Det er ikke noe i veien med bestemødre. Mange av mine beste venner er bestemødre. Jeg er til og med gift med en. Jeg ser dermed en bestemor både med og uten undertøy stadig vekk, noe jeg også regner med er fasit for de av mine venner som er gift med en bestemor. Mange bestemødre er riktig så snaisne også, ikke minst min kone. I min alder hviler man altså like gjerne øynene på en bestemor, som på en som ikke er det enda. For å unngå å krenke barnløse, dreier dette seg selvsagt om alder. Vi kan altså slå fast at bestemødre, i for eksempel bikini, kan være verdt å hvile øynene på, selvsagt i all uskyldighet og uten begjær ( Krf er jo på vei inn i regjering).
Min egen bestemor i bikini derimot....fri meg fra det onde. Ikke sånn å forstå at det var noe i veien med min, forlengst avdøde, bestemor. Slettes ikke. Hun var en vakker dame, mor til staute barn, og fra en generasjon kvinner som burde adles hver og en av dem, for den innsats de la ned i byggingen av vår velferdsnasjon. Det var bare det at bikini og bestemor ikke hang i hop. Bare tanken på bestemor i bikini får meg til å frykte for netthinnene mine. Bestemor tilhørte en generasjon og en tradisjon hvor kvinner i en viss alder ikke under noen omstendigheter opptrådte i bikini.
Samme hvor varm sommeren var, samme hvor mye sola og det harde arbeidet varmet, det var bare ikke aktuelt for henne å ikle seg bikini, ihvertfall ikke i min barndom og senere. Jeg regner med at bestefar hadde visse indikasjoner på hvordan hun så ut uten klær, men neppe andre. Kvinner på den tiden skulle ikke vise for mye hud. På forespørsel om å iføre seg bikini på stranda kunne hun nok ha svart:"jeg går da vel ikke rundt med udyret berre i ei grima". Det passet seg bare ikke. Akkurat det med hva som passer seg eller ikke, har ingenting med logikk å gjøre. Forklaringen på hvorfor noe passer seg og annet ikke er totalt ulogisk og umulig for meg å forstå. Jeg konstaterer at noe passer og annet ikke, men forstår ikke hvorfor.
Familien er hver sommer på campingvognferie. Vel installert på campingen, hiver man på seg badebuksen, spretter en øl, og synker ned i solstolen med en god bok. Man kan ses av alle som vil idet en campingplass er temmelig intim. Ingen reagerer på en femtiåring i bare badebukse så lenge han sitter utenfor vogna med en øl i hånden. Prøv da å bevege deg i samme påkledning og med en øl i hånden på veiene gjennom campingen. Naboene roper umiddelbart inn ungene og slipper ut gneldrebikkja. Det er greit med badebukse inntil vogna, men ikke 10 meter bortenfor. Hvor er den prinsipielle forskjellen her?
Jeg ble i fjor, på samme ferietur, tvunget av familien (tre jenter mot en mann er feigt) til å kjøpe ny shorts. Mine innvendinger om at jeg var innehaver av en aldeles utmerket shorts ble tilsidesatt, idet den jeg hadde visstnok tilhørte typen badeshorts. Tror det har noe med blomstret møster å gjøre. Slike er, som kjent (les, ikke faen om det er for meg), kun til bruk rett utenfor campingvogna, eller på stranden. For å kjøpe den shortsen som er autorisert for bruk utenfor badestrender, måtte jeg ikle meg langbukser i varmen. Man kan nemlig ikke dra til sentrum iført badeshorts. Det skulle vel tatt seg ut. En slik shorts til å bevege seg i byen med er rett og slett ei avkappet langbukse, hverken mer eller mindre. Jo, absolutt mindre bortsett fra prisen da. For en halv bukse betaler man nemlig dobbel pris. Hvis jeg eide en klesbutikk skulle jeg bare solgt sånne gåibyenshorts. Her snakker vi grov, ja direkte uanstendig avanse.
Det finnes overhodet ingen logikk i slikt. En badeshorts inneholder akkurat like stor mengde tekstiler som en gåibyenshorts, men det hjelper ikke. Du er evig fortapt om du går med badeshorts i byen. Det er like ulogisk som dette med sokker i sandalene. Du er, for allverden, hengt ut om du drister deg til å vise deg offentlig med sokker i sandalene. Tresko, vanlige sko, bring i on. Men sandaler, Gud forby. Da jeg vokste opp var dressjakke, dongeribukse, rødt skinnslips og hvite tennissokker i joggeskoene noe av det feteste man kunne ha på seg i Håkvik, Bjerkvik, Gratangen, eller hvilken som helst bygd med respekt for seg selv. Datidens kjærester levde godt med dette på bygdefestene i hjembygda. Skulle du til byen på et utested, måtte du selvsagt skifte. Det passet seg ikke med hvite sokker i joggeskoene, og byfolk likte det dårlig. Det passet seg veldig bra å kjøre traktor til bygdefest, noe som slett ikke var en suksess om du skulle på fest i byen.
Alt går selvsagt alltid verst ut over menn, det er jo damer som bestemmer hva som er logisk. Om nå jeg går bortover gaten og ser inn et vindu hvor en naken dame henger opp gardiner, vil jeg umiddelbart ses på som en kikker. Om damen går den samme gaten og ser inn på meg, naken, mens jeg henger opp gardiner, ses jeg på som en blotter. Det er ikke bare mangel på logikk, det er faktisk potensielt kriminelt. Forsøk bare å stå på trappa 31 oktober med en kurv med godteri og rop "kom hit" til forbipasserende barn. Alle smiler og ler, du blir fort bygdas helt. Prøv å gjenta suksessen dagen etter. Da havner du på glattcelle før du vet ordet av det, med evig sosial fordømmelse attpå. Jeg nevner ikke engang det faktum at jeg kan gå i offentlig basseng og spise is i bare badebuksa, mens 40 barn leker rundt meg. Gjør jeg det samme utenfor en barnehage er jeg ferdig.
Hadde det vært en logikk i alt dette, var det greit nok. Det er som bokstaver i regnestykker på skolen. Jeg likte matte på skolen helt til bokstaver kom inn og ødela alt. Jeg likte egentlig det meste i barndommen, da man slapp å bli utfordret på slikt. Som treåring kunne jeg når som helst springe rundt på plena i hagen naken, mens forbipasserende smilte og lo. Gjør jeg det samme i dag skal de fattige ha takk. Barn slipper å forstå logikk som ikke er logisk. Alt var enklere da jeg var liten.
torsdag 8. november 2018
torsdag 25. oktober 2018
demokrati og likestilling
Det sies at demokrati er en svært dårlig måte å styre et land på. Det er bare det at alle alternativer vi kjenner til er verre. Demokratiet gir oss friheten til å si hva vi ønsker, selv om vi ikke alltid får det som vi vil. Vi vet jo at i enkelte land hvor det ikke er demokrati, har menn retten til flere koner, mens vårt demokratiske land ivaretar menn som ikke vet sitt eget beste ved å sørge for at vi slipper unna med en. Et eksempel på at demokratiet på beste måte overstyrer menn som ikke vet sitt eget beste.
