Det følgende representerer en sann historie. Alle
involverte, samt stedet det skjedde er anonymiserte.
En erfaren hundekjører med militær og akademisk bakgrunn var
ønsket og ble hentet til en stilling ved en skole i Nord-Norge for å bygge opp
en faglinje innen hundekjøring og friluftsliv. Det hører med til historien at
hundekjøreren kommer fra en nordnorsk familie som eier litt skog, altså
grunneiere. Hundekjøreren innehadde også en over middels porsjon humor og et
høyst normalt nordnorsk behov for å hevne opplevd urett. Vi snakker altså om en
temmelig potent blanding.
Ved etablering i bygda tok hundekjøreren et fornuftig
utgangspunkt idet han besøkte samtlige grunneiere i området hvor han tenkte å
benytte utmarken til løypeformål. Han var som en kan forstå godt kjent med
nordnorske grunneiere og deres eventuelle særtrekk. Nå er det slik at selv om
allemannsretten gir enhver rett til å ferdes i utmark, finnes det visse unntak
som plantefelt, inngjerdinger, sure ektefeller osv. Den beste måten å unngå surkete
grunneiere i Nord Norge er alltid å spørre om lov. De fleste er ofte snare til
å svare ja da de gjerne er som folk flest, altså hyggelige. Under besøkene gjaldt
forespørselen rett til å kjøre hundespann på grunneiers eiendom uavhengig av
nevnte juridisk lovlighet gjennom allemannsretten. Grunneiere har gjerne behov
for selv å gi lov til slikt. Resultatet av besøkene var et rungende ja, gjerne
etterfulgt av et stort smil som markerte gleden over å bli spurt. For noens
vedkommende ble det også tilbudt rett til å felle nødvendig skog for å gjøre
løypa bedre, samt at en grunneier tilbød å låne ut sin traktor slik at
hundekjøreren selv kunne hente ut felt skog til ved, noe hundekjøreren selvsagt
takket ja til. Rett og slett en vakker historie.
Hos den sist besøkte gikk det annerledes. Hundekjøreren rakk
knapt å presentere seg før han ble reist til helvete, faktisk også med trusler
om bruk av vold eller skytevåpen om reisen ikke ble effektuert umiddelbart.
Hundekjøreren hadde ikke noe ønske om å begynne naboskapet med ufred så han
takket for seg og dro hjem. Grunneieren, vi kaller ham Henrik, hadde ikke noe
godt forhold til hundekjørere, i grunn ikke til mennesker i det hele tatt, og
valgte dermed en annen tilnærming. Det var tydelig at dette ikke var starten på
et vakkert vennskap med lange varme dusjer sammen.
En stund ut på vinteren, nærmere bestemt i slutten av
november, var det snøfattig. Dette medførte at hundekjøreren trente med
bikkjene foran bil. Det ville seg slik at et lam plutselig sprang ut i veien
rett nedenfor gården til Henrik. Lammet forsøkte å hoppe over linesettet, men
hadde for dårlig spenst. Resultatet var gitt og lammet ble fenalår. Henrik kom
ut, fly forbannet. Det lykkes hundekjøreren å roe ham ned ved straks å påta seg
ansvaret og et løfte om erstatning for lammet. Siden dette selvsagt var det
mest løfterike og verdifulleste lam noensinne avlet var summen svært høy for å
si det mildt. Uansett, Henrik fikk pengene kontant i hånda påfølgende dag mot avtale
om at man nå var skuls.
Tross avtalen fikk hundekjøreren en tid etterpå beskjed fra
politiet om å møte til avhør. Han var blitt anmeldt på toppen og Henrik krevde
at alle 12 hundene i spannet skulle avlives. Hundekjøreren ble forbannet over
brutt avtale og dermed var det i gang. I en liten nord norsk bygd går historier
fort og før uka var omme, hadde Henrik fått et utnavn av hundekjøreren. Han ble
nå kalt Henrik Hestkuk. Det er også slik i nord at når man først får et utnavn,
er de komplett umulige å bli kvitt. Hansken var kastet og bygdekrangelen i
gang.
Kortversjonen av dommen ble at 2 av hundene skulle avlives,
mens hundekjøreren gikk fri ut over dette i og med at erstatning var utbetalt
og ingenting lovstridig hadde skjedd. I dommen sto det også at lam ikke skulle
gå løse midtvinters og dermed ble mattilsynet bedt om å foreta tilsyn hos
Henrik Hestkuk, noe han ikke ble det minste glad for idet det viste seg å være
mye å sette fingeren på i fjøset og dermed påfølgende pålegg om bedring. For de
som er innvidde i terminologien gikk Henrik Hestkuks sauer på taill. Dette
betyr at sauene, i mangel på renhold, ender opp med å gå på et hardtråkket gulv
av bæsj og tiss. Det tilsvarende tilsyn hos hundekjøreren ga imidlertid tommel
opp fra mattilsynet siden han hadde alt på stell. Allerede her følte nok Henrik
Hestkuk at verden var urettferdig og at det offentlige var ute etter ham.
Kort tid etter dommen, ble hundekjøreren oppsøkt av en annen
grunneier. Det viste seg at Henrik Hestkuks utnavn ikke hadde falt på
stengrunn. Hundekjøreren var ikke den første som havnet i rettslig strid med
ham og navnet sto seg dermed godt i bygda. Grunneieren, som selv tidligere
hadde blitt anmeldt av Henrik Hestkuk, ga hundekjøreren et maskinskrevet skriv
hvor det sto at han med dette bekreftet at hundene under hans oppsyn ble
avlivet med skudd mot hode fra hundekjørers rifle, samt begravet i hans
grustak. Skrivet ble overlevert politiet og de to dødsdømte hundene fikk en
ferie i en hundegård i Sverige mens det hele roet seg, og de kunne flytte hjem
igjen like levende.
Da Henrik Hestkuk noen uker senere fikk vite at hans krav om
ytterligere etterforskning var avslått, ble han meget vred. Spesielt forbannet
ble han over at politiet ikke fant grunn til å
grave opp grustaket for å dokumentere at hundene faktisk var skutt.
Eieren av grustaket hadde nemlig kontaktet politiet og opplyst om at han i
løpet av sommeren hadde soldet flere tusen kubikk sand, «tilfeldigvis» over der
hundene lå begravet. Han hadde også tilbudt Henrik Hestkuk å ta med seg spade
for selv og grave etter likene, noe Henrik Hestkuk slett ikke så humoren i.
Dette førte til at Henrik tok litt av. Han skaffet seg
advokat og begynte med sivile søksmål, hvor kravet var avlivning av hunder.
Denne gangen ikke bare de 12 som beviselig var i spannet den fatale
novemberdagen. Nå ville han at alle hunder måtte vekk, samtlige 46. De var i
hans verden en fare for både barn og sauer, ja hele bygda faktisk. Det var her
den nevnte humoren til hundekjøreren kom inn i bildet. Påfølgende sommer, og
godt inne i søksmål nr. 3, hvorav alle tapt for Henrik Hestkuk og til stor skade
for hans privatøkonomi, fant hundekjøreren at det var på tide å gni det ytterligere
inn. Skadefryd er jo som kjent den eneste sanne form for glede, og
hundekjøreren hadde mengder av dette. Det kan legges til at hundekjøreren hadde
en kompis som drev eget advokatkontor i en nærliggende by. Han tilbød
hundekjøreren en sponsoravtale. Advokatkontoret dekket alle hundekjørerens
juridiske behov vedrørende de mange søksmål gratis, rett og slett fordi de så
humoren i det hele og knapt kunne vente på fortsettelsen. For å gi sin gode venn
advokaten valuta for pengene, fikk hundekjøreren en ide.
I et valpekull, født på våren, plukket hundekjøreren ut en
liten tispe, altså en jentevalp, han skulle beholde. Den ble behørig døpt
Henrik, etter vår venn Henrik Hestkuk. Dermed kunne hundekjøreren gå tur med
bikkja forbi gården til Henrik Hestkuk og ropte høyt: «Henrik, di jævla
kjerring, sætt ræva di ned»! Dette gjorde han gjerne og ofte. Henrik Hestkuk
ble så forbannet at han en dag kom ned til veien og bød hundekjøreren på
juling. Hundekjøreren, som var både veltrent, håndfast og yngre enn den litt
eldre Henrik, tok Henrik Hestkuk bestemt og hardt i armen, snudde ham lett
rundt og ba ham gå hjem og surke. Henrik Hestkuk så sin begrensning og valgte å
ta ydmykelsen selv om det røk ut av ørene på ham, og minst en sikring gikk.
Etter nok et dødfødt sivilt søksmål 2 år etterpå, kom
hundekjøreren i prat med Henrik Hestkuks nabo. Hundekjøreren og naboen var gode
busser. De drakk ofte kaffe og utvekslet skitprat. Hundekjøreren spør så naboen
om han visste hvordan det gikk med Henrik Hestkuk. Ryktene ville ha det til at
han led av kreft og lå på det siste. Det hører her med til historien at også til
denne naboen hadde Henrik Hestkuk et ytterst anstrengt forhold. Da naboen bygde
sin egen gård i sin tid, ble det satt opp en strømstolpe på Henrik Hestkuks
mark. Henrik Hestkuk prøvde alt han kunne for å stanse dette, også dette ved
hjelp av søksmål og advokat, men uten å lykkes. Henrik Hestkuk valgte da å sage
ned stolpen, noe som førte til anmeldelse fra kraftselskapet og lov og dom for
ham i etterkant. Disse to ble altså ikke så nære venner, som de var naboer, de
bodde nesten vegg i vegg. Det må også nevnes at naboen i tillegg til sitt
gårdsbruk, jobbet som graver på kirkegården. I lys av dette kan man kanskje
forstå at svaret på hvorvidt Henrik Hestkuk virkelig var døden nær lød: «De tør
æ ikkje svare på før æ eventuelt har hain i blaint klientan». Det ville seg forøvrig
slik at Henrik Hestkuk forlot jordelivet ikke lenge etterpå.
I en kort muntlig nekrolog dagen etter begravelsen ble
følgende uttrykt til hundekjøreren av en annen nå avdød sambygding av ham,
nemlig innehaveren av bygdas butikk: «Ja no e han Hænrik Hæstkuk grævd ne. Å
dæm grov han ned på dobbel jubda å med ansiktet ne. Så no kain hain græve sæ ne
te Kina å hoille hælvette med folk dær, så slæpp vi».
Bygdekrangler kan ha svært høy underholdningsverdi.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar