Er barnebarn bare en glede?

Idet jeg sitter og gleder meg til besøk av barnebarnet er det noe som slår meg kraftig. Det faktum at jeg var tidlig ute og testet ting og tang, gjorde at jeg fikk en sønn tidlig.
Nå er jo det å få barn en velsignelse, og det å få en sønn en av de største ting man kan få. Den andre store tingen er naturligvis en datter.

Nå er det jo slik at for oss fedre gir en sønn oss gleden av å kunne tenke positivt om gutten når han i sin tur er relativt tidlig ute og tester ting og tang. Slik skal jo gutter gjerne gjøre, liker vi menn å tenke. Så langt alt vel.

Utfordringen oppstår idet vi kopler egne døtre inn i regnestykket. Jeg ble igjen velsignet med to barn til. Disse to var da døtre. Nå er det også slik at døtre skal man ta vare på. Man må altså passe på slik at de ikke utsettes for noens sønn. Slike skal jo være tidlig ute for å vise at de er menn. Igjen, så langt alt vel, så lenge vi da passer våre døtre for andres sønner.

Min sønn ga meg altså tidlig mitt lille barnebarn, og gleden er så stor at jeg gjerne tar flere i samme farten. Selvsagt fra ham. Han er jo gutt, og skal dermed gjøre gutteting, noe som igjen fører til at jeg får flere barnebarn. Dette er ren matematisk glede, i den grad matematikk noen gang har gledet noen.

Så begynte jeg å summere, med stor møye. Min sønn fikk gleden av å være tidlig ute, noe jeg selvsagt unnet sønnen min. Det er viktig at man evner å la barna oppleve glede. Jeg har altså lykkes i å få en sønn, oppleve at han gjorde tidlige gutteting og gledet meg over hans resultat og på toppen av det hele sitter jeg og koser meg med resultatet av hans glede. Bare lutter glede å spore så langt.

Nå begynner problemene å dukke opp. Hvis jeg mener noe med å la mine barn oppleve glede, som det å bli foreldre jo er, må jeg i likestillingens navn også gi mine døtre muligheten til å oppleve det samme tidlig, igjen gitt den gleden det ga meg å bli tidlig far.

Om jeg følger denne tanken videre, er det jo naturlig å anta at jeg legger vekk hagla og unnlater å skyte den jyplingen som legger an på en av mine døtre. En veldig besværlig tanke må jeg innrømme.

Saken er altså den at gutter gjerne skal ha tidlig seksuell debut og slik vise at de er ekte gutter, mens jenter skal vente og slik vise at de er dydige jenter. Når min sønn evt skal debutere er det greit at han gjør det med jevnaldrende jenter, altså noens døtre. Mine døtre derimot, skal selvsagt ikke debutere tidlig.

Jeg begynner å ane dypet i begrepet paradoks. Og det er barnebarnets skyld!

Julehandel

Julehandel. bare ordet er nok til å gi en stakkar gåsehud under tærne og stressmage. Og da tenker jeg selvsagt på fruen som ellers utsettes for dette hvert år mens jeg er opptatt med andre....viktige....ting som å passe at tevannet ikke svis slik at hun kan få en varm kopp te når hun er ferdig. Også her tenker jeg bare på andre.

 Med andre ord er jeg opptatt av mennesker rundt meg og deres velbefinnende, altså en edel personlighet og en sann menneskevenn. Nå ville det seg slik at det falt i mitt lodd å måtte ta den tunge turen til byen på lørdag for å handle noen slike julegreier, nevnte jeg hvor snill jeg er? Det er ille nok å slåss for parkeringsplass, det er en jungel derute, men de av oss med store, eldre, tunge varebiler vinner alltid over pingler med strøken Mercedes og dermed så jeg litt lysere på det.

 Dette går fort og greit tenkte jeg idet jeg jogget lett forbi køen i rulletrappa for å komme inn på apoteket. Men hvor lenge var Adam i Paris (eller deromkring)? I inngangen står det et gammelt skinn, ei kjerring på 80 pluss med gåstol og hele pakka. Jeg er jo relativt sprek og regnet med en rask fallseier i kampen om å få trykket på kølappmaskinen først men faen heller. Vet dere hvor raske slike gamle øk kan være på en kjapp 4-meter?

 På gamlehjem landet rundt står det slett ikke så ille til som media vil ha det til. De har alle personlige trenere og jobber hardt året rundt med et mål for øye. Nemlig å gruse meg i kampen om å rekke frem i køa på apoteket. Og de vinner hver gang! Når kjerringa så kommer fram til disken står det selvsagt en stol der slik at sånne som henne kan bruke ekstra tid på å sette seg godt til rette og late som om hun er utslitt.

 Før hun leverer resepten skal det selvsagt tørrprates en evighet om vær, vind, køer og stressede mennesker. Mens jeg langsomt blir gal og i tankene kveler livskiten ut av det gamle skinnet begynner hun å snakke om hemmoroidene til mannen, ja jeg sto nært nok til å høre det! Stakkars jævel tenkte jeg i mitt stille sinn (da tenkte jeg ikke på hemmoroidene eller henne) og lurte på om jeg skulle beslaglegge stikkpillene hun fikk og kjøre dem ned i gapet på henne.

 Det var da det skjedde. Gamla tok opp portemoneen sin(det heter det når du er 80) og begynte å telle mynt! Hun tellet mynt! Lenge! Dette var planlagt, jeg vedder! De gjør sånt bevisst. Er sikker på at slike gamlinger går innom en plass og veksler i mynt slik at de kan slå oss i køspurten for deretter å pine oss med å bruke ekstremt lang tid. Det sprakk fullstendig for meg, men siden det sto en securitasvakt i umiddelbar nærhet slo jeg ikke. Jeg laget mange halkvalte lyder der jeg sprang ut og tenkte at bikkjene får vente et par dager på ormekuren.

 Jeg ga opp resten av handlingen og regnet med forståelse for dette på hjemmebane, så feil kan man ta. Det er enda godt jeg er velsignet med godt humør, en evighet av tålmodighet og et menneskelig storsinn som får Mor Theresa til å minne om Hitler. Jeg tar slike episoder med det gode og nekter å la slikt ødelegge dagen for meg. Hvorfor irritere seg nå i adventstiden? God jul!

Når ungdommens alderdom blir alderdommens ungdom

Erkjennelsen av at man ikke lengre er så ung som man engang var er etterhvert begynt å sige inn over en. Ikke sånn å forstå at man har så mye valg. Kroppen melder fra om ting den tidligere glatt overså. Mange signaler valgte man å se bort fra med fatale følger. For meg kom første del av denne erkjennelsen i et lystig lag med gode venner. Samtalen dreide seg om idrett og alt man, på det nevnte området, hadde oppnådd og mente man fortsatt evnet å gjøre.

For egen del har jeg alltid vært myk og greid å gå lett i spagat. Det har nok mye å gjøre med at jeg ofte var temmelig svingstang i ungdommen. Dette trodde ikke de andre i det, så langt, lystige laget noe på. Har man tatt seg noen konjak blir det ofte til "åja, kan ikke jeg??" Det ene ordet tok selvsagt det andre, og før jeg visste hva som var i ferd med å skje stod jeg klar til å vise at en middelaldrende mann fortsatt kunne gå i spagat. Jeg skled ned og imponerte selskapet med en vakker spagat. Dongeribuksa skjulte resultatet og jeg greide selv å sitte der i nesten en halv time og late som om ingenting var skjedd før en smertefull hjemtur begynte. Muskelavrivninger er aldri behagelig.

Jeg har etterhvert funnet at man fortsatt kan være både sprek og myk i min alder, men da utelukkende relatert til andre på egen alder. Jeg har derfor begynt å overse yngre hver gang diskusjon om idrett bringes på banen. Å diskutere med dem gir aldri positive utslag. Uansett hvor godt du mener å huske om hvor tøff, sterk og rask du selv var på deres alder, kan de når som helst be deg ut for å bevise det. Da har du tapt. Ikke nødvendigvis bare æren, men også helsen.

Ikke sånn å forstå at man har resignert fullstendig. det er vel mer slik at man ikke lengre tar ting i hverdagen like for gitt som man gjorde før. Man forholder seg liksom litt mer til realiteter man før kunne overse. Der man før skled lettvint ut på glattisen i vissheten om at et fall lett kunne kamufleres med en elegant rulle, før man tok nakkespretten opp igjen, tenker man nå litt mer over at man nok er blitt mer sprø på mer enn en måte med årene.

Et godt eksempel i så måte er når jeg finner det for godt å knytte skolissene. Jeg greier selvsagt lett å bøye meg ned og gjennomføre nevnte handling. det er bare det at jeg i det siste har begynt å tenke over om det er andre ting jeg også kunne gjort når jeg nå engang er der nede. Noen velger å se denne tregheten hos oss som ikke lengre er i vår gryende ungdom som et utslag av visdom. Altså at vi tenker oss bedre om og slik fremstår som mer gjennomtenkte og vise enn før. Det kan sikkert være riktig. Når jeg tenker meg om fremstår det som en, rett nok søkt, men ganske så sympatisk forklaring. I realiteten ser jeg det selv som et utslag av at jeg nok er tregere enn før. Visere, forhåpentligvis, men definitivt tregere!

Visdommen er muligens en illusjon idet gjennomtenksomhet forveksles med treghet. Vi glemmer også mer enn vi gjorde før. Jeg har tidligere skrevet om det skrekkelige møtet med noen du rett og slett ikke husket hvem var, men som godt husket deg. Dette inntreffer selvsagt oftere med årene. Man begynner med å glemme navn, deretter ansikter. Før man vet ordet av det, kommer man ut fra badet og har glemt å trekke opp glidelåsen. Verre blir det når man glemmer å trekke ned glidelåsen.

Når man er i førtiårene sies det at man er i alderdommens ungdom. Jeg liker å tenke på det som en ungdom, og slipper ikke tanken selv om jeg snart passerer femti. Da går jeg heller over i alderdommens ungdom, slik holder jeg meg enda en tid til ungdommen. Her ser vi selvsagt store forskjeller på mennesker. Noen av oss erkjenner at det skjer og forholder oss til det. Vi trener gjerne i håp om å bremse alderdommen, men vet at vi ikke lengre blir bedre, bare saktere verre.

Noen av mine jevnaldrende venner, som aldri var særlig aktive som yngre, har plutselig tatt helt av. De bruker formuer på sykler, ski og alt de tidligere kun så på TV. Dødsraten øker selvsagt idet et allerede utrent hjerte godt oppe i årene plutselig skal yte på et nivå det aldri har hørt om. Damer jeg kjenner velger gjerne en annen vei. De skal se ut som sine døtre. Det er ikke pent å bruke uttrykket stygt om middelaldrende damer som fortvilt forsøker å dytte en normal 50 års rumpe inn i trange jeans designet for fjortiser, samtidig som trutmunnen er malt smellrød og trynet er gnidd inn med merkelige kremer. Jeg vil aldri bruke uttrykket stygg om noen, men det er ikke til å slå under en stol at noen kan fremstå som svært visuelt krevende.

En venn av meg fikk et brutalt møte med sin egen alder. Han har vært ungkar hele sitt liv og hadde i en alder av straks 60 ikke tenkt over utviklingen da han plutselig befant seg på vei til en romantisk helg med en ny flamme. Han hadde stoppet på veien og kjøpt kondomer for sikkerhets skyld. Damen, som var like gammel, lo godt da hun mente han heller kunne brukt pengene på rynkekrem idet hun for lengst hadde passert forplantningsdyktig alder.

Det beste er vel nettopp at man glemmer mer enn man før gjorde. Det er mange ting jeg gjorde, da jeg var yngre, jeg er takknemlig for at jeg er i stand til å glemme i dag. Hver dag er jeg veldig fornøyd med at jeg vokste opp uten smarttelefon og slik lett kan glemme de idiotiske påfunn, jeg helst ser begravet. Dagens unge må forholde seg til at hver dumme ting de finner på dokumenteres til evig tid. For egen del bruker jeg tid på å samle inkriminerende bilder og slikt til talen jeg skal holde når ungene gifter seg.

