Hvor endret det seg egentlig?

Da jeg var pitteliten baby (jada, jeg var pittelitnere enn de fleste da også), var jeg visstnok veldig søt, ihvertfall i henhold til min mor. Dette er selvsagt en fullstendig objektiv vurdering og jeg anser min mor i denne sammenheng å være fullstendig habil i sine vurderinger.


(Bildet er ikke av forfatteren, jeg var selvsagt mye søtere)
.
Jeg kan ikke se at denne situasjonen (altså det faktum at jeg var så søt objektivt sett) på noen måte har endret seg. Min kone derimot, bruker på ingen måte begrepet søt om meg. Jeg kan få ungene til å gjøre det, men bare mot betaling. Ikke engang den søte stumpen min, med søte hår på synes fruen er søt. Hun kan si mye om den, men aldri søt merkelig nok.

Hva er det som gjør at dette endrer seg så voldsomt? Ta feks mitt barnebarn. Hun er et år gammel og selvsagt søt som bare det. Til og med når hun gulper meg over skulderen eller sikler på nesa mi er hun søt. Selv om det etterhvert lukter temmelig ille er hun faktisk søt når jeg skifter bleie på henne også.

Men om jeg gulper over fruens skulder og sikler henne på nesa sånn i all vennskapelighet, tror jeg neppe hun synes jeg er spesielt søt. Om endel år, hvis jeg lever lenge nok, skal jeg også skiftes bleie på på aldershjemmet. Om en pleier da ymter frampå at jeg er søt når jeg har bæsjet i bleien, blir nok vedkommende avskjediget og buret inne
( Her skulle det vært et bilde av en eldre utgave av meg selv under bleieskift, men jeg tenkte det var best å la det være)

Da er det noe annet med epler. Når de er babyer er de umodne og sure, nesten som Per Sandberg. Men gi det litt tid, da blir de modne og søte, sånne du bare vil sette tennene i. Hvorfor blir frukt søtere med tiden og ikke vi?

Alt dette har selvsagt en logisk forklaring. Forskningen sier at vi er søte som små, med runde former, for at voksne skal føle omsorg og gi beskyttelse. Tro om ovenfornevnte Sandberg var søt som liten? Her er det at vi ikke har hengt med i tiden. Nå burer vi gamlinger inne og pålegger pleiere å vise omsorg. Problemet er at jeg neppe ser at vi blir særlig søtere når vi blir gamle. Ingen synes hår i ørene, nesa og såpass mye i ræva at det lugger når du driter, gjør at man føler mer omsorg. Snarere tvert i mot.

Her har vi mye å forske på rent avlsmessig. Med ny genteknologi bør vi sørge for at vi ikke bare oppfører oss som barn når vi blir gamle nok, altså på gamlehjemmet hvor vi kverulerer og ikke engang greier å spise selv. Vi bør finne måter å endre aldringen slik at vi faktisk blir søte som gamle. Da blir det lettere å føle omsorg for oss.

Om ikke dette løses innen jeg skal bures inne på et sånt hjem, skal jeg sørge for å få meg barbert  både her og der, og bli levert med rosa bleier og en sånn sløyfe rundt hodet. Tennene skal jeg få trukket slik at jeg har skikkelig søte gommer. Om jeg da har en rose på tvers i kjeften må de da kunne synes jeg er søt. Hvis ikke det hjelper vet jeg ihvertfall at jeg har prøvd det jeg kunne.