Gi oss pragmatiske ledere

 

«Pappa, kan ikke du og mamma snakke om gamle dager»? Min mellomste stilte ofte dette spørsmålet da hun var liten. Hun yndet å sitte å høre på meg og fruen snakke om da vi var små, noe hun for så vidt fortsatt gjør. Selv slet jeg lenge med å ta inn over meg at min barndom kan omtales som gamle dager, men for mine barn er jo dette naturlig nok. I dag er det barnebarna som spør og bestefar gjør selvsagt sitt beste for å slå i dem skrøner av typen: «da bestefar var liten var det ikke slepebåter så vi barna måtte svømme ut med tau mellom tennene for å taue malmbåtene til kai». Det er vel noe med hvilket perspektiv en ser det fra. Selv er jeg akkurat like barnslig i dag som i barndommen, kanskje mer når jeg tenker meg om. Det er jo ingen eldre som lenger har noen form for dempende effekt på hva jeg sier, eller her skriver. Det er bare oppdragelsen, eventuelt mangelen på sådan, som har noen form for innvirkning på hva jeg gir uttrykk for eller ikke. Jeg har blitt gammel nok til selv å bestemme hva jeg skriver om og hvordan. Jeg er faktisk så gammel at jeg vet utmerket godt hva som tar seg ut eller ikke i folks øyne. Jeg har til og med utdanning i takt og tone fra befalsutdanning i forsvaret. På en god dag kan jeg til og med praktisere dette. Jeg også gammel nok til å drite blankt i hva som tar seg ut i folks øyne når det passer meg.

 

Da jeg vokste opp var det viktig dette med hva som «tar seg ut». Gutter skulle være slik og jenter slik. Gutter med hestehale var ikke ok. Hos de mest religiøst anlagte i hjembygda, var det slik at jentene hadde fletter og brukte skjørt. Når bestemor gikk til kirken, brukte hun skaut over håret, og Gud forby om man klappet i kirka når barnas vakre korsang endte, klapping i kirken førte lukt til helvete. Homofili tok seg ikke bare dårlig ut, det var forbudt ved lov. Min lillebror ble dermed født kriminell og er åpenbart familiens sorte får. Det var strengt forbudt å leke ute 1 juledag, selv om du hadde fått nye ski i julegave og været var fint. Det var en mengde ting som ikke tok seg ut eller motsatt. Du måtte til enhver tid ta hensyn til hva som tok seg ut, ellers ville garantert minst en fra generasjonen over påpeke dette. På den tiden tok det seg ut at menn hadde både 5 og 6 barn. I dag tar det seg ut at barn har både 5 og 6 fedre. Vi kan vel rolig konkludere med at jeg har kommet et stykke opp i årene, noe jeg lever godt med. Alternativet er betydelig verre.

 

På den tiden var det ikke funnet opp datamaskiner, og poststeinalderens mobiltelefoner var så digre at de var et helt løft for en voksen mann. De var dessuten så dyre at vanlige folk ikke hadde råd til en uansett. Om du hadde råd var det uansett så få andre som hadde råd at du likevel ikke hadde noen å ringe til. I den grad vi fikk bruke vanlig fasttelefon (det var også dyrt) måtte vi bruke retningsnummer i tillegg til husets nummer. Jeg kan endog huske telefonsentraldamene på Nesna, de som alltid visste hvem som var hjemme eller ikke. Sveivet du på telefonen svarte damene på «sentralen værsågod», så fortalte du hvem du ville prate med. Var kompisen du skulle ha tak i bortreist den helga fikk du vite det av sentralborddamene. De visste alt om alle. Det var selvsagt bare damer som jobbet der. Det skulle vel tatt seg ut med menn som sentralborddame.

 

 Jeg husker som guttunge godt AKP-ML (en politisk organisasjon som ville ha væpnet revolusjon), hvor medlemmer gikk i demonstrasjonstog mot automatisering av sentralen, når de ikke gikk i tog og demonstrerte mot noe annet. Det gikk alltid revolusjonære tog på den tiden. Det meste jeg husker om AKP-ML vil jeg for øvrig helst slippe å minnes. Mine tre første skoleår hadde vi de revolusjonære både som lærere og praksislærere, de hadde kuppet lærerskolen på Nesna. Der skulle revolusjonen starte med indoktrinering av barn. Blant de minst kontroversielle ting de lærte oss var at min far måtte dø siden han var kapitalist (han hadde arvet 300 mål dårlig skog, en ulønnsom butikk og tok lærerutdanning siden man ikke kunne leve av å være kapitalistisk småbruker og underskuddskjøpmann). Han måtte derfor dø når revolusjonen kom, forklarte de revolusjonære lærerstudentene oss små. Jeg gjentar – de voksne fortalte en syvåring at pappaen hans måtte dø når revolusjonen kom. Heldigvis hadde vi Kamerat Mao og andre kamerater som skulle ta seg av oss, var trøsten de ga oss som erstatning for drepte fedre. Takke fan for det. Har enda i voksen alder mareritt om jævelskapen. «Arbeidere i alle land, foren dere» var et av slagordene. I dag burde de dømmes til å gå rundt i tog til evig tid og rope «arbeidere i alle land, tilgi oss».

 

 Jeg husker også høyresidens President Reagan, og iran-contrasaffæren, samt støtten til diktaturer i sør og mellomamerika som det «demokratiske fyrtårnet» USA stod bak. Vietnamkrigen med dens forbannelser ble først avsluttet etter at jeg begynte på skolen. Dagens USA viser at fyrtårnet ser ut til å ha sluknet helt. Mennesker som bekjenner seg til politiske ismer, og politiske ledere med «enkle løsninger» er det mest skremmende jeg vet. Det har alltid vært slik at de fleste mennesker befinner seg en plass mellom politikkens bekmørke yttersider. Dessverre har det også alltid vært slik at det er fra fåtallet på yttersidene de mest høyrøstede kommer. Slik er det i dag også.

 

Jeg har mer sansen for lavmælte pragmatiske mennesker. For et par år siden, stod jeg på Oslo Sentralbanestasjon og ventet i kø på en kiosk. Jeg skulle ha en pølse med brød før toget til Kongsberg gikk. Foran meg stod en person som skulle vise seg å være muslim. Han gikk frem til disken da det var hans tur, pekte på pølsene som hadde bacon rullet rundt og spurte på ordentlig kebabdialekt om det var svinekjøtt i dem. Dama bak disken opplyste at det var svinekjøtt i pølsa og baconet er jo rent svinekjøtt. Fyren tenkte seg om og uttalte så: «Gi meg en pølse men uten bacon, det blir litt mindre haram og jeg er veldig sulten. Allah vil forstå». Deretter lo både han, jeg, og dama bak disken godt. Pragmatiske mennesker altså. Det finnes ikke noe bedre.

 

I min oppvekst hørte vi lite om muslimer, eller muhammedanere som bestemor omtalte dem. På den tiden var terrorister stort sett kristne eller fra ytre venstre fløy. Jeg minnes uten glede RAF i Vest-Tyskland, IRA i Nord Irland og ETA i Spania. Hver dag bragte nyheter om angrep, vold og jævelskap, i Jesu, nasjonalismens eller revolusjonens navn. I dag er det ekstremister fra ytre høyre og religiøse fanatikere som bråker mest, de er til forveksling lik min ungdoms bråkmakere. Hver gang uenighet oppstår, kommer «debattanter» fra yttersidene kravlende frem i kommentarfeltene. Ingen av dem kan stave pragmatisk, samarbeide, demokrati, eller fredelig sameksistens.

 

I dag er det slik at kommentarfeltene i sosiale media overstrømmes av ekstremister fra yttersidene av det politiske spekteret. Alle har den enkleste og beste løsningen. Den består som regel av å fjerne de som tenker annerledes enn dem selv. De krever ytringsfrihet for alle, unntatt meningsmotstandere De føler seg alvorlig krenket av saklige motargumenter. Tillater du deg å være uenig risikerer du å bli skjelt ut som jævla sosialist, kommunist eller fascist avhengig av hvem du er uenig med. Innestemmen, som selv barn lærer i barnehagen, beherskes dessverre ikke alltid av besteforeldrene deres. En enkel diskusjon ender lett opp med det blåses noen sikringer før det brøles ut: «din jævla sosialist», eventuelt «din jævla fascist». Det er ikke nødvendigvis vettet som tynger.

 

Jeg vemmes av politiske ledere, kommentatorer eller Hvermannsen som populistisk fremstiller meningsmotstandere som landsforrædere, idioter og elitister, eller tillegger dem mål og meninger de aldri har hatt, i den hensikt å vinne en debatt. En debatt vinnes ikke. En god debatt fremmer argumentasjon og åpner for å forstå de du er uenige med uten at du nødvendigvis blir enige med dem. Hva med å diskutere saklig, åpne for å endre mening, eller akseptere at vi kan ha ulike meninger uten å omtale andre som fiender, idioter og landssvikere. Hva om vi heller valgte ledere som den pragmatiske pølsespiseren jeg omtalte ovenfor? Jeg tror bestemt at det ville vært bedre enn de vi har gitt makten i store deler av verden i dag, og helt klart bedre enn den illsinte mannen jeg møtte på en parkeringsplass her om dagen som mente at «JÆVLA SOSIALIST» var den beste måten å uttrykke seg på når argumentasjonen sviktet.