Religiøse dogmer del 2

 

Religiøse dogmer del 2.

 

Del 1 forrige helg viste at jeg ble konfirmert i veldig tidlig alder, dog på en noe annen måte enn jeg senere ble på ordentlig i kirken. Den kirkelige delen av konfirmasjonen var opprinnelig ment som en overgang til voksen alder idet man bekreftet dåpen (confirmare, latin for å bekrefte) og dermed var klar for de voksnes verden. I praksis ble man likevel ikke voksen eller myndig i hjembygda på 80-tallet når man fylte 18 heller. På 18-årsdagen, gikk jeg på butikken og kjøpte 4 lange ølflasker til feiringen. Møtte pappa i døren, han kikket ned i posen, beslagla 2 øl og sa at 2 fikk være nok for kvelden. Muligens trodde han det ble med bare de to, han sjekket ikke alltid nivået på sine egne flasker med heimbrent i barskapet. Etter at han ble mer opptatt av det fikk jeg følgende tirade: «Det er fan ikke greit at du stjeler heimbrent, men når du gjør det må du til helvete ikke etterfylle med vann»! Jeg minnes ikke festen, så den var åpenbart bra etter datidens standard.

 

Men før dette, var det mer religiøs indoktrinering. Besøk med venner i den læstdadianske forsamling tilbød et kvinnesyn jeg fant ikke var helt innafor. Likeledes dette med homofili. Min yngre bror er selvsagt syndig og skyldig i både det ene og det andre, men skal i så fall dømmes for det og ikke homofil. Dette innså til og med staten etter at han ble født kriminell i 1971 og slikt sett burde gått rett fra fødestua i fengsel. i 1972 fant Stortinget ut at det var dumt å kriminalisere kjærlighet og fant å avslutte tåpeligheten. Dette slet en del nestekjærlige religiøse grupperinger med. De sliter faktisk med det enda, noe jeg kommer tilbake til.

 

På ulike vis har jeg havnet i diverse kristne menigheters møter, også de som lå i ytterkanten av sentrum. Slik ville det seg at jeg en vakker dag i ungdommen befant meg i pinsemenighetens kjærlige (les klamme) forsamling i Narvik. Her var det både pinsevenner og pinsevenninner. De viste meg bilder av mamma og pappa (hvor pokker hadde de dem fra, mine foreldre kjente dem ikke), snakket til meg som om vi var gamle venner til tross for at det ikke var pinse og ville absolutt ha meg til å be Gud om tilgivelse, uten at jeg ante hva jeg skulle ha gjort galt. Jeg ble lurt inn på møtet under falske premisser med løfter om kaker og saft, men siden det var suketter og rosiner i disse (her snakker vi virkelig djevelens verk), og saften smakte jævlig stakk jeg fort ut derfra. Ekte tro handler om noe annet enn suketter, rosiner, svak saft og annen djevelskap.

 

Som student ble det frikirken på Midtbakken i Alta jeg soknet til. Her var det skikkelig gladkristent, med gitar og hele hopprennet. Da eksfruen plutselig stakk av til fordel for en stakkars jævel i Kirkenes tenkte jeg det kunne være godt å ha noen å snakke med. Samtalen med pastoren ga imidlertid lite trøst. Så snart han fant ut at det ikke var håp om noen gjenforening innen ekteskapet, ble døren slamret igjen. Der i gården drev man ikke med barmhjertighet i utide. Like klar var meldingen fra en av stifterne av det som senere ble herostratisk kjent som Strandebarm prosti, jeg møtte ham i Kautokeino. Han forsikret at om kjerringa stakk, måtte jeg bare finne meg i å leve i sølibat resten av livet, ellers bar det rett til helvete. Hverken jeg eller min samboer var lite interessert i det siste alternativet, ikke fordi jeg trodde jeg ville havne der han prediket. Mer fordi jeg regnet med det allerede var fullt der, hovedsakelig av religiøse fundamentalister som denne predikanten selv. Jeg endte opp med å beholde både gudstroen og troen på det gode i mennesker. Sølibat har heller ikke vært min greie I ettertid har jeg funnet at det er mye lettere å forholde seg til Gud enn bakkemannskapet hans. De fungerer ofte mer som oppdragstakere i bemanningsbyrået fra helvete. Etter 34 år med nåværende frue, tenker jeg nok at Sjefen selv finner å kunne velsigne den skilsmissen.

 

Jeg endte altså opp som en ganske vanlig troende, noen vil si troende til litt av hvert. Jeg har blitt temmelig skeptisk til alle som vil moralisere ut fra deres egen forståelse av Bibelen. De leser gjerne det de ønsker, utelater det de ikke ønsker, og driter i det viktigste budet: det å gjøre mot andre som en vil at andre skal gjøre mot en selv. Disse moralistene har jeg blitt godt vaksinert mot gjennom årene. Siden noen av moralistene også driver med å blande religion og politikk, skal jeg gjøre noe jeg sjelden gjør, nemlig snakke seriøst om politikk – fanatisk religiøs politikk. Jeg skal til og med advare mot det.

 

Fanatiske religiøse tror sterkt, ikke bare på politikken sin, men visstnok også på Gud og på det de politisk-religiøse ledere sier. De roper høyere og høyere etter som de har sett hvor godt blandingen av religiøs fanatisme, mangel på kunnskap og fokus på økonomisk profitt i form av 30 sølvpenger fra rike sponsorer har fungert for å fange velgere i USA. De ser lett bort fra at noen av våre hjemlige religiøse politiske ledere har slitt litt med det sjuende bud og heller valgt å late som om hele familien bodde hjemme på barnerommet, mens de fikk dekket stortingsleilighet slik at de selv kunne dra økonomisk fordel av å stjele fra fellesskapet. De ser selvsagt bort fra den skrikende dobbeltmoralen disse lederne utviser. Dobbeltmoral er som kjent dobbelt så god som annen moral.

 

Jeg vokste opp med en slektning i hjembygda som mente mine meninger ville føre meg rett til helvete. Han tilhørte en lokal bokstavtro menighet. I menigheten anså man dans å være et vertikalt uttrykk for et horisontalt ønske. Predikantene advarte mot stående samleie, sikkert fordi de var redde det kunne føre til dans. Våre veier skiltes etter at han hoppet av normal festing i ungdomstiden, ikke på grunn av hvor han mente jeg ville ende, men mer fordi hans verden etter hvert dreide seg kun om menighet og tro og han hadde da ikke hadde tid til oss verdslige lengre. Da jeg mange år senere flyttet hjem, møttes vi og drakk kaffe sammen. Nå fikk jeg høre mer om hvor jeg var på vei gitt min aksept for min brors homofile praksis, som han uttalte det. Mitt syn på abort var heller ikke stuerent. Jeg skjønte det gjaldt å følge Bibelen, og jeg lå visstnok dårlig an. Jeg har ikke spurt ham, men jeg undres på hva han mente bibelen sa om det å voldta sine egne barn. Det fikk han heldigvis tid til å grunne på i fengslet senere etter å ha begått denne perversiteten. Nevnte jeg dobbeltmoral og nevnte han selv det å brenne i helvete?

 

Det er noe med dobbeltmoralen fanatiske religiøse gjerne utviser. Er det noe jeg har lært om religiøsitet og tro gjennom erfaring og etter hvert ganske omfattende akademiske studier innen emnet, er det at fanatisme aldri fører til noe godt. Du kan slappe helt av når fanatikere forteller at du skal rett til helvete. Det sier nok mer om hvor de selv er på vei. Før man drister seg til å moralisere er det nok lurt å feie for egen dør. Jeg er definitivt ikke den som skal kaste den første sten, jeg kjenner bjelken i mitt eget øye alt for godt.

 

Den senere tid har visse religiøst-politiske ledere i landet vårt tatt opp temaet om abort igjen. Krf har funnet nisjen som har fungert i bibelbeltet i USA. Slikt går dessverre aldri av mote i moralistiske miljøer. Unnfangelsen skjer visstnok så tidlig at abort må kalles drap. Til og med etter voldtekt sier de at man må rette seg etter dette. Man blir fristet til å ta dobbeltmoralistene på alvor og spørre dem om når de egentlig mener unnfangelsen finner sted. Er det idet de selv heller den første dosen med rohypnol i drinken til jenta?

