Gjesteblogger Nora Løkeng

I dag slipper jeg noe så sjeldent som en gjesteblogger til. Min datter (heretter arveløs) har funnet det for godt å ironisere over sin far. Jeg leier henne herved ut til husvask og barnepass, idet hun er ukepengeløs heretter.

Rosablogger…?

Hva er en rosablogger? En som legger ut triste depressive ting, dårlige bilder og bare skriver tull, legger ut bilder av sminke, mat som du bestilte på en fancy restaurant og solnedgangen i Spania som var “helt sinnsyk fin”. Eller kanskje bilder av barnet ditt som du fikk da du var 14 år, og så kaller du deg Mamma til Michelle, og ender opp med å bli kjempe berømt? Se på Sophie Elise, mesteparten av hennes bilder og blogginnlegg består av lettkledde bilder på stranden, solnedganger og hele pakka. Hun er det man vil kalle en ordentlig rosablogger, og hun er kjempe berømt. Klart hun har tatt botox litt her og der, men det er vel det rosabloggere må, ikke sant? For at de skal bli en “ekte” rosablogger.

La oss gå tilbake ett år i tid. Vi satt rundt middagsbordet da pappa plutselig brøt ut med det siste jeg  hadde sett for meg, “Nora, jeg skal starte en blogg, en rosablogg, jeg skal bli rosablogger”. Det måtte prosesseres noen ganger rundt i hjernen min før jeg tenkte, “syke mann, du er snart 50 år gammel, også skal du starte en rosablogg”? Jeg så for meg pappa legge ut bilder av sminke, matbilder på fancy restauranter og av solnedgangen som var så vakker når han var på reise til Spania (selv om han aldri har vært i Spania). Jeg trodde han prøvde å bli like stor som Sophie Elise, eller Mamman til Michelle. Han skulle ta botox i leppene og bli skikkelig “pen”, ikke sant? Men selvfølgelig var det feil. Han skulle jo ikke bli som dem, han skulle lage en ny trend innenfor rosablogging.

Hjemme nå er det mye snakk om bloggingen hans. Husker sist vi satt i bilen i lag og trente hundene.Vi snakket om noe med en venninne av meg, plutselig sier han: “Nora, ta mobilen min og skriv ned dette på notater”. Han skulle skrive et nytt blogginnlegg, og så begynner han å bli gammel jo, så han husker ikke sånt etter noen timer når han skal begynne å skrive.

Siden han er “rosablogger”, men ikke legger ut bilder av sminke, god mat (unntatt pinnekjøttet) eller solnedgangen i Spania, må han jo ha en viss interesse for ting som er rosa. Jeg husker jeg hørte han milevis unna da han marsjerte stolt inn på rommet mitt og forklarte at han hadde bestilt seg ny slede. “Hvorfor er det en så big deal”, spurte jeg. Den var jo selvfølgelig rosa. Knæsj rosa som lyser i mørket. Og siden han har begynt å bli en eldre mann med dårlig rygg, er det et sete bak på sleden som han kan hvile ryggen på når han kjører langt.

Selvfølgelig skulle bloggen også få se den nye, fine, knæsj rosa sleden hans som lyser i mørket. “Ut å ta bilde”, sa han og forsvant.

Det er ikke sånn at han satser på mange lesere, for å si det sånn. Hvis du er interessert i rosablogging, går du ikke dit og leser. Men han har jo et par lesere, spesielt mine venner. Mine venner ja, hvorfor det egentlig? Han legger jo ut det motsatte av hva en “ekte” rosablogger skal. “Faren din er drit morsom Nora”! Den hører jeg ofte. Han er morsom, hvis du snakker med han eller møter han. Men på bloggen vet jeg altså ikke. Vet du hvorfor? Aldri lest den. Jeg leser mye rart som kommer opp her og der. Det hender faktisk en gang i blant at jeg leser om Sophie Elise eller Mamman til Michelle. De legger jo ikke egentlig ut så mye interessant for meg. Men når Anna Rasmussen,også kalt Mamman til Michelle, får sitt tredje barn i en alder av 21 år, er det jo litt interessant å se. Men tilbake til en annen rosablogg, han er ihvertfall veldig stolt av den. Han koser seg i sofaen når han har postet et nytt blogginnlegg og han vet det er artig. For han er god å skrive, det skal han ha. Og så kommenterer vennene hans på facebook der han har delt innlegget.

Her om dagen sa han, Nora, du skal få arve rosabloggen min når jeg ikke gidder mer. Jeg kan arve mye av han, men “rosabloggen” er vel ikke det som frister mest.

Hvis vi ser tilbake til toppen, er vel ikke pappa det man ville kalt en “ekte” rosablogger. Heller det man ville kalt en raring som liker rosa ting, men noen må jo ta den rollen i samfunnet også. Man kan ikke sammenligne de tre bloggerne her da. Ingen av dem er lik. Så kanskje flere 50-åringer bør hive seg på trenden?

