremt over hva som kunne skje når jeg uvergelig ble avslørt som en skammelig løgner, og så meg klokelig om etter retrettmuligheter.

Heldigvis gjenvant jeg kontroll over meg selv og lukkemuskelen tidsnok, så på klokken og ropte ut; "Nei, skulle du sett? Jeg må jo rekke møtet", som om det var helt naturlig å ha et møte klokka 21.30 en søndags kveld. Jeg uttrykte glede over gjensynet mens jeg snudde meg og løp ut, like sulten som jeg var da jeg gikk inn for å få meg en osteburger med bacon og løk.

Jeg hadde altså sluppet unna, tilsynelatende. Problemet er vel egentlig bare utsatt. Hva pokker skal jeg egentlig si om jeg møter henne igjen? Vil jeg i det hele tatt kjenne henne igjen? Vil jeg på nytt late som jeg vet hvem jeg gir en klem og slik legge ytterligere stein til min byrde? Tynget av disse spørsmålene går jeg nå rundt og håper jeg aldri mer skal møte dette mennesket. Ja, jeg er ikke så rent lite forbannet på vedkommende. Hun satte meg i en forferdelig knipe med sitt lettvinte "nei er det virkelig deg". Når sant skal sies er det jo faktisk jeg som er å anse som offeret i denne saken.

Det var hun som forledet meg. Kanskje hun med fullt overlegg lurte meg opp i dette, og nå bare ler av det hele? Kanskje har jeg å gjøre med en fullblods psykopat som går rundt og får folk til å tro de kjenner henne ved å satse på den menneskelige refleks jeg utviste da jeg ble stilt ovenfor det umulige møtet? Kanskje finnes det mange som meg, mennesker som går rundt og tenker slik etter skremmende møter vi har blitt ofre for? Vi burde finne sammen, lage en støttegruppe. Vi kunne møtes  år om annet, finne sammen,  om ikke annet kan vi holde rundt hverandre og spørre "Nei, er det virkelig deg"?

Fordommer faller

 

Da jeg vokste opp i Håkvik for mange år siden var verden forutsigbar og fin. Tryggheten favnet oss, ja du levde i fornemmelsen av at ingenting egentlig ville endre seg. Vi koste oss med våre fordommer. Vi lot ingenting rokke ved vår antipati mot det ukjente vi så sterkt foraktet. Svarte mennesker bodde i Afrika og var altfor late til å arbeide. Muhammedanere (det het det da) bodde langt vekk og drev på med sitt uten å forpeste vår hverdag. Vi var i liten grad plaget med romfolk i plenen og USA slikket enda sine sår etter et hendelig lite uhell borte i Vietnam. Utenom selgere av franske biler var vi ikke plaget nevneverdig med terrorister i hjembygda heller.

 

Det var selvfølgelig min yngre bror som ødela alt. Uten tanke for andre enn seg selv hoppet han ut av skapet og erklærte for all verden at han kjørte i en alternativ fil, omtrent som svenskene på -60-tallet. Slik påtvang han oss, sine nærmeste, å møte vår første homo. En skjellsettende opplevelse idet blod gjerne er tykkere enn vann. Der og da falt mine fordommer mot homofile selv om jeg på ingen måte unnlot å kjempe imot.

 

Nåja, tenkte jeg. Det var jo ikke så farlig. Jeg hadde da massevis av fordommer å kose meg med. Nå var jeg en av dem som faktisk trodde på det vi drev med på konfirmasjonsskolen, og når du har vokst opp i Håkvik på den tiden visste du godt at kvinnelige prester var en vederstyggelighet. Hva hadde ikke salig Paulus lært oss om kvinnens plass? Dette til min mors fortvilelse selvsagt, hun og Paulus var ikke helt på bølgelengde på den tiden. Etter hvert traff jeg noen kvinnelige prester, oppdaget at de ikke fløy på kosteskaft og dermed røyk den fordommen også. Dette var selvsagt til å bli bekymret av. Skulle jeg ikke få ha noen fordommer i fred? Vel, det roet seg ned og jeg forberedte meg på et livslangt forhold til de velsignede fordommer jeg hadde igjen. Det var nok å ta av.

 

Så skjedde det noe igjen. Jeg var på et seminar med en mor som fortalte om sin datter som viste seg å være transseksuell, en gutt i jentekropp og hvordan folks holdninger drev henne/ham til selvmordsforsøk i fortvilelsen over manglende aksept. Tøft for oss å høre på men ingenting mot den virkelighet slike opplever i møtet med oss og våre fordommer.

 

På`n igjen. Nå måtte jeg til å rydde i det rommet også. Mens jeg var i gang tok jeg en skikkelig rundvask. Min negative innstilling til franske biler dreier seg selvsagt ikke om fordommer, kun fakta, så der er jeg på trygg grunn. Etter denne rundvasken anser jeg meg nå for å være i hvert fall betydelig mindre fordomsfull enn jeg engang var. Ja, det er nesten som jeg er fristet til å erklære meg noenlunde fordomsfri.

Det er imidlertid en fordom jeg aldri i verden slipper taket i. Jeg er helt åpen på at jeg ikke kan fordra venstrehendte poliorammede spedalske kystnegersamesigøynere. Et folkeferd som ikke har gjort annet enn å lage problemer. De er kun ute etter å mele sin egen kake og planlegger et verdensomspennende poliosirkus, det er da noe alle vet.

 

Nå har jeg enda ikke møtt noen da…

 

Kongen og jeg

 

 

Jeg kjenner ikke Kongen personlig. Jeg har aldri møtt ham, men ut fra det jeg har sett på TV virker han som en trivelig fyr. Han har en datter som virker litt spesiell for mange, med engleskole og slikt, men det lever vi fint med. En potensiell svigersønn fra Sortland gjør bare kongefamilien mer folkelig. Det er lett å like konger som ham. Selv de som egentlig er imot monarkiet har lite negativt å si om Kongen. Han er kjempepopulær. Han er faktisk helt konge!

 Kongen har enorm formell makt. Han kan legge ned veto mot ethvert lovforslag som fremlegges. Underskriver han ikke, blir det ingen lov. Rent formelt kan monarken bestemme hva slags lover landet skal styres etter. Da har du makt! Kvinner hevder at menn har den samme hevdvunne rett som Kongen, at vi bestemmer alt. Det skjer ingenting før menn har bestemt det. Samfunnet er visstnok bygd opp slik at menn bestemmer alt, sånn som Kongen gjør. Vi har altså en stor og mange små konger i Norge, alle er menn.

Vi har mange sovende lover. Som norsk offiser (reservist forøvrig), kan jeg for eksempel påberope meg visse lovmessige rettigheter. La oss si at jeg drar ut i felt, Afghanistan eller lignende, og blir borte i tjeneste lenge nok i tjeneste for landet. Da dukker det opp en sovende lov, fra svunne tider. Jeg kan i et slikt tilfelle i prinsippet finne meg en felthustru, som det heter i loven, etter så og så lenge, uten at min nåværende hustru kan klage på dette. En gammel sovende bestemmelse som varer helt til fruen får tak i lovteksten. Da har hun både lovgivende, utøvende og dømmende makt.

 Om kongen nekter å godkjenne en lov, har han i praksis abdisert i henhold til Grunnloven. Om han for eksempel ikke er enig med Stortinget om et lovforslag og sier at han har rett til å nekte å sanksjonere den, altså underskrive, må han kontakte NAV neste dag. Om jeg påberoper meg denne retten til felthustru overfor fruen, blir det litt det samme. I tillegg til de fysiske skadene, blir jeg husløs relativt umiddelbart. Det heter ikke abdikasjon i mitt tilfelle, men fungerer på samme måte.

 Kongen og jeg har altså mye til felles. Vi er begge ofre for rettigheter vi en gang hadde, men som er tatt fra oss. Vi er også etterlatt med et skinn av demokratiske rettigheter idet hverken jeg eller kongen egentlig har annet enn rent teoretiske muligheter til å ytre oss. Kongen kan ikke blande seg inn i politikk uten at et blir leven, han kan kun si noe generelt om ting hans rådgivere har funnet det stuerent for ham å ytre seg om. På samme måte er det med meg. «Vidar. Jeg må snakke sammen», kan det komme fra fruen. Deretter får jeg vite hva jeg mener om saker og ting.

 Nå skal det sies at det på en måte er greit å slippe å ha meninger om ting. Gardiner for eksempel. Får jeg vite at vi trenger nye og at jeg liker blå gardiner, så blir det sånn, og det setter jeg pris på siden jeg egentlig ikke mener noe som helst om gardiner. Jeg ser dem ikke, og blir de tatt ned ser jeg ikke det heller. Jeg har ikke pratet med ham, Kongen altså, om det, men jeg er helt sikker på at han deler mitt syn (eller mangel på sådant) når det gjelder gardiner. Han trenger bare å lytte til kona, så er han garantert husfred, akkurat som meg. Mulig det heter slottsfred i hans kretser, men det er nå ganske likt.

 Hadde Kongen hatt tid og mulighet, skulle han fått komme på besøk hos meg. Sammen kunne vi tatt oss en øl i badstua, mens vi funderte over den skjebne som ble oss til del. Så ulikt, men likevel så likt. Han sitter i et marmorslott, mens jeg sitter med huslån i en vanlig enebolig. Vi er likevel like på bunnen begge to. Det vil si at vi er på bunnen av beslutningskjeden, underlagt et styrt demokrati.

Tyrkia og franske biler

 

 

For noen år siden, mens verden enda virket, dro jeg på ferietur til det gamle osmanske rike. Dette avstedkom disse tankene:

 Sittende/liggende i Tyrkia (stryk det som ikke passer) under det gamle osmanske rikets hete sol gjør man seg noen tanker. Noen av tankene går til fornuften i det å sitte stille og tylle i seg øl, og fører til at man tar joggeskoene frem og løper en times tur. Det kan sies mye om å ta en løpetur i 40 grader. Det kan faktisk sies jævlig mye, men gitt temperaturpåkjenningen fraholder jeg meg fra det nå. 

