Overtredelse av moralens regelverk

 

Overtredelse av moralens regelverk

 

Jeg har synder å bekjenne, mange synder, grove synder. Om jeg skulle telle dem opp og skrifte, er jeg redd jeg måtte ha minst en pave og to erkebiskoper samlet i bønnegruppe for eventuelt å kunne gi meg syndenes forlatelse. I så måte må jeg si meg glad for reformasjonen i Norge i 1536 med den følge at jeg ikke ble katolikk. For protestanter er det lettere. Vi blir frelst ved troen alene, kan be om tilgivelse, og skal dermed kunne gå videre med reist hode. Det er nettopp et reist hode (i tide og utide) som danner bakgrunn for de fleste av mine grove synder.

 

Mange av har nok syndet like grovt som meg og bør dermed tenke over sine handlinger før de kommer til den ytterste dag. Det er som nevnt litt greiere for protestanter idet man teoretisk kan be om tilgivelse for alt i full fart dersom du skrenser i 100 km/t og fjellveggen nærmer seg. Tror du, skal det kunne gå bra og du slipper å ta heisen ned. Katolikker derimot må nok pent bestille time og gå til skriftestolen før de krasjer, ellers får de svidd langt mer enn halefjærene.

 

I ung alder kom jeg i skade for å falle for mitt syndige begjær. Jeg ikke bare så på en dame med begjær, jeg handlet ut fra dette og kom i skade for å besvangre henne utenom ekteskap. Resultatet er nå 38 år, har gitt meg 2 barnebarn og lever i vissheten om at både han, jeg, hans samboer, samt begge barna er på vei til Helvete om vi skal tro våre mer konservative venner. Nå har jeg egentlig ikke noe særlig tro på våre konservative venner, men de har nå engang sitt syn på dette, og gir uttrykk for det.

 

Jeg snublet altså i en unge og må lide følgene av min ukyskhet. Jeg overtrådte moralens regelverk og endte opp med en horunge, lausunge, en bastard. Gutten var følgen av synd på synd, hor og begjær, og det er ikke annet enn rett og rimelig at jeg begynner å tenke over alt jeg står ansvarlig for, styrt som jeg var av mine syndige lyster i ungdommen. Det verste er jo at jeg ikke lot meg stoppe med dette. Jeg har faktisk avlet enda en horunge, planlagt, produsert og oppfostret bevisst i synd idet hun var 6 måneder før jeg og moren giftet oss. Heldigvis, sett med såkalt moralsk korrekte briller, har jeg ett ektefødt barn idet den tredje ble produsert og levert innen den hellige ektestand. Arverekkefølge, farskjærlighet, moral og slikt stilles likevel i et noe grelt lys om vi skal forholde oss til religiøse moralisters syn på slike som meg. Det er heldigvis enda verre for damene. Jeg er nå engang mann, styrt av mine lyster, og dermed mindre ansvarlig enn disse horene (i konservativ kristen kontekst), som skamløst lokket meg utpå glattisen. Jeg er jo egentlig et uskyldig offer for naturlig mannlig begjær. Damene derimot, er de egentlige skyldige (igjen i konservativ kristen kontekst).

 

Horunger som mine to eldste kan faktisk i visse religiøse land ikke ordineres til prester. Dette som følge av den forferdelige synd de stod bak ved valget av en slik vellystig synder til far, for ikke å snakke om at de har ulike mødre. Synd over synd her også. De vil aldri kunne bli medlemmer av visse religiøse brorskap, noe de neppe sliter nevneverdige med, ateister som de er siden jeg begikk den synd det er å ikke indoktrinere dem, men overlot til dem selv å finne ut om de tror eller ikke. Dessuten er den ene jente og utelukker dermed seg selv fra  brorskap. Begge lever selvsagt også i hor idet ingen av dem er gift men har samboer. Sønnen har til og med to horunger. Vi snakker seriøs arvesynd.

 

Det har nok ikke alltid har vært så lett å være horunger, slik som våre lever godt med i dag. Samfunnet og religiøse moralister har alltid hatt sine stikk å komme med, selv om vi i dag helst skal ha kommet litt videre. Jeg ser bort fra visse fundamentalistiske religiøse. Da jeg vokste opp hadde vi fromme kristne i min hjembygd som advarte mot stående samleie. De var nok redde for at dette kunne føre til dans. Noen av disse moralens voktere har i dag fått dom for hykleriet sitt. Det er faktisk brudd på mer alvorlige regler enn moralen å voldta egne barn, men vi lar dette ligge inntil videre.

