Om å glede seg

Har tenkt endel på dette med å glede seg. Jeg sitter nemlig nettopp nå og gleder meg til å reise til Tyrkia. Før i tiden var gleden egoistisk. Som barn gledet man seg til harde pakker til jul. Man gledet seg til bursdagen fordi man fikk gaver. 

Alt handlet mest om egen vinning. Dette endrer seg etterhvert som man blir eldre. Nå gleder jeg meg selvsagt til jul, ikke primært for gaver lengre. Jeg gleder meg til å ha fri, nyte mat og drikke og tenke på hvorfor vi feirer jul. Mest av alt gleder jeg meg over barnas glede. Det er helt utrolig gøy å se de vanvittige forventningen de har til jul. 

Så også med ferien i Tyrkia. Må innrømme at jeg er smått bekymret over hvordan jeg skal overleve 2 uker uten en dritt å gjøre annet enn å ligge i ro i en solseng i altfor mye varme. Men ungene gitt. De er så forventningsfulle at det gjør hverdagen morsom. 

Glede handler altså mer om å unne andre noe bra og det er jo riktig sympatisk. De samme barna er jo også en stadig kilde til bekymring. Man undrer seg stadig om hvordan det går med dem. Vil de få utdanning og jobb? Vil de bli gagnlige borgere av landet og være snille og flinke?

 Eller vil det gå dem ille? Kanskje så ille at de kjører franske biler og heier på Liverpool? Nesten ikke til å holde ut, men jeg håper de holder seg unna det og stoffbruk, noe som vel er en forutsetning for å falle dypt nok til å kjøre Peugeot og nynne "You never walk alone". 

Hvis jeg blir riktig ordentlig gammel og sitter hjemme i badstua med en kald øl 105 år gammel, kommer jeg nok fortsatt til å glede meg. Da vil jeg glede meg til også den yngste av ungene havner på aldershjem slik at jeg slipper å bekymre meg mer om dem.