Jeg har blitt min far

Det er ganske vanlig å uttrykke bekymring for dagens ungdom og deres gjøren og laden. Det meste disse gjør, strider jo mot oss voksnes rettmessige oppfatning av hva som burde være godkjent kotyme. Det er ikke bare vanlig, det er faktisk en urgammel del av vår kulturarv og dermed en absolutt påkrevd tradisjon. Vårens vakreste eventyr er feks klagingen fra min egen generasjon over den fordømte russetiden (det er vinter nå, men vi forbereder allerede den rødglødende fordømmelsen som skal komme). Nå er klagingen i dag selvsagt helt på sin plass i motsetning til hva den var for 30 år siden, noe annet skulle vel tatt seg ut.

Det går en lang linje fra vår tids klagemål over dagens ungdom og bakover i tiden. Linjen går faktisk rundt 2500 år tilbake, og må dermed kunne kvalifisere til å benevnes tradisjon. Ca år 470 før Kristi fødsel (til helvete med dette tullet med -før vår tidsregning....) kom en fyr til verden. Ja, det kom sikkert mange fyrer til verden da også, men dette var en spesiell fyr. Sokrates het han, og gråt, får vi formode, da han ble født. Sokrates var en kar som funderte over mye og mangt. Han hadde meninger om det meste og ga uttrykk for dem. Han benyttet kort sagt sin ytringsfrihet. Dette førte til at han kom på kant med myndighetene og fikk valget mellom å bli forvist eller dø. Han valgte overraskende nok å tømme giftbegeret og ble slik noe så sjeldent som en intellektuell martyr. Allerede her ser vi at gamle dagers martyrer var å foretrekke. Vår tids martyrer blir gjerne det av å sprenge seg selv og andre i luften, et noe usympatisk trekk ved denne delen av dagens ungdom. En løsning her kunne for øvrig være mer baconspising, idet statistikken tydelig viser at ungdom som ikke spiser bacon er overrepresentert blant dem som sprenger folk i lufta.

Tilbake til Sokrates: Som nevnt hadde han synspunkter på mangt og i mangel av evne til å holde kjeft, ga han uttrykk for disse i alle sammenhenger. Han var det vi i dag vil kalle ekstrovert og elsket å møte og diskutere med andre mennesker.  Sokrates tuslet rundt i Athen og snakket med folk, stilte dem spørsmål og diskuterte ting og tang. Vi kan bare forestille oss hva han hadde fått til om facebook hadde eksistert på den tiden, for ikke å nevne twitter. For å kople den avdøde filosof til dagens ungdom må vi ta for oss et av hans hjertesukk. Han bekymret seg til stadighet over hvorledes det skulle gå med dagens (les datidens) ungdom. Slik ble han opphavet til en bekymring vi deler den dag i dag, en bekymring for ungdommens ve og vel som også fremtidige generasjoner vil dele.

Sokrates var altså hva vi kaller en filosof. En som grubler og filosoferer over livets mysterium, universets uendelighet, hvordan forstå kvinner, hvorfor kjøper noen franske biler og andre merkverdigheter. Dagens ungdom kan faktisk studere filosofi og slik bli faglærte filosofer. Mitt forslag til eksamensoppgave for studiet er det samme hvert år: "Hvordan skal du livnære deg med din utdannelse som filosof"?

Nå er det selvsagt med god grunn vi deler salig Sokrates` bekymringer. Vi kan knapt forestille oss hvor ille det vil gå med dagens ungdom gitt den fordervelige livsførsel de bedriver. Jeg har tidligere gitt uttrykk for tanker om dagens motebilde. Bare det å se bekledningen/avkledningen våre håpefulle benytter er skremmende nok. Der vi før brukte kortbukser og nøyde oss med det, går de i dag avkledd i restene av klær som knapt levner noe igjen til forestillingene. Da min mor gikk kledd i bikini en varm sommerdag i hagen, ville min bestemor rynket på nesen og mumlet noe om å gå med udyret sitt "berre i ei grima"! I dag anses den samme bikinien for gammeldags. Nå skal de begrensede tekstilene danderes slik at de virkelig markedsfører herlighetene. Som om det ikke er nok, tatoveres gjerne piler fra magen og nedover, men om du følger oppfordringen og forsøker å titte, blinker det rødt i metoolamper og din sosiale staus raser nedover som troverdigheten til politikeres valgløfter. Tro meg, dette kan aldri ende godt!

Språket er også langt ute på viddene. Det er en utfordring å forstå hva pokker disse oppkomlingene av noen ungdommer egentlig mener. Det kommer lyder ut av munnen deres, vi ser leppene bevege seg og hører ord, men ordene gir overhodet ingen mening. Når de i tillegg følges av underlige bevegelser med hendene blir det enda verre. Der man før tok hverandre i hånden til hilsen, er dagens ritualer uhyre mer omfattende. Det skal knyttes neve, dyttes borti den andres knyttede neve, mens man sier feks "Word bro" på noe som er ment å være engelsk! I tillegg peker man gjerne mot bakken med pekefingre og lillefingre. Hva skal det bli av slikt spør jeg?

"Og jeg bare...OMG liksom" er et uttrykk som sannsynligvis er ment å uttrykke noe, tror jeg ihvertfall. Hva det er ment å skulle uttrykke er jeg derimot svært usikker på. OMG er, etter hva jeg forstår, det samme som et godt gammeldags "Å Herregud"! Hvorfor ikke si det da? WTF tør jeg ikke fortelle hva betyr på engelsk for det er så stygt, men det betyr visstnok det samme som et uskyldig nordnorsk "Ka i Hælvette?" Hvordan skal dette ende?

Det er ikke grenser for hva ungdom finner på av trollskap og ugagn om dagen. Lekser gjør de ikke i det hele tatt og faller ut av skolen og ender opp på trygd, og svir av våre surt opptjente skattekroner. Alternativt leser de leksene så grundig og stiller så store faglige krav til egne prestasjoner at de klikker mentalt og havner på institusjon før de er 20 år fordi de ramler ned på karakter 5 i et fag. Hvordan i all verden skal disse kunne styre landet i fremtiden

Forsøk å få dem til og vaske kopper, eller Gud forby, støvsuge. Ikke tale om! De er late og oppkjeftige og bidrar overhodet ikke i huset. Men ukepenger skal de ha. Kravene til hva de vil ha og deres evne/vilje til selv å gjøre kravene noenlunde spiselige henger overhodet ikke sammen. Det å yte før man får nyte ses på som noe gammeldags, noe som ikke vedkommer dem. Jeg tør ikke engang snakke om klima. De streiker i skoletiden, gnåler og lager et pokkers styr om vi lar bilen gå på tomgang og vil stenge hver oljebrønn på kloden, men prøv å få dem til å gå til trening selv. Hva skal det bli av slikt?

Det er blitt så ille at bare jeg tenker på det, renner kjeften over av alt jeg har å si om disse totalt unyttige, kravstore, oppkjeftige, late og kvisete oppkomlingene vi kaller dagens ungdom. Bare på bakgrunn av det ovenforstående burde vi satt en stopper for videre forplantning, så ille er det blitt. Meningen er visstnok at disse skal ta vare på oss når vi blir gamle. Det kan vi se bort fra. de er jo ikke i stand til å rydde rommet, støvsuge ordentlig, husholdere med penger og langt mindre ta vare på seg selv. Jeg gjentar; hva skal det bli av slikt?

Her om dagen kom jeg hjem fra arbeid, en virksomhet dagens unyttige snyltere ikke aner hva er. Idet jeg åpner døren kjenner jeg det bare. Nå er det fan ta meg nok! Huset vibrerer av dyp bass og etterligningen av noe vi kjenner som musikk, tyter ut av overdimensjonerte høytalere jeg har betalt for i form av lyder fra mennesker med masse tatoveringer og ringer både i ørene og på andre deler av legemet, som snakker kjempefort, det kalles visstnok rapmusikk. Alt dette mens klær og sko ligger strødd utover parketten som er full nok av grus til å kunne settes poteter på. Plutselig var lidelsens kalk tømt til bunns. Jeg fikk nok, det var tid for et oppgjør.

Jeg stormet inn til tenåringsdatteren, rev opp døra og ga luft for mine følelser: "SE Å FÅ SKRUDD NED DEN JÆVLA APEMUSIKKEN I EN HELVETES FART FØR JEG HIVER DE SATANS HØYTALERNE UT VINDUET OG TRØR DEN FORBANNA MOBILEN DIN FLAT"!! Deretter slengte jeg døra igjen og marsjerte rett inn i stua for å få litt fred og ro.

Det var da en skremmende erkjennelse plutselig traff meg - Jeg har blitt min far.

Høreapparat og våte baller

Det sies mangt om hvor positivt det er å bli voksen, og dermed eldre. "Bli voksen", er en frase jeg alltid har hørt, jeg hører den forsåvidt enda i dag. Den antyder at ting skal endre seg til noe bedre når man blir voksen. Dette med alder kommer man jo ikke unna, men det å bli voksen er et valg. Selv har jeg for lengst valgt å unngå dette så godt jeg bare kan. Jeg ble glad da en kompis mente jeg hadde lykkes godt med det også, før jeg slo opp på ironi i ordboka. Mange ordtak som - de gamle er eldst, og lignende,  brukes for å glorifisere en prosess, som er i progresjon helt uavhengig av botox, og alle rare ting enkelte benytter i et fåfengt forsøkt på å ikke se eldre ut. Uansett hva du gjør, og hvor mye du trener, blir du eldre. Til slutt er ringen sluttet og du ender opp der du startet, matet med skje og bleieskift. Det er livets gang. Livet er som en runde golf, en rekke harde slag før du ender i et svart hull.

Det hender du møter såkalt «gamle flammer» på din vei. Disse har det til felles at de er blitt nettopp det – gamle altså. Jeg har for lengst forsonet meg med tanken på at jeg blir eldre. Det er ikke det som plager meg. Det er mer de stadige påminnelsene jeg kunne greid meg uten, som for eksempel de nevnte gamle flammene. Jeg kunne akseptert å få vite at jeg skulle dø i en alder av, for eksempel 80 år, og så fått levd livet og dødd da. Hvorfor disse stadige små påminnelsene om hvilken vei det går? Det virker som om Vårherre her har en ondskapsfull åre. Han kunne holdt seg for god til dette. Høreapparat er et godt eksempel. Det gikk ikke bedre enn at jeg endte opp med en slik innretning. Audiologen (det heter det på godt norsk) hevdet dette bare var helt normalt i min alder. Det burde ikke vært det. Det er selvsagt ingen sympati å få heller. Bermen av mer eller mindre gode venner formelig koker over av humor på en hardt prøvet stakkars vegne på grunn av en slik innretning som egentlig bare gjør at du bedre hører når folk ler av deg heller enn med deg.

Før om årene kunne man lett gli på isen og falle, uten å tenke seg om engang, du spratt opp like uskadet uansett. Nå kan du ta deg fan på at et eller annet brekker som tørrkvist selv ved ganske enkle fall, om så på en madrass. Skal man hive seg til køys med fruen, må man jaggu krype forsiktig i sengehalmen av frykt for lårhalsbrudd. Om det ikke brekker når du faller, er det uansett et eller annet som går i stykker og dermed er lang rekonvalesens etter operasjon påkrevd. Hele tiden blir det gnidd inn at dette er normalt. "Helt normalt i din alder", heter det. Det verste er at de som sier det, gjør det med en inderlig skadefro i det skjulte. Jeg vedder på at den unge, spreke legen, ler seg fillete så snart han har sendt meg ut av kontoret - "hihi, enda en som ser hvor det går" - tenker han vel. «Du må huske på at du ikke er 20 år lengre Vidar» sa fastlegen min etter en operasjon, da jeg klaget over at rekonvalesenten ikke gikk så fort som ønsket. Drittsekk sier jeg! Har ikke leger bedre dannelse enn at de trykker en stakkar ned? Han burde hatt anstendighet nok til å lyve litt i hvert fall.

Damene har sitt klimaktorium å slite med, som en påminnelse om noe de vet kommer. For oss menn er overgangsalderen også en påminnelse, om enn på en litt annen måte. For oss arter det seg slik at testiklene, over tid, krymper slik at selve pungen blir slakk og henger ned. Alt dette på grunn av manglende produksjon av testosteron.  Det hele kulminerer med at pungen henger lengre ned enn snurrebassen, og markerer slik vår overgangsalder. Siden en voksende ølvom ofte hindrer oss fra å se stoltheten uten speil, er det ikke alle menn som ser dette inntreffe. De oppdager det ikke før pungen er blitt så slakk at de blir våt på ballene når de setter seg på doskåla. Dette er selvsagt ytterst nedverdigende, og noe vi burde vært spart for. Når industrien opplever fall i produksjonen, setter regjeringen straks i gang stimulerende tiltak. Hvor er regjeringen når ballene henger, spør nå jeg? Straks må man vel begynne å sjekke bak seg før man går på do om morgenen for å unngå at ting og tang klemmes i døra.

Jeg nevner knapt det triste som inntreffer videre med den en gang så stolte kriger etter som årene går. Beredskapen er ikke lengre slik den før var. Før kunne man brekke et spett over snurrebassen. Nå er ikke armmusklene det de engang var. Nei, fremover blir man prisgitt legevitenskapen. Legemiddelindustrien består for en stor del av menn eldre enn meg. Derfor vet jeg at når min tid kommer vil nok noe ha endret seg. Pr i dag bruker vi mye mer penger på forskning om potensfremmende midler enn vi bruker på forskning om demens. Det er derfor ikke usannsynlig at man om en del år sitter på et gamlehjem med en kjempeereksjon. Da vil man dessverre oppleve at man har glemt hva den skulle brukes til. Pleiere på gamlehjem, med en god dose humor, kan fort finne på å blande lykkepiller og viagra til medisinutdelingen. Da blir en stakkar sittende med noe som står og logrer mellom bena i timevis før tyngdekraften lar en plaget sjel slippe mer ydmykelse. Lykken får være at man da er for åndsfraværende til å la seg merke med det.

Damene slipper heller ikke unna tyngdekraften. Påminnelsen om dette ble en venninne av meg til del da hun satt i badstua med sin trettenårige datter. Jenta spurte sin mor om hun visste hva damer på hennes alder (straks 50) har mellom puppene, som trettenårige jenter ikke har. Hun ble temmelig lang i maska da jentungen utbrøt "navlen", mens hun lo seg skakk. Og slikt skal man ha av sine egne. Skjebnen rammer oss hardt. Der damene blir mer navlebeskuende med årene skjer det motsatte med oss menn. I ungdommen var, i hvert fall en del av legemet, navlebeskuende døgnet rundt. Man kan vel si at akkurat dette endrer seg med årene, uten å overdrive.

Så kan man spørre seg om det er noe positivt med det å bli eldre? Man blir kanskje visere. Selv oppdager jeg at jeg er bedre til å tenke meg om. Skal jeg bøye meg for å knyte skoene, for eksempel, tenker jeg meg bestandig godt om for å se om det er noe annet jeg skal gjøre når jeg nå engang er der nede. Man slipper også å tenke på dette med å spise helsekost. Godt oppe i årene trenger vi alle de konserveringsmidlene vi kan få i oss. En annen klar fordel er at man i en blogg som denne, kan skrive nesten hva som helst uten frykt for å ødelegge fremtidige karrieremuligheter. Man blir pensjonist selv i konkurranse med andre godt kvalifiserte søkere.

På verksted med bilen

Jeg har, over lengre tid, vært plaget med en fryktelig ulyd fremme på høyre side av bilen når jeg kjører på ujevn vei. Problemet er vedvarende og gir seg ikke. Mine evner som praktisk mekaniker er omtrent på nivå med min evne til å tre en tråd i en nål, altså ikkeeksisterende. I tillegg er min kunnskap om hvordan en bil er skrudd sammen bare marginalt høyere enn Donald Trumps kunnskap om alminnelig folkeskikk. Det er altså lite jeg kan regne med selv å oppnå med og åpne verktøykista. Like lite hjelp var det å få hos de lokale verkstedene. Ingen hadde tid til å se på dette før langt ut mot jul.

I desperasjon dro jeg en tur østover til naboen. Jeg ble tipset om et lite verksted der som var av den mer fleksible typen på alle mulige måter, hva nå det skulle innebære. Innehaveren kalte seg Hasse og hadde masse tatoveringer og ikke like mange tenner. Det stod mange tomme ølbokser på arbeidsbenken inne i verkstedet, så han var nok ofte tørst. Kanskje hadde han diabetes eller noe? I tillegg hadde han sans for kunst, for det var pyntet med tomme spritflasker rundt i verkstedet. Glad i blomster var han åpenbart. Han hadde mange blomsterpotter med ulike valmuer og sånne grønne planter som luktet sterkt. Tydeligvis en sånn kunstnertype.

Han virket litt uvennlig til å begynne med. Men tødde veldig fort opp da han så hvor fortvilet jeg var. Han viste stor interesse da jeg sa hvor lite jeg kunne om biler og at jeg trengte å få bilen fikset koste hva det koste ville. Han ble veldig omsorgsfull etter gjentatte ganger å ha spurt om jeg virkelig ikke kunne noe som helst om biler, og lovte å se på den med en gang.  Hans bekymring for meg og mine problemer virket veldig overbevisende så jeg satte igjen bilen. Dessuten lovet han å ta en full sjekk ellers på bilen også, siden han mente jeg så ut som en ærlig mann.

Hasse ringte meg dagen etter på hotellet og sa det var veldig bra at jeg hadde kommet, for det var en del ting han oppdaget som ikke var bra for sikkerheten. Det hadde seg slik at noe som heter flippoverstaget hadde løsnet fra flensebolten, altså den som gir kraft inn i selve hylsekammeret. Siden dette fort kunne føre til motorhavari, lovte han å fikse dette først.

Det ble en temmelig kostbar affære, men Hasse var skvær og lovte meg spesialpris siden jeg var en så grei kar. Uka etter var dette fikset, men så viste det seg, mens han jobbet i hylsekammeret at kryssboltlageret, som holder kurongakslingen, viste en slakk når han testet dette pneumatisk. Det ble visstnok billigst om han fikset dette mens han allerede hadde oppe hylsekammeret. Jeg ble litt bekymret for kostnadene, men siden vi var blitt venner lovte han meg en solid rabatt. Jeg tok dette som en ferie og gikk rundt i Kiruna på sightseeing.

Det var jammen fint at jeg fant denne karen, ellers hadde nok bilreparasjonen kommet helt over styr økonomisk. Dette skjønte jeg da han ringte på nytt etter rutinemessig å ha sjekket bremsene. Det hadde seg slik at det var noe å gjøre der også, og bremsene tuller man ikke med. Noe som heter splintopphengsmojengen hadde slipt over turbofrikaseen i venstre glidekammer på kaliprene fremme og gitt riper i selve frikaseen, noe som fort kunne gitt trøbbel ved sterkt bremsepåtrykk i sidevind. Slike turbofrikaseer er jo veldig følsomme for sidevind, forklarte Hasse, han var en dyktig pedagog også.

Hasse visste heldigvis hvordan man kunne slipe ned ripene, uten å skifte hele glidekammeret, noe som reduserte kostnadene dramatisk, og dette ville han gjøre siden det gjalt en nær venn. Jeg måtte imidlertid love å ikke røpe dette for noen, ellers ville han bli plaget av mange som ville ha samme jobben gjort billig, men han måtte jo ha noe å leve av også, noe alle kan forstå. Hasse var som sendt fra himmelen. Han foreslo at han kunne ordne det slik at motoren minsket avgasstrykket over modulserveren på intercoolerens senterstag, slik at jeg unngikk trøbbel på neste EU-kontroll, og siden bilen da i praksis ville være som ny, slo jeg til.

