Moter

Ingen rosablogger med respekt for seg selv kan vel gå gjennom hverdagen uten å synes noe om moter. Dette gjelder selvsagt meg også, noe som har ført til at jeg med stort alvor har sett litt på hva som er aktuelt.

Tatoveringer er i vinden som aldri før. Det er svært viktig å skaffe seg noen fordi disse vil kunne bidra til å fortelle mer om deg selv. De kan formidle noe om deg som ord ikke kan. Det kan være et viktig budskap du føler må komme frem selv om du ikke uttrykker det med ord.

Det vedkommende ovenfor ønsker å signalisere er greit. -Jeg er helt og totalt idiot! Vedkommende ønsker ikke å få jobb og vil i grunnen heller ikke ha for mye kontakt med andre mennesker.

Det er veldig greit å kunne bruke moter på denne måten. Istedenfor diskre makeup kan du nå for resten av livet virkelig få frem budskapet om hvem du er uten å måtte bruke tid på å sminke deg.

Ved hjelp av dette bildet kan du oppnå å få medmennesker til å lure på hvor pilen peker, og det vil selvsagt derfor oppleves som en oppfordring til å rive av deg buksa for å finne det ut, noe du sikkert har tatt høyde for.

Ellers er det jo greit å vise en gang for alle at de tre vanskeligste årene på skolen var fjerdeklassen, noe som fremgår av dette bildet.

Scaring er også høyeste mote. Dette innebærer at man på ulike vis påfører kroppen arr, feks brannsår. Da kan man få vist frem hvem man virkelig er. De som velger denne metoden får som oftest frem at de er noen skikkelige duster som liker å påføre seg selv smerte.

På nettet fant jeg stoff om en fyr som hadde brukt scaring på snurrebassen med det resultat at tuppen falt av. Min medfødte fintfølelse fraholdt meg fra å vise bildet.

Ellers er det en  kjent begynnelse på slutten når talentfulle fotballspillere begynner med tattiser. Jo flere de har fått, jo dårligere går det. Dette henger nøye sammen med gule eller røde fotballsko, som gjerne signaliserer at du er en skikkelig pingle.

Klesmoter har ellers en tendens til å komme tilbake. Dette innebærer at om man, som meg selv, stort sett alltid bruker dongeri og t-skjorte, av og til vil oppleve å bli en trendsetter. Da jeg var yngre gikk jeg gjerne på byen med dongeribukse, joggesko, hvit skjorte, skinnslips og dressjakke. De hvite tennissokkene må ikke glemmes. Kan knapt vente til dette kommer igjen.

Intervalltrening

Løpeturen i finske Rovaniemi var et fint avbrekk fra eldstedatterens treningssamling i turn. Jeg løp så lett avsted i finværet at det var en fryd. Selvsagt vel vitende om at det ventet en kald pils i kjøleskapet. I min alder trenger man slik belønning for å komme seg ut og utsette aldringsprosessen.

Etter noe som føltes som 5 mil ble stien borte i mer og mer gress. Jeg fulgte nøye med på bakken og så selvsagt noe som kunne minne om en hoggorm. Om det var det eller en kvist vil jeg selvsagt aldri få vite fordi tilbaketrekningen skjedde hurtig. Man tar ikke unødige sjanser.

Jeg følte at jeg føk som en rakett avsted inntil jeg så på bakken igjen og fant at det bare var i hodet jeg løp fort. Selv i redselen for hoggorm var det intet taktomslag å registrere. Alderen har satt sine spor. Jeg skjønte umiddelbart at intervalltrening var det jeg trengte, fant meg en bakke, og satte i gang. Planen var fire minutter løping fort opp og fire minutter rolig gange ned.

Planen var sikkert bra, men gjennomføringsevnen ikke. Hadde glemt hvor smertefullt det er å løpe fire minutter oppover bakke. Det er noe av det allerforjævligste jeg har forsøkt på lenge. Direkte smertefullt. Hva slags gærning har funnet på denne formen for tortur?

Jeg besinnet meg og tenkte den gamle 15*15 treningen heller måtte være bra. Selv dette var tungt. Spurte i 15 sekunder og gå i 15 for så å spurte igjen. Umulig! Jeg landet på 15 *4. Altså 15 sekunder kvasispurt etterfulgt av 4 minutters ryggligge.