Hevnporno

I faget norsk jobber elevene for tiden med debatt. Som utgangspunkt for dette bruker vi endel tekster og statistikker som omhandler hevnporno. Det er, statistisk sett, relativt vanlig i dag kontra for 5 år siden, å sende nakenbilder av seg selv til andre. Den samme statistikken viser at vi sender til kjærester, venner av samme kjønn eller motsatt, folk vi kjenner kun på nett, osv. Kort sagt; det ser ut til at ungdom i dag er villige til å sende nakenbilder av seg selv til hvem som helst. Det skal ikke underslås at også noen voksne lider av det samme behov. Kongressmann Anthony Weiner måtte gå av fordi han hadde en lei uvane med å sende bilder av pikken sin til andre fremmede damer, noe hverken hans kone eller kongressen, merkelig nok, syntes å like. Det skjer, med andre ord, i de beste familier.

Personlig har jeg enda ikke opplevd det store behovet for å sende bilder av hverken meg selv eller deler av meg selv naken til noen som helst. Hvis min kone føler for å se snurrebassen min, trenger hun ikke å lete på mobilen ihvertfall, vi skal nok kunne finne andre løsninger. Jeg kan nok finne på mye rart under feks påvirkning av alkohol. Faktum er vel likevel at jeg finner på mest rart i edru tilstand. Men om jeg nå sent en fredagskveld i lystig lag har tatt et glass for mye, har jeg enda ikke tenkt at det er en god ide å ta et bilde av pikken for så å sende det noen som helst plass. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg har aldri opplevd å ha dette behovet.

Likevel synes det å ta nakenbilder av seg selv å være viktig for enkelte i dag. Kan være det er viktig i markedsføringsøyemed? Er du singel kan det kanskje hende noen tenker det er lurt å vise hva de har å by på offentlig? Jeg vet ikke. Personlig vil jeg nok lure på hva som er feil i hodet til den av de jeg kjenner, evt ikke kjenner, som føler for å sende bilder av puppene sine, eller Gud forby snurrebassen sin, til meg. Det er ikke usannsynlig at fruen også hadde reagert en smule om mine venninner hadde begynt å sende puppebilder til meg.

Med denne bakgrunnen er det derfor kanskje ikke så rart at jeg klør meg en smule i hodet stilt ovenfor statistikker som viser at mennesker tar sitt eget liv pga nakenbilder som deles på nett. Denne hevnpornoen går altså ut på at når en av dine venner, evt ekskjæreste, ikke lengre er venner med deg, sender han/hun nakenbilder av deg ut på nett for å ramme deg. Da blir man selvsagt trist og lei og noen velger i verste fall å ta livet sitt.

Det å være ung er jo noe som går over med tiden. Det samme skulle man gjerne sett var tilfellet med det å være dum, noe som dessverre ikke ser ut til å være tilfellet. Jeg var så heldig at jeg ikke vokste opp i en tid med smarttelefoner, noe som var bra fordi både jeg og mange av mine venner nok ville ha prestert like dumme ting i fylla dengang, uten å tenke konsekvenser.

Men når man er voksen i dag, og til tross for dette en vakker fredagskveld, finner at det er på tide å ta et bilde av tisseluren sin, for så å sende bildet til en eller annen venn/venninne, som selvsagt er passe sveiseblind, begynner jeg å lure en smule. Jeg greier ofte å finne merkverdige, ikke alltid troverdige, grunner til at folk gjør det de gjør. Likevel kjenner jeg at jeg sliter litt her. Jeg greier rett og slett ikke å finne noen god, evt dårlig, grunn til å sende nakenbilder av meg selv til noen som helst i en tid hvor slike kan spres som ild i tørt gress på sekunder. Når sant skal sies, greier jeg ikke å finne en eneste god grunn til å ta nakenbilder av meg selv i det hele tatt.

Da begynner jeg også å stille visse spørsmål ved intelligensen til diverse bloggere og andre som endelig velger å "stå frem" og fortelle hvor ille det var at intime bilder av dem selv i spesielle situasjoner ble spredd på nett. Hallo!!!! Hvorfor i fan var du så dum at du tok disse bildene i utgangspunktet? Hva var det som fikk deg til å tenke at det var lurt å få en venn til å ta bilder av deg selv mens du fingrer med deg selv nedentil? Hva var det som fikk deg til å tro at denne "vennen" ikke var like dum som deg selv og dermed lot være å dele disse bildene når dere to måneder senere ble uvenner?

Det kan synes som det er viktig for bloggere, som ønsker å bli kjent, å ha slike bilder sirkulerende rundt på nett slik at man kan skrive en blogg om hvor ille dette er. Det er jo så populært å stå fram med diverse ting nå om dagen. Man kommer gjerne ut av skapet med forskjellige seksuelle legninger, som om det burde være noe å lage leven om. I et fordomsfritt samfunn ville vi strengt tatt ikke hatt noe skap å komme ut av i det hele tatt, noe som nok ville vært det beste.

Siden jeg nå engang selv driver på med en blogg skal jeg herved love, til manges lettelse, å ikke fortelle om nakenbilder av meg selv spredt på nett, og slik ødelegge nattesøvnen til folk, med skrekkelige bilder på netthinna atpåtil. I erkjennelsen av at samfunnet ikke er så fordomsfritt jeg skulle ønske at det var skal jeg likevel velge å komme ut av skapet og stå frem med noe, som sikkert er til uvurderlig hjelp for andre i samme situasjon: Jeg er 100% heterofil og har ikke blitt utsatt for hevnporno. Sånn, det var godt å få det ut.

Syklisk eller lineær utvikling?

For en som hadde sin seksuelle debut engang på -80 tallet, har verden definitivt endret seg. På noen områder helt klart til det bedre, mens på andre områder ser det ut til å gå den veien høna sparker. Andre ting igjen, ser ut til å følge en syklisk utvikling. Det siste gjelder ihvertfall landslaget i fotball. Da jeg var liten ledet Tor Røste Fossen oss fra nederlag til nederlag. Mange år etter ledet Drillo oss helt opp i verdenstoppen, før vi nå sliter med å henge med Færøyene på verdensrankingen.

Fotballandslaget følger altså en syklisk utvikling og ut fra den tankegang skal de faktisk bli bra igjen. Vi venter i spenning. Andre ting følger en lineær utviklingslinje. Jeg tenker spesielt på damer. Her ser jeg selvsagt på det fra en manns perspektiv, hvem pokker forstår hva de selv tenker. For oss menn ser det ut som de erkjenner at utviklingen er lineær, de bare nekter å akseptere det. Lite er mer patetisk enn damer i førtiårsalderen som fortvilt forsøker å se ut som sine døtre. La oss innse det damer; vi blir faktisk eldre, og det er helt greit.

Menn har tilsvarende problemer. Dette ser vi spesielt på salget av sykler og ski. Sommerstid dør de som fluer langs veiene av slag som følge av hesblesende forsøk på å vekke gammel storhet til live. Vinterstid dør de etter etter Birken på ski. Andre av oss igjen, velger å sette oss ned og skrive om det. Vår fysiske utvikling på individnivå er nok å anse som lineær, mentalt er jeg litt mer usikker.

Kanskje det er på sin plass å definere dette med syklisk og lineær utvikling. Med en syklisk utvikling, skal altså utviklingen gå i ring. Man kommer tilbake til samme stadium på en måte. Om kristendommen skulle vært syklisk ville Jesus stadig bli korsfestet om og om igjen. Liverpool ville faktisk kunne vinne serien igjen med en syklisk utvikling, og det vil, som nevnt, bli morsomt å følge landslaget om noen år. Lineært sett fødes altså Jesus en gang før han korsfestes, dør og så videre for at vi skal kunne spasere inn perleporten, om vi da ikke må ta heisen ned. Det siste tror jeg ikke på. Om det finnes et helvete er det nok allerede fullt der, mest av religiøse fanatikere. Et eksempel på en lineær utvikling er kvaliteten på franske biler. De startet i sin tid med å lage dårlige biler. Etter mange års utvikling har de blitt......enda dårligere.

For oss mennesker gjelder kanskje det lineære. Vi blir eldre, helt uavhengig av noen av mine jevnaldrende damers forsøk på å bevise det motsatte. Med alderen følger det positive privilegium det er å kunne se tilbake på ting og gjerne fortelle hvor mye bedre, evt verre alt var før i tiden. Hvis vår utvikling skulle være syklisk, bør syklusene være store nok til at jeg ikke blir avslørt av mine barn når jeg forteller hvor ille det var da jeg vokste opp. Det ville vært for galt om jeg på mine gamle dager skulle kunne stilles til veggs av ungene når jeg skryter av hvor mye jeg jobbet med leksene.

Som lærer, ser jeg med skepsis på noe av tanken bak en lineær utvikling. Dette dreier seg om at undervisningen nå om dagen skal dreies i en stadig mer praksisorientert retning. Jeg er glad seksualundervisning ikke står på læreplanen i mine fag.

Moter er helt klart et syklisk fenomen. Selv er jeg svært praktisk anlagt hva bekledning angår. Dongeri og t-skjorte har funket i alle år. Du kan ta deg f.. på at uansett hvordan du går kledd vil du på et eller annet tidspunkt være på moten. Endrer du ikke stil er det kun et tidsspørsmål før det sykliske vil gjøre deg til en trendsetter. Likeledes ser kjøkkenutstyr ut til å utvikles syklisk. Det siste nå er retrobrødristere. Etter å ha byttet kjøkken skulle vi selvsagt ha ny brødrister. Det som var å finne i hyllene het nemlig retro og så akkurat ut som da jeg var liten.

Kanskje er det ikke så lett å slå fast det ene eller det andre. For min egen del ser jeg klart at min fysiske forfatning taler for en lineær utvikling etter som årene går. Jeg er kommet over det stadiet der jeg tror jeg kan bli ung igjen. På den annen side trenger erkjennelsen av at det ikke er for mange år igjen til at jeg trenger bleier og må mates med skje, seg på.

Skillsmisser og karakterstyrke

"Er du gift, eller er du dømt for andre alvorlige handlinger", burde være et naturlig spørsmål ved for eksempel et jobbintervju. Det å være gift må anses som en tvilsom handling siden så mange velger å skille seg. Skillsmissestatistikken fyker til værs om dagen. Har du ikke vært gift før, er du helt ute. Hva er det som gjør at vi ikke evner å holde sammen med kjerringa, som planen var?

Spørsmålet er stort, komplekst og fortjener alvorlig ettertanke. Kanskje bør man starte med en annen innfallsvinkel? Hvorfor man i utgangspunktet gifter seg, kan muligens være en bedre tilnærming? Jeg tror mange går i fella allerede her. Når du treffer en dame på byen, tar en drink, og etter fem minutter plutselig oppdager at du har gått tørr for småprat, kan mange finne på å havne utpå glattisen. "Vil du gifte deg med meg", er ikke det lureste å si når tausheten dukker opp og man ikke har mer å snakke om. Noen ekteskap synes faktisk å virke som om de oppstod av denne grunn.

Havner man i et ekteskap inngått på et lignende grunnlag, er karakterstyrke avgjørende for hvorvidt du faktisk evner å fortsette å være gift. Man skal ha stor karakterstyrke for å greie og være gift med noen man egentlig ikke kan fordra, men likevel har gitt et løfte om til evig tid osv. På den annen side gjelder det å være karaktersvak nok til å nyte livet. Her oppdager man fort at man står midt i paradokset.

Fanatisme av alle slag er jo noe vi advarer mot om dagen. Radikaliseringen er farlig og vi må ha tiltak for å forhindre slikt. Derfor må det kanhende endres litt på ordlyden i "til døden skiller oss av". Setningen høres dramatisk nok ut til å minne om fanatisme. Noen hevder de er gift, men ikke fanatisk, kanskje nettopp for å unngå å havne utpå den galeien. Jeg har en kjenning som var bifil før han endte opp med å bli radikalisert. Fra å være en som kunne omgås alle seksuelt ble han radikalisert inn i homofili. Han endte opp som en ortodoks homse. Er du tro mot din kone, må du altså kunne se deg selv som radikalisert og ortodoks.

Når nå så mange velger å skille seg, bør man kanskje se mer på hvordan man skal lære seg å leve i og med ekteskapet for å unngå å havne i radikaliseringsfella hvor du ender opp med den samme ektefellen til evig tid. Trofast bør man jo være i ekteskapet. Det er gjerne slik med ektefeller at de har en tendens til å være ekstremt egoistiske. De vil rett og slett ha den andre for seg selv. Stikk i strid med hva alle barn lærer i barnehagen skal man plutselig ikke lengre kunne dele med hverandre. Som barn lærte vi å dele når vi hadde godsaker. Personlig er jeg blitt så ekstremt egoistisk med årene at jeg ikke synes det er greit at min kone deler av godsakene.

Det er viktig å være trofast i ekteskapet, men ikke lengre noen skandale å være skilt. Slik kan man kanskje oppsummere holdningen det brede lag har til ekteskapet og skillsmisse om dagen. Dette bringer oss inn på noe som kanskje kan være en god måte å forholde seg til problemstillingen på. Hvis man nå har giftet seg, men samtidig har svak nok karakterstyrke til å kunne nyte livet til tross for en lite forståelsesfull ektefelle, kan løsningen være nærmere enn man tror.

Man skal altså være egoist/ karakterfast og nekte å dele godene når man er gift. Om man så ønsker en endring er det bare å skille seg. Så kan man gifte seg med den som gjorde at man oppdaget hvor karaktersvak man var. Det er viktig at man skiller seg før man er utro. Det er svært viktig å være trofast, men kan kan skille seg og være trofast mot en annen i stedet.

Man kan altså finne en løsning hvor man er radikalisert nok til å være nærmest militant, ortodoks trofast i ekteskapet inntil det blir kjedelig. Da skiller man seg, og viser at man slett ikke er fanatisk, før man gifter seg på nytt og innleder nok en radikaliseringsprosess. Slik er man trofast mot en av gangen og lever i seriemonogami.

Søppel og gjenvinnbare sko

Søppel er ikke søppel, som før i tiden. Før i tiden brant vi dritten og var fornøyde med det. Nå skal vi gjenvinne. Sikkert en god tanke. Der vi før kastet ting idet de var ubrukelige til sitt formål, har vi nå funnet nye formål til ubrukelig dritt. Adidas driver i dag på med en kampanje som skal munne ut i intet mindre enn 1 million skopar produsert av søppel neste år, og dette er visstnok bare begynnelsen. Vi skal bokstavelig talt trø i dritt i fremtiden.

Tanken er selvsagt at ved å gjenbruke feks plast, som vi i dag fyller verdenshavene med, skal vi heller utnytte denne plasten som en ressurs og heller produsere feks sko. Er likevel litt spent på om Adidas tar den helt ut og markedsfører skoene som verdens første drittsko.

Nå er jeg likevel sikker på at dette blir en salgssuksess. Grunnen er selvsagt damer. Om du produserer en sko er det selvsagt ikke vanskelig å få den solgt uansett hva den er laget av. Kvaliteten, eller mangelen på sådan behøver heller ikke være noen utfordring. For det første kjøper damer sko på refleks bare de er på tilbud. De behøver selvsagt ikke være billige, bare det står tilbud på plakaten. Overskriften "Kjempetilbud. Ta tre, betal for to" lokker damer som fluer til bæsj.

Når det gjelder kvalitet er det, som nevnt, ikke så nøye. Damer kjøper ikke sko for å bruke. De kjøper sko for å.... kjøpe sko. Det finnes ingen fornuftig grunn til disse kjøpene. Det dreier seg rett og slett om en kortslutning i produksjonsfasen. Nå snakker jeg ikke om skoene altså. Da Vårherre fant å lage damer, ble det litt venstrehåndsarbeide på denne delen av hjernen. Det viste seg kostbart å fikse, så de ble sendt ut på markedet. Det er selvsagt urettferdig å sammenligne dette med franske biler. Damer virker jo ellers, bortsett fra denne skogreia.

Når damen har kjøpt skoen er hun veldig happy. Nå gjelder det å komme seg fort hjem og fortelle hvor mye hun sparte på å kjøpe disse skoene. Pga den nevnte produksjonsfeilen tror damer at om man kjøper noe som er satt ned fra feks 200 kroner til 100 kroner, har man på utroligste vis 100 kroner mer man kan bruke på....nye sko???

I hjemmet er det viktig å ikke ta dette opp. Det får gjerne konsekvenser. Skoene skal da stå i stua, i gangen, på soverommet, og ellers der de blir sett. Når de er ferdigsett havner de i en av de mange eskene hvor sko gjerne havner når de ikke lenger er helt nye, som etter ca en uke. Der må de plasseres fordi det må gjøres plass til de nye skoene som ble kjøpt på salg.

I morgen er det black friday. Dette betyr at handelsstanden har funnet på en kjempeide. De later som om de gir kjempetilbud denne spesielle dagen. Alt er nesten gratis. Det faktum at prisene ikke er lavere enn ellers i året synes ikke å hindre handelslysten. Damer i alle aldre skrider til verket for å kjøpe ting, helst nye sko. Nå gjelder det å kjøpe til 50% rabatt ting du aldri kommer til å trenge selv om du kunne spart 100% på å la være.

Og alt dette pga en litt dårlig dag på jobben hos sjefen sjøl. Lite tenkte han at neste år vil black friday virkelig ta av idet damer ikke bare kan kjøpe sko og spare penger. De kan faktisk kjøpe sko og spare miljøet og penger samtidig. Det rene kinderegg med andre ord. Skoene er jo lagd av søppel, og selvsagt formelig en frelse for miljøet. Neste år kan en stakkar bare glemme å snakke økonomi og skokjøp. Såpass må man ofre for miljøet, vil være den nye begrunnelsen for å kjøpe sko i fremtiden. Når man på toppen av det hele sparer penger på å kjøpe, finnes det ikke motargumenter igjen.

Jeg tror jeg skal starte skobutikk. Jeg har kommet på en fantastisk forretningside, som på toppen er skikkelig miljøvennlig. Jeg skal selge sånne nye søppelsko. Rene drittsko produsert av plast, fra havet selvsagt. Det vil være kjempetilbud hver dag. Faktisk black friday hele året. Jeg selger da enkeltsko til halvparten av hva et helt par ville kostet. Damer skal jo likevel bare prøve dem, ta dem hjem og til slutt hive dem i en kasse.

Et genialt konsept. Ikke bare trengs det å produseres halvparten av de skoene vi produserer  dag. De skal produseres av dritt og trenger ikke være gode, de skal ikke brukes likevel. Damene kjøper sko og er happy. Vi trenger mindre plass til skoeskene idet damene bare kommer hjem med en sko i gangen. Her sparer vi skapplass og bruker mindre papp til esker. Husstørrelsen går ned pga mindre behov for lagringsplass til skoeskene, bare her sparer man store penger.

Det beste av alt er selvsagt at etter endt misjon, vel plassert i en eske på vei til gjennvinningsannlegget kommer den ubrukte, men ikke lengre brukbare skoen, til å reise seg som fordums Lasarus fra de døde idet den kommer ut i andre enden av anlegget og rett i min skobutikk for enkeltsko med 50% rabatt.

Fordommer i fritt fall

Da jeg vokste opp i Håkvik for mange år siden var verden forutsigbar og fin. Tryggheten favnet oss inn, ja du levde i fornemmelsen av at ingenting egentlig ville endre seg. Vi koste oss med våre fordommer. Vi lot ingenting rokke ved vår antipati mot det ukjente vi så sterkt foraktet. Svarte mennesker bodde i Afrika og var altfor late til å arbeide. Muhammedanere (det het det da) bodde langt vekk og drev på med sitt uten å forpeste vår hverdag. Vi var i liten grad plaget med romfolk i plenen og USA slikket enda sine sår etter et hendelig lite uhell borte i Vietnam. Utenom selgere av franske biler var vi ikke plaget nevneverdig med terrorister i hjembygda heller.

Det var selvfølgelig min yngre bror som ødela alt. Uten tanke for andre enn seg selv hoppet han ut av skapet og erklærte for all verden at han kjørte i en alternativ fil, omtrent som svenskene på -60-tallet. Slik påtvang han oss, sine nærmeste, å møte vår første homo. En skjellsettende opplevelse idet blod gjerne er tykkere enn vann. Der og da falt mine fordommer mot homofile selv om jeg på ingen måte unnlot å kjempe imot.

Nåja, tenkte jeg. Det er jo ikke så farlig. Jeg hadde da massevis av fordommer å kose meg med. Nå var jeg en av dem som faktisk trodde på det vi drev med på konfirmasjonsskolen. Og når du har vokst opp i Håkvik på den tiden visste du godt at kvinnelige prester var en vederstyggelighet. Hva hadde ikke salig Paulus lært oss om kvinnens plass? Dette til min mors fortvilelse selvsagt. Etter hvert traff jeg noen kvinnelige prester, oppdaget at de ikke fløy på kosteskaft og dermed røyk den fordommen også.Dette var selvsagt til å bli bekymret av. Skulle jeg ikke få ha noen fordommer i fred? Vel, det roet seg ned og jeg forberedte meg på et livslangt forhold til de velsignede fordommer jeg hadde igjen. Det var nok å ta av.

Så skjedde det noe igjen. Jeg var på et seminar med en mor som fortalte om sin datter som viste seg å være transseksuell, en gutt i jentekropp og hvordan folks holdninger drev henne/ham til selvmordsforsøk i fortvilelsen over manglende aksept. Tøft for oss å høre på men ingenting mot den virkelighet slike opplever i møtet med oss og våre fordommer.

På`n igjen. Nå måtte jeg til å rydde i det rommet også. Mens jeg var i gang tok jeg en skikkelig rundvask. Min negative innstilling til franske biler dreier seg selvsagt ikke om fordommer, kun fakta så der er jeg på trygg grunn. Etter denne rundvasken anser jeg meg nå for å være i hvert fall betydelig mindre fordomsfull enn jeg engang var. Ja, det er nesten som jeg er fristet til å erklære meg noenlunde fordomsfri.

Det er imidlertid en fordom jeg aldri i verden slipper taket i. Jeg er helt åpen på at jeg ikke kan fordra venstrehendte poliorammede spedalske kystnegersamesigøynere. Et folkeferd som ikke har gjort annet enn å lage problemer. De er kun ute etter å mele sin egen kake og planlegger et verdensomspennende poliosirkus, det er da noe alle vet.

Nå har jeg enda ikke møtt noen da…

Sjakkfest

Da Ukraineren Stegej Karjakin avsluttet partiet mot Magnus Carlsen i natt var han neppe klar over hvilken prestasjon han hadde gjort. I århundrer fremover vil det gå gjetord om det han en sen kveld var i stand til å oppnå stikk i strid med hva alle eksperter hadde spådd.

Jeg tenker ikke på remis mot Carlsen, men det faktum at han hadde bidratt til å få meg til å sitte oppe i timesvis til sent på natt for å se på noe så utrolig lite givende som sjakk.

La det være sagt med en gang; Jeg har ikke peiling på spillet overhodet utover at jeg i et utslag av lettsindig kjedsomhet i ungdommen faktisk lærte meg hvordan de ulike brikkene kunne flyttes. Enhver ide om at jeg på noen som helst måte kan spille sjakk avkreftes herved. Jeg er ganske sikker på at en gjennomsnitts alkefugl ville slått meg i 9 av 10 spill, selv om den var pære full og led av sterkt fremskreden demens. Det tiende spillet ville den ha sovnet.

Det er ingen liten prestasjon å få meg til å bruke timesvis av min hardt tiltrengte skjønnhetssøvn til å se på noe, som gir et kick på linje med å nappe løken med osterasp. Litt spennende til å begynne med, men i grunnen bare smertefullt. Jepp. Kjedelig altså.

Like forbannet befant jeg meg foran skjermen ute av stand til å skru av. Fruen var forlengst sovnet, men jeg måtte altså få med meg slutten av en kamp som fortonte seg som et sneglemaraton med halte, eldre snegler. Det gikk tregt og var totalt uinteressant.

Det var likevel noe gjenkjennbart i det hele. Jeg greide på en måte å få kontakt med mitt yngre jeg. Ja, ikke mitt sjakkspillende yngre jeg. Det har aldri eksistert. Det var mer som om en kjent rytme begynte å få min høyre arm til å bevege seg umerkelig opp og ned.

Før leseren nå henfaller til skitne tanker, iler jeg til og gjør oppmerksom på at buksa var på og min høyre arm i gips. Det griseriet du tenkte på ville dermed gitt konsekvenser ikke ulikt det den omtalte osteraspen ville gitt.

