Intervalltrening

Løpeturen i finske Rovaniemi var et fint avbrekk fra eldstedatterens treningssamling i turn. Jeg løp så lett avsted i finværet at det var en fryd. Selvsagt vel vitende om at det ventet en kald pils i kjøleskapet. I min alder trenger man slik belønning for å komme seg ut og utsette aldringsprosessen.

Etter noe som føltes som 5 mil ble stien borte i mer og mer gress. Jeg fulgte nøye med på bakken og så selvsagt noe som kunne minne om en hoggorm. Om det var det eller en kvist vil jeg selvsagt aldri få vite fordi tilbaketrekningen skjedde hurtig. Man tar ikke unødige sjanser.

Jeg følte at jeg føk som en rakett avsted inntil jeg så på bakken igjen og fant at det bare var i hodet jeg løp fort. Selv i redselen for hoggorm var det intet taktomslag å registrere. Alderen har satt sine spor. Jeg skjønte umiddelbart at intervalltrening var det jeg trengte, fant meg en bakke, og satte i gang. Planen var fire minutter løping fort opp og fire minutter rolig gange ned.

Planen var sikkert bra, men gjennomføringsevnen ikke. Hadde glemt hvor smertefullt det er å løpe fire minutter oppover bakke. Det er noe av det allerforjævligste jeg har forsøkt på lenge. Direkte smertefullt. Hva slags gærning har funnet på denne formen for tortur?

Jeg besinnet meg og tenkte den gamle 15*15 treningen heller måtte være bra. Selv dette var tungt. Spurte i 15 sekunder og gå i 15 for så å spurte igjen. Umulig! Jeg landet på 15 *4. Altså 15 sekunder kvasispurt etterfulgt av 4 minutters ryggligge.

Heldigvis fant jeg fort ut at det kunne være hoggorm i bakken også, så jeg gikk ned på veien for å gjenoppta løpingen. Nå var jeg imidlertid såpass sliten at løping fortonte seg som mindre fristende enn å spise varm tran med krem. -Er det nå så sunt med all denne løpingen mon tro? Denne tanken dukket fort opp. Det er jo utrolig fort gjort å trå over også og da kan man jo uansett ikke løpe på en stund.

Jeg kjente godt etter og kjente smerter både her og der. Slikt er jo et varsel om at det er fare på ferde, og det tar man jo på alvor. Redselen for å bli sykemeldt kom sigende på. -Er det egentlig riktig av meg å risikere sykemelding og dermed utsette arbeidsgiver for ulempe bare pga min egoistiske trang til å være i bedre form?

Hva med utgiftene på helsebudsjettet? -Hvem er jeg som har rett til å påføre skattebetalere store utgifter på legetilsyn bare for at jeg skal være mer fornøyd med eget speilbilde? Dette kan da ikke være rett. Veien var dessuten full av små steiner. Slike er jo veldig lett å skli på og i min alder er jo lårhalsbrudd risikabelt. Ikke godt å vite om man i det hele tatt kommer tilbake i jobb etter et slikt brudd. Nye utgifter, denne gang til uføretrygd.

Når alt kommer til alt dreier jo treningen seg mest om egoisme. Arbeidsgiveren min er jo interessert i at jeg gjør jobben og ikke om jeg veier 10 kg for mye. Andre skattebetalere trenger jo ikke engang forholde seg til meg, langt mindre vite hvem jeg er. Og likevel tar jeg meg den frihet å trene for slik å risikere å hente surt ervervede penger opp av lomma på skatteyterne. Nei nå får det være nok. Jeg får slutte å tenke på meg selv og heller sette meg foran TV og spise potetgull.