Det ovenfornevnte indikerer også at likestilling er essensielt i demokratiet. Vi ser, rent intellektuelt, at likestilling er veien å gå. Det at begge kjønn faktisk har like mye de skal ha sagt gir oss et bedre samfunn. Kampen for likestilling er ikke på noen som helst måte ferdig. Det er en daglig kamp for like rettigheter, ja endog bare for retten til å bli hørt. Selv har jeg i alle år vært en ivrig forkjemper for dette. Jeg vil aldri gi opp, og det er der demokratiet hjelper meg og alle som støtter kampen for likestilling. Vi har altså en arena hvor vi offentlig kan gi uttrykk for våre meninger uten å bli straffet for det. Så får vi heller satse på at det offentlige på sikt evner å se de sanksjoner menn møter på hjemmebane etter at de har brukt sin rett til å uttrykke seg. Jeg tar kampen for min sønn. Kanskje kan han en gang oppleve likestilling i hjemmet, og kunne si "jeg driter i hvilken farge gardinene skal ha kjære", uten at hans kone setter seg på makten.
Om vi ser manglende likestilling på en annen måte er for eksempel Saudi Arabia et godt skremmebilde. Se for deg landet hvor kvinner tvinges til å gå rundt med burka. En stakkars mann kommer sliten hjem fra jobb og oppdager burkadamen foran komfyren, opptatt med å lage mat. Han beordrer fremoverbøyning, hvorpå han drar opp kjolen og setter i gang. Mens han står på, hører han plutselig døren åpne seg og en kjent stemme roper: "Jeg har handlet til middag kjære, er svigermor i gang på kjøkkenet"? Slike bilder viser oss hvor utsatte menn er i et diktatur, hvor mangelen på likestilling gjør at burka er normen for damer.
Metoo-kampanjen viser oss med all mulig tydelighet hvor viktig demokratiet er i kampen for likestilling. Kampanjen dreier seg om at enkeltmennesker bruker sin maktposisjon til å tvinge det andre kjønn inn i situasjoner langt utenfor vedkommendes komfortsone. Det å bli utsatt for slikt er svært krenkende og burde i grunn tilhøre i regimer vi ikke liker å sammenligne oss med, i likhet med burkatvangen. Når man i jobbsituasjonen utsettes for kvinnelige ledere, som til stadighet insisterer på å snakke om klær og sko, ser man at vi er ute på ville veier. Jeg har ved gjentatte anledninger opplevd at damer på jobb har sagt "den genseren kler deg". For en mann er slikt langt utenfor. Vi prater slett ikke om klær med fremmede damer. Vi prater ikke om klær i det hele tatt!
Følelser er også tema som viser hvor presset mannen er i likestillingsarbeidet. I ethvert møte hvor kvinner og menn er deltakere blir man påtvunget følelser på kvinners premisser. Det snakkes som om menn ikke har følelser i det hele tatt. Et vanlig tema i ekteskapet er selvsagt følelser. Kvinnen beskylder mannen for aldri å snakke om følelser, eller verre, at mannen ikke eier følelser. Slikt er eksempel på hersketeknikker vi stadig utsettes for. La det være sagt. Mannen har følelser! Vi er individer med et rikt følelsesliv og vil gjerne gå inn i temaet vi også. Vi kan føle både sult og lyst, så kom ikke der!
Heldigvis vil demokratiet på sikt sørge for at likestillingsarbeidet i fremtiden bærer frukter. Frem til 2011 hadde vi et fødselsoverskudd av kvinner i verden. Det var rett og slett flere kvinner enn menn. Etter 2011 har trenden snudd. Nå er det flere menn. Med innførsel av demokrati vil altså menn kunne sørge for å få fremmet sine interesser og rettigheter med forventning om flertall. Det vil ta tid, og kvinnen sitter enda bokstavelig talt på makten, men vi er på rett vei.
Det ovenfornevnte indikerer også at likestilling er essensielt i demokratiet. Vi ser, rent intellektuelt, at likestilling er veien å gå. Det at begge kjønn faktisk har like mye de skal ha sagt gir oss et bedre samfunn. Kampen for likestilling er ikke på noen som helst måte ferdig. Det er en daglig kamp for like rettigheter, ja endog bare for retten til å bli hørt. Selv har jeg i alle år vært en ivrig forkjemper for dette. Jeg vil aldri gi opp, og det er der demokratiet hjelper meg og alle som støtter kampen for likestilling. Vi har altså en arena hvor vi offentlig kan gi uttrykk for våre meninger uten å bli straffet for det. Så får vi heller satse på at det offentlige på sikt evner å se de sanksjoner menn møter på hjemmebane etter at de har brukt sin rett til å uttrykke seg. Jeg tar kampen for min sønn. Kanskje kan han en gang oppleve likestilling i hjemmet, og kunne si "jeg driter i hvilken farge gardinene skal ha kjære", uten at hans kone setter seg på makten.
Om vi ser manglende likestilling på en annen måte er for eksempel Saudi Arabia et godt skremmebilde. Se for deg landet hvor kvinner tvinges til å gå rundt med burka. En stakkars mann kommer sliten hjem fra jobb og oppdager burkadamen foran komfyren, opptatt med å lage mat. Han beordrer fremoverbøyning, hvorpå han drar opp kjolen og setter i gang. Mens han står på, hører han plutselig døren åpne seg og en kjent stemme roper: "Jeg har handlet til middag kjære, er svigermor i gang på kjøkkenet"? Slike bilder viser oss hvor utsatte menn er i et diktatur, hvor mangelen på likestilling gjør at burka er normen for damer.
Metoo-kampanjen viser oss med all mulig tydelighet hvor viktig demokratiet er i kampen for likestilling. Kampanjen dreier seg om at enkeltmennesker bruker sin maktposisjon til å tvinge det andre kjønn inn i situasjoner langt utenfor vedkommendes komfortsone. Det å bli utsatt for slikt er svært krenkende og burde i grunn tilhøre i regimer vi ikke liker å sammenligne oss med, i likhet med burkatvangen. Når man i jobbsituasjonen utsettes for kvinnelige ledere, som til stadighet insisterer på å snakke om klær og sko, ser man at vi er ute på ville veier. Jeg har ved gjentatte anledninger opplevd at damer på jobb har sagt "den genseren kler deg". For en mann er slikt langt utenfor. Vi prater slett ikke om klær med fremmede damer. Vi prater ikke om klær i det hele tatt!
Følelser er også tema som viser hvor presset mannen er i likestillingsarbeidet. I ethvert møte hvor kvinner og menn er deltakere blir man påtvunget følelser på kvinners premisser. Det snakkes som om menn ikke har følelser i det hele tatt. Et vanlig tema i ekteskapet er selvsagt følelser. Kvinnen beskylder mannen for aldri å snakke om følelser, eller verre, at mannen ikke eier følelser. Slikt er eksempel på hersketeknikker vi stadig utsettes for. La det være sagt. Mannen har følelser! Vi er individer med et rikt følelsesliv og vil gjerne gå inn i temaet vi også. Vi kan føle både sult og lyst, så kom ikke der!
Heldigvis vil demokratiet på sikt sørge for at likestillingsarbeidet i fremtiden bærer frukter. Frem til 2011 hadde vi et fødselsoverskudd av kvinner i verden. Det var rett og slett flere kvinner enn menn. Etter 2011 har trenden snudd. Nå er det flere menn. Med innførsel av demokrati vil altså menn kunne sørge for å få fremmet sine interesser og rettigheter med forventning om flertall. Det vil ta tid, og kvinnen sitter enda bokstavelig talt på makten, men vi er på rett vei.
tirsdag 9. oktober 2018
De gamle sa...
Her om dagen satt jeg i egne tanker inne på et herværende legekontor. Det ville seg slik at alle stolene var opptatt, så da den eldre damen kom inn og så seg rundt, var det ingen sitteplass å oppdrive. Nå har jeg en oppvekst i et møblert hjem, med påfyll fra kurs i skikk og bruk ved befalsskolen. Jeg vet derfor temmelig mye om kotyme og alminnelig høflighet. På en god dag kan jeg til og med praktisere denne kunnskapen. Dette var en slik god dag. Jeg reiste meg derfor opp og tilbød den eldre damen min plass. Hun så noe forvirret på meg, hvorpå jeg høflig tok henne i armen og geleidet henne ned på stolen.
Jeg vil ikke si jeg forventet noen form for applaus, klem, eller annen anerkjennelse, men ihvertfall et lite nikk kanskje, men ikke tale om. Hun så temmelig snurt ut der hun satt. Hun var selvsagt ikke på noen måte forpliktet til å takke. Det er ingen lov som pålegger noen å besvare høflighet med høflighet, det er på en måte vanlig, men ikke påbudt. Kanhende var damen en svært aktiv feminist, som av den grunn så på mine handlinger som krenkende. Altså at jeg tok en slags mannlig ovenfra og ned holdning til "det svake" kjønn, jeg kan erindre at jeg ved et annet tilfelle fikk grov kjeft av en dame jeg holdt døren for. Noe slikt var selvsagt ikke i mine tanker, det var et utslag av ren høflighet. Ved nærmere ettertanke kom jeg på at hennes alder nok var mer å sammenligne med min egen, det er jo på damene man kjenner sin egen alder, sies det jo. Kanskje oppfattet hun meg som svært spydig, noe som ikke var meningen. Nåja. Treffer jeg henne på gaten, skal jeg nok nikke høflig til henne, som jeg gjerne gjør når jeg møter folk, så får vi se om hun nikker tilbake.
Det er noe med det å ha vokst opp for noen år siden, kontra det å vokse opp i dag. Det er ikke det at dagens ungdom er udannet. De har sin dannelse, men den er kanskje litt annerledes enn vår. Jeg husker fra min oppvekst respekten for eldre. Man skulle ha respekt for eldre uansett. Det innebar at man skulle høre på hva eldre sa, underforstått faktisk gjøre som de sa. Man skulle til og med gi skinn av å sette pris på denne anledningen til læring. Dagens ungdom gir nok også respekt til eldre, men de mener faktisk at eldre bør gjøre seg fortjent til denne respekten ved å gjøre noe mer enn bare det å være eldre.
Tidligere var det slik at man i en diskusjon alltid kunne vise til hva foreldrene sa, eller enda bedre - hva besteforeldrene sa. Jo eldre de var, jo bedre visste de. Mine egne barn derimot, har en tendens til å vite mye bedre enn meg hva saker og ting dreier seg om. Jeg ser slett ikke bort fra at de har rett heller. Tidligere, skitt heller, jeg sier like godt - da jeg var ung! Er vel kommet i den alderen godt og vel. Men altså, da jeg var ung mente vi nok også å vite bedre, men høfligheten tilsa at vi pent måtte høre etter uansett. Vi kunne nok protestere, men omverdenen forventet i større grad at vi etterhvert innså vårt felles beste. Litt som i dagens ekteskap. Kona sier plutselig - kjære, jeg må snakke sammen. Så får du etterhvert vite hva du egentlig mener om saker og ting. Fruen har forøvrig bestemt at jeg slett ikke mener dette gjelder vårt ekteskap, bare så jeg har vært tydelig her.
Salig bestefar, hadde mange tanker om mye og mangt. Han delte også denne visdommen med oss barnebarn. Ved slike anledninger var det en givet sak at man ble sittende og lytte. Det var utenkelig å avfeie denne kilden til kunnskap, reise seg og gå. Dette ville umiddelbart bli påtalt. Man lyttet, ga uttrykk for enighet, før man i ettertid selv valgte å gjøre som man ville. Poenget var at den eldre satt igjen med følelsen av å være -nettopp eldre. Jeg tror ikke bestefar var veldig opptatt av å følge dette opp med mindre det angikk gjøremål i hans hus eller fjøs/garasje. Her var det ikke slingringsmonn selvsagt. Ljåen skulle slipes sånn og heines sånn. Våpnene skulle pusses akkurat slik og i nøyaktig den rekkefølgen. Her visste han best og du gjorde best i å vite det.
Bestefar var også en sparsom mann. Hadde du en liten kappende av en planke, skulle den ikke kastes, man sparte på alt. Du vet nemlig aldri når det kommer til nytte. Her hadde vi stadige diskusjoner. Jeg mente det var mest lønt å kaste skiten. Da viste bestefar alltid til de harde tredveårene. Mot slik halstarrighet kom man ingen vei. De harde tredveårene trumfet enhver diskusjon.
Fredags kveld sto jeg på hytta og ergret meg over en manglende meter eikestokk jeg hadde hatt god bruk for akkurat da til å legge foran den nye døren. Nå har det seg slik at jeg har overtatt bestefars gamle hytte, revet den og satt opp en ny. I mangel av eikestokk gikk jeg opp i uthuset, som enda er av original bestefarstandard, full av gammel skit. Jeg tenkte som så at jeg kanskje fant noe jeg kunne erstatte det med. Oppunder taket fant jeg den. Der hadde den ligget, sikkert siden krigen, eller muligens kanskje helt fra de harde tredveårene. 1 meter eikestokk, i god stand, som ny.
Senere på kvelden, etter en god badstu, stod jeg på trappa og kjølte meg ned under den stjerneklare himmelen hvor nordlyset lekte. Jeg så opp der hvor jeg alltid forestiller meg bestefar som en stjerne. Jeg ba pent om unnskyldning. Du hadde jaggu rett bestefar. Man skulle kanskje høre mer på det de gamle sa.
PS. I den grad mine egne barn leser dette, bes de merke seg at jeg pr definisjon er godt over middelaldrende, neste gang jeg ber dem om noe!
Jeg vil ikke si jeg forventet noen form for applaus, klem, eller annen anerkjennelse, men ihvertfall et lite nikk kanskje, men ikke tale om. Hun så temmelig snurt ut der hun satt. Hun var selvsagt ikke på noen måte forpliktet til å takke. Det er ingen lov som pålegger noen å besvare høflighet med høflighet, det er på en måte vanlig, men ikke påbudt. Kanhende var damen en svært aktiv feminist, som av den grunn så på mine handlinger som krenkende. Altså at jeg tok en slags mannlig ovenfra og ned holdning til "det svake" kjønn, jeg kan erindre at jeg ved et annet tilfelle fikk grov kjeft av en dame jeg holdt døren for. Noe slikt var selvsagt ikke i mine tanker, det var et utslag av ren høflighet. Ved nærmere ettertanke kom jeg på at hennes alder nok var mer å sammenligne med min egen, det er jo på damene man kjenner sin egen alder, sies det jo. Kanskje oppfattet hun meg som svært spydig, noe som ikke var meningen. Nåja. Treffer jeg henne på gaten, skal jeg nok nikke høflig til henne, som jeg gjerne gjør når jeg møter folk, så får vi se om hun nikker tilbake.
Det er noe med det å ha vokst opp for noen år siden, kontra det å vokse opp i dag. Det er ikke det at dagens ungdom er udannet. De har sin dannelse, men den er kanskje litt annerledes enn vår. Jeg husker fra min oppvekst respekten for eldre. Man skulle ha respekt for eldre uansett. Det innebar at man skulle høre på hva eldre sa, underforstått faktisk gjøre som de sa. Man skulle til og med gi skinn av å sette pris på denne anledningen til læring. Dagens ungdom gir nok også respekt til eldre, men de mener faktisk at eldre bør gjøre seg fortjent til denne respekten ved å gjøre noe mer enn bare det å være eldre.
Tidligere var det slik at man i en diskusjon alltid kunne vise til hva foreldrene sa, eller enda bedre - hva besteforeldrene sa. Jo eldre de var, jo bedre visste de. Mine egne barn derimot, har en tendens til å vite mye bedre enn meg hva saker og ting dreier seg om. Jeg ser slett ikke bort fra at de har rett heller. Tidligere, skitt heller, jeg sier like godt - da jeg var ung! Er vel kommet i den alderen godt og vel. Men altså, da jeg var ung mente vi nok også å vite bedre, men høfligheten tilsa at vi pent måtte høre etter uansett. Vi kunne nok protestere, men omverdenen forventet i større grad at vi etterhvert innså vårt felles beste. Litt som i dagens ekteskap. Kona sier plutselig - kjære, jeg må snakke sammen. Så får du etterhvert vite hva du egentlig mener om saker og ting. Fruen har forøvrig bestemt at jeg slett ikke mener dette gjelder vårt ekteskap, bare så jeg har vært tydelig her.
Salig bestefar, hadde mange tanker om mye og mangt. Han delte også denne visdommen med oss barnebarn. Ved slike anledninger var det en givet sak at man ble sittende og lytte. Det var utenkelig å avfeie denne kilden til kunnskap, reise seg og gå. Dette ville umiddelbart bli påtalt. Man lyttet, ga uttrykk for enighet, før man i ettertid selv valgte å gjøre som man ville. Poenget var at den eldre satt igjen med følelsen av å være -nettopp eldre. Jeg tror ikke bestefar var veldig opptatt av å følge dette opp med mindre det angikk gjøremål i hans hus eller fjøs/garasje. Her var det ikke slingringsmonn selvsagt. Ljåen skulle slipes sånn og heines sånn. Våpnene skulle pusses akkurat slik og i nøyaktig den rekkefølgen. Her visste han best og du gjorde best i å vite det.
Bestefar var også en sparsom mann. Hadde du en liten kappende av en planke, skulle den ikke kastes, man sparte på alt. Du vet nemlig aldri når det kommer til nytte. Her hadde vi stadige diskusjoner. Jeg mente det var mest lønt å kaste skiten. Da viste bestefar alltid til de harde tredveårene. Mot slik halstarrighet kom man ingen vei. De harde tredveårene trumfet enhver diskusjon.
Fredags kveld sto jeg på hytta og ergret meg over en manglende meter eikestokk jeg hadde hatt god bruk for akkurat da til å legge foran den nye døren. Nå har det seg slik at jeg har overtatt bestefars gamle hytte, revet den og satt opp en ny. I mangel av eikestokk gikk jeg opp i uthuset, som enda er av original bestefarstandard, full av gammel skit. Jeg tenkte som så at jeg kanskje fant noe jeg kunne erstatte det med. Oppunder taket fant jeg den. Der hadde den ligget, sikkert siden krigen, eller muligens kanskje helt fra de harde tredveårene. 1 meter eikestokk, i god stand, som ny.
Senere på kvelden, etter en god badstu, stod jeg på trappa og kjølte meg ned under den stjerneklare himmelen hvor nordlyset lekte. Jeg så opp der hvor jeg alltid forestiller meg bestefar som en stjerne. Jeg ba pent om unnskyldning. Du hadde jaggu rett bestefar. Man skulle kanskje høre mer på det de gamle sa.
PS. I den grad mine egne barn leser dette, bes de merke seg at jeg pr definisjon er godt over middelaldrende, neste gang jeg ber dem om noe!
torsdag 6. september 2018
Dobbeltmoral. Dobbelt så bra som annen moral
Krf sliter på meningsmålingene om dagen. Man antar dette blant
annet skyldes partiets familiepolitiske talsmann, som på fritiden begikk den
hodeløse gjerning å vie to damer, som hadde funnet kjærligheten og ønsket å formalisere
dette. Slikt går jo ikke an, skal man tro partiprogrammet. Så har da også
kravet om hans avgang, ja endog partiets leders avgang, kommet fra dypet av
grunnfjellet i det kristenkonservative parti. Den moralske forargelse vil i disse kretser ingen ende ta. Bakgrunnen for dette er selvsagt dypt
kristne menneskers holdning til homofili, en vederstyggelighet i Herrens øyne.
Nå skal man selvsagt ta troen på alvor, noe jeg forsøker
etter fattig evne, som kristen selv. Det er imidlertid mangt å feie foran egen
dør, før jeg føler meg berettiget til å la andre føle min vrede piske over
deres manglende moral, eller fullstendig fravær av slikt. Jeg kjenner angsten krype isnende nedover ryggen idet jeg har unnlatt å steine min egen
bror, som jo hengir seg til slik umoral, som homofili åpenbart er i henhold til
Bibelen. Undres på hvilken straffedom som vil vederfares meg, som her ikke har
tatt mitt ansvar. Jeg må vel medgi at det er for mye rusk på trappa til at jeg
i det hele tatt orker å forsøke og feie. Jeg slår meg til ro med at jeg, som
det ufullkomne menneske jeg er, får la Herren råde, mens jeg gjør så godt jeg
kan i hverdagen.
Det er selvsagt ingen som helst tvil om hva som må skje med
homofile i henhold til Bibelen. Ikke mindre enn 7 steder beskrives dette. Det
er heller ingen tvil om hvordan jeg skal forholde meg til min egen
sønn, som ikke alltid adlyder mine klare ordrer. Jeg lurer bare på om Narviks
mannlige befolkning er klare til å hjelpe meg å steine ham i hjel på dette
rimelige grunnlag, som foreskrevet i 5.Mos 21:18-21. Her regner jeg selvsagt med
at den som er syndfri, kaster den første sten. Det blir nok en krangel om hvem
som får æren av å begynne.
Er vi sinte nok kan vi for øvrig lett få Guds støtte til å
begå massedrap som hevn på noen vi misliker. Det er bare et lite aber. Du må
betale for dette med å ofre datteren din (Dommerne 11:30-39). Ellers er det
greit å få praktisk hjelp til verdifastsettelse om du ønsker å selge din
datter, noe du er i full rett til. Verdien fastsettes i 3. Mos 27:3-6.
Det kan bli en langdryg affære om man skal beskrive alle
slike, direkte vanvittige påbud og forbud, som en gang i en fjern fortids
kontekst, kunne virke rimelig. Derfor har vi da også kommet oss et stykke
videre, med Guds hjelp, får vi tro. Vi har i dag lover mot handlinger, som
beskrevet ovenfor. Det er derfor svært underlig at vi fortsatt har mørkemenn
blant oss som stadig forfekter løsrevne brokker av Bøkenes Bok. I stedet for å
preke om nestekjærlighet, ja endog praktisere det, foretrekkes straffedom mot
«unaturlig» kjærlighet.
