Isaac Newton, din jævla kødd!

 

Isaac Newton, din jævla kødd!

 

Verden var forutsigbar og grei. Vi visste hva som skjedde og vi visste hva som kom til å skje. Vi kommer til å dø en eller annen gang tenkte vi. Vi trengte ikke å stille spørsmål om det som var elementær kunnskap. Det var bare å forholde seg til det som skjedde og det var vi vante med, vi visste jo ikke bedre. Så kom Isaac Newton og lærte oss om tyngdekraften. Etter dette ble verden for alminnelige nordlendinger endret til det verre.

 

Jeg tenker på de lekre jentene jeg gikk på skolen med for mange år siden. Uten tyngdekraften hadde de enda hatt sånne spretne pupper helt uten å fylle dem med alskens remedier, som de gjør i dag. Etter hans arbeide ble vi vitne til en dramatisk endring jo eldre damene ble. Det er herfra begrepet navlebeskuende kommer fra. Tyngdekraften har fart ille frem med puppene til damer på min alder.

 

Bedre er det ikke med menn på min alder. Før kunne jeg bende et spett over morrabrødet før frokost. Nå har man dessverre ikke den samme armstyrken mer, så det går ikke lengre.  Sannheten er vel den at kompassnåla også blir rammet av tyngdekraften. Den peker mer og mer sørover med årene. Skal man være sikker på å kunne imponere fruen med et anstendig morrabrød, må man gå på hendene. Akkurat det har heller ikke blitt lettere med årene. Jeg går ikke lengre på hendene, jeg går på trynet ned i gulvet. Manglende armstyrke og Newton har ødelagt alt.

 

Før i tiden var det meste enklere. Dødsårsaker for eksempel. Newton og andre forskere har til fulle vist oss hvor mye dårligere stelt det er med det meste nordpå også her. Før om årene hadde vi to dødsårsaker i Nord Norge. Enten stumpa vi på havet eller vi stumpa på land. Grei skuring det. Ingen grunn til å bruke energi på obduksjon. Døden skal jo ha sin årsak, før var det enten eller. Nå om dagen har vi fått vite hvor ille det står til her oppe. Tidligere gikk vi rundt og ante fred og ingen fare uten å forstå at vi hadde høyt kolesterol eller blodtrykk, som ville føre til hjertesvikt. Nå vet vi det, og er tvunget til å gå rundt med en evig redsel for å dø.

 

For å finne ut av dette går vi til legen. Sånne hadde vi ikke så mange av før, og hva skulle vi vel med dem? Det var jo ingen sykdommer vi kjente til. Før i tiden ble gamlingene ofte så gamle at vi måtte avlive dem selv. Nå om dagen er vi nesten heldige om vi lever til vi er konfirmerte. Og late…. Ungdommen nå om dagen er så late at de ikke en gang gidder å skulke skolen. I min ungdom hadde vi energi nok til å brenne heimbrent og drikke oss fulle på. Det var et langvarig slit å greie å bli rusavhengig. Slikt tar faktisk tid med heimbrent. Det smaker jævlig og må tvinges ned. Det var bare de tøffeste og mest dedikerte som gadd å stå i det lenge nok til å bli rusavhengige. Nå om dagen er det superlett å bli rusmisbruker med hasj og amfetamin og sånt. Alt skal være så enkelt i dag.

 

Før radioen og legene kom visste vi ikke hvor dårlig det stod til. Vi levde uten å ane at vi til enhver tid stod i fare for å dø av en eller annen sykdom. Nå vet vi at vi alltid er kjempesyke av et eller annet. Dermed må vi til lege for å finne ut hva vi er syke av og så har vi det gående. Ta med avføringsprøve skriver legen. Før i tiden her oppe hadde vi så lite mat at det kun var de mest velbeslåtte som hadde avføring. Dermed fikk ikke folk nordpå vite om alle de skumle sykdommene de hadde før de stumpet av og da spilte det jo ingen rolle lengre. Nå titter legen i dritten din og finner ut at du har kreft.

 

Folk var tøffere før. Under krigen hadde vi staute karer som stilte opp og kriget i kampene om Narvik. De var så tøffe at de ikke en gang trengte medaljer eller krigspensjon. De ante jo ikke hvor ille de egentlig hadde det under kampene, så de forstod jo ikke at påkjenningene de fikk under krigen var større enn dagliglivet på bygda her oppe. Så kom det selvsagt noen leger sørfra og fant ut at de hadde PTSD. Hadde vi sluppet legen hadde det vært greit, men ikke fan. Nå forstod jo veteranene hvor dårlig det stod til med helsa. Er det rart de begynte å drikke?

 

Da jeg vokste opp visste vi at livet var en seksuelt overførbar sykdom med garantert dødelig utfall. Vi hadde ikke golfbaner, men visste at livet var som å spille golf. Det var en rekke harde slag før du endte i et svart hull. Ingenting å tenke på altså. Det som kom det kom, uten at vi trengte å tenke så mye over det. Etter hvert forstod vi hvor ille det egentlig stod til. Da fikk vi selvsagt psykiske sykdommer av bekymringene dette skapte også.

 

Når du ikke visste om psykisk helse, var det heller ingen psykiske lidelser. Vi hadde en diagnose i gamle dager. Folk sleit med nervene. «Nu slit han Jens med nærvan» kunne bestefar si, han drev butikk. Da pakket han en eske med varer og sendte meg opp til Jens med varene. I huset til Jens var det mørkt. Da visste vi han slet med nærvan. Reglene var enkle; ring på og forlat. Jens fikk mat mens han slet med nærvan. Senere kom han på butikken og betalte og alt var i orden. Hadde Jens levd i dag, hadde han nok sultet i hjel siden butikken er nedlagt. Butikken til bestefar var helsestasjonen i hjembygda.

 

Som tiden gikk, forstod vi hvor ille det var her oppe. Da forstod vi også hvor vanskelig de måtte ha hatt det sørpå. Der vi først ble forbannet fordi søringene fortalte om hvor ille vi egentlig hadde det her, forstod vi etter hvert at det var søringene det egentlig var synd på. De hadde jo visst om alle disse sykdommene og lidelsene hele tiden. De hadde i alle år  måttet leve med det før vi forstod noe som helst av problemene. Det er mest synd på søringene, de visste jo om om Isaac Newton. Den jævla kødden!

 

 

 

Å stå frem

 

Å stå frem

 

Aviser er fortsatt en viktig del av hverdagen min. Nå om dagen i digital form, noe som dokumenterer at man følger med i tiden, som om man hadde noe valg. Det som irriterer meg mest med omlegging til digitale plattformer er at det er så upraktisk å slå i hjel fluer med PC eller mobiltelefon. Dessuten fungerer PC dårlig i en varm og fuktig badstue, mens avis her er helt konge. Når man leser i dagens medier, finner en at mer og mer av det stoff man tidligere fant interessant, du vet uvesentlige ting som krig og fred og sånt, er byttet ut med ting som virkelig gjenspeiler dagens nyhetsverdi. Vi snakker her om de ting som virkelig betyr noe, hvem som sa hva til hvem på en eller annen realityserie, hvilken kjendis er dummest (finnes det noen smarte?) eller hvilken kjent idiot kan overleve lengst på tørrfisk og skitprat på en øde øy. Har forstått at det i hovedsak dreier seg om at TV2, NRK, eller hvilket medium det nå er, finner en ukjent fyr på gata. De lar ham delta i et program hvor han konkurrerer med 40 andre om å få ligge med kronprinsessen (Ok. Det var litt før hun ble kronprinsesse og menget seg med Epstein og andre pedofile). Der har han sannsynligvis blitt smittet med klamydia, fått kjendisstatus og kan da delta i samme serie, denne gangen med andre «kjendiser», rekruttert på samme måte.

 

Alternativet til dette er at samme TV-kanal ringer opp en eller annen «has been»-kjendis, som for eksempel deltok norsk melodi grand prix i 1983 eller der omkring. Vedkommende vil gjerne oppleve å bli sett og omtalt igjen, for det er jo så trist å leve utenfor rampelyset, kanskje få fart på en karriere som aldri tok av, og da er en kjendisreality en bra start. Som dere skjønner er ikke dette helt min greie men hver sin lyst. Smaken er som kjent som baken, hårete og delt på midten. De som sender dette ser jo ut til å tjene penger på reklameinntekten dette genererer, noe som jo er en ærlig sak.

 

Det som virkelig setter fart på en forfalt karriere, altså etter at den forsofne kjendisen har blitt relansert gjennom en slik serie, evt den tidligere bryteren/håndballspilleren som må gjøre noe for fortsatt å bli gjenkjent på gata, er når vedkommende tar i bruk det ultimate for å komme på banen igjen. Det dreier seg om å stå frem med noe. Kari Traa var genial i så måte. Hun stod frem i media nesten naken i dusjen med hånden stukket ned i trusa. Dette ga selvsagt en mengde kommentarer i alle medier om hvor fantastisk det var at hun endelig stod frem. Herav kan vi slutte at om du føler for å vise frem et bilde av deg selv i bare trusa, med hånden stukket ned til genitaliene er det noe positivt, gjerne noe alle bør gjøre. Stå frem, stå frem! At hun tjente grovt på salget av egne truser er jo vissheten hun ler av hele veien til banken.

 

En ikke ukjent barbiedukke fra Harstad skapte for en tid siden furore med å legge ut et bilde av noe som kunne se ut som en liten pose med kokain, selv trodde jeg hun skulle fyre opp i ovnen med en sånn opptenningssak men jeg er jo så godtroende. Dette avstedkom selvsagt det godt beregnede ras av fordømmelse i media. Barbiedukken tjente en årsinntekt bare første uka av mediestormen. Etter en tid dabbet interessen av. Da stod hun selvsagt frem og fortalte om hvor vanskelig tiden etterpå hadde vært for henne, noe som igjen genererte en ukes tid med sympati i de samme medier, og igjen en solid inntektsøkning. Barbiedukke med juksepupper og falsk rumpe javel, men smart nok til å vite hvordan hun tjener gode penger på sine ikke fullt så smarte følgere.

 

Siden det jeg nå skriver også fremkommer på en blogg, for den som gidder å følge med på slikt. Til og med en blogg med rosa farge i bakgrunnen, er jo jeg også å anse som en slags rosablogger. Kanskje jeg også kan tjene litt på dette. Har faktisk vurdert å stå frem på torget i byen kun iført boxershorts, med hånda i et godt grep rundt det som befinner seg nedi der, altså bare nesten like offentlig som Kari Traa. Dette burde kunne gi en brukbar lønnsøkning. Dessverre er jeg redd de eneste som ville tjene på dette er ekstramannskapene politiet ville kalle inn for å bure inn en åpenbart gal skolerådgiver som blotter seg på gata. Kjendis ville jeg sikkert ha blitt, om enn ikke helt på samme måten som planen var. Får nok nøye meg med statens lønnsregulativ, jeg har i hvert fall til salt i såret, om ikke annet.

 

Det som uansett er sikkert er at sex selger. Om jeg skulle stått frem med noe, måtte det altså  ha noe med sex å gjøre. Å stå frem med at jeg er en helt vanlig heterofil mann og trofast mot kona holder ikke. Det er for kjedelig. Hva jeg og fruen, et ektepar oppe i årene, bedriver på soverommet er forhåpentligvis ikke særlig interessant for allmenheten. Å stå frem som nekrofil eller zoofil, gir mer blest, men jeg tror neppe det gir klingende mynt i kassa, snarere tvert imot. Nei det er nok best å holde seg til fruen og samtidig holde våre hjemlige aktiviteter på soverommet og langt utenfor media. Selv om sex selger er nok tiden ikke moden for halvnakne gamle gubber med ene hånden i trusa og et barbert marsvin i den andre, og godt er nå egentlig det.

 

 

 

 

 

 

Religiøse dogmer del 2

 

Religiøse dogmer del 2.

 

Del 1 forrige helg viste at jeg ble konfirmert i veldig tidlig alder, dog på en noe annen måte enn jeg senere ble på ordentlig i kirken. Den kirkelige delen av konfirmasjonen var opprinnelig ment som en overgang til voksen alder idet man bekreftet dåpen (confirmare, latin for å bekrefte) og dermed var klar for de voksnes verden. I praksis ble man likevel ikke voksen eller myndig i hjembygda på 80-tallet når man fylte 18 heller. På 18-årsdagen, gikk jeg på butikken og kjøpte 4 lange ølflasker til feiringen. Møtte pappa i døren, han kikket ned i posen, beslagla 2 øl og sa at 2 fikk være nok for kvelden. Muligens trodde han det ble med bare de to, han sjekket ikke alltid nivået på sine egne flasker med heimbrent i barskapet. Etter at han ble mer opptatt av det fikk jeg følgende tirade: «Det er fan ikke greit at du stjeler heimbrent, men når du gjør det må du til helvete ikke etterfylle med vann»! Jeg minnes ikke festen, så den var åpenbart bra etter datidens standard.

 

Men før dette, var det mer religiøs indoktrinering. Besøk med venner i den læstdadianske forsamling tilbød et kvinnesyn jeg fant ikke var helt innafor. Likeledes dette med homofili. Min yngre bror er selvsagt syndig og skyldig i både det ene og det andre, men skal i så fall dømmes for det og ikke homofil. Dette innså til og med staten etter at han ble født kriminell i 1971 og slikt sett burde gått rett fra fødestua i fengsel. i 1972 fant Stortinget ut at det var dumt å kriminalisere kjærlighet og fant å avslutte tåpeligheten. Dette slet en del nestekjærlige religiøse grupperinger med. De sliter faktisk med det enda, noe jeg kommer tilbake til.

 

På ulike vis har jeg havnet i diverse kristne menigheters møter, også de som lå i ytterkanten av sentrum. Slik ville det seg at jeg en vakker dag i ungdommen befant meg i pinsemenighetens kjærlige (les klamme) forsamling i Narvik. Her var det både pinsevenner og pinsevenninner. De viste meg bilder av mamma og pappa (hvor pokker hadde de dem fra, mine foreldre kjente dem ikke), snakket til meg som om vi var gamle venner til tross for at det ikke var pinse og ville absolutt ha meg til å be Gud om tilgivelse, uten at jeg ante hva jeg skulle ha gjort galt. Jeg ble lurt inn på møtet under falske premisser med løfter om kaker og saft, men siden det var suketter og rosiner i disse (her snakker vi virkelig djevelens verk), og saften smakte jævlig stakk jeg fort ut derfra. Ekte tro handler om noe annet enn suketter, rosiner, svak saft og annen djevelskap.

 

Som student ble det frikirken på Midtbakken i Alta jeg soknet til. Her var det skikkelig gladkristent, med gitar og hele hopprennet. Da eksfruen plutselig stakk av til fordel for en stakkars jævel i Kirkenes tenkte jeg det kunne være godt å ha noen å snakke med. Samtalen med pastoren ga imidlertid lite trøst. Så snart han fant ut at det ikke var håp om noen gjenforening innen ekteskapet, ble døren slamret igjen. Der i gården drev man ikke med barmhjertighet i utide. Like klar var meldingen fra en av stifterne av det som senere ble herostratisk kjent som Strandebarm prosti, jeg møtte ham i Kautokeino. Han forsikret at om kjerringa stakk, måtte jeg bare finne meg i å leve i sølibat resten av livet, ellers bar det rett til helvete. Hverken jeg eller min samboer var lite interessert i det siste alternativet, ikke fordi jeg trodde jeg ville havne der han prediket. Mer fordi jeg regnet med det allerede var fullt der, hovedsakelig av religiøse fundamentalister som denne predikanten selv. Jeg endte opp med å beholde både gudstroen og troen på det gode i mennesker. Sølibat har heller ikke vært min greie I ettertid har jeg funnet at det er mye lettere å forholde seg til Gud enn bakkemannskapet hans. De fungerer ofte mer som oppdragstakere i bemanningsbyrået fra helvete. Etter 34 år med nåværende frue, tenker jeg nok at Sjefen selv finner å kunne velsigne den skilsmissen.

 

Jeg endte altså opp som en ganske vanlig troende, noen vil si troende til litt av hvert. Jeg har blitt temmelig skeptisk til alle som vil moralisere ut fra deres egen forståelse av Bibelen. De leser gjerne det de ønsker, utelater det de ikke ønsker, og driter i det viktigste budet: det å gjøre mot andre som en vil at andre skal gjøre mot en selv. Disse moralistene har jeg blitt godt vaksinert mot gjennom årene. Siden noen av moralistene også driver med å blande religion og politikk, skal jeg gjøre noe jeg sjelden gjør, nemlig snakke seriøst om politikk – fanatisk religiøs politikk. Jeg skal til og med advare mot det.

 

Fanatiske religiøse tror sterkt, ikke bare på politikken sin, men visstnok også på Gud og på det de politisk-religiøse ledere sier. De roper høyere og høyere etter som de har sett hvor godt blandingen av religiøs fanatisme, mangel på kunnskap og fokus på økonomisk profitt i form av 30 sølvpenger fra rike sponsorer har fungert for å fange velgere i USA. De ser lett bort fra at noen av våre hjemlige religiøse politiske ledere har slitt litt med det sjuende bud og heller valgt å late som om hele familien bodde hjemme på barnerommet, mens de fikk dekket stortingsleilighet slik at de selv kunne dra økonomisk fordel av å stjele fra fellesskapet. De ser selvsagt bort fra den skrikende dobbeltmoralen disse lederne utviser. Dobbeltmoral er som kjent dobbelt så god som annen moral.

 

Jeg vokste opp med en slektning i hjembygda som mente mine meninger ville føre meg rett til helvete. Han tilhørte en lokal bokstavtro menighet. I menigheten anså man dans å være et vertikalt uttrykk for et horisontalt ønske. Predikantene advarte mot stående samleie, sikkert fordi de var redde det kunne føre til dans. Våre veier skiltes etter at han hoppet av normal festing i ungdomstiden, ikke på grunn av hvor han mente jeg ville ende, men mer fordi hans verden etter hvert dreide seg kun om menighet og tro og han hadde da ikke hadde tid til oss verdslige lengre. Da jeg mange år senere flyttet hjem, møttes vi og drakk kaffe sammen. Nå fikk jeg høre mer om hvor jeg var på vei gitt min aksept for min brors homofile praksis, som han uttalte det. Mitt syn på abort var heller ikke stuerent. Jeg skjønte det gjaldt å følge Bibelen, og jeg lå visstnok dårlig an. Jeg har ikke spurt ham, men jeg undres på hva han mente bibelen sa om det å voldta sine egne barn. Det fikk han heldigvis tid til å grunne på i fengslet senere etter å ha begått denne perversiteten. Nevnte jeg dobbeltmoral og nevnte han selv det å brenne i helvete?

 

Det er noe med dobbeltmoralen fanatiske religiøse gjerne utviser. Er det noe jeg har lært om religiøsitet og tro gjennom erfaring og etter hvert ganske omfattende akademiske studier innen emnet, er det at fanatisme aldri fører til noe godt. Du kan slappe helt av når fanatikere forteller at du skal rett til helvete. Det sier nok mer om hvor de selv er på vei. Før man drister seg til å moralisere er det nok lurt å feie for egen dør. Jeg er definitivt ikke den som skal kaste den første sten, jeg kjenner bjelken i mitt eget øye alt for godt.

 

Den senere tid har visse religiøst-politiske ledere i landet vårt tatt opp temaet om abort igjen. Krf har funnet nisjen som har fungert i bibelbeltet i USA. Slikt går dessverre aldri av mote i moralistiske miljøer. Unnfangelsen skjer visstnok så tidlig at abort må kalles drap. Til og med etter voldtekt sier de at man må rette seg etter dette. Man blir fristet til å ta dobbeltmoralistene på alvor og spørre dem om når de egentlig mener unnfangelsen finner sted. Er det idet de selv heller den første dosen med rohypnol i drinken til jenta?

Kjønnsrollemønsteret hos hyener

 Hos hyener er det slik at hunnene fødes med tenner. Disse bruker de til å herse med brødrene, skade dem og gjerne drepe dem. Er det flere hunner, går det veldig dårlig med de svakeste. For gutta handler livet om å please sjefstispa, ikke ulikt.......ja dere vet. Vi snakker om et matriarkalsk samfunn hvor kjerringa bestemmer alt. En hanne kan bli ektemann for sjefsbitchen. Han må gå henne til hånde i alt. Han må jakte og han må passe unger. Han må vente med å spise til sjefen har spist. Gjør han alt riktig kan det hende han får seg et nummer. Hadde tenkt å dra noen paralleller her, men fruen mener at jeg egentlig heller har lyst til å la det ligge. Jaja, sånn har de det hos hyenene

Religiøse dogmer del 1

 

Religiøse dogmer del 1

 

Jeg vil ikke påstå at jeg er mer traumatisert av oppveksten i hjembygda enn andre. Bare ganske normalt traumatisert, noe som nok svært mange med oppvokst i bygder som lå under for sterke religiøse dogmer vil kunne kjenne seg igjen i. Det er vel slik at jeg tenker tilbake på mye av det med både humor, ettertenksomhet, varme og gode minner, men også noen ikke fullt så gode. Besøk i diverse forsamlingshus, kirker og religiøse møter både hjemme og i byen, ga nemlig litt av hvert av minner på godt og vondt.

 

Vi kan starte med salmer. Jeg har oppdaget at jeg stadig kan de første versene av skremmende mange salmer utenat. Dette er nok sikkert et resultat av at bestemor utsatte meg for gjentatte religiøse møter og gudstjenester, noe hun selvsagt gjorde i beste mening. Jeg minnes enda henne med sjal i kirken, det var utenkelig for henne å gå i kirken uten sjal. Gjennom senere studier innen religion har jeg skjønt hvorfor dette var viktig for henne og andre. Det var et resultat av ideer, tanker og oppfatninger av hvordan man skal være kledd i kirken, oftest som følge av menns merkverdige trang til å kontrollere kvinners liv. Det er samme begrunnelse andre religiøse grupperinger har når de foreskriver obligatorisk bruk alt fra skjørt og fletter, via heldekkende burka, samt tildekking av hud og hår. Det er mye praksis rundt bekledning som har sin opprinnelse i religiøse dogmer. En forkynner fra en lokal sekt uttalte til meg i et såkalt dialogmøte i Alta i 1994 at «kvinner i bukser er bare halve kvinner», dette for å forklare hvorfor han nektet og håndhilse på den tredje møtedeltakeren, en kvinne ikledd bukse. Møtet ga underlig nok lite dialog og det ble ingen lange varme dusjer sammen etterpå.

 

Men tilbake til salmene. Det er et par jeg husker spesielt godt fordi jeg lærte dem utenat tidlig. Nynner stadig på dem i dag faktisk, selv om jeg måtte bli voksen før jeg i det hele tatt skjønte hva de handlet om. Siden familiens inntekt den gang var avhengig av vedsalg, har jeg et nært forhold til dette. Fra jeg var alt for ung var motorsag, øks og bruk av disse helt normalt. Hver gang jeg var ute i skogen og felte trær nynnet jeg «Milde Jesus du som sagde». Jeg gjør det faktisk enda selv om jeg i dag forstår at salmen ikke dreier seg om å sage.

 

Da jeg ble født var det i en tid da mange barn i Norge ble født med misdannelser som følge av et mye brukt legemiddel mot kvalme under graviditet, nemlig Thalidomid. Dette legemiddelet viste seg etter hvert å ha andre effekter enn bare å dempe kvalme. Det kunne faktisk også dempe vekst av armer. Jeg kjenner flere på min egen alder som går rundt med kun hender stikkende ut fra skuldra, fryktelig korte armer rett og slett, tragisk men sant. Det var derfor ikke så rart at salmen «Her kommer dine arme små» fikk en spesiell betydning for meg. Jeg sang frimodig «her kommer dine armer små» idet jeg jo visste at dette kom fra Jesus selv. Dette bekreftes jo av foregående nevnte salme «Milde Jesus du som sagde». Andre linje i denne salmen lyder jo «du som hender på dem lagde». Jeg har alltid tenkt at Jesus kanskje hadde det litt travelt og dermed var noen av oss litt uheldige og fikk armer som ikke var laget helt ferdig. Har man mye å gjøre kan det jo fort gå litt i ball for noen og enhver.

