Kjønnsrollemønsteret hos hyener

 Hos hyener er det slik at hunnene fødes med tenner. Disse bruker de til å herse med brødrene, skade dem og gjerne drepe dem. Er det flere hunner, går det veldig dårlig med de svakeste. For gutta handler livet om å please sjefstispa, ikke ulikt.......ja dere vet. Vi snakker om et matriarkalsk samfunn hvor kjerringa bestemmer alt. En hanne kan bli ektemann for sjefsbitchen. Han må gå henne til hånde i alt. Han må jakte og han må passe unger. Han må vente med å spise til sjefen har spist. Gjør han alt riktig kan det hende han får seg et nummer. Hadde tenkt å dra noen paralleller her, men fruen mener at jeg egentlig heller har lyst til å la det ligge. Jaja, sånn har de det hos hyenene

Angrepet på Venezuela

 

USA har militært intervenert i Venezuela. De har arrestert presidenten i landet og sier nå at de reelt har tatt makten. Her til lands er det selvsagt mange som stiller spørsmål ved lovligheten av alt som skjer. Det er mange som mener USAs angrep er ulovlig og må regnes som et angrep på et annet land, forsøk på ulovlig innsetting av eget styre, og defacto en okkupasjon, ikke ulikt Russlands forbrytelse mot Ukraina.
Bruk likevel til å se på noen åpenbare kjensgjerninger. Vi snakker tross alt om en autoritær president som diktatorisk har brukt militære mot egne borgere for å tvinge sin vilje gjennom. Vi snakker om en president som bruker sin makt til å berike seg selv og sine kompiser gjennom åpenlys korrupsjon og som gir egne slektninger penger og makt. Vi snakker om en president som presser gjennom kontroll over massemedia med henblikk på å manipulere valg og ikke gidder legge skjul på det engang. Vi snakker om en president som snakker om demokrati men som ved hjelp av autoritære metoder undertrykker meningsmotstandere. Vi snakker om en president som etter eget forgodtbefinnende arresterer og stiller folk for retten bare fordi de er uenige med ham.
Presidenten i Venezuela er vel ikke noe særlig bedre han heller🤔

Begravelsespedagogikk

 En liten sann historie fra oppveksten: En vakker dag for lenge siden, kom jeg tuslende hjem fra skolen. Utenfor hos oss stod nabogutten Eirik, en del år yngre enn meg, og gråt sine modige tårer. Han hadde funnet en død spurv og møtte med dette dødens definitive endelighet, uforståelig som den kan være for en liten gutt. Ingen trøst hjalp, så jeg foreslo en skikkelig begravelse for fuglen. Jeg tok Eirik med i garasjen, snekret et lite kors, svidde inn spurv og årstallet med svipenn, så grov vi en grop i mammas blomsterbed. Deretter gravla vi den lille og satte opp korset. Jeg leste fadervår og sang en salme. Eirik syntes dette var så vakkert at humøret steg til uante høyder. Slik gikk det til at fuglen ble begravet 2 ganger. Den første begravelsen var så vellykket at Eirik insisterte på å grave den opp og gjenta suksessen.

Humor er morsomt

 

Humor er morsomt. Det er i grunn det som er poenget med humor. Humorens vesen er at man skal kunne si eller gjøre noe som får andre til å le. Det finnes mange former for humor. Noen humorister får folk til å le sammen. De har gjerne den gaven det er å skape moro uten at noen lir skade av det. Da er humor vakkert. Charlie Chaplin brukte ikke ord. Han var stumfilmens mester. Gjennom sitt skuespill fikk han andre til å le, ofte av ham selv. Dette er en kunst ikke alle behersker. Andre bruker andres tabber til å skape et rom hvor vi ler av noen. Det kan være gøy, men ikke alltid for alle. Kanskje sitter den rammedes barn og familie igjen uten helt å se humoren. Da har uskyldige blitt rammet av humoren, noe som ihvertfall ikke bør være humorens intensjon.

 

 I andre situasjoner er humoren et våpen man skal og bør bruke. Det er for eksempel når maktpersoner misbruker makten sin. Når humorister lager humor av Donald Trumps oppførsel, er det innafor. Da sparker man oppover mot den som har makt. Når Trump roper «quiet piggy» til en kvinnelig reporter som stiller spørsmål han ikke liker er det bare stygt og har ingenting med humor å gjøre, selv om halehenget hans ler. Da sparker han nedover og viser seg som alt annet enn humoristisk. I den grad diktatorer og sinte forståsegpåere, som raser mot rådmannen i kommentarfeltene på facebook, har noe til felles er det total mangel på selvironi. Mennesker uten selvironi, som rakker ned på nærmest alt i håp om at det går skei, trenger virkelig å bli gjenstand for humor, se det som en form for eksponeringsterapi om du vil.

 

 Det finnes rom for litt stygg humor også; «Den eneste sanne form for glede er skadefryd», sies det. Vi ler ofte med skadefryd, men det er en litt mer infam form for humor. Likevel er slik humor både forståelig og gjerne påkrevd når stortingsrepresentanter for eksempel hevder de bor hjemme på barnerommet og ikke i den betalte stortingsleiligheten og slik får skattefordeler.

 

 Lytehumor fungerer av og til, men helst i lukkede lag, der ingen med lyter rammes, med mindre det gjelder en god kompis selvsagt. Lytehumor på vegne av egne eller venners lyter er obligatorisk når jeg og venner tar en whisky sammen, og lyter finner vi uansett. God lytehumor kommer med hell fra de som evner å bruke egne lyter til å få frem poenger vi kan le av og med dette skape inkludering. Kan du se humoren i egne tabber eller lyter og le av dem, begynner vi å snakke ekte humor. Da kan humor være inkluderende. Å fortelle vitser om enkeltgrupper kan være ekskluderende eller inkluderende. Humor på sitt beste inkluderer sårbare minoritetsgrupper heller enn å ramme eller ekskludere dem. Det meste handler om hvor grensene går. De må være situasjonsavhengig flytende, så lett og så vanskelig på samme tid, og feile gjør vi alle mer eller mindre bevisst.

 

Det sies at når du er rundt mennesker, er det viktig å innrømme feil og beklage. Det er ingenting som får mennesker til å føle seg bedre enn når de får den gode følelsen av å ha rett og kunne påpeke andres feil. Det er litt av den samme følelsen du får når du fleiper med supereksperter og deres ekspertkommentarer om alt fra kjernefysikk, via vindmøller, distriktspolitikk og langt inn i reindrifta på facebook. Her synder jeg gjerne og ofte uten at samvittigheten plager meg nevneverdig.

 

 Den senere tid har det blitt på moten å bli krenket på vegne av andre. Dette er ødeleggende for all humor. Når woke bikker over og alt til enhver tid blir gjenstand for en vurdering av hvem som i verste fall kan tenkes å bli krenket av dette, går det som regel for langt. Jeg slår et slag for selvironien, gjerne andres men spesielt egen, og starter her.

 

Det ville seg slik at jeg og fruen en dag for mange år siden ble utsatt for en ekte humorist, velsigne ham. Denne humoristen hadde ikke noen form for oppgave som tilsa at humor burde vært hans virkemiddel, snarere tvert imot. Han var nemlig politi og stanset meg med bil medbringende tilhenger med 24 hunder, slede på taket av hengeren og en irritert frue i passasjersetet. Saken var at det eksisterte en viss divergens mellom angjeldende fartsgrense på stedet og min foretrukne hastighet.

 

 Da vi så politimannen som stod og viftet meg inn, begynte fruen å gi uttrykk for sine synspunkter vedrørende både min kjørehastighet, moral og så videre, og det temmelig høyrøstet. Dette fortsatte mens jeg rullet ned vinduet og forsøkte å la politimannen komme til med sine tanker om temaet. Det tok litt tid før fruen slapp ham inn i samtalen. Der og da ble jeg vitne til en ektefødt humorist. Han dreit fullstendig i woke, la hodet på blokken og ytret: «Jeg tror ikke det blir noe på deg i kveld».

 

 Politimannen tok her en kalkulert risiko hvor han i ytterste konsekvens satte jobben på spill foran humorens alter. Heldigvis hadde han sett an sitt publikum riktig, og berget med det både jobben og ræva. Fruen kunne bekrefte hans vurdering av mine utsikter til kvelden, og oppfordret liketil til litt uskyldig politivold. Da fruen og jeg på toppen brøt ut i latter av hans korrekte antakelse fikk en stor humorist sin belønning, selv om det var jeg som pent måtte forestå denne i form av en klekkelig avgift til staten i form av fartsbot. Men humoren var verdt de tusenlappene det kostet, dessuten kjørte jeg jo for fort og fortjente ikke bedre. Jeg glemte også helt av at jeg burde føle meg krenket.

 

Når et eneste ord kan ødelegge alt

 

Når et eneste ord kan ødelegge alt

 

Jeg kom til å tenke på en avisartikkel jeg leste for en tid siden. Jeg mener å huske det var fra USA uten at det spiller noen rolle. Saken omhandlet en mann som ble beskrevet i panegyriske vendinger. Han var for det første høy og mørk. Videre var han spandabel. Han inviterte damer ut på middag, hvor han fremviste gode manerer, trakk frem stolen og slike ting. Han ble beskrevet som god til å konversere og hadde masse lun humor. Etter middag endte det der det ofte gjør i slike sammenhenger, han fikk også gode skussmål for sine handlinger her. Etter dette kom han gjerne i skade for å kvele kveldens dame. Historien ble beskrevet av en dame som greide å stikke av. Dermed ble han i ettertid beskrevet som massemorder. Slike ting viser hvor mye ord kan ødelegge. Her har vi en mann som oser av fantastiske egenskaper. Han gjør så mye godt og så skal det ene ordet «massemorder» til slutt fullstendig ødelegge ryktet hans.

Språk og misforståelser

 

Språk og misforståelser

 

Språk fascinerer meg. Ofte er det sånn at vi tror vi forstår hverandre godt, men så viser det seg av man tar fullstendig feil. Spesielt gjelder dette nært beslektede språk. Portugisisk og spansk er ganske like språk. Likevel oppstår det ofte misforståelser. Portugisere forstår spansk ganske godt, mens spanjolene ikke forstår like godt motsatt vei. Likeledes er det visstnok for ukrainere, som forstår russisk godt, mens russere ikke like godt forstår ukrainsk. Ukrainsk for «gode naboer» betyr noe helt annet på russisk. Ordene er like, men russernes forståelse av å være gode naboer er åpenbart noe annerledes enn det er for ukrainere. Tilsvarende språklige utfordringer finnes mellom ulike samiske språk i Norden, eller mellom de nordiske språk.

Om en dansk dame inviterer deg på bolling er det ikke nødvendigvis gjærbakst hun tenker på selv om dette fort fører til heving av litt av hvert. Om hun vil ha deg med på å knalle kan hun tilby det uten at det er på nyttårsaften eller er skytebaner i nærheten. I begge tilfeller vil jeg anbefale deg å svare positivt hvis damen er ren, pen og velstelt. Dette selvsagt ikke om du har en frue hjemme som tar i mot deg med hevet kjevle. I slike tilfeller, der du kommer passe på en snurr hjem fra byen, er det ikke lurt å si: «Og du baker og baker»….. Damer er ofte lite forståelsesfulle sånn.

