Religiøse dogmer Del 1

 

 

Jeg vil ikke påstå at jeg er unormalt preget av oppveksten i hjembygda. Bare ganske normalt traumatisert, noe som nok svært mange oppvokst i bygder som ligger under for sterke religiøse dogmer vil kunne kjenne seg igjen i. Det er vel slik at jeg tenker tilbake på mye av det med både humor, ettertenksomhet, varme og gode minner, men også noen ikke fullt så gode. Besøk i diverse forsamlingshus, kirker og religiøse møter både hjemme, på Øra og i byen, ga nemlig litt av hvert av minner på godt og vondt. Etter 1980 ble det mer godt fordi prestene da etter hvert gikk bort fra å bruke de skremmende pipekragene de tidligere brukte. Pipekrager, Pompel og Pilt gir meg enda mareritt.

 

Vi kan starte med salmer. Jeg har oppdaget at jeg stadig kan de første versene av mange salmer utenat. Dette er sikkert et resultat av at bestemor utsatte meg for gjentatte religiøse møter og gudstjenester, noe hun selvsagt gjorde i beste mening. Jeg minnes enda henne med sjal i kirken, det var utenkelig for henne å gå i kirken uten sjal. Gjennom akademiske studier innen religion senere har jeg etter hvert skjønt mer om hvorfor dette var viktig for henne. Det var følgene av ideer, tanker, og oppfatninger av hvordan man skal være sømmelig kledd, ofte som følge av menns trang til å kontrollere kvinners liv, noe som ikke er uvanlig innen kristne grupperinger. Det er samme begrunnelse andre religiøse grupperinger har når de foreskriver obligatorisk bruk av alt fra skjørt og fletter, via heldekkende burka, samt tildekking av hud og hår. Det er mye praksis rundt bekledning som har sin opprinnelse i religiøse dogmer og forestillinger.

 

Carl I Hagen gikk i sin tid ut mot bruk av burkini, altså det at muslimske kvinner på stranden ble krevd av menn å ha på seg et slikt plagg for ikke å virke utfordrende. Så tenkte jeg på hva som er verst – Carl Ivar i speedo eller damer i burkini? Nåvel, nok om det. En forkynner fra en lokal sekt uttalte til meg i et såkalt dialogmøte mellom menighet og skolen i Alta i 1994 at «kvinner i bukser bare er halve kvinner», dette for å forklare hvorfor han nektet og håndhilse på den tredje møtedeltakeren, en kvinne ikledd bukse. Møtet ga dermed lite dialog og bragte ikke skolen og den lokale menigheten nærmere.

 

Men tilbake til salmene. Det er et par jeg husker spesielt godt fordi jeg lærte dem utenat tidlig. Nynner stadig på dem i dag faktisk, selv om jeg måtte bli voksen før jeg i det hele tatt skjønte hva de handlet om. Siden familiens inntekt den gang var avhengig av vedsalg, har jeg et nært forhold til dette med ved. Fra jeg var ganske liten var det å bli sendt alene i vedskogen med motorsag, traktor og henger helt normalt. Det fantes lite kurs og veiledning utover pappas påminnelse om at vi måtte være forsiktig når vi brukte motorsaga og vinsjen. Det å kjøre traktor kunne du gjøre når du så over rattet stående på pedalene. Hver gang jeg var ute i skogen og felte trær nynnet jeg «Milde Jesus du som sagde». Jeg gjør det faktisk enda i den samme vedskogen nå selv om jeg i dag forstår at salmen ikke dreier seg om den milde Jesus som sagde ved.

 

Da jeg ble født var det i en tid da mange andre barn i Norge ble født med misdannelser som følge av et mye brukt legemiddel mot kvalme under graviditet, nemlig Thalidomid. Dette legemiddelet viste seg etter hvert å ha en del andre effekter ut over bare det å dempe kvalme. Det kunne faktisk også dempe vekst av armer og fingre. Jeg kjenner flere på min egen alder som går rundt med kun hender stikkende ut fra skuldrene, fryktelig korte armer rett og slett. Det var derfor ikke så rart at salmen «Her kommer dine arme små» etterhvert fikk en spesiell betydning for meg. Jeg sang frimodig «her kommer dine armer små». Dette bekreftes jo av foregående nevnte salme «Milde Jesus du som sagde». Andre linje i denne salmen lyder jo «du som hender på dem lagde». Jeg har alltid tenkt at Jesus kanskje hadde det litt travelt og dermed var noen av oss litt uheldige og fikk armer og hender som ikke var lagd helt ferdig. Har man mye å gjøre kan det jo fort gå litt i ball for noen og enhver, også Jesus, tenkte jeg. Barn har en tendens til å forstå religion på sin egen måte.