 

Min oppvekst inneholdt selvsagt også søndagsskole og hverdagsskole, en form for religiøs indoktrinering med nøyaktig samme målsetting som muslimenes «madrasaer» (religiøs skole for muslimer), altså bli en god kristen/muslim, samt det å omvende resten av verden til egen religion. På søndagsskolen gikk jeg mens jeg var i barneskolealder. Samme skolebygning, men en annen lærer. Metodikken var nok annerledes enn i dag idet læreren hadde en lei tendens til å korrigere både atferd og manglende innsats med et godt tak i øret, lugging eller smekk på fingrene med linjal. Det var bare gutter som ble denne type korreks til del. Når sant skal sies var det vel egentlig ikke alle gutter det gjaldt. Sannheten er vel at det grovt sett bare var meg og et par andre uskyldige som alltid ble funnet skyldige. Nåja, muligens var det bare meg, og kanskje var jeg ikke helt uskyldig.

 

Det var også slik at man på søndagsskolen kunne oppnå premiering og slippe straff. Man fikk et klistremerke av en gullfisk for hver gang man møtte opp. Denne kunne man klistre på skriveboka. Når man hadde 10 gullfisker fikk man klistre på en stjerne. Alt dette for å vise hvor flink man var til å møte opp. Kanskje det er derfra begrepet stjerneelev dukket opp? Hva vet jeg, min karriere som stjerneelev endte fort som det skal vise seg.

 

Det skal sies at dette med søndagsskole stadig kom i konflikt med min fars forventninger om deltakelse i tidligere nevnte vedhogst. Hans oppfatning av nødvendigheten av å møte på søndagsskolen var noe annerledes enn bestemors oppfatning av samme. Det var derfor vanskelig å få til oppmøte hver søndag idet søndagene ofte hadde vedskogplikt på timeplanen. Likeledes var jeg aktiv innen idrett og derfor ble også søndagsskolen nedprioritert. Det er derfor ikke til å legge skjul på at min bok ikke så spesielt imponerende ut hva angikk klistremerker av gullfisk og stjerner.

 

Jeg så likevel løsninger, jeg ville jo gjerne være stjerneelev. På bokhandelen i byen kjøpte søndagsskolelæreren disse brettene med klistremerker. Selv om jeg var en urokråke, betydde ikke det at jeg ikke så løsninger, snarere tvert imot. Jeg så for mange løsninger, noe som kostet meg stadige tak i mine etter hvert såre ører. Jeg fikk bestemor til å kjøpe meg et par brett med gullfisk og stjerner, bestemor var snillest i verden. Dermed kunne jeg stille opp på neste søndagsskole med en imponerende rekke klistremerker på boka mi. Min status som stjerneelev var et faktum.

 

De andre elevene ble imponerte. Ikke at de trodde jeg hadde deltatt mer enn dem, men mer av min løsningsorienterte stil. Søndagsskolelæreren ble ikke like imponert. I pausen da vi skulle leke, måtte jeg stille til avhør. Det skal sies at selv om jeg var ekstremt løsningsorientert var jeg også nådeløst oppdratt (nevnte jeg dette med tak i øret og ris på ræva) når det kom til det å svare ærlig når voksne spurte. Oppdragelsen var sikkert kjærlig, men også med hard hånd. Jeg endte med å erkjenne min brøde og tilstå mine synder. Jeg kan nevne at dette med tilgivelse utelukkende var del av teoretisk pensum på søndagsskolen, ikke noe man praktiserte. «Den man elsker tukter man» gjaldt, og søndagsskolelæreren var åpenbart veldig glad i meg. Det vanket derfor både det ene og det andre, men om ikke annet kan jeg i hvert fall skryte av at jeg ganske sikkert var den første av mitt årskull som ble konfirmert. Jeg ble kraftig konfirmert allerede i tredje klasse på barneskolen.

Gi oss pragmatiske ledere

 

«Pappa, kan ikke du og mamma snakke om gamle dager»? Min mellomste stilte ofte dette spørsmålet da hun var liten. Hun yndet å sitte å høre på meg og fruen snakke om da vi var små, noe hun for så vidt fortsatt gjør. Selv slet jeg lenge med å ta inn over meg at min barndom kan omtales som gamle dager, men for mine barn er jo dette naturlig nok. I dag er det barnebarna som spør og bestefar gjør selvsagt sitt beste for å slå i dem skrøner av typen: «da bestefar var liten var det ikke slepebåter så vi barna måtte svømme ut for å taue malmbåtene til kai». Det er vel noe med hvilket perspektiv en ser det fra. Selv er jeg akkurat like barnslig i dag som i barndommen, kanskje mer når jeg tenker meg om. Det er jo ingen eldre som lenger har noen form for dempende effekt på hva jeg sier, eller her skriver. Det er bare oppdragelsen som eventuelt har noen form for innvirkning på hva jeg gir uttrykk for eller ikke. Jeg er blitt gammel nok til selv å bestemme hva jeg skriver om og hvordan. Jeg er faktisk så gammel at jeg vet utmerket godt hva som tar seg eller ikke ut i folks øyne. Jeg har til og med utdanning fra kurs i takt og tone fra befalsutdanningen. På en god dag kan jeg til og med praktisere dette. Heldigvis er jeg også gammel nok til å drite i hva som tar seg ut når det passer meg.

 

Da jeg vokste opp var det viktig dette med hva som «tar seg ut». Gutter skulle være slik og jenter slik. Gutter med hestehale var ikke ok. Hos de mer religiøst anlagte i hjembygda, var det slik at jentene hadde fletter og brukte skjørt. Når bestemor gikk til kirken, brukte hun skaut over håret, og Gud forby om man klappet i kirka når barnas vakre korsang endte. Homofili tok seg slett ikke ut. Det var i det hele tatt en mengde ting som bare ikke tok seg ut eller motsatt. Du måtte til enhver tid ta hensyn til hva som tok seg ut, ellers ville garantert minst en fra generasjonen over påpeke dette. På den tiden tok det seg ut at menn gjerne hadde både 5 og 6 barn. I dag tar det seg ut at barn har både 5 og 6 fedre. Vi kan vel rolig konkludere med at jeg har kommet et stykke opp i årene, noe jeg lever godt med. Alternativet er jo betydelig verre.

 

På den tiden var det ikke funnet opp datamaskiner, og poststeinalderens mobiltelefoner var så digre at de var et helt løft for en voksen mann, og dessuten så dyre at vanlige folk ikke hadde råd til en uansett. Om du hadde råd var det uansett så få andre som hadde råd at du likevel ikke hadde noen å ringe til. I den grad vi fikk bruke vanlig fasttelefon (det var dyrt) måtte vi bruke retningsnummer i tillegg til husets nummer. Jeg kan endog huske telefonsentraldamene på Nesna, de som alltid visste hvem som var hjemme eller ikke. Sveivet du på telefonen svarte damene «sentralen værsågod», så fortalte du hvem du ville prate med. Var kompisen du skulle ha tak i bortreist den helga fikk du vite det av sentralborddamene. De visste alt om alle. Det var selvsagt bare damer som jobbet der. Det skulle vel tatt seg ut med menn i slike jobber.

 

 Jeg husker til og med gærningene i AKP-ML som gikk i demonstrasjonstog mot automatiseringen av sentralen, når de ikke gikk i tog og demonstrerte mot noe annet. Det meste jeg husker om AKP-ML ville jeg forøvrig helst sluppet å huske. Mine tre første skoleår hadde vi disse gærningene som praksislærere, de hadde kuppet lærerskolen på Nesna. Der skulle revolusjonen starte med indoktrinering av de små. Blant de minst kontroversielle ting de lærte oss var at min far var kapitalist (han hadde arvet 300 mål dårlig skog og tok lærerutdanning siden man ikke kunne leve av å være kapitalistisk småbruker). Han måtte derfor dø når revolusjonen kom forklarte de revolusjonære lærerstudentene oss små. Heldigvis hadde vi Kamerat Mao og andre kamerater som skulle ta seg av oss, var trøsten de ga oss som erstatning for drepte fedre. Har enda i voksen alder mareritt om jævelskapen. «Arbeidere i alle land, foren dere» var et av slagordene. I dag burde de dømmes til å gå rundt og rope «arbeidere i alle land, tilgi oss». Jeg opplevde også høyresidens amerikanske ikon Reagan, contrasaffæren de satte i gang, samt støtten til diktaturer i sør og mellomamerika som det «demokratiske fyrtårnet» USA stod bak, og har i voksen alder jobbet iherdig for at mine egne barn skal holde seg unna politikkens tvilsomme yttersider. Mennesker som bekjenner seg til politiske -ismer og politiske ledere som får visjoner, er det mest skremmende jeg vet.

 

Jeg har mye mer sansen for pragmatiske mennesker. For et par år siden, stod jeg på Oslo Sentralbanestasjon og ventet i kø på en kiosk. Jeg skulle ha en pølse med brød på toget på vei til Kongsberg. Foran meg stod en person som skulle vise seg å være muslim. Han gikk frem til disken da det var hans tur, pekte på pølsene som hadde bacon rullet rundt og spurte på ordentlig kebabdialekt om det var svinekjøtt i dem. Dama bak disken opplyste at det var svinekjøtt i både pølsa og baconet. Fyren tenkte seg om og uttalte så: «Gi meg en sånn pølse men uten bacon, det blir litt mindre haram og jeg er veldig sulten. Allah vil sikkert forstå». Deretter lo både han, jeg og dama bak disken godt. Pragmatiske mennesker altså. Det finnes ikke noe bedre.

 

I min oppvekst hørte vi i grunn lite om muslimer, eller muhammedanere som bestemor omtalte dem. På den tiden var de fleste terrorister kristne. Jeg minnes uten glede IRA i Nord Irland, ETA i Spania og Herrens motstandsarme i Uganda. Hver dag bragte nyheter om angrep, vold og jævelskap, ofte i Jesu navn. I dag er det andre ekstremister fra yttersidene av politikken som bråker. Hver gang det smeller, kommer gærninger på yttersidene frem og kommenterer i hytt og pine. Ingen av dem kan stave  pragmatisk, samarbeide, eller fredelig sameksistens.

 

I dag forsøker Trump og Putin å fremstå som de beste kristne diktatorer mens de stjeler fra naboen og dreper barna hans. Muhammed Bin Salman (han som parterer journalister), Ayatollah Ali Khamenei i Iran (han med religiøst politi) og Erdogan (geiteskjenderen i Tyrkia, elsker å skrive det siden han krevde at Tyskland måtte straffeforfølge en tyrkisk opposisjonell bosatt i Tyskland, som skrev det samme), krangler om hvem som er den beste muslim, selv om Muhammed selv nok snur seg i graven. Netanyahu er det jødiske alibi blant ekstremistiske ledere, hvem hadde trodd vi skulle oppleve jødiske fascister? Hva angår sjefene for ulike -ismer, finner vi diktatorene i Kina og Nord Korea, slike land ynder å ha ordet demokrati eller folkerepublikk i navnet på landet. I Afrika kryr det av diktatorer som tilhører -ismer eller religioner helt avhengig av hvilke rikere diktatorer som vil sende dem penger og våpen i bytte mot retten til å hente de ressurser landene rår over. De bytter religion eller -ismer like ofte som Trump endrer mening. Dette er de vi har valgt til å styre verden. Kommentarfeltene i sosiale media overstrømmes av ekstremister fra ulike sider av gærningspekteret. Alle har den enkleste og beste løsningen. Den består som regel av å fjerne de som tenker annerledes enn dem selv.

 

Hva om vi heller valgte mennesker som den pragmatiske pølsespiseren jeg omtalte ovenfor? Jeg tror bestemt at det ville vært bedre enn de gærningene vi har gitt makten i dag.