Damer er gjerne lite forståelsesfulle på generell basis. For mange år siden fant jeg dette ut etter en liten disputt med fruen. Hun var temmelig alterert etter noe som utviklet seg til en alminnelig ekteskapelig uenighet om husvask, eller hva det nå var. Da jeg slapp til midt under meningsutvekslingen hennes, kom jeg i skade for å si: «Du er nå bra søt når du er sint». Jeg vil ikke anbefale andre å forsøke dette på nytt, jeg har fått rekonstruert nesa, men må leve med ringingen i ørene. Likedan er det når damene lurer oss i fella med grusomme og urettferdige spørsmål. Om fruen spør deg om du foretrekker en pen eller en intelligent dame er det ikke så lurt å svare: «Ingen av delene kjære, du vet jeg elsker bare deg». Det blir garantert misforstått. Jaja, det var språket vi skulle tilbake til.

Nordmenn mener det er lett å snakke med våre svenske og danske brødre. Vi opplever at vi stort sett forstår hverandre greit. Finnene snakker vi lite med, med mindre de kan svensk eller engelsk. Finsk er jo gresk for oss uansett. Danskene forstår oss noe bedre enn vi forstår dem, sier mine danske venner. Dette er kanskje ikke så underlig gitt det faktum at vårt foretrukne skriftspråk bokmål egentlig bare er en fornorskning av det danske skriftspråk vi var vante med etter 400 år som undermennesker under danskene. Nå skal det jo sies at ikke alle nordmenn var undermennesker. Siden danskene sliter med å finne egne helter, har de stjålet Tordenskjold, som var trønder og Ludvig Holberg, som var fra Bergen som danske nasjonalhelter. Hverken krigshelter eller forfattere greier de altså å finne i Danmark. For oss er det vanskelig å forstå mennesker som har satt en potet fast i halsen, men nå vet du i hvert fall å svare ja om danske damer nevner bolle eller knalle mellom de andre lydene.

Svenskene mener vi å forstå godt. Dette selvsagt ikke om de kommer fra Skåne, men det er jo kun en avart av dansk uansett. Under et besøk hos en svensk entreprenør i Boden for en tid siden, fant jeg at svensker og nordmenn ikke alltid forstår hverandre like godt. Entreprenøren beskrev den tiltenke garasjen de tilbød å sette opp. Mot slutten av beskrivelsen, som altså inneholdt både vask, avløp og gulvvarme, sa entreprenøren at den ville være utmerket å pule rundt i. Nå har jeg jobbet med turisme i Sverige i ca. 20 år, så jeg vet at i den grad jeg skal pule i garasjen, blir det med fruen og ingen andre. For svensker er dette bare et uttrykk for å beskrive at man bruker tiden på å pusle med ting i garasjen. Når svensker puler i garasjen, kan det rett og slett bety at de skrur på bilen, rydder eller lignende. Svensker sliter litt med humor også. I et svensk selskap kom jeg i skade for å fortelle en historie om et svensk småfly som styrtet på en kirkegård. Etter to timer hadde letemannskapene funnet over 300 omkomne. Det var bare jeg som lo.

For mange år siden, mens jeg enda var ung og noe som den gang kunne misforstås som attraktiv, spurte en svensk dame meg om vi skulle gå inn i hytta og kneppe, dette etter en fuktig runde i isbaren på Icehotel i Jukkasjarvi. Fruen var også tilstede. Den svenske damen forsto dermed veldig fort at det neppe ble aktuelt, til tross for at hun foreslo at fruen også kunne bli med. Litt rart at fruen sa nei i grunn. Hun er jo veldig god å kneppe skjorta jeg av og til tvinges til å ha på. Mine pølsefingre egner seg dårlig til norsk knepping i hvert fall. Det er nå bedre å havne i den gode trekant heller enn den onde sirkel. Men uansett; svenske -å kneppe betyr det samme som danske -å knalle, eller bolle. Da jeg ytret til en svensk kompis at en venn av meg var blitt samlagsmester hjemme i Norge, ble han veldig imponert. Det viser seg at svensker ikke har samlagsmesterskap i skyting. Svenske samlag er ikke nødvendigvis annerledes enn i Norge, men de har ikke mesterskap i det.

I Norge er det også ofte vanskelig å forstå andre nordmenn. Slaget ved Hafrsfjord på slutten av 800-tallet, sies å være viktig i historien om Norge. Det regnes som en av norgeshistoriens største katastrofer idet Vestlandet da ble en del av Norge. De kan være norske så mye de vil, men du skal ha mye velvilje for å forstå jærbuer eller mennesker fra ørsmå bygder langt inne i Hardanger. På befalsskolen gikk jeg sammen med en fyr fra en sånn eplekokerbygd. Han måtte snakke bokmål, dialekten hans var bare en samling av gutturale lyder ingen forstod.

NRK undres nå om kj/ki-lydens fremtid er i fare, viser en sak i nyhetsoversikten. De skrev en lengre artikkel om at den yngre generasjon sliter litt med dette, noe som jeg tror vil kunne få store konsekvenser. Jeg har tenkt en del på dette, spesielt etter at jeg med årene har skjønt at å stoppe språklig utvikling er omtrent som å få eldre ekspertkommentatorer på facebook til å forstå at det finnes noe positivt med utvikling overhodet. Det lar seg rett og slett ikke gjøre. Dessuten har språklige endringer foregått til alle tider, helt siden lenge før vi kun pratet islandsk eller samisk i Norge. Det er like umulig å stoppe dette som den krangelen du vet lurer bak fruens: «vi må snakke sammen». Du ønsker ikke at det skal skje, men kan bare ta i mot før du saktmodig bøyer hodet og ytrer forsiktig: «ja kjære, du har rett kjære, beklager kjære, det skal ikke gjenta seg kjære».

Nuvel. Kj/ki-lyden uttales av unge i dag som en sj-lyd. Kino blir sjino, kjøtt blir sjøtt, osv. Dette burde jo i seg selv ikke føre til så alt for store utfordringer, men jeg ser likevel en del fallgruver. For et par år siden måtte jeg innom Elkjøp. Jeg hadde kjøpt en elektrisk sak som plutselig sluttet å virke. Ved nærmere studie av saken, viste det seg å være en liten kopling, eller dings, som det heter på fagspråk som ikke fungerte. Jeg gikk inn og spurte den unge damen, hun hadde vært elev hos meg året i forveien og var 19 år gammel. Hun svarte at hun nok ikke hadde koplingen inne i butikken, men at hun kanskje hadde den i kjeden. Her skulle hun da inn på sin PC og se om kjeden Elkjøp innehadde nevnte dings for bestilling. Det var når den unge damen sa dette med sj-lyd jeg forsto hvor vi er på vei med språket. Jeg ba henne pent om å gå inn på toalettet og låse dette om hun fant det nødvendig å sjekke i skjeden, som hun jo rent faktisk uttalte. Frøkenen rødmet kledelig, mens de som stod bak meg i køen humret. Jeg var selvsagt veldig takknemlig for jentas serviceinnstilling, selv om jeg nok er av den bestemte oppfatning av at denne typen tilbud er noe menn på min alder slett ikke skal behøve å ta stilling til fra jenter så vidt eldre enn ens egne barnebarn.

 

Har vi blitt lurt?

 

Har vi blitt lurt?

 

Når kristne tenker seg verden er det naturlig at Bibelen danner grunnlaget for det meste av oppfatningen av hvordan ting egentlig har blitt som det har blitt, og hvordan det hele henger sammen. Litt avhengig av om du er helt ute i MAGA-land, eller sokner til mer normale «kristne» tradisjoner, er det likevel noen bestemte ting vi bør ta hensyn til om vi skal forholde oss til verden slik.