 

Min oppvekst inneholdt selvsagt også søndagsskole, en form for religiøs indoktrinering med nøyaktig samme målsetting som muslimenes «madrasaer» (religiøs skole for muslimer), altså bli en god kristen/muslim. Det å omvende resten av verden til egen religion pålegges kristne gjennom misjonsbefalingen. Innen islam er dette faktisk en anbefaling heller enn en befaling. På søndagsskolen gikk jeg i barneskolealderen. Samme skolebygning i Håkvik, men en annen lærer. Metodikken på begge skolene var noe annerledes enn i dag idet læreren hadde en lei tendens til å korrigere både atferd og manglende innsats med et godt tak i øret, lugging, eller smekk på fingrene med linjal. Det var bare gutter som ble denne type korreks til del. Når sant skal sies var det vel egentlig ikke alle gutter det gjaldt. Sannheten er vel at det grovt sett bare var meg og et par andre uskyldige som alltid ble funnet skyldige. Nåja, muligens var det bare meg, og kanskje var jeg ikke helt uskyldig, men vi lar nå det ligge.

 

Det var også slik at man på søndagsskolen kunne oppnå premiering og slippe straff. Man fikk et klistremerke av en gullfisk for hver gang man møtte opp. Denne kunne man klistre på skriveboka. Når man hadde 10 gullfisker fikk man klistre på en stjerne. Alt dette for å vise hvor flink man var til å møte opp. Kanskje det er derfra begrepet stjerneelev dukket opp, men hva vet jeg? Min karriere som stjerneelev endte fort som det skal vise seg.

 

Det skal sies at dette med søndagsskole stadig kom i konflikt med min fars forventninger om deltakelse i tidligere nevnte vedhogst. Hans oppfatning av nødvendigheten av å møte på søndagsskolen var noe annerledes enn bestemors oppfatning av samme. Det var derfor vanskelig å få til oppmøte hver søndag idet søndagene oftest hadde vedskogplikt på timeplanen. Likeledes var jeg aktiv innen idrett og derfor ble også søndagsskolen nedprioritert. Det er ikke til å legge skjul på at min søndagsskolebok ikke så spesielt imponerende ut hva angikk antall klistremerker av gullfisk og stjerner.

 

Jeg ville jo gjerne være stjerneelev og tenkte mye på hvordan jeg skulle få dette til. På bokhandelen i byen kjøpte søndagsskolelæreren disse arkene med klistremerker. Selv om jeg var en urokråke, betydde ikke det at jeg ikke så løsninger, snarere tvert imot. Jeg så for mange løsninger, noe som kostet meg stadige tak i mine etter hvert såre ører. Jeg fikk bestemor til å kjøpe meg et par ark med gullfisk og stjerner, bestemor var snillest i verden. Dermed kunne jeg stille opp på neste søndagsskole med en imponerende rekke klistremerker på boka. Min status som stjerneelev var et faktum.

 

De andre elevene ble imponerte. Ikke at de trodde jeg hadde deltatt mer enn dem, men mer av min løsningsorienterte stil. Søndagsskolelæreren ble ikke imponert. I pausen da vi skulle leke, måtte jeg stille til avhør. Det skal sies at selv om jeg var ekstremt løsningsorientert var jeg også nådeløst oppdratt (nevnte jeg dette med tak i øret og ris på ræva) når det kom til det å svare ærlig når voksne spurte. Oppdragelsen var sikkert kjærlig, men også med hard hånd. Jeg endte med å erkjenne min brøde og tilstå mine synder. Jeg kan nevne at dette med tilgivelse utelukkende var del av teoretisk pensum på søndagsskolen og ikke noe man praktiserte, voksne har også en tendens til å forstå religion på sin egen måte. «Den man elsker tukter man» gjaldt, og søndagsskolelæreren var åpenbart glad i meg. Det vanket derfor både kjeft og ørekliping, men om ikke annet kan jeg i hvert fall skryte av at jeg ganske sikkert var den første av mitt årskull som ble konfirmert. Jeg ble kraftig konfirmert allerede i fjerde klasse på barneskolen.