Kjære tenåringer. Dere som er på full fart inn i, eller
allerede inne i puberteten. Jeg tenkte å fortelle dere litt om hva puberteten
egentlig er, slik at dere er best mulig forberedt på den besværlige tiden som
ligger foran dere. Det som skjer kan oppleves både skremmende og til og med
fortvilende, men husk at det bare er en fase, og som alle faser går den over.
Det som skjer i puberteten er at hormonforstyrrelser over tid gjør at vi foreldre endrer atferd. Der vi før var forståelsesfulle, snille og varme omsorgspersoner, som alltid hadde tid og et godt fang å sitte i, har vi nå endret oss. Dette er ikke noe dere som tenåringer kan gjøre noe med. Det er bare noe som skjer med foreldre i denne fasen.
Dere vil oppleve at vi ikke lengre har tålmodighet og vennlighet. Vi går inn i en fase hvor vi blir mer og mer vanskelig å leve sammen med. Vi maser gjerne mye mer enn før og gnager stadig på at dere ikke rydder, er for lenge ute, og ikke hjelper til i huset. Vi henger oss opp i vennene deres og det dere gjør sammen. Vi vil stadig vekk påstå at dere svarer frekt og er spydige, at dere slenger døra igjen og gjemmer dere på rommet.
Vi blir veldig urimelige, maser og henger oss opp i alt mulig. Vi vil i denne fasen, puberteten altså, miste troen på at dere har kontroll og at dere får gjort lekser og annet dere skal. Vi vil rett og slett være skikkelig kjempeteite!
Det er viktig at dere forstår at dette ikke er noe dere har skylden for. Slike hormonforstyrrelser er noe som rammer foreldre i puberteten og gjør at vi endrer vår atferd. Dette betyr ikke at vi ikke er glade i dere. Langt ifra. Vi elsker dere like høyt som alltid, men vi greier ikke alltid å vise det under denne hormonpåvirkningen.
Trøsten får være at når fasen går mot slutten vil vi bli de vanlige snille, omtenksomme foreldrene dere før hadde. Tilgi oss da at vi har denne fasen i livet, som påvirker dere så hardt. Vi skulle ønske det ikke var slik, men kan ikke noe for dette som skjer med oss. Husk at vi like vel er utrolig glade i dere selv om vi ikke alltid greier å vise det. Og så gleder vi oss veldig til fasen endelig er over. Da skal vi ha det fint sammen igjen.
Det som skjer i puberteten er at hormonforstyrrelser over tid gjør at vi foreldre endrer atferd. Der vi før var forståelsesfulle, snille og varme omsorgspersoner, som alltid hadde tid og et godt fang å sitte i, har vi nå endret oss. Dette er ikke noe dere som tenåringer kan gjøre noe med. Det er bare noe som skjer med foreldre i denne fasen.
Dere vil oppleve at vi ikke lengre har tålmodighet og vennlighet. Vi går inn i en fase hvor vi blir mer og mer vanskelig å leve sammen med. Vi maser gjerne mye mer enn før og gnager stadig på at dere ikke rydder, er for lenge ute, og ikke hjelper til i huset. Vi henger oss opp i vennene deres og det dere gjør sammen. Vi vil stadig vekk påstå at dere svarer frekt og er spydige, at dere slenger døra igjen og gjemmer dere på rommet.
Vi blir veldig urimelige, maser og henger oss opp i alt mulig. Vi vil i denne fasen, puberteten altså, miste troen på at dere har kontroll og at dere får gjort lekser og annet dere skal. Vi vil rett og slett være skikkelig kjempeteite!
Det er viktig at dere forstår at dette ikke er noe dere har skylden for. Slike hormonforstyrrelser er noe som rammer foreldre i puberteten og gjør at vi endrer vår atferd. Dette betyr ikke at vi ikke er glade i dere. Langt ifra. Vi elsker dere like høyt som alltid, men vi greier ikke alltid å vise det under denne hormonpåvirkningen.
Trøsten får være at når fasen går mot slutten vil vi bli de vanlige snille, omtenksomme foreldrene dere før hadde. Tilgi oss da at vi har denne fasen i livet, som påvirker dere så hardt. Vi skulle ønske det ikke var slik, men kan ikke noe for dette som skjer med oss. Husk at vi like vel er utrolig glade i dere selv om vi ikke alltid greier å vise det. Og så gleder vi oss veldig til fasen endelig er over. Da skal vi ha det fint sammen igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar