Bygdekrangler

 

Bygdekrangler er fascinerende. Man krangler i alle bygder, og har gjort det til alle tider. Det er ingenting som slår en god bygdekrangel hva underholdningsverdi angår. Krav som må oppfylles for å kunne defineres som bygdekrangel omfatter blant annet: gammel nok til at ingen kan huske hva den egentlig gjaldt, alle er enige om at motparten startet den, den fremmer bolyst for folk med humor, ellers ikke, og alle som ikke er del av den ler så rompa rister av deltakerne. Understreker; ler av dem og ikke med dem.

 

Bestefar hevdet at det var i Beisfjord bygdekrangelen ble oppfunnet og sa at jeg aldri måtte  flytte dit. Nå har jeg bodd i Beisfjord i 18 år og kan bekrefte at bygdekrangelen lever i beste velgående her. Ikke sånn at det plager meg, tilflyttere får heldigvis være nøytrale. Det er slik at om du spør noen fra familie A, så har de helt klart noe å anføre hva angår familie B. Da jeg flyttet til bygda fikk jeg høre fra en nabo tilhørende familie A at de fra familie B «just ikke er kjent for å arbeide seg svett». Noe lignende ble hevdet fra familie B`s hold vedrørende familie A. For ordens skyld; jeg er født og oppvokst i Håkvik. Her minnes jeg herlige gamle feider familier imellom, faktisk innad i familier også, ikke minst min egen.

 

Problemet med slike stridigheter er at de som regel har sitt opphav for fryktelig lenge siden. Idet jeg kjenner visse medlemmer av de to ovenfornevnte anonyme familier så vidt godt at jeg har kunnet spørre, gjorde jeg nettopp det. Jeg fikk bekreftet at de slett ikke så med blide øyne på hverandre, men ingen husker hvorfor. I Troms sies det at det var i Storfjord de fant opp bygdekrangelen. Uten å gå nærmere inn på Storfjordinger og deres sikkert utmerkede krangler, kan vi nok slå fast at bygdekrangler finnes overalt. Her i området er det slik at lokalavisa aldri har problemer med stoff i agurktiden. Journalister ringer bare til noen i Bjerkvik eller Gratangen. Her har de alltid gående opptil flere mer eller mindre utrolige stridigheter til andres store forlystelse. Jeg nevner bare skolekorpset i Bjerkvik med nedre aldersgrense 90 år eller der omkring. Den krangelen var en høydare og nådde til og med statskanalen. Selvopplevde ekspertkommentatorer på sosiale medier, vedlikeholder gamle, og starter nye krangler stadig vekk, til forlystelse for oss andre.

 

Jeg skal bevege meg inn på en skikkelig herlig bygdekrangel med røtter fryktelig langt tilbake. I Jerusalem har de kranglet i så mange år at ingen lengre husker hverken hvorfor eller hva de krangler om. De er bare forbannet på hverandre. Her, som i andre bygdekrangler, vet den ene parten at den andre parten begynte og at de selv selvsagt har rett. Om man skal mekle i konflikter er det gjerne slik at man som mekler må se om partene kan finne felles grunn, altså noe de kan enes om, for så å komme videre. I Jerusalem er de enige om felles grunn, det er at det var de andre som startet og dermed har skylden. De kommer aldri videre derfra.

 

Jeg kan med en gang avkrefte at dette dreier seg om jøder og palestinere selv om det jo er underholdende nok å følge norske debatter mellom mennesker som aldri har vært i Midt Østen, og langt mindre har særlig greie på annet enn at det selvsagt er den part de velger å støtte som har rett. Den bygdekrangelen er for så vidt interessant nok, men det er lite nytt jeg kan bringe til torgs her. Jeg velger heller å se litt på en annen av Jerusalems mange bygdekrangler. Den involverer hverken jøder eller muslimer, og jeg er temmelig siker på at veldig få som ikke jobber med religion og historie vet at den eksisterer. Den er underholdende nok likevel siden den involverer hele 6 parter.

 

Gravkirken, eller Oppstandelseskirken i Jerusalem har en lang historie. Det er viktig å forstå den lange historien fordi det aldri er mulig å anerkjenne en skikkelig bygdekrangel uten at historieforløpet er så langt tilbake at ingen andre enn ekspertkommentatorer på facebook kan uttale seg skråsikkert om den, og da kun etter dyptpløyende googlesøk av minst et minutts varighet. Andre leser heller faglitteratur over år og er mindre skråsikre. Uansett - kirkens historie kan spores helt tilbake til Hadrians gjenoppføring av byen etter Bar Kokhbas opprør i 132 e.Kr, og da som et tempel for guden Venus. Vi snakker altså om en skikkelig gammel bygdekrangel.

 

Vi tar noen kvantesprang og finner at det var Keiser Konstantin som beordret bygging av kirken i år 325. Historikere mener det var fordi hans kristne mor selv hevdet å ha funnet rester av det sanne kors der. Dessuten var Konstantin den første keiser som konverterte til kristendom. Offisielt regner vi at kirken var ferdig oppført på 400-tallet. Det er med andre ord gammelt nok til å være en bygdekrangel selv i Gratangssammenheng. Bakgrunnen for denne bygdekrangelen er altså kristendombetinget. Både jøder og muslimer holder seg langt unna, de har nok med sine egne krangler.

 

Fra kirken stod ferdig har ulike kristne grupperinger holdt liv i en seig bygdekrangel. I 1757 var området en del av det osmanske imperium. Sultan Osman den 3. ble etter hvert så lei bråket mellom de ulike kristne gruppene at han tok dem i ørene en etter en og banket gjennom et dekret kalt «Status Quo». Dette ble senere til en skriftlig avtale. Her deles retten til bruk inn i ulike områder mellom greske, katolske, armenske, koptiske, syriske og etiopiske kristne menigheter. Inndelingen gjelder ikke bare områder, men også kirkens eksteriør. Den slår fast at ingen av menighetene kan gjør endringer på eksteriør eller områder uten etter avtale med de andre kristne grupperingene.

 

Som man kan skjønne måtte dette ende dårlig. I 1846 ble 40 mennesker drept da pilgrimmer og munker fra 6 ulike trossamfunn røk uklar om hvem som skulle få bruke alteret først under en påskegudstjeneste. Senere har det med jevne mellomrom blusset opp stridigheter og bruk av vold har vært vanlig. Konflikten innehar alle ingredienser en god bygdekrangel forutsetter. Som i alle bygdekrangler finner man ingen løsning og selve kirken lider under sterkt forfall idet de ikke blir enige om den minste ting. Vedlikehold eller bygging må vente, det er like vanskelig som å forsøke og utvikle campingplass i Bjerkvik uten å få et helvete med naboer.

 

Senest i juni 2002 ble det bråk på plassen foran kirken. Munker fra den koptiske kirken kranglet med etiopiske munker, det gikk hardt for seg. Da de endelig ble skilt havnet 11 av dem på sykehus med til dels alvorlige skader påført av ulike relikvier og røkelseskar. Det startet den gang med at en koptisk geistlig flyttet på stolen for å få den i skyggen. Dermed havnet den visstnok inn på etiopisk område, noe som er nesten like ille som å trå et skritt inn på naboens elgvald i Gratangen.

 

Dette med stolen var et brudd på en avtale meklet frem for 250 år siden. Her slo man fast at ingen trossamfunn kan entre et annet trossamfunns område uten avtale. De kan heller ikke skifte ut en takstein uten at alle 6 parter er enige. Det virkelig morsomme dreier seg om «Den ubevegelige stige». Opp mot en vegg på kirken står en stige. Den antas å være fra tidlig 1700-tall, og har stått på samme plass siden noen rett og slett glemte den der, dermed omfattes stigen av avtalen. Den regnes som eksteriør og kan av den grunn ikke flyttes en millimeter. Stigen står i veien og har blitt forsøkt flyttet, endog stjålet, tilbakeført og har utløst utallige stridigheter mellom partene.

 

Slik ser man hvordan en skikkelig bygdekrangel oppstår. En stol eller en stige er alt som trengs bare aktørene er gjenstridige, sta og troillat nok. For de som enda lurer på hvorfor presumptivt voksne folk innenfor samme jaktlag i Gratangen fortsatt gidder å anmelde hverandre, sloss, og holde helvete i media om ingenting, kan de bare ta en tur til Jerusalem og flytte på en stige, eventuelt kalle et fjell for Narvikfjellet på facebook. Så er det bare å finne frem popcornet

 

Gi oss pragmatiske ledere

 

«Pappa, kan ikke du og mamma snakke om gamle dager»? Min mellomste stilte ofte dette spørsmålet da hun var liten. Hun yndet å sitte å høre på meg og fruen snakke om da vi var små, noe hun for så vidt fortsatt gjør. Selv slet jeg lenge med å ta inn over meg at min barndom kan omtales som gamle dager, men for mine barn er jo dette naturlig nok. I dag er det barnebarna som spør og bestefar gjør selvsagt sitt beste for å slå i dem skrøner av typen: «da bestefar var liten var det ikke slepebåter så vi barna måtte svømme ut med tau mellom tennene for å taue malmbåtene til kai». Det er vel noe med hvilket perspektiv en ser det fra. Selv er jeg akkurat like barnslig i dag som i barndommen, kanskje mer når jeg tenker meg om. Det er jo ingen eldre som lenger har noen form for dempende effekt på hva jeg sier, eller her skriver. Det er bare oppdragelsen, eventuelt mangelen på sådan, som har noen form for innvirkning på hva jeg gir uttrykk for eller ikke. Jeg har blitt gammel nok til selv å bestemme hva jeg skriver om og hvordan. Jeg er faktisk så gammel at jeg vet utmerket godt hva som tar seg ut eller ikke i folks øyne. Jeg har til og med utdanning i takt og tone fra befalsutdanning i forsvaret. På en god dag kan jeg til og med praktisere dette. Jeg også gammel nok til å drite blankt i hva som tar seg ut i folks øyne når det passer meg.

 

Da jeg vokste opp var det viktig dette med hva som «tar seg ut». Gutter skulle være slik og jenter slik. Gutter med hestehale var ikke ok. Hos de mest religiøst anlagte i hjembygda, var det slik at jentene hadde fletter og brukte skjørt. Når bestemor gikk til kirken, brukte hun skaut over håret, og Gud forby om man klappet i kirka når barnas vakre korsang endte, klapping i kirken førte lukt til helvete. Homofili tok seg ikke bare dårlig ut, det var forbudt ved lov. Min lillebror ble dermed født kriminell og er åpenbart familiens sorte får. Det var strengt forbudt å leke ute 1 juledag, selv om du hadde fått nye ski i julegave og været var fint. Det var en mengde ting som ikke tok seg ut eller motsatt. Du måtte til enhver tid ta hensyn til hva som tok seg ut, ellers ville garantert minst en fra generasjonen over påpeke dette. På den tiden tok det seg ut at menn hadde både 5 og 6 barn. I dag tar det seg ut at barn har både 5 og 6 fedre. Vi kan vel rolig konkludere med at jeg har kommet et stykke opp i årene, noe jeg lever godt med. Alternativet er betydelig verre.

 

På den tiden var det ikke funnet opp datamaskiner, og poststeinalderens mobiltelefoner var så digre at de var et helt løft for en voksen mann. De var dessuten så dyre at vanlige folk ikke hadde råd til en uansett. Om du hadde råd var det uansett så få andre som hadde råd at du likevel ikke hadde noen å ringe til. I den grad vi fikk bruke vanlig fasttelefon (det var også dyrt) måtte vi bruke retningsnummer i tillegg til husets nummer. Jeg kan endog huske telefonsentraldamene på Nesna, de som alltid visste hvem som var hjemme eller ikke. Sveivet du på telefonen svarte damene på «sentralen værsågod», så fortalte du hvem du ville prate med. Var kompisen du skulle ha tak i bortreist den helga fikk du vite det av sentralborddamene. De visste alt om alle. Det var selvsagt bare damer som jobbet der. Det skulle vel tatt seg ut med menn som sentralborddame.

 

 Jeg husker som guttunge godt AKP-ML (en politisk organisasjon som ville ha væpnet revolusjon), hvor medlemmer gikk i demonstrasjonstog mot automatisering av sentralen, når de ikke gikk i tog og demonstrerte mot noe annet. Det gikk alltid revolusjonære tog på den tiden. Det meste jeg husker om AKP-ML vil jeg for øvrig helst slippe å minnes. Mine tre første skoleår hadde vi de revolusjonære både som lærere og praksislærere, de hadde kuppet lærerskolen på Nesna. Der skulle revolusjonen starte med indoktrinering av barn. Blant de minst kontroversielle ting de lærte oss var at min far måtte dø siden han var kapitalist (han hadde arvet 300 mål dårlig skog, en ulønnsom butikk og tok lærerutdanning siden man ikke kunne leve av å være kapitalistisk småbruker og underskuddskjøpmann). Han måtte derfor dø når revolusjonen kom, forklarte de revolusjonære lærerstudentene oss små. Jeg gjentar – de voksne fortalte en syvåring at pappaen hans måtte dø når revolusjonen kom. Heldigvis hadde vi Kamerat Mao og andre kamerater som skulle ta seg av oss, var trøsten de ga oss som erstatning for drepte fedre. Takke fan for det. Har enda i voksen alder mareritt om jævelskapen. «Arbeidere i alle land, foren dere» var et av slagordene. I dag burde de dømmes til å gå rundt i tog til evig tid og rope «arbeidere i alle land, tilgi oss».

 

 Jeg husker også høyresidens President Reagan, og iran-contrasaffæren, samt støtten til diktaturer i sør og mellomamerika som det «demokratiske fyrtårnet» USA stod bak. Vietnamkrigen med dens forbannelser ble først avsluttet etter at jeg begynte på skolen. Dagens USA viser at fyrtårnet ser ut til å ha sluknet helt. Mennesker som bekjenner seg til politiske ismer, og politiske ledere med «enkle løsninger» er det mest skremmende jeg vet. Det har alltid vært slik at de fleste mennesker befinner seg en plass mellom politikkens bekmørke yttersider. Dessverre har det også alltid vært slik at det er fra fåtallet på yttersidene de mest høyrøstede kommer. Slik er det i dag også.

 

Jeg har mer sansen for lavmælte pragmatiske mennesker. For et par år siden, stod jeg på Oslo Sentralbanestasjon og ventet i kø på en kiosk. Jeg skulle ha en pølse med brød før toget til Kongsberg gikk. Foran meg stod en person som skulle vise seg å være muslim. Han gikk frem til disken da det var hans tur, pekte på pølsene som hadde bacon rullet rundt og spurte på ordentlig kebabdialekt om det var svinekjøtt i dem. Dama bak disken opplyste at det var svinekjøtt i pølsa og baconet er jo rent svinekjøtt. Fyren tenkte seg om og uttalte så: «Gi meg en pølse men uten bacon, det blir litt mindre haram og jeg er veldig sulten. Allah vil forstå». Deretter lo både han, jeg, og dama bak disken godt. Pragmatiske mennesker altså. Det finnes ikke noe bedre.

 

I min oppvekst hørte vi lite om muslimer, eller muhammedanere som bestemor omtalte dem. På den tiden var terrorister stort sett kristne eller fra ytre venstre fløy. Jeg minnes uten glede RAF i Vest-Tyskland, IRA i Nord Irland og ETA i Spania. Hver dag bragte nyheter om angrep, vold og jævelskap, i Jesu, nasjonalismens eller revolusjonens navn. I dag er det ekstremister fra ytre høyre og religiøse fanatikere som bråker mest, de er til forveksling lik min ungdoms bråkmakere. Hver gang uenighet oppstår, kommer «debattanter» fra yttersidene kravlende frem i kommentarfeltene. Ingen av dem kan stave pragmatisk, samarbeide, demokrati, eller fredelig sameksistens.

 

I dag er det slik at kommentarfeltene i sosiale media overstrømmes av ekstremister fra yttersidene av det politiske spekteret. Alle har den enkleste og beste løsningen. Den består som regel av å fjerne de som tenker annerledes enn dem selv. De krever ytringsfrihet for alle, unntatt meningsmotstandere De føler seg alvorlig krenket av saklige motargumenter. Tillater du deg å være uenig risikerer du å bli skjelt ut som jævla sosialist, kommunist eller fascist avhengig av hvem du er uenig med. Innestemmen, som selv barn lærer i barnehagen, beherskes dessverre ikke alltid av besteforeldrene deres. En enkel diskusjon ender lett opp med det blåses noen sikringer før det brøles ut: «din jævla sosialist», eventuelt «din jævla fascist». Det er ikke nødvendigvis vettet som tynger.

 

Jeg vemmes av politiske ledere, kommentatorer eller Hvermannsen som populistisk fremstiller meningsmotstandere som landsforrædere, idioter og elitister, eller tillegger dem mål og meninger de aldri har hatt, i den hensikt å vinne en debatt. En debatt vinnes ikke. En god debatt fremmer argumentasjon og åpner for å forstå de du er uenige med uten at du nødvendigvis blir enige med dem. Hva med å diskutere saklig, åpne for å endre mening, eller akseptere at vi kan ha ulike meninger uten å omtale andre som fiender, idioter og landssvikere. Hva om vi heller valgte ledere som den pragmatiske pølsespiseren jeg omtalte ovenfor? Jeg tror bestemt at det ville vært bedre enn de vi har gitt makten i store deler av verden i dag, og helt klart bedre enn den illsinte mannen jeg møtte på en parkeringsplass her om dagen som mente at «JÆVLA SOSIALIST» var den beste måten å uttrykke seg på når argumentasjonen sviktet.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Isaac Newton, din jævla kødd!

 

Isaac Newton, din jævla kødd!

 

Verden var forutsigbar og grei. Vi visste hva som skjedde og vi visste hva som kom til å skje. Vi kommer til å dø en eller annen gang tenkte vi. Vi trengte ikke å stille spørsmål om det som var elementær kunnskap. Det var bare å forholde seg til det som skjedde og det var vi vante med, vi visste jo ikke bedre. Så kom Isaac Newton og lærte oss om tyngdekraften. Etter dette ble verden for alminnelige nordlendinger endret til det verre.

 

Jeg tenker på de lekre jentene jeg gikk på skolen med for mange år siden. Uten tyngdekraften hadde de enda hatt sånne spretne pupper helt uten å fylle dem med alskens remedier, som de gjør i dag. Etter hans arbeide ble vi vitne til en dramatisk endring jo eldre damene ble. Det er herfra begrepet navlebeskuende kommer fra. Tyngdekraften har fart ille frem med puppene til damer på min alder.

 

Bedre er det ikke med menn på min alder. Før kunne jeg bende et spett over morrabrødet før frokost. Nå har man dessverre ikke den samme armstyrken mer, så det går ikke lengre.  Sannheten er vel den at kompassnåla også blir rammet av tyngdekraften. Den peker mer og mer sørover med årene. Skal man være sikker på å kunne imponere fruen med et anstendig morrabrød, må man gå på hendene. Akkurat det har heller ikke blitt lettere med årene. Jeg går ikke lengre på hendene, jeg går på trynet ned i gulvet. Manglende armstyrke og Newton har ødelagt alt.

 

Før i tiden var det meste enklere. Dødsårsaker for eksempel. Newton og andre forskere har til fulle vist oss hvor mye dårligere stelt det er med det meste nordpå også her. Før om årene hadde vi to dødsårsaker i Nord Norge. Enten stumpa vi på havet eller vi stumpa på land. Grei skuring det. Ingen grunn til å bruke energi på obduksjon. Døden skal jo ha sin årsak, før var det enten eller. Nå om dagen har vi fått vite hvor ille det står til her oppe. Tidligere gikk vi rundt og ante fred og ingen fare uten å forstå at vi hadde høyt kolesterol eller blodtrykk, som ville føre til hjertesvikt. Nå vet vi det, og er tvunget til å gå rundt med en evig redsel for å dø.

 

For å finne ut av dette går vi til legen. Sånne hadde vi ikke så mange av før, og hva skulle vi vel med dem? Det var jo ingen sykdommer vi kjente til. Før i tiden ble gamlingene ofte så gamle at vi måtte avlive dem selv. Nå om dagen er vi nesten heldige om vi lever til vi er konfirmerte. Og late…. Ungdommen nå om dagen er så late at de ikke en gang gidder å skulke skolen. I min ungdom hadde vi energi nok til å brenne heimbrent og drikke oss fulle på. Det var et langvarig slit å greie å bli rusavhengig. Slikt tar faktisk tid med heimbrent. Det smaker jævlig og må tvinges ned. Det var bare de tøffeste og mest dedikerte som gadd å stå i det lenge nok til å bli rusavhengige. Nå om dagen er det superlett å bli rusmisbruker med hasj og amfetamin og sånt. Alt skal være så enkelt i dag.

 

Før radioen og legene kom visste vi ikke hvor dårlig det stod til. Vi levde uten å ane at vi til enhver tid stod i fare for å dø av en eller annen sykdom. Nå vet vi at vi alltid er kjempesyke av et eller annet. Dermed må vi til lege for å finne ut hva vi er syke av og så har vi det gående. Ta med avføringsprøve skriver legen. Før i tiden her oppe hadde vi så lite mat at det kun var de mest velbeslåtte som hadde avføring. Dermed fikk ikke folk nordpå vite om alle de skumle sykdommene de hadde før de stumpet av og da spilte det jo ingen rolle lengre. Nå titter legen i dritten din og finner ut at du har kreft.

 

Folk var tøffere før. Under krigen hadde vi staute karer som stilte opp og kriget i kampene om Narvik. De var så tøffe at de ikke en gang trengte medaljer eller krigspensjon. De ante jo ikke hvor ille de egentlig hadde det under kampene, så de forstod jo ikke at påkjenningene de fikk under krigen var større enn dagliglivet på bygda her oppe. Så kom det selvsagt noen leger sørfra og fant ut at de hadde PTSD. Hadde vi sluppet legen hadde det vært greit, men ikke fan. Nå forstod jo veteranene hvor dårlig det stod til med helsa. Er det rart de begynte å drikke?

 

Da jeg vokste opp visste vi at livet var en seksuelt overførbar sykdom med garantert dødelig utfall. Vi hadde ikke golfbaner, men visste at livet var som å spille golf. Det var en rekke harde slag før du endte i et svart hull. Ingenting å tenke på altså. Det som kom det kom, uten at vi trengte å tenke så mye over det. Etter hvert forstod vi hvor ille det egentlig stod til. Da fikk vi selvsagt psykiske sykdommer av bekymringene dette skapte også.

 

Når du ikke visste om psykisk helse, var det heller ingen psykiske lidelser. Vi hadde en diagnose i gamle dager. Folk sleit med nervene. «Nu slit han Jens med nærvan» kunne bestefar si, han drev butikk. Da pakket han en eske med varer og sendte meg opp til Jens med varene. I huset til Jens var det mørkt. Da visste vi han slet med nærvan. Reglene var enkle; ring på og forlat. Jens fikk mat mens han slet med nærvan. Senere kom han på butikken og betalte og alt var i orden. Hadde Jens levd i dag, hadde han nok sultet i hjel siden butikken er nedlagt. Butikken til bestefar var helsestasjonen i hjembygda.

 

Som tiden gikk, forstod vi hvor ille det var her oppe. Da forstod vi også hvor vanskelig de måtte ha hatt det sørpå. Der vi først ble forbannet fordi søringene fortalte om hvor ille vi egentlig hadde det her, forstod vi etter hvert at det var søringene det egentlig var synd på. De hadde jo visst om alle disse sykdommene og lidelsene hele tiden. De hadde i alle år  måttet leve med det før vi forstod noe som helst av problemene. Det er mest synd på søringene, de visste jo om om Isaac Newton. Den jævla kødden!

 

 

 

Å stå frem

 

Å stå frem

 

Aviser er fortsatt en viktig del av hverdagen min. Nå om dagen i digital form, noe som dokumenterer at man følger med i tiden, som om man hadde noe valg. Det som irriterer meg mest med omlegging til digitale plattformer er at det er så upraktisk å slå i hjel fluer med PC eller mobiltelefon. Dessuten fungerer PC dårlig i en varm og fuktig badstue, mens avis her er helt konge. Når man leser i dagens medier, finner en at mer og mer av det stoff man tidligere fant interessant, du vet uvesentlige ting som krig og fred og sånt, er byttet ut med ting som virkelig gjenspeiler dagens nyhetsverdi. Vi snakker her om de ting som virkelig betyr noe, hvem som sa hva til hvem på en eller annen realityserie, hvilken kjendis er dummest (finnes det noen smarte?) eller hvilken kjent idiot kan overleve lengst på tørrfisk og skitprat på en øde øy. Har forstått at det i hovedsak dreier seg om at TV2, NRK, eller hvilket medium det nå er, finner en ukjent fyr på gata. De lar ham delta i et program hvor han konkurrerer med 40 andre om å få ligge med kronprinsessen (Ok. Det var litt før hun ble kronprinsesse og menget seg med Epstein og andre pedofile). Der har han sannsynligvis blitt smittet med klamydia, fått kjendisstatus og kan da delta i samme serie, denne gangen med andre «kjendiser», rekruttert på samme måte.

 

Alternativet til dette er at samme TV-kanal ringer opp en eller annen «has been»-kjendis, som for eksempel deltok norsk melodi grand prix i 1983 eller der omkring. Vedkommende vil gjerne oppleve å bli sett og omtalt igjen, for det er jo så trist å leve utenfor rampelyset, kanskje få fart på en karriere som aldri tok av, og da er en kjendisreality en bra start. Som dere skjønner er ikke dette helt min greie men hver sin lyst. Smaken er som kjent som baken, hårete og delt på midten. De som sender dette ser jo ut til å tjene penger på reklameinntekten dette genererer, noe som jo er en ærlig sak.

 

Det som virkelig setter fart på en forfalt karriere, altså etter at den forsofne kjendisen har blitt relansert gjennom en slik serie, evt den tidligere bryteren/håndballspilleren som må gjøre noe for fortsatt å bli gjenkjent på gata, er når vedkommende tar i bruk det ultimate for å komme på banen igjen. Det dreier seg om å stå frem med noe. Kari Traa var genial i så måte. Hun stod frem i media nesten naken i dusjen med hånden stukket ned i trusa. Dette ga selvsagt en mengde kommentarer i alle medier om hvor fantastisk det var at hun endelig stod frem. Herav kan vi slutte at om du føler for å vise frem et bilde av deg selv i bare trusa, med hånden stukket ned til genitaliene er det noe positivt, gjerne noe alle bør gjøre. Stå frem, stå frem! At hun tjente grovt på salget av egne truser er jo vissheten hun ler av hele veien til banken.

 

En ikke ukjent barbiedukke fra Harstad skapte for en tid siden furore med å legge ut et bilde av noe som kunne se ut som en liten pose med kokain, selv trodde jeg hun skulle fyre opp i ovnen med en sånn opptenningssak men jeg er jo så godtroende. Dette avstedkom selvsagt det godt beregnede ras av fordømmelse i media. Barbiedukken tjente en årsinntekt bare første uka av mediestormen. Etter en tid dabbet interessen av. Da stod hun selvsagt frem og fortalte om hvor vanskelig tiden etterpå hadde vært for henne, noe som igjen genererte en ukes tid med sympati i de samme medier, og igjen en solid inntektsøkning. Barbiedukke med juksepupper og falsk rumpe javel, men smart nok til å vite hvordan hun tjener gode penger på sine ikke fullt så smarte følgere.

 

Siden det jeg nå skriver også fremkommer på en blogg, for den som gidder å følge med på slikt. Til og med en blogg med rosa farge i bakgrunnen, er jo jeg også å anse som en slags rosablogger. Kanskje jeg også kan tjene litt på dette. Har faktisk vurdert å stå frem på torget i byen kun iført boxershorts, med hånda i et godt grep rundt det som befinner seg nedi der, altså bare nesten like offentlig som Kari Traa. Dette burde kunne gi en brukbar lønnsøkning. Dessverre er jeg redd de eneste som ville tjene på dette er ekstramannskapene politiet ville kalle inn for å bure inn en åpenbart gal skolerådgiver som blotter seg på gata. Kjendis ville jeg sikkert ha blitt, om enn ikke helt på samme måten som planen var. Får nok nøye meg med statens lønnsregulativ, jeg har i hvert fall til salt i såret, om ikke annet.