Siden det sikkert er mange, betydelig mer skriftlærde enn
meg, som føler for å gå i rette med meg for mine formastelige meninger og
antagelser, skylder jeg å spørre disse evt skriftlærde om de har spist reker i
det siste. Der det 7 ganger nevnes et forbud mot homofili i Bibelen, slås det 7
ganger fast et tilsvarende forbud mot å spise skalldyr. Jeg får håpe det ikke
lukter reker av fingrene på dagens mørkemenn. Om det så gjør har de nok enten
flagrant brutt med dette klare forbud, eller så har de sett bort fra det 10.
bud, noe som heller ikke ses på med blide øyne offisielt i slike miljøer.
Så er det å håpe at vi fremover, kristne som ikkekristne,
kan være mer opptatte av å være litt snille med hverandre, og kan hende se litt
mer gjennom fingrene på den gjøren og laden våre naboer driver med, om den så
ikke behager akkurat oss selv nevneverdig. Jeg er rimelig sikker på at mitt ekteskap
med min kone ikke blir mindre verdt om min homofile bror får gifte seg med sin
utkårede mann. Jeg tillater meg også å tro at Herren nok vil finne andre ting
vi, med fordel, kan bruke energi på enn å forsøke å forby kjærlighet vi ikke
liker.
I Høysangen finner vi de vakreste ordene jeg selv setter
størst pris på. Jeg føler man misforstår disse når man på bakgrunn av
partiboken ser ut til å uttrykke dem slik:
Så står de der disse tre. Tro, håp og kjærlighet. Men størst
av alt er partiboka.
torsdag 14. juni 2018
Manglende forståelse og VM i fotball
Det er ikke, og har heller aldri vært lett å være mann. Ihvertfall ikke når man har med kvinner å gjøre. Hadde verden bare bestått av menn, hadde vi ikke vært så misforståtte. Nå hadde vi nok savnet en ting eller to, men vi ville ihvertfall blitt forstått. Homofile ville hatt det best i en slik verden. De ville både fått dekket grunnleggende behov, samt blitt forstått. Men verden er ikke perfekt. Vi må nok fortsatt leve med dulgte antydninger, samt den garanterte svinkjeften fordi vi ikke forstår de enkleste hint.
De som klager over at vi aldri forstår disse hintene, mangler selv elementær forståelse av hva det betyr å være mann, uten at det forhindrer dem i å klage. Ta nå det nært forestående fotball VM. Jeg har forsøkt å hinte om betydningen av dette. Jeg skjønner nå at hint bare gjelder andre veien. Jeg har faktisk gått til det skritt å være tydelig på mine ønsker og rimelige forlangender. Idet jeg ikke har møtt hverken forståelse eller imøtekommenhet i forhold til mine høyst rimelige krav, har jeg slått kraftig i bordet, og rettet en tydelig pekefinger fram for å poengtere. Legene håper nå å redde ihvertfall deler av fingeren, uten at jeg dermed får TV stua for meg selv. Dette ville uansett ikke reddet VM for meg fordi jeg nå lider av kraftig susing i ørene også.
Kvinner klager alltid over oss. Ikke bare mangler vi forståelse for totalt uforståelige hint fra dem, vi evner visstnok ikke å gjøre flere ting samtidig heller. At kvinner greier dette benektes ikke. De kan støvsuge, passe ungene, planlegge konfirmasjoner og se etter brøddeigen, alt samtidig, mens de skjeller oss huden full bare for at en stakkar slapper av litt på sofaen (vi greier faktisk å gjøre dette UTEN å klage på at de bråker med støvsugeren). I diskusjoner med fruen om dette har jeg påpekt at det ikke stemmer. Jeg har vist at jeg lett greier å rape og fise, mens jeg kaster en peanøtt i lufta og fanger den med munnen. Alt samtidig! Vi snakker her ren kunst! Jeg har ikke blitt møtt med forståelse for å si det mildt. Det stilles tydeligvis forskjellige krav hva simultankapasitet angår for kvinner og menn.
Vi vet aldri helt når ting er greit eller ikke. Det ligger liksom i kortene at vi skal finne dette ut selv. Og bommer vi, blir det bråk. La oss si at du jobber på en arbeidsplass og er eneste mann, bant 10 ansatte. Du tenker kanskje å arrangere en jobbfest på hytta. Vedder på at fruen ville sagt at det var helt ok at du tok med deg 9 damer på hyttefest. Fruer ville uten problemer akseptert at mannen i huset drar på jobbfest med 9 damer, skulle ellers bare mangle. Om den stakkars jævelen istedenfor drar på hytta med kun EN fremmed dame en helg, blir det bråk. Null forståelse enda det faktisk er 8 færre damer. Sånn har det altså blitt.
Selv har jeg forsøkt å være frempå med det gode. Jeg har tilbudt meg å flytte kjøleskapet inn i TV stua og gjerne ta barskapet med i samme slengen. Her skal jeg holde meg i ro i en periode fremover. Dette skulle gi henne gode muligheter til å få vasket der hvor støvet gjerne samler seg, nettopp under kjøleskapet (legg merke til min store forståelse for hennes behov ved husvask). Hun vil også slippe at jeg maser om at hun skal bringe øl, siden kjøleskapet står ved siden av godstolen. Alt hun trenger å gjøre er kun å komme med en ny sixpack i ny og ne. Jeg ville til og med begrenset jubelropene ved scoringer, men nei. Hun vil aldri forstå.
De som klager over at vi aldri forstår disse hintene, mangler selv elementær forståelse av hva det betyr å være mann, uten at det forhindrer dem i å klage. Ta nå det nært forestående fotball VM. Jeg har forsøkt å hinte om betydningen av dette. Jeg skjønner nå at hint bare gjelder andre veien. Jeg har faktisk gått til det skritt å være tydelig på mine ønsker og rimelige forlangender. Idet jeg ikke har møtt hverken forståelse eller imøtekommenhet i forhold til mine høyst rimelige krav, har jeg slått kraftig i bordet, og rettet en tydelig pekefinger fram for å poengtere. Legene håper nå å redde ihvertfall deler av fingeren, uten at jeg dermed får TV stua for meg selv. Dette ville uansett ikke reddet VM for meg fordi jeg nå lider av kraftig susing i ørene også.
Kvinner klager alltid over oss. Ikke bare mangler vi forståelse for totalt uforståelige hint fra dem, vi evner visstnok ikke å gjøre flere ting samtidig heller. At kvinner greier dette benektes ikke. De kan støvsuge, passe ungene, planlegge konfirmasjoner og se etter brøddeigen, alt samtidig, mens de skjeller oss huden full bare for at en stakkar slapper av litt på sofaen (vi greier faktisk å gjøre dette UTEN å klage på at de bråker med støvsugeren). I diskusjoner med fruen om dette har jeg påpekt at det ikke stemmer. Jeg har vist at jeg lett greier å rape og fise, mens jeg kaster en peanøtt i lufta og fanger den med munnen. Alt samtidig! Vi snakker her ren kunst! Jeg har ikke blitt møtt med forståelse for å si det mildt. Det stilles tydeligvis forskjellige krav hva simultankapasitet angår for kvinner og menn.
Vi vet aldri helt når ting er greit eller ikke. Det ligger liksom i kortene at vi skal finne dette ut selv. Og bommer vi, blir det bråk. La oss si at du jobber på en arbeidsplass og er eneste mann, bant 10 ansatte. Du tenker kanskje å arrangere en jobbfest på hytta. Vedder på at fruen ville sagt at det var helt ok at du tok med deg 9 damer på hyttefest. Fruer ville uten problemer akseptert at mannen i huset drar på jobbfest med 9 damer, skulle ellers bare mangle. Om den stakkars jævelen istedenfor drar på hytta med kun EN fremmed dame en helg, blir det bråk. Null forståelse enda det faktisk er 8 færre damer. Sånn har det altså blitt.
Selv har jeg forsøkt å være frempå med det gode. Jeg har tilbudt meg å flytte kjøleskapet inn i TV stua og gjerne ta barskapet med i samme slengen. Her skal jeg holde meg i ro i en periode fremover. Dette skulle gi henne gode muligheter til å få vasket der hvor støvet gjerne samler seg, nettopp under kjøleskapet (legg merke til min store forståelse for hennes behov ved husvask). Hun vil også slippe at jeg maser om at hun skal bringe øl, siden kjøleskapet står ved siden av godstolen. Alt hun trenger å gjøre er kun å komme med en ny sixpack i ny og ne. Jeg ville til og med begrenset jubelropene ved scoringer, men nei. Hun vil aldri forstå.
tirsdag 5. juni 2018
Tro, toleranse, og noen salmer....
Da jeg vokste opp i Håkvik handlet mye om det å tro, evt det å ikke tro. Tro var en personlig ting for mange, mens den for noen ble ansett å være universell, noe som burde/måtte deles av alle, litt avhengig av hvor ekstrem man var i utøvelsen. På mange måter har verden ikke endret seg så mye på det området. Det som gjerne har endret seg er skolegudstjenster, eller synet på disse. I min tid var de obligatoriske. Det eksisterte ikke spørsmål ved om man skulle ha dem. Om spørsmål dukket opp ble de oversett. Alle gikk til skolegudstjeneste og alle sang salmer. Dette med salmer kommer jeg tilbake til. Om skolegudstjeneste var skadelig eller ikke, tar jeg, klok av skade, ikke stilling til, men jeg registrerer at mange har et annerledes syn på "skadepotensialet" i dag
I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden, står det skrevet i Bibelen, nærmere bestemt 1.Mosebok 1-2. I Johannesevangeliet 1-1 heter det: I begynnelsen var ordet, osv. Det handler om begynnelsen. Bibelen handler altså mye om begynnelsen. I begynnelsen var det søndagsskole, ihvertfall i min verden. Selv om min familie ikke trådte ned dørstokken i kirken, havnet jeg på søndagsskolen. Det var ikke så mange andre organiserte aktiviteter på en tiden, men søndagsskole var det og det var gøy. Som lærer i dag, kan jeg enda savne flanellografen, datidens powerpointpresentasjon. Jeg ble forresten"konfirmert" veldig tidlig, faktisk på søndagsskolen rundt 10-årsalderen. Jeg ble knepet i å stjele ekstra gullfisker for å klistre på boka. Slike gullfisker kvalifiserte nemlig til en stjerne når du hadde et visst antall fisker. Det viste seg at mine matematiske ferdigheter gjorde at antall stjerner ikke stemte overens med antall uker i året, enn si antall fisker, noe søndagsskolelæreren håndfast gjorde oppmerksom på. "Den man elsker tukter man", står det jo skrevet. I dag heter det visstnok "utviklingssamtaler", der vi før ble "konfirmert" med et grepa tak i øret. Det forekom forøvrig ingen samtale da, kun en høylydt monolog, etterfulgt av langvarig ringing i ørene.
Søndagsskolen ga meg en viss kunnskap om, og interesse for Bibelen. Den ga meg også en hel mengde med salmer, som jeg den dag i dag kan utenat. Jeg går i kirken i ny og ne også i dag, men det er kommet så mange nye salmer at jeg sliter litt med å ta inn over meg alle disse nye, det fungerte jo utmerket med de vi hadde. Min toleranse for nymotens salmer er altså begrenset, noe som selvsagt kun er mitt problem. Oppveksten i en bygd hvor toleransen for annerledeshet var noe annet enn i dag, er interessant å tenke tilbake på, spesielt siden jeg stadig må finne meg i å gå i rette med mine egne toleransegrenser. Det var forbudt å danse i påsken eller på helligdager, ikke bare i Håkvik, men ved lov i hele kongeriket. Dans var, med andre ord ikke bra. Vi spøkte med at forstandere i menigheten advarte mot stående samleie. De var redd det kunne lede til dans. De anså dans å være et vertikalt uttrykk for et horisontalt ønske. Forstanderene hadde et like forstokket syn på dans som jeg har på nymotens salmer, noe som gjør oss skremmende like hva toleranse angår.
Men det var dette med salmer. Jeg går enda og nynner på ulike eksemplarer av sorten. Siden alderen er som den er, går man oftere i begravelser. Der gjenopplever man selvsagt "O bli hos meg". Den dør aldri ut om den begraves aldri så mye. Når sant skal sies, nynner jeg stadig på den utenom begravelser også. Muligens som resultat av en ubevisst forberedelsesprossess, hva vet vel jeg? For egen del er salmer nært knyttet opp mot legemiddelet Thalidomyd, underlig nok. For de som ikke kjenner til legemiddelet, var dette mye brukt mot kvalme blant gravide på 60-tallet. Det viste seg at legemiddelet hadde utilsiktede bivirkninger. Barn ble født med misdannelser, eller manglende lemmer. Jeg vet om en jente som ble født med kun to korte stumper til armer. Det er her salmene kommer inn.
"Her kommer dine arme små", heter det i en gammel julesalme. Denne har endret tekst de senere år fordi mange ikke forstår at ordet "arme" betyr fattige. For min del dreide dette seg slett ikke om fattigdom. Jeg sang frimodig ut "Her kommer dine armer små.....", mens jeg tenkte på jenta med de korte armene. Jeg måtte bli godt voksen før jeg tenkte over hva salmen egentlig handlet om. En eldre kjenning jeg fortalte dette til for mange år siden mente at dette ikke var det spor morsomt. Han mente det grenset til blasfemi.
Vi drev på med vedskog i oppveksten. Selv på søndager jobbet vi i skogen, til bestefars fortørnelse. Sangglad som jeg var og er, nynnet jeg stadig på en stubb. "Milde Jesus du som sagde.....", sang jeg av full hals mens jeg dro saga. Også her tok det tid før jeg egentlig tenkte over hva betydningen av ordene var. Da jeg tok dette opp med den nevnte eldre kjenningen, var han sikker i sin sak. Det var blasfemi! Man skulle ikke spøke med kristendom eller Gud. Det var synd, nesten som det å danse. På den tiden fokuserte man mye på det som var synd og galt. Mindre på "Den som er skyldfri kaster den første sten....." Selv lovverket var så preget av troen at lovene ble lest ut av Bibelen, som dette med dans. Leser man Bibelen som Fanden selv, får man gjerne de svar man selv ønsker. Tolker noen det annerledes enn deg selv, tar de selvsagt feil. Med årene blir man gjerne rundere i kantene. Steike ta hvor mange ganger jeg har møtt meg selv i døren de senere år. Det er blitt så ille at jeg vurderer å få meg svingdør.
Min yngre bror var den fødte kriminell, idet han ble født før homofili ble avkriminalisert i straffeloven. Han burde altså vært kjørt rett i arresten fra fødestua for å stå til rette. "Give him the death penalty, that will teach him", som Trump kunne sagt. Også her en lov hentet fra Boken. I dag tenker vi heldigvis annerledes. Blasfemiparagrafen er opphevet og vi bryr oss mindre om hvilken fil folk kjører i seksuelt, og takk for det. Mye av grunnen til dette er humor. Uavhengig av hva loven sier, har folk funnet ting å le av. Når lover blir latterlig nok, mister de sin hensikt. Selv om jeg selv regner meg for moderat i trosspørsmål, finnes det garantert ting dagens unge kan provosere meg med. Måtte Herren la dem irritere meg og andre i den grad at også vi blir mer tolerante i fremtiden. Tro og toleranse bør være et godt tospann.
I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden, står det skrevet i Bibelen, nærmere bestemt 1.Mosebok 1-2. I Johannesevangeliet 1-1 heter det: I begynnelsen var ordet, osv. Det handler om begynnelsen. Bibelen handler altså mye om begynnelsen. I begynnelsen var det søndagsskole, ihvertfall i min verden. Selv om min familie ikke trådte ned dørstokken i kirken, havnet jeg på søndagsskolen. Det var ikke så mange andre organiserte aktiviteter på en tiden, men søndagsskole var det og det var gøy. Som lærer i dag, kan jeg enda savne flanellografen, datidens powerpointpresentasjon. Jeg ble forresten"konfirmert" veldig tidlig, faktisk på søndagsskolen rundt 10-årsalderen. Jeg ble knepet i å stjele ekstra gullfisker for å klistre på boka. Slike gullfisker kvalifiserte nemlig til en stjerne når du hadde et visst antall fisker. Det viste seg at mine matematiske ferdigheter gjorde at antall stjerner ikke stemte overens med antall uker i året, enn si antall fisker, noe søndagsskolelæreren håndfast gjorde oppmerksom på. "Den man elsker tukter man", står det jo skrevet. I dag heter det visstnok "utviklingssamtaler", der vi før ble "konfirmert" med et grepa tak i øret. Det forekom forøvrig ingen samtale da, kun en høylydt monolog, etterfulgt av langvarig ringing i ørene.
Søndagsskolen ga meg en viss kunnskap om, og interesse for Bibelen. Den ga meg også en hel mengde med salmer, som jeg den dag i dag kan utenat. Jeg går i kirken i ny og ne også i dag, men det er kommet så mange nye salmer at jeg sliter litt med å ta inn over meg alle disse nye, det fungerte jo utmerket med de vi hadde. Min toleranse for nymotens salmer er altså begrenset, noe som selvsagt kun er mitt problem. Oppveksten i en bygd hvor toleransen for annerledeshet var noe annet enn i dag, er interessant å tenke tilbake på, spesielt siden jeg stadig må finne meg i å gå i rette med mine egne toleransegrenser. Det var forbudt å danse i påsken eller på helligdager, ikke bare i Håkvik, men ved lov i hele kongeriket. Dans var, med andre ord ikke bra. Vi spøkte med at forstandere i menigheten advarte mot stående samleie. De var redd det kunne lede til dans. De anså dans å være et vertikalt uttrykk for et horisontalt ønske. Forstanderene hadde et like forstokket syn på dans som jeg har på nymotens salmer, noe som gjør oss skremmende like hva toleranse angår.
Men det var dette med salmer. Jeg går enda og nynner på ulike eksemplarer av sorten. Siden alderen er som den er, går man oftere i begravelser. Der gjenopplever man selvsagt "O bli hos meg". Den dør aldri ut om den begraves aldri så mye. Når sant skal sies, nynner jeg stadig på den utenom begravelser også. Muligens som resultat av en ubevisst forberedelsesprossess, hva vet vel jeg? For egen del er salmer nært knyttet opp mot legemiddelet Thalidomyd, underlig nok. For de som ikke kjenner til legemiddelet, var dette mye brukt mot kvalme blant gravide på 60-tallet. Det viste seg at legemiddelet hadde utilsiktede bivirkninger. Barn ble født med misdannelser, eller manglende lemmer. Jeg vet om en jente som ble født med kun to korte stumper til armer. Det er her salmene kommer inn.
"Her kommer dine arme små", heter det i en gammel julesalme. Denne har endret tekst de senere år fordi mange ikke forstår at ordet "arme" betyr fattige. For min del dreide dette seg slett ikke om fattigdom. Jeg sang frimodig ut "Her kommer dine armer små.....", mens jeg tenkte på jenta med de korte armene. Jeg måtte bli godt voksen før jeg tenkte over hva salmen egentlig handlet om. En eldre kjenning jeg fortalte dette til for mange år siden mente at dette ikke var det spor morsomt. Han mente det grenset til blasfemi.
Vi drev på med vedskog i oppveksten. Selv på søndager jobbet vi i skogen, til bestefars fortørnelse. Sangglad som jeg var og er, nynnet jeg stadig på en stubb. "Milde Jesus du som sagde.....", sang jeg av full hals mens jeg dro saga. Også her tok det tid før jeg egentlig tenkte over hva betydningen av ordene var. Da jeg tok dette opp med den nevnte eldre kjenningen, var han sikker i sin sak. Det var blasfemi! Man skulle ikke spøke med kristendom eller Gud. Det var synd, nesten som det å danse. På den tiden fokuserte man mye på det som var synd og galt. Mindre på "Den som er skyldfri kaster den første sten....." Selv lovverket var så preget av troen at lovene ble lest ut av Bibelen, som dette med dans. Leser man Bibelen som Fanden selv, får man gjerne de svar man selv ønsker. Tolker noen det annerledes enn deg selv, tar de selvsagt feil. Med årene blir man gjerne rundere i kantene. Steike ta hvor mange ganger jeg har møtt meg selv i døren de senere år. Det er blitt så ille at jeg vurderer å få meg svingdør.
Min yngre bror var den fødte kriminell, idet han ble født før homofili ble avkriminalisert i straffeloven. Han burde altså vært kjørt rett i arresten fra fødestua for å stå til rette. "Give him the death penalty, that will teach him", som Trump kunne sagt. Også her en lov hentet fra Boken. I dag tenker vi heldigvis annerledes. Blasfemiparagrafen er opphevet og vi bryr oss mindre om hvilken fil folk kjører i seksuelt, og takk for det. Mye av grunnen til dette er humor. Uavhengig av hva loven sier, har folk funnet ting å le av. Når lover blir latterlig nok, mister de sin hensikt. Selv om jeg selv regner meg for moderat i trosspørsmål, finnes det garantert ting dagens unge kan provosere meg med. Måtte Herren la dem irritere meg og andre i den grad at også vi blir mer tolerante i fremtiden. Tro og toleranse bør være et godt tospann.
mandag 14. mai 2018
Pynting og visdom
Jeg har en dress. De få gangene jeg bruker den sier gjerne folk at den er fin. Nå kan det jo være ren høflighet for alt jeg vet, men jeg tror at ihvertfall noen av dem mener det. Dette fordi dressen faktisk er relativt kostbar, og sydd til min figur. Den ser altså ut som om den er laget til meg, noe den jo også er. Som oftest er den strøket når jeg ifører meg den. Det vil si at den har press i buksene og mangler de skrukkene den uvergelig pådrar seg i løpet av den tiden den pynter mitt legeme. Sist jeg brukte den, var i min egen 50 årsdag. Da var dressen 10 år gammel, men stadig fin, ihvertfall ut fra kommentarene, sanne eller ikke. Dette sier litt om 3 ting. Hvor ofte jeg bruker dress, hvor lite jeg har lagt på meg, samt folks evne til å lyve hemningsløst.
Når jeg tar den på er den, som nevnt, nystrøket. Det er ikke fordi dressens kvalitet er av en slik art at den ikke trenger å strykes, langt ifra. Det er fordi jeg er gift med en dame som er flink til å pynte. Hun får faktisk også noe så gammelt og velbrukt som meg til å se presentabel ut, ihvertfall hva bekledningen angår. Likevel er det klare likhetstrekk mellom meg og bekledningen. Tidlig på kvelden ser dressen veldig bra ut, noe den gjerne ikke gjør utpå natta. Ikke ulikt mitt eget utseende fra jeg var yngre frem til i dag. Du kan pynte så mye du vil, men det går uansett bare en vei. Strykefrie dresser er like virkelig som leppene til Sofie Elise, eller puppene til Dolly Parton. Mitt legeme og min dress er virkelige. Vi blir skrukkete, både dressen og jeg.
Forrige helg hadde vi konfirmasjon. Dette medførte selvsagt det obligatoriske styret med å pynte. Igjen er det min kone som står for regien. Jeg får delta, men kun utføre enkelte konkrete momenter, som selv jeg kan greie, og da kun etter nøye instruksjon, med nitid kontroll etterpå. Jeg får ingenlunde ta selvstendige avgjørelser. Ikke fordi fruen er vanskelig. Det er rett og slett fordi jeg ikke aner hvordan man egentlig pynter. Det jeg mener kan være presentabelt, er sjelden det. Når vi ble ferdige, så det kjempefint ut. Serviettene var brettet så strøkent og serviset sirlig plassert inni serviettene. Levende lys og det hele. Riktig en flott borddekning for konfirmanten. Det er i grunnen trist å se hvor fort dette endrer seg når ulvene slippes til rundt bordet. Alt arbeidet, bare for å se det rasert på kort tid. Her snakker vi Sisyfosarbeide på høyt nivå. Vi har i det minste bildene og minnene.
Damer pynter seg veldig mye og veldig ofte. De er heller ikke strykefrie. Etter en slik sparkling på badet, kan damer faktisk se temmelig annerledes ut enn det som kan være tilfellet når de stikker hodet ut av dyna en søndags morgen etter å ha sovet ut rusen. De kan faktisk finne på å bli 20 år eldre bare på en natts søvn. Deretter er det tilbake til strykebrettet for å bli yngre igjen. For en mann på sjekkern, kan man fort føle seg lurt. Vi snakker om villedende markedsføring på høyt nivå. På den annen side er det en brukbar mulighet for at mannen (og dressen) ikke ser like bra ut den samme morgenen heller. Felles for både mannen og damen er det at de begge bevisst lar seg lure idet de selvsagt vet utmerket godt hvor lett man kan skjule tidens tann ved hjelp av strykejern og sparkel.
Vi lager oss altså en illusjon enten det nå gjelder klær, utseende eller selskapsbord. Vi pynter til det ugjenkjennelige, for så å måtte konstatere at det hele var fånyttes. Det er sannelig lyse utsikter når man ser det på den måten. På den annen side skal man jo bli visere med årene. Den dagen du dør er i et slikt perspektiv altså da du er som visest. La oss si du dør tirsdags morgen, sånn før pleierne på gamlehjemmet har vasket deg. Da har du altså nådd en foreløpig topp av klokskap. Tenk noe så bortkastet som å oppnå visdom gjennom et langt liv, for så bare å dø tirsdag før frokost uten engang å la verden få nyte godt av din ervervede erfaring og kunnskap den dagen
Man kan bli deprimert av mindre..
Når jeg tar den på er den, som nevnt, nystrøket. Det er ikke fordi dressens kvalitet er av en slik art at den ikke trenger å strykes, langt ifra. Det er fordi jeg er gift med en dame som er flink til å pynte. Hun får faktisk også noe så gammelt og velbrukt som meg til å se presentabel ut, ihvertfall hva bekledningen angår. Likevel er det klare likhetstrekk mellom meg og bekledningen. Tidlig på kvelden ser dressen veldig bra ut, noe den gjerne ikke gjør utpå natta. Ikke ulikt mitt eget utseende fra jeg var yngre frem til i dag. Du kan pynte så mye du vil, men det går uansett bare en vei. Strykefrie dresser er like virkelig som leppene til Sofie Elise, eller puppene til Dolly Parton. Mitt legeme og min dress er virkelige. Vi blir skrukkete, både dressen og jeg.
Forrige helg hadde vi konfirmasjon. Dette medførte selvsagt det obligatoriske styret med å pynte. Igjen er det min kone som står for regien. Jeg får delta, men kun utføre enkelte konkrete momenter, som selv jeg kan greie, og da kun etter nøye instruksjon, med nitid kontroll etterpå. Jeg får ingenlunde ta selvstendige avgjørelser. Ikke fordi fruen er vanskelig. Det er rett og slett fordi jeg ikke aner hvordan man egentlig pynter. Det jeg mener kan være presentabelt, er sjelden det. Når vi ble ferdige, så det kjempefint ut. Serviettene var brettet så strøkent og serviset sirlig plassert inni serviettene. Levende lys og det hele. Riktig en flott borddekning for konfirmanten. Det er i grunnen trist å se hvor fort dette endrer seg når ulvene slippes til rundt bordet. Alt arbeidet, bare for å se det rasert på kort tid. Her snakker vi Sisyfosarbeide på høyt nivå. Vi har i det minste bildene og minnene.
Damer pynter seg veldig mye og veldig ofte. De er heller ikke strykefrie. Etter en slik sparkling på badet, kan damer faktisk se temmelig annerledes ut enn det som kan være tilfellet når de stikker hodet ut av dyna en søndags morgen etter å ha sovet ut rusen. De kan faktisk finne på å bli 20 år eldre bare på en natts søvn. Deretter er det tilbake til strykebrettet for å bli yngre igjen. For en mann på sjekkern, kan man fort føle seg lurt. Vi snakker om villedende markedsføring på høyt nivå. På den annen side er det en brukbar mulighet for at mannen (og dressen) ikke ser like bra ut den samme morgenen heller. Felles for både mannen og damen er det at de begge bevisst lar seg lure idet de selvsagt vet utmerket godt hvor lett man kan skjule tidens tann ved hjelp av strykejern og sparkel.
Vi lager oss altså en illusjon enten det nå gjelder klær, utseende eller selskapsbord. Vi pynter til det ugjenkjennelige, for så å måtte konstatere at det hele var fånyttes. Det er sannelig lyse utsikter når man ser det på den måten. På den annen side skal man jo bli visere med årene. Den dagen du dør er i et slikt perspektiv altså da du er som visest. La oss si du dør tirsdags morgen, sånn før pleierne på gamlehjemmet har vasket deg. Da har du altså nådd en foreløpig topp av klokskap. Tenk noe så bortkastet som å oppnå visdom gjennom et langt liv, for så bare å dø tirsdag før frokost uten engang å la verden få nyte godt av din ervervede erfaring og kunnskap den dagen
Man kan bli deprimert av mindre..
Abonner på:
Innlegg (Atom)