Religiøse dogmer del 1

 

Religiøse dogmer del 1

 

Jeg vil ikke påstå at jeg er mer traumatisert av oppveksten i hjembygda enn andre. Bare ganske normalt traumatisert, noe som nok svært mange med oppvokst i bygder som lå under for sterke religiøse dogmer vil kunne kjenne seg igjen i. Det er vel slik at jeg tenker tilbake på mye av det med både humor, ettertenksomhet, varme og gode minner, men også noen ikke fullt så gode. Besøk i diverse forsamlingshus, kirker og religiøse møter både hjemme og i byen, ga nemlig litt av hvert av minner på godt og vondt.

 

Vi kan starte med salmer. Jeg har oppdaget at jeg stadig kan de første versene av skremmende mange salmer utenat. Dette er nok sikkert et resultat av at bestemor utsatte meg for gjentatte religiøse møter og gudstjenester, noe hun selvsagt gjorde i beste mening. Jeg minnes enda henne med sjal i kirken, det var utenkelig for henne å gå i kirken uten sjal. Gjennom senere studier innen religion har jeg skjønt hvorfor dette var viktig for henne og andre. Det var et resultat av ideer, tanker og oppfatninger av hvordan man skal være kledd i kirken, oftest som følge av menns merkverdige trang til å kontrollere kvinners liv. Det er samme begrunnelse andre religiøse grupperinger har når de foreskriver obligatorisk bruk alt fra skjørt og fletter, via heldekkende burka, samt tildekking av hud og hår. Det er mye praksis rundt bekledning som har sin opprinnelse i religiøse dogmer. En forkynner fra en lokal sekt uttalte til meg i et såkalt dialogmøte i Alta i 1994 at «kvinner i bukser er bare halve kvinner», dette for å forklare hvorfor han nektet og håndhilse på den tredje møtedeltakeren, en kvinne ikledd bukse. Møtet ga underlig nok lite dialog og det ble ingen lange varme dusjer sammen etterpå.

 

Men tilbake til salmene. Det er et par jeg husker spesielt godt fordi jeg lærte dem utenat tidlig. Nynner stadig på dem i dag faktisk, selv om jeg måtte bli voksen før jeg i det hele tatt skjønte hva de handlet om. Siden familiens inntekt den gang var avhengig av vedsalg, har jeg et nært forhold til dette. Fra jeg var alt for ung var motorsag, øks og bruk av disse helt normalt. Hver gang jeg var ute i skogen og felte trær nynnet jeg «Milde Jesus du som sagde». Jeg gjør det faktisk enda selv om jeg i dag forstår at salmen ikke dreier seg om å sage.

 

Da jeg ble født var det i en tid da mange barn i Norge ble født med misdannelser som følge av et mye brukt legemiddel mot kvalme under graviditet, nemlig Thalidomid. Dette legemiddelet viste seg etter hvert å ha andre effekter enn bare å dempe kvalme. Det kunne faktisk også dempe vekst av armer. Jeg kjenner flere på min egen alder som går rundt med kun hender stikkende ut fra skuldra, fryktelig korte armer rett og slett, tragisk men sant. Det var derfor ikke så rart at salmen «Her kommer dine arme små» fikk en spesiell betydning for meg. Jeg sang frimodig «her kommer dine armer små» idet jeg jo visste at dette kom fra Jesus selv. Dette bekreftes jo av foregående nevnte salme «Milde Jesus du som sagde». Andre linje i denne salmen lyder jo «du som hender på dem lagde». Jeg har alltid tenkt at Jesus kanskje hadde det litt travelt og dermed var noen av oss litt uheldige og fikk armer som ikke var laget helt ferdig. Har man mye å gjøre kan det jo fort gå litt i ball for noen og enhver.

 

Min oppvekst inneholdt selvsagt også søndagsskole og hverdagsskole, en form for religiøs indoktrinering med nøyaktig samme målsetting som muslimenes «madrasaer» (religiøs skole for muslimer), altså bli en god kristen/muslim, samt det å omvende resten av verden til egen religion. På søndagsskolen gikk jeg mens jeg var i barneskolealder. Samme skolebygning, men en annen lærer. Metodikken var nok annerledes enn i dag idet læreren hadde en lei tendens til å korrigere både atferd og manglende innsats med et godt tak i øret, lugging eller smekk på fingrene med linjal. Det var bare gutter som ble denne type korreks til del. Når sant skal sies var det vel egentlig ikke alle gutter det gjaldt. Sannheten er vel at det grovt sett bare var meg og et par andre uskyldige som alltid ble funnet skyldige. Nåja, muligens var det bare meg, og kanskje var jeg ikke helt uskyldig.

 

Det var også slik at man på søndagsskolen kunne oppnå premiering og slippe straff. Man fikk et klistremerke av en gullfisk for hver gang man møtte opp. Denne kunne man klistre på skriveboka. Når man hadde 10 gullfisker fikk man klistre på en stjerne. Alt dette for å vise hvor flink man var til å møte opp. Kanskje det er derfra begrepet stjerneelev dukket opp? Hva vet jeg, min karriere som stjerneelev endte fort som det skal vise seg.

 

Det skal sies at dette med søndagsskole stadig kom i konflikt med min fars forventninger om deltakelse i tidligere nevnte vedhogst. Hans oppfatning av nødvendigheten av å møte på søndagsskolen var noe annerledes enn bestemors oppfatning av samme. Det var derfor vanskelig å få til oppmøte hver søndag idet søndagene ofte hadde vedskogplikt på timeplanen. Likeledes var jeg aktiv innen idrett og derfor ble også søndagsskolen nedprioritert. Det er derfor ikke til å legge skjul på at min bok ikke så spesielt imponerende ut hva angikk klistremerker av gullfisk og stjerner.

 

Jeg så likevel løsninger, jeg ville jo gjerne være stjerneelev. På bokhandelen i byen kjøpte søndagsskolelæreren disse brettene med klistremerker. Selv om jeg var en urokråke, betydde ikke det at jeg ikke så løsninger, snarere tvert imot. Jeg så for mange løsninger, noe som kostet meg stadige tak i mine etter hvert såre ører. Jeg fikk bestemor til å kjøpe meg et par brett med gullfisk og stjerner, bestemor var snillest i verden. Dermed kunne jeg stille opp på neste søndagsskole med en imponerende rekke klistremerker på boka mi. Min status som stjerneelev var et faktum.

 

De andre elevene ble imponerte. Ikke at de trodde jeg hadde deltatt mer enn dem, men mer av min løsningsorienterte stil. Søndagsskolelæreren ble ikke like imponert. I pausen da vi skulle leke, måtte jeg stille til avhør. Det skal sies at selv om jeg var ekstremt løsningsorientert var jeg også nådeløst oppdratt (nevnte jeg dette med tak i øret og ris på ræva) når det kom til det å svare ærlig når voksne spurte. Oppdragelsen var sikkert kjærlig, men også med hard hånd. Jeg endte med å erkjenne min brøde og tilstå mine synder. Jeg kan nevne at dette med tilgivelse utelukkende var del av teoretisk pensum på søndagsskolen, ikke noe man praktiserte. «Den man elsker tukter man» gjaldt, og søndagsskolelæreren var åpenbart veldig glad i meg. Det vanket derfor både det ene og det andre, men om ikke annet kan jeg i hvert fall skryte av at jeg ganske sikkert var den første av mitt årskull som ble konfirmert. Jeg ble kraftig konfirmert allerede i tredje klasse på barneskolen.