jeg har alltid skrevet

Jeg har alltid skrevet…..

 

Jeg har etter hvert skrevet mange innlegg/skråblikk. Såpass mange har det blitt at jeg funderer på om det kan være en ide å gi dem ut i boks form. Dette satte i gang en ny tankerekke og jeg begynte å spekulere på hvilke skråblikk jeg kunne bruke. Mest tenkte jeg på hva tittelen på en slik bok skulle være, enhver bok må jo ha en fengende tittel om den skal fange potensielle leseres blikk. Jeg ser også for meg at jeg måtte skrive en slags innledning hvor det fremkommer hvorfor jeg skriver boken og der bør også begrunnelsen for tittelen framkomme. Siden jeg i alle år har hatt skriving som hobby, fant jeg at dette burde gjenspeiles i navnet på boken og ramlet derfor ned på følgende tittel: «Jeg har alltid skrevet».

 

Om jeg nå utgir en bok og bruker denne tittelen, burde det dekke min motivasjon for å gi ut boken, jeg har jo likevel alltid skrevet for meg selv, faktisk siden lenge før PC var oppfunnet. Skulle vi ha PC i min ungdom, måtte vi faktisk på sløyden og snekre den selv, tygg på den dagens ungdom. Min gamle lærer, salig Solbjørg Altmann Jenssen leste mye rart jeg skrev allerede som barneskoleelev, hun ga meg tilbakemeldinger og oppfordret meg til å skrive mer, noe jeg valgte å gjøre. Det er noe med lærere som virkelig engasjerer seg. Idar Notøy gjorde mye av det samme på gymnaset og de to må dermed ta noe av skylden for min skrivetrang også i godt voksen alder. Her må jeg stoppe opp litt og påpeke det åpenbare faktum at jeg er en mann, noe som i høy grad vil påvirke leserens oppfatning av den eventuelle bokens tittel, i motsetning til det følgende. Det ramlet det inn noen tanker om likestilling, det kom liksom helt ut av intet der jeg satt i badstua og filosoferte. Jeg tenkte på hva som ville skjedd om en dame hadde lignende tanker og tilsvarende hobby som meg selv. Hva om en dame hadde gitt ut en bok med tittelen «Jeg har alltid skrevet»?

Det er noe i meg som sier at vi ville blitt vurdert forskjellig, den tenkte damen og jeg.

 

Om vi nå ser bort fra boktitler, finner vi at også på andre områder blir kvinner og menn vurdert med forskjellige øyne, lengre er ikke likestillingen kommet. Jeg hopper glatt bukk over dette med sol og sommer, altså en tenkt situasjon hvor jeg og fruen begge sitter kun iført shorts eller bikiniunderdel i sola bak hekken i hagen, slik at ingen ser oss. Om nå jeg går iført kun shorts ut av hagen for å sjekke postkassen vil ikke naboer jeg møter reagere nevneverdig. En mann i bar overkropp i 24 pluss og sol, er helt innafor. Noe annet ville det nok vært om fruen gjorde det samme. Damer på over 50 må gjerne stille i kun bikinitruse (heter det det forresten?) bak en hekk i hagen, men ikke på offentlig vei, jeg tør ikke engang tenke på damer over 70 i bar overkropp på offentlig vei. Dette får meg forøvrig til å erindre min bestemor og hennes syn på damer i bikini. Når jeg slo gresset med ljå bak bestefars låve (han hadde regler som tilsa at der skulle det utelukkende slås med ljå), raket alltid bestemor opp gresset iført kjole og skaut uansett sol og temperatur. Jeg kan ikke engang forestille meg henne i bukser, langt mindre bikini. Hvor mange av dagens menn på min alder har vært utsatt for en bestemor i bikini? Sagt på bestemors måte ville det vært noe som; «Æ går da ikkje med udyre mett bærre i ei grima»! Nei, vi vurderes ikke helt på samme måten.

 

Det ser altså ut til at vi stiller ulike krav til bekledning for damer, men la oss se det på en litt annen måte. Om jeg nå får et drypp eller to og finner ut at jeg skal vaske vinduene innvendig (det må minst to drypp til før jeg gjør noe sånt). La oss si at jeg finner ut at jeg gjør dette en fin lørdag uten en tråd på kroppen, jeg må da ha lov til å gå naken i mitt eget hus, skulle man kanskje tenke? Om det så går en dame utenfor på veien som skuer mitt nakne legeme innenfor vinduet, ville jeg umiddelbart blitt tiltalt for blotting. Snur vi på det hele og det er nevnte dame som gjør samme operasjon, like avkledd, i sitt eget hus, ville jeg blitt ansett som en pervers kikker om jeg gikk forbi og tittet inn. Nei, vi vurderes definitivt ikke på samme måten.

 

Om jeg i et øyeblikks vanvidd skulle finne ut at jeg var opptatt av gardiner, og dermed møtte opp på en gardinbutikk en vakker sommerdag, ville jeg gjerne møte min yngste datter, som jo har sommerjobb på en sånn butikk. Hun ville ringt ambulanse umiddelbart om hun så sin gamle far vurdere gardinstoff. Hadde hennes mor dukket opp i samme ærend, hadde hun ikke reagert på noen som helst måte. Rent bortsett fra at de fleste menn umiddelbart ville selvantent i selvforsvar stilt ovenfor gardinstoff i metervis, ville enhver mann sannsynligvis blitt vurdert som både avviker, gal, kjønnsforvirret, innehaver av fransk bil eller verre om han frivillig så på gardinstoff. Men og gardinstoff er ikke kompatible størrelser. Damer som evner å passere gardinstoff uten å stoppe, ville fått tilsvarende vurdering og også blitt dømt som avvikere. Igjen, vi vurderes forskjellig.

 

Om jeg nå skulle skrive denne boken ville likestilling, eller rettere sagt manglende likestilling vært tema. Da ville jeg tatt for meg kampen for likestilling i dagens samfunn. Jeg ville talt høyt for min rett til å sette skapet på plass hjemme, uten at fruen ber meg flytte det litt mer til venstre. Jeg ville kjempet for retten til å drite i om gardinene er røde eller blå, eller om det skal være gardiner i det hele tatt. Jeg ville slått et slag for å kunne rette en harmdirrende pekefinger til fruen og si at jeg støvsuger når jeg vil uten frykt for å måtte få rekonstruert fingeren senere og kanskje måtte leve med konstant ringing i ørene og pungterte trommehinner. Jeg ville rope opp om den urett det er å bli påtvunget og følge en dame i klesbutikk og så måtte prøve klær man allikevel ikke trenger eller overhodet har til hensikt å kjøpe. Jeg ville skrevet en vill protest mot det å leve under konstant trussel om plutselig og få høre «kjære, jeg må snakke sammen», for etterpå å få høre hva du mener om saker og ting.

Jeg vet at likestilling for menn er for sent for min generasjon. I boken ville jeg likevel tatt kampen om likestilling for min sønn, min sønnesønn og senere generasjoner.

 

 

 

 

 

 

 

Faste plasser og kryssprat

«Er det faste plasser her eller….»? Middagsgjesten kommer leende med spørsmålet alle besøkende stiller når man er invitert til bords og en bedre middag hos nære venner, vel vitende om svaret. Selv svarer du «neida, bare sitt hvor dere vil», mens du smiler og tviholder i rygglenet på din egen stol ved matbordet. Kona gjør selvsagt det samme, og skuespillet er fullendt. Situasjonen er velkjent for de fleste. Høfligheten tvinger oss til å forsikre om at gjestene selvsagt kan sette seg hvor de vil, underforstått bare ikke der du har din plass. Alle kjenner reglene, gjestene vet godt at de ikke må røre stolen din, og du vet at de ikke gjør det. Men reglene må følges, dermed spørres og svares det, helt uten at det betyr noe som helst.

Det er ingen spøk dette med faste plasser. Det er en meget alvorlig sak. Like alvorlig og viktig som det er å late som om det faktisk ikke er faste plasser. Ritualene må følges, kan hende er det typisk norsk? Jeg undres om ikke dette kan defineres som en norsk kjerneverdi, helt på høyde med vårt demokratiske sinnelag. Kanskje forsvarer vi vår faste plass like hardnakket som vi forsvarer demokratiske kjerneverdier i samfunnet vårt. Like fullt er det viktig at vi aldri innrømmer det åpent. Vi blir på en måte litt som russere. De forsikrer at valget var demokratisk og at alle regler ble fulgt, det var ingen russiske soldater på Krimhalvøya før innbruddet hos naboen, de blander seg ikke i andre lands valg. Alle vet at det ikke er sant, men de later som om det er sant uansett. Sånn er reglene.

Diktaturer har gjerne en vane med å kalle seg demokratiske republikker; Nord-Korea, Kina, Russland, Venezuela, og så videre. Alle, fra «velgerne», via oss som ser på utenfra, til lederne vet at alt er et skuespill men det må likevel forsikres om at det ikke er det. Det går en linje fra kinesiske og andre diktaturers «frie valg» til meg og deg når vi har middagsgjester. Keiser Augustus i det gamle Rom skrev en biografi til ettertiden hvor han ville fremstå som det motsatte av det han egentlig var, en diktatorisk keiserspire i republikken. Er vi i bunn og grunn alle diktatorer der vi står og forsikrer om at det ikke finnes noen faste plasser?

Jeg drar stundom til Bodø i forbindelse med jobb. Da er det gjerne møter eller seminar det dreier seg om. Du kommer inn i et stort rom hvor det står eksempelvis 8 stoler rundt hvert bord, gjerne 10 bord eller så, avhengig av antall påmeldte. Du setter deg på en plass og henger jakka over stolryggen. Dette er en markering, omtrent som når hannhunden pisser på en stolpe. Du markerer ditt territorium. Det er din stol. Du eier den og alle andre må ligge langt unna. I løpet av de første sekundene du har kommet inn i rommet har du effektivt markert revir og fått hevd på plassen denne dagen.

Om du forlater rommet til lunsj, tar du gjerne jakka med. Kanskje skal dere på en annen restaurant for å bespises. Når du kommer tilbake vet du godt hvor du skal. Du går rett til din egen plass. Den du har pisset på, og dermed markert etter alle kunstens regler. Stakkars den jævelen som ikke skjønner at stolen er opptatt, selv uten jakke. Det skjer nemlig at en eller annen komplett tulling ikke skjønner reglene. Han setter seg skamløst på din plass. Kanskje ler han og sier at det er viktig å bryte isen litt, flytte på oss og bli kjent med nye mennesker. «For en jævla idiot», tenker vi andre rundt bordet.

Så slår vårt demokratiske og fredelige sinnelag inn. Du har mest lyst til å drepe jævelen. Han har jo tatt stolen din. Det er like ille som om han sjekker opp kona di. Sånt gjør man bare ikke. Likevel gjør vi ingenting. Vi koker innvendig, men ønsker innerst inne at han skal brenne i helvete til evig tid. Reglene er brutt. Verden blir aldri den samme. Vi har blitt påtvunget despotiet. Tyranneriet har seiret.

Her om dagen var jeg i et jobbmøte. Vi satt i hestesko og møtet fulgte oppsatt plan. Før lunsj sa imidlertid møteleder at vi skulle ta nye plasser etter lunsj. Vi skulle bryte isen litt og sitte med andre, bli bedre kjent mente hun. Hun oppfordret med andre ord til organisert utroskap, det var som om hun ropte ut at «nå skal vi ha swingersparty dere». Det skjedde aldri. Hun så rundt og tok hintet i våre drepende blikk. Vi satt på samme plass etter lunsj. Dette møtet ble heldigvis ikke ødelagt. Vi fikk jobben gjort og gikk hjem etterpå. Putin døde, Kim Jung-Un ble styrtet, det ble frie valg i Kina. Demokratiet og menneskerettene seiret, for en gangs skyld.

Det finnes andre ting som bare er sånn. Damer bare er sånn. Damer er egentlig noen rare menn. De har rare regler som menn ikke skjønner. Om vi går tilbake til begynnelsen. Etter den koselige middagen, setter man seg i stua og benker seg i møblene som kranser stuebordet. God drikke på bordet og alt ligger til rette for en koselig aften. Da er det at  dameregler slår inn. De har nemlig et system for settingen. Du kan ta gift på at om du setter deg på en plass, får du din egen eller den andres kone ved din side, og det er jo hyggelig. Det som ikke er like hyggelig er at den andre damen da er lynkjapt ute og setter seg rett ovenfor deg. Da må den andre mannen sette seg vis a vis din borddame og katastrofen er et faktum.

Det som nå skjer er at damene begynner å kakle om duker, gardiner, juleserviser, unger, skolegang og annet tull, mens mennene effektivt er stengt ute. Menn kan aldri måle seg i bordslarv og dermed blir vi sittende og lytte til endeløse utlegninger om dette og hint. Prøver vi å snakke med hverandre, bare øker de volumet og prater fortere. Vi har havnet i den onde sirkel, den er som kjent noe helt annet enn den gode trekant, men det er en annen historie. Jo mer vi forsøker å prate om fornuftige ting som biler, bikkjer og andre seriøse ting, jo mer drar de det til i en volumkonkurranse vi aldri kan vinne. Vi har havnet i krysspraten, damene snakker diagonalt og utestenger oss, nesten like ille som «blikking», bevisst krenking altså. Som gammel befalingsmann, vet jeg et og annet om kryssild. Det er ikke bra å havne under kryssild, slett ikke bra. Det er likevel ingenting mot å ha to damer som kryssprater. De får to mitraljøser til å blekne i forhold.

Som representant for den tause majoritet vil jeg slå et slag for å tillate positiv sosial vold, opplæringsvold, kanskje ikke direkte gladvold, men det bør bli sosialt akseptert å gi en som tar plassen din en dusteklapp med flat hånd. Bare sånn i bakhodet for slik å minne ham på visse sosiale koder. Han bør jo egentlig se dette som en vennetjeneste, en vennlig korreksjon på en måte. Samtidig må damer skjønne at det må bli slutt på kryssprat. Alt blir bedre om gutta får sitte rett ovenfor hverandre, mens damer også prater rett frem. Det blir liksom litt mer skikk på verden slik. Vi bør ta dette på alvor i en situasjon hvor Putin vaser i vodkafylla om en ny multipolar verdensorden, en verden hvor krysspraten rår og hvem som helst kan ta plassen din.

Kong Durek den første

 

I Norge har vi valgt å holde oss med et kongehus, noe vi har gjort siden unionen med våre svenske brødre ble oppløst. I det Herrens år 1905 valgte befolkningen med 79% flertall at vi ønsket monarki og med det den danske prins Carl som Norges konge. Det må her legges til at de stemmeberettigede den gang ikke innbefattet kvinner. 260.000 stemmeberettigede  norske menn stemte for. Som et apropos kan det sies at 280.000 kvinner deltok på en demonstrativ underskriftsaksjon om temaet, uten at det fikk noen betydning for resultatet. Det skulle gå ytterligere 8 år før kvinner fikk stemmerett. Andre interessante faktum er at avkriminaliseringen av homofili ble vedtatt i 1972 (min bror som er født i 1971 er altså født kriminell), loven om likestilling ble vedtatt i 1978, samt at det i 1990 ble vedtatt at kvinner er arveberettigede som tronfølgere på lik linje med menn, dog uten tilbakevirkende kraft. I 2016 ble også lov om endring av juridisk kjønn vedtatt. Dette er fakta du må ha i bakhodet når du leser videre.

Landet lever i dag med en svært godt likt konge, selv om han nok har sett sine beste dager, alderen tatt i betraktning. Han har utøvd sin gjerning til de flestes tilfredsstillelse. Vi beroliges av at hans nest eldste barn, altså Kronprins Håkon Magnus ser ut til å følge i sin kjødelige fars verdige fotspor. Kongerekken er dermed tilsynelatende trygt forankret i en familie hvor skandaler ikke ser ut til å ha skadet monarkiets omdømme, i hvert fall frem til for ikke så lenge siden. Meningsmålingene viser nå at støtten til monarkiet fortsatt er stor, men synkende. Jeg lar eldstesønnen til Mette Marit og hans høyst brokne bakgrunn ligge, og ser heller på hva som kan være årsaken ut over dette, og hvilke fremtidsutsikter et fremtidig monarki teoretisk kan føre til.

Den eldste av Kongens barn har vist seg å ville følge sin egen vei. Hun fant at livet som prinsesse ikke var noe særlig å trakte etter og valgte heller noe annet. Hun ville selvsagt gjerne beholde fordelene økonomisk, med de utfordringer dette gir, noe som har gjort henne til favoritt i de deler av media vi ikke nødvendigvis oppfatter som spesielt seriøse. Jeg må innrømme at kongestoff ikke har vært blant det jeg har interessert meg nevneverdig for, men etter at alle kanaler var fylt opp med en heidundrende bryllupsfeiring i Geiranger i sommer, måtte jeg lese meg litt opp. Dette førte til at jeg gjorde meg noen tanker om saken.

Martha Louise startet ut i friskt driv med å velge en noe alternativ livsstil. Hun giftet seg med en fyr som var trist som fan. Det ble tilløp til skandale da hun skilte seg, men det gikk over. Mye leven ble det da hun startet engleskole og hevdet at hun hadde evner ut over det de fleste regner som mulig. Etter hver la hun ned engleskolen og viste med det at hun ikke akslet undervisningsansvaret fullt ut. Takket være henne risikerer vi nå at en rekke ufaglærte engler vaser rundt i samfunnet, men vi tilga henne det også. Vi syntes like til det var synd på både henne og barna da hennes tidligere ektemann begikk selvmord, det skulle ellers bare mangle.

Så gikk hun videre og nå begynte det å bli mer pikant. Hun traff en ny livsledsager, noe vi jo unner alle i tilsvarende situasjon. Denne gangen en amerikansk mann. For noen var det selvsagt skandale at han var farget, og endatil hadde vært i et tidligere forhold med en mann. De fleste kongeinteresserte lot heldigvis dette ligge og ønsket henne lykke til, de mindre interesserte ga egentlig blaffen og godt er nå det. Det hele begynte likevel å ta litt av da Durek viste seg å være en temmelig spesiell type. Ikke bare hadde han overnaturlige evner. Han viste seg også å være av en annen art, han er etter eget utsagn et reptil. Som om ikke det var nok kom han til overmål fra en annen galakse, og solgte medaljonger som kunne kurere alt fra penisavtrykk i vaginaer til snusleppe, via tarmkreft og forstørret prostata. Om ikke medaljongen hjalp, kunne han mane ut de onde ondene som forårsaket trøbbelet. Dette ble vel mye å svelge for ellers positive nordmenn. Personlig er jeg sjeleglad for at min meget kongetro bestemor slapp å oppleve dette.

Etter mye bråk sa hun i 2001 fra seg retten til apanasje og ble etter enda mer bråk i 2019 enig med sin far om ikke å bruke prinsessetittelen kommersielt. Mange mener hun driter blankt i dette på daglig basis, noe hennes salg av sitt eget bryllup med reptilet i sommer, til rent kommersielle interesser kanskje viser. Til og med de mest kongeinteresserte nordmenn erkjente det tragikomiske i bryllupsgjester dekket av hvite laken. Selv lo jeg godt og mintes salig bestemors klestørk.

Hva har så dette med arverekken å gjøre? Dagens arving er mann, får tittelen Konge og hans hustru blir Dronning. Deres to barn følger deretter i køen. Først som nummer 4 kommer Martha Louise, som dermed kan se langt etter tronen. La oss et øyeblikk se for oss at Martha Louise likevel kunne se seg selv som kongelig, ja endog som regjerende monark. Hva ville skjedd om vi la til grunn at Martha Louise ville utfordre dette og hevde sin rett til regenttittelen. Da får vi en interessant øvelse. Rent teoretisk er det faktisk mulig at følgende kunne skje:

Martha Louise kan rettslig utfordre arvefølgeloven av 1990, ved å vise til at denne strider mot likestillingsloven av 1978. Om hun vinner frem vil hun kunne hevde retten til tronen og slik bli kronet til Dronning. Da vil hennes mann Durek få tittelen Dronninggemal, etter nåværende lovforståelse. Dette ville Martha Louise kunne hevde er i strid med likestillingsloven idet en kvinnelig gemal jo ville fått tittelen Dronning, jamfør Mette Marit og Sonja. For ordens skyld er det slik at Kongen selv har mye å si om dette med titler, men han vil nok fort finne at han er høyst inhabil i denne saken og klokelig holde kjeft. Han vil i tillegg fort bli innhentet av egne utsagn om hva nordmenn er i en av hans mange minneverdige taler. Domsstolen kan også, og det mest sannsynlig, komme til at dette ikke er veien å gå. I beste fall vil det kunne ta lang tid, og om Kongen rakk å dø før dom falt, ville det blitt virkelig kongesnurr om hun vant frem rettslig etter at broren var blitt kronet.

Det finnes en enda mer interessant vinkling. Martha Louise kan etter loven av 2016 søke om bytte av juridisk kjønn. Dette krever i dag kun en søknad til folkeregistermyndighetene og er slik sett en formalitet for et voksent menneske. Dette forutsetter igjen at Durek ikke sliter med å være gift med en mann, noe hans tidligere uttalelser om kjønn og kjærlighet ikke tyder på. Dette er upløyd mark. Hva skjer om Martha Louise blir mann, er gift med en mann og krever arverett til tronen når Kongen er inhabil og ingen presedens finnes?

Da kan det skje at resultatet blir at Kong Martha Louise den første overtar tronen når Kongen faller fra. Kongen er da gift med Kong Durek den første nummer to og vi får ønske dem et langt og godt ekteskap. Om Kong Martha Louise faller fra, har vi fortsatt Kong Durek den første, nå nummer en. Mer interessant blir det om ekteskapet ender i kongelig skilsmisse. Da må Kong Durek den første abdisere. Han kan dermed titulere seg DuRex den første, og helt sikkert den siste.

Avfallshåndterinv før og nå

Avfallshåndtering før og nå

Jeg har nettopp vært med et lass avfall hos Hålogaland ressursselskap HRS. Her kan man kjøre inn med en henger full av søppel og få tømt dette etter dagens standard for avfallshåndtering. Det meste sorterer vi hjemme og det blir hentet av dertil egnet bil, med jevne mellomrom. Personlig synes jeg systemet er kjempebra, for oss er det ihvertfall ingen problemer med dette. Har du større lass, som i dette tilfellet, er det bare å kjøre det på dungen, som vi før kalte det, altså HRS på Djupvik i dag. Her sorterer du det selv rett fra hengeren, servicen på plassen er helt utmerket, har bare møtt trivelige ansatte, som til og med hjelper til med å tømme lasset. Nesten alt som tømmes der blir på en eller annen måte gjenvunnet eller gjenbrukt.

Som jeg sto der og tømte, måtte jeg få litt hjelp av en ansatt til å løfte et gammelt, stort oljefat, som var gått halvveis i oppløsning. Oljefatet hadde helt sikkert en lang historie som nettopp det, et oljefat altså, men hos meg har det hatt en helt annen funksjon i noen år. Det har tjent ut sin periode som brenntønne på hytta. Idet kommunen ikke har noen systemer for å hente avfall på vår hytte, hender det at saker og ting brennes der, mest papir og lignende. Tønna har i årenes løp fått hard medfart siden barnebarna synes det er kjempegøy å brenne kvist der, dermed brennes det tidvis mye og hardt i den. Det er bare å fyre opp i tønna, så fyker to småtroll rundt og plukker kvist og hiver i. Barnearbeide er jo ulovlig, men jeg antar det ikke teller når ungene ikke forstår at de arbeider. 

Dette med å forstå eller ikke er forresten litt morsomt. «Ta dere et femminutt, så kommer jeg straks tilbake og kaster flere perler», sier jeg av og til til elevene. Jeg tror ikke fornærmelser heller gjelder så lenge de som krenkes ikke skjønner at de blir krenket. Det forutsetter noe kunnskap, og gjerne mangel på selvironi å la seg krenke. Forsøk å bruke ironi på folk laaangt ute på politikkens yttersider, eller på de som gjerne er multieksperter og gir «gode» råd om absolutt alt på facebook. Det funker dårlig. Om du ironisk gir uttrykk for enighet, blir de gjerne kjempeglade fordi de oppfatter at du endelig har blitt enige med dem. Det er ikke alltid vettet som tynger, som bestefar brukte å si.