 Det man ser på denne måten, løpende altså, er et usminket bilde av hvordan det står til i dagens Tyrkia. Jeg må her fremholde at, alderen til tross, er jeg fortsatt i stand til å tilbakelegge en anstendig distanse løpende, om enn i mer sedat tempo enn før. For jevnaldrende som føler seg kallet til å lage humor av dette kan vi diskutere det mens vi løper en tur sammen. 

 Nok om det. Jeg har jo lenge hatt mer enn et skjevt øye til franske biler. Når man ser seg om i dette store landet, forstår man at min antipati mot ubrukelige kjøretøy må analyseres i en langt større sammenheng enn jeg så langt har forstått. Studier i marken gir ofte et større perspektiv og jeg ser det hele klarere nå.

 I Norge har jeg trodd at vi har blitt overstrømmet av biler av tvilsom kvalitet av prismessige grunner. Dette er selvsagt feil. Det er ikke mulig å tjene penger, uansett priser i Norge, på biler med mindre de virker. Dette på grunn av norske garantilover. Altså må det være andre grunner til at bilene tvinges på de mindre kvalitetsbevisste blant oss. 

 Vi må tilbake til franskmennenes atomsprengninger på Mururoaatollene på nittitallet for å finne grunnen.  Norge protesterte kraftig på dette den gang (en gang var vi faktisk villige til å stå opp for noe). Dette gikk ikke upåaktet hen hos stolte franskmenn. De skulle ha seg frabedt at en lilleputtnasjon høyt mot nord skulle være uenige med dem. Derfor vedtok den franske regjering, over et par glass dårlig fransk rødvin, at Norge skulle straffes hardt. Dermed ble landet overstrømmet av disse merkelige kjøretøyene, som unntaksvis virker. 

 I lys av norske garantibestemmelser ble dette selvsagt en dyr affære. Saken er den at hver fransk bil i Norge er et blødende sår i den franske økonomi på linje med min private boikott av konjak etter prøvesprengningene, med tanke på å skape forvirring i den franske økonomi (Jeg venter en telefon fra den franske president med bønn om å kjøpe konjak istedenfor brandy av alle andre lands kvalitet for å berge Frankrikes økonomi). 

 Hva som virket best av min boikott, eller salg av franske biler er vanskelig å si noe sikkert om. Her er det min løpetur i Tyrkia kommer inn. De stakkars fattige tyrkiske bønder, som ikke har andre ønsker enn å leve i fred i tillegg til at det må gå til helvete med de forbannede grekerne, må betale prisen for vår motstand mot atomprøvesprengningene. 

 For å få tilgang til franske våpen de kan skremme grekerne med,  må de importere monstermengder av franske biler. De som må betale prisen er selvsagt bøndene. Du ser ikke en tyrkisk minister i fransk bil. Landet, i hvert fall det jeg løpende rekker over, drives fremover/bakover (stryk det som ikke passer) av biler med fransk opprinnelse. Det meste heter Renault og tilsvarer et fransk billigmerke, noe som sier sitt. 

 Da Renault for noen år siden bestemte seg for å satse på kvalitet, brukte de store midler for å lære sine ingeniører å stave ordet. Etterpå brukte de like store midler på å lære selgerne å uttale det. Dette bilmerket et det altså som kjører varer til og fra i Tyrkia. Med de begrensninger ytringsfriheten har i dette prøvede landet er det selvsagt vanskelig å protestere. Her kan franskmennene fritt finansiere underskuddet salget i Norge genererer. Alle kjører franske biler. Det er derfor Tyrkia virker så dårlig. Sannheten må skjules og dermed blir det begrensninger på ytringsfriheten. 

 Skal man få til et reelt demokrati i Tyrkia med ordentlig ytringsfrihet må man med andre ord starte med å fortelle sannheten om franske biler i Norge, samt gi de stakkars fattige bøndene i Tyrkia biler som virker. Og alt dette vet du nå på grunn av min treningstur i 40 grader i Alanya.

Sokker i sandalene og andre konspirasjoner

 

 

«Snu deg rundt og legg deg på magen en stund»! Kommandoen lyder fra solsengen på høyre side. Det er fruen som sørger for at jeg ivaretar det som er best for meg. Jeg er nemlig ikke i stand til det selv, mener hun. Man må være likt brun over det hele har jeg forstått. Hvorfor, har jeg ikke forstått, men jeg forstår nå engang ikke mitt eget beste. Det skulle vel tatt seg ut om man var brun foran og hvit bak, slikt går visstnok ikke an.

 Jeg greier ikke å se poenget med å bli brun på ryggen. Jeg er jo bare på den andre siden likevel.  Skulle det plage meg at jeg er hvit på ryggen, må jeg jo oppdage at jeg er det først, noe ingen mennesker selv kan se. Noen andre må altså påpeke det, de kunne heller holdt kjeft!

 Har dette noe med etnisk likeverd å gjøre? Drar vi til syden, evt bruker disse få, nydelige dagene her hjemme med over 20 grader for å bli brune over det hele, slik at vi kan solidarisere oss med folk med mørkere hudfarge? Bør da folk som er mørke i huden, ta daglige klorbad for å solidarisere seg med hvite? Er det ikke greiest at vi bare er det vi er? Store spørsmål, skumle spørsmål!

 Det er noe med å følge merkelige regler om hva man bør og ikke bør gjøre. Jeg har en venninne som er skrekkelig opptatt av at man ikke må ha sokker i sandalene. Dette er en vederstyggelighet må vite. Sokkene må av, om du så fryser tærne blå! Hva konsekvensen av å gjøre slikt er, fremstår som noe uklare for meg, bortsett fra andre grads forfrysning da, men igjen – jeg vet jo ikke mitt eget beste.

 Det er i det hele tatt mange merkverdige regler vi må følge, selv om de ikke på noen som helst måte kan forklares rasjonelt. Disse er som regel laget av damer og vi må følge dem. Spør man hvorfor, får man vite at det bare er slik, en ren hersketeknikk for å unngå plagsomme spørsmål. Vi som bruker sokker i sandalene blir utsatt for et voldsomt press om å slutte med det. Sannheten er at det er vi som er på sporet av noe, vi ser at Keiseren ikke har klær på og tør si det. Derfor skal vi tynes til vi holder kjeft. Vi skal tvinges inn i konformiteten!

 Hadde det ikke vært for skremselspropagandaen og presset, skulle jeg tatt opp flere av de evige spørsmålene man taust stiller seg. Hvorfor går jenter sammen på do? Hvorfor skjer onde ting hvis Gud er god? Hvorfor ser mennesker på Melodifestivalen? Hvorfor vinner ikke Wolves serien, og hvorfor kjøper folk fremdeles franske biler?

 I stedet for ruller jeg meg lydig over på magen, mens fruen smører på en sånn hvit antihukommelseskrem som endrer mitt DNA slik at jeg glemmer å tenke utenfor boksen.

Fair play og valgkamp

 

 

Det heter seg at du skal smile til alle du møter på din vei til toppen. Det er jo de samme du helst ønsker skal smile vennlig til deg når du en gang må tre ned fra maktens tinder. Vakre ord som er garantert en mengde likes om du legger dem ut på profilen din på sosiale media. Det kan nok absolutt være lurt å smile til de du møter på din vei oppover, men det er nok helst fordi de da er mindre forberedt på det kneet du serverer dem i pungen slik at du kan snu og karre deg til topps igjen. Kynismen rår.

 Det er i grunnen rart dette med fair play. Jeg hadde en gang med en søring på jakt, altså en sånn byfyr sønnafor moralsirkelen. Han hadde lyst til å se hvordan lokalbefolkningen jaktet. Han ville lære av de lokale, som han sa. På vei oppover lia, så jeg en rype som satt på en liten stein rett ved siden. Jeg heiv opp hagla, fyrte av, og kunne fornøyd kassere inn dagens første. Fyren ble først litt paff, så ga han klart uttrykk for at dette ikke var fair play. Sånn ville da aldri han jakte. Da jeg lurte på hvorfor, fikk jeg en forelesning om fair play og det gentlemannsaktige i å gi rypa en sjanse, altså la den fly og så skyte i flukten. Jeg forsøkte å forklare at jeg var på jakt, og tenkte å ha med meg mat hjem og spise den.

 Den gang, som nå, var jeg totalt uinteressert i å gi rypa en sjanse. Dessuten er det mye lettere å treffe en rype som sitter i ro enn en som flyr fort. Vi ble, som ventet, ikke enige, uten at det plaget meg nevneverdig.

 Men tilbake til dette med makten. Mange land, spesielt i Afrika, har ledere som ikke er spesielt opptatte av dette med fair play. Når de først har kommet seg til makten, har de en forunderlig evne til å bli på toppen. Her kommer ballesparkingen inn. Når motstanderen din vet at han får et kne i pungen om han utfordrer deg, lar han gjerne være. Det har sine fordeler å være diktator, man får gjerne noen til å holde motstanderen fast, slik at sparket treffer riktig godt. Dermed sitter man i fred og ro en stund til.

 Vår venn Vladimir, rett over grensen, vet dette. Han kan dette med ballespark og kommer nok til å styre skuta der i mange år til. Han fikk en strøken sekser på diktatorhøgskolen og kan sitt fag. Kompisen hans, Aleksandr i Hviterussland, er ikke noe dårligere. Selv er han stinn av daler og tåler fint noen sanksjoner. De som forsøker å utfordre ham, bør ha en solid susp på.

 I vår egen politiske andedam er det bare marginalt annerledes. En helseminister med ambisjoner gir gjerne Erna et lyskespark (i hennes mangel av baller altså), ved å nekte å ta i mot den vaksinen hun vil gi. Slikt liker folk flest. Han fikk da også følge av en haug med andre stortingsrepresentanter på vei opp. Nå skal det sies at det krever litt baller å forsøke et ballespark på de som er sterkere enn deg. Mulig Høie vil angre. Lettere er det å sparke ballene på noen som ikke kan sparke igjen.

 Uten sammenligning med diktaturer forøvrig, er det slik at det stunder mot valg igjen. Vi ser det best på mengden ballespark. «Hvis du vil ha en trofast venn, skaff deg en hund», lyder politikkens første lov. Det er underholdende å studere hvordan politikere søker å ramme hverandre med drittpakker og baksnakk, men ikke særlig givende.

 Jeg våger meg å komme med et politisk råd. Stem på det parti som bruker tiden på å fortelle hva de vil gjøre. Ikke stem på de som forteller hva de mener andre gjør. Stem det du vil, ikke det andre vil du skal stemme. Men fram for alt er det viktig at du stemmer!

 

Kaffe

 Jeg er veldig glad i kaffe. Det blir gjerne sånn når man bruker mye tid på kontoret. Jeg er også middelaldrende pluss. Det innebærer at jeg kjenner kaffe som en svart, koffeinholdig drikk, som helst nytes rykende varm. Til nød tar man en fløteskvett i, men der går grensen.

Det skjer uhyre sjelden at jeg setter meg på en kafe. Det skjer aldri frivillig, men det hender fruen forklarer meg at jeg har lyst å gå på kafe, og da blir det sånn. Slik ville det seg at jeg og fruen her en vakker dag satt på en slik innretning - kafe altså. Jeg opplevde at hun så mot meg og ytret at det hadde vært godt med en kaffe latte med karamell. Jeg snudde meg rundt for å se om hun snakket med noen bak meg, men nei. Hun nikket og gjentok spørsmålet, denne gangen etterfulgt av et krav om at nettopp jeg skulle etterkomme den forkledte ordren. 

Det er ikke snilt å be en mann i min alder om å gå og hente kaffe latte med karamell. Hva skal folk tro om meg? Det er greit at man er ferdig med fordommer mot homofile og slikt, men kaffe latte med karamell?? Det hender jeg setter skapet på plass overfor fruen. Da får jeg gjerne beskjed om å flytte det litt mer mot høyre. Jeg har rettet pekefingeren mot henne og vært tydelig også. Siden denne fingeren ikke lot seg rekonstruere selv etter omfattende kirurgi, fant jeg det best å adlyde.

For å unngå ydmykelsen skrev jeg bestillingen ned på mobilen, gikk til damen i kassen og viste henne teksten. Hun leste det høyt og tydelig. Takke fan for det! Jeg følte at alle så på meg da jeg mottok glasset (Det er i glass og ikke i kopp. Kaffe skal jo være i kopp)! Da jeg leverte skvipet til fruen måtte jeg returnere for å be om sugerør. Slikt hører visstnok med svineriet. Ydmykelsen var komplett, lidelsens kalk måtte tømmes til bunns.

Hva har skjedd egentlig? Hvor ble tiden av? For ikke lenge siden var kaffe kaffe. Den var, som nevnt, svart, til nød med fløte. I dag finnes ikke kaffe lengre, bare en masse rare navn på utenlandsk og alt serveres gjerne av en fyr som heter Alfonso med fippskjegg, sminke, hårknute og gullenker rundt håndleddene. I høytaleren bak ham høres noe som minner svakt om musikk om man legger godviljen til. Og så jeg som elsker musikk. Jeg er jo fullstendig altetende hva musikk angår. Hører jo på både country og western. Hva har skjedd med tiden spør jeg igjen?

Alfonso blander rart pulver med forskjellig lukt og utseende. Maskinene hans lager lyder, mens det tyter damp ut av dem. Alt mikses i hop i et glass før det serveres med sugerør. Han kan alt og det meste om håndtverket sitt og dyktigheten hans er sannsynligvis på høyde med det beste i utlandet. 

Bare ikke be om en kopp kaffe. Det vet han ikke hva er.  Da blåser han alle sikringer og himler med øynene. Jeg føler meg gammel!

Fremmedkulturelle

 

 

Det er valgkamp på gang og de ulike partiene kjemper om å vinne frem med saker de tror gir flest stemmer. Selv har jeg merket meg at noen har dratt frem innvandrersaken, en gammel kjenning som virker å være en sikker vinner der andre ting svikter. Nå har det vært lite innvandrere det siste året, av pandemiske grunner, men saken dras nå likevel frem igjen. Man må ikke være rasist om man er motstander av innvandring selvsagt, og jeg har her tenkt å forsøke å se litt på de fremmede, som kommer til oss, med mer realistiske enn idealistiske øyne, gitt de utfordringene språk og kulturforskjeller kan gi.

 Vi ser dem rundt oss i det daglige. Noen av dem skiller seg ut og er lette å kjenne igjen, andre ser nesten helt ut som oss selv. På avstand kan man faktisk tro at de er helt som oss selv også. De henger kanskje rundt på kjøpesentrene, der vi selv strener travelt forbi. De står kanskje der og røyker hasj eller noe. Selv er jeg aldri trygg på dem. Hvem vet ha de kan finne på?

 Vi vet jo at de kommer fra helt andre kår enn oss selv. Der de kommer fra er  fremtidsutsiktene ikke særlig lystelige. Vi vet ikke noe særlig om skolegangen deres. Kan de i det hele tatt lese og skrive? Mange mener de er rene lykkejegere som bare kommer hit for å utnytte våre rause velferdsgoder. Noen mener det er galt at de skal bæres inn i samfunnet vårt på gullstol. Vi bør kanskje rett og slett stille langt hardere krav til dem enn som så?

 Nå registrerer jeg at selv gode venner av meg, viser tendenser til å ha fordommer mot dem. Jeg har nok tenkt at de kan ha et poeng. Kanskje er det på tide å ta denne diskusjonen? Vi er kanskje for naive? Det er jo lett å forstå at man kan oppleve det som skremmende når to-tre stykker av disse kommer mot deg på gata en sen kveld. Hvem vet egentlig hva de har i sinne? De kommer tross alt fra en kultur fjernt ifra de verdier vi holder høyt her hjemme.

 Språket er en annen utfordring, og kommunikasjon er ikke alltid like enkelt. Selv om de prater sakte og forsøker å gjøre seg forstått, er det vanskelig å forstå hva de sier. Jeg tenker også at mange av dem ikke tar særlig ansvar for å integrere seg i vårt samfunn heller. Jeg vet selv at mange av dem bor på hybler, sikkert betalt av NAV. Noen av dem får til og med dekket skolegang uten at jeg synes de viser den rette takknemlighet for det. Det kan nesten virke som om de forventer at de skal få alt dette bare lagt opp i hendene, at det er en selvfølge på en måte.

 Noen av dem har til og med sertifikat og vi ser jo at trafikkulturen er noe for seg. Mange av dem er direkte farlige i trafikken. De har gjerne aldri kjørt i en rundkjøring for eksempel. De har vel aldri hørt om slikt før de kom hit og utsetter andre for fare. Må det en alvorlig ulykke til før vi forstår alvoret?

 De avler unger i fleng og det er ikke til å komme fra at mange benytter seg av kontantstøtten slik at de selv slipper å jobbe med dertil enda dårligere integrering. Det er ikke til å komme fra at det skaper utfordringer for et fungerende velferdssamfunn når man mottar så mange trengende. Det er ingen tvil om at de kulturelle og språkmessige forskjellene bidrar å vanskeliggjøre integreringen. Det er heller ikke feil å si at mange av dem nekter å ta til seg språket vårt.

 En annen sak er det når våre unge jenter opplever at de flokker seg rundt dem om kveldene. Det er ikke rart om slikt oppleves skremmende både for jentene og oss foresatte. Om mine døtre skulle komme hjem med en slik en er det jo ikke rart om man er skeptisk.

 Likevel har vi et ansvar. Vi kan ikke bare unnlate å ta imot dem. De trenger hjelp og støtte og vårt samfunn har ressursene som skal til. Dessuten er det en solidarisk plikt å hjelpe de som ikke har de samme forutsetningene som oss. Vi må legge til rette boligmessig for å unngå gettoisering. Alternativet er forslumming ingen er tjent med.

 Kanskje bør vi være mer bevisste å ikke la våre fordommer ødelegge for god integrering. Selv i det samfunnet de kommer fra må det da finnes positive ting. Om vi ser stort på det vil vi sikkert kunne se at deres kultur også vil kunne være en berikelse for oss. Javisst har de en sær og, for oss fremmed, kultur, men det må da finnes noe godt i den også.

 Jeg vil, på bakgrunn av dette, oppfordre alle gode borgere av kommunen til å være åpne, fordomsfrie og støttende når Harstadværinger søker hit til byen. Med god integrering og positiv innstilling, skal dere se at de kanskje får seg jobb og betaler skatt som alle andre. Så får vi heller leve med en noe spesiell dialekt den første generasjonen.

Din kone er frigid, sier du

 

Noen av dere som leser dette, synes kanskje dere har et ganske trist og traurig liv etter hvert. Man er kanskje blitt godt og vel middelaldrende, ungene er flyttet ut og gløden i ekteskapet er ikke lengre som før. Kanskje forbanner du overgangsalderen til fruen og savner litt roting i sengehalmen? Kanskje opplever du at du er generelt sur og oppfarende? Du sliter med klimakrisen, den forbannede svenske drittungen, elbiler, vindmøller, vaksine mot corona, tiltak mot corona, den der jævla #metoogreia, den korrupte staten, idiotiske vitenskapsfolk som ødelegger enhver diskusjon med utålelige fakta, og øser heller din vrede ut over kommentarfeltene på facebook.. Så sitter du der i en mistrøstig hverdag og forbanner det lite stimulerende livet du opplever med en frue som virker mer og mer frigid. Når livet er skikkelig trist er det en ting som hjelper. Det er heldigvis alltid noen som har det verre. Tenk at en eller annen plass sitter det faktisk en stakkar og monterer baklys på en Renault dagen lang.