 

 

Angrepet på Venezuela

 

USA har militært intervenert i Venezuela. De har arrestert presidenten i landet og sier nå at de reelt har tatt makten. Her til lands er det selvsagt mange som stiller spørsmål ved lovligheten av alt som skjer. Det er mange som mener USAs angrep er ulovlig og må regnes som et angrep på et annet land, forsøk på ulovlig innsetting av eget styre, og defacto en okkupasjon, ikke ulikt Russlands forbrytelse mot Ukraina.
Bruk likevel til å se på noen åpenbare kjensgjerninger. Vi snakker tross alt om en autoritær president som diktatorisk har brukt militære mot egne borgere for å tvinge sin vilje gjennom. Vi snakker om en president som bruker sin makt til å berike seg selv og sine kompiser gjennom åpenlys korrupsjon og som gir egne slektninger penger og makt. Vi snakker om en president som presser gjennom kontroll over massemedia med henblikk på å manipulere valg og ikke gidder legge skjul på det engang. Vi snakker om en president som snakker om demokrati men som ved hjelp av autoritære metoder undertrykker meningsmotstandere. Vi snakker om en president som etter eget forgodtbefinnende arresterer og stiller folk for retten bare fordi de er uenige med ham.
Presidenten i Venezuela er vel ikke noe særlig bedre han heller🤔

Begravelsespedagogikk

 En liten sann historie fra oppveksten: En vakker dag for lenge siden, kom jeg tuslende hjem fra skolen. Utenfor hos oss stod nabogutten Eirik, en del år yngre enn meg, og gråt sine modige tårer. Han hadde funnet en død spurv og møtte med dette dødens definitive endelighet, uforståelig som den kan være for en liten gutt. Ingen trøst hjalp, så jeg foreslo en skikkelig begravelse for fuglen. Jeg tok Eirik med i garasjen, snekret et lite kors, svidde inn spurv og årstallet med svipenn, så grov vi en grop i mammas blomsterbed. Deretter gravla vi den lille og satte opp korset. Jeg leste fadervår og sang en salme. Eirik syntes dette var så vakkert at humøret steg til uante høyder. Slik gikk det til at fuglen ble begravet 2 ganger. Den første begravelsen var så vellykket at Eirik insisterte på å grave den opp og gjenta suksessen.

Humor er morsomt

 

Humor er morsomt. Det er i grunn det som er poenget med humor. Humorens vesen er at man skal kunne si eller gjøre noe som får andre til å le. Det finnes mange former for humor. Noen humorister får folk til å le sammen. De har gjerne den gaven det er å skape moro uten at noen lir skade av det. Da er humor vakkert. Charlie Chaplin brukte ikke ord. Han var stumfilmens mester. Gjennom sitt skuespill fikk han andre til å le, ofte av ham selv. Dette er en kunst ikke alle behersker. Andre bruker andres tabber til å skape et rom hvor vi ler av noen. Det kan være gøy, men ikke alltid for alle. Kanskje sitter den rammedes barn og familie igjen uten helt å se humoren. Da har uskyldige blitt rammet av humoren, noe som ihvertfall ikke bør være humorens intensjon.

 

 I andre situasjoner er humoren et våpen man skal og bør bruke. Det er for eksempel når maktpersoner misbruker makten sin. Når humorister lager humor av Donald Trumps oppførsel, er det innafor. Da sparker man oppover mot den som har makt. Når Trump roper «quiet piggy» til en kvinnelig reporter som stiller spørsmål han ikke liker er det bare stygt og har ingenting med humor å gjøre, selv om halehenget hans ler. Da sparker han nedover og viser seg som alt annet enn humoristisk. I den grad diktatorer og sinte forståsegpåere, som raser mot rådmannen i kommentarfeltene på facebook, har noe til felles er det total mangel på selvironi. Mennesker uten selvironi, som rakker ned på nærmest alt i håp om at det går skei, trenger virkelig å bli gjenstand for humor, se det som en form for eksponeringsterapi om du vil.

 

 Det finnes rom for litt stygg humor også; «Den eneste sanne form for glede er skadefryd», sies det. Vi ler ofte med skadefryd, men det er en litt mer infam form for humor. Likevel er slik humor både forståelig og gjerne påkrevd når stortingsrepresentanter for eksempel hevder de bor hjemme på barnerommet og ikke i den betalte stortingsleiligheten og slik får skattefordeler.

 

 Lytehumor fungerer av og til, men helst i lukkede lag, der ingen med lyter rammes, med mindre det gjelder en god kompis selvsagt. Lytehumor på vegne av egne eller venners lyter er obligatorisk når jeg og venner tar en whisky sammen, og lyter finner vi uansett. God lytehumor kommer med hell fra de som evner å bruke egne lyter til å få frem poenger vi kan le av og med dette skape inkludering. Kan du se humoren i egne tabber eller lyter og le av dem, begynner vi å snakke ekte humor. Da kan humor være inkluderende. Å fortelle vitser om enkeltgrupper kan være ekskluderende eller inkluderende. Humor på sitt beste inkluderer sårbare minoritetsgrupper heller enn å ramme eller ekskludere dem. Det meste handler om hvor grensene går. De må være situasjonsavhengig flytende, så lett og så vanskelig på samme tid, og feile gjør vi alle mer eller mindre bevisst.

 

Det sies at når du er rundt mennesker, er det viktig å innrømme feil og beklage. Det er ingenting som får mennesker til å føle seg bedre enn når de får den gode følelsen av å ha rett og kunne påpeke andres feil. Det er litt av den samme følelsen du får når du fleiper med supereksperter og deres ekspertkommentarer om alt fra kjernefysikk, via vindmøller, distriktspolitikk og langt inn i reindrifta på facebook. Her synder jeg gjerne og ofte uten at samvittigheten plager meg nevneverdig.

 

 Den senere tid har det blitt på moten å bli krenket på vegne av andre. Dette er ødeleggende for all humor. Når woke bikker over og alt til enhver tid blir gjenstand for en vurdering av hvem som i verste fall kan tenkes å bli krenket av dette, går det som regel for langt. Jeg slår et slag for selvironien, gjerne andres men spesielt egen, og starter her.

 

Det ville seg slik at jeg og fruen en dag for mange år siden ble utsatt for en ekte humorist, velsigne ham. Denne humoristen hadde ikke noen form for oppgave som tilsa at humor burde vært hans virkemiddel, snarere tvert imot. Han var nemlig politi og stanset meg med bil medbringende tilhenger med 24 hunder, slede på taket av hengeren og en irritert frue i passasjersetet. Saken var at det eksisterte en viss divergens mellom angjeldende fartsgrense på stedet og min foretrukne hastighet.

 

 Da vi så politimannen som stod og viftet meg inn, begynte fruen å gi uttrykk for sine synspunkter vedrørende både min kjørehastighet, moral og så videre, og det temmelig høyrøstet. Dette fortsatte mens jeg rullet ned vinduet og forsøkte å la politimannen komme til med sine tanker om temaet. Det tok litt tid før fruen slapp ham inn i samtalen. Der og da ble jeg vitne til en ektefødt humorist. Han dreit fullstendig i woke, la hodet på blokken og ytret: «Jeg tror ikke det blir noe på deg i kveld».

 

 Politimannen tok her en kalkulert risiko hvor han i ytterste konsekvens satte jobben på spill foran humorens alter. Heldigvis hadde han sett an sitt publikum riktig, og berget med det både jobben og ræva. Fruen kunne bekrefte hans vurdering av mine utsikter til kvelden, og oppfordret liketil til litt uskyldig politivold. Da fruen og jeg på toppen brøt ut i latter av hans korrekte antakelse fikk en stor humorist sin belønning, selv om det var jeg som pent måtte forestå denne i form av en klekkelig avgift til staten i form av fartsbot. Men humoren var verdt de tusenlappene det kostet, dessuten kjørte jeg jo for fort og fortjente ikke bedre. Jeg glemte også helt av at jeg burde føle meg krenket.

 

Når et eneste ord kan ødelegge alt

 

Når et eneste ord kan ødelegge alt

 

Jeg kom til å tenke på en avisartikkel jeg leste for en tid siden. Jeg mener å huske det var fra USA uten at det spiller noen rolle. Saken omhandlet en mann som ble beskrevet i panegyriske vendinger. Han var for det første høy og mørk. Videre var han spandabel. Han inviterte damer ut på middag, hvor han fremviste gode manerer, trakk frem stolen og slike ting. Han ble beskrevet som god til å konversere og hadde masse lun humor. Etter middag endte det der det ofte gjør i slike sammenhenger, han fikk også gode skussmål for sine handlinger her. Etter dette kom han gjerne i skade for å kvele kveldens dame. Historien ble beskrevet av en dame som greide å stikke av. Dermed ble han i ettertid beskrevet som massemorder. Slike ting viser hvor mye ord kan ødelegge. Her har vi en mann som oser av fantastiske egenskaper. Han gjør så mye godt og så skal det ene ordet «massemorder» til slutt fullstendig ødelegge ryktet hans.

Språk og misforståelser

 

Språk og misforståelser

 

Språk fascinerer meg. Ofte er det sånn at vi tror vi forstår hverandre godt, men så viser det seg av man tar fullstendig feil. Spesielt gjelder dette nært beslektede språk. Portugisisk og spansk er ganske like språk. Likevel oppstår det ofte misforståelser. Portugisere forstår spansk ganske godt, mens spanjolene ikke forstår like godt motsatt vei. Likeledes er det visstnok for ukrainere, som forstår russisk godt, mens russere ikke like godt forstår ukrainsk. Ukrainsk for «gode naboer» betyr noe helt annet på russisk. Ordene er like, men russernes forståelse av å være gode naboer er åpenbart noe annerledes enn det er for ukrainere. Tilsvarende språklige utfordringer finnes mellom ulike samiske språk i Norden, eller mellom de nordiske språk.

Om en dansk dame inviterer deg på bolling er det ikke nødvendigvis gjærbakst hun tenker på selv om dette fort fører til heving av litt av hvert. Om hun vil ha deg med på å knalle kan hun tilby det uten at det er på nyttårsaften eller er skytebaner i nærheten. I begge tilfeller vil jeg anbefale deg å svare positivt hvis damen er ren, pen og velstelt. Dette selvsagt ikke om du har en frue hjemme som tar i mot deg med hevet kjevle. I slike tilfeller, der du kommer passe på en snurr hjem fra byen, er det ikke lurt å si: «Og du baker og baker»….. Damer er ofte lite forståelsesfulle sånn.

Damer er gjerne lite forståelsesfulle på generell basis. For mange år siden fant jeg dette ut etter en liten disputt med fruen. Hun var temmelig alterert etter noe som utviklet seg til en alminnelig ekteskapelig uenighet om husvask, eller hva det nå var. Da jeg slapp til midt under meningsutvekslingen hennes, kom jeg i skade for å si: «Du er nå bra søt når du er sint». Jeg vil ikke anbefale andre å forsøke dette på nytt, jeg har fått rekonstruert nesa, men må leve med ringingen i ørene. Likedan er det når damene lurer oss i fella med grusomme og urettferdige spørsmål. Om fruen spør deg om du foretrekker en pen eller en intelligent dame er det ikke så lurt å svare: «Ingen av delene kjære, du vet jeg elsker bare deg». Det blir garantert misforstått. Jaja, det var språket vi skulle tilbake til.

Nordmenn mener det er lett å snakke med våre svenske og danske brødre. Vi opplever at vi stort sett forstår hverandre greit. Finnene snakker vi lite med, med mindre de kan svensk eller engelsk. Finsk er jo gresk for oss uansett. Danskene forstår oss noe bedre enn vi forstår dem, sier mine danske venner. Dette er kanskje ikke så underlig gitt det faktum at vårt foretrukne skriftspråk bokmål egentlig bare er en fornorskning av det danske skriftspråk vi var vante med etter 400 år som undermennesker under danskene. Nå skal det jo sies at ikke alle nordmenn var undermennesker. Siden danskene sliter med å finne egne helter, har de stjålet Tordenskjold, som var trønder og Ludvig Holberg, som var fra Bergen som danske nasjonalhelter. Hverken krigshelter eller forfattere greier de altså å finne i Danmark. For oss er det vanskelig å forstå mennesker som har satt en potet fast i halsen, men nå vet du i hvert fall å svare ja om danske damer nevner bolle eller knalle mellom de andre lydene.

Svenskene mener vi å forstå godt. Dette selvsagt ikke om de kommer fra Skåne, men det er jo kun en avart av dansk uansett. Under et besøk hos en svensk entreprenør i Boden for en tid siden, fant jeg at svensker og nordmenn ikke alltid forstår hverandre like godt. Entreprenøren beskrev den tiltenke garasjen de tilbød å sette opp. Mot slutten av beskrivelsen, som altså inneholdt både vask, avløp og gulvvarme, sa entreprenøren at den ville være utmerket å pule rundt i. Nå har jeg jobbet med turisme i Sverige i ca. 20 år, så jeg vet at i den grad jeg skal pule i garasjen, blir det med fruen og ingen andre. For svensker er dette bare et uttrykk for å beskrive at man bruker tiden på å pusle med ting i garasjen. Når svensker puler i garasjen, kan det rett og slett bety at de skrur på bilen, rydder eller lignende. Svensker sliter litt med humor også. I et svensk selskap kom jeg i skade for å fortelle en historie om et svensk småfly som styrtet på en kirkegård. Etter to timer hadde letemannskapene funnet over 300 omkomne. Det var bare jeg som lo.

For mange år siden, mens jeg enda var ung og noe som den gang kunne misforstås som attraktiv, spurte en svensk dame meg om vi skulle gå inn i hytta og kneppe, dette etter en fuktig runde i isbaren på Icehotel i Jukkasjarvi. Fruen var også tilstede. Den svenske damen forsto dermed veldig fort at det neppe ble aktuelt, til tross for at hun foreslo at fruen også kunne bli med. Litt rart at fruen sa nei i grunn. Hun er jo veldig god å kneppe skjorta jeg av og til tvinges til å ha på. Mine pølsefingre egner seg dårlig til norsk knepping i hvert fall. Det er nå bedre å havne i den gode trekant heller enn den onde sirkel. Men uansett; svenske -å kneppe betyr det samme som danske -å knalle, eller bolle. Da jeg ytret til en svensk kompis at en venn av meg var blitt samlagsmester hjemme i Norge, ble han veldig imponert. Det viser seg at svensker ikke har samlagsmesterskap i skyting. Svenske samlag er ikke nødvendigvis annerledes enn i Norge, men de har ikke mesterskap i det.

I Norge er det også ofte vanskelig å forstå andre nordmenn. Slaget ved Hafrsfjord på slutten av 800-tallet, sies å være viktig i historien om Norge. Det regnes som en av norgeshistoriens største katastrofer idet Vestlandet da ble en del av Norge. De kan være norske så mye de vil, men du skal ha mye velvilje for å forstå jærbuer eller mennesker fra ørsmå bygder langt inne i Hardanger. På befalsskolen gikk jeg sammen med en fyr fra en sånn eplekokerbygd. Han måtte snakke bokmål, dialekten hans var bare en samling av gutturale lyder ingen forstod.

NRK undres nå om kj/ki-lydens fremtid er i fare, viser en sak i nyhetsoversikten. De skrev en lengre artikkel om at den yngre generasjon sliter litt med dette, noe som jeg tror vil kunne få store konsekvenser. Jeg har tenkt en del på dette, spesielt etter at jeg med årene har skjønt at å stoppe språklig utvikling er omtrent som å få eldre ekspertkommentatorer på facebook til å forstå at det finnes noe positivt med utvikling overhodet. Det lar seg rett og slett ikke gjøre. Dessuten har språklige endringer foregått til alle tider, helt siden lenge før vi kun pratet islandsk eller samisk i Norge. Det er like umulig å stoppe dette som den krangelen du vet lurer bak fruens: «vi må snakke sammen». Du ønsker ikke at det skal skje, men kan bare ta i mot før du saktmodig bøyer hodet og ytrer forsiktig: «ja kjære, du har rett kjære, beklager kjære, det skal ikke gjenta seg kjære».

Nuvel. Kj/ki-lyden uttales av unge i dag som en sj-lyd. Kino blir sjino, kjøtt blir sjøtt, osv. Dette burde jo i seg selv ikke føre til så alt for store utfordringer, men jeg ser likevel en del fallgruver. For et par år siden måtte jeg innom Elkjøp. Jeg hadde kjøpt en elektrisk sak som plutselig sluttet å virke. Ved nærmere studie av saken, viste det seg å være en liten kopling, eller dings, som det heter på fagspråk som ikke fungerte. Jeg gikk inn og spurte den unge damen, hun hadde vært elev hos meg året i forveien og var 19 år gammel. Hun svarte at hun nok ikke hadde koplingen inne i butikken, men at hun kanskje hadde den i kjeden. Her skulle hun da inn på sin PC og se om kjeden Elkjøp innehadde nevnte dings for bestilling. Det var når den unge damen sa dette med sj-lyd jeg forsto hvor vi er på vei med språket. Jeg ba henne pent om å gå inn på toalettet og låse dette om hun fant det nødvendig å sjekke i skjeden, som hun jo rent faktisk uttalte. Frøkenen rødmet kledelig, mens de som stod bak meg i køen humret. Jeg var selvsagt veldig takknemlig for jentas serviceinnstilling, selv om jeg nok er av den bestemte oppfatning av at denne typen tilbud er noe menn på min alder slett ikke skal behøve å ta stilling til fra jenter så vidt eldre enn ens egne barnebarn.

 

Bygdekrangler

 

Bygdekrangler

 

Bygdekrangler er fascinerende. De krangler i alle bygder, og har gjort det til alle tider. Det er få ting som slår en god gammel bygdekrangel, og underholdningsverdien er alltid høy. Krav som må oppfylles for å oppnå definisjon bygdekrangel omfatter blant annet: gammel nok til at ingen kan huske hva den egentlig gjaldt, alle er enige om at motparten startet den, den fremmer ikke på noen måte bolyst og alle som ikke er del av den ler så rompa rister av deltakerne i krangelen.

 

Bestefar hevdet i sin tid at det var i Beisfjord de fant opp bygdekrangelen og at jeg aldri måtte finne på å flytte dit. Nå har jeg bodd i Beisfjord i 17 år og kan for så vidt bekrefte at bygdekrangelen lever i beste velgående her. Ikke sånn at det plager meg, siden jeg ikke tilhører noen av de stridende parter. Det er mer slik at om du spør noen fra familie A, så har de helt klart noe å anføre hva angår familie B. Da jeg flyttet til bygda fikk jeg høre fra en nabo tilhørende familie A at de fra familie B «just ikke er kjent for å arbeide seg svett». Noe lignende ble hevdet fra famile B`s hold vedrørende familie A. For ordens skyld; jeg er født og oppvokst i Håkvik. Her minnes jeg herlige gamle feider familier imellom, faktisk innad i familier også.

 

Problemet med slike stridigheter er at de som regel har sitt opphav for fryktelig lenge siden. Idet jeg kjenner visse medlemmer av de to ovenfornevnte anonyme familier så vidt godt at jeg har kunnet spørre, gjorde jeg nettopp det. Jeg fikk bekreftet at de slett ikke så med blide øyne på hverandre, men ingen husker hvorfor. Fra tiden jeg bodde i Troms ble det hevdet at det var i Storfjord de fant opp bygdekrangelen. Uten å gå nærmere inn på Storfjordinger og deres sikkert utmerkede krangler, kan vi nok slå fast at bygdekrangler finnes overalt. Hos oss i Ofoten er det slik at lokalavisa aldri har problemer med stoff i agurktiden. Journalister ringer bare til noen i Bjerkvik eller Gratangen. Her har de alltid gående opptil flere mer eller mindre utrolige stridigheter til oss andres store forlystelse. Jeg nevner i fleng skolekorpset med nedre aldersgrense 90 år eller der omkring. Den krangelen var en høydare og nådde til og med selveste statskanalen.

 

Jeg skal bevege meg inn på en skikkelig herlig bygdekrangel med røtter fryktelig langt tilbake. I Jerusalem har de kranglet i så mange år at ingen lengre husker hverken hvorfor eller hva de krangler om. De er bare forbannet på hverandre. Her, som i andre bygdekrangler, vet den ene parten at den andre parten begynte, og at de selv selvsagt har rett. Om man skal mekle i krangler er det gjerne slik at man som mekler må se om partene kan finne felles grunn, altså noe de kan enes om, for så å komme videre. I Jerusalem, som i andre bygdekrangler er de alltid enige om felles grunn, det er at det var de andre som startet og dermed har skylden. De kommer aldri videre derfra.

 

Jeg kan med en gang avkrefte at dette dreier seg om jøder og palestinere, selv om det jo er underholdende nok å følge norske debatter mellom mennesker som aldri har vært der, og langt mindre har særlig greie på annet enn at det selvsagt er den part de velger å støtte som har rett, hva nå retten måtte dreie seg om. Denne bygdekrangelen er for så vidt interessant nok, men det er i grunn lite nytt jeg kan bringe til torgs her. Jeg velger heller å se litt på en helt annen av Jerusalems bygdekrangler. Den involverer hverken jøder eller muslimer, og jeg er temmelig siker på at veldig få vet at den eksisterer, men den er underholdende nok likevel. Bygdekrangler dreier seg jo ofte om to parter. Denne omfatter ikke mindre enn seks.

 

Gravkirken, eller Oppstandelseskirken i Jerusalem har en lang historie. Det er viktig å forstå den lange historien fordi det aldri er mulig å anerkjenne en skikkelig bygdekrangel uten at historieforløpet er så langt tilbake at ingen andre enn ekspertkommentatorer på facebook kan uttale seg skråsikkert om den, og da kun etter intensivt googlesøk. Andre av oss leser heller faglitteratur, som viser til at kirkens historie kan spores helt tilbake til Hadrians gjenoppføring av byen etter Bar Kokhbas opprør i 132 e.Kr, og da som et tempel for guden Venus. Vi snakker altså om en skikkelig gammel bygdekrangel.

 

Vi tar noen kvantesprang og finner at det var Keiser Konstantin som beordret bygging av kirken i år 325. Historikere mener det var fordi hans kristne mor påsto å ha funnet rester av det sanne kors der. Offisielt regner vi at kirken var ferdig oppført på 400-tallet. Det er med andre ord gammelt nok til å være en bygdekrangel selv i Gratangensammenheng. Bakgrunnen for akkurat denne bygdekrangelen har noe med den kristne kirke å gjøre. Både jøder og muslimer holder seg dermed langt unna, de har jo evig nok med sin egen bygdekrangel.

 

Fra kirken stod ferdig på 400-tallet har ulike kristne grupperinger holdt liv i en seiglivet uenighet. I 1757 var området en del av det osmanske rike. Sultan Osman den 3. ble etter hvert så lei krangelen mellom de ulike kristne gruppene, den hadde vart i over 1300 år, at han tok dem i ørene en etter en og banket gjennom et dekret kalt «Status Quo». Dette ble senere til en skriftlig avtale. Her deles retten til bruk inn i ulike områder delt mellom greske, katolske, armenske, koptiske, syriske og etiopiske kristne menigheter. Inndelingen gjelder ikke bare områder, men også kirkens eksteriør. Den slår fast at ingen av menighetene kan gjør endringer på eksteriør eller områder uten etter avtale med de andre kristne grupperingene.

 

Som man kan skjønne måtte dette ende dårlig. I 1846 ble 40 mennesker drept da pilgrimmer og munker fra 6 ulike trossamfunn røk uklar om hvem som skulle få bruke alteret først under en påskegudstjeneste, her snakker vi gode kristne. Senere har det med jevne mellomrom blusset opp stridigheter, og bruk av vold har vært vanlig. Konflikten har alle ingredienser en god bygdekrangel forutsetter. Som i alle bygdekrangler finner man ingen løsning og selve kirken lider under sterkt forfall siden de ikke blir enige om noen andre ting enn at de andre har skylden. Vedlikehold eller bygging får vente, det er like vanskelig som å forsøke og bygge campingplass i Bjerkvik uten å få et helvete med naboene.

 

Senest i juni 2002 brøt det ut heftige slagsmål på plassen foran kirken. Munker fra den koptiske kirken kranglet med etiopiske munker og det gikk skikkelig hardt for seg. Ingen skal si at munker ikke kan sloss. Da de endelig ble skilt havnet 11 av dem på sykehus med til dels alvorlige skader påført av ulike relikvier og røkelseskar. Det hele startet den gang med at en koptisk munk flyttet på stolen sin for å få den inn i skyggen. Dermed havnet den visstnok på etiopisk område, noe som er nesten like ille som å sette foten 2 centimeter inn på naboens elgvald i Gratangsbotn.

 

Dette med stolen var et brudd på en gammel avtale meklet frem for 250 år siden. Her slo man fast at ingen trossamfunn kan entre et annet trossamfunns område uten etter avtale. De kan heller ikke skifte ut så mye som en takstein uten at alle 6 parter er enige. Det virkelig morsomme dreier seg om «Den ubevegelige stige». Opp mot en vegg på kirken står en stige. Den antas å være fra tidlig 1700-tall, og har stått på samme plass siden noen rett og slett glemte den der. Dermed omfattes stigen av avtalen. Den regnes som eksteriør og kan av den grunn ikke flyttes en millimeter. Stigen står i veien og har blitt forsøkt flyttet og endog stjålet og har utløst utallige stridigheter mellom partene.

 

Slik ser man hvordan bakgrunnen for en skikkelig bygdekrangel oppstår. En stol eller en stige er alt som trengs bare aktørene er gjenstridige, sta og troillat nok. For de som enda lurer på hvorfor presumptivt voksne folk innenfor samme jaktlag i Gratangen fortsatt gidder å anmelde hverandre og holde helvete i media om ingenting, kan de bare ta en tur til Jerusalem og flytte på en stige.

Å møte seg selv i døra

 

Å møte seg selv i døra

 

Det kan være nyttig å se seg selv i speilet, bare for å ta en liten titt for å se om du faktisk liker det du ser. Jeg tenker ikke på utseendet, det kan du ikke endre, men mer om den personen du ser er den du mener vedkommende egentlig burde være. Du er kanskje sur og irritert over ungene som ikke gjør det du forventer, kjerringa som er premenstruell og sur, Greta Thunberg er på nyhetene igjen, formueskatten, eller at de fleste andre rundt deg på generell basis er idioter. Salig bestefar brukte å si at om alle rundt deg er idioter, bør du starte med å se deg i speilet.

 

For noen år siden satt jeg i passasjersetet i bilen over Gratangsfjellet. Min yngste datter var 16 år og øvelseskjørte. Rett som det var ble vi passert av en Peugeot i vanvittig fart. Jeg så dette som et perfekt øyeblikk for å moralisere. Jeg viste til forbikjøringen og advarte den håpefulle med alvorlig stemme mot noen som helst repetisjon av det samme når hun selv fikk sertifikat. Hun repliserte straks med at jeg kunne ta det helt med ro. Det kom ikke til å skje at hun satte seg bak rattet i en fransk bil. Jeg registrerte at indoktrineringen hadde båret frukter. Barn og ungdom har en tendens til å følge med på hva du sier selv om du ikke alltid tror det. De følger skremmende godt med, obsternasige er de også.

 

Senere satt jeg selv bak rattet. Den samme datteren skulle kjøres til korpsøving. Som vanlig pratet vi underveis, og som normalt irriterte jeg meg over at noen enten kjørte for fort, for sakte, brukte for lang tid på å kjøre ut i krysset og så videre. Det er rett og slett en haug med dimlinger som til enhver tid er ute og kjører, noe jeg åpenbart har nevnt ved mer enn en anledning, så også nå. Min datter kikket rolig over til meg og uttaler: «Det er rart med det der Pappa, at når du kjører bil er alle de andre idiotene ute og kjører samtidig». Forbaskede drittunge, følger selvsagt alt for godt med og er sarkastisk som få. Hvor henter hun det fra tro? Må være fra moren, tenker jeg. Det er sånn at mine barn har arvet en rekke gode egenskaper fra meg, resten har de fra moren.

 

Jeg opplever stadig å møte meg selv i døren. Min eldste sønn driver med farlige ting. Fjellklatring og fjellredning er farlige ting. En dag snakket vi om noen som hadde vaset seg ut i dårlig vær og havnet i et snøskred. Han ble sendt ut på en svært risikabel redningsaksjon hvor han selv holdt på å omkomme. I den forbindelse hev jeg selvsagt ut noen moralistiske betraktninger om at tullinger som utsetter redningsmannskaper for fare ved sin egen vettløse atferd selv burde betale for redningsaksjonen. Den frekke guttefan så på meg og mumlet noe om at han godt kunne huske sin gamle far hundekjøreren som stadig pakket sleden og dro ut på fjellet i den jævligste storm med hundene for å trene hundene på og tåle, og selv å trene på og beherske navigering i storm med kart og kompass. Nok en gang møtte jeg meg selv i døra. Har i grunn vurdert å investere i svingdør.

 

Selv møter jeg daglig ungdom, ofte ungdom som kanskje ikke helt passer inn i A4-bildet av hvordan vi mener elever egentlig bør være. Kortversjonen er jo at de som sjelden gjør det vi forventer, men heller gjør ting vi slett ikke forventer, har en tendens til å ligne svært mye på oss selv som unge. Første gang jeg unngikk nedsatt oppførsel var da jeg gikk ut av ungdomsskolen. Til jul siste året på ungdomsskolen kan jeg sitere min nå avdøde kontaktlærer Balterskards ord da han skriftlig i karakterboka kommenterte den nedsatte oppførselskarakteren: «Vidar har fått nedsatt karakter i oppførsel på grunn av utidige kommentarer i timene og gjentatte forstyrrelser av både lærer og medelever. Til tross for dette velger jeg å ønske ham en god jul og et riktig godt nyttår». Fra tredjeklasse kan jeg huske det forsmedelige brevet hjem hvor det stod noe om at jeg hadde pisset på en medelev i dusjen. Senere i ungdommen rakk jeg å tilbringe en natt i fyllearresten på grunn av slåssing på byen. Jeg har også vært utestengt et år fra en uteplass i Harstad grunnet slossing i fylla, og dette er bare noen av merittene, jeg har en lang karriere med å dumme meg ut i oppveksten. En av mine lærere fra gymnaset advarte meg velmenende om hvor ille dette kunne ende. Jeg spurte ham om det var dette han mente da jeg og han ble kolleger ved samme videregående skole. Han ville egentlig ikke snakke om det.

 

Som dere skjønner, er det god grunn til ikke å bruke for mye tid på moralisering. Faren for å møte seg selv i døra er ikke bare overhengende, den er et faktum. «Glem ikke at kua også har vært kalv» er et kjent ordtak. I mitt møte med ungdom er jeg meg dette mer og mer bevisst. Jeg vet at mange av mine lærere på ungdoms og videregående skole slett ikke så for seg meg i min nåværende rolle i skoleverket. Likedan har jeg selv opplevd å dømme for tidlig mange ganger. Jeg gleder meg over stadig å møte tidligere elever som til de grader beviste at man ikke alltid skal dømme etter feil de gjorde da de var 16 år.

 

Når man så leser i medias kommentarfelt, er det tydelig at det finnes mange «ufeilbarlige» supereksperter der ute. Den første vi kjenner, som uttrykte bekymring for dagens ungdom (han var rett nok ikke i kommentarfeltene på Facebook), var Sokrates. Allerede for ca. 2500 år siden bekymret han seg for den oppvoksende generasjon og hvor dårlig stelt det var med den. Man kan jo filosofere over om verden har gått fremover eller bakover siden den tid. Denne filosoferingen er det nok lurt å gjøre mens vi samtidig erkjenner at vi lever med en utrolig høy levestandard i verdens rikeste land med likestilling og stemmerett for alle, samt et rettsvesen som sikrer oss mot overgrep fra myndigheter i et demokrati som gir oss ytringsfrihet og mulighet til å leve gode liv. Det var ikke akkurat sånn på Sokrates` tid. Han ble dømt til døden for å stille spørsmål ved etablerte autoriteter og verdier. Superekspertene i kommentarfeltene klager med caps lock på i alle medier over mangel på ytringsfrihet og over de autoritære myndighetene. Ironien skriker, men de evner ikke å tenke på at det kan være lurt å se seg selv i speilet.

 

I medias kommentarfelt regjerer sinte folk på min alder som mener å minnes fordums gode tider og hvor ille det er i dag. De har sannsynligvis ikke mye til hukommelse siden de er et resultat av en helt utrolig velstandsvekst i vårt eget land. De «gode» tidene var selvsagt ikke så gode som i dag. Det er nok kanskje heller slik som forskningen viser; nemlig at hukommelsen er lite pålitelig ut over ca. 14 dager. Vi får vel legge til at disse kommentatorene heller ikke har særlig tillit til forskning. Når det kommer til stykket er det vel slik at disse kommentatorene har glemt av at kua var kalv. Jeg kan minnes opptil flere av disse fra vi var ungdom, noen av dem i fremtredende posisjoner i dag, nevner ingen navn, met gikk altså merkelig bra for dem selv om de ble dømt nord og ned da.

 

Selv er jeg ikke så bekymret for ungdommen. De har det til felles med oss andre det gikk  godt med at de trenger både veiledning og støtte fra voksne. Det er ikke alltid de ser ut til å lytte der og da. Det gjorde da heller ikke jeg eller andre i hine dager, men den velferd vi har i dag er et resultat av at den generasjon våre egne foreldre var så bekymret for, nemlig oss, faktisk utviklet samfunnet videre. Jeg vet at det samme skjer med de ungdommer jeg jobber med til daglig. Husk å være snill og ikke tråkk på de du møter når du er på vei opp. Du skal nemlig møte dem igjen når du er på vei ned.

En jævlig bygdekrangel

 

En jævlig bygdekrangel

 

En erfaren hundekjører med militær og akademisk bakgrunn var ønsket og ble hentet til en stilling ved en skole i Nordnorge for å bygge opp en faglinje innen hundekjøring og friluftsliv. Det hører med til historien at hundekjøreren kommer fra en nordnorsk familie som eier litt skog, altså grunneiere. Hundekjøreren innehadde også en over middels god porsjon humor og et høyst normalt nordnorsk behov for å ta hevn mot opplevd urett. Vi snakker altså om en temmelig potent blanding.

 

Ved etablering i bygda tok hundekjøreren et fornuftig utgangspunkt idet han besøkte samtlige grunneiere i området hvor han tenkte å benytte utmarken til løypeformål. Han var som en kan forstå godt kjent med nordnorske grunneiere og deres eventuelle særtrekk. Nå er det slik at selv om allemannsretten gir enhver rett til å ferdes i utmark, finnes det visse unntak som plantefelt, inngjerdinger, sure ektefeller osv. Den beste måten å unngå surkete grunneiere i Nord Norge er alltid og spørre om lov. De fleste er ofte snare til å svare ja da de gjerne er som folk flest, altså hyggelige. Under besøkene gjaldt forespørselen rett til å kjøre hundespann på grunneiers eiendom uavhengig av nevnte juridisk lovlighet gjennom allemannsretten. Grunneiere har gjerne behov for selv å gi lov til slikt. Resultatet av besøkene var et rungende ja, gjerne etterfulgt av et stort smil som markerte gleden over å bli spurt. For noens vedkommende ble det også tilbudt rett til å felle nødvendig skog for å gjøre løypa bedre, samt at en grunneier tilbød å låne ut sin traktor slik at hundekjøreren selv kunne hente ut felt skog til ved, noe hundekjøreren selvsagt takket ja til. Rett og slett en vakker historie.

 

Hos den sist besøkte gikk det noe annerledes. Hundekjøreren rakk knapt å presentere seg før han ble reist til helvete, faktisk også med trusler om bruk av vold om reisen ikke ble effektuert umiddelbart. Hundekjøreren hadde ikke noe ønske om å begynne naboskapet med ufred så han takket for seg og dro hjem. Grunneieren, vi kaller ham Henrik, hadde ikke noe godt forhold til hundekjørere, eller mennesker i det hele tatt, og valgte dermed en annen tilnærming. Det var tydelig at dette ikke var starten på et vakkert vennskap med lange varme dusjer sammen.

 

En stund ut på vinteren, nærmere bestemt i slutten av november, var det snøfattig. Dette medførte at hundekjøreren trente med bikkjene foran bil. Det ville seg slik at et lam plutselig sprang ut i veien rett nedenfor gården til Henrik. Lammet forsøkte å hoppe over linesettet, men hadde for dårlig spenst. Resultatet var gitt og lammet ble fenalår. Henrik kom ut, fly forbannet. Det lykkes hundekjøreren å roe ham ned ved straks å påta seg ansvaret og et løfte om erstatning for lammet. Siden dette selvsagt var det mest løfterike og verdifulleste lam noensinne avlet var summen svært høy for å si det mildt. Uansett, Henrik fikk pengene kontant i hånda påfølgende dag mot avtale om at man nå var skuls.

 

Tross avtalen fikk hundekjøreren en tid etterpå beskjed fra politiet om å møte til avhør. Han var blitt anmeldt på toppen og Henrik krevde at alle 12 hundene i spannet skulle avlives. Hundekjøreren ble forbannet og dermed var det i gang. I en liten nord norsk bygd går historier fort og før uka var omme, hadde Henrik fått et utnavn av hundekjøreren. Han ble nå kalt Henrik Hestkuk. Det er også slik i nord at når man først får et utnavn, er de komplett umulige å bli kvitt. Hansken var kastet og bygdekrangelen i gang.

 

Kortversjonen av dommen ble at 2 av hundene skulle avlives, mens hundekjøreren gikk fri ut over dette i og med at erstatning var utbetalt og ingenting lovstridig hadde skjedd. I dommen sto det også at lam ikke skulle gå løse midtvinters og dermed ble mattilsynet bedt om å foreta tilsyn hos Henrik Hestkuk, noe han tok dårlig imot siden det viste seg å være mye å sette fingeren på i fjøset og dermed pålegg om bedring. For de som er innvidde i terminologien gikk Henrik Hestkuks sauer på taill. Dette betyr at sauene, i mangel på renhold, ender opp med å gå på et hardtråkket gulv av bæsj og tiss. Det tilsvarende tilsyn hos hundekjøreren ga imidlertid tommel opp fra mattilsynet siden han hadde alt på stell. Allerede her følte nok Henrik Hestkuk at verden var urettferdig og at det offentlige var ute etter ham.

 

Kort tid etter dommen, ble hundekjøreren oppsøkt av en annen grunneier. Det viste seg at Henrik Hestkuks utnavn ikke hadde falt på stengrunn. Hundekjøreren var ikke den første som havnet i rettslig strid med ham og navnet sto seg dermed godt i bygda. Grunneieren, som selv tidligere hadde blitt anmeldt av Henrik Hestkuk, ga hundekjøreren et maskinskrevet skriv hvor det sto at han med dette bekreftet at hundene under hans oppsyn ble avlivet med skudd mot hode fra hundekjørers rifle, samt begravet i hans grustak. Skrivet ble overlevert politiet og de to hundene fikk en ferie i en hundegård i Sverige mens det hele roet seg, og de kunne flytte hjem igjen like levende.

 

Da Henrik Hestkuk noen måneder senere fikk vite at hans krav om ytterligere etterforskning var avslått, ble han meget vred. Spesielt forbannet ble han over at politiet ikke fant grunn til å  grave opp grustaket for å dokumentere at hundene faktisk var skutt. Eieren av grustaket hadde nemlig kontaktet politiet og opplyst om at han i løpet av sommeren hadde soldet flere tusen kubikk sand, «tilfeldigvis» over der hundene lå begravet. Han hadde også tilbudt Henrik Hestkuk å ta med seg spade for selv å grave, noe Henrik Hestkuk slett ikke så humoren i.

 

Dette førte til at Henrik tok litt av. Han skaffet seg advokat og begynte med sivile søksmål, hvor kravet var avlivning av hunder. Denne gangen ikke bare de 12 som beviselig var i spannet den fatale novemberdagen. Nå ville han at alle hunder måtte vekk, samtlige 46. De var i hans verden en fare for både barn og sauer, ja hele bygda faktisk. Det var her den nevnte humoren til hundekjøreren kom inn i bildet. Påfølgende sommer, og godt inne i søksmål nr. 3, hvorav alle tapt for Henrik Hestkuk og til stor skade for hans privatøkonomi, fant hundekjøreren at det var på tide å gni det ytterligere inn. Skadefryd er jo som kjent den eneste sanne form for glede, og hundekjøreren hadde mengder av dette. Det kan legges til at hundekjøreren hadde en kompis som drev eget advokatkontor i en nærliggende by. Han tilbød hundekjøreren en sponsoravtale. Advokatkontoret dekket alle hundekjørerens juridiske behov vedrørende de mange søksmål gratis, rett og slett fordi de så humoren i det hele og knapt kunne vente på fortsettelsen. For å gi sin gode venn advokaten valuta for pengene, fikk hundekjøreren en ide.

 

I et valpekull, født på våren, plukket hundekjøreren ut en liten tispe han skulle beholde. Den ble behørig døpt Henrik, etter vår venn Henrik Hestkuk. Dermed kunne hundekjøreren gå tur med bikkja forbi gården til Henrik Hestkuk og ropte høyt: «Henrik, di jævla kjerring, sætt ræva di ned»! Dette gjorde han gjerne og ofte. Henrik Hestkuk ble så forbannet at han en dag kom ned til veien og bød hundekjøreren på juling. Hundekjøreren, som var både veltrent og håndfast, tok Henrik Hestkuk i armen, snudde ham lett rundt og ba ham gå hjem. Henrik Hestkuk så sin begrensning, men det røk ut av ørene på ham, og minst en sikring gikk.

 

Etter nok et dødfødt sivilt søksmål 2 år etterpå, kom hundekjøreren i prat med Henrik Hestkuks nabo. Hundekjøreren og naboen var gode busser. De drakk ofte kaffe og utvekslet skitprat. Hundekjøreren spør så naboen om han visste hvordan det gikk med Henrik Hestkuk. Ryktene ville ha det til at han led av kreft og lå på det siste. Det hører her med til historien at også til denne naboen hadde Henrik Hestkuk et anstrengt forhold. Da naboen bygget sin egen gård, ble det satt opp en strømstolpe på Henrik Hestkuks mark. Henrik Hestkuk prøvde alt han kunne for å stanse dette, også dette ved hjelp av søksmål og advokat, men uten å lykkes. Henrik Hestkuk valgte da å sage ned stolpen, noe som førte til anmeldelse fra kraftselskapet og lov og dom for ham i etterkant. Disse to ble altså ikke så nære venner, som de var naboer, de bodde nesten vegg i vegg. Det må også nevnes at naboen i tillegg til sitt gårdsbruk, jobbet som graver på kirkegården. I lys av dette kan man kanskje forstå at svaret på hvorvidt Henrik Hestkuk virkelig var døden nær lød: «De tør æ ikkje svare på før æ eventuelt har hain i blaint klientan». Det ville seg forøvrig slik at Henrik Hestkuk forlot jordelivet ikke lenge etterpå, som følge av kreft.

 

I en kort muntlig nekrolog dagen etter begravelsen ble følgende uttrykt til hundekjøreren av en annen nå avdød sambygding av ham: «Ja no e han Hænrik Hæstkuk grævd ne. Å dæm grov han ned på dobbel jubda å med ansiktet ne. Så no kain hain græve sæ ne te Kina å hoille hælvette med folk dær, så slæpp vi».

Har vi blitt lurt?

 

Har vi blitt lurt?

 

Når kristne tenker seg verden er det naturlig at Bibelen danner grunnlaget for det meste av oppfatningen av hvordan ting egentlig har blitt som det har blitt, og hvordan det hele henger sammen. Litt avhengig av om du er helt ute i MAGA-land, eller sokner til mer normale «kristne» tradisjoner, er det likevel noen bestemte ting vi bør ta hensyn til om vi skal forholde oss til verden slik.

 

Jeg ser her bort fra at vitenskapen på et tidspunkt ikke var særlig stueren for paven og hans muntre menn. Fra tidlig middelalder og frem til i dag har kirken imidlertid gradvis mer og mer tatt inn over seg en del realiteter, som vitenskap. De fleste, med visse unntak, aksepterer i dag at kristendom handler mer om tro enn hva vi vet. Vi kan jo se for oss Jesus som fortvilt forsøker å jage vekk en dinosaur da denne ellers fort ville ødelegge hele historien. Noe slikt ville vel heller ikke kommet inn i skriftene, eller?

 

Da Bibelen ble skrevet var det ikke slik at det hele falt ned fra himmelen. Bibelen ble skrevet over en periode på ca. 1600 år, og av ulike mennesker. Den består av en rekke utvalgte skrifter man fant kunne godtgjøres å kalle Guds ord. Det var slik at vanlige menn (selvsagt bare menn), kunne avgjøre hva som var riktig. Man hadde mye å velge mellom. Det er kun et lite fåtall av de utallige hellige skrifter som havnet i Bibelen, ellers ville størrelsen på Bibelen fort vært på nivå med boka «Hvordan forstå kvinnen». Det ville kort og enkelt blitt så omfattende at ingen ville giddet å lese den. De andre hellige skriftene ble kalt apokryfiske skrifter. Det finnes en rekke av disse og innholdet viser at historien om Jesus kunne vært temmelig annerledes om man la disse til grunn. Jakobs protoevangelium er en slik apokryf tekst. Den gir oss et nytt bilde av «jomfru» Maria.

 

Hos Jakob fremstilles Maria noe spesielt. Det er her selvsagt en grunn til at hun var så ren at hun kunne føde Guds sønn. Hennes foreldre, Joakim og Anna, slet lenge med å bli gravid. Joakim dro da 40 døgn ut i ørkenen for å faste i ren frustrasjon. Da kan kom tilbake var Anna ved et «mirakel» blitt gravid, det var dette med «jomfru» igjen. Maria kom til verden og ble oppfostret på en måte som ville fått dagens curlingforeldre til å rødme av skam over egen tilkortkommenhet hva forvenning angår. Hun ble kort og godt bortskjemt noe så jævlig. Moren tillot henne ikke å tråkke på bakken, hun tilbragte derfor sine første leveår i sengen. Senere havnet hun i et tempel hvor hun ble håndmatet.

 

Maria gikk i sin mors fotspor og ble besvangret ved et «mirakel», uten at mannen ante noe som helst. Ren godtroenhet fra mannen eventuelt utroskap fra damene går altså i arv. Resultatet ble den gode Jesus. I Tomas barneevangelium, en annen apokryfisk skrift, er det ingen god gutt vi blir kjent med. Tomas var en av Jesu disipler, men den kristne kirken likte denne teksten dårlig. Den viser nemlig at Jesus var en skikkelig drittunge. Bare sjekk her:

 

Jesus var en kløpper til å lage demninger av kvister. Da en annen femåring, ødela demningen hans, ble Jesus dritsur. «Din syndige idiot! Hva har demningen min noen gang gjort deg? Nå skal du selv visne som et tre, og du skal aldri bære løv eller frukt», roper Jesus til gutten, som straks faller død om. Få dager etter dette, bruker Jesus sine krefter til å myrde en gutt som støter inn i ham ved et uhell: «Du skal ikke gå et skritt lengre» sa Jesus, og gutten falt straks død om. Foreldrene til den døde gutten klaget rimeligvis til Maria over dette, noe som resulterte i at Jesus gjorde begge blinde.