Men det var nå dette med avfallshåndtering da. I bilen, på vei hjem fra dungen kom jeg til å reflektere over hvordan systemet har endret seg i min levetid. Det er sannelig ikke små endringer vi har vært vitne til hva håndtering av avfall angår fra den tid jeg kan minnes fra tidlig 70-tall og frem til i dag.

Når du er fra bygda, er det slik at de fleste som har sine røtter derfra, på en eller annen måte har tilgang til skog, mark, grustak og traktor. Dette med grustak var viktig. Før i tiden hadde vi et slags søppeltømmesystem. Det besto i en søppelboks i metall utenfor huset. Her ble absolutt alt kastet, så ble den hentet en gang i uka eller så. Om den ble full, ventet man ikke på HRS og tømmebil, man benyttet grustaket. Vår familie var ikke annerledes enn andre på bygda. Alt man ville kvitte seg med, som ikke passet i søppelboksen, ble kjørt i grustaket. Her var det gravd en passende grop med traktoren hvor alt søppel ble tømt. Jeg mener alt, absolutt alt. Trevirke, hageavfall, gamle TV-apparat, vaskemaskiner, slakteavfall, døde hunder og katter. Alt brenner bare det blir varmt nok var regelen. Når gropa var godt og vel full, helte man over 20 liter diesel og tente på. Dette brant gjerne veldig lenge. 

Brannsikkerheten ble ivaretatt ved at gropa var stor nok til å romme alt du trengte frem til høsten. Da var skogbrannfaren over og alt kunne brennes fritt. Naboer, uten egen eiendom, fikk gjerne bruke gropa etter avtale. Ble den full før sommeren var over, hadde man traktor til å utvide den med. Man så temmelig stort på dette med miljøvern på den tiden.

Heller ikke på kjøretøysiden hadde vi kommet særlig langt med HMS-tiltak, altså Helse, Miljø og Sikkerhet. Vi brukte heller HMF, altså Helvetes Mye Flaks. Når det var på tide med service på bilen hadde vi Kanonsletta i bygda, hvorfor den egentlig heter det, vet jeg faktisk ikke, annet enn at jeg selv har vært kanon der mer enn en gang, men det er en annen historie. Den heter nå engang Kanonsletta enda den dag i dag.

På Kanonsletta var det en rampe, hvorpå man kunne kjøre bilen opp. Så krøp man under og åpnet tappeskruen. Oljen rant ut på sletta og ble etter hvert borte på mirakuløst vis, vi antok at naturen tok seg av dette. Både jeg og mange av mine sambygdinger har foretatt motoroljeskift på biler og traktorer, samt hydraulikoljeskift på traktorer og andre maskiner der. Det var ingen som tenkte på miljøvern i den tiden. Oljefiltere, luftfilter og annet ble samvittighetsfullt lagt i dunge, før man brukte rester av motoroljen blandet med den uunnværlige dieselen og fyrte på. Når vi forlot så det pent og fint ut. Man ville jo slett ikke forurense, det skulle vel tatt seg ut. Forurensning var det om man så ubrent søppel ligge igjen. Var det brent opp, var det håndtert korrekt.

Som ungdom jobbet jeg for skraphandler Nymo i Ballangen. Vi kjørte rundt og hentet skrapjern og slikt som ble sortert og solgt. En sommer fikk vi den gamle Bedforden lastet full med kobberkabler. Å smi isolasjonen av med kniv var ineffektivt. Vi fyrte bål oppe i Bjørkåsen og heiv kabeltromlene på. Når bålet sluknet, lå kobberet igjen. Effektivt, om ikke akkurat miljøvennlig.

Da jeg rev gammelhytta, for mange år siden, ble vinduene tatt ut og kjørt til HRS. Man ville jo for all del ikke at dyr skulle tråkke i knust glass. Resten, inkludert asfaltplater og takshingel, ble knast sammen ved hjelp av gravemaskin og kjørt ned i brenngropa i grustaket. Det ble en dugelig haug, som ved hjelp av et par kanner diesel og en fyrstikk ble borte som dugg for solen. Etterpå doset vi over grus med traktoren og vipps, alt i orden. 

I dag har dette endret seg mye, og godt er nok det. Hjemme har vi blitt så vidt bevisste hva vi kaster at mengden søppel har blitt dramatisk mindre. Miljøbevisstheten har økt de senere år, og ordningen med å sortere fungerer godt, slik jeg ser det. Når vi baker brød, blir de ferske brødene skåret opp og fryst ned. Hver morgen tar jeg opp 3, siger og skriver 3 brødskiver, som smøres i frossen tilstand. Til lunsj er de tint og ferske og fine. Matsøppelmengden har sunket med over 50% bare på dette tiltaket, samt at man generelt lager porsjoner som er store nok, ikke for store. Ingen tenker mer på å skifte olje på gårdsplassen og la oljen renne på bakken. Da jeg fyrte opp restmaterial på hytta en sommer, ble jeg overrasket av politiet. De kom for å sjekke etter at noen hadde ringt på grunn av røyken. Jeg gikk klar siden materialene ikke var behandlet, det er nemlig ulovlig å brenne behandlet trevirke i dag, fornuftig nok. Politimannen opplyste at bot for ulovlig brenning kunne bli på flere tusen. Når jeg nå fyrer opp, ringer jeg bare brannvesenet og sier fra hvor jeg brenner og hva, så slipper jeg besøk. Funker fint det også.

Ofte er det sånn at vi tenker at alt var bedre før, de av oss som gjør det er gjerne fra før. Nå tenker jeg at alt slett ikke var bedre før. I hvert fall ikke hva avfallshåndtering angår.

Retromusikk og granplanting

Her om dagen drev jeg på med noe snekring på hytta. Jeg trives med slikt, leke snekker og bygge ting. Fagmann er jeg på ingen som helst måte, men det er nå moro å skape noe selv. Som man driver på, hender det jeg hører på musikk. Nå er jeg etterhvert såpass gammel at jeg kan innrømme at jeg hører på radio, gammeldags radio altså. Jeg er faktisk så gammel at jeg kan kjøpe kamferdrops uten å vise legitimasjon. Jeg husker godt det noe begrensede utvalget av radio, for ikke å snakke om TV-kanaler. I dag er situasjonen annerledes. Det formelig vrimler av kanaler, og alt finnes via internett og på DAB+.

Fruen har lært meg hvordan man kan bruke mobilen og høre radio gjennom en slags høyttaler. Hun har lastet ned en app med haugevis av radiokanaler på mobilen min, en smarttelefon 100 ganger smartere enn meg. Dette funker de fleste ganger jeg prøver, om ikke jeg får det til er hun heldigvis snar til å rettlede, samt håne meg, med dertilhørende spydigheter. Snart greier jeg det nok helt selv. Vel, denne gangen var jeg alene i sommervarmen på hytta og drev på med raftekasser i solveggen, mens jeg nøt en kald øl til. Ren sommerlykke. Jeg fikk til og med denne høytaleren til å funke uten å slå mobilen hardt i bordet i frustrasjon, og begynte å lete etter kanaler med litt eldre musikk. Jeg liker sånn gammel musikk som foreldrene mine hørte på.

Kanal 9 Retro, lyste det mot meg på mobilen. Dette må da være noe, tenkte jeg og trykket febrilsk. Sjelden har jeg blitt så skuffet. Musikken som trillet ut var rett og slett fantastisk. Den ene godlåten etterfulgte den andre. Det var som om noen hadde åpnet den gode Pandoras radioeske. Musikk man virkelig kunne nyte strømmet ut. Men så var det dette med navnet da; Retro? Hallo! Musikken var jo fra min egen ungdom, altså i går om du vil. Absolutt ikke retro med andre ord. Her må det være en feil. Hvordan kan man kople retro til min ungdoms musikk? Jeg er jo så vidt ferdig med tenårene. Navnet på kanalen er jo fullstendig misvisende og egnet til å antyde noe om min egen alder. Nærmest krenkende vil jeg si.

Vel, nok om fullstendig misvisende kanalnavn. I gleden over sola, varmen, kaldt øl og raftekassen som var i ferd med å ferdigstilles, kom jeg til å sette meg på verandaen og skue ut over det som en gang var en tett granskog som kranset hytta. Det har seg slik at det meste av grana rundt hytta nå er borte. Et firma som driver med slikt har i sommer felt og fraktet bort det meste rundt eiendommen, til min store glede. Endelig strømmer det frisk luft rundt hytteveggene. Bare noen milliarder mingemaur sitter nå og banner i solskinnet og undres hvor i fanden barskogen de elsker ble av. Jeg og maurene i tuer i hyttas umiddelbare nærhet er ikke helt på bølgelengde må vite, og nå vet jeg hvor jævlene har tuene sine. Jeg har både midlene, evnen og viljen, jeg sier ikke mer, men de tuene blir ikke gamle.

Den granskogen som nå er borte, har jeg inngående kjennskap til. Mye av den ble i sin tid plantet av min far og hans generasjon. Senere har jeg og min eldre bror hatt sommerjobb med å plante gran. Selv har jeg plantet på teiger helt nede fra hytta og opp til dalbotnen lengre oppe. Det var godt betalt jobb, selv om kleggen var en sann plage de ukene den varte. Vi fikk en krone pr. plante. Disse ble levert i kasser og man fikk betalt når kassene var tomme. Det var 25 planter i hver bunt og det var plass til 5 bunter i plantebeltet man hadde rundt magen. Om man sto på, kunne man faktisk tjene 125 kroner timen. Det gikk bra å tømme et belte på en time om terrenget spilte på lag. Det var god timelønn på 80-tallet. Nå skal det sies at det nok ligger noen nedgravde kasser med granplanter her og der også – har jeg hørt. Uansett, vi tjente godt på dette. Det var også gode penger i å hugge veistikker av bjørk. Disse leverte vi i bunter a 50 til veivesenet. Dette var lenge før dagens plaststikker.

Granplantingen var en ide noen kloke, får man tro, hoder hadde tenkt ut. Her skulle det skapet ny næring i utkantstrøk. Her skulle bønder gro tømmer til å bygge hus og låver av. Det ble plantet gran til den store gullmedaljen over hele Nordnorge, og lille jeg var et pittelite tannhjul i dette enorme maskineriet. Sånt er rart å tenke på. Denne granskogen rundt hytta har jeg altså vokst opp med og nå er den sterkt redusert til min og manges glede, til andres frustrasjon, får man tro. «Til lags åt alle kan ingen gjera», som det jo står skrevet!

Jeg sa sterkt redusert. Restene, det vil si det maskinen ikke kan nå står jo igjen, og det er faktisk mesteparten. I plantevanviddet som en gang rådde, ble det plantet gran absolutt overalt. Bare det fantes snev av jord mellom bergnabbene å stikke plantestikka nedi, satte man ned planter. Oppover bratte lier og helt til høyeste fjell står det i dag tette granskoger som vitnesbyrd over galskapen manglende konsekvensutredninger kan føre til. Det meste av granskogen min og foregående generasjoner plantet, vil aldri kunne felles og bli til det tømmeret den var tiltenkt. 

Om man ser litt rundt seg i nærområdet, vil man se tette granfelt langt opp mot fjellet. Om man så måtte bruke stegjern for å klatre opp til skrinne jordskråninger, ble det plantet. Ikke en jævel tenkte over hvordan dette skulle felles, langt mindre hvordan det skulle kunne fraktes ned. Spre seg skulle den heller ikke, hadde de kloke hoder regnet ut. Selv går jeg og kniper av smågran som spirer overalt rundt hytta. Det som ikke ble felt og hentet ut i sommer, står nå og venter på motorsagen min. Kvaliteten på tømmeret av gran her oppe er såpass dårlig at det stort sett blir frest til flis, sier det samme firma som gjorde jobben. Det som er igjen rundt her, bruker jeg i bålpanna. Fyrer du i ovnen med det, må du feie pipa 3 ganger i året for å unngå pipebrann.

Så morer jeg meg med tanken om at jeg fikk godt betalt for å plante disse granene i min ungdom. Det ga faktisk gode penger da. I dag sager jeg ned det som har brukt kanskje 70-80 år på å vokse og sparer sånn sett god bjørkeved når jeg brenner skiten i bålpanna. Så har den i hvert fall vært god butikk for noen av oss som bor i grisgrendte strøk, selv om det neppe var på den måten datidens kloke hoder en gang hadde tenkt. Jeg er ellers fullstendig ferdig med å plante gran.

Tilfeldigheter

Tilfeldigheter

Vi har en tendens i dagens opplyste samfunn til å tenke at alt som skjer, gjør det på basis av  studier og forskning. Det å utdanne seg, studere, spekulere og teste, skal altså gi oss ny innsikt, velstand og fremskritt til beste for alle. De siste årene har vi sett at til og med statsråder har funnet forskningens velsignelse gjennom sine masterstudier. Noen av dem fant at det fort går til helvete om man forsøker å jukse seg til en grad selv om det var de reneste tilfeldigheter som gjorde at de ble tatt med buksa nede. For de fleste av oss som har lest, studert og tatt grader, uten å falle for fristelsen og jukse, finner vi fort at tilfeldighetene har hatt en større rolle innen forskningen enn vi liker å tro.

I det Herrens år 1772 oppdaget Joseph Priestly ved en tilfeldighet at han hadde laget en ny gass gjennom diverse eksperimenter i laboratoriet. Han kalte den Dinitrogenoksid, men fant ikke der og da at den egentlig hadde noen spesielle bruksområder, og det hele kokte bort i kålen. Men så en vakker dag i 1977 fant en assistent ved navn Humphry Davy, sammen med noen venner, ut at de absolutt måtte prøve å lukte på diverse remedier på laboratoriet, folk er jo rare sånn. Etter å ha snust på den aktuelle gassen, ble Humphry overstadig lykkelig og rullet rundt mens han lo høyt. I årene etter ble dette et populært rusmiddel og lystgassfester var top of the pop i forskningsmiljøer. Det skulle likevel gå helt til 1840-tallet før en tannlege ved navn Wells fant at de som ramlet i fylla på de nevnte festene ikke opplevde smerter når de trynet. Han eksperimenterte videre og en av hans kolleger fant senere ut at vi gjennom en rekke tilfeldigheter hadde fått et effektivt narkotikum, noe som har gagnet oss vel.

At Alexander Fleming oppfant penicilinet, må også kunne kalles tilfeldigheter. Han tuklet med stafylokokker og forlot noen slike i skåler og dro på ferie. Da han kom hjem fra ferien oppdaget han at skålene var fulle av mugg.  Det viste seg at muggsoppsporer fra naboens laboratorium hadde fløyet gjennom lufta og forurenset skålene. Fleming så at stafylokokkene var døde, mens muggsoppen florerte. Resten er historie gjennom tilfeldighetenes spill. 

Willhelm Röntgen lekte med elektriske ladninger i et tildekket glassrør for å se hva som kunne skje. Han oppdaget så et fluoriserende lysglimt på en papplate i det mørklagte rommet. Selvsagt måtte han putte hånden mellom lysstrålen og papplaten, og gjett hva han så da? Gjennom å forske på noe helt annet oppdaget også han noe som skulle velsigne medisinen i fremtiden. Like tilfeldig var det da Charles Goodyear var slurvete og sølte en bit blandet av gummi og svovel på en varm ovn. Istedenfor å smelte, slik den jo burde, ble den steinhard. Vipps hadde han oppdaget vulkaniseringen. Igjen en tilfeldighet.

Sveitseren George De Mestral var en hundeglad mann. Etter en luftetur med bikkja, plukket han borrefrø ut av pelsen på kjøteren og oppdaget at disse frøene hadde en krok som gjorde at de satt godt fast. Han lekte videre med det tilfeldige funnet. I dag er vi alle glade for at han oppfant borrelåsen. Likedan ville tilfeldighetene at Percy Spencer gjennom sin jobb med å utvikle radarteknologi plutselig fant at sjokoladen han hadde i lomma smeltet hurtig og uten påviselig grunn. Han jobbet med å utvikle magnetroner, noe som viste seg å generere mikrobølgesignaler. De fleste av oss har mikrobølgeovn på kjøkkenet takket være denne tilfeldigheten.

Det er ikke alle tilfeldigheter som har vært til like stor nytte som de ovenfornevnte. Alois Schicklgruber ble født i Østerrike i 1837. Han var en ganske enkel tollfunksjonær og burde egentlig gått ut av historien uten noe større styr. Alois var sønn av Maria Anna Schicklgruber. Nå var det slik at denne Maria var en temmelig løsaktig ung dame. Hun hadde nemlig født Alois lenge før hun giftet seg med Johann Georg Hiedler, en lokal møllersvenn. Faktum er at disse to turtelduene var så nært i slekt at de måtte søke biskopen om å få lov å gifte seg. Ikke ulikt våre egne bygder før i tiden lå også grisgrendte strøk i Østerrike under for sterk innavl. For egen del er jeg enda bestemor evig takknemlig for at hun i sin tid rodde over fjorden og giftet seg med bestefar. Dermed berget hun to slekter ned fra trærne. Familien kan til og med gå oppreist og snakke ganske rent den dag i dag.

Vel, jeg nevnte løsaktig. Maria hadde altså lausungen Alois og var lite lysten på å snakke om hvem som faktisk var faren. Johann, som hun giftet seg med, nektet å ha noe med gutten og gjøre og adopterte ham ikke, som jo var vanlig på den tiden. Senere valgte han likevel å hevde han var faren fordi det dukket opp en større arv han ville ha fingrene i. Det har seg slik at det var flere enn Johann som hadde vært tilstede både i og omkring Maria sent 1836, og følgelig vet vi lite om hvem som var Alois` far. En av pretendentene var Johanns bror, Nepomuk og en tredje var en velstående jødisk kjøpmann ved navn Frankenberger. Man kan forstå at Johann trengte en større arv for å ville påta seg farskapet.

Uansett, Alois ble født, tok morsnavnet Schicklgruber og beholdt dette frem til 1876. I 39 år het han altså Schicklgruber før han i 1976, av soknepresten, som følge av Johanns sikling etter en arv, fikk endret navn til Hitler, en omskrivning av Johanns Hiedler. Som dere skjønner er den mest interessante tilfeldigheten her at Alois` sønn het Adolf og ble etter hvert relativt kjent, herostratisk berømt som det gjerne heter. Det kan nok sies at tilfeldigheten fikk stor betydning for verden som vi kjenner den. Og alt dette fordi Maria opererte med kjønnslig køordning, og at en tilfeldig sokneprest skrev navnet Hitler istedenfor Hiedler.

2 verdenskrig var, etter mitt syn, verdens største tilfeldighet. Hadde Maria bare hatt kontroll på hvem som slapp til, for ikke å si nedentil, kunne det hele sett annerledes ut. I stedet valgte hun blindt en av dem, som tilfeldigvis het Hiedler, senere omskrevet til Hitler. Lausungens «far» fikk, ved en ny tilfeldighet, en arv ved å påstå at han var guttens far. En prest endret navnet for at Johann skulle være arveberettiget, Alois Schicklgruber ble Alois Hitler, siden presten valgte en omskrivning av Johanns Hiedler og dermed lå alt til rette for sønnen Adolf Hitler. Jeg hevder altså at 2 verdenskrig er verdens største tilfeldighet; selvsagt baserer jeg dette på mer enn løst snakk, noe det følgende ytterligere vil demonstrere.

I årene etter Weimarrepublikken i Tyskland led man under en stor økonomisk depresjon, begrepet hyperinflasjon kommer herfra. Historien fra 1. verdenskrig preget taperen og tyskere følte at de trengte en sterk mann for å ordne opp (nevnte jeg dagens Ungarn, USA, Tyrkia, også videre?). De fant Adolf Hitler. Min påstand baserer seg på det faktum at Hitlers far levde mesteparten av sitt liv som Schicklgruber, hans rettmessige fødenavn. Tilfeldighetene ville det seg slik at Hitlers bestemor levde med svingdør hva menn angikk og dermed tilfeldigvis «traff» en Hitler som agerte far, alternativet var til og med jødisk, noe som virkelig ville vært en nedtur for Adolf. Tror noen på alvor at en hvilken som helst østerriksk Adolf med jødisk bestefar hadde fått med seg tyskere, erobret det meste av Europa og slaktet flere titalls millioner av uskyldige mennesker, herunder 6 millioner jøder med det mål å utrydde jødene, under slagordet «Heil Schicklgruber»? Nei, tilfeldighetene styrer det meste sier nå jeg.

Gamlingene, regler og tegn

Det er mye å lære av å lytte til de gamle, heter det. Med årene blir jeg mer og mer opptatt av at man bør lytte til de eldre. Det har nok kanskje noe å gjøre med at jeg selv blir eldre. Det hender til og med at de eldre har noe fornuftig å si, naturligvis avhengig av hvilke eldre vi lytter til. Noen eldre er svært kloke, andre mindre kloke. De har imidlertid til felles at de har opplevd mangt og mye gjennom årene. Den livsvisdommen de har formidles på ulike måter og har ofte noe å gjøre med at man må gjøre sånn og slik, ellers får det gjerne konsekvenser, negative eller positive. Været mener mange eldre å kunne spå ut fra ulike tegn bare de vet om. To eldre kan spå sommeren totalt forskjellig ut fra samme tegn, noe som gjør at det ikke alltid er like lett å vite hva man skal tro. Slike tegn kan være temmelig forvirrende for uinvidde. 

Hjemme hos salig bestemor og bestefar vanket det mange regler, styrt av noe som av og til sikkert hadde vitenskapelig belegg, men også ofte basert på ren overtro. Utenfor trappa på  huset var det en kum med rist over. I denne skulle bøtta tømmes når du hadde vasket bilen. Det var ikke lov å tømme bøtta på bakken lengre oppe mot fjøset, bestemor mente nemlig at det ikke var gitt at de som bodde der ville like det. Hvem de som bodde der var, kom hun aldri nærmere inn på. Mange slike ting man har hørt preger en selv, jeg tømte faktisk aldri bøtta der, bare for å være på den sikre siden. Likedan er det slik at jeg aldri snur de nystekte brødene på hodet ut av formen når jeg tar dem ut av ovnen. Dette kan nemlig etter sigende føre til at en av ungene dine blir en bytting. De underjordiske bytter nemlig ut barnet ditt med en liten jævelunge om du gir dem åpningen, som altså er å snu brødene på hodet. Mange baker brød selv og som lærer gjennom over 30 år undrer man seg jo på om mange kanskje har bommet her og snudd brødene på hodet, gitt hva som øses ut i media om dagens jævelunger. Når det er sagt kan det nok like godt være dagens ungdoms oldeforeldre som var uforsiktige under baksten om man skal tolke besteforeldregenerasjonens oppførsel i kommentarfeltene på Facebook. Her ser det ut til å finnes mange byttinger.

Jeg har alltid med meg et sitteunderlag i sekken når jeg går i fjellet. Dette på bakgrunn av tillærte tegn og tanker. Man skal nemlig ikke sette seg på bakken uten noe under, da det kan medføre at man får «jordduinst». Likedan med steiner, disse kan gi «telladuinst». Det var bestefar som kom med disse advarslene om negative konsekvenser. Jeg tror i dag han nok mente noe om at man rett og slett risikerte en forkjølelse eller lignende av å bli kald i ræva. Kanskje hadde han et godt poeng her. Leger mener jo i dag at et sitteunderlag virker bra mot både hemmoroider og andre ubehageligheter som kan oppstå om man sitter på den kalde bakken. Bestefars advarsler om at jokeren i kortstokken var selve Satan og at kortspill generelt, men spesielt på søndager, ville føre oss lukt i undergangen, tror jeg nok neppe tåler en nærmere forskningsbasert granskning. Det kan for øvrig her legges til at bestemors måte å løse denne utfordringen på var like enkel og handlekraftig, som hun jo selv var. Hun spurte bestefar om det var jokerne som var problemet, noe han bekreftet. Da tok hun ut jokerne, hev dem i ovnen og fyrte på. Deretter sa hun: «snask å ti stille» til bestefar, som var satt sjakk matt. Vi spilte mye kort med bestemor opp gjennom årene, så langt ser det ut til å ha gått rimelig bra med både meg, mine brødre og søskenbarn, tross all spillingen hverdager som søndager.

Jeg nevnte værtegn. Det var mange ting som kunne fortelle om hvordan været kom til å bli. Bestefar hadde stadig utsagn om at ditt varslet datt. Det kunne være spesielle skyformasjoner mot kvelden, hvordan rogna vokste, samt ulike mer eller mindre plante og naturbaserte betraktninger. Han var imidlertid svært uvillig til å snakke om det etterpå om vi konfronterte ham med at det ble regn selv om han spådde sol. Han fikk likevel rett den gangen han skråsikkert uttalte: «Han blir ikkje ligganes længe» om snøfallet vi fikk en gang sent i mai. 

Bestefar, Altså farfar, mente også at vinterens snømengder kunne spås ut fra rogna. Om det var mye rognebær, kunne vi være sikker på at det ble lite snø til vinteren. Han var skråsikker på at rogna aldri bar tungt to ganger på rad. Dette utsagnet sto imidlertid i direkte motsetning til min andre bestefar, altså morfars ide om det stikk motsatte. Han var like sikker på at mye rognebær garanterte mye snø. Jeg viste alltid til den av de to som hadde hatt rett når jeg etter vinteren kunne fortelle at min bestefar visste alt om hvordan været ble. Alltid godt å være helgardert.

Selv er jeg ikke helt borte på dette med tegn, både for vær og annet. Jeg har mange teorier som har vist seg å holde stikk. Om skaresnyen bærer en voksen mann sankthansaften kan jeg garantere at det blir sen vår. Likedan er det sikkert at kvinner med diger bak lever lengre enn ektemenn som opplyser dem om den samme digre baken. Det er ikke lurt å tisse uten først å vaske fingrene om du har hakket chili. Dette siste har jeg selvsagt hørt fra en bekjent. Om du har vært på byen til tidlig morgen, blitt bedugget, og er bekymret for fruens reaksjon, har jeg følgende råd: Riv opp døra, og skrik ut at nå er du rimelig yven (kåt om du vil) og vil ha et nummer. Du kan ta deg fan på at kjerringa ligger og snorker når du kommer på soverommet.

«Kveldssol rød gjør morgen bløt», brukte mormor å si. Om dette har noe for seg stiller jeg meg tvilende til. Til det har jeg for mange ganger opplevd å våkne til strålende sol etter en vakker solnedgang, senest på sommeren nå i år, men selv har jeg et sikkert tegn som så langt alltid har vist seg å stemme: «Kveldssol rød gir morrabrød». En annen sak er det at resultatet så langt i livet har vært det samme om det nå er kveldssol, snø eller regn. Den dagen dette ikke lengre inntreffer, er jeg foreløpig usikker på om jeg kommer til å skrive et skråblikk om det.

Martyrer og jomfruer

For en tid siden kunne iranske medier fortelle oss at President Ebrahim Raisi var blitt martyr. Han hadde vært litt uheldig på en helikoptertur. Myndighetene hyller ham som rettskaffen, gudfryktig, vis og så videre. At vanlige folk kalte ham «slakteren fra Teheran», skrives det lite om. Jeg lar den gamle grisen råtne og ser heller litt på martyrbegrepet. Et begrep som dessverre brukes og misbrukes over en lav sko, litt avhengig av din egen politiske/religiøse overbevisning.

I litteraturen finner vi at ordet martyr, som så mange andre, kommer fra gresk og vitner om en person som gir sitt liv for sin religiøse overbevisning eller for en spesiell sak vedkommende måtte brenne for. Ordet er gammelt. Det skriver seg fra forfølgelsene kristne ble utsatt for i den første tiden etter Jesu korsfestelse, død og oppstandelse (ref kristen tro). Under romertiden, frem til Keiser Konstantin så lyset og ble kristen, ble kristne slaktet for fote. Det er her vi henter begrepet martyr fra. Siden den samme keiseren valgte å bli kristen, ble han kanonisert idet kirken så det som litt av et varp rent markedsføringsmessig, de slet jo litt med markedstilgangen på 200-tallet. Han ble med andre ord en helgen (sankt Konstantin). Det må legges til at en martyr kan bli kanonisert til helgen, mens keiseren døde av naturlige årsaker helt uten noe martyrium. Derav kan vi slutte at det faktisk er tøffere, rent religiøst sett, å være bare helgen. Dessuten har så mange dødd for sin tro at martyriumet etter hvert ble utsatt for alvorlig inflasjon. I dag må du virkelig stå på om du skal bli kanonisert, det holder ikke lengre å sprenge seg i lufta, som jo de siste årene har vært på moten.

Begrepet martyr kommer altså fra kristendommens spede start. Senere har andre religioner og livssyn brukt det samme begrep. Muslimene valgte å ta dette et par steg lengre. I tradisjonen, og dels Koranen, oppfattes martyrer som mennesker som dør i hellig krig, eller jihad. Nå betyr jihad mye mer enn det de fleste mennesker i dag forstår av ordet, men for enkelhets skyld bruker jeg det om mennesker som dreper andre i det de oppfatter som en hellig krig. Der vil det vil altså for noen fortone seg som svært fornuftig å sprenge seg selv og andre i lufta. Den tidligere presidenten drepte for fote, regimet oppfatter seg å være i krig med det meste, og dermed fant de det riktig å erklære at han ble martyr ved sin død. Han spiste forøvrig ikke bacon, noe som er et kjennetegn ved dagens martyrer. Statistikken viser at risikoen for å sprenge seg selv og andre i lufta øker signifikant omvendt proporsjonalt med minkingen i inntak i bacon. I tillegg til å smake vanvittig godt, har bacon vist seg å være en effektiv vaksine mot å sprenge seg selv i lufta.

Dette betyr, i en forstand, at han dermed har opparbeidet seg visse rettigheter, om man tar ideologien på alvor. Ikke bare kommer han til paradis og er berettiget 72 jomfruer, han får evig ereksjon også. Lysende utsikter for den døde president altså. Et paradis bestående av villige jomfruer og evig ståpikk. Han var jo ellers kjent for å være en sint eldre mann med skjegg. Dermed trår han inn i en tradisjon som slett ikke bare gjelder muslimske eldre menn. Det er heldigvis ikke alle sinte eldre menn som drar det så langt at de dreper de man er uenige med. Sinnet derimot, er ikke ulikt, om man tar en titt i kommentarfeltene i sosiale medier.

Problemet til våre hjemlige ideologer (Les eldre menn med svært dårlig folkeskikk) er at drap ikke ses på med helt blide øyne her hjemme på berget. Dessuten mangler de forsikringen om en haug med unge jomfruer i paradis og evig ståpikk. Et skille kan gå på det faktum at i et diktatur, kan man drepe for fote og berge saligheten uten å måtte stå til ansvar. Sinte menn i vesten vet at dreping er upopulært, og dermed lar de være. Sinnet derimot, er det verdt å se på. Kan det tenkes at sinte geistlige diktatorer og sinte vestlige ideologer har en felles utfordring?

Med årene svinner testosteronet hen. Evnen blir borte, selv om lysten og minnene er der. Kan det voldsomme sinnet som kommer til uttrykk rett og slett være frustrasjon over manglende ereksjon, et slags seksuelt traume? Vi må også ta viagra med i betraktningen. Selv om det finnes medisin for å få den falmende stolthet opp å stå, har den manglende folkeskikken fått damene til å se en annen vei. Damer ser ikke ut til å tenne på gamle surkuker som er sinte på #metoo, Pride, likestilling, elbiler, kommunen, Staten og annet suringene ser på som noe herk. Dessuten er det strengt tatt kun store pengesummer som får unge jomfruer til å vende seg mot sinte gamle grinebitere, som selvsagt ikke blir blidere av at de mangler de store pengesummene, noe som vanligvis skyldes noe de kaller Deep State og Fake news media. Dermed blir de kjempesinte av ren seksuell frustrasjon. Gamle sintinger i Iran derimot, vet jo at de får damer i fleng når de dør. De har med andre ord noe å se frem til, i motsetning til våre hjemlige grinebitere. De kan kun ta det ut på facebook, uten at det gir dem hverken ereksjon eller damer. Ikke rart de blir sinte.

Vi får trøste oss med at en liten titt i det religiøse grunnlaget for tanken om Jihad viser oss at saken er mildt sagt omdiskutert. Det har seg slik at ideene om hva man skal motta, dels handler om krig i islams navn. Det er jo bare de sinte gamle gubbene som hevder at dette er i Guds navn. Vi andre må jo bare stole på det de sier, noe som jo er vanskelig siden de stort sett lyver om alt annet også, som sinte gamle menn ofte gjør. Dessuten gjelder jihad i like stor grad muslimers anstrengelse for å leve etter Guds bud. Disse budene er forøvrig skremmende like den kristne Guds bud, men det liker vi ikke å snakke så høyt om.

Videre tror jeg at de sinte gamle geistlige har glemt en viktig ting når de drømmer om villige jomfruer og evig ereksjon. De sliter nemlig også med homofile, forøvrig ikke ulikt mange sinte gamle vestlige menn. Når de sinte geistlige ser frem til evigheten glemmer de at i skriftene og tradisjonene står det fint lite om hvilket kjønn disse jomfruene skal ha. Jeg nevner videre at homofile som ikke har debutert seksuelt også betegnes som jomfruer.

Det kan nok bli en skremmende evighet å gå inn i for en gammel geistlig grinebiter når pikken står, lysten og evnen er der og man er heterofil på sin hals, om de villige jomfruene har store muskler og en minst like brukbar ereksjon. Jeg ser for meg at den avdøde president allerede har møtt sin første jomfru. Han heter Ben, er 2 meter høy, med hår på brystet, har digre muskler og tilsvarende snurrebass. Han hilser den tidligere president med et fast, mannlig håndtrykk og sier «My name is Ben, Ben…d Over! Og vi snakker her om selveste evigheten, Insha Allah.

Kjempeklok når jeg dør

 

Etter sigende er det slik at man blir meget klokere med årene. Det er som om man skal modnes fra det grønne eplekartet man en gang var til å bli et riktig ferdig modnet rødt eple. Jeg nevnte dette til en kjenning i en samtale, hvorpå han straks påpekte likheten mellom å gå fra å være populistisk partileder til å bli Nelson Mandela, jeg lar det ligge og unnlater klokelig å nevne navn på den kjente populistiske partilederen min bekjente snakket om, men det hadde noe å gjøre med og møte seg selv i døra når partimedlemmer skriver noe i whiskyfylla på Facebook. Men om det nå er slik at visdommen kommer med årene, vil nok både jeg og andre være kjempekloke når vi dør. På veien mot uendelig visdom og klokskap gjør man seg jo noen tanker om hvordan livet egentlig har artet seg fra de gode gamle dager. Kan hende var de gode gamle dager ikke så gode som vi vil ha det til. Kanskje sier dette heller mer om at det var godt å være yngre.

Hvordan har nå livet forløpt for de av oss som må kunne karakterisere oss som godt og vel middelaldrende? Har vi egentlig kommet så langt? Om vi går tilbake til den tiden da vi ikke var annet enn et lystent glimt i pappas øyne, var vi allerede da smarte? Hadde vi i oss det som etter hvert skulle sette oss i stand til å reise til månen, utvikle datamaskiner og all verdens ny teknologi? Eller var dette noe som lå i oss og trengte å modnes litt, ikke ulikt nevnte populist. Har vi evnet å nærme oss en Mandela eller Ghandi i klokskap og visdom?

I det vi skrek oss ut i verden mellom mammas lår, møtte vi en skremmende virkelighet. Vi var totalt hjelpeløse. Varmt, lunt og godt hadde vi ligget inne i mamma og gjæret. Vi ble etter hvert så store at vi skulle ut, ut i den virkelige verden. Vi var helt uten evne til å gjøre rede for oss, langt mindre til å ivareta oss selv, i motsetning til for eksempel kyr. Når kalven har kommet ut, går det kun få timer før den er i stand til å løpe avgårde på sine første ustødige skritt i livet. Vi hevder jo å være født med ski på beina, noe alle fødende norske kvinner takker sin skaper for at ikke er tilfellet. Det er da ille nok å presse et menneske ut av et relativt lite hull, om ikke mennesket skulle ha ski på i tillegg. I dag har jo ski gjerne stålkanter…..jeg lar det ligge. Kalven kan i det minste stå på beina.

Menneskebarn er helt ute av stand til å gjøre noe som helst for å endre egen situasjon ut over det å vræle. Vi er ute etter en ting og kun det. Skal du stoppe munnen på et barn er det en ting som gjelder. Gi dem pupp. Pupper kan virkelig få stilnet skrikingen. Ingenting får et barn fortere rolig og stille enn en pupp i munnen. Det rare er at dette også gjelder et par tiår senere, i hvert fall hva gjelder de fleste guttebarn. 19-20 årige gutter, akkurat som spedbarn, har en lignende tendens til kun å tenke på pupper. Sannheten er vel at behovet for pupp også er noe selv middelaldrende menn kjenner på. For middelaldrende menns del kan utsikten til noe som har med pupp å gjøre faktisk få dem til både å støvsuge og vaske hus. Visse ting endrer seg altså ikke.

Men utover dette med pupp, er det slik at det nyfødte barn stort sett driter og sover, noe som faktisk ikke er helt unormalt for tenåringer heller. Hvor er utviklingen her? Sånn i syv til åttemånedersalderen begynner vi å krype rundt mette og gode etter å ha suttet på en flaske. Den samme situasjonen gjentar seg faktisk ofte 16 år senere. Da havner vi stadig krypende på knærne rundt uten særlig kontroll lørdagskveldene, etter nærkontakt med nettopp flasker. Det hele er svært likt småbarn som vagger frem og tilbake på knær og hender mens hodet virrer på slitne nakkemuskler. Evnen til å fokusere på det som er foran oss er i beste fall marginalt tilstede.

I nevnte syvmånedersalderen har vi gjerne utviklet trangen til å putte lite næringsrike ting i munnen. Alt stappes i kjeften. Det samme gjentar seg nok en gang senere i tenårene, gjerne krypende på alle fire, mens man fortvilet forsøker å få restene av en kebab inn mellom gommene. Småen på syv måneder gulper lykkelig alt opp på pappas skulder mens tenåringen gjerne gjør dette i fanget til en kompis eller i baksetet på en politibil.

Da vi var små telte vi lett elle melle musen, titusen. Vårt forhold til antall var ikke på noen som helst måte utviklet. Senere i livet har jeg selv funnet meg selv, en utdannet mann, i oppgitte stunder klage til mine barn at «jeg har jo sagt dette minst 1000 ganger….). Mitt forhold til antall har altså utviklet seg lite. Vi blåser opp tall som en syvåring totalt uten evne til å føre regnskap, igjen viser jeg til populistiske politikere og deres evne til å finne monopolpenger til alle slags påfunn velgermassen til enhver tid måtte være opptatte av.

Når vi endelig har blitt tenåringer, har vi fått evnen til å tro at vi kan alt, husker alt, greier alt og trenger slett ikke noen til å gi oss råd om noe som helst. Det pussige er at nøyaktig det samme skjer når man godt og vel har passert middagshøyden og straks skal bruke pensjonisttiden på Facebook. Da har du blitt superekspert på atomkraft, vindteknologi, at elbiler er tull og vet godt at klimaendringer er en oppfinnelse deep state bruker for å holde helvete med oss og at vi greide oss fint med diesel i middelalderen og skal vel greie oss fint lenge med det lenge enda. Du skrek av smerte og motstand da du fikk vaksinen som liten. Når hyler du opp på nøyaktig samme måte om noen foreslår vaksine mot corona. Jeg påstår ikke antivaxxere er dumme, men man kan jo spørre seg om de ville vært positive til en vaksine mot ren dumhet?

Oppe i alderen rundt 80 begynner noen av oss dessuten å regenerere. Vi beveger oss stadig bakover i tid. Vi husker det som skjedde for 60 år siden som det var i går, men det er gjerne det eneste vi husker. De heldigste får flytte inn hos barna vi en gang hev på dør. Kanskje steller de for oss som vi en gang stelte for dem. Min mellomste sier stadig at jeg må huske hvem det er som skal trille meg i rullestol når jeg blir gammel, drittungen!

Før vi vet ordet av det, sitter vi på pleiehjemmet og må mates med skje og oppnår at ringen er sluttet og fornedrelsen oppnådd idet vi driter på oss og må skiftes bleie på. Forskjellen er gjerne at den som skiftet skitbleie på deg da du var 2 måneder gammel, syntes du var utrolig søt. Jeg tror at de som jobber på pleiehjem er dyktige fagfolk som vil behandle meg med respekt og verdighet så langt de formår, men jeg nekter å tro at en 25-årig kvinnelig vernepleier vil mene at den hårete 90-årige ræva mi er nusselig eller søt, i så tilfelle bør den aktuelle pleieren bures inne.

Sannheten er vel at livet egentlig er en golfball. Jeg har selv aldri forsøkt meg på nevnte idrett, men har skjønt at det dreier seg om å motta en rekke harde slag før man ender i et svart hull. Det er sannelig noen lystelige fremtidsutsikter spedbarnet har foran seg. Det er kanskje like greit å ikke spekulere for mye på om vi har utviklet særlig mye visdom gjennom årene.

Ordtak og selvhøytidelighet

 

 

Gamle ordtak forsvinner om vi ikke bruker dem. Selv har jeg ved gjentatte anledninger, i taler, gått skoene av meg ved å bruke ordtak publikum ikke aner hva betyr. I en avskjedstale til elevene ved folkehøgskolen jeg da jobbet ved for circa 20 år siden, kom jeg i skade for å bruke ordtaket «å hoppe etter Wirkola». Ordtaket viser til at det ikke var lett å skulle hoppe etter storhopper Wirkola (For ordens skyld, vi snakker om skihopp). Jeg kunne registrere at enkelte av foreldrene trakk gjenkjennende på smilebåndet. Elevene derimot, responderte dårlig. I ettertid forsøkte jeg å fritte ut de nevnte elever. Noen mente Wirkola lagde gode filmer, mens andre ikke ante hvem fyren var. Nå er vel ikke skihopping heller hva det en gang var, men jeg synes nå fortsatt det er et godt ordtak vi burde bruke oftere.

 

«Hvor lenge var Adam i Paradis»? Her beskriver man en situasjon hvor man forventer at noe negativt vil inntreffe snarest, som vil kullkaste det gode du opplever nå. Et minimum av kjennskap til Bibelen er nødvendig for å forstå ordtaket. I dag er det knapt lov å nevne Bibelens eksistens i skolen, dermed forsvinner jo også forståelsen av dette. I beste fall har noen ungdommer hørt om at foreldrene hoppet noe som het Paradis, mens andre vil lure på hvilken Adam vi snakker om og hva han har i Paris å gjøre. Ungdom bruker ikke disse uttrykkene mer og dermed dør de ut.

 

Salig bestemor hadde mange ord og uttrykk hun stadig gjorde bruk av. Utfordringen var at disse kun var kjent blant hennes nærmeste. «Spar spilte Moses og vant, utbrøt bestemor om hun la ut et sparkort og med det vant i Amerikaner eller Mattis, som vi ofte spilte. Bestefar satt da gjerne i bakgrunnen og klaget sin nød over kortspill. Preget av oppveksten i en bygd preget av et religiøst og pietistisk syn på kristendom, anså han dette som syndig, spesielt på søndagene. Under en konfrontasjon med bestemor om temaet, spurte hun hva som var problemet med kort. Han sa at det visste hun vel godt og pekte på jokerne i kortstokken. Da stakk bestemor jokerne i ovnen og fyrte på. «Sånn! Nå er kortstokken renset, snask og ti still», sa hun. Så spilte vi mer kort. «Hjerter i ræva til han som vant» kunne hun utbryte. Til dags dato vet hverken jeg eller mine brødre hva dette egentlig betydde. «Den står som bukk i nysny», betød at dette kortet ikke kunne trumfes av andre. «Det stemmer som hår på en snau svenske» var bestemors måte å bekrefte at en påstand var riktig.

 

«Et og drekk og vær glad» sa bestemor når vi ble servert middag. Når vi var ferdige, måtte tallerkenen være behørig tømt, ellers kom det: «Et opp maten! Tenk på negerungene i Afrika». Sultkatastrofene i Biafra preget nyhetsbildet og bestemor hadde et hjerte av gull. Hennes tanke var nok at vi skulle være ydmyke i forhold til vår overflod. I ettertid har jeg alltid husket å slikke i meg den siste peppersausresten når jeg spiser entrecote med fløtegratinerte poteter, alt for Afrika. Mange andre av hennes ord og uttrykk får jeg komme tilbake til om jeg tenker på å utgi en bok. Det må bli en tykk bok, for hun hadde fantastisk mange ordtak, gjerne parafraserte til det ugjenkjennelige.

 

Selv har jeg kommet opp med et par ordtak uten at de så langt har hatt noen nevneverdig suksess. «Du skal ikke kaste agurk når du sitter i drivhus», sa jeg til mine tremenninger, hvis far drev gartneri med nettopp agurk. De syntes det var sånn måtelig morsomt. En kompis jeg besøkte i Svolvær forsto visst heller ikke mitt nyomskrevne ordtak «Du skal ikke ta med loff til Lofoten». «Den som feirer flest fødselsdager, lever lengst» er jo mer en konstatering av fakta enn et ordtak. Likeledes er min personlige favoritt «Det er bedre å være rik, mett og varm, enn fattig, sulten og kald» mer en beskrivelse man kan forstå enn å tenke som et ordtak. En kjenning, som er aktiv i SV, ble faktisk krenket på vegne av fattige i verden da jeg dro frem dette høyst personlige ordtaket. Humor er i dag blitt plagsomt politisk.

 

Døden for ordtak er mastersyken. Her støtter jeg meg til forskning som viser til at den utstrakte spesialiseringen gjør at mennesker blir «allmendumme», man har rett og slett ikke lengre den allmenkunnskapen vi før hadde. Siden jeg har allmenlærerutdanning, som det da het, i bunnen, må jeg vel kunne alt? Her får jeg følge opp med at det verste jeg vet er folk som tror de vet alt. De er en stadig kilde til irritasjon for de av oss som faktisk gjør det. Så må jeg legge til i dagens mastersyke wokesamfunn at selvironi og humor er ment avæpnende og morsomt. Hører dere? Humor er faktisk ment å være morsomt, alt gjøres ikke i den mening å krenke noen. Det går altså fint å spøke med både hvite, svarte, jøder, samer, svensker og nordmenn, bare pass på settingen og hvem du forventer å le sammen med.

 

Min gamle fenrik fra befalsskolen brølte ut følgende i 1987: «Jeg driter i om dere er gule, svarte, brune, røde eller hvite. For meg er dere alle avskum»! Når du trengte det var han en varm omsorgsperson man kunne åpne seg for. Humor er altså ikke noe man finner på bare for å krenke. Er du mindre selvhøytidelig, blir du mindre krenket i livet. Selvhøytidelighet er gjerne synonymt med manglende evne til å le av seg selv. Ingen er så lette å le av, og ikke med, som selvhøytidelige mennesker Selv blir jeg krenket av organiserte mennesker. De organiserer alt perfekt fordi de er for late til å lete etter ting. Jeg hater latskap. Jeg legger ofte planer, men har en tendens til å glemme hvor jeg la dem. Men jeg er da ikke for lat til å lete, selv om jeg ikke finner dem.

 

 

 

Religion og stayerlåter på hjernen

 

Jeg befinner meg ofte i en tilstand hvor jeg går rundt og nynner for meg selv, ja liketil synger høyt, gjerne i dusjen til fruens fortvilelse. Plutselig har en eller annen sang festet seg i hjernen, og jeg blir ikke kvitt den. Kom til å tenke på dette siden jeg nå i flere timer har vært hjemsøkt av salmen «O bli hos meg» som stayerlåt i hodet. Slikt er til å bli sprø av. Det er  ikke tilfeldig at jeg går rundt og tenker på salmer. En oppvekst med søndagsskole og kirkebesøk med bestemor setter sine spor.

 

Det er også andre ting som setter sine spor. Fra jeg var liten var det obligatorisk å være med pappa i vedskogen. Tidene var litt annerledes da, potensialet i barnearbeid er i grunnen sterkt undervurdert i dag. Når skolene hadde høstferie, eller potetferie, som det het, hadde mine klassekamerater ferie, mens jeg måtte til pers i potetåkeren. Potetåkeren og vedskogen kommer alltid opp når jeg mimrer tilbake. Potetene kjøper jeg i dag i butikken, men jobben i vedskogen har fulgt meg i alle år. Jeg sager min egen ved med glede. Jeg pusker jevnt i skogen og koser meg med det. Det er en egen ro over det å svette seg gjennom en økt i skogen, god trening er det også. Jeg sager, kapper og kløyver, før jeg stabler veden og beundrer mitt verk. Det er få ting som gleder mer enn en vedsjå full av godt stablet ved. Jeg må innrømme at jeg kan stå lenge ute alene og nyte synet av vedsjåen full av ved. I den grad jeg har noen slags fetisjer, dreier det seg nok om ved, tørr og sirlig stablet ved.

 

Så kan man saktens spørre seg hva vedskogen har å gjøre med mine utfordringer med sanger som henger seg fast på hjernen. Det finnes grunner til dette, mange av dem er nært knyttet til søndagsskolen, hvor man frimodig skulle synge salmer, hver med den stemmen man hadde På skolen og i kirken sang vi også salmer. Dette var i tiden før man fikk utslett, og sure oppstøt av kristent innhold i skolen. Selv har jeg kristendom som fag på universitetet og kan titulere meg kristendomslærer, eller religionslærer, som det heter i dag, men nok om det. Besøk i forsamlingshuset på Øra med barndomsvenner i den læstadianske menigheten gjorde også sitt. Følgen er uansett at jeg i dag kan mange salmer utenat. En av salmene som stadig henger ved gjør det nok siden den har vært min følgesvenn i alle år, hver gang jeg tar frem motorsaga. Når jeg er på hytta, trenger jeg bare å titte inn i vedsjåen og umiddelbart dukker den samme salmen opp i hodet.

 

Jeg innrømmer at jeg knapt kan hente en pinne ved uten at jeg begynner å nynne på salmen «Milde Jesus, du som sagde», skrevet av Frans Michael Franzen, som vi jo alle husker i 1832. For spesielt interesserte finnes den som salme nummer 674 i Landstads reviderte salmebok. Det kan jo synes noe underlig at denne salmen følger meg, men faktum er at jeg måtte bli voksen før jeg tenkte på salmen som en salme. For meg fortalte «Du som sagde…..» at dette var en sang for vedskogen.  Du som sagde, sagde nødvendigvis ved, siden har salmen blitt min følgesvenn i skogen. Jeg lagde endog et eget vers som begynner slik: «Milde Jesus, du som sagde, sagde foten av min bror…..». Andre vers skal jeg la ligge, de er høyst private, men dreier seg om Jesus og hans forhold til ved, og er ikke egnet til offentlig fremføring, spesielt ikke av et utdannet menneske med oppvekst i et noenlunde møblert hjem.

 

En annen ting som gjør at jeg stadig har salmer på hjernen er Thalidomidskandalen på 50 og 60-tallet. Thalidomid var et legemiddel som rundt den tiden jeg ble unnfanget ble brukt som middel mot morgenkvalme hos gravide kvinner. Tragisk nok viste det seg at bivirkningene legemiddelet ga var dødfødte barn, eller barn med misdannelser. Selv kjenner jeg flere som ble født med korte armer som følge av dette, slikt er skjellsettende for et barnesinn. Da var selvsagt veien kort til å tenke på salmen «Her kommer dine arme små», av Hans Adolph Brorson fra 1732. Salmen er forøvrig nummer 36 i Norsk Salmebok, som vi vel alle vet. For min del synges alltid salmen slik «Her kommer dine armer små……..», selvsagt måtte det bli armer små for en liten gutt på søndagsskolen en gang på 70-tallet, med bekjente med korte stumper til armer.

 

Søndagsskolen ja. Den vekker blandede følelser hos meg. Det er nok mye min egen feil, gitt min tidlige kriminelle løpebane. Der min yngre bror ble født kriminell, homofil som han er, i 1971, altså før homofili ble avkriminalisert, var jeg født uskyldsren heterofil, men utviklet meg etterhvert til en hardkokt vaneforbryter. Det hadde seg nemlig slik at hver gang man møtte på søndagsskolen fikk man et lite gullfiskklistremerke. Dette klistret man på søndagsskoleboka. Når man hadde møtt 10 ganger fikk man et stjerneklistremerke. Du kan skjønne det var stas å ha mange slike på boka. Nå ville det seg slik at jeg ikke var den ivrigste til å møte på søndagsskolen. Dermed var det ikke så mye å vise til på forsiden av min bok. Jeg var imidlertid ikke rådløs. Da læreren var ute et nødvendig ærend, var jeg rask nedi veska hans. Der visste jeg å finne en hel haug med klistremerker. Boken min så da også straks ut som om den tilhørte en ekte veteran.

 

Læreren syntes det var underlig å se at jeg plutselig hadde bevis for en langt mer utstrakt tilstedeværelse enn hans regnskap tilsa. Dermed ble det etterforskning, vitneavhør og tiltalebeslutning. Jeg mistenker enda Anna Lena for å ha sladret, men sikker kan jeg jo ikke være og man skal jo ikke henge noen ut, de kan jo være helt fullstendig uskyldige (bare nevner det din forbaskede sladrehank).

Tiltalen munnet ut i fellende dom. På den tiden var korporlig avstraffelse enda ikke gått av moten og jeg måtte stå i rett på tåspissene, hengende etter et godt tak i øret, mens læreren konfirmerte meg kraftig. Jeg ble altså konfirmert av en geistlig lenge før konfirmasjonsalderen, det er få som er så grundig konfirmert som jeg.

 

Under selve konfirmasjonsseansen, altså eksekveringen av dommen, som forøvrig var en temmelig ydmykende affære, idet de andre stod og bivånet det fryktede øregrepet, som for øvrig kun ble gutter til del, kom det mange formaninger fra læreren/bøddelen. Han lekset skikkelig opp og avsluttet med å avkreve meg et løfte om å være snill gutt heretter. Det er klart man gjør seg noen tanker der man henger etter øret i neven til en håndfast søndagsskolelærer, livet passerer gjerne i revy. Jeg så for meg kirken og det som der var. Der inne henger det en fyr på veggen, spikret fast på et kors. Sånn går det når du ikke hører på presten tenkte jeg, og du kan ta deg fan på at jeg lovte kirkens mann å være snill heretter.

 

 

 

Hvor ble det av Lensmannen?

 

 

Det hender jeg henfaller i nostalgiske tanker. Ikke sånn at jeg ønsker at verden skal bli som den en gang var i det vi gjerne omtaler som de gode gamle dager, det forutsetter jo at man anser disse som bedre enn i dag, noe de ikke nødvendigvis var. Det er mer som gode minner om en forgangen tid, altså helt uten tanker om dagens politikk, samfunnsdebatt eller lignende. Slik ville det seg, igjen etter å ha grublet over saken i badstua hvor jeg gjerne gjør slikt, at jeg kom til å tenke på nærpolitireformen. Senterpartiets kjærlighetsbarn og halvbroren til partiets drøm om å løse opp alle sammenslåtte kommuner som Venstre og Krf  fikk slått sammen. Frem og tilbake er gjerne like langt, men dobbelt så dyrt.  Noen sterke meninger om dette har jeg ikke, men jeg kom i tanker om den gang vi hadde Lensmann i hjembygda. At livet var annerledes da er neppe noen nyhet. Det er vel neppe mye å utsette på en påstand om at vi ikke kommer tilbake til den tiden heller. Men å mimre om det skader ikke. Det følgende er dermed for ren mimring å anse.

 

Livet var ikke bare annerledes, det var på mange måter mye enklere tidlig på 80-tallet i Håkvik, slik jeg husker det. Narkotika hadde vi hørt om, men det var bare gærninger i byen som drev med slikt. I hjembygda var hjemmebrenningen så vidt omfattende at brystmelka i snitt holdt stødige 60%, avholdende læstadianere til tross. Narkotika var med andre ord helt overflødig. Gammellensmannen forholdt seg til hjemmebrenningen slik at man var på riktig side om det ble brent til eget forbruk. For vår del var det slik at dårlig heimebrent, altså fusel, sto i en egen flaske til bruk som klisterfjerner for ski. Det å drikke fusel, ble man visst skrekkelig fyllesyk av, har jeg hørt……. Det var omfattende salg som ble regnet som kriminelt.  Lensmannen forholdt seg ikke til nær eller fjernpoliti. Han hadde sitt å stri med og brukte de metoder han var fortrolig med. Han hadde kontroll på bygda, og om det skjedde noe galt, visste du at han kom og ordnet opp.

 

For oss som vokste opp på bygda var verden forutsigbar og grei. Vi visste for eksempel ikke noe om fargede eller negre, som det het før vi fikk fargefjernsyn. Det fantes ikke muhammedanere (bestemor kalte dem det) i Håkvik på den tiden. Vi var på ingen måte fordomsfrie, men vet man ikke at noen finnes er det vanskelig å spinne opp noen fordommer mot dem. Vi hadde nok med våre fordommer mot homofile, enslige mødre, kvinnelige prester, byfolk og andre merkverdigheter vi ikke trodde fantes blant oss.

 

Det vi visste med sikkerhet var at uansett hva som stod på, ville Lensmannen stille opp på kort varsel og ta seg av det, natt eller dag. Han utferdiget bøter, krevde dem inn og hadde andre reaksjonsmåter dagens politi ikke kjenner til eller får lov å benytte. Hadde noen begått hærverk, ble de røyket ut, dratt frem etter ørene (bokstavelig talt) og framstilt angrende for offeret for hærverket, som gjerne var en kokforbannet gårdbruker. Etter tilståelsen fulgte det gjerne lengre moraliseringer, før straffen ble utmålt og effektuert på stedet. Det betydde at man måtte rydde opp etter seg, før man arbeidet inn den verdien som var forringet som følge av hærverket. Dette betød gjerne steinplukking i åker, vedhogst, fjøsstell eller annet som kunne gagne offeret. Ingenting av dette havnet noen gang i noen form for offentlige registre. Bygdas latter hang over forbryteren til dommen var fullbyrdet og åkeren igjen fremsto grønn og fin slik at alle så at straffen var sonet.

 

Hadde en fyr satt lausuge på en dame, altså pult utenfor ekteskap (minst like vanlig da som nå), var det Lensmannen som stod for innkreving av bidrag. Statens innkrevingssentral var enda ikke oppfunnet. Vurderingen av hva som skulle betales og hvordan, ble gjort av Lensmannen. Her fantes mange finurlige løsninger. Jeg vet om menn som har gjort opp for seg gjennom faste, årlige leveranser av ferdig hogget ved, poteter, kjøtt, eller vaktmestertjenester til damen for å bidra til barnets oppvekst. Noen av dem har den dag i dag et godt forhold både til barn og mor, andre ikke. Jeg vet til og med om en som var så dugende til å måke snø og levere ved at han ble gift med mora til lausungen senere. Dette var nemlig så lenge siden at menn ikke kunne ta vare på barn. Det het morspresumsjon på fint.

 

Rent bortsett fra at jeg selv har gjort meg skyldig i ovenfornevnte synd (resultatet bor forøvrig på Hatteberget og har gitt meg 2 nydelige barnebarn), har jeg en tidligere karriere som hardkokt forbryter, straffen ble sonet sonet under Lensmann Nyborgs enevelde i 1982. Jeg hadde, av min far, fått en Tempo Comet 600. For uinvidde var dette svære saker. Alminnelige 50-kubikkere slet med å oppnå 55 km/t. Min Comet gjorde nesten 80. Da får det heller være at den var utstyrt med kåpe, altså et deksel som beskyttet knær og føtter mot kald vind. Dette ble ikke ansett som særlig mandig, men ble grundig oppveiet for av overlegen akselerasjon og toppfart. Den hadde liketil lang sal og plass til to.

 

Saken var den at Cometen ikke var registert. Nå betydde dette ikke all verden i og med at jeg ikke var gammel nok til å ha mopedsertifikat heller. Dessuten var min Comet å anse som lett motorsykkel med 60 kubikks motor. Mine 14 år var i så måte lite å stille opp med. Dette med alder var normalt ikke noe å bry seg med, noe heller ingen gjorde om man bare visste å kjøre sakte forbi husene til visse grinebitere, ingen nevnt, men på ingen som helst måte glemt (førrbainna surkuka).