Regningen kom på drøyt 60.000 svenske kroner. Jeg syntes dette var litt drøyt for reparasjoner på en 15 år gammel bil, men Hasse var ikke bare snill, han var veldig opptatt av miljøet også. Han foreslo at jeg kunne betale uten kvittering. Det ville spare både meg for penger og minske arbeidet for ham og dermed ble summen redusert noe. Hasse selv foretrakk det slik for miljøets skyld. Han var medlem i De grønne og redd for at vi ødela verden slik vi forurenset med å hogge skog for å lage papir. Papirmengdene bare kvitteringene på hans verksted utgjorde, tok fort knekken på en liten regnskog.

Jeg slapp unna med 50.000 og var kjempeheldig. Det er ikke hver dag man sparer miljøet og penger samtidig. Jeg begynner å tro at det skal være mulig å tjene penger på en bærekraftig utvikling. Nå kjører jeg rundt med en ekstra miljøvennlig bil med orden på det meste og priser Skaperen for at jeg har en venn som Hasse. Enda plages jeg med en fryktelig ulyd fremme på høyre side av bilen når jeg kjørrer på ujevn vei, men dette skal Hasse fikse neste år når han tar EU-kontrollen.

Middelaldrende damer og villedende markedsføring

På en av mine turer til fots gjennom det blomstrende sentrum av Narvik (parketaten gjør en kjempegod jobb), kom jeg plutselig til å befinne meg noen korte skritt bak en dame jeg umiddelbart oppfattet som en meget yngre utgave av arten, sånn litt ut i tenårene ut fra bekledning, hår og det jeg ellers kunne observere fra min daværende posisjon. Etter at jeg passerte damen, korrekt på venstre side må vite, slo det meg umiddelbart at damen nok var mer på min egen alder. Altså middelaldrende pluss ut fra et forventet snitt i henhold til statistikken for vår landsdel

Saken var altså den at damen, som ellers helt garantert omtaler seg selv og eventuelle venninner som jenter, hadde falt i den, ikke uvanlige fellen, å forsøke å fremstå som nettopp det - en jente. Denne damens forsøk på å oppnå evig ungdom falt like ettertrykkelig til jorden som alle andre damer i tilsvarende alders forsøk på det samme. Min høyst subjektive oppfatning av dette er altså at middelaldrende damers forsøk på å fremstå som sine døtre, aldri blir noen vinnersak.

Men tilbake til den nevnte damen og hennes konkrete fremtoning, en dame jeg forøvrig ikke kjenner, mer enn at jeg vet sånn circa hvor gammel hun er. Hennes person er ellers irrelevant annet enn som eksempel på hvor ille slike drømmer om å se yngre ut faktisk kan bli. Jeg noterte meg (litt imponert egentlig) pupper som sto rett opp. Skikkelig struttepupper med andre ord. Min antagelse er at vi snakker om noe som visstnok heter pushup, etter sigende noen slags greier man har i puppeholderen i den hensikt å oppnå nettopp strutting. Enten det, eller så dreier det seg om en anseelig mengde fyllmasse av typen silikon, eller hva man nå bruker for å fylle opp slitne hudfolder. Til sammenligning har jeg enda ikke hørt om menn som fyller scrotum (Pungen for svarte) med silikon selv om den med årene også kun er en hudfold som henger lengre og lengre ned. Struttepung vil neppe bli mote i min levetid for menn over 50 håper jeg.

Ansiktet hadde også fått sin dose av noe som nok var ment å skulle fylle ut rynker. Det var ihvertfall ikke mulig å skjelne noen form for mimikk, da hun (antar jeg) smilte tilbake, sånn som man gjør når man treffer noen man vet hvem er, men egentlig ikke kjenner. Den antatte mengden botox i leppene ville fått selveste Jan Thomas til å rødme. Håret var ellers dandert som på en passelig tåpelig utseende barbiedukke.

Det med fyllmassen i leppene kunne ellers sikkert demonstreres ved å kysse henne for deretter å klistre truten mot butikkvinduet vi passerte. Hun hadde garantert fortsatt hengt fast der. Bukser ja. De var av den typen som er korrekt formet og med forsterkede sømmer slik at en moden dames naturlige kropp transformeres til tenåringsidolet. Paret med noen stylter av sko fra helvete, snakker vi om en gangart som var direkte latterlig, for ikke å si direkte helseskadelig.

Med fare for å generalisere, antar jeg at damen ikke var prostituert siden hun gikk med en dokumentmappe. Min fraværende erfaring med nevnte yrkesgruppe forteller meg at de gjerne bærer på andre ting enn dokumentmapper, men sikker kan man jo aldri være. Kort sagt var altså damen et utmerket eksempel på villedende markedsføring og burde dermed vært en sak for forbrukerombudet. Bare se for dere overraskelsen om man etter en kveld på byen etterfulgt av en het natt, skulle våkne i samme seng som damen, med sminke og klær i uorden. Det er her forbrukerombudet burde koples inn.  Og hvor i all verden vil jeg så med dette?

Kjære middelaldrende, voksne og modne damer i alle fasonger. Det er en grunn til at kroppene deres, puppene, ansiktet og det meste endres. Dere har blitt eldre. Det mest fantastiske med det er at det faktisk er 100% naturlig. Dere blir sånn det var ment dere skulle bli. Det fine er at dere blir bare enda vakrere. Dere endres helt i takt med de fleste menns preferanser hva kvinner angår. Det ser bare så inderlig dumt ut når dere forsøker å endre naturens gang.

For min middelaldrende kropps del kan jeg ihvertfall slå fast at mitt kvinnelige skjønnhetsideal er i konstant endring både hva ytelser og utseende angår, og det helt i takt med at mitt eget legeme blir eldre, og ytelsene redusert. Skulle jeg, Gud forby, bli skilt og finne en jente på 25, ville jeg aldri i verden kunne hengt med uansett. Selv er jeg gift med en bestemor og hun ser bare bedre og bedre ut. Hun er enda finere nå enn for 27 år siden. Middelaldrende damer er vakre, og om tyve år vil jeg si nøyaktig det samme om damer rundt 70.

Campingliv del 7

Campere er veldig opptatt av å skape en hjemmekoselig atmosfære. Når forteltet er satt opp kommer det fram bord og stoler, matter og duker. Noen har med seg både katt og hamster. Har enda ikke sett noen har hatt elskerinnen med sammen med kona, men kan ikke avkrefte at det skjer heller.Det settes opp blomster på bordene. Her finnes vogner med feste til blomsterpotter på hjørnene. Om utviklingen fortsetter vil det bli vanlig at man setter poteter ved siden av vogna i fremtiden. Dette bør campingplasseiere planlegge for.

Campere er så opptatte av å gjøre akkurat det man gjør hjemme at man ofte lurer på hvorfor de i det hele tatt satte seg i bilen, hektet vogna på og dro langt av gårde. Dette med billig mat og drikke spiller selvsagt inn. Likevel trenger man ikke være rakettforsker for å regne ut at det er lite å spare når man tar kjøreutgifter med.

Til og med bygdekrangelen vi er så avhengige av, tar vi med. Grunnen er enkel.  Når vi pakket ut av vogna og fikk sett oss omkring, var mesteparten av nabolaget likevel naboer hjemmefra. Joda. Man reiser avsted for å oppdage noe nytt, bare for å møte naboen i dusjkø.Egentlig tror jeg campere innerst inne er veldig glade i naboene sine. De må være det siden de til og med er naboer på ferie.

Jeg tror campere egentlig kunne gjort hele greia både rimeligere og enklere. Om man satte opp et digert fortelt på huset hjemme, bestilte masse svensk mat og fikk levert drikke fra systembolaget, kunne man sluppet utgifter til campingvogn.

Man kunne koordinere innkjøpene med naboene, man griller jo sammen med dem likevel når man camper. Ungene trenger jo strengt tatt ikke reise til Boden for å leke med venner hjemmefra.

Man kunne rett og slett gjøre nøyaktig det samme med nøyaktig de samme venner og i tillegg ha mye bedre plass enn i ei trang vogn. På toppen av det hele ville man spart masse penger, man ville slippe do og dusjkø. Jeg nevner ikke engang dotømming.På toppen av det hele kunne man hatt plen, poteter i hagen og fandens oldemor. Men viktigst av alt. Man hadde sluppet å henge i ræva på fruen når hun skal ofre til alteret i det hellige Ikeahelvete. Vik fra meg!

Campingliv del 6

Gutta som driver campingplassen liker ofte å spille campere et aldri så lite puss. De lar gjerne en do være tom for papir. Da kan en stakkar fort bli sittende lenge, lenge og fundere på sitt neste trekk.

Det som da gjelder er å vente ut de andre som står i dokø. Nå kan det være temmelig mange i en slik kø og man må dermed være forberedt på å sitte en stund i hockey. Dessuten vanker det gjerne spitord fra de som står utenfor og skjønner at noen sitter over tiden.Etter et par tre evigheter roer det seg gjerne. Tar ofte ikke mer enn to til tre timer. Da har man muligheten til å smette over til neste do for å gjøre ferdig jobben. Svenskene har det ikke med å ha bilde av kongen på do. Hadde de hatt det ville man selvsagt ikke tørket seg med kongen om det var vår konge. Hadde det dreid seg om svenskekongen hadde det muligens vært en annen sak.

Det er selvsagt mulighet for tre fingre bak og 111 på tapeten men man er da en herre og tar slikt heller med humør og noe som er ment å være britisk flegma, selv om man ikke er britisk. Det er kanskje ikke like lett å ta det med humør for de som sitter i vogna og venter på vanndunken du skulle fyllt etter dobesøket mens kjeften vassflyter av tannkrem, og den nevnte flegma kun er noe man har lest om, men man gjør nå så godt man kan.

Humør er en forutsetning for å overleve denne type ekstremcamping. Dette gjelder spesielt når godværet kaster seg over en stakkar. Da fylles campingen i samme takt som blæra til naboen utenfor Adriaen ved siden av. Han er veldig glad i øl, noe vi hører gjennom veggene på billigvogna at kona hans også er oppmerksom på.

På vår camping betyr dette at resepsjonen er stuet opp av folk i feriemodus og en campingplass nesten uten ledige plasser. Nå starter er darwinistisk prossess når de 20 ledige plasser skal fordeles på de 120 som står i kø. Campingplasspersonalet gjør sitt beste, men campernes pågangsmot og oppfinnsomhet kjenner ingen grenser. Litt som bobileiere. De kjenner heller ingen grenser og parkerer over grensa til naboen, gjerne på tvers.Kampen er hard og det vises ingen nåde. Alle skitne triks brukes og de svakeste får intet. Ikke sjelden lurer en fyr seg inn gjennom den åpne bommen med vogna si og setter den på en ledig plass og satser på tilgivelse. Det får han ikke. Den indre justis på området er tøff. Folk fra Senja, med masse tatoveringer, setter opp vigilantegrupper og driver ut svindleren.

Til slutt roer det seg ned og freden senker seg atter over plassen. Gutta fra Senja sitter i forteltet, drikker og skryter av seg selv, mens vi andre køyer. Nok en campingdag er over.

Campingliv del 5

Etter noen dagers innaktivitet finner alle campere ut at de må trene for ikke å komme over grensen for hva de lovlig kan ha i totalvekt. Dette gjelder selvsagt ikke Kabeeiere med fete Mercedeser og enda fetere sjåfør. De gir jo, i henhold til radikale Hobbyeiere, fan i alt.

Derfor er de innbydende lysløypetraseene rundt Boden godt besøkt av campere som fortvilet forsøker å late som om alderens tann, kombinert med en fråtsende tilværelse over år, ikke har hatt invirkning på legemets tilstand. De lykkes bare sånn måtelig.

For de av oss med idrettsbakgrunn er situasjonen bare marginalt annerledes. Den er faktisk enda verre. Med bakgrunn i både NMgull og nordisk ditto, er man forsynt med en stor evne til selvbedrag. Når man hiver på seg løpesko og forsøker å leve opp til navnet på skoene trenger man det.

På en av mine (nesten) daglige treningsøkter la jeg altså i vei i "vissheten" om egen fortreffelighet alderen og vellevnet til tross. Den første kilometeren går alltid fint hvis man bare tar det med ro.  Siden jeg gjorde nettopp det var det ikke underlig at jeg etterhvert ble obs på jyplingen litt foran meg. Det nevnte selvbedraget gjorde sitt til at mitt fordums jeg fant det for godt å ydmyke fyren. På det tidspunktet ble realisten i mitt nåværene jeg ytterst marginalisert, ja rett og slett oversett.

Da jeg var rett i ryggen på fyren så jeg at han var i 18-20års alderen. Jeg minnes svakt i ettertid at jeg så frem til å gruse ham. Jeg ventet til stigningene begynte på vår felles 10 km runde. I gamle dager var nemlig bakkene ikke bare mye kortere og slakere, men også min store force.Jeg økte forsiktig på og passerte fyren mens jeg latet som om jeg pustet normalt. Han la seg 5 meter bak og ble der. På et tidspunkt nå begynte en del påtrengende realiteter å melde seg. Den nevnte pusten, eller snarere mangelen på denne, rapporterte inn med styrke.

Siden jeg jo er eldre og visere nå enn før fant jeg det opportunt å roe litt ned og heller legge meg i ryggen på ham. Dette fungerte bra for fyren holdt samme jevne tempo oppover. Så slo selvbedraget til for fullt idet jeg fant tiden moden for å trykke på den knappen det før i tiden brukte og stå twinturbo med kompressor og intercooler.Så vanvittig stort kan selvbedraget være at man faktisk tror denne knappen fortsatt eksisterer. Jeg lette etter den men fant ingenting annet enn tomhet og smerte. Det gamle rykket, som tidligere parkerte konkurrentene kom, riktignok ikke som planlagt men det kom. Det rykket til i legger og lår mens lungene falt ut av munnen og klasket på lårene for hvert skritt, som forøvrig ble kortere og kortere.

Å si jeg ble parkert er forsiktig uttrykt. Jeg tror ikke han triumferte, ei heller hadde han medlidenhet med meg. Han brydde seg bare rett og slett ikke. Her la jeg alt jeg hadde i et taktomslag bare for å oppdage at dette ikke lengre eksisterte. Fyren bare løp lettbent videre mens jeg sank sakte sammen og følte meg svært gammel.

Jeg skal ikke gå inn på hvordan jeg kravlende og ålende slepte meg tilbake til vogna, kun nevne at jeg ikke har negler igjen, ei heller stolthet. Den forsvant da jeg forsøkte å henge meg på ei gammel røy med gåstol fra Hymerbobilen ved siden av oss mens jeg tagg om å få sitte på. Det som gjenstår nå er å skaffe seg Mercedes, Kabevogn, evt bobil og caps med hender over pullen, grilldress og diger ølvom. Da er ydmykelsen komplett.

Campingliv del 4

Som man ligger her på plassen, spiser god mat og nyter ditto drikke, vil det uvergelig slå en stakkar at dette neppe er særlig gunstig for magemålet. Det er jo ikke til å komme forbi at campinglivet er en smule bedagelig i forhold til hverdagen ellers.

Grillen greier knappest å bli nedkjølt før neste opptenning og nye fettdryppende herligheter skal svis og fortæres, samt skylles ned med øl, som jo ikke akkurat kan regnes som slankende. Dette siste kan man lett se av magen til mange av de erfarne campere.

Det har ikke lykkes meg å få en statistisk sammenligning som er å anse som signifikant, men det forekommer meg at campere med Mercedes som trekkvogn leder an i vomkappløpet. Fruene deres ser ofte direkte magre ut, noe som nok skyldes at deres ektemenn tar mesteparten av maten. Disse ekteparene er gjerne noe eldre og drar på Kabevogner.

Campere som foretrekker Audi har mange tatoveringer og svært bred dialekt, ikke sjelden heter mannen Ole Ronny eller Steve og kommer fra Senja. Fruene her er ofte røykere og har farget hår. Det finnes faktisk campere med franske biler. Det er reservert en egen ghetto for disse på de mer ordentlige campingplassene.

Gneldrebikkjene ser ut til å være jevnt fordelt på alle slags typer, men det et spesielt eiere av Kabe, Polar og Cabby som har gjerdet inn tomta si hvor bikkjene løper rundt og gneldrer og driter.

Bruken av gassgrill og kullgrill er relativt jevnt fordelt, men kullgrillerne ser gjerne ned på gassgrillerne. De som bruker gassgrill, tilhører den gemene hop, mens seriøse grillere bruker helst grillkull. I gråvær har gjerne erfarne camperektepar kliss lik grilldress. Til denne hører det med caps. Denne har gjerne et par kunstige hender over toppen som klapper sammen når man drar i snora under haken. Dette er selveste humoristene blant camperne. De ler buldrende hver gang de drar i snora, da de synes dette er ustyrtelig morsomt. Vi andre ler ikke med dem, men av dem.

Det er endel campingbiler å se. Disse eies gjerne av kremen av de erfarne campere. De menger seg i liten grad med den gemene hop. Selv om de av og til svinger innom på plassen ser det ut til at disse helst frekventerer parkeringsplasser langs veien, gjerne med havutsikt. Langstranda ved Narvik er et eksempel.

Det finnes alltid noen hippiecampere. Disse har gjerne en gammel Saab og en Polar fra -70-tallet. Siden det ikke er plass til de 8 ungene kjører fruen bil nr to som er en enda eldre Saab. Denne gjengens vogn er såvidt 5 meter. Hver morgen myldrer gjengen ut for å få luft. De er svært støyende men ofte snille på bunn. Hvor jeg selv havner i camperkategorien er ikke godt å si. Har noe å jobbe med når det gjelder ølvomma og min japanske trekkvogn går det 13 på dusinet av.

Campingliv del 3

Utroskap synes ikke å være spesielt utbredt på campingplassen. Dette har nok med manglende lydisolering på vognene å gjøre. Det er utfordrende nok å utøve normal troskap uten å bli utsatt for tilskuere klint inn mot vinduet, og visse ting bør få tilhøre privatlivets sfære.

Privatliv er da også en ting man ikke overøses med i særlig store mengder i en campingvogn på en campingplass. Selv om sommeren ikke er av det hete, solrike slaget, avgir fire mennesker og en hund nok varme til at vinduene må være åpne.

Om man da en sen kveld etter at ungene har sovnet, hviskende spør fruen om hun har lyst, er det ikke gitt at det er din egen frue som svarer. Om din egen frue da sover kan det fort være fruen i nabovogna som svarer. Da havner man lett i en situasjon hvor mannen i nabovogna får seg en velkommen overraskelse hvorpå han lystent skrider til verket uvitende om at han egentlig har meg å takke for hva som måtte bli ham til del. For min del er det bare å skalke alle luker, trekke dyna godt over hodet og lide meg gjennom en urolig søvn for så å bli vekket av en argsint frue som lurer på hvorfor pokker vinduene er igjen.

Nei, om man mot formodning skulle finne på å produsere flere arvinger vil det ikke finne sted på en campingplass. Man risikerer fort at det ovenfornevnte lystne spørsmål når inn til den andre nabovogna hvor mannen er ute en tur. Om den vognas frue da responderer positivt på forespørselen risikerer man plutselig å befinne seg i en ufordelaktig stilling.Når din egen frue da våkner av en fremmed dames oppstigning, so to speak, mens den samme damens mann rasende kommer inn har du gjerne et forklaringsproblem, samt en dobbel blåveis.

Slike ting har gjerne en tendens til å medføre en noe trykket stemning i vogna og naboskapet forøvrig og er dermed ikke å anbefale. Sånn har det seg at visse ting skyves ut i tid, noe som nok er like greit.I stedet venner man seg fort til å krysse mellom vognene på vannhenting evt vannlating med et nedadrettet blikk for å signalisere at man ikke ser eller hører hva som skjer en meter foran nesa di.

Campingplassliv del 2

"Billigvogner som Hobby har lett for å få fuktskader", lød det fra en av naboene. "Åja", kom det illevarslende fra nabo nr 2. Stemningen er lettere opphisset, det ligger et opprør og gjærer på campingplassen.Nabo nr 2, altså han med fuktskadet Hobby har nemlig brutt med de uskrevne regler for god kotyme på campingplass. Han har satt vindskjermen sin strategisk rundt fellesbenken og slik lagt hevd på et omstridt fellesareal. Kort sagt er det han som er kineseren i Sørkinahavet. Naboen får være Fillipinene og jeg er erklært nøytral. Det finnes dessverre ingen fredsbevarende styrker på campingplasser i Nord Sverige.

Slik settes freden på prøve av mennesker som lefler med vår felles fred og sikkerhetspolitikk. Hobby og Adriafraksjonen har lagt seg ut med den etablerte elite, som kjører Kabe og det kommer til kraftige gnisninger.Under er besøk på vaskerommet fikk jeg høre at kjerringa med Kabevogna gaten bortenfor ikke tørket forskriftsmessig av vaskekummen. Dette var visstnok ellers typisk for folk med Kabe. De tar seg til rette og tror de er campingplassens herrefolk. Spesielt de med lange vogner.Han med åja-kommentaren ovenfor har Hobbyvogn. Jeg følte meg umiddelbart mindre trygg og så med usikkerhet på fremtiden. Heldigvis pakket okkupanten sammen og forlot retning Byske, og freden, eller skal vi si fraværet av åpen strid, er tilbake.

Med så mange mennesker samlet ligger det hele tiden ting og gjærer, spesielt når ulike kulturer som Hobby og Kabe møtes. Kanskje trenger vi fredsbevarende campingvogner og tydeligere strekmerkede plasser for å kunne bevare en skjør fred.

Det nye nå er skumlingen om hvem som er ansvarlig for en annen uhyrlighet. Noen har nemlig plukket en hundedritt og satt den gjenknyttede drittposen igjen på asfalten. Dette har medført omhyggelig spaning for å se etter vogner fra Romania, noe man ikke har lykkes med. Dermed mistenkes i utgangspunktet alle med hunder. Vi går fri fordi bikkja vår ikke gneldrer.

Ellers er vi vitne til en stadig mer segregert og lukket, ja nær sagt nasjonslistisk inspirert tilnærming til utøvelse av campinglivet. Det dukker opp gjerder. Jepp. Folk har altså med seg sammenleggbare gjerder de setter opp rundt sin leide tomt.

Innafor her har de gjerne vakthunder. Altså små gneldromater som ratter rundt og bjeffer hysterisk på alle som passerer. Det frie campingliv er ikke som før. Vi ser en innmars av campingkulturer som er oss fremmed.

Bakgrunnen for gjerdene og denne måten å trekke grenser på, ja lukke seg inne rett og slett, tror jeg ligger i fremveksten av persienner hos nye campere, med eldre vogner. Vognene står der i flagrende gevanter, ja nærmest burkakledt. Slik skremmer naturligvis. Hvem kan vite om ikke en slik vogn dras rundt med gasslekkasje og plutselig har vi en selvmordsbombervogn.

Dermed gjerder vi inne det som rettelig vårt er og passer på. Neste år tror jeg vi tar med hele hundegården med 12 huskyer for sikkerhets skyld. Hvis nabovogna ikke sprenger seg i lufta kommer jeg kanskje tilbake med mer.

Campingliv Del 1

Som fersk utøver av den noble campingkunsten har jeg lært mye allerede første uka i Boden. Selve kjøringen og manøvreringen av vogna er ikke den store utfordringen for en bygdegutt oppvokst med traktor og henger. Som kjent har vi bygdegutter det til felles at vi hverken er spesielt pene eller særlig intelligente, men vi kan rygge med henger!

Nei det er selve campingens regler man ikke alltid forstår. Ta nå humoren først. Den finnes det mye av. Hver gang en ny fyr kommer med vogn, ser du forventningsfulle glis fra naboene (som selv heller ikke kan rygge med henger). Nå skal de ta igjen ydmykelsen de selv ble utsatt for da de kom.

Da sitter gutta med ølvomma godt ut på lårene med en duggfrisk i hånda og koser seg mens nykommeren fortvilt forsøker å manøvrere den altfor store vogna inn på en altfor trang plass. Fruen står selvsagt plassert strategisk rett bak vogna slik at sjåføren intet ser mens hun ivrig gestikulerer. Ikke sjelden fører slike forsøk på manøvreringssamarbeid til øyeblikkelige skillsmisser.

Når vogna så er vel parkert skal et gigantisk fortelt settes opp. Selv har jeg ikke en slik innretning men etter å ha studert fenomenet hos andre campere, ser det ut til at det går ca 5 timer i snitt å få opp de minste av dem. Også her kan man erfare verbale angrep ektefeller imellom som neppe er bra for videre samliv.

Vann må hentes og fylles på. Under avløpet skal tanken på plass og alt er klart til campingkosen. Regnet starter selvsagt i det øyeblikket grillen tennes og stemningen stiger til nye høyder idet biffen svis mens far må ordne med avløpstanken som står skjevt i forhold til avløpet på vogna(mer erfarne campere setter alltid tanken skjevt slik at vannet går rett i bakken og de da slipper å tømme den).

Mye øl og vin gjør at blæra alltid fylles fort. Siden det er langt å gå 20 meter til nærmeste do brukes dassen i vogna. Her er det så trangt at man må ut for å skifte mening, dessuten er det lite plass på tanken og dermed må man stadig tømme denne.Da triller man tanken til nærmeste dotømmeplass. Dette er rett og slett en kjempedass hvori man tømmer avføring oppløst i urin rett ned i dass så og si. En genial innretning. Prøv imidlertid ikke å tisse i denne selv om den er velegnet til formålet, den er jo konstruert for å ta i mot tiss. Det er lov å tømme 20 liter urin og dritt fra deponiet der, men ikke lov å tisse noen dråper rett fra produsenten. Forstå det den som kan.

Er det sol er det helt innafor å slange seg i bare badebukse på solsenga utafor vogna. Til og med soling uten BH er lov. For kvinner gjelder at man sørger for å ha grime på selve udyret, så funker det så lenge du oppholder deg på solsenga. Skal de reise seg opp må de på med BH. Menn bør unngå G-streng. Nestennakenhet er akseptert bare det er sol.Men prøv å komme ut av dusjen og gå tilbake til vogna med en våt håndduk over skuldra. Da anses du straks som pervers, selv om du har bukse og sko på. Det er heller ikke bra å være i bar overkropp når det er overskyet selv om det er 30 grader. Bar hud er forbeholdt soldager etter bestemte regler. Heldigvis er det helt vanlig med sokker i sandalene.

Bikkjer ja. Det vrimler av dem. De står og gneldrer rundt overalt. Dette gjelder spesielt pudler. De har gjerne de mest utrolige frisyrer og har ellers min største medfølelse der de står og fønes med en sånn innretning for å blåse opp pelsen. Retriveren til fruen står målløs og observerer dette oppkommet av fri dressur som aldri blir henne til del.

Men rett skal være rett. Du treffer plutselig en trivelig sjel du kan utveksle noen ord med. Da inviterer han kanskje på en øl eller fem i forteltet sitt. Praten går lystig og humøret er på topp. Etter noen whisky stiger det ytterligere og man ler høyrøstet og glemmer at campingvogner ikke er særlig lydisolerte. Da kan det lett hende at fruen eksploderer sånn i firetida på natta og direkte truer en stakkar i seng. Ja dette siste er selvsagt bare noe jeg har hørt om, tro ikke annet. Alt i alt har vi det ikke så verst.

Shorts og shopping på salg

Ferieturer er ikke det samme for alle. For menn og kvinner kan det fortone seg som temmelig forskjellige verdener. Ingenting er som det ser ut til å være når man er en enkel mann som gleder seg til badeferien med familien. Det er slik, når man er overherre ( les leilending) i en familie med tre av kvinnekjønn at en badeferie ikke nødvendigvis er preget av bading. Den er selvsagt det også, men det kommer stadig susende inn nye momenter fra siden. Noen vil kanskje innvende at jeg, en mann, burde ha skjønt dette etter alle disse årene. Disse "noen" er da gjerne kvinner.

For en vanlig mann, altså ikke en raring med manbun, manbag og andre tvilsomme ting er verden ikke skrudd sammen slik. For oss betyr en badeferie nettopp det. Vi ser for en lang kjøretur med camingvogn på slep. Vi rygger vogna inn på plassen, selvsagt uten hjelp og på første forsøk. Ekte menn fra bygda er hverken spesielt intelligente eller pene, men vi kan rygge med henger! Deretter tar, ihvertfall jeg, en løpetur, før vi setter oss ned med en øl og forventer å slappe av mens ungene bader.

For de fleste menn fortoner dette seg selvsagt som en drøm.

Møtet med virkeligheten kan være brutalt. Vi menn er enkle og ukompliserte sjeler, i motsetning til kvinner. Menn kan sammenlignes med trehjulsykler. Enkle, robuste og virker i all evighet. Kvinner er mer som en franskprodusert romrakett. Millioner av kompliserte duppeditter produsert av den med lavest anbud. Alle disse duppedittene skal i tillegg synkroniseres mot et felles mål ingen av dem egentlig vet hva er, er det rart det ender opp med katastrofe? Når det smeller, er det bare for en vanlig mann å se kledelig ned og beklage. Jeg må legge til at jeg har fått streng beskjed om å nevne at dette ikke gjelder damene i mitt hus.

