Fair play

Det heter seg at man skal smile til alle man møter på sin vei mot toppen. Det er de samme du ønsker skal smile til deg når du trer ned fra maktens tinder. Det kan nok være lurt å smile til de du møter på vei opp, men det er fordi de da ikke er oppmerksomme nok når du møter dem på vei ned. Da er det lettere å gi dem et kne i pungen slik at du kan snu og karre deg til makten igjen.

Dette med fair play er en merkelig oppfinnelse i grunn. En gang hadde jeg med en «søring» altså en sånn byfyr sørfra, som skulle gå med meg på jakt. På vei opp mot fjellet så jeg en rype som satt på en stein. Jeg hev opp hagla og skjøt, og rypa falt. Han søringen ble helt vill og mente dette var uetisk jakt. Jeg hadde jo ikke gitt rypa en sjanse. Jeg prøvde å forklare ham at jeg ikke var på idrettsbanen, men på jakt. Jeg skulle skyte rypa, ta den med hjem, og spise den.

Jeg var da, som nå, helt og totalt uinteressert i å gi rypa en sjanse. Dessuten er det jo mye lettere å treffe rypa når den sitter i ro enn når den flyr. Vi ble, som ventet, ikke enige, uten at det plaget meg nevneverdig.

Men tilbake til dette med å karre seg til makten. Mange land i Afrika har ledere som heller ikke ser vitsen med fair play. Etter å ha greid å vinne valget, komme til makten, og styre med mer eller mindre heldig hånd, ser de ikke noen grunn til å gi makten fra seg. Det har sine fordeler å være diktator. Dermed kommer dette med å sparke motstandere i pungen inn.

Når folk vet at du tupper dem i pungen om de utfordrer deg har de en tendens til å la være å utfordre. Dette synes å være pensum på diktatorskolen. Se nå bare på vår venn Vladimir rett over grensa. Han vet å tuppe folk i pungen han, og han blir nok sittende lenge. Kompisen hans i Zimbabwe, gode gamle Robert, vet alt om dette. Derfor koser han seg med makten og vet at han dør med presidenttittelen intakt. Han er styrtrik og har råd til internasjonale sanksjoner. Det er nok noe annerledes stilt med befolkningen, men who cares?

Uten sammenligning for øvrig driver heller ikke Petter Nordthug med noen omfattende form for fair play, ihverfall ikke om vi skal tro på konkurrentene hans. Han vet jo godt at han vinner om han bare henger på hele løpet for ingen slår ham i spurten. Om målet er å vinne lykkes man gjerne best når man ikke gir andre en sjanse kan det se ut som. Våre egne politikere er interessante i denne sammenheng. Her ser det ut til at det å dolke hverandre i ryggen er en forutsetning for å komme videre.

Fair play blir aldri noen vinnermelodi på Stortinget. Nei mottoet ser ut til å være å vinne for enhver pris. I idrettslig sammenheng ville jeg nok personlig følt at seieren smakte bedre om den ble vunnet ved hjelp av fair play, men rypa smakte uansett godt.