Rutiner og retoriske spørsmål

"Er det faste plasser, eller..."? Alle som noen gang har hatt middagsgjester har fått dette spørsmålet. Spørsmålet er selvsagt retorisk ment, idet spørsmålsstiller utmerket godt vet at det er faste plasser i ethvert hjem. Der sitter far, der sitter mor, osv. Det bare er sånn. Vi velger likevel alltid å lyve. Vi svarer avkreftende med en liten latter at det slett ikke er faste plasser her. Dette sier vi mens vi stiller oss opp på vår egen plass for å markere. Gjestene kan sette seg hvor de vil, bare de holder seg langt unna akkurat denne plassen, og denne, og denne, og så videre.

Om du deltar på seminar, vil du oppleve at mennesker har en hang til faste plasser. Det samme skjer på hvert eneste kurs/seminar (hva pokker er egentlig forskjellen på kurs og seminar) jeg har vært på. Man går inn, finner seg en plass og setter seg ned. Etter en tid blir det pause. Man går ut, drikker kaffe og finner nøyaktig samme plass når man går inn igjen. Om seminaret varer over flere dager, kan du jo gjette hvor man sitter dag 2 og 3? Nøyaktig samme plass. Det verste er at dette ikke endrer seg heller. Ingen av de andre setter seg på ny plass. Dermed er det møysommelig oppbygde systemet trygt fordi vi mennesker alltid har faste plasser, vi er villige til å ofre en finger heller enn å bytte plass. Selvsagt hender det at noen er borte 1. dag og kommer til dag 2. Her kan mye stygt skje idet nykommeren enda ikke har satt seg inn i reglene. Noen går rett inn, setter seg ned og lurer på hvorfor de blir uglesette resten av seminaret. Et tips til nykommere, som kommer til 2. dag. Vent til alle har satt seg og sett deg så der det måtte være ledig, da vil kanskje folk snakke med deg i pausene etterpå likevel.

Vi er vanedyr, som andre dyr. Det vi er vant med er trygt. Da jeg og fruen studerte, og noen år etterpå, spedde vi på økonomien ved å jobbe som avløsere på diverse gårder. Melking av kyr og geiter ga kjærkomne tilskudd i slunkne studentkasser. Første dag under omvisningen påpekte alltid bonden hvordan han gjorde det, før han avsluttet med at vi selvsagt gjorde som vi ville. Bare tullprat naturligvis. Du kunne bare prøve å sette kosten på feil plass. Hver og en av de bøndene vi jobbet for var inne i fjøset når vi var dratt for å se at vi satte redskapene på samme plass som de brukte stå, samt at traktoren stod nøyaktig den veien, og ikke andre vei. Det ble aldri nevnt, men du kan  ta gift på at du fant traktoren snudd rett vei når du kom for å ta kveldsstellet.

Rutiner er en avart av faste plasser, eller kanskje er det faste plasser som er et resultat av rutiner. Ikke godt å si. Jeg har tidligere jobbet i et system som baserte mye av sin virksomhet på det trygge i gode, faste rutiner. Jeg tenker på forsvaret. Her har alt sin plass og ingenting overlates til tilfeldighetene. Sjefen for grønn tape har kontor til høyre for sjefen for svart tape. Oppstillinger av ulike typer var daglige rutineøvelser. Av og til hadde man svært formelle slike. Der skulle det gjerne utdeles medaljer og slikt. Her er rutiner og innøvd vane helt avgjørende. En høyere sjef går rundt og ser svært alvorlig ut. Han stillerseg foran en annen i uniform. Begge ser hverandre i øynene uten å fortrekke en mine. Under blikkutvekslingen får den som skal motta medaljen høre hvilken pokker til kar han er, før han får medaljen. Det tjener den militære utdanningen til den største ære at de har faste rutiner for å utdanne voksne folk som kan gjennomføre dette uten å briste i latter. Det var kanskje like greit at min karriere som offiser ble avsluttet relativt tidlig.

Når du har vært på butikken og handlet skjer det samme hver fordømte gang. Kassadama spør først om jeg skal ha kvitteringen. Hvorfor pokker spør hun om det? Kvitteringen er min den. Hun kan holde kjeft og gi meg den. Hun kunne like gjerne spurt om jeg ville ha tilbake vekslepengene. Deretter spør hun om jeg trenger en pose. På disken ligger det 4 pakker melk, 3 kaffeposer, 2 stk kjøttdeig, 1 pose poteter og 8 øl. Hvordan i helvete hadde hun tenkt jeg skulle få dette med uten en pose? Selvsagt skal jeg ha pose! Jeg skal ha 2, og ingen spørsmål!

Vår hang til faste rutiner har også positive sider. I dag oppleves det som svært ubehagelig å kjøre bil uten sikkerhetsseler. Vanens makt har med årene greid å få meg til å oppleve det som direkte ubehagelig å starte bilen uten først å ha tatt på selene. Det blir også ansett som direkte uansvarlig å la barn sitte løse i bil. Noen vaner er altså udelt positive.

Ellers er det å bemerke hva vaner angår at faste rutiner har hjulpet oss menn i større og større grad. Etter å ha trodd i hundrevis av år at vi kunne styre våre fruer, er det nå behagelig å ha gode rutiner på å la ting surre inn det ene øret før det siver langsomt ut av det andre. "Javel kjære" er innarbeidet vane i de fleste hjem og betyr at man unngår trøbbel, selv uten å ane hva som faktisk var et problem.  Damers vaner hva lytting angår er ikke som menns, hvor det går inn det ene og ut det andre øret. De suger til seg alt med begge ører, før det kommer rett ut av kjeften på sekundet. Ups. På tide med et lite "javel kjøre".

Cogito ergo sum

Rene Descartes regnes som den moderne filosofis far. Han trippet rundt omkring i Europa på 1600-tallet og grublet over mangt og mye. Han grunnet på det, og fant at ingenting kan betviles utenom det at en faktisk tviler. Av dette utledet han den læresetningen som ses på som selve grunnprinsippet for all filosofi; Cogito ergo sum, jeg tenker altså er jeg.

I dagens samfunn virker det som om tenkningen ikke alltid er det man mest gjør bruk av. Descartes første regel er at man ikke skal holde for sant noe man ikke klart erkjenner er det. Her ser vi at dagens politikere slett ikke hadde fått godkjent i Descartes` skole. Folk flest, altså de som i bunn og grunn driter i politikere, spesielt under valgkampen, forsøker med vekslende resultat å holde fast ved denne læresetningen. De fleste ender uansett opp med å erkjenne som faktum at det at vi tenker, faktisk er et uomtvistelig bevis for vår eksistens.

De senere år ser det imidlertid ut som om gamle Renes grunnprinsipp utfordres av en ny, bygd på samme lest, idet vi ikke lengre bruker for mye tid på å tenke i vårt dagligliv som er preget av tilværelsens uutholdelige letthet. Det er ikke lett å leve i verdens rikeste og kanskje mest velfungerende land. Vi har etterhvert blitt så mette at vi har blitt kraftig irriterte. Når vi går trett over å klage over hvor ille det er, må vi finne på noe nytt. Derfor ser vi etter nye ting vi kan irritere oss over. Vi finner fort at det alltid er noe å bli krenket av. Grunnprinsippet for dagens filosofi ser ut til å endre seg til; jeg krenkes, altså er jeg.

Alt er nå offer for en vurdering om vi kan la oss krenke over det som til enhver tid sies eller gjøres. Den politiske korrekthet danner grunnlaget for all dannelse. Det anses totalt udannet å si noe som ikke vurderes politisk korrekt. Uansett hvor man står politisk, har man selvsagt sin egen oppfatning av hva som er politisk korrekt. Selv de som mener deres eksistens avhenger av å være politisk ukorrekt, tenner til når de kan irritere seg over noe de mener krenker deres rett til å krenke andre.
Dette leder oss selvsagt videre til å finne betegnelser som er egnet til å krenke alle, en vrien oppgave må det innrømmes, men man kvier seg ikke, om enn oppgaven synes umulig.

La oss ta for oss raser. For noen vil bare den blotte erkjennelse av at ordet rase finnes, være nok til å føre til alvorlig kortslutning i sentralnervesystemet, mens atter andre igjen blir rasende om man ikke benytter de mest støtende karakteristikker de kan finne på. Før i tiden omtalte vi svarte mennesker, de kom fra Afrika, som negre. En fryktelig gammeldags betegnelse, både geografisk og etnisk i det det nevnte kontinent inneholder de fleste avskygninger av menneskerasens fargerikhet. Under mottoet"ja til et fargerikt kjøleskap" finner vi nye benevnelser, egnet til å krenke alle.
Vi bruker heller en betegnelse som både vil integrere de nevnte og gi dem som er avhengige av karakteristikker noe. La oss kalle negre for Sortlendinger. De kan stolt si de er fra Sortland, og slik fremstå som velintegrerte, samtidig som noen finner glede over å kunne gi deres rasesærtrekk et navn. En slik betegnelse ville gledet min gamle instruktør på befalsskolen i -87. Han var tydelig i sin uttalelse da han frimodig ytret:"Jeg bryr meg ikke om dere er svarte, hvite, røde eller gule. For meg er dere alle avskum"! En sann menneskevenn.

I dypeste respekt for den samiske befolkning, unngår vi heretter å omtale Lappugla som nettopp det. En mer korrekt betegnelse vil være urbefolkningsugla. Jeg er overbevist om at den omtalte ugla støtter oss i dette, stigmatisert blant ugler som den jo har vært. Ordet lapp, legger vi dødt og bruker det kun som titulering på selveste sametingspresidenten. Han omtales heretter som Laptop.

Kortnebbgås er ikke bra. Gåsa med det beskjedne snyteskaft skal ikke lide som mobbeoffer av sine mer velutstyrte medgjess. Alle gjess kaller vi rett og slett gjess, dermed unngår vi et uheldig fokus på nebbet. Mer langnebbete utgaver av arten har heller ikke noen grunn til å være nebbete, mens de med kort nebb slipper å henge med nebbet. Og når vi er inne på dette med lengde. Våre kortvokste venner har ofte blitt omtalt som dverger, en svært uheldig benevnelse, og selvsagt fryktelig krenkende. Vi vil heretter bruke betegnelsen -"personer med en alvorlig vertikal problemstilling". For ekstra lange utgaver av arten menneske, vil dette også fungere. Dermed vil de korte og de lange i snitt være som de fleste av oss andre.

I vissheten om at det også finnes mennesker som lar seg krenke på selv tegneseriefigurers vegne, tar vi med IS-gutta i samme rennet, de er jo tegneseriefigurer gode som noen. Dermed vil en norsk tegneseriefigur, som reiser til Syria for å kjempe for kalifatet betegnes konvertittentei. Nazigutta liker jo å hilse med et trivelig Heil. Siden de åpenbart ikke er mer enn 99% heile i toppen, kaller vi dem heller for Ikkeheile i det heile tatt.

Vi skal ikke omtale medlemmer av Humanetisk samfunn som vantro eller ikketroende. De er da troende til hva som helst som alle andre. De tror sterkt på ingenting, dermed kan de umulig kunne krenkes av salmer eller Jesus i skolen. Hvordan kan man la seg krenke av ingenting?
Dermed kaller vi dem ingenting. Det må de kunne leve med.

Alle fundamentalister, om de nå kaller seg kristne, muslimske, jødiske eller fandens oldemor, kaller vi rett og slett for gærninger. De er faktisk de eneste vi med rette, og i enhver sammenheng bør krenke så ofte og så mye vi kan. Når de blir lei av å la seg krenke vil de rett og slett gi opp surkingen og sprengingen av seg selv, og heller begynne med noe mer fornuftig.

Jeg tør selvsagt ikke komme inn på feminister, i vissheten om at det er en liten forskjell på terrorister og feminister med PMS. Man kan faktisk forhandle med terrorister. Men jeg unnlater å gå videre på dette sporet av frykt for konsekvensene.

Om rødstrømpene får av seg strømpene, liker vi dem straks bedre. Gærne IS-gutter kan heller begynne å spise bacon idet all statistikk viser at folk som spiser bacon i mindre grad er tilbøyelige til å sprenge seg selv i lufta. Nazigutta består stort sett av gutter med vanskelig forhold til egen seksualitet. De roer seg nok bare vi får dem til å komme ut av skapet.

Om vi krenker mer og surker mindre skal dere se verden blir et langt bedre sted å leve. Om jeg nå har glemt noen som burde krenkes, beklager jeg selvsagt dette

Tannlegeskrekk

Jeg satt i en tannlegestol her om dagen. Det er alltid en skjelsettende opplevelse for en med en oppvekst hvor nettopp tannleger, sammen med barnetvserien Pompel og Pilt, har dannet bakteppet for en sammenhengende serie av fryktelige mareritt, som har fortsatt helt inn i godt voksen alder. Jeg tenkte med meg selv; om jeg satt med valget mellom en ny fylling eller å nappe hårene av pungen ett for ett med pinsett, hadde nok pornopung virket fristende.

Det starter allerede når meldingen tikker inn på mobilen om morgenen. Der blir du påminnet om at det er på tide å forberede seg til å få dommen effektuert. Man blir bedt om å gjøre sin sjel klar for evigheten og innvilges et siste måltid (puss tennene godt etterpå), før man selv må starte vandringen mot Golgata med korset på ryggen. Det skrives riktignok på en litt annen måte, har du husket timen og smilefjes, men betydningen er ikke til å ta feil av. Golgata er for anledningen i Narvik, men føles slående lik. Korset du bærer er vissheten om at du i tillegg må betale for din egen henrettelse.

Vel inne hos bøddelen skjer det samme hver gang. Jeg skjærer rett inn og til høyre. Damen bak disken hilser i forbifarten hyggelig før hun kjenner meg igjen og får et verdig, medfølende uttrykk i ansiktet. Jeg går inn på det lille avlukket hvor frokosten ejakuleres bakveien i flytende form rett i skåla. Angstmage er faktisk betydelig verre enn magen kan være selv etter flere konjak en fredagskveld. Uten tanke på hvem som kommer etter meg, eller sitter på dødens forkammer/venteværelset lar jeg døra stå åpen etter meg. Enhver odør er bedre enn det du opplever hos tannlegen.

Man blir alltid sittende der lenge. Det føles ihvertfall slik. det er som om det er lagt inn tid til riktig å oppleve at livet passerer i revy i sakte film. Man får virkelig gnidd inn alle pinligheter man har forårsaket opp gjennom årene på en slik måte at man faktisk begynner å ta inn over seg det syndige liv man har levd og at den skjærsilden som venter, ikke bare er fortjent, men skal vare lenge. Tidligere kjærester, og folk man har vært på kant med står, liksom opphøyet i et tåkete skjær, og messer i kor - Korsfest, korsfest...

Det er sannelig ikke mye lykkefølelse en stakkar med tannlegeskrekk kjenner på der man sitter. Gi meg en ærlig strekkbenk, knip av meg fingrene med tang, waterboarding, hele pakka, bring it on! Bare spar meg for denne formen for tortur. Vårherre straffet oss for vår syndige livsførsel ved å ofre sin sønn på korset. Siden våre kollektive synder slik ble tilgitt undres jeg fortsatt over hvorfor Han lar oss få tenner. Vi fødes tannløse og går gjerne i graven på samme måte. Hva i all verden er i veien med et bra gebiss? Mitt tause spørsmål slynges ut i evigheten, men ingen svarer.

Før du vet ordet av det, står han der. La oss kalle han Trygve. Han hilser riktig hyggelig. Det er nesten slik at du ikke legger merke til den sorte hetten og den digre tveeggete øksa han holder i hånden. Han har på seg en blå drakt, den ser steril og fin ut. Øyeblikkelig får du assosiasjoner til millenniumserien Menn som hater kvinner, og scenen i kjelleren. Du kjenner et øyeblikk på et intenst ønske om å få oppleve din egen obduksjon. Så lett slipper man imidlertid ikke. Det bærer inn på kontoret. Trygve selv forsvinner. Han går sikkert inn på pauserommet og ler så hoggtennene vokser, mens han biter seg i leppen og nyter å suge inn sitt eget blod.

Inne på tannlegekontoret skal det tas røntgenbilder. "Det er ikke farlig, du kjenner det ikke" bedyrer tannlegeassistenten. Selv går han ut og trykker på knappen, mens du sitter der og får forplantningsorganene omstokket av de livsfarlige røntgenstrålene. En stakkars pasient utsettes med andre ord for enda mer fare, mens tannlegene selv gjemmer seg bak døra. Yrkesetikk fra helvete spør du meg.

Trygve kommer inn og ber deg legge deg tilbake og slappe av. Takke fan for avslapping. Stolen er ikke akkurat designet for å slappe av, men hvilket valg har du der du ligger på ryggen, prisgitt en mann med tilgang på mengder av sylskarpe gjenstander i umiddelbar nærhet? Det er som å bli buret inne i et amerikansk fengsel og havne på cella sammen med en muskuløs fyr på 2 meter og 140 kg. Når han presenterer seg med et lystent "My name is Ben, Bend Over", er det bare å bøye seg frem, bite i puta og ta det som en mann. Du har lite valg, din skjebne hviler nå i hendene på en sadist, som har viet sitt liv til å påføre andre mennesker smerte.

Hvordan skal man kunne stole på et menneske som lyver deg rett opp i ansiktet der han smilende forteller at dette skal gå fint, du vil ikke kjenne noen ting, mens han gjør klar en sprøyte? Jeg har vært utsatt for coloskopi. Der er de i det minste litt ærligere når de sier: "Dette kan oppleves litt ubehagelig", LITT????
Trygve er en sadist. Han liker seg der han står og er herre over din tilværelse her og nå.

Han tar på seg et munnbind, for å skjule gliset, bøyer seg frem og pirker i kjeften på deg. Du er stålsatt, hver muskel er spent til bristepunktet. All din konsentrasjon er viet til å få det gjort. Lenge har du mobilisert for å greie påkjenningen. Du har bedt, fastet og tømt deg alle veier for å makte å utstå torturen. Du er klar. Du står på en måte utenfor din egen kropp. Viljen har beseiret materien. La jævelen bore ivei, jeg er klar.

Sa jeg at fyren er en sadist? Han retter seg opp, kikker vitende på klokka og greier nesten å skjule triumfen når han sier at dette vil ta lengre tid enn han har til rådighet. Nå har jeg fått ny time om en måned, det er noe med en bro. Det vil uansett ikke bli noen bro mellom mitt og Trygves forhold. Nå venter en måned med løs mage i vissheten om at jeg skal gå gjennom det samme på nytt.

Norske verdier

Jeg er norsk, og som sådan opptatt av norske verdier. Ingenting er som norske verdier. Siden jeg er kristen er jeg også svært opptatt av at norske verdier bør henge sammen med kristendom, her har vi tross alt over 1000 års historie å ivareta, dette kommer jeg tilbake til. Når sant skal sies, er jeg egentlig ikke særlig opptatt av dette. Jeg er vel sånn brukbart oppdratt og kan praktisere alminnelig folkeskikk på en god dag, ihvertfall når jeg går inn for det. Det er bare det at temaet norske verdier har tatt litt av i årets valgkamp.

Jeg synes jo verdier, spesielt norske, høres kjempefint ut. Jeg er imidlertid svært usikker på hva det egentlig er. Kan det ha noe med mat å gjøre? Da jeg var liten var grøt på lørdag udiskutabelt. Dette var noe man bare ikke køddet med. Likedan var det faste rutiner på fredagskvelden. Det ble etablert en ny norsk fredagskveldverdi som het pizza da jeg var liten. Fra det store utland kom pizza inn i det norske hjem og ble en norsk verdi god som noen. De senere år har vår italiensk/norske matverdi blitt utfordret fra et annet utland. Nå er fredagstaco en rotekte norsk fredagskveldsverdi på matfronten, denne gang er det Mexico som er premissleverandør.

Idrett er en annen norsk verdi. Vi har jo den ekte, rotnorske skisporten. Dere vet, den med rene utøvere med sunn moral, selveste inbegrepet på norske verdier. Vi har selvsagt ikke noe til overs for doping, hvem har vel det? Derfor har vi sett litt gjennom fingrene med diverse fridrettutøvere, vektløftere og slike som ble tatt. Disse idrettene kan jo neppe representere norske verdier. Etter noen uheldige episoder har en del av befolkningen valgt å nyansere sitt syn på skisporten som leverandør av norske verdier, mens andre har sementert sitt syn på skisporten som uskyldig uthengt, og dermed en god representant for norske verdier likevel. Uten at jeg tar stilling til hva som er riktig her, er det vel mulig å anta at ihvertfall noen vil mene at skisporten ikke lengre representerer gode norske verdier.

For noen år siden var Drillos verdige utøvere av en idrett som viste frem noe av det beste av norske verdier, fullt på høyde med det beste i utlandet. Et samhandlende lag viste for allverden at den norske samarbeidsmodellen og organiseringen fra et lite, men verdibasert land, kunne spise kirsebær med de store. Ja, vi tar damelandslaget med i samme rennet. De vant både VM og EM, selv om de nok gikk under radaren idet gutta nå engang stjal oppmerksomheten til tross for at de egentlig aldri vant noe som helst annet en en svært god plassering på rankingen. Dermed krasjet plutselig vår norske likestillingsverdi samtidig. Det skulle tatt seg ut om damefotball ble estimert like mye som gutta. I dag er det ikke så mange som nevner den norske fotballmodellen som noe vi forbinder med gode, norske verdier.

Også behandlingen av homofile har blitt omtalt som en norsk verdi. Siden vi i 1972 valgte å avkriminalisere dype løp i bakrommet, for å låne fotballterminologi, har våre homofile venner etterhvert blitt et fargerikt innslag med sine parader. Dette har vært et fantastisk skue, ihvertfall inntil årets Prideparade i Kristiansand. Politiet fikk plutselig ikke stille i uniform i paraden, mens ordførerne sørpå nektet å heise regnbueflagget. Til og med den greie lederen av Krf var litt opptatt og ville ikke helt ta stilling her. Uansett falt verdien av denne norske verdien en smule etter dette.

Men tilbake til kristendommen da. Her har vi ihvertfall mange gode, norske verdier å føre videre. Vi vet jo fra Bibelen at lesbiske ikke utgjør et problem. Det står ingenting om at to kvinner ikke kan elske, for ikke å si elske med hverandre. Da må vi regne med at dette er innafor. Det stiller seg annerledes med gutta. Tukler de med hverandres edlere deler skal de drepes, kort og enkelt. Bibelen er tydelig her. Ikke mindre enn syv plasser i Bibelen klargjøres dette. Nøyaktig like mange ganger sier boka hva som skjer om vi spiser reker og andre skalldyr. En vederstyggelighet, må vite! Hvis vi alle enes om å ta avstand fra å spise reker, kan jeg leve med at det er en norsk verdi å synes homofile ekteskap er en synd.

Innvandrere utfordrer våre norske verdier mener enkelte politikere, mens andre mener de beriker og utvikler de samme verdier. Bibelen er ihvertfall forbilledlig i sitt syn på innvandring. I 2. Mosebok 22.21 forskrives det dødsstraff for den som plager innvandrere. Selv er jeg imot dødsstraff, men kanskje kan enkelte av våre folkevalgte muligens ha godt av å bli tilsnakket av en biskop, eller ihvertfall en sokneprest? Om vi leser 5. Mosebok 22.23 blir kanskje flere overbevist om at ikke alle norske verdier bør tas fra Skriften. Her beskrives som kjent dødsstraff for damer som er så uforsiktige at de lar seg voldta i byer.

Om jeg skulle slite litt økonomisk, er det jo greit at 2. Mosebok 21.7 forklarer meg reglene for hvordan jeg selger mine døtre. Jeg kjenner ikke markedsprisen for tenåringer nordfra, men her er det åpenbart muligheter skal vi tro Bibelen. Om nå min eldste, som er en gutt, velger å ikke høre etter hva jeg sier, er det også grei skuring. I 2. Mosebok 21.18 får jeg en lettfattelig klargjøring av hvordan jeg best steiner ham til døde (Øyvind. Du er herved advart)!

Kanskje er det best å ikke trekke religion inn i diskusjonen. Når alt kommer til alt er vår kristne religion egentlig bare et sett med regler fra Midtøsten. Jesus kunne gått i ett med flokken av gærne ISkrigere utseendemessig. For meg betyr den uansett mye. Jeg velger imidlertid å ikke prøve og pålegge andre min tros regler, og lever bra med det. Hver får kose seg med sin religion i fred og fordragelighet for min del. Vær likevel så inderlig snill å ikke prakk den på andre. Det er med religion som med et kjønnsorgan. Alle har det og alle har rett til å kose seg med det for seg selv i sitt lønnkammer. Men trekk det ikke frem i offentlighet, og ihvertfall ikke vis det til barn. Det burde være enkle regler.

Kanskje er det greit at vi slår oss til ro med at vi har det ganske fint her i landet? Fremtidsutsiktene er faktisk bedre for oss en de fleste andre land i verden, skal vi tro utenlandske eksperter fra land vi liker å sammenligne oss med. Kanskje skal vi ikke være så fryktelig snare med å definere noe som norsk eller ikke. De fleste av oss trenger ikke definere disse verdiene, vi er stort sett enige likevel Når vi koker det ned er det vel egentlig langt mer som fører oss sammen enn som skiller oss.

Barndommens fjell

I min barndom fantes det egentlig ikke fjell. De var selvsagt der, men de opplevdes ikke som fjell. De virker egentlig mye mer som fjell i dag, selv om de strengt tatt har blitt mindre med årene pga slitasje av vær og vind, altså forvitring. Nå har jo ikke dette noen praktisk betydning i høydemeter å snakke om til tross for at de unektelig har forvitret noe. Likevel hører begrepet forvitring med når vi skal snakke om hvorfor fjellene syntes så mye mindre før. Dette kommer jeg tilbake til.