Siden vi menn tror at direkte tale betyr nettopp det, går det gjerne galt. Badeferie betyr selvsagt tusen andre ting enn badeferie. I ettertid skjønner jeg at dette gjerne er hintet om tidligere, og hinting er et begrep menn ikke forstår. Vi tror det klart er uttrykt at ferien dreier seg om bading, siden det var det som ble sagt. Vi blir derfor mildt forundret over alle andre ting som dukker opp heller enn den nevnte badingen. Kort sagt, vi må da være med på ting vi helst ikke nevner uten å korse oss mot onde krefter. Det er her shoppingen kommer inn. Shopping dreier seg om å gå rundt i butikker uten å ha noen plan om og bruke penger, for man trenger jo egentlig ingenting. Når man kommer ut har man likevel funnet masse greier man plutselig fant ut at man trengte likevel. Som ved et Herrens mirakel er alle disse livsnødvendighetene på salg akkurat denne dagen. Dette betyr at man ved hjelp av en finurlig regnemåte som ligger langt over enkle menns fatteevne, finner at man faktisk har spart masse penger, noe som betyr at man kan handle flere viktige ting.

Menn behøver ikke forsøke å forstå dette. Man bør ikke engang tenke på å stille spørsmål. Bare aksepter at det er slik og hold kjeft. Stilt ovenfor Einsteins relativitetsteori skjønner man likevel ingenting, slik er det med kvinner også. Dette er noe vi aldri vil forstå uansett.

Badeferien blir altså plutselig blitt en ørkenvandring rundt i ulike butikker mens døtrene ønsker seg den ene viktige blusen etter den andre. Når de har fått dem spør de selvsagt om jeg synes de er fine. Det er kjempeviktig hva pappa synes om den eller den. For ordens skyld, det rette svaret er alltid ja.

Så lenge shoppinggalskapen ikke rammer en selv går det til en viss grad an. Men når en samlet familie, mot min stemme, finner at jeg må ha ny shorts, blir det verre. Jeg har jo et utmerket eksemplar av sorten, med ruter og det hele. Jeg forstår nå at sånne shorts, med ruter altså, bare er til å sole seg i, man kan ikke gå i byen med dem. Altså må man kjøpe en sånn gåibyenshorts, en lidelseshistorie det også fordi man, ledet av kvinnene, må prøve ulike butikker før man finner den rette butikken, hvorpå man endelig må prøve ulike eksemplarer som alle har det til felles at de egentlig er helt like i mine øyne, men ikke i kvinners øyne. Dermed må man prøve alle en gang til før kvinnene feller sin dom, som jeg må sone. Det dreier seg i bunn og grunn om noe så enkelt som en halv bukse, selvsagt til dobbelt pris.

Men man gjør så godt man kan. Nå er jeg den lykkelige eier av to shorts, hvorav den ene er til soling og den andre kan brukes i byen, fremgang der altså. Ferien begynner først i dag og flere uventede ting venter formodligen. Jeg regner meg som godt forberedt etter å ha jobbet i bar overkropp på hytta i vår. Dermed skal jeg forhåpentligvis være relativt jevnt brun og kanskje slippe å bli bedt om og snu meg for og sole meg på ryggen. Det er nemlig viktig at jeg soler meg på begge sider selv om jeg jo alltid kun er på fremsiden, men hva vet vel jeg? Nå skal jeg fundere litt på hvilke kriterier som ligger til grunn for når og hvor det er akseptabelt eller ikke å gå med badebukse. Et mysterium jeg lenge har grublet på. Det er faktisk helt greit å gå i badebukse med en is i hånden på stranda omgitt av 100 småunger. Forsøk så å gå forbi en barnehage i byen med en is i hånden, kun iført badebukse. Jeg er sikker på at den før omtalte relativitetsteorien er barnemat å forstå i forhold til disse mystiske reglene oppfunnet av kvinner.

Man trener for å holde seg ung og blir klokere med årene

Jeg har alltid trent på en eller annen måte. Det er ikke annerledes nå enn før. Målsettingen er selvsagt endret. Der det før dreide seg om å trene for å kunne slå konkurrentene i løypa, dreier det seg nå om en kamp på vikende front mot de endringer alderen uvergelig bringer med seg. Det er en ulike kamp. Jeg er dømt til å tape, men gir meg likevel ikke.

Når jeg er ute og løper, ser jeg for meg fordums form og fysikk, og later som om jeg virkelig kan sette fart opp bakkene. Jeg husker det var i bakkene jeg hadde min force. Det var alltid i bakkene jeg kunne rykke fra. Av og til tenker jeg meg et skikkelig godt gammeldags rykk. Et rykk av det slaget som fikk konkurrentene til å henge på et lite stykke, før de sprakk, og jeg kunne fortsette ensom inn til mål. Det har hendt jeg har gjort mer enn å tenke det. Her om dagen gjorde jeg det også. Jeg dro til, rykket kraftig for riktig å føle fartsøkningen opp bakken, bare for å kjenne at kroppen fortsatt kunne presse ut noe som riktig monnet.

Jeg greide det også. Det rykket kraftig til, uhyggelig kraftig, ja direkte skremmende kraftig. Ikke i form av en fartsøkning, men mer i form av en fryktelig krampe som begynte i lårene og forplantet seg ut i hele organismen. Jeg fikk presset ut noe som monnet også. Lungene presset seg opp gjennom halsen og ut av munnen. Det korte øyeblikket jeg fortsatt løp, hang de ut av kjeften og slo mot lårene mens jeg fortsatt trodde på det selvbedraget jeg hadde lullet meg inn i. Fartsøkningen viste seg å være en illusjon, selvbedraget viste seg å være en løgn som sprakk som et valgløfte, og virkeligheten kastet seg over meg, der jeg ramlet om og forsøkte å stappe lungene inn igjen. Jeg følte meg som en Mercedes 200 sugediesel fra 1976. Det eneste som endret seg når du giret ned i bakkene var lyden, ellers skjedde ingenting.

Jeg ser det nå. Jeg er blitt eldre. All trening bærer preg av det. Den er nå mer et sørgelig kompromiss mellom behovet for å sinke alderdommen og evnen til å tåle den smerten all løping oppover bakker uvergelig medfører. Det finnes ikke lenger noen fartsøkning eller rykk. Jeg er bare en eldre mosjonist, og har tatt det inn over meg. Det er sånn det skal være. Man blir eldre, men prøver etter fattig evne å bevare en form for selvrespekt som fortsatt preges av evnen til å levere anstendig på et fysisk nivå. Det går faktisk helt fint også. Rett som det er løper jeg forbi en jevnaldrende kompis som er ute og går de samme bakkene jeg enda kan løpe, om enn sakte. Da later jeg som om jeg er fanden til feier, holder pusten inne og strammer opp brystkassen, før jeg kommer med noe jeg tror er en kjekk hilsen. To svinger etterpå er vedkommende kompis heldigvis ute av syne. Jeg kan dermed vakle sakte inn i skogen hvor jeg usett synker sammen for å få tilstrekkelig pust tilbake sånn at jeg kan kreke meg ned igjen uten at kompisen ser det, og tro meg; det er ikke lett å hive etter pusten gjennom et sugerør. Man slutter aldri med selvbedrag.

Jeg er ikke alene i selvbedraget. Mange av mine venner strever fortsatt med å ta inn over seg at både de selv og verden har endret seg. Noe er likevel annerledes. Jeg løper fortsatt, men jeg blir mer og mer alene med joggesko på. Mine venner har nemlig begynt med sykkel. De feier rundt langs veiene med sykkeldrakt i fine farger og ser uforskammet friske og spreke ut. Disse representerer de med adskillig mer intellekt og listighet enn meg selv. Jeg er jo en gammel bygdegutt og bærer preg av det. Vi gutta fra bygda kjennetegnes hverken av det lysende intellekt eller vårt vakre utseende. Det eneste vi kan skryte av er evnen til å rygge med tilhenger. Ellers driver jeg nå fortsatt på og piner meg opp bakkene i en form for løping bare jeg selv, og da kun i perioder av ekstremt selvbedrag, kan tro ser imponerende ut. Mine venner på sykkel vet bedre.

Det er ikke bare kroppslig forfall og gryende fedme som kjennetegner folk i femtiårene. Lommeboka preges også av større hang til fedme og vektøkning. Vi har rett og slett bedre råd enn i ungdommen. Også det en normal utvikling i vårt velferdssamfunn. Denne bedrede økonomien bidrar da til at de mer intelligente blant oss tar selvbedraget til samme høyder som meg selv, om enn på en annen måte. Med bedre råd, kan man kjøpe bedre sykler. Bedre sykler er kostbare, men fører med seg en helt annen opplevelse av å sykle. Man kan sykle fortere på en dyr, lett sykkel med minimal rullemotstand enn på en gammel DBS med ballongdekk. Man oppnår til og med dette uten å bruke mer energi gitt den manglende rullemotstand og lave vekt. Dessuten har dyrere sykler gjerne diskre batteripakker i rammen. Man kan spørre seg om det ikke ville vært bedre trening å slite med en gammel sykkel med ballongdekk, men det spør man seg selvsagt ikke om.

Dette fører til at man også ser adskillig sprekere ut også. De fyker forbi meg på Beisfjordveien med sykler til 50.000 kroner pluss og ser til forveksling ut som de 20-åringene som sykler foran dem med billigere sykler, som de på listig vis har hengt seg på takket være det som kalles "slipstream"på fagspråk. Selv jogger jeg sakte videre og tenker mitt. Jeg hater nemlig å sykle, sikkert fordi jeg ikke er særlig god til det. Da får jeg heller avsløre meg som den eldre mosjonist jeg er, der jeg kreker meg videre mot det jeg håper er en forsinket alderdom. Jeg forsøkte for en tid siden å "slipstreame" en yngre sambygding som løp foran meg. Det virket dessverre ikke helt på samme måte som med sykler. Lykken er at om jeg blir så gammel at jeg ikke lengre husker at jeg jogger for å holde meg ung, skjer det ikke noe verre enn at beina stopper idet jeg glemmer å flytte dem. Da finner sikkert ungene meg, og leier meg hjem. Det er annerledes for en syklist som glemmer hva han holder på med i 80 Km/t ned en bratt bakke.

