Mitt juleminne

 

Det er populært med juleeventyr. Vi minnes «Piken med svovelstikkene» og andre gripende beretninger. Disse har det til felles at de er diktet opp og har slik sett ikke så mye med virkeligheten å gjøre. De kan nok ha en moral og virke oppdragende, og dessuten får de evig liv når de først forbindes med julen. Kjendiser deler gjerne sine juleminner med oss vanlige dødelige. Jeg er absolutt dødelig, og slett ingen kjendis. Likevel kom jeg i tanker om to opplevelser jeg selv har hatt i juletider. De har overhodet ingen moral, annet enn kanskje for å anskueliggjøre min mangel på sådan. Til gjengjeld er de ekte og skjedde i Narvik begge to.

 

En jul fant fruen det opportunt å formidle at jeg ønsket å kjøre henne til byen idet hun skulle handle en siste julegave. Hun er ikke særlig glad i å manøvrere i sterkt trafikkerte parkeringshus i julestria, som om jeg er det. Heldigvis fikk jeg tillatelse til å sitte i bilen og vente. Jeg satte meg med mobilen og ante fred og stor fare.

 

Etter en tid gikk bildøra på passasjersiden opp og en, for meg totalt fremmed dame satte seg inn. «Kjør meg hjem», beordret hun, mens hun tok opp mobilen sin og så på den. «Blir det noe på meg da, siden det er freddan», spurte jeg den fremmede damen, hun var nok litt yngre enn meg, og så godt ut. Dæven hvor fort en sånn, litt trinn dame kan bevege seg. Hun føk ut av bilen og inn i nabobilen, som til forveksling kunne ligne min, rød som den jo var, nesten like rød som damen. Av og til kan julestress være morsomt gitt.

 

Men ellers er det annerledes. Bare det å tenke på ordet julehandel er nok til å gi en stakkar skjelvetokter, kaldsvette og hensette meg i en tilstand hvor jeg føler sterkt for å ligge lenge i fosterstilling i dusjen. Det er faktisk så vidt ille at jeg har begynt å produsere hjemmelagde fenalår, lammeruller og lignende som julegaver, bare for å slippe køene julehandelen genererer.

 

Det har seg likevel slik at det hender fruen sier -Vidar, jeg må snakke sammen. Etterpå får jeg gjerne beskjed om hva jeg mener om saker og ting. Slik gikk det til for noen år siden at jeg åpenbart mente det var best for meg at jeg tok ærendet til Amfi for å kjøpe noe julegreier helt alene, etter nærmere ordre. Der jeg ellers bruker min tilmålte førjulstid til andre og mer presserende ting, som for eksempel å koke tevann, varmt tevann er viktig og det koker seg jo ikke selv, fant jeg meg nå sittende i bilen på vei til julehelvete i byen for å gå på apoteket et ærend. Bikkjene måtte ha ormekur, må vite.

 

Det er ille å havne i sentrum en lørdags formiddag rett før jul. Kampen om parkeringsplassene er tøff, men med en stor, gammel og ferdigbulket VW-transporter tør få mennesker utfordre meg i kampen om parkeringsplass. Dermed var jeg i relativt oppløftet stemning da jeg jogget lett inn på senteret for kjapt å utføre ordre for deretter å komme meg hjem i tide til en juleøl til fenalåråpningen, det er tradisjon for å åpne dette i fellesskap lille julaften hos oss må vite.

 

Jeg så faktisk for meg en grei affære hvor jeg rykket kjapt inn, utførte det jeg var kommet for, før jeg la røyk og trakk ut. Rulletrappa tok jeg løpende og det hele begynte å se lyst ut. Ved enden av trappa er det bare å ta 90 grader til venstre, så er du på apoteket. Det var der det skjedde.

 

Ved inngangen sto det et gammelt skinn, ei kjerring på rundt 80 pluss, med gåstol og hele pakka. Jeg er relativt sprek enda og regnet med en rask fallseier i sprinten mot kølappmaskinen, men i fan heller. Vet dere hvor kjappe gamle øk med gåstol kan være på en 4 meters spurt? Det står ikke så dårlig til på våre pleiehjem som det hevdes. Gamlingene har personlig trener og de jobber med et mål for øye, å knuse meg i spurten, og de vinner hver gang.

 

Vel fremme med disken finner gamla seg en stol. Det står selvsagt en der for at gamlingene skal få sette seg, late som om de er utslitte og prate i evigheter om vær og vind, hvordan det står til med farmasøytens gamle far og annet. Da hun begynte å prate om ektemannens hemmoroider (helt sant, jeg sto rett bak og hørte på), følte jeg sterkt for å ta de stikkpillene slikt visstnok krevde og stappe dem på tvers ned i gapet på henne. Heldigvis er jeg jo vokst opp i et møblert hjem og har påfyll fra kurs i skikk og bruk, hvordan føre en dame til bordet, og slikt fra befalsskolen og kan dermed noe om alminnelig folkeskikk. På en god dag kan jeg til og med praktisere det, men nå var glasset i ferd med å renne over.

 

Kjerringa tok opp portemoneen (det heter det når du er over 80), og begynte å telle mynt. Hun hadde pungen full av småmynt som hun møysommelig la ut over disken mens hun  telte. Hun telte småpenger!! Dette tok tid, og det var planlagt. Jeg vedder! Jeg er helt overbevist om at gamlinger planlegger slikt før de smetter før oss i køen, bare for å holde helvete med en stakkar som fortvilt forsøker å finne en form for julestemning. Det sprakk fullstendig for meg, og det var kun securitasvakten som sto i umiddelbar nærhet som forhindret meg fra å kvele det gamle skinnet.

 

Jeg takket min skaper for den tålmodighet jeg greide å oppdrive. Krydret med angst for å sitte på glattcelle mens ungene pakket opp julegavene, greide jeg å unngå overlagt drap i køen, slikt tar seg visstnok ikke ut, spesielt i juletider. I stedet blåste jeg et par sikringer og gikk, rød i toppen, og med bestemte skritt ut av senteret. Nok er nok. Bikkjene fikk vente med ormekuren til romjula.

 

Det er sannelig godt jeg er velsignet med den nevnte tålmodighet, samt et menneskelig storsinn som får Mor Theresa til å minne om Putin eller Hitler på steroider. Jeg nekter å la slike ting ødelegge dagen og velger å ta det med humør, og gjerne et glass kald syre. Hvorfor i helvete irritere seg i adventstiden. Ha en jævlig god jul!

Øvelseskjøring før i tiden

 

Møtte en kompis med passe stiv maske i helga. Han var passasjer og ved siden satt hans datter på 16 og øvelseskjørte. Min venn hadde fulgt alle regler og unnlatt enhver befatning med bil for den håpefulle før hun var gammel nok. Nå led han straffen for slik skjødesløs omgang med lov og rett. Da min mellomste var blitt 16 og hadde fått trafikalt grunnkurs bestått, var hun allerede en dyktig sjåfør. Jeg ble da henvist til passasjersetet, noe som gikk bra. Min bedre halvdel syntes i starten det å sitte på en sekstenåring var noe skremmende, men det gikk bra det også etter hvert. Nå kan det at hun kjørte bra allerede da kanskje ha noe å gjøre med at hun allerede hadde kjørt bil en stund. Jeg understreker kanskje, siden dette enda ikke er strafferettslig foreldet.

 

Det å gå tilbake til egen barndom og den øvelseskjøring som da fant sted er imidlertid strafferettslig foreldet for lengst, og innrømmelser utgjør dermed ikke noen fare. Det var ikke slik at det var fullstendig frislipp på kjøringen i hine, hårde dager, på ingen som helst måte. Oppveksten i Håkvik var preget av knallharde regler, med tildels tøffe sanksjoner ved brudd. For øvelseskjøring hadde vi tydelige regler for når man var stor nok (vi opererte ikke med aldersgrenser, kun størrelse). Kunne du stå på pedalene og samtidig se mellom rattet og dashbordet, var du klar for å rulle ut i verden for å øve deg.

 

Jeg tror ikke jeg var mer enn 12 år, før bestefar stoppet bilen ved Bekkfjellet, og overlot rattet til meg. Da fikk jeg kjøre i første gir circa 1 km opp til hytta. Pappa var mer tilbakeholden, jeg var nok 13 før jeg slapp til i Granadaen, til gjengjeld da uten regler om gir. Etterhvert som de mente at jeg greide å håndtere bilen sånn noenlunde, fikk jeg kjøre håkvikdalveien med bikkjene løse foran bilen. Kanontrening for både meg og bikkjer. Dette ga rettigheter under et ansvar jeg på ingen som helst måte var klar for å ta. Man tenkte nok at jeg kunne kjøre bil noenlunde greit, noe som var nesten sant. Dermed formodet man at jeg også tok ansvar og var forsiktig, noe som ikke var sant. Formodning er alle katastrofers svigermor, viste det seg, noe jeg kommer tilbake til.

 

Nå var det slik at det hadde sin helt fornuftige årsak å la oss guttene lære og kjøre traktor og bil tidlig. Med motorsag, traktor, tilhenger, og en solid porsjon pågangsmot, er det utrolig hvor fort selv unge gutter evner å felle og levere en favn ferdig kløyvet ved på egen hånd. Der jeg i dag står med motorsag, vernesko, vernebukse, hjelm og briller, tenker jeg med vemod på pappas klare HMS-instruks ved bruk av motorsag  "vær forsiktig gutt"! Det er klart at om man overlever dette blir det mye ved. Altså en god og praktisk begrunnelse all den stund familien solgte både ved og poteter.

 

Jeg nevnte poteter. 16 år gammel returnerte jeg til åkeren oppe ved åkeren på Stormodalssletta med pappas blå Ford Granada 2,1 diesel og tilhenger etter å ha avlevert et lass poteter i bestefars kjeller nede i bygda hvor lageret var lokalisert. Vel oppe ved åkeren stod pappa i trivelig passiar med lensmannen, det er så lenge siden at det faktisk fantes lensmenn. Siden det nå engang ikke var andre steder å kjøre, og at det dermed ville virket noe mistenkelig å rygge tilbake med en henger full av tomme potetkasser, kjørte jeg frem til åkeren, mens hjertet hamret. Jeg hilste så kjekt jeg kunne, mens jeg begynte å hive av kassene. På vei inn i traktoren hørte jeg lensmannen si til pappa "de guttene dine ser unge ut for alderen, Reidar", så lo de begge to. Det var liksom litt annerledes da enn nå.

 

Selv lensmannen valgte å se stort på nødvendige små lovbrudd, siden det å kjøre bil eller traktor kunne ha noe med en familie på bygdas inntekt å gjøre. Dessuten var den geografiske avstanden fra riksvei, og siviliserte mennesker som bodde i byen og skrellet potetene før de spiste, en klart formildende omstendighet. Man antok at risikoen for større skader var mindre på bygda. Vi kunne glatt kjøre moped uten hjelm idet risikoen for eventuelle hjerneskader ikke var tilstede, man risikerte kanhende en smule fantomsmerter ved stygge fall, men sjelden verre ting.

 

Dette betød på ingen måte at det var fritt frem for all kjøring. En stille overenskomst trygget omverdenen idet det selvsagt ikke var tillatt å kjøre ned til selveste E-6 hverken med bil, traktor eller moped før man hadde sivilisasjonens tegn på kjøreferdigheter, sertifikatet. Mens vi ventet på å bli gamle nok til det, brukte vi motorsag, ingen form for verneutstyr, og en vinsj fra steinalderen. Man ville jo ikke ta noen sjanser med helse og sikkerhet må vite.

 

Jeg nevnte dette med fravær av evne til å ta ansvar. Min mor hadde fått ny bil. En Citroen 2CV, et fremragende eksempel på fransk udugelighet på bilfronten. Den hadde seildukstak, veltebøyler med høytalere, 2 minisylindre, varmeapparat kun i kraftige stigninger og motvind, samt håndtak på sidene for å løfte den hit eller dit. Den var ikke spesielt tung. Bilen var selvsagt totalt upålitelig og slik et eksempel til etterfølgelse for øvrig fransk bilindustri, men på den annen side var den rett og slett så morsom at den kvalifiserer til tittelen verdens tøffeste drittbil. Jeg skulle ønske jeg hadde en slik i dag.

 

Min mor hadde ikke bare denne bilen, hun hadde også evnen til virkelig å få en sekstenåring til og føle seg som - en sekstenåring. Hun var ikke så forståelsesfull som pappa og bestefar når det kom til øvelseskjøring før man var gammel nok, og slett ikke alene i bilen. Hun var i det hele tatt fortvilende opptatt av lov og orden. Hun forlangte til og med at man skulle gjøre lekser, rydde i huset og dusje med jevne mellomrom. Hun framstod rett og slett som - en mamma.

 

Dette med den manglende evnen til å ta ansvar gjaldt en episode som inntraff da min mor var bortreist og min far i et selskap i byen. Han kom med andre ord sent hjem, visste jeg. Det at mor var bortreist gjør at jeg egentlig legger mye av skylden for det som inntraff på henne. Hun burde holdt seg hjemme og passet på, min far også når jeg tenker meg om. Dessuten hadde jeg dårlig påvirkning av 2 kompiser som overhodet ikke tok ansvar. Min eldre bror fulgte heller ikke opp ved å være hjemme og se etter meg. Når jeg tenker meg om er jeg vel den eneste som var helt og fullstendig uskyldig i det som senere skulle skje.

 

Vi fant ut at det var en passende kveld å øvelseskjøre på, man må jo øve på og kjøre på isete veier også. Nå var dette selvsagt ikke på noen måte innafor siden foreldrene var borte og det var lørdagskveld. På lørdagskvelden var det nemlig enkelte sambygdinger som kunne finne på å kjøre bil i påvirket tilstand, når jeg tenker meg om gjaldt vel akkurat dette egentlig hele uka kvelds som dagtid. Dessuten ville mamma, som nevnt, aldri tillatt det inntrufne under noen omstendigheter, opptatt som hun var av å følge reglene.

 

Senere utpå kvelden stod vi i garasjen og forsøkte å få bilen til og se ut som før ved hjelp av slegge og spett, i grunnen uten å lykkes særlig godt. Det ville seg slik at den elendige franske drittbilen ikke tålte selv et lite møte med mor Norge i form av en bergknatt oppe ved Nervantnet. Mine venner lovte evig troskap og støtte før de stakk halen mellom beina og rømte. Jeg hadde ingen plass å stikke av til og gikk resignert til sengs.

 

Min far var overraskende uinteressert i det hele dagen etter og sa jeg fikk ta dette opp med mamma. Det var det jeg fryktet. Hun var imidlertid svært rolig og forståelsesfull. Det vanket ingen som helst kjeft. Hun ba meg lære av dette og ringte verkstedet. Etter samtalen sa hun at bilen skulle bli som ny og at dette nok skulle gå helt fint. Jeg ble veldig lettet da hun sa at det heller ikke skulle koste noen ting, før hun la til lakonisk.....for henne. Så lenge var Abraham i Paris eller deromkring.

 

Dette medførte at jeg for en gangs skyld havnet i vedskogen med mammas velsignelse, traktor og det hele. Det måtte felles, kappes og klyves mangfoldige favner ved for å betale for reparasjonen av franskmannen. Moralen for dagens ungdom å trekke ut av dette er som følger: Lån ikke foreldrenes bil for ulovlig øvelseskjøring med mindre du har vedskog, traktor med henger, vinsj, motorsag, og evner å jobbe jævlig lenge og ofte i skogen uavhengig av vær og vind. Du bør dessuten fikse en tidsmaskin slik at du, om det likevel skulle skje, befinner deg i Håkvik på -80 tallet hvor det fantes lensmenn med hjerte for gutter som jobbet i åkeren og i skogen, selv om de kjørte uten sertifikat. Politiet i dag har liksom ikke sansen for slikt.

 

Stigmatiserende navn og dustete fordommer

 

Svenske ornitologer har tatt til orde for å endre navn på fugler med artsnavn som kan oppfattes som stigmatiserende. I første omgang dreier dette seg om negerfink og sigøynerfugl. Så langt er det ikke klart hva navnene på de nevnte fuglene kan være, men de er nok ganske sikkert mindre stigmatiserende. Vi får anta at dette også gir bedre dyrevelferd for nege….unnskyld finkene.

 

Rent umiddelbart kan man se for seg at problemet rammer langt flere fuglearter enn de ovenfornevnte. At dverggåsa bør kunne tas med i denne sammenheng er åpenbart. Det er ille nok å være mindre enn de andre om det ikke skal gjenspeiles i navnet. For meg fremstår dverggås som ren mobbing av en art som heller burde kunne benevnes kortvokstgås, eller kanskje helst alvorligvertikalproblemstillingsgås. Likeledes bør de mer kortvokste gjessene kvoteres når det kommer til hekkeplasser, da de naturlig nok vil slite med å slåss seg til plass blant de andre, mye større, gjessene.En annen art med navn som står for fall sett med moderne wokeøyne, er naturligvis lappugla, som blir urbefolkningsugle. Storspove kontra småspove, for ikke å snakke om kortnebbgås er heller ikke greit.

 

Slik kan vi sikkert fortsette lenge med å lage humor av noe som nok ikke nødvendigvis er like humoristisk for alle som ikke er fugler, idet jeg antar at fuglene driter i hva vi kaller dem (for ordens skyld: de to første avsnittene var ren sarkasme).

Jeg tenker på ord vi i størst mulig grad har vennet oss av med å bruke og hvorvidt dette har påvirket livene våre i negativ retning.

 

Inntil for noen ganske få år siden var ordet neger dagligtale for å beskrive et menneske med svart, eller svært mørk, hudfarge. I en diskusjon med en kjenning av typen hvit mann 50 pluss, fikk jeg høre at vedkommende hadde brukt dette ordet bestandig og at alle burde vite at han ikke mente noe negativt med det. Han hadde da heller ikke tenkt å endre denne praksisen for å tekkes sutrete svarte mennesker. Selv har jeg sluttet å bruke dette ordet idet de som nå en gang er svarte, eller mørke i huden helst vil at vi skal slutte med det. Så prøvde jeg å tenke på om dette hadde ført til noen form for redusert livskvalitet for meg. Svaret var av det negative slaget. Mitt liv går akkurat like godt med eller uten neger som beskrivelse. Derfor finner jeg det lett å lytte til de som kjenner seg rammet.

 

For en del år siden hoppet min bror ut av skapet og erklærte for all verden at han kjørte i en annen fil enn meg, omtrent som svenskene gjorde frem til 1967, før de fikk høyrekjøring. Her hevdes det av onde tunger at svenskene mente at det ble for drøyt å legge om all trafikken på en gang. De ville i første omgang bare legge om til høyrekjøring for de tyngre kjøretøyene, så kunne man ta personbilene året etter. Men tilbake til broderen. Han er rett og slett homo. Født og oppvokst i en homofob tid i en homofob bygd gikk det likevel greit for meg å slutte å bruke ordet homse som et skjellsord. Selv om broderen ble født i 1971, mens homofili faktisk var straffbart i Norge, og min kjødelige bror dermed må kunne sies å være født kriminell, har jeg ikke opplevet forringet livskvalitet av å ikke bruke homse som skjellsord. Jeg har til og med kommet dithen at jeg driter i folks seksuelle legning. Det angår da ikke meg hvem andre er glade i og folk må få lov å elske hvem de vil for min del.

 

Denne nærmest maniske trangen spesielt folk på min egen alder har til å tviholde på retten til å bruke ord som oppfattes som svært nedsettende av de det gjelder er fascinerende og skremmende. Hva er det som gjør at vi skal hevde vår rett til å være ekle mot hverandre? Om en person av Romfolket ønsker å unngå å bli kalt sigøyner, undres jeg hva det er som gjør at enkelte går i taket over dette og rabler i vei om noe de kaller woke.

 

Jeg tenker det kanskje kan være fordi det oppfattes som greit å dele oss inn i grupper som en slags måte å holde kontroll på hvem som er oss og dem, i den grad man finner det viktig. En julaften for noen år siden hadde min bror med seg en kjæreste på julebesøk. Mannen var fra Pakistan, og jeg gikk selvsagt i fella. Han var glad og fornøyd med å få pinnekjøtt. Da jeg tilbød ham brus til maten, så han heller på øl og akevittglassene og nikket megetsigende. Siden han var fra Pakistan hadde jeg selvsagt plassert ham i den gruppen som ikke drikker alkohol av religiøse grunner. I ettertid ser jeg at jeg har flere muslimske kjenninger som drikker alkohol og flere kristne kjenninger som er avholds. Siden han også lovte å ikke sprenge seg selv og oss andre i lufta, fikk vi en trivelig julaften sammen da det viste seg at han heller ikke var terrorist, han var nok mer en humorist. Kort sagt var han en skuffelse i forhold til å oppfylle de fordommer vi måtte ha om muslimske menn fra Pakistan.

 

En jødisk mann uttalte nettopp på NKR at han hadde sluttet å gå på byen fordi han stadig ble konfrontert med Israels krig mot Hamas og vice versa av bekjente som støtter palestinernes sak. Han hadde selv aldri vært i Israel, var født og oppvokst i Norge og hadde en familie, som selv med tragiske desimeringer under Holocoust, alltid hadde vært nordmenn. Han avkreves altså å ta stilling til en konflikt i en del av verden han aldri har vært, om ting han ikke er særlig interessert, i fordi han er jøde. Det er altså ikke bare sinte hvite menn på 50 pluss som er stappfulle av fordommer. Det gjelder også sinte hvite damer med palestinaskjerf.

 

Med årene har jeg møtt mange av de jeg har hatt fordommer mot, og funnet at fordommene ikke har overlevd disse møtene. Folk er nå engang folk. Noen er drittsekker av natur, ingen er det av kultur. På et foredrag jeg hørte for noen år siden, fortalte en mor om hennes sønn/datter, hen, han, hun (stryk det som ikke passer og pust gjennom nesen, tell til 10, og så videre, hvis du blir kjenner irritasjonen bygge seg opp), altså ungen, som hadde forsøkt å begå selvmord fordi barnets kjønn ikke stemte overens med hva samfunnet forventer av en som er født med snurrebass, men selv oppfatter seg selv som noe annet. Jeg har selv barn og barnebarn og fant fort ut at mine fordommer også her måtte vike. Hvem pokker er det slags drittstøvler som legger sten til byrden for barn som sliter nok fra før, og slik driver dem til selvmord?

 

Siden jeg nå var godt i gang med å rydde opp i mitt eget skap, fullt av fordommer som det jo er, fant jeg at jeg nå fikk ta ordentlig tak og rydde skikkelig. I dag tror jeg at jeg kan si at jeg har kvittet meg med mange, kanskje de fleste. Resten skal jeg nok bli kvitt når jeg finner ut hvilke jeg måtte ha igjen. Det er likevel en gruppe mennesker jeg ikke kommer til å akseptere eller godta noensinne. Dette gjelder venstrehendte, poliorammede kystnegersamesigøynere. Et forferdelig folkeslag som bare er ute etter å holde helvete og mele sin egen kake på bekostning av oss andre. Disse kan brenne i helvete for min del, men nå har jeg jo ikke møtt noen av dem enda………

 

Barnetv før og nå

 

 

Mine første minner er uklare og etter hvert falmende, som naturlig er. Jeg kan vagt huske at vi tok ferge over Skjomenfjorden før brua kom i 1972. Har bilder på netthinna av en liten ferge med tredekk. Dette kan sikkert noen eldre medborgere korrigere eller bekrefte. Jeg mener å ha lest at det er fra omtrent 3-4 årsalderen man kan ha sine første erindringer, og slik kan kanskje mine falmede minner om fergen være riktige. Noe annet jeg husker mye klarere er min første store kjærlighet. Vibeke Sæthers varme stemme og ditto blikk fra NRK`s barne-TVserie Lekestue satte spor i et barnesinn. Min sjalusi var rettet mot Geir Børresen. Jeg har aldri helt kommet over hans forhold til Vibeke, kanskje var hun heller ikke helt avvisende heller? Jeg er sikker på at hun hadde et litt vel nært forhold til ham, den tøsen.

 

Barne-TV var noe annet den gang enn i dag. Dette var selvsagt lenge før #metoo og Woke. Vi fikk høre om Pippis pappa, som var negerkonge på en sydhavsøy, på TV, vi sang om Hoa Hottentott og i hylla på kjøkkenet stod det glass fra krydderprodusenten Black Boy. På barneskolen var det julegudstjeneste og mange av oss gikk på kristen hverdagsskole/søndagsskole uten å oppleve noen form for krenkelse av å høre gamle historier fra Midt Østen. Personlig kan jeg enda en haug med salmer utenat uten at jeg har følt meg hverken hemmet eller krenket av det. Barne-TV ble sendt på NRK, det var bare en kanal og sendingen startet klokken 18.00. Det fantes ikke andre barneprogram eller kanaler og slik var verden et enklere sted. Tryggheten lå i det enkle og forutsigbare. Lite visste vi om hva som skulle komme.

 

Ut fra intet ble det iverksatt ren terror mot oss barn på selveste statskanalen. Pompel og Pilt ble sluppet løs i fri dressur. Våre foreldre var sjeleglade for stillheten som senket seg fra oss små foran fjernsynsapparatet. Lite visste de om at stillheten skyldtes at livene våre passerte i revy. Vi led av situasjonsbetinget selektiv mutisme hver kveld klokken 18.00. Skrekkscenene fra serien ruller enda på netthinnen. Jeg kan fortsatt våkne i fosterstilling, drivvåt av svette, etter nok et mareritt om vaktmesteren, kona og assistenten hans.  Regissøren av det hele brenner nok enda et særdeles varmt sted uten at det hjelper oss ofre nevneverdig. Personlig har jeg aldri opplevd noe så skremmende i mitt liv med unntak av enkelte modeller av Renault og Peugeot. Citroen er, som kjent, mer latterlig enn skremmende.

 

Det ble bedre når Romlinganes plystring beroligende lød mot oss. Vennlige små muselignende vesen fra en annen planet kunne roe et barnesinn. Enda lysere til sinns ble vi da bjørnen Colargols eventyr ble presentert. Hans kompis ravnen Hector kunne nok virke litt skummel, men vi skjønte jo at han var gulle god på bunnen. Pernilles historier med Mister Nelson var sjarmerende der og da. Det er først de senere år jeg har skjønt at Mister Nelson nok var en beregnende type. Ikke godt å vite om han ikke skjendet stakkars Pernille når kameraene var slått av. Bak de svarte brillene skjulte det seg garantert en mørk personlighet.

 

Professor Balthazar og hans trofaste følgesvenn tikk-takk musa Igor ga oss løsninger på alle slags utfordringer. Professorens blendende intelligens og sprudlende personlighet begeistret enhver liten oppfinnerspire. Senere fikk vi være med Ingebrigt Davik inn i den fantastiske verdenen på havbunnen der «Det hende i taremare by».

 

Fra egne barns oppvekst har jeg fått overdoser av ulike typer barneunderholdning som hadde til hensikt å fange interessen hos barn og underholde dem. Barne-TV gikk altså bort fra å skremme barna så inderlig at de satt musestille, og slik skaffet slitne foreldre et lite pusterom. Siden har utviklingen gått og vi skjønner at det ikke er bra å skremme barn så brutalt. I dag ville dette sannsynligvis blitt rammet av straffeloven. Personlig er jeg av den oppfatning at et passende straffenivå for voksne som utsetter barn for Pompel og Pilt bør være 7-9 års fengsel, daglig pisking på pung med en frossen auar, samt rapmusikk på cella 24/7.

 

Når jeg i dag har besøk av barnebarna har mulighetene på TV vokst enda mer. Barne-TV finner du døgnet rundt på NRK Super, en egen kanal for barn, pluss diverse andre barne og ungdomskanaler. Det begrenser seg slett ikke til en halv time fra klokken 18.00. Mitt yngste barnebarn på to år skulle med andre ord kunne sitte muse stille døgnet på tamp. I teorien skulle altså bestefar få sove lenge mens småen koste seg med NRK fra kl 05.30 når den lille gnomen helst tørner ut. Men hvor lenge var Adam i Paradis, Paris eller deromkring? NRK er ikke godt nok lengre. Favoritten er Peppa Gris og må strømmes, hvor og hvordan pokker man nå gjør slikt. Det er kun Peppa Gris som teller. Gnålingen til barnebarnet etter prebaconfiguren når nye høyder mens jeg med søvnige øyne fomler med smarttelefonen, som forøvrig er langt smartere enn jeg er, og definitivt ikke er designet for stive hundekjørertomler .

 

Verden har i sannhet endret seg. Der man før, som barn, ble torturert til taushet av Gorgon vaktmester, blir man i dag, som bestefar, herjet med av moderne teknologi som selv den gode Professor Bathazar ville slitt med å forstå. Da er det sannelig godt at yngstemann har en søster på 9 år. Hennes tomler går som trommestikker over mobilen og øynene hviler rolig på tastaturet mens hun tryller frem den godeste Peppa Gris på null komma svisj på TV-skjermen. «Se her bestefar, sånn gjør du det», sier hun med blid stemme. Selv går jeg på kjøkkenet og braser egg og bacon. Visse ting endrer seg heldigvis aldri. Og hvem vet: Kanskje kan jeg en dag gi den lille rakkeren rå oppskjærte baconbiter. Da kan han kose seg med puslespillet det utgjør og sette sammen sin egen Peppa Gris helt uten strømming.

 

 

 

 

Når språket endrer seg

 

 

For en som sysler med språk er det interessant å observere de språklige endringer som uvergelig finner sted i samfunnet. Med noen år på baken er det gjerne slik at disse endringene fort kan irritere, ja være bent ut sagt enerverende for en stakkar. Navn endres, betydningen av ord endres og vår evne til å verdsette endring settes på prøve. Forsøk å bruke Narvikfjellet på Facebook, om det bynære fjellet med alpintannlegg, og du har tråkket rett i et jordvepsebol. Kommentariatet går umiddelbart amok og det er bare å sette seg ned med popcornet. Been there, done that, got the T-shirt! (Må vel innrømme at det i grunn er jævlig morsomt også).

 

Survival of the fittest er et sitat vi er vante med å tillegge Charles Darwin. Det er mulig jeg nå pådrar meg uvenner ved å påpeke at det faktisk var Herbert Spencer som først brukte uttrykket Darwin senere lånte og ble berømt for. Ikke desto mindre er det nå engang slik at det var Spencer som først kom med det. Det å endre oppfatninger, akseptere at en har tatt feil, er vanskelig. Fakta er noe vi gjerne smykker oss med at vi forholder oss til, i hvert fall så lenge de støtter vår oppfatning av tingenes tilstand. Vi leter alltid etter fakta som kan bekrefte det vi står for og tror på. Vi «glemmer» gjerne fakta som viser at vi har tatt feil. Alt dette er like menneskelig som det faktum at språket er i endring, for språket endrer seg om vi nå liker det eller ei.