 

Det fremkommer videre hos Tomas at Maria og Josef fant det svært vanskelig å oppdra den bortskjemte drittungen, noe dagens lærere ikke ville funnet vanskelig å forstå, nevnte jeg curlingforeldre? De ansatte egen lærer til gutten, som selvsagt var så begavet at han hånte lærerens uvitenhet. Læreren Sakkeus sa derfor opp etter kort tid, noe vi ser stadig flere av dagens lærere også gjøre, nevnte jeg curlingforeldre? Neste lærer ble så oppbragt over at Jesus var så uoppdragen at han ga gutten en skikkelig lusing (burde kanskje heller gitt foreldrene en omgang), Jesus ble sur og brukte sine guddommelige krefter til å ta livet av læreren. På et tidspunkt ble Jesu rykte i Nazareth såvidt dårlig at da en gutt falt ned fra et tak og døde, brukte Jesus sine krefter til å gjenopplive ham for å bevise sin uskyld. Etter dette gikk det bedre. Jesus fikk sansen for mirakler og reddet blant annet en gutt fra et dødelig slangebitt, samt vekket et dødfødt spebarn til live. Thomas` barneevangelium slutter med besøket i tempelet, da Jesus var 12 år – noe vi kjenner fra Det nye testamentet.

 

Senere apokryfiske skrifter viser oss også et noe annerledes bilde av den kristne historie. På 100-tallet presenterte to selverklærte profeter, Markion og Montanos sitt eget syn på den kristne læren. Markion mente at kristendommen hadde to guder, en ond gammeltestamentlig gud og en kjærlig og snill nytestamentlig gud. Montanos hevdet at han selv var den hellige ånds talsmann og forkynner av den endelige sannhet for de kristne. Det siste ville selvsagt ikke Paven akseptere. Dette privilegiet vil han selv ha når han i dag taler «ex cathedra», altså taler ufeibarlig, eller Guds ord.

 

I det nye testamentet fremstilles Maria Magdalena som det første vitne til Jesu oppstandelse. Etter hans oppstigning til himmelen, blir hun ikke lengre nevnt. Da er det annerledes i den apokryfiske skriften «Maria Magdalenas evangelium». Her får hun betydelig med taletid. I teksten er det hun som har rollen som frelserens nærmeste. Hun sier til disiplene at hun er den eneste som fullt ut forstår ham og deler hans åndelige innsikt. Hun erklærer her at «Det er derfor han også elsker meg mest av alle». Dette siste overtaler mye til fantasien om hennes forhold til Jesus og hvorvidt dette var kun platonisk. Da Vinci-koden, en bestselger av Dan Brown fremstiller denne teorien i dag. Her giftet Jesus seg med Maria Magdalena og fikk barn.

 

Dette siste støttes av en annen hittil ukjent apokryf tekst i form av et egyptisk papyrusfragment datert til 300-tallet. Teksten er ufullstendig og skrevet på koptisk, men forskere viser til at der står skrevet følgende: «Jesus sa til dem: Min kone….» resten av teksten mangler. Vatikanet reagerte selvsagt og kalte det «en udugelig forfalskning», noe annet skulle vel ellers tatt seg ut.

 

Hva vi mener er den endelige sannhet om Bibelen er litt opp til øyet som ser. Læstadianere, en kristen menighet jeg har vokst opp med i min hjembygd, mener man ikke kan godkjenne nyere bibeloversettelser enn de fra før 1920. De heller gjerne til tidlige norske oversettelser. Det gamle testamentet ble skrevet på hebraisk og arameisk, mens det nye ble skrevet på gresk. På norsk kom Bibelen først i 1853, dette som et resultat av mange oversettelser fra mange språk. Slik sett er det imponerende at det var først i 1853 den første riktig skrevne bibel kom, og da selvsagt på norsk. Tar alle andre fullstendig feil? Eller kan det være slik at alle egentlig lar seg lure, litt avhengig av hvilke skrifter man velger å legge til grunn. Eller skal vi kanskje rett og slett heller respektere at andre kan tro noe annet enn vi selv gjør, og leve godt med det? Selv har jeg fått ny sjef på jobb. Han har i mange år trodd at hans franske bil en gang vil lære seg å starte og gå omtrent som andre biler. Her som ellers, dreier det seg selvsagt om tro mer enn vitenskap.

 

Erotikk og veneriske sykdommer

 

 

Erotikk er ikke noe nytt. Selv Adam og Eva hadde sex minst tre ganger. Fra tidenes morgen har erotikk og handlinger knyttet til dette vært en forutsetning for videre forplantning og spredning av ens gener. Likedan har de sykdommer som kan følge av erotisk virksomhet fulgt mennesket fra tidlig av. Det er ikke bare faren for å bli tatt på fersken av fruen som burde gjøre at du holder deg unna utroskap. Det kan fort være litt problematisk om din trofaste kone på legebesøket får vite at hun har fått en kjønnsykdom ut fra intet. Da bør du være like god å prate for deg som salig jomfru Maria. Hun fikk Josef til å tro at hun ble besvangret av den hellige ånd, noen vil den heldige hånd eller deromkring.

 

Allerede i 4. Mosebok presenteres vi for noe av det første vi mener å kjenne som veneriske sykdommer. Etter 40 års vandring i ørkenen slo israelittene seg ned nær byen Sittin ved Dødehavet. Her bodde de side om side med moabittene. Israelittene fant selvsagt interesse i de moabittiske damer og det gikk ikke likere enn at de begynte å hore rundt med moabittiske kvinner, med den følge at 24.000 døde av pest, om vi skal tro Bibelen. Forskere antar at denne pesten var sykdommer av såkalt venerisk natur.

 

Nå var det kanskje ikke så rart at disse moabittene smittet våre jødiske venner. De nedstammet fra Bibelens Lot. De som kjenner sin Bibel vet at Lot stakk av fra syndenes Gomorra og overlevde selv om kjerringa ble til stein fordi hun ikke lyttet til hva Gud sa om ikke å snu seg og se når Herren straffet byen. Ikke siden Edens hage har kvinner greid å styre sin nysgjerrighet, visse ting endrer seg ikke. Lots barn avlet frem Moab gjennom incestuøs omgang. Om det var dette som ga hans barn lav seksuell moral vites ikke, men israelittene fikk nå kjørt seg med moabittdamene. Resultatet ble som man kan forvente, mange såre snurrebasser.

 

Gjennom årene har vi prøvd det meste for å helbrede disse sykdommene, med vekslende hell. Sykdommene kunne variere fra relativt ufarlige men ubehagelige konsekvenser, til skrekkelige lidelser med døden til følge. Dessuten hadde disse sykdommene en tendens til å føre til sosial stigmatisering. For katolske geistlige var det dessuten en delikat øvelse å skulle forklare hvordan du hadde skaffet deg en sur en uten å bryte det påbudte sølibat. Man mente dessuten tidlig at det var ren usedelighet som var bakgrunnen for at du ble syk. Sex utenom ekteskapet fører til sykdom, noe Krf sikkert kunne brukt i dag.

 

Usedelighet kom selvsagt fra prostitusjon, og siden det var menn som fikk det av kvinner var altså kvinner de skyldige. Ikke noe nytt her altså. Dessuten var mange av bordellene også et oppkomme av fyll og fanteri. Når man på toppen av fyll og fest, finner at menn blir fristet av løsaktige, usedelige kvinner, skjønner man jo at man måtte ta dette på alvor. I Norge ble dermed bordeller forbudt. Det skulle vel tatt seg ut om menn ble uskyldige ofre for usedelige kvinners smitte. Seksuell omgang utenom ekteskap ble kriminelt, noe som hjalp like lite da som i dag.

 

Men helbredelse måtte jo til. De som drev med helbredelse på den tiden hadde enda ikke hørt om en av legeetikkens grunnregler: «Primum non nocere» (først og fremst, å ikke skade noe). Dette førte til noe spesielle måter å «helbrede» på. Kvikksølv var mye brukt. Dette kunne svelges, smøres på området som trengte behandling, eller åndes inn. Summen av dette var faktisk at noen pasienter mente de opplevde kortvarig bedring av symptomene, før de døde av forgiftning senere. Kvikksølvforgiftning hadde en tendens til å påføre pasienter de utroligste lidelser før de døde. Det var for eksempel ikke uvanlig at nesen ble tært bort, håret falt av og issen ble full av åpne sår som ikke grodde.

 

Årelating var her som ellers populært. Ulike leger hadde ulike steder på kroppen de mente årelatingen fungerte best. Bakgrunnen for tanken om at man skulle bli bedre av det meste ved årelating var at det var ubalanse i væskene. Dermed tappet man blod slik at balansen kunne bli gjenopprettet. Dersom du ikke døde, kunne det jo hende du ble bedre, og suksessen var et faktum, og om du døde kunne du jo ikke klage. Videre fantes det såkalte kloke koner som hadde andre mer eller mindre fantasifulle måter å helbrede på. Voldtekt av barn kjenner vi til fra rettspapirer. Her har altså mannen voldtatt barn med den tanke at perversiteten skulle rense mannen for sykdom. Ideen lever enda i deler av Afrika. Det er ikke lenge siden daværende president i Sør-Afrika kunne berolig alle med at hans utsvevende sexliv ikke kunne føre til HIV-smitte, idet han alltid dusjet etter sex.

 

Mer uskyldig var rådet om å skrive en personlig henvendelse til Gud på et papir. Dette papiret skulle så legges på pasientens nakne legeme med teksten mot huden. Ulike former for seksuell kontakt med dyr har forekommet. Tanken var at man etterlot sykdommen i dyret. Det sies at kondomet ble oppfunnet i Asia, de brukte sauetarmer. Senere fant visstnok  skottene ut at man kunne ta tarmen ut av sauen før bruk, men det er nå en annen sak. Dessuten var også urin en foretrukket løsning idet man kunne koke ut sitt eget utslipp. Det som ble igjen ble så tvunget i dyr på den ene eller andre måten. Dette skulle føre til at sykdommen ble trukket ut av pasienten og inn i dyret. Man hadde ikke noe oppegående system for dyrevelferd i de dager.

 

Her, som ved så mange andre sykdommer, ble det meste bedre da vi ved en tilfeldighet fant opp penicillinet. Gjennom moderne medisin har vi etter hvert funnet god behandling mot mye svineri, og bruk av kondom er svært effektivt. Også her er det all grunn til å le av antivaxxere. I dag finnes det effektive vaksiner mot seksuelt overførbare sykdommer. Det eneste som mangler er vaksine mot ren dumskap. Hadde vi hatt det er jeg nok likevel redd antivaxxerne hadde vært for dumme til å ta den så det hadde neppe hjulpet likevel. Man kan kanskje se antivaxxere som en kjønnssykdom, de er også et resultat av seksuell omgang.

 

For egen del fikk jeg i en alder av 18 år en uventet suvenir fra en jente i Harstad, det har jo sjelden kommet noe godt fra den byen. Jeg har tidligere fremholdt at historien om Jesu fødsel egentlig var tenkt lagt til Harstad og ikke Betlehem. Dette strandet idet man ikke kunne finne tre vise menn og langt mindre en jomfru der, men det var en digresjon. Besøket hos salig doktor Reithe på Ankenes legekontor prøver jeg enda å glemme. Han ba meg dra ned buksa, tok stoltheten i sin behanskede hånd og uttalte «Nei Vidar, dette ser ikke bra ut. Vi må nok amputere». Deretter lo han seg halvt i hjel. Jeg fikk heldigvis en effektiv salve, problemet ble løst, og jeg lærte et og annet om harstadjenter.

 

Etter at jeg traff min kone har det heldigvis ikke vært noe problem. Jeg mente det jeg lovet presten og biskopen. Dette skjedde faktisk. Vi kan skryte av å være bedre gift enn de fleste. Vi ble viet av en prest med en biskop som vitne. Dessuten har jeg observert fruens håndlag med kniven gjennom årene i diverse sammenhenger, og er vel kjent med hennes bråsinne. Utroskap er ikke et alternativ.