Heldigvis fant jeg fort ut at det kunne være hoggorm i bakken også, så jeg gikk ned på veien for å gjenoppta løpingen. Nå var jeg imidlertid såpass sliten at løping fortonte seg som mindre fristende enn å spise varm tran med krem. -Er det nå så sunt med all denne løpingen mon tro? Denne tanken dukket fort opp. Det er jo utrolig fort gjort å trå over også og da kan man jo uansett ikke løpe på en stund.

Jeg kjente godt etter og kjente smerter både her og der. Slikt er jo et varsel om at det er fare på ferde, og det tar man jo på alvor. Redselen for å bli sykemeldt kom sigende på. -Er det egentlig riktig av meg å risikere sykemelding og dermed utsette arbeidsgiver for ulempe bare pga min egoistiske trang til å være i bedre form?

Hva med utgiftene på helsebudsjettet? -Hvem er jeg som har rett til å påføre skattebetalere store utgifter på legetilsyn bare for at jeg skal være mer fornøyd med eget speilbilde? Dette kan da ikke være rett. Veien var dessuten full av små steiner. Slike er jo veldig lett å skli på og i min alder er jo lårhalsbrudd risikabelt. Ikke godt å vite om man i det hele tatt kommer tilbake i jobb etter et slikt brudd. Nye utgifter, denne gang til uføretrygd.

Når alt kommer til alt dreier jo treningen seg mest om egoisme. Arbeidsgiveren min er jo interessert i at jeg gjør jobben og ikke om jeg veier 10 kg for mye. Andre skattebetalere trenger jo ikke engang forholde seg til meg, langt mindre vite hvem jeg er. Og likevel tar jeg meg den frihet å trene for slik å risikere å hente surt ervervede penger opp av lomma på skatteyterne. Nei nå får det være nok. Jeg får slutte å tenke på meg selv og heller sette meg foran TV og spise potetgull.

Likestilling

Nå er jeg skikkelig lei. Likestillingen har tatt helt av og menn er redusert til slaver i eget hjem. Her om dagen fikk jeg nok. Med det mål for øyet å gjennopprette min rettmessige dominans i hjemmet tok jeg fruen fatt og satte skapet ettertrykkelig på plass.

-Litt mer til høyre fikk jeg umiddelbart beskjed om. Hun var ikke fornøyd med hverken plasseringen av skapet eller mitt forsøk på å ta kommando. Jeg ble ettertrykkelig satt på plass og hun ba meg istedet om å finne frem støvsugeren og heller gjøre noe fornuftig.

Da kjente jeg det begynte å koke. Jeg satte øynene i henne, men skjønte at det kanskje ikke var så lurt å si det som falt meg inn. Jeg valgte å omformulere det litt og sa skarpt: - Jeg er da herre i mitt eget hus. Jeg velger selv om jeg vil støvsuge eller vaske!

-Fint det kjære, sa hun. -Bare så lenge du støvsuger først.

Slik er det blitt. Før var verden forutsigbar og trygg, og menn hadde kontroll. Nå må vi spørre kjerringa om hvor vi skal sette skapet hen. Jeg har prøvd alt. Jeg har gitt gaver for å blidgjøre og slik kanskje fått noe jeg skulle sagt.

Ikke engang nye oppvaskhansker med navnet hennes på hjalp. Det er som utgjort. De sitter rett og slett på makten. Nå har jeg fullt og helt viet meg til kampen for likestilling jeg også.

Jeg vet det blir tøft, jeg vet det vil koste. Jeg tviler på at jeg selv noen gang vil få oppleve fruktene av kampen. Men jeg gjør dette for fremtidige generasjoner og håper min sønn en gang får oppleve likestilling og kanskje få noe han skulle sagt i sitt hjem.

I mellomtiden blir det støvsuging, husvask, brødbaking osv. Selvsagt støvsuging først kjære.

Midtlivskrisen fra helvete

I helgen har vi vært vitne til det. Ja vi har sett det over flere år nå, det øker nemlig på. Men helga må ha vært et toppunkt så langt.

Middelaldrende og eldre menn i trange tricoter er ikke alltid et vakkert syn. Ingen plass vises en kulemage bedre enn i en trang sykkeldress.

Det dreier seg selvsagt ikke om sykling som sådan, men selve midtlivskrisa som setter inn for fullt på et tidspunkt for mange menn. Da får man en eller annen fiks idet. Det kan dreie seg om alt fra å sette kona på dør til "fordel" for ei snelle på alder med datteren din, via Harley Davidson og full oppakning, til de nevnte syklene og kondomdress.

