Religiøse dogmer Del 1

 

 

Jeg vil ikke påstå at jeg er unormalt preget av oppveksten i hjembygda. Bare ganske normalt traumatisert, noe som nok svært mange oppvokst i bygder som ligger under for sterke religiøse dogmer vil kunne kjenne seg igjen i. Det er vel slik at jeg tenker tilbake på mye av det med både humor, ettertenksomhet, varme og gode minner, men også noen ikke fullt så gode. Besøk i diverse forsamlingshus, kirker og religiøse møter både hjemme, på Øra og i byen, ga nemlig litt av hvert av minner på godt og vondt. Etter 1980 ble det mer godt fordi prestene da etter hvert gikk bort fra å bruke de skremmende pipekragene de tidligere brukte. Pipekrager, Pompel og Pilt gir meg enda mareritt.

 

Vi kan starte med salmer. Jeg har oppdaget at jeg stadig kan de første versene av mange salmer utenat. Dette er sikkert et resultat av at bestemor utsatte meg for gjentatte religiøse møter og gudstjenester, noe hun selvsagt gjorde i beste mening. Jeg minnes enda henne med sjal i kirken, det var utenkelig for henne å gå i kirken uten sjal. Gjennom akademiske studier innen religion senere har jeg etter hvert skjønt mer om hvorfor dette var viktig for henne. Det var følgene av ideer, tanker, og oppfatninger av hvordan man skal være sømmelig kledd, ofte som følge av menns trang til å kontrollere kvinners liv, noe som ikke er uvanlig innen kristne grupperinger. Det er samme begrunnelse andre religiøse grupperinger har når de foreskriver obligatorisk bruk av alt fra skjørt og fletter, via heldekkende burka, samt tildekking av hud og hår. Det er mye praksis rundt bekledning som har sin opprinnelse i religiøse dogmer og forestillinger.

 

Carl I Hagen gikk i sin tid ut mot bruk av burkini, altså det at muslimske kvinner på stranden ble krevd av menn å ha på seg et slikt plagg for ikke å virke utfordrende. Så tenkte jeg på hva som er verst – Carl Ivar i speedo eller damer i burkini? Nåvel, nok om det. En forkynner fra en lokal sekt uttalte til meg i et såkalt dialogmøte mellom menighet og skolen i Alta i 1994 at «kvinner i bukser bare er halve kvinner», dette for å forklare hvorfor han nektet og håndhilse på den tredje møtedeltakeren, en kvinne ikledd bukse. Møtet ga dermed lite dialog og bragte ikke skolen og den lokale menigheten nærmere.

 

Men tilbake til salmene. Det er et par jeg husker spesielt godt fordi jeg lærte dem utenat tidlig. Nynner stadig på dem i dag faktisk, selv om jeg måtte bli voksen før jeg i det hele tatt skjønte hva de handlet om. Siden familiens inntekt den gang var avhengig av vedsalg, har jeg et nært forhold til dette med ved. Fra jeg var ganske liten var det å bli sendt alene i vedskogen med motorsag, traktor og henger helt normalt. Det fantes lite kurs og veiledning utover pappas påminnelse om at vi måtte være forsiktig når vi brukte motorsaga og vinsjen. Det å kjøre traktor kunne du gjøre når du så over rattet stående på pedalene. Hver gang jeg var ute i skogen og felte trær nynnet jeg «Milde Jesus du som sagde». Jeg gjør det faktisk enda i den samme vedskogen nå selv om jeg i dag forstår at salmen ikke dreier seg om den milde Jesus som sagde ved.

 

Da jeg ble født var det i en tid da mange andre barn i Norge ble født med misdannelser som følge av et mye brukt legemiddel mot kvalme under graviditet, nemlig Thalidomid. Dette legemiddelet viste seg etter hvert å ha en del andre effekter ut over bare det å dempe kvalme. Det kunne faktisk også dempe vekst av armer og fingre. Jeg kjenner flere på min egen alder som går rundt med kun hender stikkende ut fra skuldrene, fryktelig korte armer rett og slett. Det var derfor ikke så rart at salmen «Her kommer dine arme små» etterhvert fikk en spesiell betydning for meg. Jeg sang frimodig «her kommer dine armer små». Dette bekreftes jo av foregående nevnte salme «Milde Jesus du som sagde». Andre linje i denne salmen lyder jo «du som hender på dem lagde». Jeg har alltid tenkt at Jesus kanskje hadde det litt travelt og dermed var noen av oss litt uheldige og fikk armer og hender som ikke var lagd helt ferdig. Har man mye å gjøre kan det jo fort gå litt i ball for noen og enhver, også Jesus, tenkte jeg. Barn har en tendens til å forstå religion på sin egen måte.

 

Min oppvekst inneholdt selvsagt også søndagsskole, en form for religiøs indoktrinering med nøyaktig samme målsetting som muslimenes «madrasaer» (religiøs skole for muslimer), altså bli en god kristen/muslim. Det å omvende resten av verden til egen religion pålegges kristne gjennom misjonsbefalingen. Innen islam er dette faktisk en anbefaling heller enn en befaling. På søndagsskolen gikk jeg i barneskolealderen. Samme skolebygning i Håkvik, men en annen lærer. Metodikken på begge skolene var noe annerledes enn i dag idet læreren hadde en lei tendens til å korrigere både atferd og manglende innsats med et godt tak i øret, lugging, eller smekk på fingrene med linjal. Det var bare gutter som ble denne type korreks til del. Når sant skal sies var det vel egentlig ikke alle gutter det gjaldt. Sannheten er vel at det grovt sett bare var meg og et par andre uskyldige som alltid ble funnet skyldige. Nåja, muligens var det bare meg, og kanskje var jeg ikke helt uskyldig, men vi lar nå det ligge.

 

Det var også slik at man på søndagsskolen kunne oppnå premiering og slippe straff. Man fikk et klistremerke av en gullfisk for hver gang man møtte opp. Denne kunne man klistre på skriveboka. Når man hadde 10 gullfisker fikk man klistre på en stjerne. Alt dette for å vise hvor flink man var til å møte opp. Kanskje det er derfra begrepet stjerneelev dukket opp, men hva vet jeg? Min karriere som stjerneelev endte fort som det skal vise seg.

 

Det skal sies at dette med søndagsskole stadig kom i konflikt med min fars forventninger om deltakelse i tidligere nevnte vedhogst. Hans oppfatning av nødvendigheten av å møte på søndagsskolen var noe annerledes enn bestemors oppfatning av samme. Det var derfor vanskelig å få til oppmøte hver søndag idet søndagene oftest hadde vedskogplikt på timeplanen. Likeledes var jeg aktiv innen idrett og derfor ble også søndagsskolen nedprioritert. Det er ikke til å legge skjul på at min søndagsskolebok ikke så spesielt imponerende ut hva angikk antall klistremerker av gullfisk og stjerner.

 

Jeg ville jo gjerne være stjerneelev og tenkte mye på hvordan jeg skulle få dette til. På bokhandelen i byen kjøpte søndagsskolelæreren disse arkene med klistremerker. Selv om jeg var en urokråke, betydde ikke det at jeg ikke så løsninger, snarere tvert imot. Jeg så for mange løsninger, noe som kostet meg stadige tak i mine etter hvert såre ører. Jeg fikk bestemor til å kjøpe meg et par ark med gullfisk og stjerner, bestemor var snillest i verden. Dermed kunne jeg stille opp på neste søndagsskole med en imponerende rekke klistremerker på boka. Min status som stjerneelev var et faktum.

 

De andre elevene ble imponerte. Ikke at de trodde jeg hadde deltatt mer enn dem, men mer av min løsningsorienterte stil. Søndagsskolelæreren ble ikke imponert. I pausen da vi skulle leke, måtte jeg stille til avhør. Det skal sies at selv om jeg var ekstremt løsningsorientert var jeg også nådeløst oppdratt (nevnte jeg dette med tak i øret og ris på ræva) når det kom til det å svare ærlig når voksne spurte. Oppdragelsen var sikkert kjærlig, men også med hard hånd. Jeg endte med å erkjenne min brøde og tilstå mine synder. Jeg kan nevne at dette med tilgivelse utelukkende var del av teoretisk pensum på søndagsskolen og ikke noe man praktiserte, voksne har også en tendens til å forstå religion på sin egen måte. «Den man elsker tukter man» gjaldt, og søndagsskolelæreren var åpenbart glad i meg. Det vanket derfor både kjeft og ørekliping, men om ikke annet kan jeg i hvert fall skryte av at jeg ganske sikkert var den første av mitt årskull som ble konfirmert. Jeg ble kraftig konfirmert allerede i fjerde klasse på barneskolen.

En jævlig bygdekrangel

 

 

Det følgende representerer en sann historie. Alle involverte, samt stedet det skjedde er anonymiserte.

 

En erfaren hundekjører med militær og akademisk bakgrunn var ønsket og ble hentet til en stilling ved en skole i Nord-Norge for å bygge opp en faglinje innen hundekjøring og friluftsliv. Det hører med til historien at hundekjøreren kommer fra en nordnorsk familie som eier litt skog, altså grunneiere. Hundekjøreren innehadde også en over middels porsjon humor og et høyst normalt nordnorsk behov for å hevne opplevd urett. Vi snakker altså om en temmelig potent blanding.

 

Ved etablering i bygda tok hundekjøreren et fornuftig utgangspunkt idet han besøkte samtlige grunneiere i området hvor han tenkte å benytte utmarken til løypeformål. Han var som en kan forstå godt kjent med nordnorske grunneiere og deres eventuelle særtrekk. Nå er det slik at selv om allemannsretten gir enhver rett til å ferdes i utmark, finnes det visse unntak som plantefelt, inngjerdinger, sure ektefeller osv. Den beste måten å unngå surkete grunneiere i Nord Norge er alltid å spørre om lov. De fleste er ofte snare til å svare ja da de gjerne er som folk flest, altså hyggelige. Under besøkene gjaldt forespørselen rett til å kjøre hundespann på grunneiers eiendom uavhengig av nevnte juridisk lovlighet gjennom allemannsretten. Grunneiere har gjerne behov for selv å gi lov til slikt. Resultatet av besøkene var et rungende ja, gjerne etterfulgt av et stort smil som markerte gleden over å bli spurt. For noens vedkommende ble det også tilbudt rett til å felle nødvendig skog for å gjøre løypa bedre, samt at en grunneier tilbød å låne ut sin traktor slik at hundekjøreren selv kunne hente ut felt skog til ved, noe hundekjøreren selvsagt takket ja til. Rett og slett en vakker historie.

 

Hos den sist besøkte gikk det annerledes. Hundekjøreren rakk knapt å presentere seg før han ble reist til helvete, faktisk også med trusler om bruk av vold eller skytevåpen om reisen ikke ble effektuert umiddelbart. Hundekjøreren hadde ikke noe ønske om å begynne naboskapet med ufred så han takket for seg og dro hjem. Grunneieren, vi kaller ham Henrik, hadde ikke noe godt forhold til hundekjørere, i grunn ikke til mennesker i det hele tatt, og valgte dermed en annen tilnærming. Det var tydelig at dette ikke var starten på et vakkert vennskap med lange varme dusjer sammen.

 

En stund ut på vinteren, nærmere bestemt i slutten av november, var det snøfattig. Dette medførte at hundekjøreren trente med bikkjene foran bil. Det ville seg slik at et lam plutselig sprang ut i veien rett nedenfor gården til Henrik. Lammet forsøkte å hoppe over linesettet, men hadde for dårlig spenst. Resultatet var gitt og lammet ble fenalår. Henrik kom ut, fly forbannet. Det lykkes hundekjøreren å roe ham ned ved straks å påta seg ansvaret og et løfte om erstatning for lammet. Siden dette selvsagt var det mest løfterike og verdifulleste lam noensinne avlet var summen svært høy for å si det mildt. Uansett, Henrik fikk pengene kontant i hånda påfølgende dag mot avtale om at man nå var skuls.

 

Tross avtalen fikk hundekjøreren en tid etterpå beskjed fra politiet om å møte til avhør. Han var blitt anmeldt på toppen og Henrik krevde at alle 12 hundene i spannet skulle avlives. Hundekjøreren ble forbannet over brutt avtale og dermed var det i gang. I en liten nord norsk bygd går historier fort og før uka var omme, hadde Henrik fått et utnavn av hundekjøreren. Han ble nå kalt Henrik Hestkuk. Det er også slik i nord at når man først får et utnavn, er de komplett umulige å bli kvitt. Hansken var kastet og bygdekrangelen i gang.

 

Kortversjonen av dommen ble at 2 av hundene skulle avlives, mens hundekjøreren gikk fri ut over dette i og med at erstatning var utbetalt og ingenting lovstridig hadde skjedd. I dommen sto det også at lam ikke skulle gå løse midtvinters og dermed ble mattilsynet bedt om å foreta tilsyn hos Henrik Hestkuk, noe han ikke ble det minste glad for idet det viste seg å være mye å sette fingeren på i fjøset og dermed påfølgende pålegg om bedring. For de som er innvidde i terminologien gikk Henrik Hestkuks sauer på taill. Dette betyr at sauene, i mangel på renhold, ender opp med å gå på et hardtråkket gulv av bæsj og tiss. Det tilsvarende tilsyn hos hundekjøreren ga imidlertid tommel opp fra mattilsynet siden han hadde alt på stell. Allerede her følte nok Henrik Hestkuk at verden var urettferdig og at det offentlige var ute etter ham.

 

Kort tid etter dommen, ble hundekjøreren oppsøkt av en annen grunneier. Det viste seg at Henrik Hestkuks utnavn ikke hadde falt på stengrunn. Hundekjøreren var ikke den første som havnet i rettslig strid med ham og navnet sto seg dermed godt i bygda. Grunneieren, som selv tidligere hadde blitt anmeldt av Henrik Hestkuk, ga hundekjøreren et maskinskrevet skriv hvor det sto at han med dette bekreftet at hundene under hans oppsyn ble avlivet med skudd mot hode fra hundekjørers rifle, samt begravet i hans grustak. Skrivet ble overlevert politiet og de to dødsdømte hundene fikk en ferie i en hundegård i Sverige mens det hele roet seg, og de kunne flytte hjem igjen like levende.

 

Da Henrik Hestkuk noen uker senere fikk vite at hans krav om ytterligere etterforskning var avslått, ble han meget vred. Spesielt forbannet ble han over at politiet ikke fant grunn til å  grave opp grustaket for å dokumentere at hundene faktisk var skutt. Eieren av grustaket hadde nemlig kontaktet politiet og opplyst om at han i løpet av sommeren hadde soldet flere tusen kubikk sand, «tilfeldigvis» over der hundene lå begravet. Han hadde også tilbudt Henrik Hestkuk å ta med seg spade for selv og grave etter likene, noe Henrik Hestkuk slett ikke så humoren i.

 

Dette førte til at Henrik tok litt av. Han skaffet seg advokat og begynte med sivile søksmål, hvor kravet var avlivning av hunder. Denne gangen ikke bare de 12 som beviselig var i spannet den fatale novemberdagen. Nå ville han at alle hunder måtte vekk, samtlige 46. De var i hans verden en fare for både barn og sauer, ja hele bygda faktisk. Det var her den nevnte humoren til hundekjøreren kom inn i bildet. Påfølgende sommer, og godt inne i søksmål nr. 3, hvorav alle tapt for Henrik Hestkuk og til stor skade for hans privatøkonomi, fant hundekjøreren at det var på tide å gni det ytterligere inn. Skadefryd er jo som kjent den eneste sanne form for glede, og hundekjøreren hadde mengder av dette. Det kan legges til at hundekjøreren hadde en kompis som drev eget advokatkontor i en nærliggende by. Han tilbød hundekjøreren en sponsoravtale. Advokatkontoret dekket alle hundekjørerens juridiske behov vedrørende de mange søksmål gratis, rett og slett fordi de så humoren i det hele og knapt kunne vente på fortsettelsen. For å gi sin gode venn advokaten valuta for pengene, fikk hundekjøreren en ide.

 

I et valpekull, født på våren, plukket hundekjøreren ut en liten tispe, altså en jentevalp, han skulle beholde. Den ble behørig døpt Henrik, etter vår venn Henrik Hestkuk. Dermed kunne hundekjøreren gå tur med bikkja forbi gården til Henrik Hestkuk og ropte høyt: «Henrik, di jævla kjerring, sætt ræva di ned»! Dette gjorde han gjerne og ofte. Henrik Hestkuk ble så forbannet at han en dag kom ned til veien og bød hundekjøreren på juling. Hundekjøreren, som var både veltrent, håndfast og yngre enn den litt eldre Henrik, tok Henrik Hestkuk bestemt og hardt i armen, snudde ham lett rundt og ba ham gå hjem og surke. Henrik Hestkuk så sin begrensning og valgte å ta ydmykelsen selv om det røk ut av ørene på ham, og minst en sikring gikk.

 

Etter nok et dødfødt sivilt søksmål 2 år etterpå, kom hundekjøreren i prat med Henrik Hestkuks nabo. Hundekjøreren og naboen var gode busser. De drakk ofte kaffe og utvekslet skitprat. Hundekjøreren spør så naboen om han visste hvordan det gikk med Henrik Hestkuk. Ryktene ville ha det til at han led av kreft og lå på det siste. Det hører her med til historien at også til denne naboen hadde Henrik Hestkuk et ytterst anstrengt forhold. Da naboen bygde sin egen gård i sin tid, ble det satt opp en strømstolpe på Henrik Hestkuks mark. Henrik Hestkuk prøvde alt han kunne for å stanse dette, også dette ved hjelp av søksmål og advokat, men uten å lykkes. Henrik Hestkuk valgte da å sage ned stolpen, noe som førte til anmeldelse fra kraftselskapet og lov og dom for ham i etterkant. Disse to ble altså ikke så nære venner, som de var naboer, de bodde nesten vegg i vegg. Det må også nevnes at naboen i tillegg til sitt gårdsbruk, jobbet som graver på kirkegården. I lys av dette kan man kanskje forstå at svaret på hvorvidt Henrik Hestkuk virkelig var døden nær lød: «De tør æ ikkje svare på før æ eventuelt har hain i blaint klientan». Det ville seg forøvrig slik at Henrik Hestkuk forlot jordelivet ikke lenge etterpå.

 

I en kort muntlig nekrolog dagen etter begravelsen ble følgende uttrykt til hundekjøreren av en annen nå avdød sambygding av ham, nemlig innehaveren av bygdas butikk: «Ja no e han Hænrik Hæstkuk grævd ne. Å dæm grov han ned på dobbel jubda å med ansiktet ne. Så no kain hain græve sæ ne te Kina å hoille hælvette med folk dær, så slæpp vi».

Bygdekrangler kan ha svært høy underholdningsverdi.

Diagnose HAD

 

 

James Ussher var en irsk erkebiskop og teolog som på 1600-tallet ble regnet for å være en betydelig lærd. Mest kjent er han for å ha tidfestet jordens skapelse. Han beregnet dette etter alle datidens kjente parametre, og kom frem til at jorden ble skapt kl. 18.00 den 22 oktober 4004 år før Kristi fødsel. Dette som følge av en gjennomgang av alle generasjonene i Bibelen tilbake til Adam sammenlignet med det man visste om Egypts historie. Han var ikke alene om å beregne slik. De samtidige vi kjenner som forsøkte, fikk stort sett ulike datoer og klokkeslett, men alle var ganske enige om jordens omtrentlige alder, ca. 6000 år. Dette var rådende vitenskap anno år 1650.

 

1600-tallet markerer et skifte i retning bruk av fornuft og vitenskapelige metoder. Niels Stensen formulerte i 1679 prinsippet om at de underste fossiler er eldre enn de man finner øverst. Allerede her fikk man dokumentert at alt ikke kunne ha blitt skapt samtidig, som man til da trodde. Man begynte å ane at Bibelen som vitenskapelig kilde ikke var særlig pålitelig. Darwin fant med sin evolusjonsteori i 1859 at jorden måtte være betydelig eldre enn man trodde. Derfra har forskere vært innom saltmengde i havet, radioaktivitet, via norske mineraler og mangt annet før vi i dag kan slå fast at jorden er ca. 4,55 milliarder år gammel. Vi har dokumentert funn av mineralet zirkon i Australia som er 4,4 milliarder år gamle. Vi vet mer om hvor gammel jorden er nå. Den er betydelig eldre enn hva bibelen sier.

 

Vi vet i dag at vi må kunne dokumentere ting vitenskapelig, sterk tro er ikke viten. Vi vet for eksempel at når hunder drikker skjer dette ved at de ruller tungen bakover, ikke fremover som mange tror er naturlig. Dette dokumenterer vi enkelt i dag ved hjelp av sakte film. Begrepet vitenskap bruker vi når vi kan slå fast at noe er nøyaktig slik, og vi kan bevise det. Når ting er vitenskapelig bevist er det sånn selv om du mener noe annet. For å komme hit ligger det et massivt forskningsmateriale til grunn, man bygger på tidligere forskning, bruker nyere teknologi og så beviser man funnene. Egne «alternative fakta» er i beste fall en kilde til underholdning. Man ler av deg, ikke med deg.

 

Felles for vitenskapsmenn er at de har peiling på faget. En professor behøver ikke nødvendigvis å ha særlig høy sosial intelligens eller politisk innsikt, ei heller selvinnsikt, men han har greie på  faget, det er derfor han har et professorat. En professor i kjernekraft vet betydelig mer enn oss andre om kjernekraft. Det må du leve med selv om du er en jævel på googling og er aktiv på facebooks debattsider. Likeledes betyr det ikke at professoren i kjernekraft er ekspert på politikk, økonomi eller eldreomsorg. Det må professoren leve med uansett hvor aktiv han måtte være i debattfeltene.

 

Vitenskapen har hjulpet oss fremover. Vaksiner har gjort at barnedødelighet er kraftig redusert, samt at langt flere overlever tidligere dødelige sykdommer. Ny teknologi i biler reduserer faren for alvorlige ulykker idet teknologien i bilene reagerer hurtigere og bedre enn sjåføren evner. Om uhellet likevel skjer har vitenskapen hjulpet oss ved å utvikle systemer som gjør at sjansen for å overleve en ulykke er større enn tidligere.

 

Der vi tidligere definerte verden ut fra Bibelen, har vi kommet langt ved at vi aksepterer fysikkens lover og forholder oss til dem. Newtons tredje lov er uomtvistelig: Om to identiske biler under nøyaktig like forhold kjører mot hverandre i 80 km/t og frontkolliderer, tenker man gjerne at kollisjonen blir dobbelt så kraftig, altså til sammen 160 km/t. Slik er det ikke.

Newtons tredje lov beviser at kollisjonen fortsatt tilsvarer 80 km/t. Prinsippet er at kraft og motkraft alltid virker på to forskjellige legemer, er like store og motsatt rettet. Den samme Newton formulerte også loven om gravitasjon. Man visste tidlig at et eple faller til jorden når det løsner fra treet. Newton beviste hvorfor det skjer.

 

Newton er et eksempel på hvordan vitenskapen utvikler seg og beviser sannheter for oss. Sent i livet skal han ha uttalt: «Dersom jeg har sett litt lengre enn andre, så har jeg gjort det ved å stå på kjempers skuldre», han viste til Descartes, Kepler og Galilei. Han innehadde dermed en sjarmerende grad av ydmykhet og generøsitet og fremstår i ettertid som en vitenskapsmann som hadde sosial intelligens, i motsetning til mange av kommentarfeltenes «multieksperter».

 

Vi har kommet dit at til og med Kirken erkjenner at vitenskap og tro er forskjellige størrelser. En kristen tror gjerne at Jesus ble unnfanget ved jomfrufødsel. Andre mener at Maria hadde en god bortforklaring og at Josef var lettlurt eller tilgivende, kanskje begge deler. Vi aksepterer at noen tror mens andre ikke tror. Problematisk blir det først når tro får styre samfunnet. Det fungerer dårlig.

 

Herfra skulle man tenke at verden går fremover ut fra erkjennelsen av at når vi kan dokumentere noe vitenskapelig er diskusjonen over. Eia var vi der, som vi synger i salmen. For noen år siden gestaltet Bjørn Sand figuren Stutum. Stutum postulerte at det ikke var farten som drepte i trafikken, det var bråstoppen. Han sluttet etter hvert å gestalte figuren da han oppdaget at mange var så tjukke i hodet at de var enige med Stutum og ikke forsto at det hele dreide seg om humor. Det blir som å ironisere med gærninger på yttersiden av politikken, det hjelper ikke, de blir bare glade for at du endelig har blitt enig. Det finnes politikere som forvalter et nesten stutumsk forhold til vitenskap. Man bør være skeptisk til mennesker som fremsetter egne postulater og senere viser til dem som kilde.

 

La oss ta vaksiner. Vaksiner virker. Vaksiner har hjulpet oss enormt mye. De har ofte bivirkninger, men summen er at de redder mange flere enn de som rammes av bivirkningene. Dette er noe vi vet, det er bevist vitenskapelig. Her legger vi selvsagt til at for de som rammes av eventuelle bivirkninger er dette trist. Om noen dør av bivirkninger er det en katastrofe for de pårørende. Ingenting av dette kan likevel rokke ved det faktum at vaksiner virker. Det er derfor vi bruker dem, det er også en grunn til at vi opplyses om eventuelle bivirkninger slik kan folk ta kvalifiserte valg.

 

Likevel finnes det mennesker som ikke tror på vitenskap. La oss si at du ikke tror på gravitasjon. Hopp ned fra en ti etasjes bygning og fortell etterpå at du ikke tror på gravitasjon. Det er helt på linje med å tro det ikke er farlig å kjøre i fylla idet vi kan dokumentere at kun 7% av ulykkene med dødelig utfall skyldes kjøring i beruset tilstand, og så argumentere med at 93% av dødsulykkene skyldes edruskap. Det er ofte vanskelig å vinne frem med argumenter i diskusjon med intelligente mennesker, men helt umulig med dumme mennesker.

 

Mennesker som tenker sånn har ofte en ide om at det er Deep State som står bak vitenskapen. Deep State står bak alt galt. Kommer det fra det offentlige, er det fake news. Vi snakker om konspirasjonsteoretikere. De er sikre på at om noe kommer fra det offentlige, samt er vitenskapelig fundert, må det finnes en skjult agenda. Den eneste dokumentasjon de gjerne har, er en aldri sviktende tro på egen fortreffelighet, eller det de kaller alminnelig folkevett, noe som dessverre ikke er så alminnelig.

 

Tilbake til vaksiner. Om du av en eller annen grunn er skeptisk til vaksiner er det helt greit og du er slett ikke dum av den grunn. La oss si at du er bekymret fordi det finnes bivirkninger. Kanskje mener du at ungene har godt av selv å utvikle immunitet. Du vil vente og se om forskningen blir sikrere. Kanskje du vil vente til det kommer en ny og bedre vaksine. Kanskje er du bare engstelig for vaksiner eller redd for sprøyter. Alt dette er greit. Du er ikke dum, bare skeptisk. En normal menneskelig reaksjon.

 

Men la oss sjekke. Du er skeptisk til vaksiner fordi:

 

-       Du tror Deep State har puttet rottegift i vaksinen for å ta livet av oss.

-       Du tror Deep State har puttet 5G inn for å kontrollere hvor vi befinner oss til enhver tid.

-       Du mener Deep State bruker dette for å merke oss slik at de kan bytte oss ut med muslimer.

-       Du tror du overvåkes av Deep State gjennom ting de har puttet inn i vaksinen.

-       Du tror Deep State gjennom vaksinen endrer ditt DNA slik at du lettere kan styres politisk.

 

Om du bare er skeptisk kan du slappe av, du helt normal. Om du derimot kan krysse av for et eller flere av punktene ovenfor, er det grunnlag for å stille diagnosen HAD (Helt Alminnelig Dum). Om det senere utvikles vaksine mot idioti og dumhet, vil det dessverre ikke hjelpe deg. Du er alt for dum til å ta den uansett.

 

 

 

Datateknologi og dinosaurer

 

 

I går skjedde det noe virkelig gledelig på do. Neida, jeg skal ikke plage dere med sprengte blodkar som følge av høyt trykk, vannforbruk eller konsistens. Jeg opplevde der og da at datateknologien har gitt oss gaver vi inntil for få år siden ikke var i stand til å forstå ville glede oss og som dobesøket i går dokumenterte. Dette skal jeg imidlertid komme tilbake til.

 

Salig bestefar ble født i 1908. Han levde til han ble nesten 92 år. Hans egen beskrivelse av livet, uttrykt ovenfor meg på sine gamle dager, gir et bilde av det dette handler om. Bestefar var klar i toppen til det siste og viste glede over å få oppleve sine siste år slik. Han viste til at selv om han var, som han selv uttrykte det: «dein einaste såm e ijæn», han snakket om at alle venner var døde, var det så mye å glede seg over. Han sa at i bunn og grunn hadde biler ikke utviklet seg så mye frem til hans siste år. De hadde fortsatt 4 hjul, et ratt og andre ting som var vanlig allerede da han vokste opp. Men de siste årene i hans liv fikk han oppleve tekstTV, til og med med forstørret skrift. Dette påvirket hans liv i større grad enn oppfinnelsen av atombomben og månelandingen. Slike ting var bestefar svært bevisst over og han var  nysgjerrig og gledelig forundret over hvor enormt fort utviklingen gikk de siste leveårene hans.

 

Hadde bestefar levd i dag, ville han virkelig blitt imponert. Den utviklingen han syntes gikk hurtig, har gått på speed etter hans død. Man kan slik sett se på bestefar som en gammel relikvie fra en svunnen tid, som ikke fikk oppleve datateknologiens virkelige revolusjon. Jeg tenkte sånn inntil jeg så meg selv i speilet. Det som følger er faktisk helt sant, og beskriver hvordan undertegnede møtte EDB-teknologien og dens gaver, men også utfordringer. Det er helt greit både å le av/med meg, samt harselere med meg når du leser dette. Jeg er heldigvis godt utstyrt med selvironi, det må du være når du er vant med å legge hodet på blokken. Jeg legger til grunn at de akademiske grader jeg innehar, kom som resultat av nitidig hamring på en skrivemaskin, en sånn med rettetast for siste bokstav. Etter hvert ble oppgavene skrevet på en maskin som kunne slette siste setning for retting. Dermed slapp du å rive ut hele arket og skrive hele dritten på ny. For meg en eksplosjon av utvikling.

 

Nuvel. Grunnleggende allmenlærerutdanning ble avsluttet i 1993. Det eksisterte ingen datamaskiner på noen av de arbeidsplassene jeg var innom før vi rett før årtusenskiftet fikk en gigantisk sak på kontoret på folkehøgskolen i Malangen. Denne kunne vi i fellesskap benytte. På denne tiden fikk jeg et stipend sammen med to kolleger som bodde andre steder i landet. Vi skulle skrive en lærebok innen hundefag og hundekjøring, til bruk i undervisningsøyemed. Etter et fysisk møte ble vi enige om å jobbe på epost. Tiden gikk, og telefonmaset fra mine kolleger tiltok. De klaget over at jeg ikke hadde skrevet min del. Det gikk så vidt langt at sinnet tok meg i en samtale, jeg hadde da for fan skrevet mitt mente jeg. Heldigvis var min venn og kollega Harald Tunheim både tålmodig og vis. Han spurte om jeg hadde epost. Jeg svarte hissig at selvsagt hadde jeg det. Den sto jo på kontoret hvor jeg jobbet sene kvelder for å fullføre mine kapitler. Harald ba meg gå til rektor og spørre om dette med epost. Sånn lærte jeg at det ikke var nok bare å skrive og lagre på en sånn pappskive, som jeg hadde lært. Man måtte faktisk ordne epostadresse og sende det også. For det videre er det greit å ha i mente at det meste av mine år på folkehøgskolen bodde jeg stort sett i et telt på fjellet. Det var jo det som var jobben min, ikke EDB-teknologi. Disse 11 årene gikk tilfeldigvis parallelt med den EDB-teknologiske revolusjon.

 

En dag ble jeg av en besøkende bekjent presentert for en underskriftkampanje. Man krevde bredbånd til bygda. Selv var jeg ikke sånn uten videre klar for å skrive under der og da, dette til min kones og vedkommende initiativtakers forvirring. Jeg kommer jo fra bygda, er vel vant med traktor, pløying, harving, graving og sånt og har dermed en viss praktisk sans. Jeg er hverken særlig pen eller spesielt intelligent, men jeg kan rygge med henger. Jeg argumenterte for hvor omfattende graving som måtte til for å grave ned dette båndet, som jo tydelig uttrykt var meget bredt. Jeg skjønte jo at den eneste praktisk vei å grave en bred grøft inn til vårt hus, var gjennom min nyanlagte jordbæråker. Etter å ha blitt utledd en stund og fått forklart dette med bredbånd, skrev jeg under.

 

Bredbåndet kom og med det en diger hjemme-PC. Jeg skjønte at EDB var ut, det het  datateknologi. Nå mente min kone at det var på tide at jeg deltok når de månedlige regninger skulle betales, en virksomhet hun til fulle så langt hadde skjøttet på egen hånd. Jeg var jo blitt temmelig høy på meg selv etter å ha forstått dette med epost og bredbånd, selvsagt kunne jeg det. Jeg hadde jo vært i banken utallige ganger og sett hvordan man betalte fakturaer. Fruen stod lenge og så på før hun grep inn med en hånlig latter akkurat idet jeg var i ferd med å hive den jævla datamaskinen ut vinduet. Jeg forsto etterhvert at det ikke var slik at man stappet fakturaer inn i flippfloppdiskåpningen og så ordnet alt seg. På ny utledd til spott og spe.

 

I 2008 ble jeg tilsatt i videregående skole for å lede et prosjekt. I sittende stund er jeg rådgiver. Første dag kom en sånn datafyr inn og ga meg en pc (jeg har lært meg å elske sånne dataguruer), altså en laptop (må ikke forveksles med sametingspresident, det er noe annet). Jeg så på den og forsto lite og ingenting. Han viste meg så hvordan jeg åpnet den, skrudde på og ga meg et nødtørftig krasjkurs i bruken. Man kan si at læringskurven har vært bratt, nødstoppene mange og bruken av datahjelpere ved skolen omfattende. Jeg tror fylkeskommunen har en egen person ansatt i Bodø for å svare når jeg ringer i desperasjon. Selv i dag går hånlatteren gjennom korridorene på jobb når yngre kolleger har vært innom for å hjelpe til med å åpne en app, eller hva fanden det nå heter.

 

 Det er ikke lett å komme inn i datarevolusjonen i godt voksen alder uten å ha vært gjennom det grunnleggende og totalt mangle begreper, jeg mener fortsatt at et bredt bånd er bredt, sånn var det før og det å hekte på en henger i 30 minus og rygge lærer man ikke på PC. Jeg synes likevel det har gått overraskende greit både dette med mobiltelefon, apper og annet, selv om jeg plages av en totalt fraværende interesse for feltet. Hundefaget lærte jeg fordi jeg var interessert, data er definitivt ikke interessant. Jeg er heldigvis velsignet med en datakyndig kone og tre barn. Disse siste tre er selvsagt overkvalifiserte datateknisk sett rett og slett ved hjelp av å være unge. Ny mobiltelefon ordnes alltid ved at jeg kjøper den, gir den nye til fruen eller en av ungene og får den tilbake inneholdene det den gamle hadde. Sånt nekter jeg å lære selv.

 

Så var det dette med dobesøket i går og som denne teksten startet med. Det har seg slik at jeg holder på med å selge en combicamp via appen til Finn.no. Dette fungerer på alle måter bra så lenge jeg har en PC, som selvsagt er på kontoret og ikke på do. I går ville det seg imidlertid slik at telefonen ga fra seg en lyd. Her må fruen ha tuklet med noe, jeg hater ellers at telefonen lager lyd annet enn når den ringer. Telefoner skal i min verden kun lage lyd når de ringer. Dette medførte at jeg åpnet den og leste meldingen akkurat i det torpedoen ble launchet i utskytningsrøret. En kjøper meldte at han tok den til den prisen jeg ønsket, uten besiktigelse. Det var mange interessenter må vite.

 

I løpet av kort tid, mens utskytningen ble foretatt, målet beskutt og behørig senket, hadde jeg faktisk ved hjelp av min mobiltelefon skrevet kontrakt, solgt, omregistrert, og fått den avtalte sum inn på konto. Jeg ante ikke at jeg hadde det i meg til å gjennomføre dette pr. mobiltelefon. Datateknologien har altså kommet dithen at den er selvforklarende nok til å få meg til å skjønne dette. I sannhet et mirakel, eller rett og slett et bevis på hvor vanvittig fort utviklingen går. Jeg nevner knapt vår nye elbil, nr 4 i rekken, som kan kjøre selv om jeg vil, noe jeg forøvrig ikke vil, kan gjøre nesten alt utenom å tørke meg i ræva, samt slår min forrige bil, en dieselSUV, i støvlene på absolutt alle områder, rygging med fullastet henger i oppoverbakke med sving på is inkludert.

 

I går, på do, forsto jeg endelig bestefars glede over sine siste leveår og det at han fikk være vitne til en aldeles utrolig utvikling. Til og med selvangivelsen overlater jeg til et velfungerende datasystem, og det virker. I dag betaler jeg selv mine regninger, får jobben  gjort via de ulike systemene fylkeskommunen bruker (det må her nevnes at de ikke på noen som helst måte er selvforklarende, fylkeskommunens datasystem er det nærmeste vi kommer å være et U-land i Norge), og betaler via tapping av kort og annet nymotens snacks. Da jeg parkerte på det nye sykehuset i byen forleden, brukte jeg en app for å betale parkeringen. Utrolig praktisk og enkelt. At en datateknisk dinosaur som jeg evner å skrive dette og legge det ut på facebook, samt min egen blogg, viser at det går fint å lære gamle bikkjer og sitte. Så langt, selv i sterkt plagede øyeblikk med krasj på maskinen eller nedetid på nett erkjenner jeg at utviklinger har vært svært god. Alt var ikke bedre før.

 

 

 

 

 

Dagens ungdom

 

 

«Ungdommen nå for tiden foretrekker luksus. De har dårlige manerer, fornekter autoritet, har ingen respekt for eldre mennesker og prater når de egentlig burde arbeide. De unge reiser seg ikke opp lenger når eldre folk kommer inn i værelset. De motsier foreldrene sine, skryter i selskaper, sluker søtsaker når de sitter ved bordet, legger beina over hverandre og tyranniserer sine lærere».

 

Sitatet ovenfor er ikke et direkte sitat. Det er en parafrasering av tidligere uttalelser, omskrevet om du vil. Det er nok mange som vil nikke gjenkjennende og si at «det har jeg alltid sagt». Andre, gjerne enkelte eldre, med sterk hang til å delta i alskens debattforum på facebook, vil være enda tydeligere. Ut av tastaturet deres kommer mye av det samme meningsinnholdet strømmende, mens de drømmer om sin egen ungdom da alt var annerledes, og selvsagt mye bedre/verre (stryk det som ikke passer).

 

Atter andre, i samme aldersgruppe, har en annen og enda mer aggressiv tilnærming til dagens ungdom. Dette skyldes det imponerende sinnet de har evnet å bygge opp gjennom stadig sterkere uttalelser på den samme facebook. Forskjellen her ligger i at mange hemninger forsvinner når man har debattert dagens ungdom, det grønne skiftet, regjeringen eller annet lenge nok med sine meningsfeller. Det kalles ekkokammer på fint. Da skrives alt med caps lock på og avsluttes med mange saftige utropstegn. På dette stadiet vet vi at det lakker og lir, ikke nødvendigvis mot slutten av livet, men på slutten av tiden i egen bolig, i hvert fall med tilgang på egen PC. Det er gjerne rett før de havner innenfor geriatrien og det systemet de gjerne har brukt de siste årene på å ha rasende meninger om.

 

I dagens debatt om eldretjenesten i landet, har vi mange som ser ut til å være på oppløpssiden, dette gjelder faktisk også mange som ikke engang kan kalles gamle, heller middelaldrende. Uttalelsen de kommer med i debattfeltene minner oss om at det heldigvis ikke er lenge før de ikke lengre evner å spre trusler og bruke stygt språk offentlig. Det fascinerende er at det er disse sinte gamle menneskene som gjerne bruker mest tid på å uttale (les utrope) sine meninger om dagens ungdom. Det kan være greit å minne om at det er den samme ungdommen som skal stelle for dem om noen år.

 

Den som kan historiefaget, kjenner nok igjen hvor parafraseringen i kursiv ovenfor kommer fra. Tankene ble uttrykt av Sokrates, men nedskrevet av hans elev Platon. Sokrates var, i likhet med de han sterkt kritiserte, selv altfor lat til å skrive sine tanker ned. Selvinnsikt, eller snarere mangel på sådan, var like aktuelt i det gamle Hellas som i dagens debattfelt. Tankene er nesten 2500 år gamle og oversatt fra gresk, derfor mitt uttrykk parafrasering. Det er altså ikke nye tanker eldre mennesker gir uttrykk for når de omtaler dagens ungdom og de bekymringer de nærer for dem og deres fremtid. Alt dette har vært sagt før, og av betydelig større tenkere enn deltakerne i dagens debattforum. For de som husker humormagasinet Norsk Mad for mange år siden, brukte de uttrykket Forum For Fåreskaller, uten sammenligning forøvrig selvsagt.

 

Når man omtaler dagens ungdom, altså med negativt fortegn, må man gjerne ha et referansegrunnlag. Dette er oftest ens egen ungdom. Denne var selvsagt noe helt annet enn den som er dagens tølpere til del. Der var det ingen kjære mor nei. Da var samfunnet fattig, man hadde hverken ditt eller datt, sultne og farlige rovdyr lå på lur rundt overalt, og selv var man sjelden mett. Respekt for eldre derimot, det hadde man til gangs. Aldri svarte man voksne, man gjorde det man fikk beskjed om, og var ellers en støtte for eldre og trengende og samfunnet forøvrig.

 

Siden jeg jo er per definisjon middelaldrende med god margin og siden jeg klart har langt de fleste av mine leveår bak meg, er bestefar og hele pakken, kan jeg jo hive meg med på hvor annerledes alt var da jeg var ung. En tid hvor dagens ubrukelige, late, oppkjeftige (her kan du fortsette med manglende adjektiver selv, om du kjenner sinnet tar deg) enda ikke var født, langt mindre har hørt om.

 

Været var annerledes husker jeg. Snakk om snøvær i dag? Tøvprat! Jeg kan godt huske hvordan det var å vasse i to meter høye fokkskavler barføtt, mens jeg fortvilet lette etter snøskuffa, uten votter, under snøen. Det var gjerne 40 minus og stiv kuling, samtidig som det regnet, og det var bare i yttergangen…… Jeg husker godt det året det var så mye snø at sjåførene ikke fant brøytebilene, langt mindre veien. Vi måtte svømme oppå snøen til skolen, hvor vi sto pent ved pultene, mens lærerinnen sa god morgen, før vi sang en koselig salme flerstemt. Det krevdes minimum to gode somre på rad bare for å få midnattssola tilbake.

 

Oppføre seg som folk?? Kom ikke der! Det var helt andre krav til oppdragelse i de dager. Jeg snakker ikke engang om helsa. Vi var dødssyke hele tiden. I dag finnes det avføringsprøver som kan si alt om hvordan helsa er. Da jeg vokste opp var det bare de meste velstående familier i byene som hadde såpass til mat at de hadde avføring. Vi hadde bare to dødsårsaker, enten døde man på havet eller så døde man på land. Det vanket slag og spark om man ikke oppførte seg. Svinkjeft og ørefiker var kamfer for den som ikke greide å snakke pent om andre………. (lar den henge der en stund før jeg kommer tilbake til dette).

 

Det var ikke snakk om å lure seg unna om man følte seg sliten og utbrent. Da jeg ble forkjølet en gang i barndommen, ble jeg straks hevet naken ut i snøen over natta slik at jeg fikk firedobbeltsidig lungebetennelse med 47 i feber. Deretter fikk jeg slippe inn i stua. Da skrudde mamma av ovnene slik at vi kunne spare strøm. Min feberhete kropp holdt varme i huset mens jeg gjorde leksene, sykdom fikk selvsagt ikke komme i veien for å lære katekismen. Nevnte jeg strømpriser? Vi var så fattige at vi måtte sitte 8 timer hver natt og trå på ergometersykkel koplet til en dynamo, slik at mamma og pappa fikk strøm nok til å koke frokostkaffe, som ble drukket etter at vi ble jaget på dør. Frokost fikk vi aldri, i likhet med søvn. Jeg husker godt den gangen jeg døde. Foreldrene mine så oppgitt på liket av meg og sa «Walk it off»! Nei, det var ingen kjære mor den gang, men oppføre oss; det lærte vi på den harde måten.

 

Som lærer i samfunnsfag, kopierte jeg for en tid siden en del uttalelser sakset fra debattfelt på facebook og forela elevene i en klasse på videregående skole. Vi diskuterte nettvett, hva man har lov å si og hvor grensen for ytringsfrihet går opp mot lovverket. Dette er blant læreplanmålene for VG2 i samfunnsfag. Uttalelsene var anonymisert og koplet av trådstart, slik at ingen visste hvem som skrev og hva saken dreide seg om, men det var mange slike uttalelser. Kommentarene dreide seg om alt fra elektriske biler, Greta Thunberg, vindmøller, eldreomsorg, utseende, klima, og så videre. Noen av dem bar preg av å være direkte trusler, en av dem kunne faktisk bare forstås som en direkte drapstrussel mot en kommuneansatt i Narvik. Elevene var sjokkerte og uttrykte vantro over hva folk kunne finne på å si på sosiale medier. Flere mente at man burde innskrenke ytringsfriheten om dette var normalen. Jeg unnlot å si at noen av disse uttalelsene kom fra onkler,tanter, foreldre og besteforeldre av de selvsamme elevene.

 

Dagens ungdom altså…….

 

 

 

 

 

 

Bygdekrangler

 

Bygdekrangler er fascinerende. Man krangler i alle bygder, og har gjort det til alle tider. Det er ingenting som slår en god bygdekrangel hva underholdningsverdi angår. Krav som må oppfylles for å kunne defineres som bygdekrangel omfatter blant annet: gammel nok til at ingen kan huske hva den egentlig gjaldt, alle er enige om at motparten startet den, den fremmer bolyst for folk med humor, ellers ikke, og alle som ikke er del av den ler så rompa rister av deltakerne. Understreker; ler av dem og ikke med dem.

 

Bestefar hevdet at det var i Beisfjord bygdekrangelen ble oppfunnet og sa at jeg aldri måtte  flytte dit. Nå har jeg bodd i Beisfjord i 18 år og kan bekrefte at bygdekrangelen lever i beste velgående her. Ikke sånn at det plager meg, tilflyttere får heldigvis være nøytrale. Det er slik at om du spør noen fra familie A, så har de helt klart noe å anføre hva angår familie B. Da jeg flyttet til bygda fikk jeg høre fra en nabo tilhørende familie A at de fra familie B «just ikke er kjent for å arbeide seg svett». Noe lignende ble hevdet fra familie B`s hold vedrørende familie A. For ordens skyld; jeg er født og oppvokst i Håkvik. Her minnes jeg herlige gamle feider familier imellom, faktisk innad i familier også, ikke minst min egen.

