Støvsuging og prostitusjon

 

 

Det følgende er uttrykk for forfatterens egne tanker/ideer/forstyrrelser og må på ingen som helst måte ses i sammenheng med den anstendighet samfunnet forventer av en middelaldrende mann med høyere utdannelse og særegen humor. Bær over med meg og les med aktsomhet dersom du lider av lettkrenkethet, helst sammen med en voksen med sær humoristisk sans.

 

«Sitting on top of a goldmine», synger Colbie Caillat med vakker stemme. Jeg satt i bilen da radioen serverte sangen med stor dybde i teksten. Dette vil jeg komme tilbake til. Først skal jeg imidlertid referere til en samtale jeg hadde med min godt voksne sønn her om dagen.  «Si unnskyld», sa jeg til ham, uten at han på noen som helst måte hadde gjort noe han fortjente korreks for. Han så på meg og skjønte fint lite. «Si unnskyld», fortsatte jeg, hvorpå han undret på hva han hadde gjort for noe galt. Dette pågikk frem og tilbake helt til han bare slengte ut et «unnskyld» for å få fred.

For alle innvidde fremgår det at min sønn nå er klar for ekteskapet, om slikt skulle komme på tale. Eksamen for enhver ektemann er bestått den dagen han kan komme med en  tilsynelatende ektefølt unnskyldning for en handling han ikke aner hva er, og langt mindre har noen som helst tilknytning til.

Livet som ektemann har åpenbart sine lyse sider, men også helt klart perioder med stor uvisshet om hva kvelden vil bringe uten at vi har noen slags påvirkningsmulighet. Jobben består da i å gjøre gode miner til slett spill ved å beklage, love bot og bedring og så begynne å støvsuge. Dette med å støvsuge behøver slett ikke ha noe som helst å gjøre med hverken det ene eller det andre, men det fungerer som et viktig signal om at du har tatt kritikken av dine handlinger/manglende handlinger/manglende forståelse/hva som helst på alvor og begynt å gjøre de påkrevde rituelle knebøy for og oppnå tilgivelse for noe du ikke har gjort og er fullstendig uskyldig i.

Menns og kvinners virkelighetsoppfatning er skremmende forskjellig. Det er forunderlig at vi har evnen til å produsere barn sammen og samtidig mangler evnen til å forstå hverandre på følelsesmessige plan totalt. Jeg tolker dette som et utslag av Vårherres merkelige sans for humor.

Om nå fruen roper at jeg må komme og gjøre et eller annet, kan det jo hende jeg er opptatt med noe, noe som krever min fulle oppmerksomhet og som jeg må rette hele mitt intellekt mot for å få bragt frem til en lykkelig konklusjon. Da ber jeg (fånyttes) om forståelse for dette og mener det er riktig at jeg kommer når jeg er ferdig med mine viktige gjøremål. Man kan jo ikke slippe alt man har i hendene heller. Når hun da kommer og oppdager at jeg koker tevann, blir det fort bråk, som om vannet koker av seg selv? Kvinner er rare sånn.

De har det med å klage på vår, etter deres oppfatning, manglende evne til å gjøre flere ting samtidig. Det kalles multitasking på fint. Selv mener de at de fint kan gjøre all verdens ting samtidig. De snakker gjerne om påkledning av unger, smøre matpakke, rydde på kjøkkenet, skrive handleliste og så videre, alt til samme tid, gjerne mens de er 9 måneder på vei og venter nedkomst når som helst. De ser aldri at vi samtidig sliter oss i stykker av å forsøke og følge med på nyhetene mens vi drikker morrakaffen og mottar kjeft samtidig. Var det noen som nevnte multitasking? Selv har jeg ved flere anledninger demonstrert min evne til multitasking ved å ta badstu, drikke øl, rape, lese VG og fjerte samtidig, slå den damer!

Menn er skrudd sammen slik at vi kan skille mellom snørr og bart, en evne kvinner tilsynelatende ikke innehar. Ta bare dette med sex. Her støtter jeg meg til litteraturen, som så ofte før. Menn kan når som helst avslutte en krangel ved å hoppe til køys. Slik kan sex avslutte krangelen og vi kan lykkelig gå videre, som om krangelen aldri fant sted. Det kalles makeup-sex og må ikke misforstås dithen at du trenger å sminke deg. Kvinner derimot….. Forskning viser at kvinners seksualitet, i motsetning til menns, er knyttet sammen med sinnsstemninger. Før man kan ha sex må man altså være i riktig sinnsstemning. Dette med kvinners evne til multitasking stilles slik i et underlig lys idet vi vet at de ikke kan gjøre noe så enkelt som å ha sex og vondt i hodet samtidig.

Om mannen rydder i huset, støvsuger og lager middag blir gjerne fruen i bedre sinnsstemning. Verden rundt kvinner må altså være i orden før de får lyst til å ha sex, sier sexologer. Om mannen sørger for at verden ser ut til å være i orden, får han gjerne en form for «belønning» i form av sex, og vipps er alle fornøyde. Boken jeg leste dette i, er forøvrig skrevet av en kvinnelig sexolog.

Den logiske slutningen vi kan trekke av dette er at menn må levere noe, en handling, støvsuging, noe som kan ses som en betaling, før han mottar belønning/vare i form av sex. Jeg overlater til leseren selv å konkludere med hva vi kaller en slik praksis, men kan legge til at det finnes lovhjemler mot slik virksomhet.

I lys av dette kan sikkert den oppmerksomme leser analysere seg frem til hvilke tanker som surret rundt i hodet mitt da jeg, kjørende i bilen, hørte «Sitting on top of a goldmine» tone ut av høytalerne. Colbie Caillat har sannelig dybde i sine tekster.

 

Vold løser ingen problemer

 

Jeg snakker ofte og gjerne om badstuas fortreffelighet. Badstuas rensende evne, ikke bare på legemet, men også selve sjelen er like kjent som den er legendarisk. Det burde vært et folkekrav å få badstue på blå resept. Jeg er sikker på at dersom flere hadde tatt jevnlig badstu, ville verden vært et langt fredeligere sted enn hva tilfellet er i dag.

 Som man sitter der, omgitt av den lune, fuktige, livgivende varmen, kjenner en at man er i fred med verden. Man blir rett og slett snillere. Jeg vil nok ikke gå så langt at jeg tilgir naboen hans gneldrende fillebikkje av en elghund, som gauler i fri dressur døgnet på tamp, men nesten, i hvert fall når det er veldig godt og varmt og jeg nyter en kald øl i tillegg i badstua.

 Når man ser på det er det slik at tanken om vold blir fjernere. Våre finske naboer benyttet badstua i møte med sovjetiske diplomater som stadig presset på. De samme pågående diplomatene ble snille som lam etter en god runde i saunaen, og finnene skaffet seg slik nok en galgenfrist. Badstue i diplomatiet er undervurdert.

 Jeg har grublet litt på dette den siste tiden hvor Talibangutta har relansert sin ide om et islamsk Utopia i Afghanistan. Skjeggete gutter med ultrakonservative religiøse ideer og tunge våpen er sjelden noen god kombinasjon. Ofte har jeg tenkt at jeg, som pedagog, skulle tilby en diplomatisk badstuleir på hytta i Håkvik. Osloavtalen kom jo i stand på samme måte, og medførte, rett nok midlertidig, en slags fred og forståelse i forbindelse med den urgamle bygdekrangelen i Midt-Østen. Nå er nok skjeggisene i Taliban enda mindre forståelsesfulle og tilgivende enn de fleste andre, men se ikke bort fra at en runde i badstua får dem inn på rett spor.

 Her om dagen fikk jeg enda en god grunn til å anse badstua som en sone hvor ikkevold fremmer seg selv. Som man sitter der og nyter en kald øl eller to, mens man kjenner man blir mer og mer i fred med seg selv, er det ikke til å komme fra at ølinntaket fører til at trykket på tanken koker i takt med vanntanken på badstueovnen. Da må man ut og gjøre noe med saken.

 Varmen, kombinert med øl gjør at freden har senket seg i så vidt stor grad at man ikke har guarden oppe som før. Man er jo i fred med alle i badstua. Når utstyret er vel fremme og lensingen startet, er det noe med våre medskapninger som skjer. Myggen kjenner jo lukta av oss på lang lei og søker straks å meske seg på vårt legeme. Nå er også verden slik innrettet at myggen gjerne søker seg til steder på kroppen hvor huden er tynnest, for lettere å kunne komme inn til blodbanken. Det stedet med tynnest hud befinner seg i sentrum av kroppen, og er eksponert, naken som man jo er, for det omgivelsene har å by på, altså mygg.

 Det er først når man oppdager at en mygg har satt seg på stoltheten at man forstår at vold ikke løser noen problemer. Ethvert forsiktig knips kan her føre til uutholdelige smerter. Man skjønner fort at man bør fare frem med lempe og ikke la situasjonen eskalere. Dette skal være pensum i badstuleiren for Talibangutta. Ved ledige stunder vil vi også tilby helgekurs i sinnemestring for middelaldrende menn med manglende tastaturhemninger, som hater elbiler, Greta Thunberg, coronavaksine, jævlene i kommunestyret, homofile og fandens oldemor. Senere vil vi tilby videregående kurs for de samme sinte middelaldrende menn og Taliban sammen. Eksamen er bestått når de nakne omfavner hverandre og lover å være venner.

Overgangsalderen

 

(Advarsel. Kan, ok da, vil garantert virke krenkende. Les med varsomhet)

 

For mannlige lesere kan jeg røpe at lesing av dette vil medføre at du kommer til å dra ned bokseren, bøye deg frem og titte bakover mellom beina før du legger deg i kveld. Stopper du lesingen nå, slipper du dette.

 På et tidspunkt i en kvinnes liv inntreffer store hormonelle endringer i hennes legeme. Hetetokter og plutselige raserianfall går over fra å være helt normalt, til å bli enda verre. Der man som ektemann før følte seg misforstått og ubrukelig, får man nå virkelig skjønne hvor lite verdt man er. Dette er på mange måter en slags videreføring av PMS, som jo er den perioden kvinner har 3 uker før de får mensen. Nå blir dette en permanent ordning.

 Jeg har jo tidligere vært inne på alle ting Skaperen, i sin visdom, fant på for å gjøre livet vanskelig for oss menn. Dette er intet unntak, snarere en eskalering av Hans tvilsomme humor. Det er jo slik at menns lodd i livet er å være skyteskiver. Aldri er det godt nok. Ta for eksempel lister. For 18 år siden bygde vi hytte. I fjor pusset vi opp og da ble de første gulvlister på bygget endelig satt på plass, etter mye mas. Jeg forsøkte å si at når jeg har sagt det skal bli gjort, blir det gjort. Det er ingen grunn til å mase annet hvert år. Men tror dere hun forsto?

 Det er noe med kvinners evne til å forstå og hvordan de gjør nettopp det. Om du spør alkoholikeren hvorfor han drikker er det enten fordi hans kone ikke forstår ham, hun misforstår ham eller eventuelt forstår hun ham så alt for godt. Men vi har altså verre ting å slite med og det er det denne teksten egentlig skal handle om.

 Jeg snakker om mannens klimakterie, overgangsalderen. Jepp! Vi har dette vi også, om enn ikke helt på samme måte som damer. Men vår overgangsalder lar vi selvsagt ikke gå ut over andre uskyldige. Vi velger å lide i stillhet, som alltid. Denne gangen er det en enda større grunn til å lide i stillhet. Når menns overgangsalder slår inn, ønsker vi slett ikke at andre skal vite at vi har fått de symptomer dette gir. Derfor skyr menn i overgangsalderen offentlige bad helt frem til impotensen uvergelig har slått inn og alt dermed likevel er over.

 Fra omtrent 30-års alderen begynner testosteronnivået hos menn å synke. Dette medfører svekkelse i muskelmasse og ubehagelige utslag som økning i kroppsfett hos noen. Mange får faktisk pupper, mannepupper rett og slett. Herfra går det faktisk bare nedover. Jeg skriver dette mens tårene renner av pur skrekk over hva fremtiden har å by på. Damenes pupper har en tendens til å ta turen sørover med årene. Det sies jo at det eneste damer i 50-årene har mellom puppene som døtrene deres ikke har, er navlen. For oss menn er det dessverre likedan. Utstyret vender uvergelig retning sørover. Turen nordover tar litjekarn sjeldnere og sjeldnere.