Man får trøste seg med at med alderdom kommer visdom, ifølge et gammelt ord. Jo eldre man blir, jo mer livserfaring har man skaffet seg. Som en følge av dette skal man bli meget visere. Det kroppslige forfall blir etterfulgt av lysende klokskap, får man tro. Jeg setter min lit til at dette stemmer idet jeg til høsten setter meg på skolebenken for et påfyll av videreutdanning. I min alder er jeg da såpass klok at jeg neppe trenger å lese særlig mye for å stå til eksamen.

Kanskje blir jeg med tiden så gammel at jeg ender på aldershjem. Kanskje så gammel at jeg både må mates og skiftes bleie på. Da har jeg nok blitt bra klok, men først må jeg nok slutte å trene for og holde meg ung.

Noen mennesker er ufattelig trege

Det er alltid noen som er tregere enn andre. De får liksom ikke gjort et minimum av det de burde fått gjort. Jeg kom til å tenke på dette her en kveld i vinter da jeg åpnet et vindu i TVstua. Det kan ofte bli litt varmt, engasjert som man blir underveis i fotballkampen. Som i mange andre vinduer har fluene lagt sine egg inne i sprekkene her også. Her inne utvikler de seg til larver før de en vakker dag smyger seg ut og summer avgårde som en, kanskje ikke like vakker, svart spyflue.

Sånn sett var det ikke noen stor overraskelse at akkurat denne fluen kravlet seg frem under kampen mellom Wolverhampton og Manchester United (Endte for øvrig 2-1 til Wolves), før den summet lykkelig i vei ut (les inn i stua) mot nye eventyr. Det var bare det at vi skrev 16 mars og det var minusgrader og masse snø ute. Jeg har derfor en mistanke om at de nye eventyrene ikke helt lå til rette som fluen hadde tenkt seg. Den hadde altså ligget der inne i varmen og slappet av, forsovet seg og fullstendig glemt av tiden De andre fluene hadde selvsagt for mange måneder siden fløyet avsted for å finne noe dritt å spise, få seg et nummer, legge egg og deretter dø, som fluer gjerne gjør. Fullt ut bevisst dens skjebne, viftet jeg den ut og overlot den til naturens endelige løsning, ikke ulikt Uniteds ulike kamp mot overmakten på Moulineux på TV-skjermen.

Jeg ser for meg de andre fluene i fjor vår, som fortvilet forsøkte å få ræva i gang på vår venn (jeg forutsetter her at fluen var av hankjønn. Fikk dessverre ikke sjekket det). Han derimot, følte på ingen måte for å stresse med noe som helst. De maste og maste, forsøkte fortvilet å få farten opp på kompisen, vel vitende om at tiden holdt på å renne ut for slike eskapader fluer jo lever og dør for. "Slapp av gutter, jeg har kontroll", mumlet han halvsøvnig, ikke ulikt enkelte elever på skolen når de blir påminnet den innleveringen som burde vært ferdig i overgår. Noen av dem risikerer fort å møte en like frosset verden som ble vår lille fluevenn til del.

Andre har det omtrent slik med husene sine. De kjøper et shabby hus med planer om å pusse opp, når de bare får områdd seg. Etter at de har fått flyttet de 4 bilvrakene de skal pusse opp med tid og stunder, pluss den gamle lastebilen med prøveskilt, hvor det av flyttelasset som ikke fikk plass i det nye huset står, begynner det å se temmelig rotete ut på gårdsplassen. Planen er selvsagt å få ryddet unna, anlagt ny plen og så videre. Det er bare det at de ikke er så ulike vår nylig avdøde nevnte fluebekjentskap. De får bare ikke ut fingeren. De utsetter og utsetter og kommer aldri i mål. Det blir fort som Liverpools manager Klopp. Han fikk heller ikke områdd seg. Først når det var for sent, satte han inn Salah. Det hjalp ikke og Liverpool røk på hodet ut av FA-cupen etter fortjent nederlag mot, igjen, Wolves.

Jeg hadde engang en kjenning som ville begynne å kjøre hund. Han startet friskt med å skaffe seg en haug med bikkjer som ble gående ute i kjetting uten hus. Vi andre maste på at han måtte ordne hus og få ting på stell. Deretter maste vi på ham om å sette i gang og trene bikkjene. Planene var det lite å utsette på. Når bare ditt var gjort og datt på plass skulle litt av hvert skje. Fyren satt inne og drakk kaffe mens han ventet på at både ditt og datt skulle skje av seg selv. I mellomtiden tok noen av oss kontakt med mattilsynet og dermed ble det en potensiell hundekjører og noen færre bikkjer igjen i verden.

Ungene blir ofte minnet om sine plikter i huset (barnearbeide er sterkt undervurdert forøvrig). Like sikkert som du spør, er svaret at de skal bare... «Vent litt, jeg skal bare...» De heter Albert Åberg hele gjengen. Det utsettes selvsagt i det lengste i håp om at foreldrene skal glemme av hva de ba dem om, og selv gjøre det som ungene skulle gjort.

Noen har det sånn med regningene sine også. De forblir ubetalte. Kommer det purringer, legges de på hylla. De skal betale i morgen. I mellomtiden blir noe annet kjøpt, kontoen tømt, og regningen begynner å vokse i takt med purringer og inkasso. Forsøket på å vente i håpet om at kreditorene blir borte ser ut til å friste noen. Det fungerer ikke noe særlig godt og plutselig er man i samme situasjon som fluen. Høsten er kommet og man er i ferd med å våkne fra koma, liggende i badebukse på solsenga ved en snødekket strand. Det blir fort litt hustrig både på den ene og den andre måten.

Noen får bare ikke ut fingeren! På den annen side er det noen som stresser noe forferdelig også. Ta nå feks fruen. Etter at jeg bygde hytta for 16 år siden har hun stadig mast om at det er på tide å få på plass gulvlistene. Slik mas kan være enerverende og er i tillegg totalt unødvendig. Har jeg sagt jeg skal gjøre det så blir det gjort. Det er ikke nødvendig å mase om det annet hvert år.

Den gang vi hadde idealtid og ekte narvikgutter

Da jeg vokste opp i lille Håkvik for lenge siden var fritidsinteressene enkelt definert. Enten var du på fjellet eller i elva og jaktet/fisket. Alternativt var du på fotballbanen, evt lysløypa. Egentlig litt som dødsårsaker i Nordnorge på den tiden, enten døde du på land eller i havet. Siden det ikke fantes konkurranser for jakt/fiske (det er nemlig så lenge siden at vi faktisk jaktet/fisket for å spise maten), drev vi med idrett på fotballbanen eller i lysløypa. Vi hadde selvsagt hørt om håndball, volleyball, golf og andre ting de drev med i byen, men det fantes nå engang bare lysløype og fotballbane i Håkvik. Byen var langt unna bygda. I byen bodde det fint folk som skrelte potetene før de spiste dem.

Det fantes ikke damelag i fotball, de jentene som ønsket det, spilte med gutta. Jakt og fiske fikk jentene ikke være med på. Det brakte ulykke og dårlig fangst. Etter hvert som man ble eldre, ble dette synet nyansert noe, idet godt fiske forutsatte godt haill. Så langt jenter og fiske. For søringer, som ikke vet hva haill er, skulle jeg gjerne kommet med en utfyllende forklaring. Jeg er imidlertid alt for fintfølende til dette og rødmer over tastaturet mens bilder maner seg frem.

Det var en fin oppvekst. Livet var trygt og forutsigbart. Ski på vinteren og fotball om sommeren. Ski på TV var alltid spennende, Norge vant jo ofte. Dette var før lipsyl og astmaspray, dermed vant faktisk av og til noen andre nasjoner også. For min egen del var det slik at jeg vant mye innen hundekjøring, som den gang ble bedrevet ved hjelp av hund, pulk og ski.

Idrett var da, som i dag, innrettet slik at det alltid var en som vant. Vedkommende ble bejublet, som seg hør og bør. Det å ha et velfylt premieskap var noe alle misunte en. Noen av oss var så heldige at vi vant konkurranser utenfor kommunegrensene, ja liketil ble norgesmestre og endog nordiske mestre til overmål. Da skjedde miraklet, selv i en by med tusenvis av verdensmestre. Selv om du kom fra en pitteliten bygd utenfor byen, fikk du komme på forsiden av selveste lokalavisa. Dette var store ting for en landsens gutt eller jente kan du tro. I Narvik var det slik at utenfor byen bodde det bare bygdelapper. I byen bodde de ekte narvikguttene/jentene. Man kunne selvsagt ikke titulere seg narvikgutt uten å være nettopp det etter visse kvalifiseringskriterier, kriterier ikke engang byfolk selv var helt enige om. En ting var de imidlertid enige om, bygdefolk var bygdefolk, fjordinger, lapper og annet rart.

Men var det slik at du vant et eller annet stort, feks ble norgesmester, kunne du ta gift på at det på forsiden av lokalavisa stod med store krigstyper "NARVIKGUTT VANT......"
Det fantes altså noe som kunne gjøre deg til narvikgutt selv uten at du bodde på nærmere avgrensede geografiske steder på Narvikhalvøya og hadde fedre som hadde jobbet på bolaget evt jernbanen. Dette var selvsagt ikke noe varig medlemskap i den eksklusive klubb, kun ment den dagen det stod i avisa og kunne ellers brukes senere om det var viktig for å påpeke byens prestasjoner innen idretten. Ellers var det å rykke ned til den sedvanlige betegnelsen Håkviklapp, noe jeg forøvrig levde godt med, idet jeg alltid har ansett det som streng straff å måtte bo i en by, noe man kan dømmes til om man hadde gjort noe veldig galt.

For de som ikke vant var det ikke like enkelt. Det var selvsagt grader av å ikke vinne. Man kunne komme inn som en god nummer to, omtrent som Finland i vinterkrigen, men det gjeveste var selvsagt å vinne. Var man på andre siden av skalaen, altså blant de som tapte (les, langt nede på resultatlista), var det ikke særlig gøy. Det er ikke til å legge skjul på at utvelgelse til lag i skolegården for en stor del fulgte de idrettslige resultater. Man ville jo gjerne vinne. Dette førte, naturlig nok, til at enkelte alltid ble stående igjen og ble valgt sist. Det var nok ikke særlig greit å stå sist igjen og måtte høre et oppgitt «Ok, vi får ta ham i dag, men da tar dere ham i morgen», når fotballag i friminuttene skulle velges. Som voksen gråter hjertet mitt over de barn dette blir til del i dag, men det var nå engang ikke tema for denne teksten og får ligge til en annen gang.

