Religiøse dogmer del 2

 

Religiøse dogmer del 2.

 

Del 1 forrige helg viste at jeg ble konfirmert i veldig tidlig alder, dog på en noe annen måte enn jeg senere ble på ordentlig i kirken. Den kirkelige delen av konfirmasjonen var opprinnelig ment som en overgang til voksen alder idet man bekreftet dåpen (confirmare, latin for å bekrefte) og dermed var klar for de voksnes verden. I praksis ble man likevel ikke voksen eller myndig i hjembygda på 80-tallet når man fylte 18 heller. På 18-årsdagen, gikk jeg på butikken og kjøpte 4 lange ølflasker til feiringen. Møtte pappa i døren, han kikket ned i posen, beslagla 2 øl og sa at 2 fikk være nok for kvelden. Muligens trodde han det ble med bare de to, han sjekket ikke alltid nivået på sine egne flasker med heimbrent i barskapet. Etter at han ble mer opptatt av det fikk jeg følgende tirade: «Det er fan ikke greit at du stjeler heimbrent, men når du gjør det må du til helvete ikke etterfylle med vann»! Jeg minnes ikke festen, så den var åpenbart bra etter datidens standard.

 

Men før dette, var det mer religiøs indoktrinering. Besøk med venner i den læstdadianske forsamling tilbød et kvinnesyn jeg fant ikke var helt innafor. Likeledes dette med homofili. Min yngre bror er selvsagt syndig og skyldig i både det ene og det andre, men skal i så fall dømmes for det og ikke homofil. Dette innså til og med staten etter at han ble født kriminell i 1971 og slikt sett burde gått rett fra fødestua i fengsel. i 1972 fant Stortinget ut at det var dumt å kriminalisere kjærlighet og fant å avslutte tåpeligheten. Dette slet en del nestekjærlige religiøse grupperinger med. De sliter faktisk med det enda, noe jeg kommer tilbake til.

 

På ulike vis har jeg havnet i diverse kristne menigheters møter, også de som lå i ytterkanten av sentrum. Slik ville det seg at jeg en vakker dag i ungdommen befant meg i pinsemenighetens kjærlige (les klamme) forsamling i Narvik. Her var det både pinsevenner og pinsevenninner. De viste meg bilder av mamma og pappa (hvor pokker hadde de dem fra, mine foreldre kjente dem ikke), snakket til meg som om vi var gamle venner til tross for at det ikke var pinse og ville absolutt ha meg til å be Gud om tilgivelse, uten at jeg ante hva jeg skulle ha gjort galt. Jeg ble lurt inn på møtet under falske premisser med løfter om kaker og saft, men siden det var suketter og rosiner i disse (her snakker vi virkelig djevelens verk), og saften smakte jævlig stakk jeg fort ut derfra. Ekte tro handler om noe annet enn suketter, rosiner, svak saft og annen djevelskap.

 

Som student ble det frikirken på Midtbakken i Alta jeg soknet til. Her var det skikkelig gladkristent, med gitar og hele hopprennet. Da eksfruen plutselig stakk av til fordel for en stakkars jævel i Kirkenes tenkte jeg det kunne være godt å ha noen å snakke med. Samtalen med pastoren ga imidlertid lite trøst. Så snart han fant ut at det ikke var håp om noen gjenforening innen ekteskapet, ble døren slamret igjen. Der i gården drev man ikke med barmhjertighet i utide. Like klar var meldingen fra en av stifterne av det som senere ble herostratisk kjent som Strandebarm prosti, jeg møtte ham i Kautokeino. Han forsikret at om kjerringa stakk, måtte jeg bare finne meg i å leve i sølibat resten av livet, ellers bar det rett til helvete. Hverken jeg eller min samboer var lite interessert i det siste alternativet, ikke fordi jeg trodde jeg ville havne der han prediket. Mer fordi jeg regnet med det allerede var fullt der, hovedsakelig av religiøse fundamentalister som denne predikanten selv. Jeg endte opp med å beholde både gudstroen og troen på det gode i mennesker. Sølibat har heller ikke vært min greie I ettertid har jeg funnet at det er mye lettere å forholde seg til Gud enn bakkemannskapet hans. De fungerer ofte mer som oppdragstakere i bemanningsbyrået fra helvete. Etter 34 år med nåværende frue, tenker jeg nok at Sjefen selv finner å kunne velsigne den skilsmissen.