 

Det er ofte slik at det er den eldre garde, altså folk fra rundt femtiårsalderen og oppover som sliter mest med endringer, både i språk og vitenskap. Det å møte nye opplysninger/oppfatninger, som rokker ved våre gamle forestillinger virker gjerne truende. Min egen generasjon er altså de verste i klassen her, heldigvis med hederlige unntak. Det er derfor ikke til å komme fra at jeg må innrømme at jeg ofte selv reagerer på ny forståelse av ord jeg har en klar oppfatning av hva egentlig betyr, jeg tilhører jo tross alt denne garden.

 

Det å forfordele brukes gjerne som et uttrykk av yngre i dag for å beskrive at noen får en større fordel. Betydningen av uttrykket er faktisk det motsatte. Det betyr opprinnelig at man gir noen mindre. Slikt kan jo irritere de som kjenner ordets definisjon, om man velger så. Jeg oppfordrer til å tenke på blodtrykket, det finnes verre ting å bruke energien på.

 

Jeg har spurt mange av mine yngre medskapninger om hva det betyr å gjøre noen en «bjørnetjeneste». Svaret er selvsagt egnet til å fyre opp en middelaldrende mann/dame til nye høyder. Yngre mennesker bruker gjerne uttrykket, men for dem betyr det at man gjør noen en stor tjeneste. Opprinnelig betydning er det motsatte. Ved å gjøre noen en bjørnetjeneste, er det faktisk mer til skade enn til gagn. Igjen oppfordrer jeg til å puste gjennom nesen. Det er faktisk slik at vår forståelse av ord endrer seg, og yngre mennesker er dyktigere på endring enn eldre er.

 

Tilbake til vår venn Darwin, eller Spencer om du foretrekker det. «Survival of the fittest» forstås gjerne hos oss som et utrykk for at det er den sterkeste som overlever. Hverken Darwin eller Spencer brukte uttrykket slik. Særlig Darwin var tydelig på at det er den mest tilpasningsdyktige som overlever. Det er altså vår evne til å takle endringer som avgjør om vi har noen fremtid som art, og ikke om vi løfter tyngst. Allerede her ryker det nok noen sikringer hos mange av min generasjon, spesielt de som har brukt gode penger på anabole steroider i ungdommen og følgelig er hissigere og mindre tilpasningsdyktige enn gjennomsnittet.

 

Muntlig ungdommelig bruk av ord som sjelden, kino, kjøtt, kylling og så videre, er en kilde til stadig frustrasjon hos oss i den omtalte garde. Vi oppfatter at yngre sauser dette saftig til når det uttales som skjelden, skjino, skjøtt eller skjylling. Dette ynder gjerne den eldre generasjon å påpeke til den yngre, hvorpå den yngre generasjon får bekreftet at vi er noen gamle duster. Jeg prøver selv, etter fattig evne riktignok, å tilpasse meg ords nye betydning, rett og slett for bedre å forstå yngre mennesker, jeg jobber jo med nettopp disse. Det er ikke alltid lett, men jeg prøver nå så godt jeg kan. Mine barn har stadig moro av å forklare meg hvor gammel jeg er. Jeg heller mot at det her er bedre med selvironi enn selvhøytidelighet, og lar meg trekke etter værhårene inn i en nyere språkforståelse, og lever i grunnen godt med det.

 

Jeg kan likevel ikke unnlate å fortelle en liten historie fra virkeligheten for å illustrere at disse endringene faktisk kan gi visse komplikasjoner. En vakker dag for et par år siden hadde det seg slik at min kjære Dab-radio ikke lengre leverte som forventet. Adapteren som trengs for å kople den til strømnettet hadde tatt kvelden. I lys av min alder og oppvekst er det også slik at jeg helst vil fikse ting heller enn å kjøpe nytt. Det er gjerne billigere, og bestefar var alltid nøye på å forklare at penger ikke vokste på trær, noe man jo med årene også har erfart.

 

Jeg gikk altså på Elkjøp, hvor den nevnte radio hadde sin opprinnelse før den havnet i mitt eie. De hadde selvsagt ny radio og det hele, nytt adapter kunne for så vidt også bestilles. Det var imidlertid slik at det var selve pluggen som var defekt. Jeg spurte om det var mulig for en gjerrig gamling å bestille ny plugg slik at jeg selv kunne lodde den på og dermed få en fungerende Dab-radio med, for egen del, dertilhørende bedre selvfølelse.

 

Så enkelt var det selvsagt ikke. Den meget unge damen, som sto bak disken, var imidlertid svært servicebevisst, noe det følgende vil anskueliggjøre med all mulig tydelighet. Hun opplyste om at de i butikken ikke hadde den omtalte kontakt, men at det jo kunne hende de hadde det i kjeden, altså Elkjøpkjeden. Dette ga seg uttrykk i følgende uttalelse fra den unge: «Vent litt, jeg skal sjekke om jeg har den i skjeden», hun uttalte det slik, mens hun begynte å skrive på tastaturet. Jeg holdt ansiktet i alvorlige folder da jeg høflig ba henne om å sjekke i det nevnte organet på toalettet, helst med låst dør. Jeg fikk en smule medfølelse når jeg så rødmen i ansiktet hennes. Jeg har også stor forståelse for at hun forsvant i en viss fart. Den unge mannen som overtok, var forøvrig ikke like serviceinnstilt og jeg måtte forlate med uforrettet sak. Kunden i kø bak meg greide derimot ikke å holde latteren tilbake.

 

Det er nok en skjellsettende opplevelse som sikkert setter sine spor på sjelen når man heller enn å sjekke i kjeden ender opp med å sjekke i skjeden. Det finnes av og til grunner til å tenke seg om før man kritikkløst hiver seg på endringer.

Aldersrelatert

 

For noen år siden stiftet jeg bekjentskap med et hjelpemiddel man gjerne trenger når man blir eldre og kroppens funksjoner ikke lengre virker helt som før. Neida, hjelpemiddelet kommer ikke i form av piller på resept og selges heller ikke på kondomerier eller lignende så vidt meg bekjent. Det dreier seg om høreapparat. Det ville seg slik at fruens mas om at jeg aldri hører etter stadig nådde nye høyder. Mine forklaringer om forskjellen på menns og kvinners hørsel ville hun ikke høre. Jeg prøvde å si at det er vanlig at beskjeder gitt til menn av sine fruer går inn det ene øret og ut det andre, en slags sorteringsfunksjon for å overleve unyttig gnål om gardiner, støvsuging og lignende. Kvinner derimot nilytter med begge ører før de lar det de hører fyke rett ut av munnen. Igjen, hun ville ikke høre, mon trenger også hun høreapparat? Jeg ble uansett rådet, altså beordret, til hørselslege hvor dommen falt.

 

I yngre dager jobbet jeg i forsvaret som befal, og det var slett ikke alltid man var flink nok til å bruke hørselvern på skytebanen. Senere har det blitt mange år i skoleverket. Denne yrkesbakgrunnen er helt typisk i forhold til diagnosen i henhold til legen som foresto testen og ga meg dommen. Befal og lærere er visstnok overrepresentert på statistikken over mennesker med nedsatt hørsel. Ungene var tidlig ute og merket at de ofte måtte gjenta ting til meg fordi jeg ikke hørte etter første gang de sa noe. Jeg ga dem da den ovenfornevnte forklaring om manglende bruk av hørselvern, noe som ga resultater. Under et besøk av venninner kunne min mellomste datter opplyse de andre om at «pappa ødela hørselen under krigen».

 

Gode venner reagerte selvsagt med støtte da diagnosen ble stilt. Det er i grunn utrolig hvor mange dårlige vitser det på kort tid er mulig å spinne frem når noen man kjenner får tilsendt sitt første høreapparat. Facebook var oppfunnet og det er imponerende hvor langt teknologien er kommet i å håndtere store mengder data. Meldingsboksen med «støtteerklæringer» fra «venner» ble full på kort tid.

 

 Det er slik at det offentlige betaler for denne type hjelpemidler, så også i mitt tilfelle. For å få dette betalt må det fylles ut diverse papirer av legen og så må man selv underskrive på rekvisisjonen. På den sto det med kalde svarte bokstaver noe om årsaken til høreapparatbehovet. Det stod kort og enkelt aldersrelatert! Å få slikt servert svart på hvitt er skjellsettende. Jeg måtte ta telling en stund.

 

Men aldri så galt at det ikke kan bli verre. Om du tenkte dette var ille, har du ikke regnet med Vårherres syke sans for humor når han herjer med sitt skaperverk. Lidelsens kalk må nok pent tømmes til bunns. Det ble mer og mer vrient å se hva som sto på dataskjermen på kontoret. Etter en tur til optiker, viste det seg at dette hadde sin naturlige forklaring. Med årene blir man mer og mer langsynt. Noen er jo naturlig sneversynte, men dette kan ikke korrigeres med briller. For mitt vedkommende ga det seg utslag i at jeg ikke så lett greier å se det som er rett foran øynene på kort hold, mobilen for eksempel. Jeg fant ut at en selfiestang egentlig er noe mennesker på min alder trenger for å få mobiltelefonen langt nok unna til at man greier å lese meldingene. Uansett var dommen fra optikeren like kald og klar. På rekvisisjonen min arbeidsplass trengte for å betale for mine nye databriller sto det tydelig igjen aldersrelatert! Det skal altså gnis ettertrykkelig inn.

 

Slike ting får en til å tenke gjennom mangt og åpner for nye perspektiver. Fra ungdommen husker de fleste hvor undrende og fascinert man i smug tittet på jevnaldrende jenter. De spretne puppene som grodde frem viste vei mot en enda fjern fremtid. Fremtiden viste seg med tiden slik at de yppige puppene til mine jevnaldrende venninner fra grunnskolen etter hvert ble mer og mer navlebeskuende med tiden. Kompassnålen, om man kan bruke et slikt uttrykk, peker altså mer og mer sydover ettersom årene går. Ikke misforstå, det er sånn det skal være. Middelaldrende damer er vakre i mine middelaldrende øyne nettopp fordi de er middelaldrende. Damer på 50 som fortvilet prøver å se ut som de er 20 blir aldri noen suksess i min verden og jenter på 20 er helst forbeholdt gutter på 20, jeg er enkel sånn.

 

En svensk kvinnelig venninne betrodde meg noe hennes 13-årige datter hadde ytret i badstua en kveld: «Mamma vet du hva damer på din alder har mellom puppene, som jenter på min alder ikke har?» Min bekjente måtte innrømme at hun ikke visste det. «Navlen», smalt det kontant fra datteren. Men igjen, det er sånn det skal være.

 

Damer kommer i klimaktoriet, altså overgangsalderen. Frem til dette har det vært slik at kvinner opplever PMS hver måned, altså en tilstand hvor IS-terrorister til sammenligning fremstår som både diplomatiske, joviale, løsningsorienterte og trivelige. Damer med PMS ser jo ofte ikke så lyst på ting. Overgangsalderen for damer betyr at denne tilstanden dessverre blir permanent.

 

Det mange ikke vet (strengt tatt er det vel bare jeg, og nå straks du, som vet) er at også menn kommer i overgangsalderen. Her har jeg selvsagt støttet meg på allerede anerkjent vitenskap og så utformet egne teorier, det er jo slik all seriøs forskning blir til. Jeg publiserer her bevisene.

 

Det er slik at etter 30 årsalderen går menns produksjon av testosteron nedover. Dette gir seg tydelige utslag på testiklene og deres størrelse. De før imponerende, bulende klumper som fylte scrotum til randen, skrumper mer og mer inn. Alt dette er like naturlig som damers hengepupper. Dette fører til at fyllingsgraden på pungen går ned, noe som uvergelig fører oss over på fysikkens lover. Tyngdekraften virker slik at de etter hvert mindre testiklene faller nederst i en lengre og lengre pung. Man får altså hengeballer med årene. De fleste menn på min alder vet dette, men vil ikke snakke om det, selv med sine koner, som selvsagt også godt vet dette. Hengeballer er elefanten i rommet i de fleste ekteskap.

 

I motsetning til ørene, som vokser hele livet, går det motsatt vei med snurrebassen. Et gammelt ord som sier at det musa tærer på blir mindre viser seg å stemme. Selveste stoltheten blir altså kortere mens ballene henger lengre ned. For gifte kvinnelige lesere kan dere studere ektemannen i kveld når han etter å ha lest dette, står naken fremoverbøyd på badet og forsøker å se seg selv mellom beina.

 

Etter hvert som ballene henger lengre ned, kommer mannen i overgangsalderen. Øyeblikket inntreffer i det pungen henger lengre ned enn penis, derav den fremoverbøyde stillingen mens man fortvilet myser mellom beina med lesebriller på, og høreapparatet avskrudd for å slippe fruens kommentarer. For menn som har så velfylt ølvom at dette fysisk ikke lar seg gjøre, vil man etter hvert få en påminnelse om tilstanden ved at man oppdager at man bli våt på pungen når man setter seg på ramma. En ekstra ydmykende overraskelse.

 

Den før nevnte kompassnålen gjelder altså ikke bare når vi snakker om middelaldrende damers pupper. Også litjekaren, som lever mer og mer opp til navnet, følger kompassnåla sørover og bøyer seg bokstavelig talt for Newtons oppdagelse. Den tar sjeldnere og sjeldnere turen nordover, for å si det slik.

 

Det er her legevitenskapen kommer inn. Det viser seg at legemiddelindustrien bruker mange ganger mer penger årlig på forskning rundt potensfremmende midler enn de bruker på forskning på aldersrelatert (der har vi det igjen) demens. Dette innebærer at en vanlig middelaldrende mann i en ikke for fjern fremtid, vil finne seg selv sittende på sengekanten og vente på fruen. Der oppdager han etter kveldens pilleinntak at han har fått en imponerende ereksjon. Dessverre slår demensen her inn slik at han da har glemt hva han skal bruke den til og siden det han hører nå engang går inn det ene øret og ut det andre og høreapparatet ligger på nattbordskuffen hjelper det ikke når fruen prøver å påminne om det. Det er sånn det er å bli aldersrelatert.

 

 

 

 

 

 

Det ondes problem

  

En og annen gang drar jeg på hytta helt alene, mens fruen pusler med sitt hjemme. Det er mange ting med hytta som trekker, men badstua er nok øverst på lista. Det å sitte totalt uforstyrret i den fuktige varmen i egne tanker om dette og hint, opplever jeg som en ren velsignelse. Ikke sjelden avstedkommer slike stunder skriverier av den art du nå sitter og leser. Slik vil det seg at jeg av og til etter jobb drar rett på hytta alene. Fruen driver hjemme med sitt, mens jeg får permisjon til å sysle med mitt. En utmerket ordning med en utmerket frue.

 

Det hogges ved og fyres opp både i badstua og i hytta forøvrig. Mens varmen sånn smått begynner å sige rundt i stua, begynner jeg på middagen. Forventningen om god mat og påfølgende badstu gjør at alle små gjøremål går som en lek. Med radioen på nyter jeg grillet kylling eller noe annet godt, mens jeg av og til går inn i badstua for å legge mer ved i ovnen så alt er klart til middagen er fortært.

 

Det er for min del slik at det gjerne er i badstua de fleste gode tanker dukker opp og videreforedles. Denne kvelden var heller ikke annerledes enn andre forgagne kvelder i badstua. Tankene surret og kvernet mens dampen smøg seg rundt min middelaldrende kropp. Ølboksen var kald, godt plassert i et hjemmelaget hylster av liggeunderlag for å forhindre unødig oppvarming. Varmt øl og kalde kvinner er 2 ting vi absolutt ikke trenger.

 

Det er noe eget med badstua og tanker, de tar gjerne egne veier. Plutselig rotet tankene seg langt tilbake i tid. En gang for lenge siden da både jeg og verden var yngre, studerte jeg kristendom. Senere har det blitt videreutdanning både i religion og andre fag, men denne gangen var det altså kristendom det gjaldt. Studiet var både givende og interessant, og det var spesielt et emne som stadig opptok oss. Emnet var gjenstand for stadige diskusjoner og vi søkte, etter fattig evne, å finne relevant stoff eller litteratur som kunne hjelpe oss i søken etter et svar. Det gjaldt det ondes problem, en kilde til stadig frustrasjon idet det for kristne alltid vil være vanskelig å forsvare at Gud er god når det skjer så mye galt i verden.

 

For faglig å kunne forstå kristendommen er det et temmelig essensielt spørsmål og adskillig bedre hjerner enn det jeg, mine medstudenter og forelesere kunne vise til har brukt talløse timer uten å kunne komme opp med et godt svar. Hvis Gud er god, hvorfor skjer da onde ting? Det må være frustrerende som kristen å skulle forsvare Guds godhet i en verden hvor så mye ondskap finnes. Er det overhodet mulig å komme opp med et svar med to streker under?

 

Hvis Gud er god, hvorfor drukner flyktninger som flykter over Middelhavet? Hvorfor er det så mye ufred, sult og fattigdom i verden? Hvorfor blir barn solgt og misbrukt? Hvorfor finnes det voldtektsforbrytere? Hvorfor angriper Russland Ukraina? Hvorfor driver vi mennesker på og ødelegger planeten vår med forurensning og giftige utslipp? Hvorfor finnes det mygg? Hvorfor produseres det franske biler og hvorfor i all verden må vi spise fisk til middag?

Hvis Gud er god, er det vanskelig å ta inn over seg at det selges franske biler i et land hvor man, inntil for få år siden, holdt seg med en kristen statskirke.

 

Mange ganger har jeg beskjeftiget meg med disse tankene. Oftest har jeg gjort det sittende med en kald øl i badstua. Noen ganger sammen med venner, hvor vi har kunnet diskutere saken, men enda oftere alene. Slik var det denne kvelden på hytta. Alene i badstua, med en kald øl, lot jeg tankene lete etter svaret. Grunnet ølet kommer det uvergelig til et punkt hvor man må ut for å tømme systemet og jeg tok tankene med meg ut hvorpå jeg lenset sjarken mot et tre mens bikkja stirret på den høye urinstrålen i ren ærefrykt.

 

Som jeg sto der følte jeg at jeg nærmet meg et slags svar. Det var ikke et enkelt svar med to streker under som populistiske politikere slenger rundt seg med. Det var et svar til å leve med, eller rettere sagt et svar til å leve i. Spørsmålet er så vanskelig at du stadig søker deg inn i badstua, gjerne med en kald øl, for igjen og igjen å grunne over det forjettede svar. Du finner selvsagt ikke svaret med to streker under, men du får til gjengjeld kose deg time etter time i badstuas varme, fuktige og helsebringende atmosfære.

 

Badstua i seg selv er det nærmeste man kommer en løsning på mysteriet om alt skal kokes ned til et konkret svar. Så enkelt, varmt, vederkvegende og selvsagt med en kald øl til. De onde tingene skjer for at vi skal finne grunner til å ta badstu oftere og slik bli bedre mennesker som er mindre tilbøyelige til å gjøre onde ting. Badstua virker slik. Man blir snillere og mindre tilbøyelige til å bruke vold. Gå bare ut i nettoen i en badstupause en fin sommerkveld for å tisse og se hva som skjer. Før du vet ordet av det er det massevis av mygg rundt din nakne kropp, og da er rådyra gode. Takket være roen og avslapningen badstua har gitt deg, skjønner du fort at vold ikke er løsningen når en mygg har satt seg på litjekarn for å gi deg en blowjob.

 

Badstua virker nemlig slik. Man blir snillere, og tenker seg bedre om før man handler. 

Skråsikkerhet versjon 2.0

 

På nettstedet forskning.no kan man lese at klitoris har mer enn 10.000 nerver, noe som gjør den til kroppens mest følsomme organ. Dette skal jeg komme tilbake til etter hvert.

 

Jeg har stor respekt for fagfolk. Når man omtaler noen som fagfolk er det gjerne som følge av at vedkommende har en eller annen form for utdanning innen faget. Her er det viktig å tenke gjennom begrepet og hva man legger i det. Jeg tenker man kan kalles fagmann som følge av lang og omfattende erfaring innen et fag til tross for manglende utdanning, noe som støttes i den realkompetansevurderingen vi har innen yrkesfagene. Man kan gå opp til fagprøve om man mangler formell utdanning i faget hvis man har tilstrekkelig erfaring og kompetanse. I dag har vi utdanninger innen de fleste yrker, noe som gjør at man lærer sitt fag både på skolen og/eller i bedrift. Å kunne et fag betyr også kunnskap om lover og forskrifter og disse endrer seg ofte. Dette betyr at fagfolk er det som følge av utdanning og/eller evnen til å følge med i utviklingen innen faget man har omfattende erfaring/utdanning i. Av dette følger at fagfolk uten utdanning er fagfolk fordi de har erfaring/realkompetanse og den nødvendige ydmykhet til å erkjenne at man stadig må lære noe nytt innen sitt fag.

 

Da tomta til hytta vår ble gravd ut, var det av en fagmann. Det å grave ut en tomt krever sin mann eller kvinne. Det er ikke bare kunsten å grave med maskin som gjør deg til fagmann. Jeg hadde stående tilbud om selv å bruke gravemaskinen på dager fagmannen ikke kunne, noe jeg benyttet meg av. Vi kan fort slå fast at jeg ikke er fagmann hva graving angår. En fagmann vet noe om hvor du skal gjøre av massene du graver opp med tanke på senere utnyttelse og for å unngå at de nevnte masser er i veien. Jeg visste lite om dette og strøk grundig på eksamen. Det ble for oss billigere å betale for fagmannen enn og drite seg ut på egen hånd.

 

Vedkommende som bygde hytta var meg selv. Alt fra støyping av søyler, samt snekkerarbeide frem til ferdigstillelse er gjort på egen hånd, faktisk med hammer og håndsag og uten elektriske hjelpemidler. Hytta er fortsatt tett etter over 20 år, men en dyktig fagmann vil nok med rette le godt av noen av mine løsninger. I tillegg ville en fagmann ha bygd hytta fortere og sannsynligvis i sum billigere idet han ville gjort det riktig første gang og ikke stadig måttet gjøre det om igjen, som meg. Det at jeg har bygd en hytte, flere badstuer og verandaer gjør meg ikke til fagmann. Jeg er kun en fusker i faget. Jeg liker å snekre, men mangler fagkunnskap. Du bør ikke lytte til meg hva byggtekniske løsninger angår.

 

Livets skole er et begrep som har dukket opp de siste årene. Alle som har levd noen år har jo egentlig gått her, men begrepet brukes gjerne om og spesielt av mennesker uten utdanning, men som ser ut til å mene at det å ikke ha utdanning egentlig er den eneste virkelige kvalifikasjonen. Det å ha gått denne skolen gir et mandat til å kunne uttale seg skråsikkert om det meste. Det som ser ut til å være en fellesnevner her er den totale mangel på den før nevnte ydmykheten.

 

Har du gått Livets skole, beskjeftiger du deg ofte med alle problemene «den jævla regjeringa/kommunen» skaper og hvor enkelt de egentlig kan løses om regjeringen/kommunen bare ville høre på de som kan dette, altså eksperter fra Livets skole. For dem er det gjerne den virkelige skolen som representerer problemet. Folk med høyere utdanning latterliggjøres over en lav sko fordi disse angivelig ikke kan noe som helst om hvor skoen trykker, som de sier. Lærere er gjerne de dummeste. Her er det verdt å nevne at en av kvalifikasjonene for å komme inn på Livets skole er at man av ulike grunner ikke har lykkes i den vanlige skolen. Dette gjør at de plutselig er fagmennesker på hva som er problemet i grunnskolen. De vet jo at lærere er dumme siden de ikke evnet å få dem gjennom skolen på en god måte. Siden de selv har gått grunnskolen uten å lykkes kan de dermed alt om det skolefaglige.

 

Noen av dem kan helt sikkert mye om temaet også, men det er neppe som følge av sin eksamen ved Livets skole. Det vil nok heller være som et resultat av at de faktisk har lest seg opp og satt seg grundig inn i problemstillingene. Med andre ord har man her rett og slett benyttet seg av utdanning, noe som selvsagt står alle fritt, ja noen vil til og med si at det er bent fram intelligent. Mange ordentlige fagfolk vil forøvrig advare mot å tro at man får den nødvendige utdanning av forskere som kun har sine publiseringer på facebook. Selv går jeg glatt i den fellen å råde til at man heller bør lytte til ordentlige forskere, sånne som faktisk vet hva de snakker om. Disse finnes oftest på andre plattformer, som bøker og seriøse nettsteder.

 

Summen av dette blir at om jeg politisk skal ta stilling til noe, synes jeg det er lurt å lytte til de som kan noe om det før jeg bestemmer meg. Alle skal ha rett til å ha sin politiske mening og gi uttrykk for den. Det er likevel forskjell på vektingen av meninger avhengig av den kunnskapen meningene støtter seg på. Kjernefysikere kan mer om kjernefysikk enn matroser. Matroser kan mer om båter enn kjernefysikere, og så videre. Selv kan jeg ingenting om kjernefysikk. Det samme gjelder rakettforskning, vindkraftteknologi og matrosfaget, her er jeg helt grønn. Skal jeg mene noe om disse tingene spør jeg fagfolk før jeg danner meg en oppfatning, skråsikker kan jeg ikke tillate meg å være siden jeg ikke er fagmann på området.

 

Kjernefysikk og vindkraftteknologi ut til å være pensum på Livets skole. Også pedagogikk og vanlige skolefag, ja alt egentlig, får man doktorgrad i ved denne skolen. Man skal ikke se ned på folk som ikke kan skille mellom og/å eller sliter med alminnelig grammatikk, man er ikke dårligere mennesker av den grunn. Intelligens kommer ikke av grammatisk kunnskap. Det er likevel grunn til å spørre om de dermed har faglig tyngde når de sier noe om undervisningen i for eksempel norsk på skolen. Ingen er diskvalifisert fra å mene noe om norsk litteratur, men dine synspunkter har gjerne litt mer vekt om du faktisk kan skrive og lese for å sette det på spissen. Eller for å bruke den gaven selvironi kan være: selv kan jeg gjerne ha sterke meninger om hyttebygging, men du bør definitivt ikke vektlegge mine meninger like tungt som en tømrer med 30 års erfaring. Det eneste faget du ikke får doktorgrad i ved livets skole er forøvrig selvironi.

 

Er du ekspert fra Livets skole, mener du at man skal lytte til fagfolk. Jeg kunne ikke være mer enig. Folk med skoene på vet jo hvor de trykker, skoene altså. Jeg spør med andre ord gravemaskinføreren, fagmannen, når jeg skal ha gravd en grøft. Jeg gjør tilsvarende når jeg vil ha lagt opp nytt rørsystem i huset eventuelt nytt sikringsskap, trenger å operere hjertet eller skiftet linser i øynene. Jeg spør fagfolk på området. Her er jeg og folk fra Livets skole helt på linje. Vi bør spørre fagfolk oftere.

 

Selv har jeg lang utdanning fra universitet innen pedagogikk og andre fag. Jeg har studert, jobbet og undervist innen fagene i ulike skoleslag siden 1987, herunder barneskole, ungdomsskole, folkehøgskole, videregående skole, jeg har liketil studert ved og senere undervist ved befalsskolen. Jeg har altså både faglig og erfaringsmessig bakgrunn når jeg uttaler meg om skole. Jeg er på alle mulige måter skolefagmann om du vil, på en god dag er jeg til og med ydmyk. Her skiller jeg meg fra de med Livets skole. De har vært elever på skolen og kan dermed dette mye bedre enn meg og andre med min bakgrunn. De vet jo hvor den fordømte skoen trykker. Ikke bare kan de det bedre, de gir seg selv retten til å latterliggjøre meg og andre fordi vi har akademisk bakgrunn. Jeg vet altså ikke noe om hvor skoen trykker selv om jeg har gått i den lengre enn de fleste.

 

Noe jeg ikke har er retten til å ta til motmæle mot karakteristikker gitt av mennesker med bakgrunn fra Livets skole. De eier retten til å latterliggjøre folk som har utdanning. Min dype og ektefølte respekt for fagfolk omfatter ikke mennesker fra Livets skole som lider sterkt under Dunning-Kruger-effekten. Den forbeholder jeg ekte fagfolk, fagfolk som innehar ydmykheten til å se at man stadig må lære noe nytt og forstår og aksepterer at folk med fagbakgrunn faktisk også gjelder mennesker med utdanning. Doktorene fra Livets skole gir seg selv retten til å forakte mennesker med utdanning og høylytt gi uttrykk for det. Akademikere må ikke finne på å ta til motmæle eller Gud forby; tulle med dem når de forsøker å fremstå som supereksperter. Da er man nemlig nedlatende.

 

Det er her vi kommer tilbake til den før omtalte klitoris. Jeg nevnte at forskningen fastslår at klitoris innehar rundt 10 000 nerver. Dette gjør den til et utrolig følsomt organ. Den er faktisk nesten like følsom som folk med doktorgrad fra Livets skole er når de opplever seg krenket i møte med motbør fra fagfolk.

Truser og ensretting

 

 

Jeg er generelt ikke for ensretting i noen form. Enkeltindividets rett til selv å definere sin egen tilværelse er viktig. Når det er sagt vil det alltid finnes det områder hvor det slett ikke burde være opp til den enkelte å bestemme alt selv. Det er helt greit for meg at folk kler seg ulikt, det skulle vel tatt seg ut om alle gikk i Mao-dress eller skoleuniform for eksempel. Noen liker høghælte sko, mens andre foretrekker sandaler. Personlig bruker jeg helst sokker i sandalene. Her åpenbarer mine medmenneskers syn på ensretting seg idet jeg kritiseres for dette, noe som forøvrig bryr meg midt i toeren. I motsetning til disse foretrekker jeg en fordomsfri tilnærming til bekledning.

 

Nå finnes det imidlertid annen bekledning hvor enkeltindividets rett til selv å bestemme sin stil, står i konflikt med det faktum at den valgte bekledningen kan påføre andre mennesker lidelser. Når noens valg påfører andre mennesker smerte, bør man i rettferdighetens navn kunne si stopp. Det må aldri få bli slik at man kan ta seg retten til å plage andre med de valg man mener en selv bør ha mulighet til. Om det ikke strider mot norsk lov, står det derimot i sterk kontrast til Kardemommeloven som jeg synes er en riktig vakker og sympatisk lov.

Nå er det imidlertid ikke slik at alle deler dette enkle resonnement, så utrolig det enn kan høres ut. Jeg kommer tilbake til dette.

 

 Fruen, en ellers utmerket dame på alle måter, sliter litt med trusene mine, boxere kalles det visst nå. Hun mener at de bør kastes om det dukker opp huller i dem. Det tar seg visstnok ikke ut å gå i hullete truser, eller rettere sagt boxere. Jeg argumenterer imot ved å vise til at det ikke skjeller andre mennesker hva jeg har på meg under klærne. Så lenge edelstenene holder seg på anvist plass, betyr det da ingenting om det er et hull i ræva, det viktigste er vel tross alt at den vaskes jevnlig. Jeg møter lite forståelse her og rammes av stadig å måtte investere i nye idet hun tar seg retten til å kaste de hullete når hun bretter klær. Her er det altså slik at hun og andre fruer mener seg berettiget til å kaste noe de ikke liker, mens deres ektemenn ikke har den samme rett. Det kan også anføres at den kritikk vi mottar vedrørende hullete truser gis av mennesker som selv har hull i dongeribuksa (er visstnok på moten nå). Altså våre huller, som ingen ser er ikke ok, mens huller alle ser er ok, sier kvinnelogikken. Dette er nok noe mange ektemenn vil kjenne seg igjen i uten at det blir mer logisk av den grunn.

 

Det hender at jeg også må brette klær, så ille har det blitt i våre dager. Dette medfører at jeg rammes av den retten damer mener de har til selv å definere hva de skal ikle seg til tross for at dette åpenbart påfører andre smerte, stor smerte. Vi snakker her om truser, dametruser altså. La meg være helt tydelig. Til tross for at jeg er mot ensretting generelt er jeg av den sterke overbevisning om at verden ville vært et fredeligere sted om vi hadde en tydelig ensretting når det kommer til dametruser.

 

Når en stakkar er kommandert og sitter der med en haug med truser som skal brettes utsettes man for valg ingen burde tvinges til å ta. Saken er naturligvis tenåringsdøtre, det finnes enda en igjen i huset. Det er nemlig slik at teknologien i vaskemaskinen enda ikke er kommet dithen at den automatisk skiller mellom fruens og døtrenes truser. Det samme gjelder min egen software som her er utgått på dato. Damene ser selvsagt dette på 20 meters hold selv om trusene er på og skjult av bukser. Jeg derimot sitter med en haug med truser. De har det til felles at de ser ut som......truser. Hvordan en stakkar skal kunne se forskjell på dametruser og tenåringstruser er for meg en gåte. Det er her smerten kommer inn.

 

Puberteten

 

 

At foreldre kommer i puberteten er like normalt som det er vanskelig å forstå for uforberedte tenåringer. Husk at vi er glade i dere uansett.

 

Puberteten er en vanskelig periode for mange. Ikke minst tenåringer sliter veldig med hva som skjer med ellers greie og forståelsesfulle foreldrene i denne tiden. Det er nemlig slik at spesielt tenåringene blir utsatte for det foreldre går gjennom i pubertetsfasen. Det er derfor viktig å forberede tenåringer på hva som er i ferd med å skje med foreldrene og hvilke ting som kan bli utfordrende i tiden som ligger foran dem. Det som skjer kan nok oppleves som skremmende og fortvilende, men husk at det bare er en fase, og som alle faser går den over.

 

Det som skjer i puberteten er at hormonforstyrrelser gjør at vi foreldre endrer atferd. Der vi før var forståelsesfulle, snille og varme omsorgspersoner som bare tenkte på barnas beste, ser verden nå plutselig ganske annerledes ut. Vi hadde alltid et godt fang å sitte på og en armkrok man kunne gråte i når livet føltes vanskelig. Alt dette endrer seg når vi foreldre kommer i puberteten. Det er ikke noe dere tenåringer kan gjøre for å endre situasjonen. Det er rett og slett noe som skjer i kroppen til mødre og fedre som følge av de hormonelle endringene vi går gjennom.

 

Dere vil kjenne på frustrasjonen over foreldres plutselige manglende tålmodighet. Der vi før var vennligheten selv, oppleves vi nå som vanskelige å leve med. Vi begynner å mase om alt mulig. Vi klager over at dere ikke rydder i huset, vi sier kanskje at dere bare slenger ting rundt dere i huset og ikke bidrar eller rydder etter dere. Vi henger oss opp i de nye vennene deres og hva dere gjør sammen på fritiden. Vi blir frekke og svarer spydig, ja dere opplever kanskje at vi rett og slett slenger døra igjen og går og gjemmer oss i stua.

 

Vi blir i denne fasen, puberteten altså, fryktelig urimelige og klager over alt mulig. Vi gnager over manglende leksearbeide og vil gjerne, helt uten grunn selvsagt, påstå at dere ikke har kontroll på skolearbeidet. Vi begynner å klage på manglende økonomistyring og hvordan det skal gå med dere når dere blir voksne. Vi blir generelt mer og mer gleldrete og brysomme og dere vil oppleve det som direkte vanskelig å ha med oss å gjøre. Jeg må vel innrømme at vi i denne perioden rett og slett kan oppleves som skikkelig kjempeteite, og det med god grunn.

 

Det er viktig at dere forstår at dette ikke er noe vi foreldre kan gjøre noe med. Alt dette skjer som følge av helt normale hormonforstyrrelser foreldre går gjennom og som dessverre påvirker vår atferd i svært stor grad. Det betyr ikke at vi ikke er glade i dere, langt ifra. Vi er like glade i dere men har bare litt vanskelig for å vise det når hormonene raser gjennom kroppene våre i en prosess vi ikke styrer selv.

 

Trøsten får være at dette bare er en fase. Det er noe som har sin tid og det tar litt tid for oss foreldre å komme gjennom. Når vi så virker totalt urimelige er det ikke fordi vi ønsker å være det, og slett ikke at vi ikke er glade i dere. Når vi har vokst oss gjennom fasen, vil vi heldigvis være de samme som vi tidligere var, like glade i dere og innstilte på å ha det fint sammen igjen. Inntil det skjer, håper vi dere orker å holde ut med oss.

 

 

Skråsikkerhet

 

 

Det er ikke lett å orientere seg i verdenssituasjonen om dagen. Krig, hungersnød, klimaendringer, nedgangstider og fandens oldemor. Skal vi ha vindmøller eller ikke, og hvor skal vi eventuelt ha dem? Kraftkrise, Acer, EU, utenlandskabler og annet rart debatteres så det ryker av deltakerne. Jeg følger med i nyhetsbildet etter fattig evne, men konstaterer at det er så mange saker at jeg ikke på noen som helst måte greier å gjøre meg opp en mening om alt. Noen av temaene er dessuten så vidt kompliserte at jeg for lengst har innsett mine faglige begrensninger og velger dermed heller å overlate konklusjonene til folk med den fagkunnskap jeg selv ikke innehar.

 Jeg er sjeleglad jeg ikke er politiker og er bare dypt imponert over mennesker som tar belastningen, stiller til valg og gjør så godt de kan baser på de råd de får. Jeg er så lettlurt at jeg tror at våre politikere gjør det beste de kan for samfunnet vårt, selv om vi av og til er uenige om hva som er det beste og hvordan vi skal oppnå det. Jeg er til og med så naiv at jeg tror at ingen blir politiker bare for å være jævlig med folk. Både jeg og politikerne møter imidlertid stadig vekk menneskene som vet bedre enn de fleste at politikere blir politikere kun for å ramme folk flest.

 Disse folkene finnes gjerne på facebook. De har meninger om absolutt alt og vet svaret på det med minst to streker under. Det fascinerende er at alle løsninger de presenterer er utrolig enkle. Det er bare å gjøre som de sier så vil alt gå bra, uansett hva det gjelder. Noen av dem er militære eksperter og kan gi inngående beskrivelser fra læreboka så å si, på den militære situasjonen i Ukraina. Det faktum at disse ekspertene ikke engang har vært i militæret er ingen hindring. De har svarene. Ekstra interessant er det når de samme personene med stor sikkerhet kan gi inngående analyser at låtene i årets melodifestival, for ikke å snakke om behovet for mer, eventuelt, mindre kraft og hvor bra det er med kjernekraft og hvor dumt det er med vindkraft, eller var det motsatt?

 Spennet i kunnskap hos allviterne er imponerende, og alt er de like sikre på. Vi andre alminnelige dødelige kan i stum beundring lese alt hva de kan om pandemi, økonomi, rakettforskning, politikk, innholdet i vaksiner og allergi hos pudler og sør-afrikanske vortesvin. De kan alt om dette og mere til. Tilliten til forskere, altså folk som har brukt årevis for å jobbe med faget sitt, er totalt fraværende. De vet selvsagt at forskerne er kjøpt og betalt av den store stygge ulven Staten, selveste deep state, eller enda verre, av den korrupte eliten i kommunestyrene, som selvsagt bare stiller til valg for å være jævlige med folk flest. Media er naturligvis kjøpt av staten og totalt upålitelige, all den tid de stiller spørsmål ved de skråsikre og grunnlaget for deres skråsikkerhet.

 Om du drister deg til å stille spørsmål, er du allerede definert som motstander og får så ørene flagrer. I 1990 flyttet jeg til Alta for å studere. Da havnet jeg midt i striden om scooterkjøring på vidda. Jeg ble selvsagt avkrevd mitt standpunkt om saken. For en som aldri hadde sittet på en scooter, langt mindre kjørt en, virket dette litt rart. Jeg hadde jo overhodet ikke noe syn på dette. Det hjalp lite å forsøke å stille spørsmål. Av scootermotstandere ble jeg fort definert som tilhenger, mens tilhengerne så på meg som motstander. Det fantes ikke noe midt i mellom. Du måtte være for eller mot. Innestemmen var like fraværende som i dag. Forskjellen er bare at i dag foregår alle diskusjonene offentlig på sosiale medier og du er idiot uansett hva du stiller spørsmål ved. Enten er du med oss eller så er du mot oss. Jeg konstaterer at de fleste av oss er idioter.

 Det er ikke rart at mange ikke ønsker å delta i debatten når de med alle svarene tar frem storstemmen. Ønsket om å belyse en sak, se på den fra flere sider, viser bare at du er militant radikal eller ultrakonservativ, avhengig av hvilken side du stiller spørsmålene til. På Facebook opprettes det debattsider hvor menighetene kan samle seg for å onanere hverandre med den store sannheten, deres sannhet vel og merke. Her finner du tilsynelatende stor fagkunnskap, men lite humor. Man kan jo ikke tulle med den store sannheten må vite. Det er ellers bemerkelsesverdig hvor stor fagkunnskap noen har på kjernefysikk, rakettforskning og kraftbehov til tross for at evnen til norsk rettskrivning ikke står helt i stil til den ellers omfattende kunnskapen.

 Her om dagen havnet jeg ved en tilfeldighet på en side på facebook hvor finsk historie, den finske borgerkrigen og Vainio Linnas forfatterskap rundt temaet ble debattert. Jeg har lest mye om dette og fant det opportunt å delta. Det var helt fantastisk. Vi snakket sammen, utvekslet argumenter, så nye sammenhenger ved hjelp av disse, og kom frem til ny kunnskap og erkjennelse. Det var totalt fravær av idioter, motstandere og tilhengere. Aksepten for uenighet var ny og behagelig tilstedeværende. Innestemmen formelig runget i debatten. Diskusjonen ga meg egentlig flere nye spørsmål enn svar, men sånn er jo realiteten i det meste. Der er befriende å kunne se at det ikke finnes to streker under alle svar. Mangelen på svart og hvitt i diskusjonen ga plass for virkelighetens grå nyanser, nyanser vi sjelden ser i dagens debatter på ulike facebooksider.

 Slike sider og diskusjoner blir det dessverre færre og færre av. I stedet er sosiale medier okkupert av mennesker sterkt rammet av Dunner-Kruger effekten, som skumleser overskrifter, før de med stor skråsikkerhet uttaler seg om ting de ikke har den minste greie på. Og sånn går nå dagene.

Kongen og jeg

 

Kong Harald har nettopp fylt 86 år. I anledning dagen får han denne hilsenen fra meg. En bror i ånden.

Jeg kjenner ikke Kongen personlig. Jeg har aldri møtt ham, men ut fra det jeg har sett på TV virker han som en trivelig fyr. Han har en datter som virker litt spesiell for mange, med engleskole og slikt, men det lever vi fint med. En potensiell svigersønn fra Sortland gjør bare kongefamilien mer folkelig. Det er lett å like konger som ham. Selv de som egentlig er imot monarkiet har lite negativt å si om Kongen. Han er kjempepopulær, faktisk helt konge!

 Kongen har enorm formell makt. Jeg understreker formell makt. Han kan legge ned veto mot ethvert lovforslag som fremlegges. Underskriver han ikke, blir det ingen lov. Rent formelt kan monarken bestemme hva slags lover landet skal styres etter. Da har du makt! Mange kvinner, såkalte rødstrømper, hevder at menn tar den samme hevdvunne rett som Kongen, at vi bestemmer alt. Det skjer ingenting før menn har bestemt det. Samfunnet er visstnok bygd opp slik at menn bestemmer alt, sånn som Kongen gjør. Vi har altså en stor og mange små konger i Norge, alle er menn.

Vi har mange sovende lover. Lover som dør i det øyeblikket man forsøker å følge dem. Som norsk offiser, reservist forøvrig, kan jeg for eksempel påberope meg visse lovmessige rettigheter. La oss si at jeg drar ut i felt, Afghanistan eller lignende, og blir borte i tjeneste lenge nok i tjeneste for landet. Da dukker det opp en sovende lov, fra svunne tider. Jeg kan i et slikt tilfelle i prinsippet finne meg en felthustru, som det heter i loven, etter så og så lenge, uten at min nåværende hustru kan klage på dette. En gammel sovende bestemmelse som varer helt til fruen får tak i lovteksten. Da har hun både lovgivende, utøvende og dømmende makt.

 Om kongen nekter å godkjenne en lov, har han i praksis abdisert i henhold til Grunnloven. Om han for eksempel ikke er enig med Stortinget om et lovforslag og sier at han har rett til å nekte å sanksjonere den, altså underskrive, må han kontakte NAV neste dag. Om jeg påberoper meg denne retten til felthustru overfor fruen, blir det litt det samme. I tillegg til de fysiske skadene, blir jeg husløs relativt umiddelbart. Det heter ikke abdikasjon i mitt tilfelle, men fungerer på samme måte.

 Kongen og jeg har altså mye til felles. Vi er begge ofre for rettigheter vi en gang hadde, men som er tatt fra oss. Vi er også etterlatt med et skinn av demokratiske rettigheter idet hverken jeg eller kongen egentlig har annet enn rent teoretiske muligheter til å ytre oss. Kongen kan ikke blande seg inn i politikk uten at et blir leven, han kan kun si noe generelt om ting hans rådgivere har funnet det stuerent for ham å ytre seg om. På samme måte er det med meg. «Vidar. Jeg må snakke sammen», kan det komme fra fruen. Deretter får jeg vite hva jeg mener om saker og ting.

 Nå skal det sies at det på en måte er greit å slippe å ha meninger om ting. Gardiner for eksempel. Får jeg vite at vi trenger nye og at jeg liker blå gardiner, så blir det sånn, og det setter jeg pris på siden jeg egentlig ikke mener noe som helst om gardiner. Jeg ser dem ikke, og blir de tatt ned ser jeg ikke det heller. Jeg har ikke pratet med ham, Kongen altså, om det, men jeg er helt sikker på at han deler mitt syn (eller mangel på sådant) når det gjelder gardiner. Han trenger bare å lytte til kona, så er han garantert husfred, akkurat som meg. Mulig det heter slottsfred i hans kretser, men det er nå ganske likt.

 Hadde Kongen hatt tid og mulighet, skulle han fått komme på besøk hos meg. Sammen kunne vi tatt oss en øl i badstua, mens vi funderte over den skjebne som ble oss til del. Så ulikt, men likevel så likt. Han sitter i et marmorslott, mens jeg sitter med huslån i en vanlig enebolig. Vi er likevel like på bunnen begge to. Det vil si at vi er på bunnen av beslutningskjeden, underlagt et styrt demokrati.

Vi blir tykkere

 

 

Verden har blitt tykkere. Ja, ikke selve jorda men snarere vi som bor her, altså menneskene. Dette gjelder ikke i like stor grad i Somalia og andre land i krise, men er definitivt tilfelle i vestlige land. Problemet har økt i takt med økt levestandard, sier forskerne. Vi har blitt for feite, og vi fortsetter å ese ut, med de utfordringer dette stiller både oss og helsevesenet ovenfor.

 

Alt dette kunne jeg i fjor vinter med selvsyn studere fra solsenga på stranden på Grand Canaria (nevnte jeg økt levestandard)? Rundt meg gikk det ene eksemplet større enn det andre og anskueliggjorde problemstillingen. Det jeg forbinder med Kanariøyene etter denne turen, er tykke, ekstremt solbrente mennesker med tatoveringer. Når jeg lyttet til samtalene dem i mellom, var disse ofte ført på et av de nordiske språkene, noe som neppe var tilfeldig gitt den før nevnte økningen i levestandard spesielt i disse landene. De overvektige var heller ikke nevneverdig representert på morgenpromenaden der jeg tok min daglige løpetur. Deres domene var stranden og restaurantene.

 

Jeg iler selvsagt til og påpeker at mange mennesker med overvekt har en eller annen medisinsk utfordring som gjør at de blir tykke. Det er selvsagt trist for dem, men dette gjelder slett ikke alle. Det er altså de uten noen spesifikk medisinsk utfordring dette skal handle om. De tidligere nevnte forskerne viser til at vektøkningen følger en trend med stadig mer usunn mat og et mer stillesittende liv generelt i befolkningen. Jeg er jo ingen ekspert på området, men drister meg til å hevde at mindre usunn mat og mer mosjon i hvert fall ikke vil bidra til å forverre situasjonen. Her kan jeg også støtte meg til forskningen, som bekrefter dette.

 

Alt er imidlertid ikke helsvart. I takt med vektøkningen har det dukket opp ulike bøtemidler. Noen sverger til kostholdsveiledere og influensere, som mener å ha løsningen på dette og mangt. Felles for disse er gjerne at de har like lite peiling på problemet som jeg har, men er betydelig mer skråsikre på løsningen. Hver av dem har sin egen løsning, den ene mer fantasifull enn den andre, de mangler som regel støtte i noen slags form for forskning annet enn de «forskningsresultater» de selv har publisert på facebook, som ser ut til å være det viktigste forskningstidsskrift for det meste om dagen.

 

Noen overvektige tygger tabletter så det drysser ut av ørene i den tro at dette er saliggjørende. Andre sverger til banankurer, uten annen effekt enn en økende trang til å klatre i trær. Atter andre bruker formuer på ulike typer pulver i den tro at dette skal fjerne kiloene. Min personlige favoritt er «wrapping». Her skal man surre kroppen stramt inn i husholdningsfilm, altså plast, da dette visstnok skal presse fettet ut.

 

 Felles for alle disse vidunderkurene er at de fører til en langt større økning av saldoen på kontoene til de som markedsfører dem enn noen form for nedgang i vekten hos de fortvilte brukerne. Det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg at det å drysse slankepulver i sausen neppe har noen stor slankende effekt. Ingen av disse merkverdige kurene finner noen særlig støtte i forskningen heller, av en eller annen merkelig grunn.

 

Noen kurer derimot, vet vi har positiv effekt. Mindre usunn mat og mer mosjon som metode har solid dokumentasjon blant seriøse forskere verden over. Dette hjelper ikke bare mot fedme. Du blir til og med i bedre form av det. Siden vi er mindre motivert til å bevege oss ute i dag enn før, har vi fått et marked av ulike kjeder som tilbyr alt fra egentrening til trening med såkalt personlig trener. Det er viktig å avklare at det ikke hjelper å betale en personlig trener for å trene for deg, mens du selv tar en øl i godstolen. Du må faktisk møte opp og trene selv, ølet kan du drikke etter trening.

 

Her jeg bor har vi flere slike sentre. Jeg skal ta for meg et spesielt, siden jeg stadig passerer dette når jeg handler matvarer og faktisk har vært der selv. På vei inn til Ekstra Bolaget, finnes det en trapp som leder opp til et treningssenter. Dette ligger i tredje etasje. Ved siden av er det en heis. Her tar jeg av fra det å følge forskning til selv å gjøre meg noen ukvalifiserte og langt fra skråsikre undringer rundt temaet. Jeg registrerer at de ganger jeg selv har gått opp til etablissementet for å løpe på tredemølla, er jeg mutters alene i trappa. Heisen derimot, er alltid i bruk. De som tar heisen opp til treningssenteret, bruker heller ikke all sin tid til faktisk å trene. Mye tid går til å ta bilde av seg selv på en tredemølle for så å dokumentere dette på facebook.

 

Mitt lille og høyst ukvalifiserte råd til disse, er at de i stedet for å bruke penger på å betale månedlig i dyre dommer for å legge ut bilder av noe de slett ikke gjør, altså å trene, heller begynner å trene. Avslutt abonnementet på treningssenteret og benytt heller trappa hver dag. Her kan man trene når man vil og det er helt gratis. Du kan bruke timesvis i trappa om du vil også, like gratis. Det beste er at det finnes trapper overalt hvor du ellers benytter heisen. Her kan du også, med fordel, bruke disse. Helt gratis kan man altså bli i bedre form, spare penger og gå ned i vekt på samme tid. Det rene kinderegget. Lykke til!