 

Problemet med slike stridigheter er at de som regel har sitt opphav for fryktelig lenge siden. Idet jeg kjenner visse medlemmer av de to ovenfornevnte anonyme familier så vidt godt at jeg har kunnet spørre, gjorde jeg nettopp det. Jeg fikk bekreftet at de slett ikke så med blide øyne på hverandre, men ingen husker hvorfor. I Troms sies det at det var i Storfjord de fant opp bygdekrangelen. Uten å gå nærmere inn på Storfjordinger og deres sikkert utmerkede krangler, kan vi nok slå fast at bygdekrangler finnes overalt. Her i området er det slik at lokalavisa aldri har problemer med stoff i agurktiden. Journalister ringer bare til noen i Bjerkvik eller Gratangen. Her har de alltid gående opptil flere mer eller mindre utrolige stridigheter til andres store forlystelse. Jeg nevner bare skolekorpset i Bjerkvik med nedre aldersgrense 90 år eller der omkring. Den krangelen var en høydare og nådde til og med statskanalen. Selvopplevde ekspertkommentatorer på sosiale medier, vedlikeholder gamle, og starter nye krangler stadig vekk, til forlystelse for oss andre.

 

Jeg skal bevege meg inn på en skikkelig herlig bygdekrangel med røtter fryktelig langt tilbake. I Jerusalem har de kranglet i så mange år at ingen lengre husker hverken hvorfor eller hva de krangler om. De er bare forbannet på hverandre. Her, som i andre bygdekrangler, vet den ene parten at den andre parten begynte og at de selv selvsagt har rett. Om man skal mekle i konflikter er det gjerne slik at man som mekler må se om partene kan finne felles grunn, altså noe de kan enes om, for så å komme videre. I Jerusalem er de enige om felles grunn, det er at det var de andre som startet og dermed har skylden. De kommer aldri videre derfra.

 

Jeg kan med en gang avkrefte at dette dreier seg om jøder og palestinere selv om det jo er underholdende nok å følge norske debatter mellom mennesker som aldri har vært i Midt Østen, og langt mindre har særlig greie på annet enn at det selvsagt er den part de velger å støtte som har rett. Den bygdekrangelen er for så vidt interessant nok, men det er lite nytt jeg kan bringe til torgs her. Jeg velger heller å se litt på en annen av Jerusalems mange bygdekrangler. Den involverer hverken jøder eller muslimer, og jeg er temmelig siker på at veldig få som ikke jobber med religion og historie vet at den eksisterer. Den er underholdende nok likevel siden den involverer hele 6 parter.

 

Gravkirken, eller Oppstandelseskirken i Jerusalem har en lang historie. Det er viktig å forstå den lange historien fordi det aldri er mulig å anerkjenne en skikkelig bygdekrangel uten at historieforløpet er så langt tilbake at ingen andre enn ekspertkommentatorer på facebook kan uttale seg skråsikkert om den, og da kun etter dyptpløyende googlesøk av minst et minutts varighet. Andre leser heller faglitteratur over år og er mindre skråsikre. Uansett - kirkens historie kan spores helt tilbake til Hadrians gjenoppføring av byen etter Bar Kokhbas opprør i 132 e.Kr, og da som et tempel for guden Venus. Vi snakker altså om en skikkelig gammel bygdekrangel.

 

Vi tar noen kvantesprang og finner at det var Keiser Konstantin som beordret bygging av kirken i år 325. Historikere mener det var fordi hans kristne mor selv hevdet å ha funnet rester av det sanne kors der. Dessuten var Konstantin den første keiser som konverterte til kristendom. Offisielt regner vi at kirken var ferdig oppført på 400-tallet. Det er med andre ord gammelt nok til å være en bygdekrangel selv i Gratangssammenheng. Bakgrunnen for denne bygdekrangelen er altså kristendombetinget. Både jøder og muslimer holder seg langt unna, de har nok med sine egne krangler.

 

Fra kirken stod ferdig har ulike kristne grupperinger holdt liv i en seig bygdekrangel. I 1757 var området en del av det osmanske imperium. Sultan Osman den 3. ble etter hvert så lei bråket mellom de ulike kristne gruppene at han tok dem i ørene en etter en og banket gjennom et dekret kalt «Status Quo». Dette ble senere til en skriftlig avtale. Her deles retten til bruk inn i ulike områder mellom greske, katolske, armenske, koptiske, syriske og etiopiske kristne menigheter. Inndelingen gjelder ikke bare områder, men også kirkens eksteriør. Den slår fast at ingen av menighetene kan gjør endringer på eksteriør eller områder uten etter avtale med de andre kristne grupperingene.

 

Som man kan skjønne måtte dette ende dårlig. I 1846 ble 40 mennesker drept da pilgrimmer og munker fra 6 ulike trossamfunn røk uklar om hvem som skulle få bruke alteret først under en påskegudstjeneste. Senere har det med jevne mellomrom blusset opp stridigheter og bruk av vold har vært vanlig. Konflikten innehar alle ingredienser en god bygdekrangel forutsetter. Som i alle bygdekrangler finner man ingen løsning og selve kirken lider under sterkt forfall idet de ikke blir enige om den minste ting. Vedlikehold eller bygging må vente, det er like vanskelig som å forsøke og utvikle campingplass i Bjerkvik uten å få et helvete med naboer.

 

Senest i juni 2002 ble det bråk på plassen foran kirken. Munker fra den koptiske kirken kranglet med etiopiske munker, det gikk hardt for seg. Da de endelig ble skilt havnet 11 av dem på sykehus med til dels alvorlige skader påført av ulike relikvier og røkelseskar. Det startet den gang med at en koptisk geistlig flyttet på stolen for å få den i skyggen. Dermed havnet den visstnok inn på etiopisk område, noe som er nesten like ille som å trå et skritt inn på naboens elgvald i Gratangen.

 

Dette med stolen var et brudd på en avtale meklet frem for 250 år siden. Her slo man fast at ingen trossamfunn kan entre et annet trossamfunns område uten avtale. De kan heller ikke skifte ut en takstein uten at alle 6 parter er enige. Det virkelig morsomme dreier seg om «Den ubevegelige stige». Opp mot en vegg på kirken står en stige. Den antas å være fra tidlig 1700-tall, og har stått på samme plass siden noen rett og slett glemte den der, dermed omfattes stigen av avtalen. Den regnes som eksteriør og kan av den grunn ikke flyttes en millimeter. Stigen står i veien og har blitt forsøkt flyttet, endog stjålet, tilbakeført og har utløst utallige stridigheter mellom partene.

 

Slik ser man hvordan en skikkelig bygdekrangel oppstår. En stol eller en stige er alt som trengs bare aktørene er gjenstridige, sta og troillat nok. For de som enda lurer på hvorfor presumptivt voksne folk innenfor samme jaktlag i Gratangen fortsatt gidder å anmelde hverandre, sloss, og holde helvete i media om ingenting, kan de bare ta en tur til Jerusalem og flytte på en stige, eventuelt kalle et fjell for Narvikfjellet på facebook. Så er det bare å finne frem popcornet

 

Gi oss pragmatiske ledere

 

«Pappa, kan ikke du og mamma snakke om gamle dager»? Min mellomste stilte ofte dette spørsmålet da hun var liten. Hun yndet å sitte å høre på meg og fruen snakke om da vi var små, noe hun for så vidt fortsatt gjør. Selv slet jeg lenge med å ta inn over meg at min barndom kan omtales som gamle dager, men for mine barn er jo dette naturlig nok. I dag er det barnebarna som spør og bestefar gjør selvsagt sitt beste for å slå i dem skrøner av typen: «da bestefar var liten var det ikke slepebåter så vi barna måtte svømme ut med tau mellom tennene for å taue malmbåtene til kai». Det er vel noe med hvilket perspektiv en ser det fra. Selv er jeg akkurat like barnslig i dag som i barndommen, kanskje mer når jeg tenker meg om. Det er jo ingen eldre som lenger har noen form for dempende effekt på hva jeg sier, eller her skriver. Det er bare oppdragelsen, eventuelt mangelen på sådan, som har noen form for innvirkning på hva jeg gir uttrykk for eller ikke. Jeg har blitt gammel nok til selv å bestemme hva jeg skriver om og hvordan. Jeg er faktisk så gammel at jeg vet utmerket godt hva som tar seg ut eller ikke i folks øyne. Jeg har til og med utdanning i takt og tone fra befalsutdanning i forsvaret. På en god dag kan jeg til og med praktisere dette. Jeg også gammel nok til å drite blankt i hva som tar seg ut i folks øyne når det passer meg.

 

Da jeg vokste opp var det viktig dette med hva som «tar seg ut». Gutter skulle være slik og jenter slik. Gutter med hestehale var ikke ok. Hos de mest religiøst anlagte i hjembygda, var det slik at jentene hadde fletter og brukte skjørt. Når bestemor gikk til kirken, brukte hun skaut over håret, og Gud forby om man klappet i kirka når barnas vakre korsang endte, klapping i kirken førte lukt til helvete. Homofili tok seg ikke bare dårlig ut, det var forbudt ved lov. Min lillebror ble dermed født kriminell og er åpenbart familiens sorte får. Det var strengt forbudt å leke ute 1 juledag, selv om du hadde fått nye ski i julegave og været var fint. Det var en mengde ting som ikke tok seg ut eller motsatt. Du måtte til enhver tid ta hensyn til hva som tok seg ut, ellers ville garantert minst en fra generasjonen over påpeke dette. På den tiden tok det seg ut at menn hadde både 5 og 6 barn. I dag tar det seg ut at barn har både 5 og 6 fedre. Vi kan vel rolig konkludere med at jeg har kommet et stykke opp i årene, noe jeg lever godt med. Alternativet er betydelig verre.

 

På den tiden var det ikke funnet opp datamaskiner, og poststeinalderens mobiltelefoner var så digre at de var et helt løft for en voksen mann. De var dessuten så dyre at vanlige folk ikke hadde råd til en uansett. Om du hadde råd var det uansett så få andre som hadde råd at du likevel ikke hadde noen å ringe til. I den grad vi fikk bruke vanlig fasttelefon (det var også dyrt) måtte vi bruke retningsnummer i tillegg til husets nummer. Jeg kan endog huske telefonsentraldamene på Nesna, de som alltid visste hvem som var hjemme eller ikke. Sveivet du på telefonen svarte damene på «sentralen værsågod», så fortalte du hvem du ville prate med. Var kompisen du skulle ha tak i bortreist den helga fikk du vite det av sentralborddamene. De visste alt om alle. Det var selvsagt bare damer som jobbet der. Det skulle vel tatt seg ut med menn som sentralborddame.

 

 Jeg husker som guttunge godt AKP-ML (en politisk organisasjon som ville ha væpnet revolusjon), hvor medlemmer gikk i demonstrasjonstog mot automatisering av sentralen, når de ikke gikk i tog og demonstrerte mot noe annet. Det gikk alltid revolusjonære tog på den tiden. Det meste jeg husker om AKP-ML vil jeg for øvrig helst slippe å minnes. Mine tre første skoleår hadde vi de revolusjonære både som lærere og praksislærere, de hadde kuppet lærerskolen på Nesna. Der skulle revolusjonen starte med indoktrinering av barn. Blant de minst kontroversielle ting de lærte oss var at min far måtte dø siden han var kapitalist (han hadde arvet 300 mål dårlig skog, en ulønnsom butikk og tok lærerutdanning siden man ikke kunne leve av å være kapitalistisk småbruker og underskuddskjøpmann). Han måtte derfor dø når revolusjonen kom, forklarte de revolusjonære lærerstudentene oss små. Jeg gjentar – de voksne fortalte en syvåring at pappaen hans måtte dø når revolusjonen kom. Heldigvis hadde vi Kamerat Mao og andre kamerater som skulle ta seg av oss, var trøsten de ga oss som erstatning for drepte fedre. Takke fan for det. Har enda i voksen alder mareritt om jævelskapen. «Arbeidere i alle land, foren dere» var et av slagordene. I dag burde de dømmes til å gå rundt i tog til evig tid og rope «arbeidere i alle land, tilgi oss».

 

 Jeg husker også høyresidens President Reagan, og iran-contrasaffæren, samt støtten til diktaturer i sør og mellomamerika som det «demokratiske fyrtårnet» USA stod bak. Vietnamkrigen med dens forbannelser ble først avsluttet etter at jeg begynte på skolen. Dagens USA viser at fyrtårnet ser ut til å ha sluknet helt. Mennesker som bekjenner seg til politiske ismer, og politiske ledere med «enkle løsninger» er det mest skremmende jeg vet. Det har alltid vært slik at de fleste mennesker befinner seg en plass mellom politikkens bekmørke yttersider. Dessverre har det også alltid vært slik at det er fra fåtallet på yttersidene de mest høyrøstede kommer. Slik er det i dag også.

 

Jeg har mer sansen for lavmælte pragmatiske mennesker. For et par år siden, stod jeg på Oslo Sentralbanestasjon og ventet i kø på en kiosk. Jeg skulle ha en pølse med brød før toget til Kongsberg gikk. Foran meg stod en person som skulle vise seg å være muslim. Han gikk frem til disken da det var hans tur, pekte på pølsene som hadde bacon rullet rundt og spurte på ordentlig kebabdialekt om det var svinekjøtt i dem. Dama bak disken opplyste at det var svinekjøtt i pølsa og baconet er jo rent svinekjøtt. Fyren tenkte seg om og uttalte så: «Gi meg en pølse men uten bacon, det blir litt mindre haram og jeg er veldig sulten. Allah vil forstå». Deretter lo både han, jeg, og dama bak disken godt. Pragmatiske mennesker altså. Det finnes ikke noe bedre.

 

I min oppvekst hørte vi lite om muslimer, eller muhammedanere som bestemor omtalte dem. På den tiden var terrorister stort sett kristne eller fra ytre venstre fløy. Jeg minnes uten glede RAF i Vest-Tyskland, IRA i Nord Irland og ETA i Spania. Hver dag bragte nyheter om angrep, vold og jævelskap, i Jesu, nasjonalismens eller revolusjonens navn. I dag er det ekstremister fra ytre høyre og religiøse fanatikere som bråker mest, de er til forveksling lik min ungdoms bråkmakere. Hver gang uenighet oppstår, kommer «debattanter» fra yttersidene kravlende frem i kommentarfeltene. Ingen av dem kan stave pragmatisk, samarbeide, demokrati, eller fredelig sameksistens.

 

I dag er det slik at kommentarfeltene i sosiale media overstrømmes av ekstremister fra yttersidene av det politiske spekteret. Alle har den enkleste og beste løsningen. Den består som regel av å fjerne de som tenker annerledes enn dem selv. De krever ytringsfrihet for alle, unntatt meningsmotstandere De føler seg alvorlig krenket av saklige motargumenter. Tillater du deg å være uenig risikerer du å bli skjelt ut som jævla sosialist, kommunist eller fascist avhengig av hvem du er uenig med. Innestemmen, som selv barn lærer i barnehagen, beherskes dessverre ikke alltid av besteforeldrene deres. En enkel diskusjon ender lett opp med det blåses noen sikringer før det brøles ut: «din jævla sosialist», eventuelt «din jævla fascist». Det er ikke nødvendigvis vettet som tynger.

 

Jeg vemmes av politiske ledere, kommentatorer eller Hvermannsen som populistisk fremstiller meningsmotstandere som landsforrædere, idioter og elitister, eller tillegger dem mål og meninger de aldri har hatt, i den hensikt å vinne en debatt. En debatt vinnes ikke. En god debatt fremmer argumentasjon og åpner for å forstå de du er uenige med uten at du nødvendigvis blir enige med dem. Hva med å diskutere saklig, åpne for å endre mening, eller akseptere at vi kan ha ulike meninger uten å omtale andre som fiender, idioter og landssvikere. Hva om vi heller valgte ledere som den pragmatiske pølsespiseren jeg omtalte ovenfor? Jeg tror bestemt at det ville vært bedre enn de vi har gitt makten i store deler av verden i dag, og helt klart bedre enn den illsinte mannen jeg møtte på en parkeringsplass her om dagen som mente at «JÆVLA SOSIALIST» var den beste måten å uttrykke seg på når argumentasjonen sviktet.