Jeg tenker selvsagt på tippekampene som ble vist på Nrk (du vet, den eneste kanalen), da jeg vokste opp. Hver lørdag satt vi foran TV klokka 16 med ei kald øl og ventet på første scoring en eller annen plass i England. I det så skjedde lød et pling, hvorpå gutta bælmet i seg en øl.

Jadda. Plingfest dere. Mitt ungdoms jeg husket plingfestene takket være Karjakin og Carlsen. Nåja, det er vel en overdrivelse å si at jeg husker plingfestene, men jeg mener bestemt jeg husker ihvertfall deler av begynnelsen av de nevnte fester, om ikke annet så i brokker.

Det var ingenlunde noen pling som ledet tankene dithen at min høyre arm beveget seg som om den løftet en øl til munnen. Det var en ren refleks utledet av noe som minnet om plingene. De kom nemlig ikke så ofte (heldigvis). Dessuten kom de med høyst ujevne mellomrom.

Det var selvsagt trekkene som lignet de nevnte pling. Med ujevne mellomrom bøyde en av gutta seg frem og flyttet en brikke, hvorpå kommentatorene responderte med det de hadde på hjertet i sakens anledning.

Dere ser hvor jeg vil hen? Plingfestene er tilbake. Et trekk gir en øl. Kjempedeal. Ser for meg at gutta samles foran TVskjermene fremover. SjakkVM er den mye plingfesten. Synd det ikke er lørdagskveld. Dessuten kan det fort bli skremmende mange trekk. Men det kommer vi aldri til å huske.

For riktig lenge siden....

For riktig lenge siden, den gang verden enda var ung, menn var menn og samene levde av jakt og fiske, var verden annerledes. Det er så lenge siden at det jeg skriver på nå ikke var oppfunnet enda. Menneskene var smartere enn telefonene av den enkle grunn at det ikke fantes smarttelefoner. Den gang hadde vi noe som het fjernsynet. Et apparat som var som et møbel å regne, med persienne foran skjermen, som man kunne trekke fra når man ville se på.

Apparatet var ikke til bruk når man ville. Det måtte høytidelig forespørsel til, med stor fare for å få nei selvsagt. Dessuten betydde ikke et ja nødvendigvis at der var noe å se, bare et prøvebilde. Dette fordi programmene først begynte ut på ettermiddagen. Da ser jeg selvsagt bort fra trim for eldre. En skremmende opplevelse tidlig på dagen med eldre damer i turndrakt som utførte linjegymnastikk foran øynene på endog små barn som meg. Enda kan  jeg våkne på natten med mareritt av de bildene dette genererte på mine uskyldsrene netthinner.

Jeg nevner ikke engang Pompel og Pilt. Et skrekkunivers brukt for å passivisere og torturere barn. Som små ble vi plassert foran TV, og på skjermen utspant det seg scener så skremmende at man ble katatonisk av skrekk. Foreldrene var riktig fornøyde idet det endelig ble fred og ro i et hus med fire gutter. Sannheten var at jeg heller ville tilbragt hele mitt voksne liv på Guantanamo fangeleir på Cuba enn å utsettes for bare en episode til med Gorgon vaktmester og hans muntre venner. Aldri skal jeg tilgi min mor dette. Hvor var barnevernet, spør jeg.

Mitt voksne liv er sterkt preget av disse hendelsene jeg ble utsatt for. Jeg regner med jeg snakker for en hel generasjon av traumatiserte mennesker når jeg skriver dette. Jeg føler meg sterk nok nå til å snakke om det, selv om ingen andre tør ta det opp. Jeg kjenner ansvaret for en tapt generasjon tynge idet jeg retter en harmdirrende pekefinger mot våre foreldre som lot oss sitte der, martret av skrekk, foran en svart/hvitt skjerm. Dette med fargefjernsyn kom i min barndom. Jeg kan enda huske ledende politikere fra Krf advare mot langtidskonsekvensene innføringen av fargefjernsyn ville få for oss barn. Ingen av dem snakket om elefanten i rommet; Pompel og Pilt i svart/hvitt!

Litt senere fikk jeg min barndoms første forelskelse, da Vibeke Sæther kom smygende inn i mitt liv i Leikestova med forførerisk, sensuell stemme. Mangt et laken måtte skiftes etter nattens våte drømmer i mange hjem. BarneTV med Geir Børresen og Vibeke døyvet heldigvis noe av smerten Pompel og Pilt forårsaket. Med Bjørnen Colargol følte man etterhvert at livet kom mer i vater. Den skremmende Hector greide liksom ikke helt å fjerne den godheten den lille bjørnen gav oss.

Pernille var selvsagt en fabelaktig dame. Riktig en bestemorsfigur med gode tanker, ønsker og et oppriktig engasjement for verden rundt seg. Da var den hersens Mister Nelson av en ganske annen karakter. En slesk, upålitelig figur med et høyst utiltalende ytre. Mørke solbriller skjulte det beregnende, vellystige blikk han stadig sendte Pernille der han formelig kledte av henne med blikket. Jeg er overbevist om at han ved flere anledninger skjendet stakkars Pernille når persiennen foran TVn var dratt for.

Av og til ble det surr for gutta på TV. Et eller annet skjedde og skjermen gikk i svart. Da gikk det ikke lenge før et skjermbilde med "Vi beklager, teknisk feil" åpenbarte seg.
Det var trygghet i det bildet. Det var vissheten om at hardtarbeidende mennesker, ordentlige mennesker, spolet bånd og dro i stikkontakter for at vi andre snarest mulig skulle få se undrene som utspant seg på TVskjermen.

For undere skjedde. Alt som skjedde på TV var sant og kunne ikke diskuteres. Fjernsyn og Svensk Damtidene var gode kilder uansett. Min salige bestemor kunne skjære igjennom enhver diskusjon med å vise til at "det står i blarn". Stod det "på prent", som det het, i Svensk Damtidene kunne det ikke stilles spørsmål ved. Andre diskusjoner kunne være hvem sin klokke som gikk riktig. den første som hevdet at hans klokke var stilt etter Big Ben vant. Big Ben styrte klokker over hele verden.

Hodeløse uttalelser av typen "min pappa er sterkere enn din" fikk fatale konsekvenser. Så snart dette var uttalt var det som en utfordring til duell. Dette fulgte bestemte regler. Hele gjengen sto rundt kamphanene og ropte i takt "Kula, kula, kula". Inne i sirkelen foregikk kampen. Havnet du i bakken kunne du alltids reise deg og fortsette, men var motstanderen for sterk, var det bare å bli liggende. Da var alt over og kampen slutt. Jeg husker engang en som sparket en som lå nede. Han ble berget av lærere som måtte kaste vekk de 6-7 gutta som tok ham fatt.

Dette var selvsagt skrekkelig lenge siden. Det  var så lenge siden at vi til og med lærte oss å åpne døren for så å la damer gå inn først. Det var selvsagt under gutters verdighet å sloss med jenter, eller endog gjøre gale ting med dem. Det var så fryktelig lenge siden at ingen hadde tenkt at det å mobbe andre og snakke nedsettende om damer, klipe dem i skrittet osv. engang skulle føre til at man kunne bli president i USA.

Å tørke seg bak med venstre hånd

"Du vet ikke hvor høyrehendt du egentlig er før du forsøker å tørke deg i ræva med venstre hånd". Dette er ikke et sitat fra en eller annen vismann som i tidligere tider har produsert onelinere andre først vil lese etter deres død. Dette var det første jeg i min fortvilelse tenkte da jeg satt på do med høyrearmen i gips. Kanskje jeg også huskes som en vis mann når jeg dør. Det er ihvertfall lite snakk om det nå mens jeg lever.

Det er egentlig helt utrolig hvor høyrehendt jeg egentlig er. Med høyre arm i gips har jeg rett og slett kommet til en konklusjon som tilsier at jeg er utrolig nært å ikke fungere i det hele tatt i hverdagen når det plutselig er venstre arm som skal styre showet. Det var såpass plagsomt at jeg på egenhånd vurderte det dithen at det måtte gå an å fjerne gipsen tidlig og heller være forsiktig. Det fungerte fint og avføringen ble plutselig normal igjen. En kjempeordning fant jeg ut før jeg uforvarende kom til å ta litt i med handa. Kortversonen er at ny gips er på plass og ortopeden fikk foreløpig siste ord. Hun var ikke det minste medfølende da hun brakk det på plass igjen. Jeg er overbevist om at hun nøt det hele, sadisten.

Det hjelper i grunn ikke at gipsen er oppfunnet av NASA og er siste skrik på gipsfronten. Den er så lett at den visstnok ikke kjennes, sa de på sykehuset. Mulig det, men den er fortsatt så stiv at det å tørke seg bak ikke er tilrådelig. Fargerik er den også blitt. Velg mellom blå, rød og lilla sa de. De så bare rart på meg da jeg lurte på om den ikke kom i rosa. Forsøker du å tørke deg bak med gipshånda blir den dessverre enda mer fargerik. Ikke hadde ortopeden særlig humor heller. Hun så bare rart på meg da jeg svarte Dr. Oetger på spørsmålet om hvilken fastlege jeg brukte.

Forsøk å dusje med selveste styrehånda i gips. Det er ikke lett skal jeg si. Stadig kommer gipsen i kontakt med vannet idet du automatisk griper etter sjampoen med høyrehånda. Løsningen er å holde gipshånda fast i øvre kant av dusjkabinettet. Da greier man å huske at den ikke skal brukes. Siden jeg snuser, kan jeg ikke lengre sitte i godstolen med en kald øl og ta en pris snus. Dette fordi jeg selvsagt ikke bruker slike hamsterbleier, men ordentlig snus. Det er inn på badet fordi du bare vet hvor mye griseri bruk av venstrehånda i en slik sammenheng genererer.

Det er heller ikke lett å gå på jobb etter å ha fiklet litt på egenhånd med gipsen sånn at man må ha på en ny, slik jeg kom til å gjøre. Allverdens spitord og dårlig humor på min bekostning blir meg til del. Jeg har en lang liste over folk som skal utsettes for min rettferdige vrede i tidens fylde.

Dessuten lukter det noe aldeles forjævlig av en sånn gips etterhvert. Det blir jo fort varmt inne i den og svetten får man ikke vasket av, naturlig nok. Dette medfører at man går rundt med en kroppsdel som lukter som en sjøldau hval et år etter at den ble skyllet på land. Man får rett og slett avsmak for ens egen legemsdel. Problemet er at du ikke kommer unna heller.

Greit nok, så er jeg er kanskje ikke noen god pasient. Å ikke gjøre noe ligger ikke så godt for sånne som meg. Er vel egentlig glad jeg vokste opp i en tid da ADHD ikke var oppfunnet. Da hadde jeg nok vært tungt medisinert i dag. Likevel føler jeg at jeg er brukbar til noe, og til og med verdt å lytte til. Om ikke annet kan man bruke meg som et dårlig eksempel.

Alltid noen som har det verre

Ulike mennesker lever ofte ulike liv. Felles for de fleste av oss er at livet ikke alltid tar den vendingen vi gjerne skulle sett det gjorde. Ting ble kanskje ikke helt som vi drømte om. Man fikk kanskje ikke drømmejobben og det lekre sexsymbolet du giftet deg med har forvandlet seg til en gallsur, frigid kjerring midt i overgangsalderen eller kanskje er det du selv som ikke lengre får den respons der drømmene ofte kommer fra på freddan.  Det er ikke alltid slik at vi får det vi ønsker. Noen ganger får vi som fortjent og det kan være en smertelig erfaring for noen hver.

Uansett hvordan livet har behandlet deg og hvor langt nede du befinner deg kan du trøste deg med at det alltid er noen som har det betydelig verre. På Svalbard finner du den arktiske børstespinneren. En trivelig liten sak av en sommerfugl. Den kan imidlertid ikke sies å ha noe særlig til liv. Den lever livet nesten utelukket som larve. Faktisk kan den overvintre og gjøre larveting i opptil 7 år før den endelig blomstrer opp og får seg et kjapt nummer før den dør.

Hvis du synes du selv mangler energi, matglede og ellers føler deg slapp, skal du tenke litt på den kinesiske kjempepandaen. Maten de lever av, bambusskudd, er så næringsfattig og de selv så store at 16 av døgnets timer går med til spising. Ikke rart om man blir litt matlei da. Etter en så lang matøkt er det selvsagt så som så med sexlyst. Det er nok ikke så rart at de er utrydningstruet.

Det å være utrydningstruet er jo en tilstand hvor det enda er håp. Det er ikke rare håpet edderkoppgutta har. Når de er på sjekker`n er det virkelig med livet som innsats. Damene er mye større enn dem og evig sultne. De må dermed liste seg innpå og snike seg til et nummer i en viss fart. Blir de oppdaget ender de i magen på fruen. Det må vel kunne sies at menn, med respekt for seg selv, helst vil at fruen skal kjenne noe når man gjennomfører akten, det er dermed å anta at de som er opptatt  av mer enn egen nytelse blir dårlig belønnet. Noe å tenke på om fruen aggressivt responderer på en negativ måte på din forsiktige forespørsel vedrørende kveldens alternative gjøremål.

Jeg leste med gru om en japansk mann som våknet idet fruen kuttet av ham en legemsdel. En sånn som slett ikke hører sammen med skarpe gjenstander som  feks kniver. Dette er jo ille, men for blekkspruten ren rutine. Her er det slik at mannen napper av seg snurrebassen og gir den til damen, som i sin tur bruker den til kos. Mannen stakkars må stå og se på akten uten engang å ha en loff å nappe i selv engang. Det amerikanske uttrykket "go fuck yourself" aktualiseres virkelig her.

Skulle du kjenne på ønsket om å være fri som fuglen og ta for deg det som kommer i din vei, er det ikke uten videre sikkert dette er hva du egentlig ønsker når du kjenner noen realiteter. På New Zealand finner du Kakapufuglen. Her snakkker vi ikke om frie fugler. De er så forvokste at de ikke engang kan fly, så mye for å seile avsted på frie vinger. Ikke nok med at dette er verdens tyngste papegøye. Det er sannsynligvis verdens mest seksuelt frustrerte vesen også.

Mannen bruker opptil tre måneder sammenhengende med å lokke damer. Etter dette går resten av året til å spise seg opp igjen. Siden damene kun er i kosehumør hvert femte år, sier det seg selv at det sjelden er freddaskveld der i gården. Noe å tenke på før du fortviler over manglende akrobatikk i sengen etter år i ekteskapet.

Så uansett hvor ille du måtte finne at livet ditt er, kan det være grunn til å tenke deg godt om før du lar deg synke ned i tristheten og tillater svarte tanker å slippe til. Selv om freddan ikke skulle bli det du håpet på bør det kunne være en trøst at det alltid finnes noen som har det verre.

Trange dongeribukser og kroppslige endringer

Jeg har aldri vært noe moteløve. Min stylistbror mener bestemt at jeg bruker mye energi for å se mest mulig jævlig ut. Sannheten er vel den at jeg driter i hvordan klærne ser ut bare de er noenlunde rene og ikke lukter for ille. Hull i sokker er ikke tilstrekkelig grunn til å kaste dem. Om du vrenger dem stikker ikke stortåa ut enda og sokken holder en stund til.

På et område må jeg likevel påpeke at det har kommet en endring i mitt forhold til klær, uten at mote har noe med dette å gjøre. Tidligere arvet jeg gjerne en bukse fra en kamerat med voksende pondus, ja liketil fra en kompis tynnere enn meg selv slik at buksa var trang selv for meg. Denne buksa brukte jeg selvsagt slik at fruens mas om at jeg trengte flere bukser kunne skrus av enda en stund.

Det er noe med dongeribukser i denne sammenheng. En dongeribukse kan krympe pittelitt etter vask og tørketrommel. Det den i svært liten grad kan, er å tøye seg. Når buksa har funnet sin form endres den ikke. Noe annet er det med kroppen min. De helt store endringene har enda ikke funnet sted. Man er ikke like muskuløs som man en gang var, men det har man vel egentlig aldri vært heller.

Det er ikke til å komme fra at mine bukser, som har passet fint i alle år, ikke lenger passer like bra. Når du vet at dongeribukser, jeg bruker kun det, ikke endrer passform etter at de har vært gjennom trommelen en gang, vet du også at det er andre grunner til at den ikke passer like godt. Det er vel like godt at jeg erkjenner at visse endringer finner sted. Scrotum (slå det opp din ignorant) er ikke som scrotum engang var. I tjueårene strutter pungen av to friske testikler i full produksjon. Etter passerte 30 år faller produksjonen gradvis og de omtalte testikler skrumper sakte men sikkert inn. På et tidspunkt vil altså tuppen av pungen henge lengre ned enn snurrebassen. Dette kalles den mannlige overgangsalder.

Nå er jo en overgangsalder i seg selv ikke noe å anklage dongeribukser for De stakkars buksene er jo, som nevnt, stivnet i sin form og gjør hverken fra eller til. Noe annet er det da med den omtalte scrotum. Volumet i seg selv er som før. Det er bare det at innholdet har blitt mindre. dette medfører da at nevnte vedheng til kroppen blir mer og mer av et vedheng. Kort og enkelt kan man si at det henger lenger ned enn det gjorde for noen år siden.

Det er her problemet med dongeribuksene kommer inn i bildet. Ingenting har skjedd med buksa. Den passer like godt nå som da den var ny. det er mer det at en selv ikke passer like godt som før. Er du blitt for tykk er dette ikke noe problem idet du straks får beskjed ved at glidelåsen ikke lenger lar seg lukke. Verre er det hvis du er like tynn som før og ikke har tatt hensyn til at tyngdekraften har tatt tak i stoltheten. Når damer oppdager at de er i ferd med å bli mer og mer navlebeskuende finnes det silikon til slikt. dette har enda ikke vederfart oss menn på samme måte.

Den buksa som så langt har sittet som et skudd viser seg nå fra en helt annen side. Der låret passet fint inn i buksa, har muskulaturen minsket akkurat nok til at en relativt tom pung kan slippe seg ned der du intetanende sitter på huk og ser en fotballkamp i Beisfjord (det var nemlig i en slik setting det skjedde). Når man da reiser seg har det fatale skjedd. Låret, som under selve sittingen var i avslappet stilling, blir nå spent. Det som finnes igjen av muskulatur spenner seg og øker i volum. Dette medfører at det nevnte tomrommet i buksa rundt låret fylles opp.

Problemet nå er jo at dette tomrommet er opptatt. Det er rett og slett en annen del av kroppen som har tatt bolig der, uten at du selv har noen kunnskap om dette. Du får vite dette plutselig og brutalt når du reiser deg og testiklene kommer i klem inni buksa. Nå snakker vi smerter fra et annet univers. Jesu lidelser blir for ingenting å regne. Husk at han gikk rundt i kjortel uten undertøy og således ikke hadde forutsetning for å fatte de smerter jeg her snakker om. Når du i tillegg skal gå gjennom dette uten at de rundt deg skal oppdage dine lidelser har du en jobb å gjøre.

Etter en slik episode kan selv den mest innbarkede mann se seg nødt til å be fruen om å kjøpe nye bukser, moteriktig eller ei. Det går altså en grense, og den er ved beltestedet så og si. Hadde Jesus vandret rundt oss den dag i dag og brukt dongeribukser. hadde han nok sørget for at alle herrestørrelser var en eller annen form for stretchbukser.

Samtidige bevegelser, sex og foreldremøter

Innen fotballspråket er begrepet samtidige bevegelser viktig. Siden de fleste av dem som leser dette driter i nevnte idrett skal jeg nøye meg med å slå fast at det er viktig innen denne idretten, og ikke gå dypere inn i materien. Sex derimot,har noe med bevegelse å gjøre, ihverfall bør det ha noe med det å gjøre med mindre man er død og da heter det gjerne nekrofili og ligger langt utenfor mitt erfaringsområde, takk og lov.

Jeg skal derfor la det vakre spillet (fotball altså) ligge og heller bevege meg inn på andre bevegelser. Jeg var på foreldremøte her om dagen. En slitsom greie som egentlig mest handler om å holde kjeft slik at man unngår å bli valgt til noe. Sjelden har jeg opplevd så mange mennesker være så stille. Det morsomme er jo at mange av dem, ikke minst meg selv, ikke akkurat er kjent for å holde kjeft.

Når så mange mennesker, ikke mindre enn tre fulle klasser, er samlet har vi å gjøre med endel seksuell erfaring. Det var dette som slo meg der jeg satt så stille som jeg ellers sjelden greier å være uansett sammenheng.Tenk at alle disse menneskene har hatt sex på omtrent samme tid som meg selv tenkte jeg. Og før de mest grisete av dere nå ser frem til fortsettelsen, slår jeg fast at vi nå er kommet så langt vi skal hva sex angår.

Det var mest resultatet av denne sexen jeg tenkte på. Alle satt vi der fordi resultatet av en av våre felles erfaringer innen det ovenfornevnte (ikke fotball altså) uvergelig ledet mot dette foreldremøtet. Siden vi nå engang satt der og var foreldre kom tanken inn på at kanskje min datter skulle se i nåde (Gud forby) til en av de andres sønner. Ja , siden vi lever i 2016 får jeg vel legge til døtre også, ja gjerne begge deler, det er jo så populært. Men siden jeg nå engang gjerne tar imot flere barnebarn og er gammeldags velger jeg ordet sønner, fortrinnsvis i entall.

Jeg har jo forsøkt etter beste evne og med godt hjerte forsøkt å lære jenta litt om hva som kreves for å bli et bra kjerringemne. Helt frem til hun begynte på skolen var hun veldig opptatt av å gjøre de riktige ting i så måte. Damer vasker, stryker, støvsuger, osv. Hun var superklar på alt dette og ropte stolt ut at hun var en bra kjerringemne. Det så lysende ut helt til skolen kom inn i bildet og ødela hele greia.

Likevel er det så at man føler for å opplyse henne om de viktige ting i livet. Valg av partner er dermed essensielt. Jeg har her latt alt av fordommer fare og sørget for en balansert liste av kvaliteter en ektemann bør ha, ja for de skal selvsagt ikke leve i synd som samboere, det skulle vel tatt seg ut.

Hun forstår nå hva som venter en eventuell håpefull som kommer hjem til oss og har en sånn man-bun bak i nakken. Derfor tror jeg at både hun og den eventuelle allerede nå er inneforstått med at dette ikke er farbar vei. Jeg regner ikke med å se slikt hverken nå eller i fremtiden. Likeledes er jeg overbevist om at hun til enhver tid avviser beilere med franske biler. De har gjerne det til felles med bilene sine at de ikke virker.

Manchester United-tilhengere ja. De fleste av dem slet endel i skolen allerede tidlig også. Det sies om dem at de tre vanskeligste årene på skolen var fjerdeklassen. Måtte du gå enda et år i fjerde var det fordi du holdt med Liverpool. Enda et par ting hun holder langt unna min dør. Det er greit om vedkommende spiller fotball, han må gjerne være neger også, men om han er en fotballspillende neger med tatoveringer... da blir det en kald fot i ræva ut døra. Du er bra dum hvis du er neger og går med tatoveringer idet de da selvsagt ikke synes og du dermed har utvist en elendig økonomisk sans, i tillegg til at du åpenbart nyter smerte. En smerte langt mildere den jeg vil påføre deg om du forsøker deg på min datter. Du er herved advart!

Har fyren en sånn veskehund er det relativt greit idet alle hunder hos oss står i hundegården. Veskeplendriterkjøteren blir da lempet inn til de største og sultneste av huskyene mens fyren vennlig ønskes velkommen. Nå skal det sies at slike småbikkjer er farlig for huskyer da de gjerne setter seg fast i halsen....

Uansett hva hun nå måtte komme med, med små unntak selvsagt, er de naturligvis velkommen i fordomsfrihetens navn. Ingen skal få påstå at jeg legger meg for mye opp i hva slags menneske  min datter velger å leve med. det er imidlertid slik at jeg sliter litt med mennesker som ikke kan rygge med henger. Hva i all verden skal vi med mennesker som ikke kan rygge med henger egentlig? Kan man overhodet stole på folk som ikke kan rygge med henger? Hvordan kan mennesker som ikke kan rygge med henger egentlig se seg selv i speilet? Har mennesker som ikke kan rygge med henger egentlig noen verdi i seg selv? Viktige spørsmål selvsagt, og poenget er at min datter skal slippe å finne dette ut da fyren selvsagt skal evne å rygge med henger.

Med andre ord; Er du en fyr med polarhunder, kortklippet hår, avsverger diverse fotballklubber og franske biler, bruker hvitt blekk om du er neger og trenger tatoveringer, ikke har veskehund, KAN bruke motorsag og tar badstu med svigerfar er du velkommen til den siste ultimate test. Jeg skal personlig se at du kan rygge godt nok med henger til at du kan rygge den rett til vedskjulet der du selv stabler veden min når jeg velger endelig å sette meg ned og nyte mitt idiotium.

Kommunikasjon i parforhold

Her om dagen lyttet jeg på radio. Et program hvor en sånn samlivsterapeut øste ut sin visdom til trengende par i problemer. Kan vel kanskje nevne, uten at det er noen bombe, at terapeuten var dame. Dette borger jo, som kjent, for en noe spesiell opplevelse for mannen i et forhold.

Det meste dreide seg, underlig nok, om følelser. Alt handlet faktisk om dette. Om det eksisterer et problem, eller utfordring som det gjerne heter, dreier dette seg om følelser. Følelser er viktige, enda viktigere er det å snakke om dem. Måten å snakke på er faktisk det viktigste i henhold til terapeuten. Hvis man snakker på feil måte kan dette føre til ytterligere følelser og da har du det gående.

Altså: Om du er dritlei av at fruen aldri tømmer den metallboksen vi gjemmer bak do, du vet den som alltid flyter over av dameting (Hvem pokker er det forresten som fyller den med damebind og bomullspads) må du aldri be henne gjøre det.
Det du skal si er omtrent som følger; "Kjære, jeg føler det er viktig at vi snakker litt sammen om noe som er litt vanskelig for meg å ta opp. Du skjønner, jeg er kjempeglad i deg og ville blitt så utrolig mye mer lykkelig dersom du av og til kan tømme den søppelboksen bak do". Her er det viktig å legge til at man må ha en strategi klar dersom fruen på dette tidspunkt velger å gå i forsvar ( Og gjett om hun det gjør)!

Da må man straks tømme olje på opprørt vann (soyaolje, eller var det rapsolje, selvsagt i tilfelle noen fra Miljøpartiet de grønne leser dette). "Kjæreste deg, dette kom veldig feil ut. La oss starte på nytt". Nå kan du fortsette å bable om følelsene du har for denne søpla og henne som aldri tømmer den. Det er veldig viktig at denne bablingen inneholder setninger som "Jeg gjør det så gjerne selv kjæresten min, men jeg ville bli så varm inne i meg av lykke om du bare gjorde det av og til".

Det er fint at fagfolk forteller oss hvordan vi skal få livet til å fungere ved hjelp av å snakke om følelser. Fortsettelsen handlet nettopp om hvor lite vi visste om de følelsene vi aldri snakket om. Her var igjen denne søpla viktig. Hvis jeg, altså en vanlig mann, begår den kardinalsynden å be fruen om å hive ut den nevnte boksen uten å forsikre henne om hvor glad jeg er i henne og hvor lykkelig jeg ville blitt om hun bare kunne tømme den av og til, kan følgende scenario utspille seg: Fruen, helt ubevisst selvsagt, ville kunne legge dette inn i harddisken og lagre det som en liten detalj. Mange slike detaljer vil etterhvert føre til error i systemet og her foreligger ingen back up. Med andre ord; Nå har du trøbbel gutt!

Du må altså starte enhver samtale med - "Vi må snakke sammen!" Det underlige er hvis den samme terapeuten var en mann og ikke stemte Rødt, brukte ankelsokker, spilte golf, hadde man-bun eller andre tvilsomme saker, ville vi hatt et annet utgangspunkt. En slik mann vet nemlig at det mest skremmende for enhver vanlig mann er setningen; "Kjære, vi må snakke sammen". Denne setningen har ført til et stort antall selvantennelser i USA. Vi kjenner fra Russland historier om menn som har begått rituelt selvmord i kjøpesentre sammen med mannlige medlemmer av familien etter denne setningen. Selv har jeg opplevd å bråvåkne på natta strigråtende mens jeg ligger i forsterstilling og biter av meg ankelen før jeg våkner og skjønner at det bare var en drøm.

Etter 24 år kan jeg aldri tenke meg at fruen ville sagt noe sånt selv om jeg av og til i skremmende situasjoner (som når man sitter på en fransk bil feks) kan greie å mane frem frykten for å høre henne ytre disse fatale ord, som sannsynligvis er begynnelsen på slutten for ethvert forhold.

Dette handler selvsagt om det vanvittige ønsket enkelte damer har om at vi menn skal forstå dem og deres følelser. Hvor ideen kommer fra er ikke lett å skjønne, men det finnes damer som tror på dette. De er gjerne samlivsterapeuter. Å tro at menn skal forstå damer er som såkalt "moderne" hundeoppdragelse. Her skal man dresse kjøteren opp med rare klær og servere is på bikkjas bursdag. Du skal aldri si ordet nei fordi dette kan føre til traumer som så krever hundepsykolog for å fikse. Bikkja blir aldri et menneske. Bare glem det. Hjelper ikke hvor mye is den får, det mest menneskelige med den er at den får spysjuka på natta etter all isen og godbitene og driter og spyr i sengen din om du er dum nok til å ha den der etter isfesten.

Jesus sa at det er vanskeligere for en kamel å komme gjennom et nåløye enn for en rik mann å komme inn i himmelen. Tro meg! Før vi menn forstår damer og omvendt, kommer Kjell Inge Røkke til å få reservert egen suite av St Peter, denne vil han dele med 100 kameler som morer seg med å hoppe baklengs salto gjennom masse nåløyer.

Hvis jeg skulle vært samlivsterapeut ville jeg holdt forelesning for alle gifteklare damer. Temaet ville vært "Hvordan få en mann lykkelig"? Det er så enkelt at det ikke er til å tro. Ikke snakk om følelser, la ham se fotballkamp i fred, gjerne med en kald øl. Gi ham et nyp i ny og ne og du vil oppleve at han tømmer søpla og kanskje til og med kjøper blomster av og til. Dette vil han til og med gjøre med et smil, lykkelig i sin viten over at du aldri noen sinne vil si "Kjære, vi må snakke sammen"!

Hvorfor gjør mennesker dumme ting?

Vi mennesker er utrolig dumme. Det er nesten ikke til å begripe hva vi er i stand til å finne på av merkverdigheter. Jeg skal her ikke komme inn på de av mine medmennesker som kjører rundt med franske biler, noe de mer intellektuelt utrustede blant oss har store problemer med å forstå, vår IQ til tross. Men dette er en problemstilling av mer filosofisk art av typen; hvorfor skjer onde ting hvis Gud er god og så videre. Som sagt; dette lar vi ligge.

Hva er det som driver oss til utrolig uintelligente handlinger? Hva er det som gjør at det fortsatt finnes mennesker som tror Liverpool vil vinne serien igjen? Alle har selvsagt vært borti problemstillingen sterk kulde og metallrekkverk på trappa. Alle har selvsagt blitt hengende fast der etter tunga mens man ynket seg og banket i veggen for å få bestemor til å komme løpende med varmt vann for å få oss løs. Noen av oss ville selvsagt ikke erkjenne hvor dumme vi var. Vi slet oss løs selv og gikk heller uten å spise pga sår tunge en uke mens den samme bestemora minte oss på de stakkars negerbarna i Afrika når vi ikke rørte maten.

Akkurat det er en annen ting. Hvilken forskjell gjorde det egentlig for de stakkars negerbarna i Afrika om jeg spiste sildegrynssuppa eller ikke? For bestemor gjorde det åpenbart allverdens forskjell. Hun var overbevist om at alt gikk bra i Afrika hvis bare jeg spiste den fordømte suppa. Dette har ført til at jeg i dag sleiker selv den siste sauserest av tallerkenen når jeg har trykket inn en halv kilo entrecote med fløtegratinerte poteter og grillet maiskolbe.Alt for de stakkars negerbarna i Afrika.

Men tilbake til sleikinga på frossent metall. Hva pokker er det som egentlig får mennesker til å finne på noe så utrolig dumt? Jeg kjenner personlig en fyr som gjorde dette gjentatte ganger. Bare min naturlige tilbakeholdenhet forhindrer meg fra å oute dette mennesket. Jeg bare nevner at han kjører en bil av merket Peugeot den dag i dag.

Strømgjerder en en annen oppfinnelse vi har for å finne ut hvem som er de naturlig dummeste av oss. La meg ta et eksempel på hvor dumme mennesker, feks i min hjembygd, kunne være. En gutt i bygda, ja jeg nevner ingen navn, fikk støt da vi skulle krype under strømtråden på vei til Svea for å fiske. Dette var naturligvis ikke noe særlig behagelig, noe han ga uttrykk for. Vi fikk trøstet ham med at hvis han tisset på tråden ville alt bli bedre.

Man kan si mye rart om et menneske som, etter å ha fått et støt, frivillig tisser på den samme tråden i tro på et annet resultat (på sett og vis ble det et annet resultat, det ble mye verre). Men hva skal man egentlig tro om et menneske som etter å ha rullet rundt med snurrebassen i fatle en stund lar seg lure til å gjenta suksessen? Det er ting som tyder på at han hadde en fremtid som ingeniør hos Renault, igjen uten at jeg skal komme mer inn på dette med franske biler.

Skolegang ser ikke ut til å være noen suksessfaktor hva intelligens angår. Til det kjenner jeg for mange som syntes de tre vanskeligste årene i grunnskolen var fjerde klasse. Noen av disse tjener i dag det tredobbelte av oss som tok høyere utdanning. Ok, noen andre av dem sitter på institusjon eller i fengsel også, men likevel. Hvis lønn skulle være en suksessfaktor er utdanning ikke noe å satse på.

Vi har politikere som mener at du må gå i deg selv når du opplever at du har gjort masse dumt og får svi for det. De mener det ikke er samfunnets skyld at du har vært så dum at du har blitt født feks i en krigssone i Somalia og som følge av dette befinner deg på et asylmottak i Kirkenes. Her er jeg selvsagt helt på linje. Dette er et personlig ansvar, akkurat som barn som velger feil foreldre og havner på barnehjem som følge av dette. Her er det viktig at disse menneskene selv tar ansvar for sine handlinger og lærer av dem.

I USA tar politikere virkelig ansvar på dette området. Donald Trump er et eksempel til etterfølgelse. Han uttalte følgende om drapsmenn: "Give them the death penalty. That`ll teach them"! Endelig en politiker som kaller en spade for en spade. En våpentilhenger fra samme land som ble spurt hvorfor han bar våpen svarte overbevisende at han bar våpen til selvforsvar. Da han ble spurt hvem han måtte forsvare seg mot var han klokkeklar da han svarte at det var mot de som hadde våpen.

Kongressmann Anthony Weiner i USA hadde en lei tilbøyelighet til å sende bilder av penisen sin til fremmede damer. Disse damene var selvsagt frekke nok til å lage et nummer av dette i media, noe som førte til skandale for noen år siden. Han slapp selvsagt unna med å love bot og bedring. Da han ble huket på nytt med slike selfier til en fremmed dame ble han ikke gjenvalgt selv om kona tilgav ham nok en gang. Etter at han for tredje gang har offentliggjort lemmet han åpenbart er veldig stolt av har kona valgt å forlate ham- Forstå det den som kan. Kvinnfolk kan jo være utrolig vanskelig å forstå.

Rikdom og suksess ser altså ikke ut til å være noen forsikring mot å gjøre dumme ting. Mennesker dummer seg stadig ut uten at vi forstår hvorfor. Hitler hadde sin teori. Han mente alt skyldtes jødene. Stalin på sin side hevdet hardnakket at kulakkene (selveiende bønder din ignorant) stod bak alle dumme i ting i verden, mens Mao forsøkte å forhindre dumme ting fra å skje ved å avlive alle med utdanning, en suksess Røde Khmer forsøkte å gjenta senere, ei heller de lykkes. Den nye teorien i dag er at det er muslimenes skyld. Vi venter i spenning mens dette evalueres.

Uansett ser det ut til fortsatt å være et stort mysterium hvorfor mennesker gjør så utrolig mange dumme ting. Jeg finner ingen klare svar, men konstaterer at svært mange dumme mennesker kjører rundt i franske biler.

Dobbeltmoral, verdens beste moral

Moral forstås for oss i vårt samfunn (og andres) som beskrivende for det sett normer, verdier og holdninger som forteller oss hvordan vi skal oppfatte ting og handle i forhold til. På enklere norsk (hvor man kaller en spade for en spade) kaller vi det en del av vanlig norsk folkeskikk (hva nå det til enhver tid måtte være). Vårt samfunn, som andres, har alltid noen voktere av den sanne moral. Hos oss er de gjerne kristne.

Ikke sånn å forstå at det å være kristen er noe svært spesielt. Jeg er selv kristen, selv om jeg nok i større grad forholder meg til sjefen selv, enn bakkemannskapet hans. Disse er her representert av de som er bedre kristne enn andre (mener de selv) og følgelig kan fortelle oss andre mer om hvordan Gud (les dem selv) forteller oss om hvordan livet skal leves.

Disse superkristne (de må jo være det siden de vet bedre enn oss andre) har som regel klare svar på enkle ting. Hvis du opponerer får du gjerne et par bibelsteder tredd ned over ørene slik at du skal holde kjeft. La oss feks ta dette med homofile. Et evig stridstema vi aldri går trett av og som dokumenterer hvor sexfikserte vi er. I Bibelen beskrives det tydelig hvilken styggedom dette er. Derfor skjønner vi jo hvorfor vi aldri skal kunne akseptere at homser lever ut sin legning. Her er det ingen tvil de gangene det beskrives, og straffen er lett å forstå.

Like mange ganger i Bibelen er det også beskrevet hvilken vederstyggelighet det er å spise skalldyr. Det går faktisk rett vest om vi ikke forholder oss til dette forbudet. Av dette kan vi selvsagt anta at alle som av religiøse grunner sliter med homofilt samliv aldri spiser reker. Det skulle vel tatt seg ut om gode kristne skulle sitte sammen og ha reker med loff og sitron. Her snakker vi selve djevelens verk.

Det kan jo være en viss trøst at Bibelen på ingen måte har problemer med at lesbiske har et samliv. det står faktisk ingenting om hva som måtte vederfares to kvinner som har sex med hverandre i boka. Av dette må det da være greit å slutte at dette er en helt grei handling. Ikke ulikt den legale handling det er å selge sin datter. reglene for et slikt salg er greie, de finnes i 2. Mos 21.7.
5. Mos 21.18 gir meg også en lettfattelig oppskrift på hvorledes jeg skal steine sønnen min hvis han ikke hører etter hva jeg sier. Det er alltid greit å vite hvilke regler man skal forholde seg til.

For damer (det er utrolig vanskelig å være dame rent bibelsk sett) bør dere for alt i verden unngå å bli voldtatt i byer.5. Mos 22.23 beskriver dødsstraff ved steining for damer som er uforsiktige nok til å bli voldtatt i byer. Det er uvisst hvordan man skal straffe damer som blir voldtatt i utkantsstrøk. Man er heller ikke særlig tydelig med å definere byer og den, får man anta, noe glidende overgang det er til utkantsstrøk. Er det for eksempel greit om du lar deg voldta i Beisfjord, evt på Øra?

2. Mos. 22.21 har vi kanskje mer bruk for. Her foreskrives dødsstraff for den som plager innvandrere, og er kanskje ikke den mest foretrukne blant enkelte av våre folkevalgte. For egen del er jeg jo mot dødsstraff, men kanskje trenger de som bryter dette enkle bud å bli tilsnakket av en prest eller noe slikt?

Jeg tar det som en selvfølge at de ovenfornevnte superkristne er klare over disse påbud og forbud. Noe annet kan vi vel ikke vente av mennesker med en så bra moral. Jeg er selv helt overbevist om at alle som helt riktig forfekter forbudet mot homofili sørger for at konene deres (det er merkelig nok flest menn som er opptatt av dette) på riktig måte ofrer to fugler den åttende dag etter endt menstruasjon som foreskrives i 3. Mos. 15.28. Her har prestene en viktig oppgave siden det er de som skal gjennomføre denne ofringen for at kvinner skal sone for sin urenhet. Er dette forresten utførlig beskrevet i prestens stillingsbeskrivelse?

Jeg er tydelig på at jeg har disse forventningene til de gode kristne som er motstandere av homofili fordi jeg selvsagt har høye forventninger til dem som så tydelig står for skriftens ord. Det skulle bare mangle om disse ikke skulle kunne være der for å kaste den første sten så og si, idet de åpenbart tar skriften bokstavelig. Noe annet ville jo vært dobbeltmoral. Disse menneskene er jo prisverdig opptatt av moral og da er vel deres eventuelle dobbeltmoral nettopp et uttrykk for en dobbelt så god moral.

For oss andre mindre gode, men ikke desto mindre kristne, er det vel bare å bøye seg i hatten (som skiløperen sa) over den fantastiske kunnskap superkristne har om hvilke forbud og påbud man skal følge i denne jungelen av slike, som Bibelen faktisk er. Det fremstår jo som mer og mer åpenbart at man kun trenger å følge noen av disse......

Moteriktig halshugging

Til alle tider har dimlinger av alle slag vært opptatt av hvordan de ser ut. Og gudbedre hvis de en dag oppdager at de ser annerledes ut en den gemene hop. Det eneste som er verre er hvis dimlingene er to kvinner og oppdager at begge har samme kjoler. Da er selvsagt hundreoghelvete ute.

Det dreier seg om moter. En plage som rammer en stakkar uvergelig i og med at man er far til tenåringsjenter. Ok. Jeg skal straks erkjenne at mine ikke er så ille at de har barbert vekk øyenbrynene for så å tegne dem på igjen. Så jævla dumme er de Gudskjelov og takk ikke.  Men klær og sko bør jo helst være innafor for å unngå at de er utafor.

Moter er i bunn og grunn enkelt å definere. Det er noe som er så stygt at vi stadig må endre det. Derfor har vi stylister. De er eksperter på hva som er stygt, upraktisk og jævlig dyrt samtidig. Et slags kinderegg med andre ord. Stylister er vår tids profeter. De går rundt og spår dommedag om du har sokker i sandalene evt bretter opp buksa di, Gud forby. Frelse oppnås ved å sette seg i frisørstolen og la dem frisere deg til du ser temmelig dum ut.

Stingtruse er et grellt eksempel. Ok, det viser absolutt interessante ting, men det hjelper jo lite når buksa er utenpå så du ser ingenting. Uten at jeg vet det tror jeg det må være ubehagelig å ha et tau i ræva, men hva vet vel jeg.

Tatoveringer er noe annet og langt verre, ja vi er jo tvungne til å se det. Hvem kom på at det kunne være en god ide å stikke hull i huden og fylle blekk inn? Vedkommende må ha likt blandingen av smerte kombinert med å se dum ut samtidig som det koster en formue. Enda verre om den tatoverte slumper til å være neger ( unnskyld, farget. Neger er jo ikke på moten). Er du svart ses jo svineriet knappest, noe fotballspillere ikke forstår, men de er gjerne ikke de skarpeste knivene i skuffen. Et tips til våre svarte, fotballspillende venner som ønsker å stikke hull her og der. Bruk hvitt blekk, da ser vi det.

Noe annet er jo at svineriet gjentar seg med ujevne sykluser. Da jeg var liten ble vi utsatt for høyhælte tresko og slengbukser. En dårlig kombinasjon idet de høyhælte treskoene (designet av en treskalle) førte til mangt et forstrukket leddbånd. Dessuten havnet slengbuksa stadig vekk i kjedet på sykkelen da det selvsagt ikke var på moten å ha deksel utenpå kjedet. Som følge av dette var det også på moten å havne på legevakta for å sy de kuttene dette førte til når man trynet med sykkelen. For ikke lenge siden var dette på moten igjen. Noe som viser at verden ikke alltid går fremover.

Halshugging bedrev vi tiden med i stor stil engang for lenge siden. Nå har stylister i MidtØsten funnet ut at det er høyeste mote på nytt. Det nye her er at det garantert ikke er homofile stylister som står bak. Regner med at vi om ikke lenge lukter på korsfestelse som highstyle igjen, denne gang formodentlig initiert at heterofile ultrakonservative stylistkristne.

For min egen del fører de stadige skiftene til at jeg av og til faktisk kan forveksles med noe moteriktig. Det er i så fall bare til forveksling likt. Jeg bruker nemlig bare behagelige klær og er dermed håpløst ute i enhver motesammenheng.

Men hvis det noengang blir på moten å være en halvgammel, grinebiter som stadig irriterer seg grønn over hvor dumme mennesker er villige til å se ut samtidig som de lytter til ekstremt uintelligent musikk og på toppen av det hele gir uttrykk for at jeg er en halvgammel grinebiter som irriterer meg over mangt og meget, så er jeg sannsynligvis blitt en trendsetter.

Hår og balsam.

Som eneste mann i et hus befolket med meg selv, fruen og to tenåringsdøtre skulle man tro at det var sko jeg skulle skrive om. Så feil kan man ta. Selv om damer generelt har et antall sko hver som kvalifiserer til et ekstra soverom pr person er det en ting de har mer av. jeg snakker selvsagt om balsam.

Balsam dere, dette uunværlige produktet som trengs til........noe med håret tror jeg. Det skal visstnok skvises inn i håret etter at man har skylt ut shampoen slik at et eller annet magisk skjer med håret. Personlig har jeg holdt meg unna svineriet i alle år. Mitt eget hår, som sjelden når å bli lengre enn noen millimeter langt, har sjelden påført meg noe slags behov for balsamens magi, hva det nå måtte være.

Men balsam må det være. Her om dagen telte jeg opp i våre to dusjer ikke mindre enn åtte sånne halvtomme balsamdingser. Jeg vet, som nevnt lite om balsam, men regner med at det er kjempeviktig siden tre damer trenger til sammen åtte forskjellige flasker. Jeg har tillatt meg å sjekke på andres bad når jeg har hatt anledning og funnet at dette ikke er noe som er helt spesielt for vårt hus. Damer samler på halvtomme balsamflasker. De skal også stå i dusjen samtidig.

Når da en stakkar kommer i dusjen opplever han at det finnes plenty med balsam, men forsøk å finne shampo. Ikke fan! Det er skåle tomt for shampo, men mengder av balsam. Det finnes selvsagt ikke shampo i hele fordømte huset, men balsam nok. Kjøper du flere shampoer endrer det ingenting. De forsvinner, evt transformeres til balsam.

Jeg lurer fortsatt på hva som er trolldommen med dette stoffet. En gang var jeg på sporet. Jeg skulle til en frisør i Oslobyen og ble bedt om å vente mens han friserte på en tass som satt i stolen. Tassen var i tyveårene og hadde ca 2 mm langt hår på hodet. Jeg må tilstå jeg undret på hva han gjorde der med så lite hår, men han om det. Han forklarte ihvertfall frisøren, unnskyld stylisten, at han slet med slitte hårtupper!!! Hva pokker? Han hadde jo bare hårtupper jo. (Er det overhodet mulig å anse det som i nærheten av normalt å hevde at man sliter med slitte hårtupper??? Debattema)

Jeg regnet med problemet løste seg fort og så frem til å får barbert meg selv ned til hans nivå, slitte tupper eller ei. Dette"åpenbare" problemet ble imidlertid diskutert i det lange og det brede før stylisten konkluderte med at han trengte noe spesialgreier til massevis av penger. dette skulle gnis inn i håret i tre måneder hver gang han hadde vasket det.

På tre måneder kunne fyren ha barbert vekk håret ti ganger og fortsatt ha mer hår igjen enn han hadde nå. Jeg greide selvsagt ikke å unnlate å påpeke dette selvsagte ressonement, men oppnådde bare å bli sett på som om jeg var en dinosaur. Litt sånn som kona og ungene ser på meg når jeg spør om mangelen på shampo kontra mengden av overflødig balsam. Stylisten så i nåde til meg og fortalte at spesialmidlet var en spesiell balsam som skulle greie opp med de slitte tuppene.

Jeg følte da at jeg var invitert inn i diskusjonen, men så feil kan man ta. Fyren skulle altså gni svineriet til masse penger inn i hodet hver dag og komme tilbake til stussing om en uke. Stussingen vet jeg hva kostet fordi jeg ble stusset etterpå, den kostet et lite statsbudsjett. Jeg ble altså utelatt fra diskusjonen, men ikke før jeg hadde forstått hele greia.

Balsam er noe tull stylister har fått mennesker med østrogenforgiftning til å tro er uunnværlig for håret deres. Det er bare tull og tøys, men stylistgutta tjener store penger på det. Dette er selvsagt fordi stylistene gjerne er homofile og damer stoler mest på homofile stylister. Det er bare å se det i øynene. Du har ikke sjangs å slå deg frem som stylist uten å være homo, sånn er det bare. Og skal du tjene penger må du ha dyr balsam og damer som er hekta på det.

Damene får altså et balsamkick og stylisten får penger. Hverken min homofile bror eller damene i huset vil bekrefte dette, noe som bare styrker min teori.

Campingplassliv 7

Campere er veldig opptatt av å skape en hjemmekoselig atmosfære. Når forteltet er satt opp kommer det fram bord og stoler, matter og duker. Noen har med seg både katt og hamster. Har enda ikke sett noen har hatt elskerinnen med sammen med kona, men kan ikke avkrefte at det skjer heller.

Det settes opp blomster på bordene. Her finnes vogner med feste til blomsterpotter på hjørnene. Om utviklingen fortsetter vil det bli vanlig at man setter poteter ved siden av vogna i fremtiden. Dette bør campingplasseiere planlegge for.

Campere er så opptatte av å gjøre akkurat det man gjør hjemme at man ofte lurer på hvorfor de i det hele tatt satte seg i bilen, hektet vogna på og dro langt av gårde. Dette med billig mat og drikke spiller selvsagt inn. Likevel trenger man ikke være rakettforsker for å regne ut at det er lite å spare når man tar kjøreutgifter med.

Til og med bygdekrangelen vi er så avhengige av tar vi med. Grunnen er enkel.  Når vi pakket ut av vogna og fikk sett oss omkring var mesteparten av nabolaget likevel naboer hjemmefra. Joda. Man reiser avsted for å oppdage noe nytt bare for å møte naboen i dusjkø.

Egentlig tror jeg campere innerst inne er veldig glade i naboene sine. De må være det siden de til og med er naboer på ferie.

Jeg tror campere egentlig kunne gjort hele greia både rimeligere og enklere. Om man satte opp et digert fortelt på huset hjemme, bestilte masse svensk mat og fikk levert drikke fra systembolaget, kunne man sluppet utgifter til campingvogn.

Man kunne koordinere innkjøpene med naboene, man griller jo sammen med dem likevel når man camper. Ungene trenger jo strengt tatt ikke reise til Boden for å leke med venner hjemmefra.

Man kunne rett og slett gjøre nøyaktig det samme med nøyaktig de samme venner og i tillegg ha mye bedre plass enn i ei trang vogn. På toppen av det hele ville man spart masse penger, man ville slippe do og dusjkø. Jeg nevner ikke engang dotømming.

På toppen av det hele kunne man hatt plen, poteter i hagen og fandens oldemor. Men viktigst av alt. Man hadde sluppet å henge i ræva på fruen når hun skal ofre til alteret i det hellige Ikeahelvete. Vik fra meg!

Campingplassliv 6

Gutta som driver campingplassen liker ofte å spille campere et aldri så lite puss. De lar gjerne en do være tom for papir. Da kan en stakkar fort bli sittende lenge, lenge og fundere på sitt neste trekk.

Det som da gjelder er å vente ut de andre som står i dokø. Nå kan det være temmelig mange i en slik kø og man må dermed være forberedt på å sitte en stund i hockey. Dessuten vanker det gjerne spitord fra de som står utenfor og skjønner at noen sitter over tiden.

Etter et par tre evigheter roer det seg gjerne. Tar ofte ikke mer enn to til tre timer. Da har man muligheten til å smette over til neste do for å gjøre ferdig jobben. Svenskene har det ikke med å ha bilde av kongen på do. Hadde de hatt det ville man selvsagt ikke tørket seg med kongen om det var vår konge. Hadde det dreid seg om svenskekongen hadde det muligens vært en annen sak.

Det er selvsagt mulighet for tre fingre bak og 111 på tapeten men man er da en herre og tar slikt med humør. Det er kanskje ikke like lett å ta det med humør for de som sitter i vogna og venter på vanndunken du skulle fyllt etter dobesøket mens kjeften vassflyter av tannkrem, men man gjør nå så godt man kan.

Humør er en forutsetning for å overleve denne type ekstremcamping. Dette gjelder spesielt når godværet kaster seg over en stakkar. Da fylles campingen i samme takt som blæra til naboen utenfor Cabbyen ved siden av. Han er glad i øl åpenbart.

På vår camping betyr dette at resepsjonen er stuet opp av folk i feriemodus og en campingplass nesten uten ledige plasser. Nå starter er darwinistisk prossess når de 20 ledige plasser skal fordeles på de 120 som står i kø. Campingplasspersonalet gjør sitt beste, men campernes pågangsmot og oppfinnsomhet kjenner ingen grenser. Litt som bobileiere. De kjenner heller ingen grenser og parkerer over grensa til naboen, gjerne på tvers.

Kampen er hard og det vises ingen nåde. Alle skitne triks brukes og de svakeste får intet. Ikke sjelden lurer en fyr seg inn gjennom den åpne bommen med vogna si og setter den på en ledig plass og satser på tilgivelse. Det får han ikke. Den indre justis på området er tøff. Folk fra Senja setter opp vigilantegrupper og driver ut svindleren.

Til slutt roer det seg ned og freden senker seg atter over plassen. Gutta fra Senja sitter i forteltet, drikker og skryter av seg selv, mens vi andre køyer. Nok en campingdag er over.

Campingplassliv 5

Etter noen dagers innaktivitet finner alle campere ut at de må trene for ikke å komme over grensen for hva de lovlig kan ha i totalvekt. Dette gjelder selvsagt ikke Kabeeiere med fete Mercedeser og enda fetere sjåfør. De gir jo, i henhold til radikale Hobbyeiere, fan i alt.

Derfor er de innbydende lysløypetraseene rundt Boden godt besøkt av campere som fortvilet forsøker å late som om alderens tann, kombinert med en fråtsende tilværelse over år, ikke har hatt invirkning på legemets tilstand. De lykkes bare sånn måtelig.

For de av oss med idrettsbakgrunn er situasjonen bare marginalt annerledes. Den er faktisk enda verre. Med bakgrunn i både NMgull og nordisk ditto, er man forsynt med en stor evne til selvbedrag. Når man hiver på seg løpesko og forsøker å leve opp til navnet på skoene trenger man det.

På en av mine (nesten) daglige treningsøkter la jeg altså i vei i "vissheten" om egen fortreffelighet alderen og vellevnet til tross. Den første kilometeren går alltid fint hvis man bare tar det med ro.  Siden jeg gjorde nettopp det var det ikke underlig at jeg etterhvert ble obs på jyplingen litt foran meg.

Det nevnte selvbedraget gjorde sitt til at mitt fordums jeg fant det for godt å ydmyke fyren. På det tidspunktet ble realisten i mitt nåværene jeg ytterst marginalisert, ja rett og slett oversett.

Da jeg var rett i ryggen på fyren så jeg at han var i 18-20års alderen. Jeg minnes svakt i ettertid at jeg så frem til å gruse ham. Jeg ventet til stigningene begynte på vår felles 10 km runde. I gamle dager var nemlig bakkene ikke bare mye kortere men også min force.

Jeg økte forsiktig på og passerte fyren mens jeg latet som om jeg pustet normalt. Han la seg 5 meter bak og ble der. På et tidspunkt nå begynte en del påtrengende realiteter å melde seg. Den nevnte pusten, eller snarere mangelen på denne, rapporterte inn med styrke.

Siden jeg jo er eldre og visere nå enn før fant jeg det opportunt å roe litt ned og heller legge meg i ryggen på ham. Dette fungerte bra for fyren holdt samme jevne tempo oppover. Så slo selvbedraget til for fullt idet jeg fant tiden moden for å trykke på den knappen det før i tiden brukte å stå twinturbo med kompressor og intercooler på.

Så vanvittig stort kan selvbedraget være at man faktisk tror denne knappen fortsatt eksisterer. Jeg lette etter men fant ingenting annet enn tomhet og smerte. Det gamle rykket, som tidligere parkerte konkurrentene kom, riktignok ikke som planlagt men det kom. Det rykket til i legger og lår mens lungene falt ut av munnen og klasket på lårene for hvert skritt, som forøvrig ble kortere og kortere.

Å si jeg ble parkert er forsiktig uttrykt. Jeg tror ikke han triumferte, ei heller hadde han medlidenhet med meg. Han brydde seg bare rett og slett ikke. Her la jeg alt jeg hadde i et taktomslag bare for å oppdage at dette ikke lengre eksisterte. Fyren bare løp lettbent videre mens jeg sank sakte sammen og følte meg svært svært gammel.

Jeg skal ikke gå inn på hvordan jeg kravlende og ålende slepte meg tilbake til vogna, kun nevne at jeg ikke har negler igjen, ei heller stolthet. Den forsvant da jeg forsøkte å henge meg på ei gammel røy med gåstol fra Hymerbobilen ved siden av oss mens jeg tagg om å få sitte på.

Det som gjenstår nå er å skaffe seg Mercedes,Kabevogn, evt bobil, caps med hender over pullen, grilldress og diger ølvom. Da er ydmykelsen komplett.

Campingplassliv 4

Som man ligger her på plassen, spiser god mat og nyter ditto drikke, vil det uvergelig slå en stakkar at dette neppe er særlig gunstig for magemålet. Det er jo ikke å komme forbi at campinglivet er en smule bedagelig i forhold til hverdagen.

Grillen greier knappest å bli nedkjølt før neste opptenning og nye fettdryppende herligheter skal svis og fortæres, samt skylles ned med øl, som ikke akkurat kan regnes som slankende. Dette siste kan man lett se av magen til mange av de erfarne campere.

Det har ikke lykkes meg å få en statistisk sammenligning som er å anse som signifikant, men det forekommer meg at campere med Mercedes som trekkvogn leder an i vomkappløpet. Fruene deres ser ofte direkte magre ut, noe som nok skyldes at deres ektemenn tar mesteparten av maten. Disse ekteparene er gjerne noe eldre og drar på Kabevogner.

Campere som foretrekker Audi har mange tatoveringer og svært bred dialekt. Fruene her er ofte røykere og har farget hår. Det finnes faktisk campere med franske biler. Det er reservert en egen ghetto for disse her på plassen.

Gneldrebikkjene ser ut til å være jevnt fordelt på alle slags typer, men det et spesielt eiere av Kabe, Polar og Cabby som har gjerdet inn tomta si hvor bikkjene løper rundt og gneldrer og driter.

Bruken av gassgrill og kullgrill er relativt jevnt fordelt, men kullgrillerne ser ned på gassgrillerne. I gråvær har gjerne erfarne camperektepar kliss lik grilldress. Til denne hører det med caps. Denne har gjerne et par kunstige hender over toppen som klapper sammen når man drar i snora under haken. Dette er selveste humoristene blant camperne. De ler buldrende hver gang de drar i snora selv om de er helt alene om det.

Det er endel campingbiler å se. Disse eies gjerne av kremen av de erfarne campere. De menger seg i liten grad med den gemene hop. Selv om de av og til svinger innom på plassen ser det ut til at disse helst frekventerer parkeringsplasser langs veien, gjerne med havutsikt. Langstranda ved Narvik er et eksempel.

Det finnes alltid noen hippiecampere. Disse har gjerne en gammel Saab og en Polar fra -70-tallet. Siden det ikke er plass til de 8 ungene kjører fruen bil nr to som er en enda eldre Saab. Denne gjengens vogn er såvidt 5 meter. Hver morgen myldrer gjengen ut for å få luft. De er svært støyende men ofte snille på bunn.

Hvor jeg selv havner i camperkategorien er ikke godt å si. Har noe å jobbe med når det gjelder ølvomma og min japanske trekkvogn går det 13 på dusinet av.