Konger og likestilling

I Norge har vi hva vi kaller et representativt monarki. På mange måter en form for anakronisme fra svunne tider. Likevel vil vi absolutt beholde vårt kongehus, dvs så lenge Vahrig Mehn ikke blir prins med arverett, noe som lykkeligvis ikke kan forsvares under konstitusjonen. Slik sett har vi det fint. Damen som har personlig kontakt med engler er gift med en like gal mann og alle synes det er greit. Det viser at de kongelige faktisk er litt folkelige også. 

Kongen har i prinsippet enorm makt. Han kan faktisk nedlegge veto mot ethvert lovforslag som fremlegges. Han skal nemlig også underskrive før det blir noen lov. Sånn sett bestemmer han alt mellom himmel og jord. Omtrent som feministene vil ha det til at samfunnet fungerer hva menn og makt angår. Jeg og kongen er egentlig i samme båt. Vi burde faktisk hatt oss faste fredagsmøter i badstua hvor vi kan klage vår nød til hverandre. 

Problemet er jo at vi begge er staffasje. Vi hevdes begge å representere maktfaktorer. Kongen gjennom konstitusjonen og jeg som følge av et mannsdominert samfunn. Problemet er imidlertid det faktum at kvinner og storting faktisk er sanne søsken på jord. De sitter begge på makten bokstavelig talt. Hvis Kongen prøver seg med et nei, er det i praksis å abdisere iht til Grunnloven. Hvis jeg prøver det samme heter det ikke å abdisere, men i praksis fungerer det sånn. 

Når stortinget setter seg på makta si må kongen pent lytte og akseptere, ikke ulikt hva menn utsettes for. Sånn fungerer verden og det er det lenge siden ektemenn kunne gjøre noe med. Prøver vi å benytte vår påståtte makt, må vi pent abdisere. Eksempelvis kunne kongen nekte å godkjenne en lov om likekjønnet ekteskap. Dette ville i så tilfelle bare ført til en kort pause hvor han måtte levere inn effektene sine, kronjuveler og slikt, før den nyvalgte presidenten i den norske demokratiske republikk ville kunngjøre at nå kan alle gifte seg med hvem de vil. 

Hvis jeg forsøker noe like hodeløst, for eksempel ved å insistere på å følge loven (den finnes) om felthustru. Det innebærer at som norsk offiser kan jeg i prinsippet verve meg til en kontingent i Afganistan eller lignende. Hvis de fortsatt vil ha meg vel og merke. Er jeg da lenge nok i tjeneste kan jeg ta meg en felthustru. Dette innebærer at jeg etter loven kan være utro uten at jeg iht loven er det. Fruen måtte bare holde kjeft. 

Her trår imidlertid de samme mekanismer inn. Idet jeg påberoper meg lovbeskyttelse vil loven automatisk falle etter en kort forfatningsmessig pause. Det samme om jeg forsøker å bestemme noe fruen ikke liker at jeg bestemmer noe som helst om. Gardiner for eksempel. Kjøper jeg grønne gardiner med gule striper, ja hvis jeg faktisk deltar i en samtale om gardiner, må jeg abdisere. Eller bedre. Jeg blir abdisert! Finito! 

Min og kongens makt er like lite verdt. Vår verdi i så måte vil være som greske drahkmer i en fremtidig eurexit. Lik null. Greia om likestilling bør derfor være noe enhver mann, kongen innkludert, burde jobbe for. Jeg har ingen forhåpninger om selv å oppleve det, men tar kampen for min sønn. Kanskje får han engang oppleve likestilling. Her passer det å avslutte med Martin L. Kings ord; I have a dream.....

I mellomtiden inviterer jeg herved monarken til en badstuprat.