 Testosteronnivået går, som nevnt, ned. Av litteraturen ser vi at testiklene blir mindre. Dette medfører naturligvis en del overflødig hud, hud som før var fylt av svulmende testosteronfylte testikler. Når disse testiklene blir mindre, slår tyngdekraften inn og drar ting (i dette tilfellet huden) nedover, som Newton tidligere har bevist med andre eksempler enn dette. Over tid vil dette uvergelig føre til at pungen henger lengre og lengre ned. Tar vi med det faktum at snurrebassen ikke fungerer som ørene, som vokser hele livet, hjelper det lite. Den blir faktisk mindre. Når vi da følger den logiske slutninger disse fakta gir vet vi hvorfor menn som leser dette kommer til å bøye seg frem og titte bakover mellom beina i kveld (Mulig gjorde du det akkurat nå).

 Når pungen henger lengre ned enn litjekarn, er det over. Da har vi passert menns klimakterium. Dette er «the breaking point», for å bruke klimaforskernes språk. Nå hjelper det ikke med hverken skinnjakke eller motorsykkel med en meter høyt styre. Du er ugjenkallelig «over the top». Det fines piller og alskens remedier som hjelper, men det går bare en vei. Det kan nevnes at vi bruker circa 10 ganger så mye penger på forskning på potensfremmende midler som vi bruker på demens. Dette hjelper lite. Du sitter likevel snart på gamlehjem med en kjempeereksjon, men du har glemt hvordan den brukes.

 Jaja, sånn går det. For egen del er det slik at når jeg skrever over fruen midt på natta for å gå på do, må jeg be henne hive pjongen ut av senga, så den ikke havner i klem i døra. The future is so bright I`ve got to wear shades.

 

Nei er det virkelig deg?

 

 

For noen år siden møtte jeg et menneske av hunkjønn på et spisested rett utenfor min hjemby. Vedkommende dame så på meg og uttrykte et høylydt "Neimen, er det virkelig deg"? Slike situasjoner er forferdelig skumle og kan baksmelle noe aldeles ettertrykkelig om du håndterer dem på feil måte, eventuelt utsettes for tilfeldighetenes grusomme spill.

Jeg så an situasjonen, og damen, et brøkdels sekund, før jeg på automat responderte med et like hjertelig "Nei, er det virkelig deg"? Det burde jo for enhver være klart at hun var seg og jeg var meg, selv om disse tåpelige retoriske spørsmål ble stilt automatisk av oss begge. Slik er vi mennesker nå engang skrudd sammen. Spørsmålet var altså ikke om vedkommende var seg selv, noe som burde fortone seg temmelig åpenbart, snarere hvem vedkommende egentlig var, hvor hun kom fra, og sist, men ikke minst - kjente jeg henne?

Det vi gir uttrykk for ved slik lettvint og kritikkløs bruk av spørsmål er selvsagt et rop om hjelp. At damen kjente meg var det ingen tvil om idet hun fortsatte med å si "så godt å seg deg igjen Vidar", mens hun ga meg en klem, dette var lenge før covid 19. Problemet var at jeg ikke for mitt bare liv kunne komme på hvor jeg hadde vedkommende dame fra. Hun var på min egen alder, noe som ikke hjalp nevneverdig. Pen var hun også, selv om dette egentlig var saken uvedkommet. Hun luktet ikke ille, var ok i klærne og kunne sånn sett vært en tidligere kollega. Muligens hadde jeg gått på skole sammen med henne, eller kanskje hadde jeg kjent henne før jeg ble gift, hvorpå det skremmende spørsmål tvinger seg frem - "Hadde jeg hatt sex med henne i en fjern fortid"?

Ingenting av dette fortonte seg åpenbart for meg. I løpet av et brøkdels nanosekund tok jeg en kalkulert pokersjanse, eller var det bare ren refleks? Jeg satset alt på et kort, at det i løpet av samtalen ville bli klart hvem hun var og hvor jeg hadde henne fra. Jeg gikk på trynet noe så ettertrykkelig idet hun ga uttrykk for glede over at jeg faktisk kjente henne igjen etter alle disse årene. Jeg hadde til overmål gjort situasjonen mye verre idet jeg hadde latt som jeg ante hvem hun var. For sent skjønte jeg at jeg hadde kunnet kommet unna med å si at jeg kjente henne igjen, men ikke husket navnet eller noe slikt.

I stedet hadde jeg altså gått rett i baret, gitt uttrykk for et hjertelig gjensyn med en gammel venn, og nå sto stilt ovenfor dilemmaet; skulle jeg gi opp og spørre, eller skulle jeg satse videre på at det i løpet av samtalen vil bli klart hvem hun var. Alea iacta est, skal Cæsar ha sagt da han krysset elven Rubicon og slik startet en borgerkrig mot det lovlige senat. Terningen var kastet, det var ingen vei tilbake, jeg måtte bare satse på at jeg ville forstå hvem jeg hadde gitt en god klem, eventuelt hatt et forhold til, i løpet av praten.

Vi snakket sikkert en halv time, det vil si hun snakket og jeg lyttet mens hjernen gikk på høygir - hvem er du egentlig? Det var tydelig at hun kjente meg godt, men ingenting ble sagt som hjalp meg på vei med det jeg ville vite. Hun visste mye om meg, men greide å snakke lenge uten å gi så mye som et forsiktig hint om hvor jeg hadde henne fra. For meg ble situasjonen mer og mer uholdbar idet jeg når som helst risikerte et spørsmål, som på grusomste vis ville avslørt meg som den skjendige sjarlatan jeg var som stod der og snakket kjenning med et menneske jeg ikke ante hvem var.

Saken var jo etter hvert blitt den at jeg egentlig hadde forledet henne til å tro at jeg kjente henne igjen. Praten gikk også slik at hun trodde jeg kjente henne godt. Jeg opptrådte altså som en ren svindler og utga meg for noe jeg ikke var, en kjenning. For alt jeg vet begikk jeg en de facto straffbar handling da jeg med fullt overlegg fikk henne til å tro at jeg kjente henne. Jeg ble skremt over hva som kunne skje når jeg uvergelig ble avslørt som en skammelig løgner, og så meg klokelig om etter retrettmuligheter.

Heldigvis gjenvant jeg kontroll over meg selv og lukkemuskelen tidsnok, så på klokken og ropte ut; "Nei, skulle du sett? Jeg må jo rekke møtet", som om det var helt naturlig å ha et møte klokka 21.30 en søndags kveld. Jeg uttrykte glede over gjensynet mens jeg snudde meg og løp ut, like sulten som jeg var da jeg gikk inn for å få meg en osteburger med bacon og løk.

Jeg hadde altså sluppet unna, tilsynelatende. Problemet er vel egentlig bare utsatt. Hva pokker skal jeg egentlig si om jeg møter henne igjen? Vil jeg i det hele tatt kjenne henne igjen? Vil jeg på nytt late som jeg vet hvem jeg gir en klem og slik legge ytterligere stein til min byrde? Tynget av disse spørsmålene går jeg nå rundt og håper jeg aldri mer skal møte dette mennesket. Ja, jeg er ikke så rent lite forbannet på vedkommende. Hun satte meg i en forferdelig knipe med sitt lettvinte "nei er det virkelig deg". Når sant skal sies er det jo faktisk jeg som er å anse som offeret i denne saken.

Det var hun som forledet meg. Kanskje hun med fullt overlegg lurte meg opp i dette, og nå bare ler av det hele? Kanskje har jeg å gjøre med en fullblods psykopat som går rundt og får folk til å tro de kjenner henne ved å satse på den menneskelige refleks jeg utviste da jeg ble stilt ovenfor det umulige møtet? Kanskje finnes det mange som meg, mennesker som går rundt og tenker slik etter skremmende møter vi har blitt ofre for? Vi burde finne sammen, lage en støttegruppe. Vi kunne møtes  år om annet, finne sammen,  om ikke annet kan vi holde rundt hverandre og spørre "Nei, er det virkelig deg"?

Fordommer faller

 

Da jeg vokste opp i Håkvik for mange år siden var verden forutsigbar og fin. Tryggheten favnet oss, ja du levde i fornemmelsen av at ingenting egentlig ville endre seg. Vi koste oss med våre fordommer. Vi lot ingenting rokke ved vår antipati mot det ukjente vi så sterkt foraktet. Svarte mennesker bodde i Afrika og var altfor late til å arbeide. Muhammedanere (det het det da) bodde langt vekk og drev på med sitt uten å forpeste vår hverdag. Vi var i liten grad plaget med romfolk i plenen og USA slikket enda sine sår etter et hendelig lite uhell borte i Vietnam. Utenom selgere av franske biler var vi ikke plaget nevneverdig med terrorister i hjembygda heller.

 

Det var selvfølgelig min yngre bror som ødela alt. Uten tanke for andre enn seg selv hoppet han ut av skapet og erklærte for all verden at han kjørte i en alternativ fil, omtrent som svenskene på -60-tallet. Slik påtvang han oss, sine nærmeste, å møte vår første homo. En skjellsettende opplevelse idet blod gjerne er tykkere enn vann. Der og da falt mine fordommer mot homofile selv om jeg på ingen måte unnlot å kjempe imot.

 

Nåja, tenkte jeg. Det var jo ikke så farlig. Jeg hadde da massevis av fordommer å kose meg med. Nå var jeg en av dem som faktisk trodde på det vi drev med på konfirmasjonsskolen, og når du har vokst opp i Håkvik på den tiden visste du godt at kvinnelige prester var en vederstyggelighet. Hva hadde ikke salig Paulus lært oss om kvinnens plass? Dette til min mors fortvilelse selvsagt, hun og Paulus var ikke helt på bølgelengde på den tiden. Etter hvert traff jeg noen kvinnelige prester, oppdaget at de ikke fløy på kosteskaft og dermed røyk den fordommen også. Dette var selvsagt til å bli bekymret av. Skulle jeg ikke få ha noen fordommer i fred? Vel, det roet seg ned og jeg forberedte meg på et livslangt forhold til de velsignede fordommer jeg hadde igjen. Det var nok å ta av.

 

Så skjedde det noe igjen. Jeg var på et seminar med en mor som fortalte om sin datter som viste seg å være transseksuell, en gutt i jentekropp og hvordan folks holdninger drev henne/ham til selvmordsforsøk i fortvilelsen over manglende aksept. Tøft for oss å høre på men ingenting mot den virkelighet slike opplever i møtet med oss og våre fordommer.

 

På`n igjen. Nå måtte jeg til å rydde i det rommet også. Mens jeg var i gang tok jeg en skikkelig rundvask. Min negative innstilling til franske biler dreier seg selvsagt ikke om fordommer, kun fakta, så der er jeg på trygg grunn. Etter denne rundvasken anser jeg meg nå for å være i hvert fall betydelig mindre fordomsfull enn jeg engang var. Ja, det er nesten som jeg er fristet til å erklære meg noenlunde fordomsfri.

Det er imidlertid en fordom jeg aldri i verden slipper taket i. Jeg er helt åpen på at jeg ikke kan fordra venstrehendte poliorammede spedalske kystnegersamesigøynere. Et folkeferd som ikke har gjort annet enn å lage problemer. De er kun ute etter å mele sin egen kake og planlegger et verdensomspennende poliosirkus, det er da noe alle vet.

 

Nå har jeg enda ikke møtt noen da…

 

Kongen og jeg

 

 

Jeg kjenner ikke Kongen personlig. Jeg har aldri møtt ham, men ut fra det jeg har sett på TV virker han som en trivelig fyr. Han har en datter som virker litt spesiell for mange, med engleskole og slikt, men det lever vi fint med. En potensiell svigersønn fra Sortland gjør bare kongefamilien mer folkelig. Det er lett å like konger som ham. Selv de som egentlig er imot monarkiet har lite negativt å si om Kongen. Han er kjempepopulær. Han er faktisk helt konge!

 Kongen har enorm formell makt. Han kan legge ned veto mot ethvert lovforslag som fremlegges. Underskriver han ikke, blir det ingen lov. Rent formelt kan monarken bestemme hva slags lover landet skal styres etter. Da har du makt! Kvinner hevder at menn har den samme hevdvunne rett som Kongen, at vi bestemmer alt. Det skjer ingenting før menn har bestemt det. Samfunnet er visstnok bygd opp slik at menn bestemmer alt, sånn som Kongen gjør. Vi har altså en stor og mange små konger i Norge, alle er menn.

Vi har mange sovende lover. Som norsk offiser (reservist forøvrig), kan jeg for eksempel påberope meg visse lovmessige rettigheter. La oss si at jeg drar ut i felt, Afghanistan eller lignende, og blir borte i tjeneste lenge nok i tjeneste for landet. Da dukker det opp en sovende lov, fra svunne tider. Jeg kan i et slikt tilfelle i prinsippet finne meg en felthustru, som det heter i loven, etter så og så lenge, uten at min nåværende hustru kan klage på dette. En gammel sovende bestemmelse som varer helt til fruen får tak i lovteksten. Da har hun både lovgivende, utøvende og dømmende makt.

 Om kongen nekter å godkjenne en lov, har han i praksis abdisert i henhold til Grunnloven. Om han for eksempel ikke er enig med Stortinget om et lovforslag og sier at han har rett til å nekte å sanksjonere den, altså underskrive, må han kontakte NAV neste dag. Om jeg påberoper meg denne retten til felthustru overfor fruen, blir det litt det samme. I tillegg til de fysiske skadene, blir jeg husløs relativt umiddelbart. Det heter ikke abdikasjon i mitt tilfelle, men fungerer på samme måte.

 Kongen og jeg har altså mye til felles. Vi er begge ofre for rettigheter vi en gang hadde, men som er tatt fra oss. Vi er også etterlatt med et skinn av demokratiske rettigheter idet hverken jeg eller kongen egentlig har annet enn rent teoretiske muligheter til å ytre oss. Kongen kan ikke blande seg inn i politikk uten at et blir leven, han kan kun si noe generelt om ting hans rådgivere har funnet det stuerent for ham å ytre seg om. På samme måte er det med meg. «Vidar. Jeg må snakke sammen», kan det komme fra fruen. Deretter får jeg vite hva jeg mener om saker og ting.

 Nå skal det sies at det på en måte er greit å slippe å ha meninger om ting. Gardiner for eksempel. Får jeg vite at vi trenger nye og at jeg liker blå gardiner, så blir det sånn, og det setter jeg pris på siden jeg egentlig ikke mener noe som helst om gardiner. Jeg ser dem ikke, og blir de tatt ned ser jeg ikke det heller. Jeg har ikke pratet med ham, Kongen altså, om det, men jeg er helt sikker på at han deler mitt syn (eller mangel på sådant) når det gjelder gardiner. Han trenger bare å lytte til kona, så er han garantert husfred, akkurat som meg. Mulig det heter slottsfred i hans kretser, men det er nå ganske likt.

 Hadde Kongen hatt tid og mulighet, skulle han fått komme på besøk hos meg. Sammen kunne vi tatt oss en øl i badstua, mens vi funderte over den skjebne som ble oss til del. Så ulikt, men likevel så likt. Han sitter i et marmorslott, mens jeg sitter med huslån i en vanlig enebolig. Vi er likevel like på bunnen begge to. Det vil si at vi er på bunnen av beslutningskjeden, underlagt et styrt demokrati.

Tyrkia og franske biler

 

 

For noen år siden, mens verden enda virket, dro jeg på ferietur til det gamle osmanske rike. Dette avstedkom disse tankene:

 Sittende/liggende i Tyrkia (stryk det som ikke passer) under det gamle osmanske rikets hete sol gjør man seg noen tanker. Noen av tankene går til fornuften i det å sitte stille og tylle i seg øl, og fører til at man tar joggeskoene frem og løper en times tur. Det kan sies mye om å ta en løpetur i 40 grader. Det kan faktisk sies jævlig mye, men gitt temperaturpåkjenningen fraholder jeg meg fra det nå. 

 Det man ser på denne måten, løpende altså, er et usminket bilde av hvordan det står til i dagens Tyrkia. Jeg må her fremholde at, alderen til tross, er jeg fortsatt i stand til å tilbakelegge en anstendig distanse løpende, om enn i mer sedat tempo enn før. For jevnaldrende som føler seg kallet til å lage humor av dette kan vi diskutere det mens vi løper en tur sammen. 

 Nok om det. Jeg har jo lenge hatt mer enn et skjevt øye til franske biler. Når man ser seg om i dette store landet, forstår man at min antipati mot ubrukelige kjøretøy må analyseres i en langt større sammenheng enn jeg så langt har forstått. Studier i marken gir ofte et større perspektiv og jeg ser det hele klarere nå.

 I Norge har jeg trodd at vi har blitt overstrømmet av biler av tvilsom kvalitet av prismessige grunner. Dette er selvsagt feil. Det er ikke mulig å tjene penger, uansett priser i Norge, på biler med mindre de virker. Dette på grunn av norske garantilover. Altså må det være andre grunner til at bilene tvinges på de mindre kvalitetsbevisste blant oss. 

 Vi må tilbake til franskmennenes atomsprengninger på Mururoaatollene på nittitallet for å finne grunnen.  Norge protesterte kraftig på dette den gang (en gang var vi faktisk villige til å stå opp for noe). Dette gikk ikke upåaktet hen hos stolte franskmenn. De skulle ha seg frabedt at en lilleputtnasjon høyt mot nord skulle være uenige med dem. Derfor vedtok den franske regjering, over et par glass dårlig fransk rødvin, at Norge skulle straffes hardt. Dermed ble landet overstrømmet av disse merkelige kjøretøyene, som unntaksvis virker. 

 I lys av norske garantibestemmelser ble dette selvsagt en dyr affære. Saken er den at hver fransk bil i Norge er et blødende sår i den franske økonomi på linje med min private boikott av konjak etter prøvesprengningene, med tanke på å skape forvirring i den franske økonomi (Jeg venter en telefon fra den franske president med bønn om å kjøpe konjak istedenfor brandy av alle andre lands kvalitet for å berge Frankrikes økonomi). 

 Hva som virket best av min boikott, eller salg av franske biler er vanskelig å si noe sikkert om. Her er det min løpetur i Tyrkia kommer inn. De stakkars fattige tyrkiske bønder, som ikke har andre ønsker enn å leve i fred i tillegg til at det må gå til helvete med de forbannede grekerne, må betale prisen for vår motstand mot atomprøvesprengningene. 

 For å få tilgang til franske våpen de kan skremme grekerne med,  må de importere monstermengder av franske biler. De som må betale prisen er selvsagt bøndene. Du ser ikke en tyrkisk minister i fransk bil. Landet, i hvert fall det jeg løpende rekker over, drives fremover/bakover (stryk det som ikke passer) av biler med fransk opprinnelse. Det meste heter Renault og tilsvarer et fransk billigmerke, noe som sier sitt. 

 Da Renault for noen år siden bestemte seg for å satse på kvalitet, brukte de store midler for å lære sine ingeniører å stave ordet. Etterpå brukte de like store midler på å lære selgerne å uttale det. Dette bilmerket et det altså som kjører varer til og fra i Tyrkia. Med de begrensninger ytringsfriheten har i dette prøvede landet er det selvsagt vanskelig å protestere. Her kan franskmennene fritt finansiere underskuddet salget i Norge genererer. Alle kjører franske biler. Det er derfor Tyrkia virker så dårlig. Sannheten må skjules og dermed blir det begrensninger på ytringsfriheten. 

 Skal man få til et reelt demokrati i Tyrkia med ordentlig ytringsfrihet må man med andre ord starte med å fortelle sannheten om franske biler i Norge, samt gi de stakkars fattige bøndene i Tyrkia biler som virker. Og alt dette vet du nå på grunn av min treningstur i 40 grader i Alanya.