 

Jeg endte altså opp som en ganske vanlig troende, noen vil si troende til litt av hvert. Jeg har blitt temmelig skeptisk til alle som vil moralisere ut fra deres egen forståelse av Bibelen. De leser gjerne det de ønsker, utelater det de ikke ønsker, og driter i det viktigste budet: det å gjøre mot andre som en vil at andre skal gjøre mot en selv. Disse moralistene har jeg blitt godt vaksinert mot gjennom årene. Siden noen av moralistene også driver med å blande religion og politikk, skal jeg gjøre noe jeg sjelden gjør, nemlig snakke seriøst om politikk – fanatisk religiøs politikk. Jeg skal til og med advare mot det.

 

Fanatiske religiøse tror sterkt, ikke bare på politikken sin, men visstnok også på Gud og på det de politisk-religiøse ledere sier. De roper høyere og høyere etter som de har sett hvor godt blandingen av religiøs fanatisme, mangel på kunnskap og fokus på økonomisk profitt i form av 30 sølvpenger fra rike sponsorer har fungert for å fange velgere i USA. De ser lett bort fra at noen av våre hjemlige religiøse politiske ledere har slitt litt med det sjuende bud og heller valgt å late som om hele familien bodde hjemme på barnerommet, mens de fikk dekket stortingsleilighet slik at de selv kunne dra økonomisk fordel av å stjele fra fellesskapet. De ser selvsagt bort fra den skrikende dobbeltmoralen disse lederne utviser. Dobbeltmoral er som kjent dobbelt så god som annen moral.

 

Jeg vokste opp med en slektning i hjembygda som mente mine meninger ville føre meg rett til helvete. Han tilhørte en lokal bokstavtro menighet. I menigheten anså man dans å være et vertikalt uttrykk for et horisontalt ønske. Predikantene advarte mot stående samleie, sikkert fordi de var redde det kunne føre til dans. Våre veier skiltes etter at han hoppet av normal festing i ungdomstiden, ikke på grunn av hvor han mente jeg ville ende, men mer fordi hans verden etter hvert dreide seg kun om menighet og tro og han hadde da ikke hadde tid til oss verdslige lengre. Da jeg mange år senere flyttet hjem, møttes vi og drakk kaffe sammen. Nå fikk jeg høre mer om hvor jeg var på vei gitt min aksept for min brors homofile praksis, som han uttalte det. Mitt syn på abort var heller ikke stuerent. Jeg skjønte det gjaldt å følge Bibelen, og jeg lå visstnok dårlig an. Jeg har ikke spurt ham, men jeg undres på hva han mente bibelen sa om det å voldta sine egne barn. Det fikk han heldigvis tid til å grunne på i fengslet senere etter å ha begått denne perversiteten. Nevnte jeg dobbeltmoral og nevnte han selv det å brenne i helvete?

 

Det er noe med dobbeltmoralen fanatiske religiøse gjerne utviser. Er det noe jeg har lært om religiøsitet og tro gjennom erfaring og etter hvert ganske omfattende akademiske studier innen emnet, er det at fanatisme aldri fører til noe godt. Du kan slappe helt av når fanatikere forteller at du skal rett til helvete. Det sier nok mer om hvor de selv er på vei. Før man drister seg til å moralisere er det nok lurt å feie for egen dør. Jeg er definitivt ikke den som skal kaste den første sten, jeg kjenner bjelken i mitt eget øye alt for godt.

 

Den senere tid har visse religiøst-politiske ledere i landet vårt tatt opp temaet om abort igjen. Krf har funnet nisjen som har fungert i bibelbeltet i USA. Slikt går dessverre aldri av mote i moralistiske miljøer. Unnfangelsen skjer visstnok så tidlig at abort må kalles drap. Til og med etter voldtekt sier de at man må rette seg etter dette. Man blir fristet til å ta dobbeltmoralistene på alvor og spørre dem om når de egentlig mener unnfangelsen finner sted. Er det idet de selv heller den første dosen med rohypnol i drinken til jenta?