Tyrkia og franske biler

Sittende/liggende i Tyrkia (stryk det som ikke passer) under det gamle osmanske rikets hete sol gjør man seg noen tanker. Noen av tankene går til fornuften i det å sitte stille og tylle i seg øl, og fører til at man tar jogeskoene frem og løper en time. Det kan sies mye om å ta en løpetur i 40 grader. Det kan faktisk sies jævlig mye, men gitt temperaturpåkjenningen fraholder jeg meg fra det nå. 

Det man ser  på denne måten, løpende altså, er et usminket bilde av hvordan det står til i dagens Tyrkia. Jeg må her fremholde at, alderen til tross, er jeg fortsatt i stand til å tilbakelegge en anstendig distanse løpende. For jevnaldrende som føler seg kallet til å lage humor av dette kan vi diskutere det mens vi løper en tur. 

Nok om det. Jeg har jo lenge hatt mer enn et skjevt øye til franske biler. Når man ser seg om i dette store landet, forstår man at min antipati mot ubrukelige kjøretøy må analyseres i en langt større sammenheng enn jeg så langt har forstått. Studier i marken gir ofte et større perspektiv og jeg ser det hele klarere nå.

 I Norge har jeg trodd at vi har blitt overstrømmet av biler av tvilsom kvalitet av prismessige grunner. Dette er selvsagt feil. Det er ikke mulig å tjene penger, uansett priser i Norge, på biler med mindre de virker. Dette pga norske garantilover. Altså må det være andre grunner til at bilene tvinges på de mindre kvalitetsbevisste blant oss. 

Vi må tilbake til franskmennenes atomsprengninger på Mururoaatollene på nittitallet for å finne grunnen.  Norge protesterte kraftig på dette dengang ( engang var vi faktisk villige til å stå opp for noe). Dette gikk ikke upåaktet hen hos stolte franskmenn. De skulle ha seg frabedt at en lilleputtnasjon høyt mot nord skulle være uenige med dem. Derfor vedtok den franske regjering, over et par glass dårlig fransk rødvin, at Norge skulle straffes hardt. Dermed ble landet overstrømmet av disse merkelige kjøretøyene, som unntaksvis virker. 

I lys av norske garantibestemmelser ble dette selvsagt en dyr affære. Saken er den at hver fransk bil i Norge er et blødende sår i den franske økonomi på linje med min private boikott av konjak etter prøvesprengningene, med tanke på å skape forvirring i den franske økonomi ( Jeg venter en telefon fra den franske president med bønn om å kjøpe konjak istedenfor brandy av alle andre lands kvalitet for å berge Frankrikes økonomi). 

Hva som virket best av min boikott, eller salg av franske biler er vanskelig å si noe sikkert om. Her er det min løpetur i Tyrkia kommer inn. De stakkars fattige tyrkiske bønder, som ikke har andre ønsker enn å leve i fred i tillegg til at det må gå til helvete med de forbannede grekerne, må betale prisen for vår motstand mot atomprøvdsprengningene. 

For å få tilgang til franske våpen de kan skremme grekerne med må de importere monstermengder av franske biler. De som må betale prisen er selvsagt bøndene. Du ser ikke en tyrkisk minister i fransk bil. Landet, ihvertfall det jeg løpende rekker over, drives fremover/bakover av biler av fransk opprinnelse. Det meste heter Renault og tilsvarer et fransk billigmerke, noe som sier sitt. 

Da Renault for noen år siden bestemte seg for å satse på kvalitet, brukte de store midler for å lære sine ingeniører å stave ordet. Etterpå brukte de like store midler på å lære selgerne å uttale det. Dette bilmerket et det altså som kjører varer til og fra i Tyrkia. Med de begrensninger ytringsfriheten har i dette prøvede landet er det selvsagt vanskelig å protestere. Her kan franskmennene fritt finansiere underskuddet salget i Norge genererer. Alle kjører franske biler. Det er derfor Tyrkia virker så dårlig. Sannheten må skjules og dermed blir det begrensninger på ytringsfriheten. 

Skal man få til et reelt demokrati i Tyrkia med ordentlig ytringsfrihet må man med andre ord starte med å fortelle sannheten om franske biler i Norge, samt gi de stakkars fattige bøndene i Tyrkia biler som virker. Og alt dette vet du nå pga min treningstur i 40 grader i Alanya.