Da jeg var yngre rekte jeg rundt i min barndoms fjell på kryss og tvers. Det var nemlig for så lenge siden at det ikke fantes datamaskiner, smarttelefoner og nettbrett. Skulle vi ha et nettbrett måtte vi pent gå på sløyden og snekre et selv. Av denne grunn visste vi mindre om det å kjede seg også. For min del ble det jakt og fiske. Disse interessene ble såpass altoppslukende at mine foreldre tidvis anså dette som et langt større problem enn om jeg satt inne en søndag og kjedet meg. Da kunne vi i det minste snakke sammen. Disse samtalene kunne gjerne ta form slik: "Ikke sitt her og lat deg, gå ut og øv på å rygge med tilhenger", hvorpå jeg svarte "ok"! Det ble lite kjedsomhet av slikt, dessuten kan jeg faktisk rygge med henger.

Men tilbake til fjellene. Jeg sprang, som sagt rundt der, med fiskestang eller hagle, noen gang begge deler. Hvis jeg skulle gjort det samme i dag ville jeg stadig måttet se til høyre eller venstre, opp eller ned, for kryssende trafikk. Det var nemlig slik i den tiden at toppturer ikke var oppfunnet. Vi drev for det meste der det var fiskevann og rypeterreng, dette omfattet i liten grad toppene. Selvsagt gikk vi av og til helt opp på feks Dronninga, men vi laget ikke noe leven av det og skrev aldri i noen bok. Det fantes heller ikke noen facebook å legge ut bilder på så vi kunne skryte av å ha vært der. Hadde vi hatt facebook ville vi sannsynligvis heller ikke ha sett at det var noe å skryte av. Hadde vi hatt facebook ville vi ikke engang ha visst hvordan vi skulle legge ut ting der siden det ikke var oppfunnet og vi dermed manglet opplæring til å gjøre slikt. Det skal sies at vi hadde kamera og slik mulighet til å ta bilder om vi ville. Det tok ikke mer enn et par uker å få bildene fremkalt heller. I fotoalbumene skrev vi gjerne litt tekst knyttet til bildene.

I dag må man ta høyde for kollisjoner siden det er så mye kryssende trafikk på grunn av toppturturistene. Facebook kommer nok til å flomme over av diskusjoner om hvem som har vikeplikt om noen år. Kollisjoner mellom fiskere og toppturturister blir nok nyhetssaker og støttegrupper for hver part dukker opp.

For oss som var unge var fjellene hverken høye eller lave. De bare var der, og de egnet seg utmerket til å gå i. Vi vandret rundt som noen tullinger, fisket og jaktet og skjønte overhodet ikke hvor kjedelig det egentlig var uten mobiltelefon. Det har sikkert noe med manglende skolegang å gjøre. Vi hadde rett og slett ikke utdanning til å forstå hvor ille vi kjedet oss. I dag ser jeg jo at jeg med såkalt høyere utdanning bruker mye mer tid på datamaskin enn på fjellet, jeg har nok lært mer om kjedsomhet enn jeg visste da.

Men i fjellene dro vi, ukedags ettermiddag som helg. Noen gang overnattet vi også, med telt eller uten. Jeg tør ikke tenke på hva vi ville ha gjort om vi den gang hadde hatt utdanning nok til å forstå at det ikke var 4Gdekning i fjellet. Vi hadde nok neppe turt å dra ut. Hadde vi da forstått at uten GPS og mobil med dekning til å ringe når ulykken var ute, ville vi vært i trøbbel. Siden vi ikke forsto at dette var livsnødvendigheter overlevde vi rett og slett fordi vi ikke skjønte bedre. Heldigvis vet jeg bedre i dag og har både GPS og mobil.

Men fjellene var, som nevnt, ikke bratte. De eksisterte, som en arena for de av oss som ennå ikke hadde forstått gleden av å kjede seg. Vi gikk opp og ned uten tanke på at det dreide seg om mange høydemeter. Ingen tenkte over at våre fjell faktisk var bratte eller høye. Jeg husker godt hvor stor fisken vi fikk i elva var. Den var vanvittig diger. Håkvikelva ga til enhver tid storfangst både hva antall og vekt angikk. I dag får vi mindre fisk i den samme elva. Det kan selvsagt ha noe å gjøre med at vi er blitt større, men jeg liker helst å tenke at alt var større før. Det meste syntes større før. Jeg var i sommer innom vannet jeg badet i som 7-8 åring på Nesna. Jeg husket hvor fantastisk stort og flott det var. Jeg ble veldig skuffet. Det var i sommer veldig lite og jeg kunne vasset lett over der jeg mintes eventyrlige dyp hvor store sjøormer gjemte seg.

Dette med at ting var større før gjelder ikke fjellene. De var både lavere og hadde slakere bakker. Dette er jo i strid med all kunnskap jeg har tilegnet meg med årene, og det er her vi kommer tilbake til det med forvitring. Etter retten skulle det vært lettere i dag å klatre i de nevnte fjell. Vitenskapen viser oss jo at de faktisk er blitt både lavere og slakere enn de oppleves i dag, nettopp på grunn av forvitring over tid. Det var dette jeg grublet på da jeg sakte klatret trappene opp til kontoret i går. Trappene har faktisk også blitt brattere og med flere trinn enn i fjor, stikk i strid med all forskning.

Det er dette med at forvitringen også gjelder en selv. Tidens tann sliter i liten grad på fjellet i forhold til hva den gjør med oss. Etter femti år kan du knapt registrere slitasje på min barndoms fjell. Da er det noe annet med min egen kropp. I hodet føltes fjellene mindre før, mens kroppen er av en annen oppfatning i dag. Det er forbitret at man forvitrer. Forbitring er en følge av forvitring!

Mens vi venter

Menns liv handler i stor grad om å vente. Kvinners liv handler tilsvarende i stor grad om å la menn vente. Kvinners garantert manglende evne til å ta avgjørelser hva klær og utseende angår har en avgjørende betydning for menns livskvalitet. Det eneste som er like garantert som dette er kvinners evne til ikke å bry seg en døyt om den smerte dette påfører menn. Bare tanken på å bli dratt med av fruen inn på en butikk for å se litt, er nok til å skremme vannet av en stakkar. Hva er det egentlig å se på? Enten skal du handle noe eller ikke! Skal du handle noe, går du bare inn og kjøper det. Om du ikke skal handle noe er det totalt bortkastet tid å se på noe du allikevel ikke skal ha.

For menn er dette kun venting. Vi må loffe slukøret i hælene på overkommandoen og vente på at de skal ta en avgjørelse. I det øyeblikk man går inn i butikken dreier det seg om venting på hva pokker hun finner ut at hun trenger, deretter dreier det seg om å vente på at hun ransaker resten av butikken for å se om det hun vil ha finnes i andre farger. Når hun så er blitt enig med seg selv om farge og form, må hun selvsagt inn på en annen tilsvarende butikk for å se om det samme finnes billigere der, helst på tilbud. Dette vil nemlig, for allverden, vise hennes gode økonomiske dømmekraft og dokumentere hvilket godt kjøp det egentlig var.

Nå skal det sies at man, med årene, i mindre grad blir utsatt for slikt. Etter endel kritikk for å sovne av inne på butikker, blir man gjerne henvist til en benk utenfor butikken. Ventingen der er tross alt lettere å leve med. Man sovner gjerne temmelig fort og kritikken for dette har også mildnet etterhvert.

Butikkventing er likevel ikke det verste. Om man nå for eksempel er invitert ut med venner en fredag, har du litt av et scenario i vente. Under middagen hjemme går diskusjonen høylydt om hva hun skal ha på seg. Dette skjer selvsagt totalt uten din medvirkning. Kvinner evner faktisk å diskutere dette med seg selv, så lenge du i stillhet venter mens de gjør det. Det gjør ingenting om du glipper med øynene og er helt stille. Du må bare ikke finne på å forlate under denne diskusjonen/monologen. Da viser du deg ufølsom. Du skal altså i stillhet vente på at hun blir enig med seg selv.

Deretter kan du faktisk ta deg en øl mens du venter videre. Nå behøver du ikke følge nevneverdig med, så lenge du er tilstede i huset. Det som nå skjer er at hun, etter dusjen, begynner å prøve klær. For ordens skyld; vi snakker her om klær hun har eid lenge. De er prøvd og brukt flere ganger. Hun vet altså utmerket godt hvorvidt de passer eller ikke. Hun kjenner fargen og formen og kan dette til fingerspissene. Like forbannet må de prøves flere ganger hver akkurat denne fredagen. Du kan gjerne tro at det gir gratispoeng å late som du er interessert og således kommentere plaggene. Det fungerer ikke slik likevel. Under denne utprøvingen er hun nemlig veldig hissig og klar til å angripe alt og alle. Det er en slags ekstremvariant av PMS som varer helt til hun har valgt bekledning. Det beste du kan gjøre er å vente i stillhet med ølen din, mens du later som du bryr deg, men holder kjeften lukket.

Denne prosessen kan ta veldig lang tid. Det har skjedd at menn har vært meldt savnet på jobb uka etter etter slik klesprøving. Menn har til og med blitt funnet ihjelsultet utenfor badet, mens fruen fremdeles stod inne på badet og kledde av og på seg. Dette er imidlertid i ekstreme tilfeller. Som regel tar dette ikke mer enn noen timer, men du må uansett vente.

Når dere etterhvert kommer på festen er det mer venting på gang. Nå skal nemlig vertinnen møte deg og fruen, og et selsomt rituale inntreffer. Mens du og verten venter, skal fruene kommentere hverandres bekledning. Det er påkrevd at du venter på dette en stund før verten får tillatelse til å be deg videre inn i stua. Av og til tar fruenes vurderinger av hverandres bekledning såpass lang tid at du rekker en øl eller endog en drink sammen med andre ventende menn. Dette kan bli riktig så hyggelig og du ser kanhende for deg en trivelig kveld. Før du vet ordet av det har imidlertid fruene blitt enige om hvor fint de er kledt og at det nå er på tide å ta kveld.

Du har selvsagt akkurat funnet tonen med gutta, stemningen er stigende og den helt spesielle single maltwhiskyen er satt frem for utprøving. Dermed spør du pent og forsiktig om hun kanskje kan vente bittelittegrann før dere går hjem. Er det virkelig noen som tror at den ventingen du har utført tidligere i uka betyr noe som helst nå?