Kjønnsrollemønsteret hos hyener

 Hos hyener er det slik at hunnene fødes med tenner. Disse bruker de til å herse med brødrene, skade dem og gjerne drepe dem. Er det flere hunner, går det veldig dårlig med de svakeste. For gutta handler livet om å please sjefstispa, ikke ulikt.......ja dere vet. Vi snakker om et matriarkalsk samfunn hvor kjerringa bestemmer alt. En hanne kan bli ektemann for sjefsbitchen. Han må gå henne til hånde i alt. Han må jakte og han må passe unger. Han må vente med å spise til sjefen har spist. Gjør han alt riktig kan det hende han får seg et nummer. Hadde tenkt å dra noen paralleller her, men fruen mener at jeg egentlig heller har lyst til å la det ligge. Jaja, sånn har de det hos hyenene

Religiøse dogmer del 1

 

Religiøse dogmer del 1

 

Jeg vil ikke påstå at jeg er mer traumatisert av oppveksten i hjembygda enn andre. Bare ganske normalt traumatisert, noe som nok svært mange med oppvokst i bygder som lå under for sterke religiøse dogmer vil kunne kjenne seg igjen i. Det er vel slik at jeg tenker tilbake på mye av det med både humor, ettertenksomhet, varme og gode minner, men også noen ikke fullt så gode. Besøk i diverse forsamlingshus, kirker og religiøse møter både hjemme og i byen, ga nemlig litt av hvert av minner på godt og vondt.

 

Vi kan starte med salmer. Jeg har oppdaget at jeg stadig kan de første versene av skremmende mange salmer utenat. Dette er nok sikkert et resultat av at bestemor utsatte meg for gjentatte religiøse møter og gudstjenester, noe hun selvsagt gjorde i beste mening. Jeg minnes enda henne med sjal i kirken, det var utenkelig for henne å gå i kirken uten sjal. Gjennom senere studier innen religion har jeg skjønt hvorfor dette var viktig for henne og andre. Det var et resultat av ideer, tanker og oppfatninger av hvordan man skal være kledd i kirken, oftest som følge av menns merkverdige trang til å kontrollere kvinners liv. Det er samme begrunnelse andre religiøse grupperinger har når de foreskriver obligatorisk bruk alt fra skjørt og fletter, via heldekkende burka, samt tildekking av hud og hår. Det er mye praksis rundt bekledning som har sin opprinnelse i religiøse dogmer. En forkynner fra en lokal sekt uttalte til meg i et såkalt dialogmøte i Alta i 1994 at «kvinner i bukser er bare halve kvinner», dette for å forklare hvorfor han nektet og håndhilse på den tredje møtedeltakeren, en kvinne ikledd bukse. Møtet ga underlig nok lite dialog og det ble ingen lange varme dusjer sammen etterpå.

 

Men tilbake til salmene. Det er et par jeg husker spesielt godt fordi jeg lærte dem utenat tidlig. Nynner stadig på dem i dag faktisk, selv om jeg måtte bli voksen før jeg i det hele tatt skjønte hva de handlet om. Siden familiens inntekt den gang var avhengig av vedsalg, har jeg et nært forhold til dette. Fra jeg var alt for ung var motorsag, øks og bruk av disse helt normalt. Hver gang jeg var ute i skogen og felte trær nynnet jeg «Milde Jesus du som sagde». Jeg gjør det faktisk enda selv om jeg i dag forstår at salmen ikke dreier seg om å sage.

 

Da jeg ble født var det i en tid da mange barn i Norge ble født med misdannelser som følge av et mye brukt legemiddel mot kvalme under graviditet, nemlig Thalidomid. Dette legemiddelet viste seg etter hvert å ha andre effekter enn bare å dempe kvalme. Det kunne faktisk også dempe vekst av armer. Jeg kjenner flere på min egen alder som går rundt med kun hender stikkende ut fra skuldra, fryktelig korte armer rett og slett, tragisk men sant. Det var derfor ikke så rart at salmen «Her kommer dine arme små» fikk en spesiell betydning for meg. Jeg sang frimodig «her kommer dine armer små» idet jeg jo visste at dette kom fra Jesus selv. Dette bekreftes jo av foregående nevnte salme «Milde Jesus du som sagde». Andre linje i denne salmen lyder jo «du som hender på dem lagde». Jeg har alltid tenkt at Jesus kanskje hadde det litt travelt og dermed var noen av oss litt uheldige og fikk armer som ikke var laget helt ferdig. Har man mye å gjøre kan det jo fort gå litt i ball for noen og enhver.

 

Min oppvekst inneholdt selvsagt også søndagsskole og hverdagsskole, en form for religiøs indoktrinering med nøyaktig samme målsetting som muslimenes «madrasaer» (religiøs skole for muslimer), altså bli en god kristen/muslim, samt det å omvende resten av verden til egen religion. På søndagsskolen gikk jeg mens jeg var i barneskolealder. Samme skolebygning, men en annen lærer. Metodikken var nok annerledes enn i dag idet læreren hadde en lei tendens til å korrigere både atferd og manglende innsats med et godt tak i øret, lugging eller smekk på fingrene med linjal. Det var bare gutter som ble denne type korreks til del. Når sant skal sies var det vel egentlig ikke alle gutter det gjaldt. Sannheten er vel at det grovt sett bare var meg og et par andre uskyldige som alltid ble funnet skyldige. Nåja, muligens var det bare meg, og kanskje var jeg ikke helt uskyldig.

 

Det var også slik at man på søndagsskolen kunne oppnå premiering og slippe straff. Man fikk et klistremerke av en gullfisk for hver gang man møtte opp. Denne kunne man klistre på skriveboka. Når man hadde 10 gullfisker fikk man klistre på en stjerne. Alt dette for å vise hvor flink man var til å møte opp. Kanskje det er derfra begrepet stjerneelev dukket opp? Hva vet jeg, min karriere som stjerneelev endte fort som det skal vise seg.

 

Det skal sies at dette med søndagsskole stadig kom i konflikt med min fars forventninger om deltakelse i tidligere nevnte vedhogst. Hans oppfatning av nødvendigheten av å møte på søndagsskolen var noe annerledes enn bestemors oppfatning av samme. Det var derfor vanskelig å få til oppmøte hver søndag idet søndagene ofte hadde vedskogplikt på timeplanen. Likeledes var jeg aktiv innen idrett og derfor ble også søndagsskolen nedprioritert. Det er derfor ikke til å legge skjul på at min bok ikke så spesielt imponerende ut hva angikk klistremerker av gullfisk og stjerner.

 

Jeg så likevel løsninger, jeg ville jo gjerne være stjerneelev. På bokhandelen i byen kjøpte søndagsskolelæreren disse brettene med klistremerker. Selv om jeg var en urokråke, betydde ikke det at jeg ikke så løsninger, snarere tvert imot. Jeg så for mange løsninger, noe som kostet meg stadige tak i mine etter hvert såre ører. Jeg fikk bestemor til å kjøpe meg et par brett med gullfisk og stjerner, bestemor var snillest i verden. Dermed kunne jeg stille opp på neste søndagsskole med en imponerende rekke klistremerker på boka mi. Min status som stjerneelev var et faktum.

 

De andre elevene ble imponerte. Ikke at de trodde jeg hadde deltatt mer enn dem, men mer av min løsningsorienterte stil. Søndagsskolelæreren ble ikke like imponert. I pausen da vi skulle leke, måtte jeg stille til avhør. Det skal sies at selv om jeg var ekstremt løsningsorientert var jeg også nådeløst oppdratt (nevnte jeg dette med tak i øret og ris på ræva) når det kom til det å svare ærlig når voksne spurte. Oppdragelsen var sikkert kjærlig, men også med hard hånd. Jeg endte med å erkjenne min brøde og tilstå mine synder. Jeg kan nevne at dette med tilgivelse utelukkende var del av teoretisk pensum på søndagsskolen, ikke noe man praktiserte. «Den man elsker tukter man» gjaldt, og søndagsskolelæreren var åpenbart veldig glad i meg. Det vanket derfor både det ene og det andre, men om ikke annet kan jeg i hvert fall skryte av at jeg ganske sikkert var den første av mitt årskull som ble konfirmert. Jeg ble kraftig konfirmert allerede i tredje klasse på barneskolen.