 

Det som uansett er sikkert er at sex selger. Om jeg skulle stått frem med noe, måtte det altså  ha noe med sex å gjøre. Å stå frem med at jeg er en helt vanlig heterofil mann og trofast mot kona holder ikke. Det er for kjedelig. Hva jeg og fruen, et ektepar oppe i årene, bedriver på soverommet er forhåpentligvis ikke særlig interessant for allmenheten. Å stå frem som nekrofil eller zoofil, gir mer blest, men jeg tror neppe det gir klingende mynt i kassa, snarere tvert imot. Nei det er nok best å holde seg til fruen og samtidig holde våre hjemlige aktiviteter på soverommet og langt utenfor media. Selv om sex selger er nok tiden ikke moden for halvnakne gamle gubber med ene hånden i trusa og et barbert marsvin i den andre, og godt er nå egentlig det.

 

 

 

 

 

 

Kjønnsrollemønsteret hos hyener

 Hos hyener er det slik at hunnene fødes med tenner. Disse bruker de til å herse med brødrene, skade dem og gjerne drepe dem. Er det flere hunner, går det veldig dårlig med de svakeste. For gutta handler livet om å please sjefstispa, ikke ulikt.......ja dere vet. Vi snakker om et matriarkalsk samfunn hvor kjerringa bestemmer alt. En hanne kan bli ektemann for sjefsbitchen. Han må gå henne til hånde i alt. Han må jakte og han må passe unger. Han må vente med å spise til sjefen har spist. Gjør han alt riktig kan det hende han får seg et nummer. Hadde tenkt å dra noen paralleller her, men fruen mener at jeg egentlig heller har lyst til å la det ligge. Jaja, sånn har de det hos hyenene

Angrepet på Venezuela

 

USA har militært intervenert i Venezuela. De har arrestert presidenten i landet og sier nå at de reelt har tatt makten. Her til lands er det selvsagt mange som stiller spørsmål ved lovligheten av alt som skjer. Det er mange som mener USAs angrep er ulovlig og må regnes som et angrep på et annet land, forsøk på ulovlig innsetting av eget styre, og defacto en okkupasjon, ikke ulikt Russlands forbrytelse mot Ukraina.
Bruk likevel til å se på noen åpenbare kjensgjerninger. Vi snakker tross alt om en autoritær president som diktatorisk har brukt militære mot egne borgere for å tvinge sin vilje gjennom. Vi snakker om en president som bruker sin makt til å berike seg selv og sine kompiser gjennom åpenlys korrupsjon og som gir egne slektninger penger og makt. Vi snakker om en president som presser gjennom kontroll over massemedia med henblikk på å manipulere valg og ikke gidder legge skjul på det engang. Vi snakker om en president som snakker om demokrati men som ved hjelp av autoritære metoder undertrykker meningsmotstandere. Vi snakker om en president som etter eget forgodtbefinnende arresterer og stiller folk for retten bare fordi de er uenige med ham.
Presidenten i Venezuela er vel ikke noe særlig bedre han heller🤔

Begravelsespedagogikk

 En liten sann historie fra oppveksten: En vakker dag for lenge siden, kom jeg tuslende hjem fra skolen. Utenfor hos oss stod nabogutten Eirik, en del år yngre enn meg, og gråt sine modige tårer. Han hadde funnet en død spurv og møtte med dette dødens definitive endelighet, uforståelig som den kan være for en liten gutt. Ingen trøst hjalp, så jeg foreslo en skikkelig begravelse for fuglen. Jeg tok Eirik med i garasjen, snekret et lite kors, svidde inn spurv og årstallet med svipenn, så grov vi en grop i mammas blomsterbed. Deretter gravla vi den lille og satte opp korset. Jeg leste fadervår og sang en salme. Eirik syntes dette var så vakkert at humøret steg til uante høyder. Slik gikk det til at fuglen ble begravet 2 ganger. Den første begravelsen var så vellykket at Eirik insisterte på å grave den opp og gjenta suksessen.