Norge hadde på den tiden et sosialdemokrati. Egentlig var vel de fleste partier sosialdemokrater enten de nå het Høyre, Venstre eller Arbeiderpartiet. Det var relativt stor konsensus vedrørende hvordan vi ønsket å styre samfunnet. En ting kom imidlertid sigende inn fra langt til venstre. Dette gjaldt de som alltid ble stående igjen og ble valgt sist eller de som alltid endte lengst ned på resultatlista. Den, i utgangspunktet, gode omtanken for disse førte til innføringen av et helt utrolig eksperiment, som kunne endt med slutten for Norge som idrettsnasjon, lenge før vi ble best i verden.

Vi snakker om idealtid. En tanke så utrolig at den garantert ikke ble oppfunnet av noen som vant i idrett. Ideen var at for et skiløp over feks 10 km, regnet man snittet av antatt raskeste tid og antatt seneste tid. Dette betød at den vant som kom nærmest denne snittiden. Gikk du så fort at differansen fra idealtiden ble større til deg enn til den som gikk saktest, tapte du hele konkurransen. Dette skulle selvsagt føre til at alle hadde anledning til å vinne, en riktig sympatisk tanke, spesielt for de som ikke har et konkurransehjerte.

For min del inntraff katastrofen en vakker søndag i Skjomen. Det dreide seg om skiskyting. Jeg var jo, som nevnt, oppvokst med jakt og fiske og kunne behandle våpen som seg hør og bør. Akkurat denne dagen klaffet det meste. Skiene var perfekte, formen likeså. Blinkene falt, som om jeg skjøt på dem med hagle. Kort sagt, jeg seilte inn i mål på en rosa sky i vissheten om at ingen kunne følge meg i løypa den dagen, 10 treff på skytingen. Gjett hvem som gledet seg til premieutdelingen? Så var det dette med idealtid da.

Det ble en nedtur av de skjeldne. Jeg kom desidert sist, men var så heldig at jeg fikk deltakerbevis. Jeg mener å huske at min gode venn Rune, som ellers ofte vant, kom nest sist med en bom og var utrøstelig. Der og da kunne både min og Runes` idrettskarriere endt. Mange andres også for den del. Hadde denne galskapen fått fortsette, hadde vi aldri endt opp med Dæhlie, Ulvang, Koss og andre av nasjonens idrettshelter. Vi ville aldri fått oppleve idrettsfesten på Lillehammer i -94 (Bare se for dere Hellas som seierherrer på 4 ganger 10 Km stafett med idealtid for herrer, der de kom i mål et kvarter etter Norge)) og Lionel Messi ville blitt valgt sist når Barcelona skulle spille fotballkamp.

Tanken bak hele greia var jo både vakker og naiv, litt som drømmen om en fransk bil som faktisk virker, evt. en verden uten misunnelse, som ellers jo er en sterkere følelse enn kjønnsdriften her nord. Virkeligheten er gjerne litt annerledes. Mennesker ønsker å se noen vinne i idrett, og for å oppnå dette må noen tape. Enkelt og brutalt. Likevel har jeg tenkt litt på dette i det siste. Siden ekte narvikgutter er veldig opptatte av fotball og dermed altså bruker endel tid på stadion hvor man hyller byens stolthet Mjølner der de feier banen med andre fotballstorheter som Hardhaus og Senja, og så videre, er det ikke til å komme fra at det ikke akkurat er vinnere i eliteserien de hyller.

Sarkasmen fløt kanskje litt over kanten i forrige avsnitt, så vi hopper videre. Mjølner har kanskje de beste årene bak seg. Personlig husker jeg både opprykket og nedrykket fra toppdivisjonen for mange år siden. Etter det har det gått smått med Mjølner. Pr i dag er det ikke toppdivisjon vi snakker om, selv om man jo håper på bedre tider. Det er her mine tanker om idealtid kommer inn. Hvis vi begynner å tenke litt i disse baner ville både Mjølner og landslaget plutselig være med og kjempe om de gjeveste pokalene. Det ville også ført til en betydelig triveligere hverdag på stadion for ekte narvikgutter.

Hva med å innføre det samme prisnippet som idealtid i langrenn inn i fotball? La oss si at et relativt lavt plassert lag får et poeng hver gang de treffer en medspiller med en pasning 3 ganger på rad. For lag høyere oppe må de kanskje treffe 20 ganger på rad. Om Mjølner spiller mot Barcelona, teller et Mjølnermål like mye som 20 Barcelonamål. Dette lar seg sikkert regne ut sånn at det blir rettferdig. Her tror jeg vi kan få både i pose og sekk og stolte, ekte Narvikgutter kan atter gå på stadion med hevet hode. Bare en tanke. Kjør debatt.

Morrabrød - en innføring

Nocturnal penile tumescence, eller morrabrød, folkelig sagt, beskriver en tilstand de aller fleste menn kjenner til. De blir godt kjent med den relativt tidlig i livet, hvor det kan være en glede i gitte sammenhenger, men også en belastning i andre. Senere i livet tenker man gjerne tilbake på tiden dette brødet faktisk fungerte med en viss nostalgi.Tilstanden viser til at snurrebassen har en tendens til å våkne ca en halv time før innehaveren av det nevnte organ.  

Det er litt vanskelig å forstå hvorfor denne tilstanden er påført oss menn, som om vi ikke allerede hadde nok å slite med. Damer vil aldri forstå våre plager. De vil aldri noensinne oppleve hvordan det er å våkne om morgenen med full tank, hvorpå et besøk på nærmeste toalett er påkrevet, for så å erfare at det er komplett mulig og tømme den omtalte beholderen. De vet selvsagt ikke at når flaggstanga står oppreist er det umulig å tisse. Forklaringen på dette finner man i litteraturen. Jeg iler til med en redegjørelse for hva som skjer og hvorfor, forhåpentligvis til glede for nye lesere.

Når man får spettet i stå, er det noen greier inne i systemet som klemmer igjen urinrøret slik at urin ikke kan lekke ut. Dette har sjefen i sin visdom funnet på, blant annet for at vi ikke skal lekke urin om morgenen. Det dreier seg om såkalte nevrotransmittere som ikke er avslått til tross for REM-søvn. Dette gjør at blodtilførselen til litjkarn ikke stenges av og man kan faktisk i praksis gjøre det man drømmer, selv om man sover (hørt om våte drømmer)?

Nuvel. Grunnen til at disse transmitterne ikke er avslått er at selv trompeten utsettes for naturlig slitasje og trenger vedlikehold eller reparasjon av småskader vi ellers ikke merker noe til. Dette foregår om natten ved at blodet gjør jobben og frakter vekk slagg og slikt fra stoltheten, renser den innvendig så og si. Derfor trenger man ikke ekstern service på utstyret, med mindre man har tullet med partnere man ikke burde tullet med, og slikt påført seg plager. Siden man etter en lang søvn kan føle behov for å tisse, har sjefen funnet det for godt å stenge denne muligheten for å unngå lekkasje. Dette skjer ved at urinrøret klemmes igjen under ereksjon og siden man er tissetrengt om morgenen er det en vis ordning.

Likevel er denne ordningen, i likhet med mange andre, ikke perfekt. Idet du våkner på vei til badet, med overfylt blære og et armeringsjern i trusa, vil du finne det noe vanskelig å urinere av ulike årsaker. En av dem er nevnt ovenfor, det er i praksis nesten umulig å få urin ut av tuten når den står, pga naturlig igjenklemt urinrør. En annen sak er at om det hadde latt seg gjøre, ville du hatt behov for å vaske hele badet hver morgen. Det lar seg nemlig ikke gjøre å knekke brødet nedover uten å forårsake penisbrudd (Jepp, det går an, igjen i henhold til litteraturen). Dessuten har man med årene ikke lengre den nødvendige armstyrke til å bøye balltre av aluminium.

Forsøk på å stå på hender har vist at det er vanskelig for de fleste å stå på en hånd og styre med den andre, bare prøv selv. Dessuten blir man i slike situasjoner gjerne ledd av om ektefellen er i nærheten. Man ønsker jo ikke å bli ledd av når stoltheten strutter, så man unngår slikt. Har man badekar kan man forsøke å ligge i badekaret og la det stå til, man vil likevel finne at det er lite som kommer ut, av ovenfornevnte grunner, og dessuten måtte, i tilfelle det likevel gikk, både du og badekaret vaskes godt etterpå.

Damer har selvsagt alle fordeler her også, noe man kan forstå i dette tilfellet. Siden røret er stengt av, risikerer man ikke uønsket urinlekkasje under samleie, dette for å unngå at den viktige leveransen forurenses av urin. For damer er det godt å vite at det bare kommer det som skal komme i slike situasjoner, noe annet ville straks virke dempende på en ellers naturlig utfoldelse av kjærlighet, eller ren vellyst.

Det er altså gode grunner til ordningen med morrabrød. Så skulle man kanskje tro at det fulgte fordeler med dette i andre sammenhenger, såkalte frynsegoder, siden det ellers kan være såpass plagsomt som beskrevet. Det er jo slik at dette brødet kan serveres rykende ferskt om fruen stiller ovnen til disposisjon. Problemet er bare at selv om både ovn og gjærbakst er fysiologisk klare står det gjerne på andre ting.

I sin inderlige iver etter å drive ap med sitt eget skaperverk, har sjefen funnet opp morraånden samtidig. Dette innebærer at selv om både du og fruen skulle våkne og finne at noe er kommet mellom dere, so to speak, og gjerne vil utnytte dette, slår noe annet inn. Idet dere vil sette igang våkner luktesansen, den kjenner morraånden og stopper effektivt ethvert ønske om intim omgang. Sjefen er en skikkelig skøyer!