 

Så en dag hadde jeg noen handpenger, som brant i lomma. Da falt det naturlig å dra på butikken for «å klatre dem opp», som det het. Dette innebar at jeg måtte krysse «den røde linjen», altså E-6, idet butikken lå på andre siden. Det var da jeg stoppet utenfor butikkdøra det skjedde. Bak meg svingte en orange Ford Consul (mener å huske det var en Consul Lensmann Nyborg hadde) opp og stoppet, og ut kom Lensmannen. Blodet frøs til is i årene. Jeg så for meg vann og brød, års utsettelse på sertifikatet, dom om for alltid å måtte kjøre fransk bil, eller annen tortur.

 

Han kom rolig gående mot meg, mens han studerte meg og Cometen. Spurte så, lett henkastet, om ikke dette var en lett motorsykkel og derfor krevde sertifikat. Stemmen min bar ikke så jeg nøyde meg med å nikke. Siden dette var den allvitende lensmannen, visste han selvsagt godt at jeg var bare 14 år og dermed ikke gammel nok til å tenke tanken på sertifikat til Cometen engang. Han påpekte også at det ikke var registreringsnummer på moppa, noe som ellers var populært i byen, der de jo også var så fine at de skrellet potetene før de spiste. Livet passerte i revy da han spurte om ikke jeg var Reidar sin gutt. Selvsagt visste han godt hvem både jeg, pappa og resten av slekta var. Vi snakker jo her om selveste Lensmannen.

 

Det var da han rolig la armen rundt skuldra på meg og uttalte følgende (omtrent som jeg husker det): «Nå skal du høre her unge mann. Her i bygda har vi det sånn at når man er for ung til å ha sertifikat og kjører uregistrert motorsykkel, gjelder det visse regler du må følge. Du skal aldri krysse E-6 før du er gammel nok og har registrert moped. Når du kjører med mopeden, skal du gjøre det på Kolonistvegen (vei opp til skogen, i dag kjent som Buveien). Nå leier du den tilbake og lover meg at du ikke krysse E6 mer. Hils bestefar din fra meg». Jeg krysset aldri mer E-6 med den uregisterte Cometen igjen. Den ble forøvrig heller aldri registrert.

 

Den nevnte nærpolitireformen har jeg, som nevnt, ingen som helst formening om. Jeg vil likevel savne tiden da vi hadde en vaskeekte Lensmann. En sånn som kjente alle. Han som visste hvilke gutter som risikerte grisebank hjemme eller hvilke jenter som ville bli avvist av familien om det kom fram at de hadde kjørt ulovlig moped, drukket, hatt sex etter en fest eller syndet på annet vis. Det skal sies at bygda lå til dels hardt under for sterke religiøse dogmer og den man elsket ble gjerne tuktet hardt. Han visste når det var lurt å fare lempelig frem og når det passet å dra inn opphavet. Han hadde tid til å stoppe og snakke om hvor i elva fisken bet best og når. Han formante oss om å høre etter hva læreren sa og gjerne gjøre leksene, selv om han skjønte at ikke alle skulle bli leger, lærere eller advokater. Noen skulle bli rørlegger og bønder, og det var like bra og viktig.

 

Jeg kan enda kjenne det svir i ørene etter de gangene han tok meg i øreflippen og halvveis løftet meg opp på tærne, mens han øste eder og forbannelse over meg om situasjonen krevde det. Selv om han avsluttet øretaket med et svært tydelig «Og Gudnåde deg hvis du er oppkjeftig gutt», må jeg innrømme at jeg tenker tilbake på Lensmannen med vemod og savn.

Begivenhetenes sentrum

 

Begivenhetenes sentrum

 

Det å befinne seg i begivenhetenes sentrum er noe de fleste av oss får oppleve minst en gang i livet. For mange skjer det oftere. Utrykket betyr at man for en stakket stund er gjenstand for alles oppmerksomhet. Dette kan skje frivillig eller ufrivillig. Ufrivillig skjer det de fleste mennesker når de blir født. Da sentrerer det meste i familien seg om den lille. Likeledes kan man ufrivillig bli gjenstand for intens oppmerksomhet i andre sammenhenger, gjerne representert ved dette lille diktet:

 

Inger ser din indre smerte

Ingen hører dine tause skrik

Ingen kjenner din sjels salte tårer

Men prøv å ta en forsiktig runk på bussen

Da skal plutselig alle bry seg (Parafrasert fra ukjent forfatter)

 

Heldigvis er det de færreste som opplever å befinne seg i begivenhetenes sentrum som følge av det diktet beskriver (Kan man kalle slikt for dikt forresten? Kjør debatt). Likevel er det mange som virkelig ønsker å være i sentrum av det som skjer. Politikere lever av å være i sentrum av begivenhetene. De er i grunn avhengige av det for å oppnå å få gjennomslag for det de brenner for. Men igjen; Sandra Borch, Ingvild Kjerkhol, og andre kunne nok kanskje tenkt seg andre typer berømmelse enn den herostratiske de oppnådde som følge av ting de helst så ikke ble bragt frem i lyset. En herostratisk berømmelse gir deg gjerne en plass i begivenhetenes sentrum, men av helt andre grunner enn du håpet på. Dette siste kan jo eksemplifiseres gjennom Erna Solbergs bravader ved Sindre ved sin (in)side. Vi husker Odd Nerdrums portrett av seg selv naken. Her ble det hevdet at han hadde lagt alen til sin vekst. Sindre Solberg maler ikke. Han kjøper ring i håp om at den gjør ham større. Om ikke annet gjorde den ham mer herostratisk berømt.

 

Andre driter i dette bare de blir berømte. Influensere lever av å bli sett. De gjør nærmest hva som helst for å komme i sentrum. En liten plastisk rekonstruert nordnorsk barbiedukke lekte i media med noe som minnet om narkotika på et bilde hun la ut. Selv om hun i ettertid beskrev hvor forferdelig det var å stå i mediestormen etterpå, mistenker jeg nok at hun lo hele veien til banken. Media lever av å finne mennesker de kan la komme i begivenhetenes sentrum for en liten stund. De skaper gjerne kjendiser ved å la helt alminnelige og totalt ukjente folk komme på realityTV. Deretter presenteres de som kjendiser og brukes igjen og igjen til de falmer og forsvinner ut av sentrum igjen.

 

 Det kan oppleves som litt trist når gamle stjerner dukker opp i Melodi grand Prix 30 år etter den ene hiten de hadde, for nok en gang å kjenne på det å være i begivenhetenes sentrum. Kanskje har de likevel noen minutter en god opplevelse av noe de sterkt har savnet, altså oppmerksomhet. For alle oss som legger ut noe på Facebook er det ikke annerledes. Vi er klikkhorer alle som en. Når vi legger ut noe, er det for at andre skal se det, andre skal se oss. Undertegnede ville neppe skrevet hverken dette eller noe annet om det ikke var fordi noen leste det, så meg og gjerne ga en form for respons. Vi liker alle å være i begivenhetenes sentrum på et eller annet nivå av og til.

 

Oslobyen er begivenhetenes sentrum, sør i Norge i hvertfall. Når det snør litt der nede, får vi andre virkelig høre det. Media er over seg av begeistring over endelig å kunne beskrive hvor ille de har det. Til og med når det er ordentlig uvær nordpå, hiver kjendiser seg på for selv å kunne være litt med. Her er et sitat fra forfatter og tidligere justisminister Anne Holt, som skrev følgende på facebook, og som for en stund bragte henne inni begivenhetenes sentrum igjen:

 

«Det må jo innrømmes. Det må jo det.

Måten nordlendingene tar orkan som river tak av hus, baller av mannfolk og dessuten drar opp hel småskog som tar seg en tur ut i ytterste stratosfære før den lander og knuser offentlige bygg, ser broer som farer på havet og tilfluktsrom som rives opp med grunnbetong fra «tyskertens» dager og bølgehøyder som ville lagt Barcode i grus, og slik de dessuten må krype sammen i strømløse småsamfunn og gjøre seg klare til blodrødmerket skredfare; alt dette er det jo faktisk imponerende at de møter med et oppgitt smil, stoisk ro og lette skuldertrekk.

Vi her sør fikk litt vel mye snø noen dager og deretter hålkeføre, liksom.

De ER tøffere enn oss.»

(For ordens skyld, og i disse henvisningstider, og siden jeg har skrevet mange oppgaver og slik risikerer å kaste agurk i drivhus, vil jeg igjen understreke at dette er klippet og limet fra Anne Holts egen facebookside, av 29.01.2024).

 

Vi nordlendinger liker å høre sånt fordi det får oss til å føle oss spesielle. Vi er faktisk i begivenhetenes sentrum en vanlig vinterdag fordi vi er så tøffe. Det er selvsagt best å komme i sentrum med positivt fortegn, selv om jeg nok føler for å korrigere den tidligere justisministeren en smule. Det der med at orkanen river ballene av mannfolk, mener jeg er en overdrivelse. Det er faktisk sjelden vi har pungen i friluft når det er orkan ute, selv om det er mindre mygg da.

 

Når jeg nå først nevner Oslobyen, som sentrum av begivenhetene, kan vi jo se at også geografi kan spille inn når vi snakker om temaet. Steder som selv mener å ha en spesiell status, liker å se seg som sentrum av både begivenhetene, men også som det geografiske sentrum. Og Oslobyen er så til de grader sentrum. Den er så sentrum at alle store konsern, som tjener sine penger av ressurser som slett ikke finnes i Oslobyen, registrerer sin adresse der, slik at det kan se ut som om det faktisk skapes verdier der. Du er virkelig i sentrum av begivenhetene når du kan bruke penger skapt av andre en annen plass, på en grunn staten har gitt deg retten til å utnytte heller enn de som bor der, til å gi tilbake til den samme plassen de er skapte på som rene almisser, og forvente takknemlighet, men dette var nå en avsporing fra saken.

 

Selv liker jeg å ta et etnografisk utgangspunkt når jeg tenker på sentrum. Basert på det bor jeg virkelig i sentrum av begivenhetene. Jeg er bosatt i sentrum av den kjente metropol Beisfjord. For de som ikke er sikre på hvor det er (uvitende ignoranter), kan det nevnes at den relativt nylig etablerte bygda Narvik ofte nevnes som nabo av den gamle stad Beisfjord, og at Beisfjord igjen er på andre siden av fjellet fra urtidens Håkvik, hvor jeg kommer fra, er barnefødt, og gjerne sitter på hytta og skriver ting som dette, etter å ha grublet i badstua over en øl eller to. Her må jeg ile til og påpeke at jeg ikke bor helt i selve sentrum av Beisfjord. Jeg bor i huset ved siden av. Rett skal være rett.

 

Dette innebærer at om jeg skal ta en tur ut i provinsen, til Oslobyen for eksempel, er jeg tvunget til å stå opp tidlig på natta, bruke bil eller taxi til Narvik, ta buss til Evenes (en annen kjent metropol), fly derfra til Gardermoen, et sted ute på landet, for så å ta tog til Oslobyen, som er trykket sammen innerst i en fjordtarm. Dette kan ta temmelig mange timer, selv om alt går etter ruta, noe det jo sjelden gjør.  Det å komme seg til Oslobyen er altså ikke nødvendigvis noe man tar lett på. Slik kan vi se hvor usentralt Oslobyen egentlig ligger, kanskje et halvt døgns reisetid i beste fall, fra Beisfjord.

 

Når man vet at Beisfjord ligger inne i, nettopp Beisfjorden, og at det kun går en vei dit, og den samme veien fører ut igjen, skjønner man ikke alle veier fører til Rom. Det er det faktisk bare en vei som gjør. I tillegg har det seg slik at denne veien er fryktelig rasutsatt. Snøras har en merkelig tendens til å forekomme på vinteren når fjorden er dekket av dårlig is man ikke kan ferdes på. Og siden statens vegvesen, i sin visdom, fant det opportunt å fjerne hevemekanismen på Beisfjordbrua slik at isbryter ikke kommer til, har man skapt en vanskelig situasjon for oss som lever begivenhetenes sentrum.

 

Om et snøskred kommer og stenger veien til sentrum av begivenhetene, altså Beisfjord, har man fått en forferdelig humanitær katastrofe. I et slikt tilfelle vil altså hele 7 milliarder mennesker være totalt isolerte fra Beisfjord. Sannelig kjenner man ansvaret tynge når man er i begivenhetenes sentrum.