Kroppspenetrering

Penetrering kommer fra latin «penetrare» og betyr ganske enkelt å trenge inn. Dette brukes i mange sammenhenger, i praksis gjerne freddan, eller også ofte representert ved den tradisjonelle samtalen om blomsten og bien fedre gjerne hadde med sin sønn for noen år siden. I dag har gjerne sønnen langt mer kompetanse på området enn sin far. I det etterfølgende skal jeg konsentrere meg om begrepet brukt medisinsk i den hensikt å undersøke kroppen innvendig, altså en kroppspenetrering utenom skjeden og forhåpentligvis uten seksuelle undertoner. 

Skopi er en fellesbetegnelse for ulike måter å penetrere kroppen på, enten gjennom huden eller andre mer naturlige åpninger i legemet. Alt dette i den hensikt å titte inn i legemet med mål om å finne ut hva som måtte finnes av saker og ting der inne. Her ser vi bort fra ren gynekologi, altså det som heter Fittur Tittur på islandsk. Vi snakker om det å undersøke kroppens hulrom enten ovenifra (gastroskopi), altså ved å føre en slange med kamera ned i halsen gjennom munnen. Den andre måten vi forholder oss til dette er nedenifra (coloskopi), altså ved å kjøre den samme slangen opp gjennom rektum (rævhullet). Om begge deler skal gjennomføres samme dag, anbefales det å først svelge slangen for deretter å ta den i toern. De fleste vil gjerne reagere ved å oppleve noe kvalme om man gjør det i motsatt rekkefølge.

Gastroskopi er ubehagelig, spesielt om det, som nevnt ovenfor, gjennomføres etter coloskopi, men ikke nødvendigvis smertefullt. Det er i grunnen bare å svelge unna, «hu sa så brura», som det jo heter. Siden dette ikke er noe særlig å snakke om, lar vi denne ufarlige undersøkelsen ligge og konsentrerer oss heller om the real shit, for å si det sånn. Vi går altså rett over til coloscopi.

Ved gjennomføring av en slik undersøkelse, kjøres en 4 tommers slange (det føles helt klart ut som det) opp i den naturlige kroppsåpningen hvor det for de flestes vedkommende gjerne er merket med «EXIT ONLY». Fullstendig uten hensynstaken til dette vil da legen stappe kabelen opp i systemet for å skaffe seg den informasjonen tarmsystemet måtte inneholde. I motsetning til debattsiders kommentarfelt på facebooker gjerne tarmen grundig tømt gjennom inntak av visse kjemikalier på forhånd, og er ikke bare full av dritt, som nevnte kommentarfelt.

Hva angår leger som er kvalifisert til dette, hevdes det at det finnes et direktiv utsendt til landets barnehagelærere. Her står det at de til enhver tid skal kartlegge barn som utviser en i særklasse total mangel på empati. De skal lage en liste over barn som konsekvent står tvekroket av latter hver gang en kamerat faller og slår seg. Kan de registrere tilstrekkelig mangel på medfølelse vil dette kunne kvalifisere til senere opptaksprøve til enten diktatorutdanning, eller for de aller verste; utdanning innen kroppspenetrering på coloskopilinja. Det hevdes at moren til Adolf Hitler fikk anledning til lå velge mellom disse da hennes sønn skulle ta utdanning. Hun kunne få ham inn på coloscopistudier ved Niederuberhintersachsenhaussen Fiksengegenrasshullschule, eller Die Diktatorhochshcule i Munchen. Hun valgte det siste av frykt for å risikere og ødelegge lille Adolfs ettermæle fullstendig.

Vel, tilbake til undesøkelsen. Slangetrommelen rulles frem, offeret sitter i en fødestol med beina sprikende til hver side. Mellom beina dine studerer coloskopilegen ettertenksomt rævhårene før han bestemt trykker slangen opp. De smertene som følger kan ikke beskrives. Jesu lidelser var for ingenting å regne mot det du nå skal kjenne på. For å rette ut tarmen, som jo ligger i knappe svinger inne i systemet ditt, brukes trykkluft slik at svingene rettes og slangen kan stappes lengre inn. Vi snakker her om luftsmerter fra ytre helvete. Det dreier seg om aller smerters svigermor i ørtende potens.

Til damer som nå forsøker seg med den obligatoriske fødselen og hvor vondt dette er. Glem det! Det er ingenting mot coloskopi. Jeg vet jo litt om fødsler siden jeg har holdt min kone i hånden under slike. Selvsagt gjør det vondt med fødsler. Jeg husker at hun klemte så hardt i hånden min at jeg fikk neglemerker i huden, uten at jeg ga fra meg så mye som en lyd av den grunn. Menn takler altså smertene ved fødsler lettere enn damer som skriker og syter, så kom ikke der. Tenk dere heller at ved en fødsel kommer barnet ut av en av naturen designet åpning hvor det faktisk er ment at barn skal komme ut ifra. Se så for dere at det samme barnet i det øyeblikk det er kommet ut av denne riktige åpningen, stappes inn igjen i den nedre åpningen for så ved hjelp av trykkluft bli blåst opp i feil kanal. Slike smerter!

Når du sitter der i fødestolen naken nedentil og venter, med smurning i ræva, vet du hvordan Jesus følte det da han gikk den lange marsjen til Golgata med korset for å bli hengt opp til spott og spe, for andres synder og ikke egne. Det er vanskelig å beskrive ydmykelsen du kjenner på. Det er ydmykende å bli avkledd nedentil. Det er ydmykende å bli smurt i ræva i vissheten av at du straks ligger der kanskje endog i narkose, mens legen i prinsippet kan gjøre hva som helst med deg. Jeg nevner ikke parallellen til Frostalegen selvsagt.

Av anstendighetshensyn skal jeg avstå fra å spekulere ytterligere utover nettopp dette, men for meg var den mest ydmykende delen å komme til seg selv etterpå, klam i hakket, men uten den obligatoriske pengeseddelen i sprekken. Jeg følte meg så brukt…..

Først kommer maten, så kommer moralen

Først kommer maten, så kommer moralen

«Hurra hvor det smeller fra loft til kjeller, i dag er det Jonas Gahr Støre det gjelder». Dette kunne vært en gledelig hilsen for statsministeren om det ikke hadde vært for konteksten. Det smeller definitivt i hele huset til Arbeiderpartiet om dagen. Hvor dette ender, har jeg ingen som helst anelse om. I likhet med alle andre, spiser jeg popcorn og forsøker å henge med i svingene. Dette skal imidlertid ikke handle om Arbeiderpartiet eller partipolitikk. Det skal heller ikke handle om hvem som skal styre landet. Det skal mest handle om hva politikere sier, eventuelt ikke sier, om større eller mindre kriser. Det mest fantastiske er likevel hvordan enkelte overlever selv de mest perverse kriser.

Vi tar det første først. Støre har havnet utpå glattisen om dagen. Noen peker på meningsmålingene, mens andre peker på ham personlig. De siste dagene har handlet om  medias ransakning av partiet for å finne hvem som er mot ham, for ham, eller ikke sier noe. Alt dette i sum betyr i praksis at han er på vei ut i løpet av nyåret. Det er oftest sånn det foregår når media tar fatt. Om han greier seg gjennom dette, vil det være helt på nivå med Ernas inhabilitetsskandale med Sindres aksjer, eller Siv jensens elendige hukommelse vedrørende Lersteins sextekstmeldinger eller Søviknes` sex med fulle småjenter. Vi hiver også på Ola Borten Moe og Bjørn Arild Grams taushet da det ble oppdaget at «noen» hadde sendt tekstmelding lydende «vi har lyst på fitta di» til daværende partileder Navarsete. Vi kommer selvsagt heller ikke unna Rødts langfingrete «sunshineboy» Moxnes og hans stadig bedre forklaringer på tyveriet. Listen er lang og lengre enn lang. 

Støre selv mener at han oppfatter at han har god støtte i partiet, som han sier i intervjuer. Dette med at «jeg oppfatter at….» er en standard frase for politikere som skjønner at nå går det til helvete. Min gjetning er at denne kommer du ikke unna Jonas. Den blir litt på linje med daværende LO-leder Vallas «jeg beklager om jeg har sagt noe som kan oppleves som sårende…». Dette siste betyr i praksis at hun beklager at andre kan være så tjukke i pæra. Sånt slipper politikere sjelden unna med. For Støres vedkommende er manglende uttalt støtte det samme som mistillit.

Heller slipper de ikke unna når de blir tatt for tukling med reiseregninger eller glemmer hvor de bor. Slike ting har det til felles at resten av samfunnet har store problemer med å ta på alvor for eksempel daværende Krf-leder Ropstad, når han hadde gratis pendlerbolig, leide ut sin egen bolig i Oslo, mens han oppga å bo hjemme hos mamma og pappa, og slik tjente gode penger. Det er ikke lett å påberope seg rollen som moralens vokter med hendene fulle av stjålne penger. Velgerne vet jo hvor de selv bor, dessuten skriver mange av oss reiseregninger og vet at vi ikke skal tukle med sånt. NRK hadde en serie som het «Hvem bor her?». Personlig synes jeg den hadde passet bedre til stortingspolitikere, de kunne møtes i studio og gjettet på hvor de selv bodde, til fornøyelse for velgerne.

Det de slipper unna med er andre ting, som egentlig er mye verre. Dette skyldes gjerne den standingen de har i eget parti. Man har rett og slett ikke råd til å ofre dem idet de har stor støtte i viktige velgergrupper. Siv Jensen løy så det sang etter da hun påstod at hun ikke husket å ha blitt varslet om Lerstein, eller at hun visste noe om Søviknes` og hans bravader, selv om velgerne visste bedre. Hun (og Søviknes) var likevel for viktig for partiet til å måtte gå. Ernas insidehistorie beskrives som at den «savner sidestykke i norsk politisk historie av politiske kommentatorer. Hennes dyktighet og velgertekke vant, og hun ble sittende. Giske røyk ut av det meste da tilstrekkelig mange vitnet om at han hadde en lei tendens til å tukle med alle som hadde pupper. Ryktene vil ha det til at Anniken Huitfelt ble fornærmet fordi han ikke tuklet på henne, dette er imidlertid bare rykter. Han ble forsøkt sendt i skammekroken. Der snudde han i døra, og er nå på vei inn på Stortinget igjen med større støtte enn noen gang. Nok en gang velger velgerne den de tror egner seg best, uten nødvendigvis å skjele for mye til hva de gjør. Moxnes ble filmet mens han stjal solbriller, og tatt for å lyve om det. Nå er han sannelig tatt til nåde og ser ut til å få fornyet tillit på tinget. Midt oppe i skandaler som felte andre politikere slapp jammen Trine Skei Grande unna med å ha sex med en 17-åring i en kornåker. Snakk om cårny greier.

De slipper også unna med tidligere, temmelig spesielle uttalelser, om de bare er dyktige nok, og vurderes som nettopp det av velgerne. Listhaug uttalte at norsk politikk «var en barnehage og nektet å moderere seg, da hun måtte ut av regjering på grunn av andre temmelig spesielle uttalelser som at «Støre sleiker imamer oppetter ryggen». Med meningsmålingene som fasit er hun nå imponerende statsmannaktig og diplomatisk mens hun styrer mot jobben som barbehagestyrer. Vi kommer ikke unna Per-Willy Amundsens mildt sagt sære uttalelser i fylla heller. Han er også tilbake. Her må det jevnes ut med at Jens Stoltenbergs tale drita full etter julebordet i 2008, på Stortingets talestol, heller ikke virket hemmende på fremtidig karriere. Erna ville nok uttalt at «Jeg ville ikke brukt de ordene…». Det begrenses altså ikke nødvendigvis til parti, mer til hvor viktige personer anses for partiets oppslutning. 

Listen kunne selvsagt vært fryktelig mye lengre. Det er sikkert også slik at jeg garantert burde nevnt andre partirepresentanters miserer. Dere får ha meg tilgitt for dette, eller kanskje burde jeg si: «Beklager om dere er så tjukke i pæra at dere lar dere krenke av dette», men det gjør jeg selvsagt ikke, jeg er da ingen politiker.

Summen av det hele er at det ser ut som om betydningen av hva politikere sier veies like tungt som deres betydning for oppslutningen, må jeg nevne Donald Trump? Om de vurderes dithen at de kan gi større oppslutning, tilgis de for hva som helst. Politikk er ikke det muliges kunst, det ser mer ut som de umuliges kunst. Det er her vi kommer tilbake til tittelen, som er sakset fra Bertold Brech: «Først kommer maten, så moralen!