 

Kakapufuglen lever på New Zealand. Den innehar en verdensrekord som ikke er mye å skryte av. Den er faktisk verdens tyngste papegøye, mangler totalt evnen til å fly og er dermed dømt til korpulent å vralte rundt i skogen. Som om ikke dette i seg selv er ille nok, er den også verdens mest saktereproduserende fugl. En gang i året har guttefuglene en periode som varer tre sammenhengende måneder. Da sitter den ganske rolig og lager lyder, lyder som er ment å lokke damer. Dette gjør den døgnet på tamp i tre hele måneder. Etter at perioden er over trenger den resten av året for å spise seg opp til neste periode om den i det hele tatt overlever anstrengelsen, noe som slett ikke er sikkert. Men det er verre enn dette kan du tro. Damefuglen er faktisk kun mottakelig for invitasjoner hvert 5 år, altså en gang hvert femte år. Det skal jaggu passe bra før disse gutta får snøret i bånn. Kanskje fruen ikke er så verst likevel?

 

Noen har det heldigvis enda verre. Det kan kanskje virke sjarmerende å være blekksprut? (Selv tviler jeg på det, men noe måtte jeg jo skrive for å få en slags overgang til dette). Vel. Blekkspruter har det ille. Her har vi en art som tar seksuell frustrasjon til nye høyder. Forplantningen hos disse skjer ved at gutten napper av seg snurrebassen! Jepp. Den gjør faktisk det. Den river av stoltheten og gir den til sin utkårede, som så stapper den på plass og overføringen av sperm finner slik sted, helt uten at gutten stakkar får være med. Han kan ikke engang nappe loffen mens han ser på, siden loffen er borte. Det amerikanske uttrykket «Go fuck yourself» får liksom sin egentlige betydning. Det gror heldigvis ut en ny snurrebass igjen etter en tid, men den brukes på nøyaktig samme måte hvis blekksprutgutten i det hele tatt er i humør til å prøve på nytt etter nedturen. Kanskje fruen er god til å lage mat om ikke annet?

 

Den arktiske børstespinneren har i grunnen ikke mye til liv i det hele tatt. Den lever faktisk nesten hele livet som larve, og en lite aktiv sådan. Den lar seg nemlig fryse ned om vinteren, for så å våkne opp og oppdage at den fortsatt bare er en larve og ikke i nærheten av å være kjønnsmoden. Dette gjentar seg 7 ganger. Altså intet mindre enn 7 overvintringer før den evner å få spettet i stå. Så kommer det verste. Den rekker nøyaktig ett nummer, og så dør den. Det kan jo være trivelig å ha en kone å snakke med før man legger seg?

 

Apropos dø. Edderkoppgutta sliter virkelig. Skal de få pels på knaggen (må innrømme at jeg egentlig ikke har sjekket om edderkopper faktisk har pels på knaggen), må de jaggu stå på. Det har seg slik at damene spiser edderkoppgutter. De gumler dem i seg så snart de kan. Damene er faktisk mye større og sterkere enn gutta. For å få seg et nummer må gutten jobbe som bare det med å gjøre seg lekker for å få opp tempen på dama. Og dette må den gjøre nært nok til at hun tenner, men samtidig langt nok unna til at hun ikke får tak i ham, da blir han spist. Når han har jobbet lenge nok, kan det skje at damen blir kåt. Da må han rase inn og levere dosen og så stikke av i full fart for å unngå å bli middag etter nummeret. Slikt virker fort dempende på kåtskapen til en stakkar. Et glass vin med fruen på fredagen etter en bedre middag kan da være hyggelig.

 

Om du nå synes kinesiske kjempepandaer er søte dyr, skal du vite at ditt eget seksualliv sannsynligvis virker som en eneste lang pornofilm i forhold til deres. Disse gutta lever av å spise bambus. Bambus har ekstremt lavt næringsinnhold og er tungt fordøyelig i tillegg til at det er et helvete å gnage det i seg. Dette fører til at pandaen bruker opp til 16 av døgnets timer på å gnage bambus. Resten trenger de til å sove. De bruker faktisk så mye energi til å spise at de ikke orker å ha sex. Er det rart de er utrydningstruet?

 

Når du tenker at alle som er uenige med deg er idioter, landet styres av kommunister og landsforrædere, gresset er grønnere på den andre siden, at kona er lite villig til litt hanky panky, at ingen har det så trist og jævlig som du, skal du tenke litt over at det alltid er noen som har det verre. Fruen er kanskje ikke så verst likevel? Gå nå og kjøp en blomst til henne.

Morrabrød - en innføring

 

Nocturnal penile tumescence, eller morrabrød, folkelig sagt, beskriver en tilstand de aller fleste menn kjenner godt til. Man blir kjent med den relativt tidlig i livet, min yngre bror var ikke mer enn 4-5 år da han frimodig kom naken til frokostbordet og undret seg over noe som hadde dukket opp. Mener å huske jeg evnet å holde meg alvorlig mens mine foreldre forklarte, men er ikke sikker. Tilstanden kan være en glede i gitte sammenhenger, men også en belastning i andre. Senere i livet tenker man gjerne tilbake på tiden det var tilstrekkelig med gjær i systemet til at dette brødet faktisk hevet, med en viss nostalgi (har jeg lest). Tilstanden viser til at snurrebassen har en tendens til å våkne omtrent en halv time før innehaveren av det nevnte organ.  

 

Det er litt vanskelig å forstå hvorfor denne tilstanden er påført oss menn, som om vi ikke allerede hadde nok å slite med. Damer vil aldri evne å forstå de utfordringer det gir og våkne med flagget til topps. De forstår oss ikke i det hele tatt, eller så forstår de oss så alt for godt . Summen av dette betyr uansett alltid null medfølelse. De vil aldri noensinne oppleve hvordan det er å våkne om morgenen med full tank, hvorpå et besøk på nærmeste toalett er påkrevet, for så å erfare at det er komplett umulig og tømme den omtalte beholderen. De vet selvsagt ikke at når flaggstanga står er det umulig å tisse. Forklaringen på dette finner man i litteraturen. Jeg iler til med en redegjørelse for hva som skjer og hvorfor, forhåpentligvis til glede for nye lesere.

 

Når man får spettet i stå, er det noen greier inne i systemet som klemmer igjen urinrøret slik at urin ikke kan lekke ut. Dette har Sjefen i sin visdom funnet på, blant annet for at vi ikke skal lekke urin om morgenen. Det dreier seg om såkalte nevrotransmittere som ikke er avslått til tross for REM-søvn. Dette gjør at blodtilførselen til litjkarn går for fullt og man kan faktisk i praksis gjøre det man drømmer, selv om man sover (hørt om våte drømmer)?

 

Nuvel! Grunnen til at disse transmitterne ikke er avslått er at selv trompeten utsettes for naturlig slitasje og trenger vedlikehold, eller reparasjon av småskader vi ellers ikke merker noe til. Det som brukes slites, som kjent. Dette vedlikeholdet foregår om natten ved at blodet gjør jobben og frakter vekk slagg og slikt fra stoltheten, renser den innvendig så og si. Derfor trenger man ikke ekstern service på utstyret, med mindre man har tullet med partnere man ikke burde tullet med, og slikt påført seg plager. Slike plager bryr Sjefen seg lite om da de er selvpåført og vi må selv ta en tur til doktoren, eller så kan vi bare ha det så godt. Siden man etter en lang natts søvn kan føle behov for å tisse, har Sjefen funnet det for godt å stenge denne muligheten, for å unngå lekkasje. I sin visdom har Han funnet at dette sparer miljøet med hensyn til eventuell ekstra vask av sengetøy. Dette skjer ved at urinrøret klemmes igjen under ereksjon og siden man ofte er svært tissetrengt om morgenen er det en meget vis ordning.

 

Likevel er ordningen, i likhet med mange andre, ikke perfekt. Idet du våkner på vei til badet, med overfylt blære og et armeringsjern i boxeren, vil du finne det noe vanskelig å urinere av ulike årsaker. En av dem er nevnt ovenfor, det er i praksis nesten umulig å få urin ut av tuten når den står, pga naturlig igjenklemt urinrør. En annen sak er at om det hadde latt seg gjøre, ville du hatt behov for å vaske hele badet hver morgen. Det lar seg nemlig ikke gjøre å knekke brødet nedover uten å forårsake penisbrudd (Jepp, det går an, igjen i henhold til litteraturen). Dessuten har man med årene ikke lengre den nødvendige armstyrke til å bøye balltre av aluminium.

 

Forsøk på å stå på hender har vist at det er vanskelig for de fleste å stå på en hånd og styre med den andre, bare prøv selv. Dessuten blir man i slike situasjoner gjerne ledd av om ektefellen er i nærheten. Man ønsker jo ikke å bli ledd av når stoltheten strutter, så man unngår slikt. Har man badekar kan man forsøke å ligge i badekaret og la det stå til, man vil likevel finne at det er lite som kommer ut, av ovenfornevnte grunner, og dessuten måtte, i tilfelle det likevel gikk, både du og badekaret vaskes godt etterpå.

 

Damer har selvsagt alle fordeler her også, noe man kan forstå i dette tilfellet. Siden røret er stengt av, risikerer man ikke uønsket urinlekkasje under eventuelt samleie, dette for å unngå at den viktige leveransen forurenses av urin. For damer er det godt å vite at det bare kommer det som skal komme i slike situasjoner, noe annet ville straks virke dempende på en ellers naturlig utfoldelse av kjærlighet, eller eventuelt ren og skjær vellyst og kåtskap.

 

Det er altså gode grunner til ordningen med morrabrød. Så skulle man kanskje tro at det fulgte fordeler med dette i andre sammenhenger, såkalte frynsegoder, siden det ellers kan være såpass plagsomt som beskrevet. Det er jo slik at dette brødet kan serveres rykende ferskt om fruen stiller ovnen til disposisjon. Problemet er bare at selv om både ovn og gjærbakst er fysiologisk klare står det gjerne på andre ting.

 

I sin inderlige iver etter å drive ap med sitt eget skaperverk, har Sjefen funnet opp noe annet for å herje med oss samtidig. Dette innebærer at selv om både du og fruen skulle våkne og finne at noe er kommet mellom dere, så og si, og gjerne vil utnytte dette, slår morraånden inn. Idet dere vil sette i gang hyrdestunden våkner luktesansen, den kjenner morraånden og stopper effektivt ethvert ønske om intim omgang. Sjefen er en skikkelig skøyer!