 

Hykleriet har stått seg gjennom tidene. Fortsatt er det forbudt for katolske geistlige å gifte seg og få barn. Vi kjenner likevel til merkverdigheter som høyere katolske kardinaler, enebarn faktisk, som har prestert det kunststykke å få mange nevøer og nieser og dette må jo sies er godt gjort for enebarn. Sølibatet gir seg merkelige utslag får en si. Men også gode protestanter, som i vår egen kongeslekt, har sine svin på skogen. Slekten Gyldenløve fikk sitt navn idet de er etterkommere av uekte barn av dansknorske konger med horete mødre. Vi kjenner Gyldenløve siden de fikk visse privilegier av sine fedre, som tross alt erkjente at de hadde vært med på notene selv, og dermed lot horungene arve adelstitler og rikdom. Siden jeg eier hytte og en eiendom ved navn Formoen, kaller jeg forøvrig meg selv Greven, og fruen Grevinnen av Formoen. Ungene får dermed arve tittelen Grevlinger av Formoen.

 

Det har, som nevnt, ikke alltid vært lett å være lausunge. Først på 1700-tallet kom en begrenset plikt for fedre til å betale for svineriet sitt. Dette i form av en engangserstatning til moren. Ikke for å hjelpe henne, som jo var hovedansvarlig for horeriet, men for å unngå for mange fattigbastarder som belemret fattighusene og tok opp plass. Frem til de castbergske lover ble vedtatt i 1915 fantes såkalte «englemakere», barnehjem som tok imot penger fra staten, for så å la barna sulte i hjel. Dette var ikke lovlig, dersom noen tok seg bryet med anmeldelse og det kunne bevises, men ganske vanlig likevel siden svært få brydde seg om døde horunger på den tiden. I 1956 fikk vi 2 nye lover som skilte mellom ekte og uekte barn. Disse varte helt til 1981 da en ny lov kom. Den nye loven gjelder fortsatt og søker å likestille ektefødte og bastarder «så langt det er mulig».

 

Lovmessig er det altså slik at mine tre barn, to horunger (jeg kan, i likhet med mange menn, ikke garantere at det ikke finnes flere) og et ektefødt har lik arverett (så langt det er mulig) dersom jeg skulle ha noen slanter igjen etter min død. Likevel er det sånn at synet på dette ikke alltid har fulgt lovens bokstav, enn si gjør det i dag. Det «morsomme» er dog at det er i såkalte konservative kristne miljøer man moraliserer over horeri og brudd på moralens lover. En av disse talsmenn for høyere moral nevnte jeg ovenfor. En perifer bekjent eller i hvert fall en jeg vet hvem er, forøvrig sluppet ut av fengsel for noen år siden etter dom for incest. Noen år før han ble fersket for å voldta ungene sine antydet han i en diskusjon temmelig direkte at jeg ikke var god nok kristen slik han var, fraskilt og med to lausunger som jo jeg var, samt et ellers fordervelig liv. Jeg har med andre ord ikke særlig mye til overs for moralske talsmenn. Det må åpenbart være en svakhet jeg har som dårlig kristen.

 

Jeg har landet på at jeg er like utrolig glad i mine tre barn, ektefødt som horunger, og humoren rundt familiemiddagene hører nok best hjemme innenfor husets fire vegger i disse woketider. Lausungene og den ektefødte har nemlig humor og selvironi når bastardtemaet bringes på banen. De stiller indignerte spørsmål rundt meg og morens personlige moral, om vi drister oss til litt moralisering i oppdragelsen. Dessuten har både jeg og familien vært villig til å se gjennom fingrene med et annet markant brudd på moralens lover. Min egen bor er født kriminell. Han ble født før loven avkriminaliserte homofili i 1972. Da han ramlet ut av skapet begikk familien den kardinalsynd at vi ikke bare lot være å steine ham, vi liketil aksepterte hans legning og hans rett til å elske hvem han vil. Som dere skjønner har jeg og min familie mye å svare for på den ytterste dag, skal vi tro moralens voktere. Jeg tror likevel ikke at jeg havner i Helvete til slutt. Der er det nok allerede fullt, hovedsakelig av voktere av moralens regelverk.