Men det er noe med denne sykkelgreia. Det er blitt en flokkting og vi mennesker ser jo ut til å trives i flokk. Jeg kan likevel ikke unnlate å stille spørsmål med hva som får folk frivillig til å utsette sine edlere deler for den påkjenningen timer på sykkelen dokumenterbart er. Man har selvsagt forsket også på dette og resultatene viser at det går ut over potensen.

Jepp. Selve utformingen av setet, kombinert med varmen friksjonen gir mens du tråkker på pedalene gir såvidt svette baller at kronjuvelene ikke lengre leverer som før. Setet jobbes det etter sigende med, noe som selvsagt er et naturlig tema når det er mannens stolthet det dreier seg om.

Nå har nederlandske forskere rett nok funnet at selve trimmen gir en helsemessig effekt, som gjør at syklister lever lengre enn de som ikke sykler. Så får man heller spørre seg om det er en gevinst å leve lengre med en kompassnål som peker mer og mer mot sør. Om noen år kommer de første syklene som leveres med blåresept for viagra på markedet.

Under helgas store happening i Narvik, vi snakker her om Arctic race of Norway, fikk jeg anledning til å stifte kjennskap til hva et stort sykkelarrangement er. Imponerende greier selvsagt, og masse dyktige mennesker rundt omkring. Det skal nemlig kunnskap til for å arrangere noe slikt. Da er det naturlig at det er tidligere syklister som styrer mye. de vet jo hva som skal til. Jo lengre erfaring fra sporten, jo viktigere blir du.

De viktigste personene er gjerne de som over år har syklet mest. Da ender du selvsagt opp med VIP på adgangskortet. Da har du som syklist kommet helt til topps i sirkuset. Da er du blitt
Very Impotent Person:-))

Gravide oppvaskmaskiner

For nesten 14 år siden, da den gamle oppvasmaskinen ble gravid, kjøpte jeg en ny sånn elektrisk sak. Siden dette har jeg, i likhet med andre menn, som har gjort tilsvarende investering, fått mer og mer sansen for denne innretningen.


Forskjellen fra den gamle, manuelle typen, er stor. Tidligere, når du ga uttrykk for et ønske om at oppvasken ble tatt, var dette forbundet med stor fare idet denne eldre typen maskiner ikke nødvendigvis responderte på ønsket måte ved forespørsler. De kunne gi høylydt uttrykk for misnøye, både med ønsket generelt, og din egen manglende innsats på området spesielt.

Etter at disse nye elektriske sakene kom har dette endret seg endel. Fortsatt kan det bli endel støy i forkant av selve vaskeprossessen, spesielt hvis du forventer at den gamle maskinen skal sette inn i og starte den nye. Tror dette i stor grad skyldes sjalusi, men hva vet vel jeg? Kan det være at den gamle maskinen føler seg truet av den nye? Kanskje er det et spørsmål om yrkesstolthet? Ikke godt å si.

Selv med disse utfordringene ser jeg likevel fremgang med den nye teknologien. Jeg tenker også å ta den et steg videre. De eldre maskinene, altså fruene, ønsker ofte at menn skal ta ut av oppvaskmaskinen. Dette ser jeg ikke helt vitsen med. Glass og tallerkener skal jo likevel rett inn i maskinen etter bruk. Dette fører til unødig mye arbeide og er bortkastet tid.

Min nye løsning på problemet er selvsagt like enkel, som den er genial. Jeg skal kjøpe en til oppvaskmaskin og sette ved siden av den andre. Da kan man ta ut av den ene maskinen og sette rett inn i den andre når man er ferdig med måltidet. Når den er full er det bare å sette den på. På denne måten har man hele tiden en maskin med rene glass og en som er klar til vask.

På denne måten sparer man selvsagt også skapplass, noe som alltid er en kilde til bekymring ellers.
Det eneste som nå gjenstår etter at jeg har lansert denne nye, geniale løsningen på oppvaskproblematikken er å få den gamle maskinen, altså fruen, til å forstå at dette skal skje, og at jeg ikke skal berøres av utfordringen med å sette inn i eller sette på maskinene. Jeg har jo tross alt gjort jobben med å finne opp løsningen.

Foreløpig sliter jeg litt med dette.