Distriktspolitikk og graviditet

Distriktspolitikk og graviditet

 

For mange år siden, da min kone gikk gravid med vår første, opplevde jeg noe jeg har sett i mange slike sammenhenger. Hennes venninner ville til stadighet kjenne på og omtale magen hennes. Den ble mer positivt omtalt jo mer den vokste. Normalt er det jo ikke slik at man går rundt og klemmer på andres mager. Selv jobber jeg sammen med en kompis som har en anstendig vom, større enn min egen. Dere vil likevel aldri se meg klemme og kose med vomma hans eller vice versa. Slike regler for alminnelig anstendig bluferdighet i offentligheten settes imidlertid helt og fullstendig til side når en dame er gravid.

 

På mange måter er dette positivt, det er jo ikke gitt at våre kolleger ville satt pris på at jeg og min kollega satt og magekoste hverandre i lunsjen, slikt ses gjerne på som uanstendig oppførsel på jobb når det gjelder menn. Kosingen med den gravides mage derimot, kan heller oppfattes som en form for anerkjennelse. En slags tributt til kvinner som bidrar til at nye liv settes til verden. En forsikring om at det enda fødes barn, som forhåpentligvis i fremtiden bidrar til at vi selv ivaretas når vi sitter på gamlehjem. Et håp om at de nye som kommer til skal huske på at vi som produserte dem i sin tid også skal ha noe igjen for jobben på en måte. Kanskje en form for garanti for at vi her på bygda faktisk har en fremtid.

 

Det kan på mange måter ses på som et utslag av at man ser positivt på kvinnen som utvikler av et produkt, altså barnet, en garantist for at livet går videre. Man anerkjenner kvinnemagen som et produksjonskammer for fremtidige generasjoner. I ettertid har jeg registrert at dette er en ikke uvanlig måte å møte gravide på, spesielt om man er kvinne selv. Da kan man klemme og kose mager, menn derimot, må pent nøye seg med positiv omtale av situasjonen og magen. Det finnes altså egne kjønnsbaserte regler for hva som er riktig måte å verdsette andres mage på. Sånn er det bare.

 

Jeg kan i ettertid ikke erindre at noen av mine venner, kvinner eller menn, på samme måte noen gang behandlet meg. Jeg legger her til grunn at allerede da var det ikke uvanlig å uttale at «vi har blitt gravide». Et felles prosjekt som på mange måter burde borge for at også mine edlere deler fikk en form for oppmerksomhet, gitt at de jo innehadde en ikke ubetydelig del av æren for at våre barn engang ble unnfanget. Uten å gå nærmere i detaljer kan jeg jo røpe at fruen er en meget oppegående dame, som ikke trenger å få det inn med T-skje, for å si det sånn.

 

Det var imidlertid aldri slik at mine venner og venninner følte for å kose og kjæle med mine genitalier (jeg er jo ikke helt sikker på om ikke noen av dem følte for det, men de gjorde det heldigvis ikke), selv om mine genitalier helt klart var viktige forutsetning for den situasjonen jeg nå omtaler. Igjen, i ettertid, tror jeg nok at jeg snakker på vegne av både meg selv og min kone når jeg sier at vi satte stor pris på denne form for tilbakeholdenhet. Jeg kan vanskelig se for meg at hverken verdenen, eller menn spesielt, er klare for en slik form for anerkjennelse, hverken fra kvinner eller garantert ikke fra menn.

 

Ser man på dette i et større perspektiv, eller ser det store bildet, som det gjerne heter blant de som mangler bakkekontakt, kan man sammenligne det med andre ting hvor det tydeliggjøres at deler av produksjonslinjen ikke får den æren av det ferdige produkt, som man kunne se at fortjenes. Graviditeten anskueliggjør den samme urettferdighet som distriktspolitikken i Norge i praksis viser. Et system hvor kun den som til slutt kan fremvise resultatet som andre står bak (det hender det foregår på den måten i unnfangelsesøyemed også), får anerkjennelse.

 

I praksis fungerer dette slik at den som kommer med det ferdige produkt, altså kvinnen/Oslo, og som sitter på hovedkontoret, so to speak, får all ære i stedet for den som i realiteten står bak råvarene som gir produktet. Mannen/distriktene leverer de avgjørende råvarer mens Oslo/kvinnen får æren. Det er en helt klar og tydelig nedvurdering av både mannen og distriktene som kun simple råvareleverandører.

 

Om man ser på selve forutsetningen for den videre foredlingen av råvaren mannen leverer, viser det også hvem som sitter på makten (bokstavelig talt). Her må vi forholde oss til forskning. Det viser seg at kvinnen vil ha det rent og ryddig før de evner å slappe av. Menn hviler best når de kan ligge på sofaen og sløve mens fruen vasker, samtidig som de jobber med å filtrere ut bråket fra fruen som ikke greier å se en mann ligge på sofaen og slappe av. Mannen dokumenterer altså her evnen til å multitaske ved å gjøre tre ting samtidig; hvile, sløve, samt overse kjefting. Annen forskning går her videre og støtter opp under det ovenforstående. Den viser at kvinner har kvalitativt signifikant bedre hvile når det faktisk er ryddet og rengjort i huset og hun er ferdig med å kjefte.

 

Går vi så videre til forutsetningen av at det dette begynte med sex, alt begynner jo med sex, ser vi et forskningsmessig klart mønster. Kvinners ønske om sex henger nøye sammen med følgende faktorer, rolige hjemmeforhold og fravær av krangel, god hvile, ryddig og rengjort hus. Det med krangel er noe mannen best deeskalerer. En krangel forutsetter deltakelse av mer enn en part. Siden det i mannens sofaligge kun er en aktiv part, altså den kjeftende kvinnen, er det ingen krangel. Her bidrar mannen med andre ord til to av de viktige faktorene, både hvile og rolige hjemmeforhold. Om kvinnen nå tar den enkle jobben som er igjen å utføre, altså sørger for grundig rengjøring og rydding, får hun etterpå legge seg ned og hvile.

 

Tar vi forskningen på alvor har vi nå klart hvilke konkrete tiltak som skal til for å sikre flere barn og skape bedre forhold i distriktene nettopp gjennom å få flere barn. Alt handler om mer og gjerne bedre sex, og måten å få dette til er som følger: La kvinnen kjefte seg ferdig mens du hviler på sofaen. Under denne prosessen blir huset både vasket og ryddet, mens både du og fruen får den tiltrengte hvilestund. Når kvinnen ligger nedpå, kan jo du ligge oppå, noe som legger til rette for mer og bedre sex med den følge at dette igjen bidrar til å omgjøre distriktene til byer, gitt den befolkningsøkning dette medfører. Sex er god distriktspolitikk! Senterpartiet har herved min tillatelse til å bruke denne teksten i valgkampen.

 

jeg har alltid skrevet

Jeg har alltid skrevet…..

 

Jeg har etter hvert skrevet mange innlegg/skråblikk. Såpass mange har det blitt at jeg funderer på om det kan være en ide å gi dem ut i boks form. Dette satte i gang en ny tankerekke og jeg begynte å spekulere på hvilke skråblikk jeg kunne bruke. Mest tenkte jeg på hva tittelen på en slik bok skulle være, enhver bok må jo ha en fengende tittel om den skal fange potensielle leseres blikk. Jeg ser også for meg at jeg måtte skrive en slags innledning hvor det fremkommer hvorfor jeg skriver boken og der bør også begrunnelsen for tittelen framkomme. Siden jeg i alle år har hatt skriving som hobby, fant jeg at dette burde gjenspeiles i navnet på boken og ramlet derfor ned på følgende tittel: «Jeg har alltid skrevet».

 

Om jeg nå utgir en bok og bruker denne tittelen, burde det dekke min motivasjon for å gi ut boken, jeg har jo likevel alltid skrevet for meg selv, faktisk siden lenge før PC var oppfunnet. Skulle vi ha PC i min ungdom, måtte vi faktisk på sløyden og snekre den selv, tygg på den dagens ungdom. Min gamle lærer, salig Solbjørg Altmann Jenssen leste mye rart jeg skrev allerede som barneskoleelev, hun ga meg tilbakemeldinger og oppfordret meg til å skrive mer, noe jeg valgte å gjøre. Det er noe med lærere som virkelig engasjerer seg. Idar Notøy gjorde mye av det samme på gymnaset og de to må dermed ta noe av skylden for min skrivetrang også i godt voksen alder. Her må jeg stoppe opp litt og påpeke det åpenbare faktum at jeg er en mann, noe som i høy grad vil påvirke leserens oppfatning av den eventuelle bokens tittel, i motsetning til det følgende. Det ramlet det inn noen tanker om likestilling, det kom liksom helt ut av intet der jeg satt i badstua og filosoferte. Jeg tenkte på hva som ville skjedd om en dame hadde lignende tanker og tilsvarende hobby som meg selv. Hva om en dame hadde gitt ut en bok med tittelen «Jeg har alltid skrevet»?

Det er noe i meg som sier at vi ville blitt vurdert forskjellig, den tenkte damen og jeg.

 

Om vi nå ser bort fra boktitler, finner vi at også på andre områder blir kvinner og menn vurdert med forskjellige øyne, lengre er ikke likestillingen kommet. Jeg hopper glatt bukk over dette med sol og sommer, altså en tenkt situasjon hvor jeg og fruen begge sitter kun iført shorts eller bikiniunderdel i sola bak hekken i hagen, slik at ingen ser oss. Om nå jeg går iført kun shorts ut av hagen for å sjekke postkassen vil ikke naboer jeg møter reagere nevneverdig. En mann i bar overkropp i 24 pluss og sol, er helt innafor. Noe annet ville det nok vært om fruen gjorde det samme. Damer på over 50 må gjerne stille i kun bikinitruse (heter det det forresten?) bak en hekk i hagen, men ikke på offentlig vei, jeg tør ikke engang tenke på damer over 70 i bar overkropp på offentlig vei. Dette får meg forøvrig til å erindre min bestemor og hennes syn på damer i bikini. Når jeg slo gresset med ljå bak bestefars låve (han hadde regler som tilsa at der skulle det utelukkende slås med ljå), raket alltid bestemor opp gresset iført kjole og skaut uansett sol og temperatur. Jeg kan ikke engang forestille meg henne i bukser, langt mindre bikini. Hvor mange av dagens menn på min alder har vært utsatt for en bestemor i bikini? Sagt på bestemors måte ville det vært noe som; «Æ går da ikkje med udyre mett bærre i ei grima»! Nei, vi vurderes ikke helt på samme måten.

 

Det ser altså ut til at vi stiller ulike krav til bekledning for damer, men la oss se det på en litt annen måte. Om jeg nå får et drypp eller to og finner ut at jeg skal vaske vinduene innvendig (det må minst to drypp til før jeg gjør noe sånt). La oss si at jeg finner ut at jeg gjør dette en fin lørdag uten en tråd på kroppen, jeg må da ha lov til å gå naken i mitt eget hus, skulle man kanskje tenke? Om det så går en dame utenfor på veien som skuer mitt nakne legeme innenfor vinduet, ville jeg umiddelbart blitt tiltalt for blotting. Snur vi på det hele og det er nevnte dame som gjør samme operasjon, like avkledd, i sitt eget hus, ville jeg blitt ansett som en pervers kikker om jeg gikk forbi og tittet inn. Nei, vi vurderes definitivt ikke på samme måten.

 

Om jeg i et øyeblikks vanvidd skulle finne ut at jeg var opptatt av gardiner, og dermed møtte opp på en gardinbutikk en vakker sommerdag, ville jeg gjerne møte min yngste datter, som jo har sommerjobb på en sånn butikk. Hun ville ringt ambulanse umiddelbart om hun så sin gamle far vurdere gardinstoff. Hadde hennes mor dukket opp i samme ærend, hadde hun ikke reagert på noen som helst måte. Rent bortsett fra at de fleste menn umiddelbart ville selvantent i selvforsvar stilt ovenfor gardinstoff i metervis, ville enhver mann sannsynligvis blitt vurdert som både avviker, gal, kjønnsforvirret, innehaver av fransk bil eller verre om han frivillig så på gardinstoff. Men og gardinstoff er ikke kompatible størrelser. Damer som evner å passere gardinstoff uten å stoppe, ville fått tilsvarende vurdering og også blitt dømt som avvikere. Igjen, vi vurderes forskjellig.

 

Om jeg nå skulle skrive denne boken ville likestilling, eller rettere sagt manglende likestilling vært tema. Da ville jeg tatt for meg kampen for likestilling i dagens samfunn. Jeg ville talt høyt for min rett til å sette skapet på plass hjemme, uten at fruen ber meg flytte det litt mer til venstre. Jeg ville kjempet for retten til å drite i om gardinene er røde eller blå, eller om det skal være gardiner i det hele tatt. Jeg ville slått et slag for å kunne rette en harmdirrende pekefinger til fruen og si at jeg støvsuger når jeg vil uten frykt for å måtte få rekonstruert fingeren senere og kanskje måtte leve med konstant ringing i ørene og pungterte trommehinner. Jeg ville rope opp om den urett det er å bli påtvunget og følge en dame i klesbutikk og så måtte prøve klær man allikevel ikke trenger eller overhodet har til hensikt å kjøpe. Jeg ville skrevet en vill protest mot det å leve under konstant trussel om plutselig og få høre «kjære, jeg må snakke sammen», for etterpå å få høre hva du mener om saker og ting.

Jeg vet at likestilling for menn er for sent for min generasjon. I boken ville jeg likevel tatt kampen om likestilling for min sønn, min sønnesønn og senere generasjoner.

 

 

 

 

 

 

 

Faste plasser og kryssprat

«Er det faste plasser her eller….»? Middagsgjesten kommer leende med spørsmålet alle besøkende stiller når man er invitert til bords og en bedre middag hos nære venner, vel vitende om svaret. Selv svarer du «neida, bare sitt hvor dere vil», mens du smiler og tviholder i rygglenet på din egen stol ved matbordet. Kona gjør selvsagt det samme, og skuespillet er fullendt. Situasjonen er velkjent for de fleste. Høfligheten tvinger oss til å forsikre om at gjestene selvsagt kan sette seg hvor de vil, underforstått bare ikke der du har din plass. Alle kjenner reglene, gjestene vet godt at de ikke må røre stolen din, og du vet at de ikke gjør det. Men reglene må følges, dermed spørres og svares det, helt uten at det betyr noe som helst.

Det er ingen spøk dette med faste plasser. Det er en meget alvorlig sak. Like alvorlig og viktig som det er å late som om det faktisk ikke er faste plasser. Ritualene må følges, kan hende er det typisk norsk? Jeg undres om ikke dette kan defineres som en norsk kjerneverdi, helt på høyde med vårt demokratiske sinnelag. Kanskje forsvarer vi vår faste plass like hardnakket som vi forsvarer demokratiske kjerneverdier i samfunnet vårt. Like fullt er det viktig at vi aldri innrømmer det åpent. Vi blir på en måte litt som russere. De forsikrer at valget var demokratisk og at alle regler ble fulgt, det var ingen russiske soldater på Krimhalvøya før innbruddet hos naboen, de blander seg ikke i andre lands valg. Alle vet at det ikke er sant, men de later som om det er sant uansett. Sånn er reglene.

Diktaturer har gjerne en vane med å kalle seg demokratiske republikker; Nord-Korea, Kina, Russland, Venezuela, og så videre. Alle, fra «velgerne», via oss som ser på utenfra, til lederne vet at alt er et skuespill men det må likevel forsikres om at det ikke er det. Det går en linje fra kinesiske og andre diktaturers «frie valg» til meg og deg når vi har middagsgjester. Keiser Augustus i det gamle Rom skrev en biografi til ettertiden hvor han ville fremstå som det motsatte av det han egentlig var, en diktatorisk keiserspire i republikken. Er vi i bunn og grunn alle diktatorer der vi står og forsikrer om at det ikke finnes noen faste plasser?

Jeg drar stundom til Bodø i forbindelse med jobb. Da er det gjerne møter eller seminar det dreier seg om. Du kommer inn i et stort rom hvor det står eksempelvis 8 stoler rundt hvert bord, gjerne 10 bord eller så, avhengig av antall påmeldte. Du setter deg på en plass og henger jakka over stolryggen. Dette er en markering, omtrent som når hannhunden pisser på en stolpe. Du markerer ditt territorium. Det er din stol. Du eier den og alle andre må ligge langt unna. I løpet av de første sekundene du har kommet inn i rommet har du effektivt markert revir og fått hevd på plassen denne dagen.

Om du forlater rommet til lunsj, tar du gjerne jakka med. Kanskje skal dere på en annen restaurant for å bespises. Når du kommer tilbake vet du godt hvor du skal. Du går rett til din egen plass. Den du har pisset på, og dermed markert etter alle kunstens regler. Stakkars den jævelen som ikke skjønner at stolen er opptatt, selv uten jakke. Det skjer nemlig at en eller annen komplett tulling ikke skjønner reglene. Han setter seg skamløst på din plass. Kanskje ler han og sier at det er viktig å bryte isen litt, flytte på oss og bli kjent med nye mennesker. «For en jævla idiot», tenker vi andre rundt bordet.

Så slår vårt demokratiske og fredelige sinnelag inn. Du har mest lyst til å drepe jævelen. Han har jo tatt stolen din. Det er like ille som om han sjekker opp kona di. Sånt gjør man bare ikke. Likevel gjør vi ingenting. Vi koker innvendig, men ønsker innerst inne at han skal brenne i helvete til evig tid. Reglene er brutt. Verden blir aldri den samme. Vi har blitt påtvunget despotiet. Tyranneriet har seiret.

Her om dagen var jeg i et jobbmøte. Vi satt i hestesko og møtet fulgte oppsatt plan. Før lunsj sa imidlertid møteleder at vi skulle ta nye plasser etter lunsj. Vi skulle bryte isen litt og sitte med andre, bli bedre kjent mente hun. Hun oppfordret med andre ord til organisert utroskap, det var som om hun ropte ut at «nå skal vi ha swingersparty dere». Det skjedde aldri. Hun så rundt og tok hintet i våre drepende blikk. Vi satt på samme plass etter lunsj. Dette møtet ble heldigvis ikke ødelagt. Vi fikk jobben gjort og gikk hjem etterpå. Putin døde, Kim Jung-Un ble styrtet, det ble frie valg i Kina. Demokratiet og menneskerettene seiret, for en gangs skyld.

Det finnes andre ting som bare er sånn. Damer bare er sånn. Damer er egentlig noen rare menn. De har rare regler som menn ikke skjønner. Om vi går tilbake til begynnelsen. Etter den koselige middagen, setter man seg i stua og benker seg i møblene som kranser stuebordet. God drikke på bordet og alt ligger til rette for en koselig aften. Da er det at  dameregler slår inn. De har nemlig et system for settingen. Du kan ta gift på at om du setter deg på en plass, får du din egen eller den andres kone ved din side, og det er jo hyggelig. Det som ikke er like hyggelig er at den andre damen da er lynkjapt ute og setter seg rett ovenfor deg. Da må den andre mannen sette seg vis a vis din borddame og katastrofen er et faktum.

Det som nå skjer er at damene begynner å kakle om duker, gardiner, juleserviser, unger, skolegang og annet tull, mens mennene effektivt er stengt ute. Menn kan aldri måle seg i bordslarv og dermed blir vi sittende og lytte til endeløse utlegninger om dette og hint. Prøver vi å snakke med hverandre, bare øker de volumet og prater fortere. Vi har havnet i den onde sirkel, den er som kjent noe helt annet enn den gode trekant, men det er en annen historie. Jo mer vi forsøker å prate om fornuftige ting som biler, bikkjer og andre seriøse ting, jo mer drar de det til i en volumkonkurranse vi aldri kan vinne. Vi har havnet i krysspraten, damene snakker diagonalt og utestenger oss, nesten like ille som «blikking», bevisst krenking altså. Som gammel befalingsmann, vet jeg et og annet om kryssild. Det er ikke bra å havne under kryssild, slett ikke bra. Det er likevel ingenting mot å ha to damer som kryssprater. De får to mitraljøser til å blekne i forhold.

Som representant for den tause majoritet vil jeg slå et slag for å tillate positiv sosial vold, opplæringsvold, kanskje ikke direkte gladvold, men det bør bli sosialt akseptert å gi en som tar plassen din en dusteklapp med flat hånd. Bare sånn i bakhodet for slik å minne ham på visse sosiale koder. Han bør jo egentlig se dette som en vennetjeneste, en vennlig korreksjon på en måte. Samtidig må damer skjønne at det må bli slutt på kryssprat. Alt blir bedre om gutta får sitte rett ovenfor hverandre, mens damer også prater rett frem. Det blir liksom litt mer skikk på verden slik. Vi bør ta dette på alvor i en situasjon hvor Putin vaser i vodkafylla om en ny multipolar verdensorden, en verden hvor krysspraten rår og hvem som helst kan ta plassen din.

Kong Durek den første

 

I Norge har vi valgt å holde oss med et kongehus, noe vi har gjort siden unionen med våre svenske brødre ble oppløst. I det Herrens år 1905 valgte befolkningen med 79% flertall at vi ønsket monarki og med det den danske prins Carl som Norges konge. Det må her legges til at de stemmeberettigede den gang ikke innbefattet kvinner. 260.000 stemmeberettigede  norske menn stemte for. Som et apropos kan det sies at 280.000 kvinner deltok på en demonstrativ underskriftsaksjon om temaet, uten at det fikk noen betydning for resultatet. Det skulle gå ytterligere 8 år før kvinner fikk stemmerett. Andre interessante faktum er at avkriminaliseringen av homofili ble vedtatt i 1972 (min bror som er født i 1971 er altså født kriminell), loven om likestilling ble vedtatt i 1978, samt at det i 1990 ble vedtatt at kvinner er arveberettigede som tronfølgere på lik linje med menn, dog uten tilbakevirkende kraft. I 2016 ble også lov om endring av juridisk kjønn vedtatt. Dette er fakta du må ha i bakhodet når du leser videre.

Landet lever i dag med en svært godt likt konge, selv om han nok har sett sine beste dager, alderen tatt i betraktning. Han har utøvd sin gjerning til de flestes tilfredsstillelse. Vi beroliges av at hans nest eldste barn, altså Kronprins Håkon Magnus ser ut til å følge i sin kjødelige fars verdige fotspor. Kongerekken er dermed tilsynelatende trygt forankret i en familie hvor skandaler ikke ser ut til å ha skadet monarkiets omdømme, i hvert fall frem til for ikke så lenge siden. Meningsmålingene viser nå at støtten til monarkiet fortsatt er stor, men synkende. Jeg lar eldstesønnen til Mette Marit og hans høyst brokne bakgrunn ligge, og ser heller på hva som kan være årsaken ut over dette, og hvilke fremtidsutsikter et fremtidig monarki teoretisk kan føre til.

Den eldste av Kongens barn har vist seg å ville følge sin egen vei. Hun fant at livet som prinsesse ikke var noe særlig å trakte etter og valgte heller noe annet. Hun ville selvsagt gjerne beholde fordelene økonomisk, med de utfordringer dette gir, noe som har gjort henne til favoritt i de deler av media vi ikke nødvendigvis oppfatter som spesielt seriøse. Jeg må innrømme at kongestoff ikke har vært blant det jeg har interessert meg nevneverdig for, men etter at alle kanaler var fylt opp med en heidundrende bryllupsfeiring i Geiranger i sommer, måtte jeg lese meg litt opp. Dette førte til at jeg gjorde meg noen tanker om saken.

Martha Louise startet ut i friskt driv med å velge en noe alternativ livsstil. Hun giftet seg med en fyr som var trist som fan. Det ble tilløp til skandale da hun skilte seg, men det gikk over. Mye leven ble det da hun startet engleskole og hevdet at hun hadde evner ut over det de fleste regner som mulig. Etter hver la hun ned engleskolen og viste med det at hun ikke akslet undervisningsansvaret fullt ut. Takket være henne risikerer vi nå at en rekke ufaglærte engler vaser rundt i samfunnet, men vi tilga henne det også. Vi syntes like til det var synd på både henne og barna da hennes tidligere ektemann begikk selvmord, det skulle ellers bare mangle.

Så gikk hun videre og nå begynte det å bli mer pikant. Hun traff en ny livsledsager, noe vi jo unner alle i tilsvarende situasjon. Denne gangen en amerikansk mann. For noen var det selvsagt skandale at han var farget, og endatil hadde vært i et tidligere forhold med en mann. De fleste kongeinteresserte lot heldigvis dette ligge og ønsket henne lykke til, de mindre interesserte ga egentlig blaffen og godt er nå det. Det hele begynte likevel å ta litt av da Durek viste seg å være en temmelig spesiell type. Ikke bare hadde han overnaturlige evner. Han viste seg også å være av en annen art, han er etter eget utsagn et reptil. Som om ikke det var nok kom han til overmål fra en annen galakse, og solgte medaljonger som kunne kurere alt fra penisavtrykk i vaginaer til snusleppe, via tarmkreft og forstørret prostata. Om ikke medaljongen hjalp, kunne han mane ut de onde ondene som forårsaket trøbbelet. Dette ble vel mye å svelge for ellers positive nordmenn. Personlig er jeg sjeleglad for at min meget kongetro bestemor slapp å oppleve dette.

Etter mye bråk sa hun i 2001 fra seg retten til apanasje og ble etter enda mer bråk i 2019 enig med sin far om ikke å bruke prinsessetittelen kommersielt. Mange mener hun driter blankt i dette på daglig basis, noe hennes salg av sitt eget bryllup med reptilet i sommer, til rent kommersielle interesser kanskje viser. Til og med de mest kongeinteresserte nordmenn erkjente det tragikomiske i bryllupsgjester dekket av hvite laken. Selv lo jeg godt og mintes salig bestemors klestørk.

Hva har så dette med arverekken å gjøre? Dagens arving er mann, får tittelen Konge og hans hustru blir Dronning. Deres to barn følger deretter i køen. Først som nummer 4 kommer Martha Louise, som dermed kan se langt etter tronen. La oss et øyeblikk se for oss at Martha Louise likevel kunne se seg selv som kongelig, ja endog som regjerende monark. Hva ville skjedd om vi la til grunn at Martha Louise ville utfordre dette og hevde sin rett til regenttittelen. Da får vi en interessant øvelse. Rent teoretisk er det faktisk mulig at følgende kunne skje:

Martha Louise kan rettslig utfordre arvefølgeloven av 1990, ved å vise til at denne strider mot likestillingsloven av 1978. Om hun vinner frem vil hun kunne hevde retten til tronen og slik bli kronet til Dronning. Da vil hennes mann Durek få tittelen Dronninggemal, etter nåværende lovforståelse. Dette ville Martha Louise kunne hevde er i strid med likestillingsloven idet en kvinnelig gemal jo ville fått tittelen Dronning, jamfør Mette Marit og Sonja. For ordens skyld er det slik at Kongen selv har mye å si om dette med titler, men han vil nok fort finne at han er høyst inhabil i denne saken og klokelig holde kjeft. Han vil i tillegg fort bli innhentet av egne utsagn om hva nordmenn er i en av hans mange minneverdige taler. Domsstolen kan også, og det mest sannsynlig, komme til at dette ikke er veien å gå. I beste fall vil det kunne ta lang tid, og om Kongen rakk å dø før dom falt, ville det blitt virkelig kongesnurr om hun vant frem rettslig etter at broren var blitt kronet.

Det finnes en enda mer interessant vinkling. Martha Louise kan etter loven av 2016 søke om bytte av juridisk kjønn. Dette krever i dag kun en søknad til folkeregistermyndighetene og er slik sett en formalitet for et voksent menneske. Dette forutsetter igjen at Durek ikke sliter med å være gift med en mann, noe hans tidligere uttalelser om kjønn og kjærlighet ikke tyder på. Dette er upløyd mark. Hva skjer om Martha Louise blir mann, er gift med en mann og krever arverett til tronen når Kongen er inhabil og ingen presedens finnes?

Da kan det skje at resultatet blir at Kong Martha Louise den første overtar tronen når Kongen faller fra. Kongen er da gift med Kong Durek den første nummer to og vi får ønske dem et langt og godt ekteskap. Om Kong Martha Louise faller fra, har vi fortsatt Kong Durek den første, nå nummer en. Mer interessant blir det om ekteskapet ender i kongelig skilsmisse. Da må Kong Durek den første abdisere. Han kan dermed titulere seg DuRex den første, og helt sikkert den siste.

Avfallshåndterinv før og nå

Avfallshåndtering før og nå

Jeg har nettopp vært med et lass avfall hos Hålogaland ressursselskap HRS. Her kan man kjøre inn med en henger full av søppel og få tømt dette etter dagens standard for avfallshåndtering. Det meste sorterer vi hjemme og det blir hentet av dertil egnet bil, med jevne mellomrom. Personlig synes jeg systemet er kjempebra, for oss er det ihvertfall ingen problemer med dette. Har du større lass, som i dette tilfellet, er det bare å kjøre det på dungen, som vi før kalte det, altså HRS på Djupvik i dag. Her sorterer du det selv rett fra hengeren, servicen på plassen er helt utmerket, har bare møtt trivelige ansatte, som til og med hjelper til med å tømme lasset. Nesten alt som tømmes der blir på en eller annen måte gjenvunnet eller gjenbrukt.

Som jeg sto der og tømte, måtte jeg få litt hjelp av en ansatt til å løfte et gammelt, stort oljefat, som var gått halvveis i oppløsning. Oljefatet hadde helt sikkert en lang historie som nettopp det, et oljefat altså, men hos meg har det hatt en helt annen funksjon i noen år. Det har tjent ut sin periode som brenntønne på hytta. Idet kommunen ikke har noen systemer for å hente avfall på vår hytte, hender det at saker og ting brennes der, mest papir og lignende. Tønna har i årenes løp fått hard medfart siden barnebarna synes det er kjempegøy å brenne kvist der, dermed brennes det tidvis mye og hardt i den. Det er bare å fyre opp i tønna, så fyker to småtroll rundt og plukker kvist og hiver i. Barnearbeide er jo ulovlig, men jeg antar det ikke teller når ungene ikke forstår at de arbeider. 

Dette med å forstå eller ikke er forresten litt morsomt. «Ta dere et femminutt, så kommer jeg straks tilbake og kaster flere perler», sier jeg av og til til elevene. Jeg tror ikke fornærmelser heller gjelder så lenge de som krenkes ikke skjønner at de blir krenket. Det forutsetter noe kunnskap, og gjerne mangel på selvironi å la seg krenke. Forsøk å bruke ironi på folk laaangt ute på politikkens yttersider, eller på de som gjerne er multieksperter og gir «gode» råd om absolutt alt på facebook. Det funker dårlig. Om du ironisk gir uttrykk for enighet, blir de gjerne kjempeglade fordi de oppfatter at du endelig har blitt enige med dem. Det er ikke alltid vettet som tynger, som bestefar brukte å si.

Men det var nå dette med avfallshåndtering da. I bilen, på vei hjem fra dungen kom jeg til å reflektere over hvordan systemet har endret seg i min levetid. Det er sannelig ikke små endringer vi har vært vitne til hva håndtering av avfall angår fra den tid jeg kan minnes fra tidlig 70-tall og frem til i dag.

Når du er fra bygda, er det slik at de fleste som har sine røtter derfra, på en eller annen måte har tilgang til skog, mark, grustak og traktor. Dette med grustak var viktig. Før i tiden hadde vi et slags søppeltømmesystem. Det besto i en søppelboks i metall utenfor huset. Her ble absolutt alt kastet, så ble den hentet en gang i uka eller så. Om den ble full, ventet man ikke på HRS og tømmebil, man benyttet grustaket. Vår familie var ikke annerledes enn andre på bygda. Alt man ville kvitte seg med, som ikke passet i søppelboksen, ble kjørt i grustaket. Her var det gravd en passende grop med traktoren hvor alt søppel ble tømt. Jeg mener alt, absolutt alt. Trevirke, hageavfall, gamle TV-apparat, vaskemaskiner, slakteavfall, døde hunder og katter. Alt brenner bare det blir varmt nok var regelen. Når gropa var godt og vel full, helte man over 20 liter diesel og tente på. Dette brant gjerne veldig lenge. 

Brannsikkerheten ble ivaretatt ved at gropa var stor nok til å romme alt du trengte frem til høsten. Da var skogbrannfaren over og alt kunne brennes fritt. Naboer, uten egen eiendom, fikk gjerne bruke gropa etter avtale. Ble den full før sommeren var over, hadde man traktor til å utvide den med. Man så temmelig stort på dette med miljøvern på den tiden.

Heller ikke på kjøretøysiden hadde vi kommet særlig langt med HMS-tiltak, altså Helse, Miljø og Sikkerhet. Vi brukte heller HMF, altså Helvetes Mye Flaks. Når det var på tide med service på bilen hadde vi Kanonsletta i bygda, hvorfor den egentlig heter det, vet jeg faktisk ikke, annet enn at jeg selv har vært kanon der mer enn en gang, men det er en annen historie. Den heter nå engang Kanonsletta enda den dag i dag.

På Kanonsletta var det en rampe, hvorpå man kunne kjøre bilen opp. Så krøp man under og åpnet tappeskruen. Oljen rant ut på sletta og ble etter hvert borte på mirakuløst vis, vi antok at naturen tok seg av dette. Både jeg og mange av mine sambygdinger har foretatt motoroljeskift på biler og traktorer, samt hydraulikoljeskift på traktorer og andre maskiner der. Det var ingen som tenkte på miljøvern i den tiden. Oljefiltere, luftfilter og annet ble samvittighetsfullt lagt i dunge, før man brukte rester av motoroljen blandet med den uunnværlige dieselen og fyrte på. Når vi forlot så det pent og fint ut. Man ville jo slett ikke forurense, det skulle vel tatt seg ut. Forurensning var det om man så ubrent søppel ligge igjen. Var det brent opp, var det håndtert korrekt.

Som ungdom jobbet jeg for skraphandler Nymo i Ballangen. Vi kjørte rundt og hentet skrapjern og slikt som ble sortert og solgt. En sommer fikk vi den gamle Bedforden lastet full med kobberkabler. Å smi isolasjonen av med kniv var ineffektivt. Vi fyrte bål oppe i Bjørkåsen og heiv kabeltromlene på. Når bålet sluknet, lå kobberet igjen. Effektivt, om ikke akkurat miljøvennlig.

Da jeg rev gammelhytta, for mange år siden, ble vinduene tatt ut og kjørt til HRS. Man ville jo for all del ikke at dyr skulle tråkke i knust glass. Resten, inkludert asfaltplater og takshingel, ble knast sammen ved hjelp av gravemaskin og kjørt ned i brenngropa i grustaket. Det ble en dugelig haug, som ved hjelp av et par kanner diesel og en fyrstikk ble borte som dugg for solen. Etterpå doset vi over grus med traktoren og vipps, alt i orden. 

I dag har dette endret seg mye, og godt er nok det. Hjemme har vi blitt så vidt bevisste hva vi kaster at mengden søppel har blitt dramatisk mindre. Miljøbevisstheten har økt de senere år, og ordningen med å sortere fungerer godt, slik jeg ser det. Når vi baker brød, blir de ferske brødene skåret opp og fryst ned. Hver morgen tar jeg opp 3, siger og skriver 3 brødskiver, som smøres i frossen tilstand. Til lunsj er de tint og ferske og fine. Matsøppelmengden har sunket med over 50% bare på dette tiltaket, samt at man generelt lager porsjoner som er store nok, ikke for store. Ingen tenker mer på å skifte olje på gårdsplassen og la oljen renne på bakken. Da jeg fyrte opp restmaterial på hytta en sommer, ble jeg overrasket av politiet. De kom for å sjekke etter at noen hadde ringt på grunn av røyken. Jeg gikk klar siden materialene ikke var behandlet, det er nemlig ulovlig å brenne behandlet trevirke i dag, fornuftig nok. Politimannen opplyste at bot for ulovlig brenning kunne bli på flere tusen. Når jeg nå fyrer opp, ringer jeg bare brannvesenet og sier fra hvor jeg brenner og hva, så slipper jeg besøk. Funker fint det også.

Ofte er det sånn at vi tenker at alt var bedre før, de av oss som gjør det er gjerne fra før. Nå tenker jeg at alt slett ikke var bedre før. I hvert fall ikke hva avfallshåndtering angår.