 

Jeg ser her bort fra at vitenskapen på et tidspunkt ikke var særlig stueren for paven og hans muntre menn. Fra tidlig middelalder og frem til i dag har kirken imidlertid gradvis mer og mer tatt inn over seg en del realiteter, som vitenskap. De fleste, med visse unntak, aksepterer i dag at kristendom handler mer om tro enn hva vi vet. Vi kan jo se for oss Jesus som fortvilt forsøker å jage vekk en dinosaur da denne ellers fort ville ødelegge hele historien. Noe slikt ville vel heller ikke kommet inn i skriftene, eller?

 

Da Bibelen ble skrevet var det ikke slik at det hele falt ned fra himmelen. Bibelen ble skrevet over en periode på ca. 1600 år, og av ulike mennesker. Den består av en rekke utvalgte skrifter man fant kunne godtgjøres å kalle Guds ord. Det var slik at vanlige menn (selvsagt bare menn), kunne avgjøre hva som var riktig. Man hadde mye å velge mellom. Det er kun et lite fåtall av de utallige hellige skrifter som havnet i Bibelen, ellers ville størrelsen på Bibelen fort vært på nivå med boka «Hvordan forstå kvinnen». Det ville kort og enkelt blitt så omfattende at ingen ville giddet å lese den. De andre hellige skriftene ble kalt apokryfiske skrifter. Det finnes en rekke av disse og innholdet viser at historien om Jesus kunne vært temmelig annerledes om man la disse til grunn. Jakobs protoevangelium er en slik apokryf tekst. Den gir oss et nytt bilde av «jomfru» Maria.

 

Hos Jakob fremstilles Maria noe spesielt. Det er her selvsagt en grunn til at hun var så ren at hun kunne føde Guds sønn. Hennes foreldre, Joakim og Anna, slet lenge med å bli gravid. Joakim dro da 40 døgn ut i ørkenen for å faste i ren frustrasjon. Da kan kom tilbake var Anna ved et «mirakel» blitt gravid, det var dette med «jomfru» igjen. Maria kom til verden og ble oppfostret på en måte som ville fått dagens curlingforeldre til å rødme av skam over egen tilkortkommenhet hva forvenning angår. Hun ble kort og godt bortskjemt noe så jævlig. Moren tillot henne ikke å tråkke på bakken, hun tilbragte derfor sine første leveår i sengen. Senere havnet hun i et tempel hvor hun ble håndmatet.

 

Maria gikk i sin mors fotspor og ble besvangret ved et «mirakel», uten at mannen ante noe som helst. Ren godtroenhet fra mannen eventuelt utroskap fra damene går altså i arv. Resultatet ble den gode Jesus. I Tomas barneevangelium, en annen apokryfisk skrift, er det ingen god gutt vi blir kjent med. Tomas var en av Jesu disipler, men den kristne kirken likte denne teksten dårlig. Den viser nemlig at Jesus var en skikkelig drittunge. Bare sjekk her:

 

Jesus var en kløpper til å lage demninger av kvister. Da en annen femåring, ødela demningen hans, ble Jesus dritsur. «Din syndige idiot! Hva har demningen min noen gang gjort deg? Nå skal du selv visne som et tre, og du skal aldri bære løv eller frukt», roper Jesus til gutten, som straks faller død om. Få dager etter dette, bruker Jesus sine krefter til å myrde en gutt som støter inn i ham ved et uhell: «Du skal ikke gå et skritt lengre» sa Jesus, og gutten falt straks død om. Foreldrene til den døde gutten klaget rimeligvis til Maria over dette, noe som resulterte i at Jesus gjorde begge blinde.

 

Det fremkommer videre hos Tomas at Maria og Josef fant det svært vanskelig å oppdra den bortskjemte drittungen, noe dagens lærere ikke ville funnet vanskelig å forstå, nevnte jeg curlingforeldre? De ansatte egen lærer til gutten, som selvsagt var så begavet at han hånte lærerens uvitenhet. Læreren Sakkeus sa derfor opp etter kort tid, noe vi ser stadig flere av dagens lærere også gjøre, nevnte jeg curlingforeldre? Neste lærer ble så oppbragt over at Jesus var så uoppdragen at han ga gutten en skikkelig lusing (burde kanskje heller gitt foreldrene en omgang), Jesus ble sur og brukte sine guddommelige krefter til å ta livet av læreren. På et tidspunkt ble Jesu rykte i Nazareth såvidt dårlig at da en gutt falt ned fra et tak og døde, brukte Jesus sine krefter til å gjenopplive ham for å bevise sin uskyld. Etter dette gikk det bedre. Jesus fikk sansen for mirakler og reddet blant annet en gutt fra et dødelig slangebitt, samt vekket et dødfødt spebarn til live. Thomas` barneevangelium slutter med besøket i tempelet, da Jesus var 12 år – noe vi kjenner fra Det nye testamentet.

 

Senere apokryfiske skrifter viser oss også et noe annerledes bilde av den kristne historie. På 100-tallet presenterte to selverklærte profeter, Markion og Montanos sitt eget syn på den kristne læren. Markion mente at kristendommen hadde to guder, en ond gammeltestamentlig gud og en kjærlig og snill nytestamentlig gud. Montanos hevdet at han selv var den hellige ånds talsmann og forkynner av den endelige sannhet for de kristne. Det siste ville selvsagt ikke Paven akseptere. Dette privilegiet vil han selv ha når han i dag taler «ex cathedra», altså taler ufeibarlig, eller Guds ord.

 

I det nye testamentet fremstilles Maria Magdalena som det første vitne til Jesu oppstandelse. Etter hans oppstigning til himmelen, blir hun ikke lengre nevnt. Da er det annerledes i den apokryfiske skriften «Maria Magdalenas evangelium». Her får hun betydelig med taletid. I teksten er det hun som har rollen som frelserens nærmeste. Hun sier til disiplene at hun er den eneste som fullt ut forstår ham og deler hans åndelige innsikt. Hun erklærer her at «Det er derfor han også elsker meg mest av alle». Dette siste overtaler mye til fantasien om hennes forhold til Jesus og hvorvidt dette var kun platonisk. Da Vinci-koden, en bestselger av Dan Brown fremstiller denne teorien i dag. Her giftet Jesus seg med Maria Magdalena og fikk barn.

 

Dette siste støttes av en annen hittil ukjent apokryf tekst i form av et egyptisk papyrusfragment datert til 300-tallet. Teksten er ufullstendig og skrevet på koptisk, men forskere viser til at der står skrevet følgende: «Jesus sa til dem: Min kone….» resten av teksten mangler. Vatikanet reagerte selvsagt og kalte det «en udugelig forfalskning», noe annet skulle vel ellers tatt seg ut.

 

Hva vi mener er den endelige sannhet om Bibelen er litt opp til øyet som ser. Læstadianere, en kristen menighet jeg har vokst opp med i min hjembygd, mener man ikke kan godkjenne nyere bibeloversettelser enn de fra før 1920. De heller gjerne til tidlige norske oversettelser. Det gamle testamentet ble skrevet på hebraisk og arameisk, mens det nye ble skrevet på gresk. På norsk kom Bibelen først i 1853, dette som et resultat av mange oversettelser fra mange språk. Slik sett er det imponerende at det var først i 1853 den første riktig skrevne bibel kom, og da selvsagt på norsk. Tar alle andre fullstendig feil? Eller kan det være slik at alle egentlig lar seg lure, litt avhengig av hvilke skrifter man velger å legge til grunn. Eller skal vi kanskje rett og slett heller respektere at andre kan tro noe annet enn vi selv gjør, og leve godt med det? Selv har jeg fått ny sjef på jobb. Han har i mange år trodd at hans franske bil en gang vil lære seg å starte og gå omtrent som andre biler. Her som ellers, dreier det seg selvsagt om tro mer enn vitenskap.