Vi går rundt og lyver så det renner hele tiden. -Hvordan går det?, spør vi gjerne en kjenning vi ikke har sett på mange år. -Jotakk, det går kjempefint, svarer han selvsagt. Han nevner ikke noe om at han har mistet evnen til å få ereksjon etter testikkelkreft, samt at datteren har begynt en ny karriere som prostituert i Oslobyen.
Noe annet er det at vi i tillegg til å lyve, faktisk er livredde for å høre sannheten. Om vi går tilbake til han kjenningen igjen og tenker oss at han svarer sant på vårt spørsmål. Vil vi egentlig vite dette om manglende ereksjon og prostituert datter? Selvsagt ikke. Vi ønsker at folk skal lyve til oss.
Noe lignende er vår evne til hele tiden å være politisk korrekt. Vi passer oss nøye for ikke å si ting som kunne røre ved folks oppfatning av hva som, ihvertfall burde være korrekt synspunkt. Onde tunger vil ha det til at jeg personlig ikke tilhører de politisk korrekte, hva nå det kan komme av.
Vi er blitt så politisk korrekte at vi nesten ikke kan snakke sammen lengre. For mange ord er blitt belastende og ikke gangbare lengre. Dermed mister vi ord, og vi evner ikke å finne på nye hurtig nok. Noen mener feks vi skal erstatte han, hun og det med hen. Dette for ikke å være politisk ukorrekt ved å risikere å støte en som ikke helt er sikker på hva slags kjønn han har. Da mister vi tre ord og får et igjen. Altså færre ord igjen.
Det å ikke støte noen er selvsagt det politisk korrekte. Vi skal for all del ikke stigmatisere noen. Og bruk av politisk ukorrekte ord er selvsagt det mest stigmatiserende. Vi skal være glade for at Martin L. King ikke er i live og kan oppleve hva som nå er stigmatiserende. Han jobbet hardt for at han og andre ikke skulle omtales som niggere. Han omtalte seg selv som neger.
Nå er selvsagt negerordet kjempeille. Romfolk ønsker ikke å omtales som sigøynere. Ihvertfall sier de politisk korrekte det. Jeg kjenner personlig ingen fra det nevnte folkeslag, men min tillit til de politisk korrekte er såvidt lav, politisk ukorrekt som jeg er, at jeg heller ville ønsket at disse menneskene selv kunne fortelle hva de ønsket jeg skulle kalle dem. Kanskje det beste bare er å kalle dem mennesker.
De som lider mest i dagens samfunn, som følge av den stigmatiseringen vi hele tiden visstnok gjør oss skyldige i, er imidlertid våre bevingede medborgere måsene. Leder av NOAH går hardt ut mot de som mener det eksisterer et måseproblem stedvis i landet. Bakgrunnen er selvsagt at måsebestanden enkelte plasser har øket såvidt mye at det medfører problemer for folk som vandrer på gatene disse stedene.
I NOAH er problemet ikke at folk får måsedritt i hodet eller hakkes i topplokket av måser med unger i nærheten. Problemet, slik de ser det, er at folk klager over dette. Denne klagingen fører til at måser får dårlig rykte og dermed stigmatiserer måsene som gruppe. Ser ingen annen løsning her enn å videreutdanne noen av de såkalte dyretolkene, som spretter opp rundt omkring i takt med folks syke ideer om dyr, til terapeuter. Slik kan vi samtale bedre med måsene så de ikke føler seg så stigmatiserte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar