Bygdekrangler

 

Bygdekrangler er fascinerende. Man krangler i alle bygder, og har gjort det til alle tider. Det er ingenting som slår en god bygdekrangel hva underholdningsverdi angår. Krav som må oppfylles for å kunne defineres som bygdekrangel omfatter blant annet: gammel nok til at ingen kan huske hva den egentlig gjaldt, alle er enige om at motparten startet den, den fremmer bolyst for folk med humor, ellers ikke, og alle som ikke er del av den ler så rompa rister av deltakerne. Understreker; ler av dem og ikke med dem.

 

Bestefar hevdet at det var i Beisfjord bygdekrangelen ble oppfunnet og sa at jeg aldri måtte  flytte dit. Nå har jeg bodd i Beisfjord i 18 år og kan bekrefte at bygdekrangelen lever i beste velgående her. Ikke sånn at det plager meg, tilflyttere får heldigvis være nøytrale. Det er slik at om du spør noen fra familie A, så har de helt klart noe å anføre hva angår familie B. Da jeg flyttet til bygda fikk jeg høre fra en nabo tilhørende familie A at de fra familie B «just ikke er kjent for å arbeide seg svett». Noe lignende ble hevdet fra familie B`s hold vedrørende familie A. For ordens skyld; jeg er født og oppvokst i Håkvik. Her minnes jeg herlige gamle feider familier imellom, faktisk innad i familier også, ikke minst min egen.

 

Problemet med slike stridigheter er at de som regel har sitt opphav for fryktelig lenge siden. Idet jeg kjenner visse medlemmer av de to ovenfornevnte anonyme familier så vidt godt at jeg har kunnet spørre, gjorde jeg nettopp det. Jeg fikk bekreftet at de slett ikke så med blide øyne på hverandre, men ingen husker hvorfor. I Troms sies det at det var i Storfjord de fant opp bygdekrangelen. Uten å gå nærmere inn på Storfjordinger og deres sikkert utmerkede krangler, kan vi nok slå fast at bygdekrangler finnes overalt. Her i området er det slik at lokalavisa aldri har problemer med stoff i agurktiden. Journalister ringer bare til noen i Bjerkvik eller Gratangen. Her har de alltid gående opptil flere mer eller mindre utrolige stridigheter til andres store forlystelse. Jeg nevner bare skolekorpset i Bjerkvik med nedre aldersgrense 90 år eller der omkring. Den krangelen var en høydare og nådde til og med statskanalen. Selvopplevde ekspertkommentatorer på sosiale medier, vedlikeholder gamle, og starter nye krangler stadig vekk, til forlystelse for oss andre.

 

Jeg skal bevege meg inn på en skikkelig herlig bygdekrangel med røtter fryktelig langt tilbake. I Jerusalem har de kranglet i så mange år at ingen lengre husker hverken hvorfor eller hva de krangler om. De er bare forbannet på hverandre. Her, som i andre bygdekrangler, vet den ene parten at den andre parten begynte og at de selv selvsagt har rett. Om man skal mekle i konflikter er det gjerne slik at man som mekler må se om partene kan finne felles grunn, altså noe de kan enes om, for så å komme videre. I Jerusalem er de enige om felles grunn, det er at det var de andre som startet og dermed har skylden. De kommer aldri videre derfra.

 

Jeg kan med en gang avkrefte at dette dreier seg om jøder og palestinere selv om det jo er underholdende nok å følge norske debatter mellom mennesker som aldri har vært i Midt Østen, og langt mindre har særlig greie på annet enn at det selvsagt er den part de velger å støtte som har rett. Den bygdekrangelen er for så vidt interessant nok, men det er lite nytt jeg kan bringe til torgs her. Jeg velger heller å se litt på en annen av Jerusalems mange bygdekrangler. Den involverer hverken jøder eller muslimer, og jeg er temmelig siker på at veldig få som ikke jobber med religion og historie vet at den eksisterer. Den er underholdende nok likevel siden den involverer hele 6 parter.

 

Gravkirken, eller Oppstandelseskirken i Jerusalem har en lang historie. Det er viktig å forstå den lange historien fordi det aldri er mulig å anerkjenne en skikkelig bygdekrangel uten at historieforløpet er så langt tilbake at ingen andre enn ekspertkommentatorer på facebook kan uttale seg skråsikkert om den, og da kun etter dyptpløyende googlesøk av minst et minutts varighet. Andre leser heller faglitteratur over år og er mindre skråsikre. Uansett - kirkens historie kan spores helt tilbake til Hadrians gjenoppføring av byen etter Bar Kokhbas opprør i 132 e.Kr, og da som et tempel for guden Venus. Vi snakker altså om en skikkelig gammel bygdekrangel.

 

Vi tar noen kvantesprang og finner at det var Keiser Konstantin som beordret bygging av kirken i år 325. Historikere mener det var fordi hans kristne mor selv hevdet å ha funnet rester av det sanne kors der. Dessuten var Konstantin den første keiser som konverterte til kristendom. Offisielt regner vi at kirken var ferdig oppført på 400-tallet. Det er med andre ord gammelt nok til å være en bygdekrangel selv i Gratangssammenheng. Bakgrunnen for denne bygdekrangelen er altså kristendombetinget. Både jøder og muslimer holder seg langt unna, de har nok med sine egne krangler.

 

Fra kirken stod ferdig har ulike kristne grupperinger holdt liv i en seig bygdekrangel. I 1757 var området en del av det osmanske imperium. Sultan Osman den 3. ble etter hvert så lei bråket mellom de ulike kristne gruppene at han tok dem i ørene en etter en og banket gjennom et dekret kalt «Status Quo». Dette ble senere til en skriftlig avtale. Her deles retten til bruk inn i ulike områder mellom greske, katolske, armenske, koptiske, syriske og etiopiske kristne menigheter. Inndelingen gjelder ikke bare områder, men også kirkens eksteriør. Den slår fast at ingen av menighetene kan gjør endringer på eksteriør eller områder uten etter avtale med de andre kristne grupperingene.

 

Som man kan skjønne måtte dette ende dårlig. I 1846 ble 40 mennesker drept da pilgrimmer og munker fra 6 ulike trossamfunn røk uklar om hvem som skulle få bruke alteret først under en påskegudstjeneste. Senere har det med jevne mellomrom blusset opp stridigheter og bruk av vold har vært vanlig. Konflikten innehar alle ingredienser en god bygdekrangel forutsetter. Som i alle bygdekrangler finner man ingen løsning og selve kirken lider under sterkt forfall idet de ikke blir enige om den minste ting. Vedlikehold eller bygging må vente, det er like vanskelig som å forsøke og utvikle campingplass i Bjerkvik uten å få et helvete med naboer.

 

Senest i juni 2002 ble det bråk på plassen foran kirken. Munker fra den koptiske kirken kranglet med etiopiske munker, det gikk hardt for seg. Da de endelig ble skilt havnet 11 av dem på sykehus med til dels alvorlige skader påført av ulike relikvier og røkelseskar. Det startet den gang med at en koptisk geistlig flyttet på stolen for å få den i skyggen. Dermed havnet den visstnok inn på etiopisk område, noe som er nesten like ille som å trå et skritt inn på naboens elgvald i Gratangen.

 

Dette med stolen var et brudd på en avtale meklet frem for 250 år siden. Her slo man fast at ingen trossamfunn kan entre et annet trossamfunns område uten avtale. De kan heller ikke skifte ut en takstein uten at alle 6 parter er enige. Det virkelig morsomme dreier seg om «Den ubevegelige stige». Opp mot en vegg på kirken står en stige. Den antas å være fra tidlig 1700-tall, og har stått på samme plass siden noen rett og slett glemte den der, dermed omfattes stigen av avtalen. Den regnes som eksteriør og kan av den grunn ikke flyttes en millimeter. Stigen står i veien og har blitt forsøkt flyttet, endog stjålet, tilbakeført og har utløst utallige stridigheter mellom partene.

 

Slik ser man hvordan en skikkelig bygdekrangel oppstår. En stol eller en stige er alt som trengs bare aktørene er gjenstridige, sta og troillat nok. For de som enda lurer på hvorfor presumptivt voksne folk innenfor samme jaktlag i Gratangen fortsatt gidder å anmelde hverandre, sloss, og holde helvete i media om ingenting, kan de bare ta en tur til Jerusalem og flytte på en stige, eventuelt kalle et fjell for Narvikfjellet på facebook. Så er det bare å finne frem popcornet