Landskamp Tyrkia - Norge

 

 

«Det skjedde i de dager». Slik lyder ordene i Lukas 2:1-15. Jeg skal ikke på noen måte forsøke å overgå selveste Lukas, men drister meg like vel til å påpeke i all beskjedenhet at det meste i hans evangelium vanskelig lar seg dokumentere annet enn i ren tro. Min lille historie er derimot dokumentarisk. Det følgende skjedde faktisk i de dager i Tyrkia for 8 år siden:

 

Løping er kanskje ikke det man helst utsetter en middelaldrende kropp for når gradestokken dirrer rundt 40 grader og sola steker ubarmhjertig fra klar himmel. Det er nok heller ikke det man drømmer om når man slenger seg ned på solsengen glinsende av solkrem, varm og jævlig. Det man drømmer om da er selvsagt en iskald Efes, altså det lokale ølet våre tyrkiske venner produserer, forøvrig en utmerket drikk.

 

Nå er det jo slik at man ikke kan ligge på en solseng dag ut og dag inn og bare nyte kald pils, det skulle vel tatt seg ut. Det er både fetende, umoralsk og i dag kanskje til og med krenkende for noen også. I min verden er det slik at jeg tenker jeg må gjøre meg fortjent til en øl. Om jeg det har, kan jeg med ren og ubesudlet samvittighet drikke kaldt øl og finne en form for mening i tilværelsen i 40 graders varme på en solseng i Tyrkia. Det er her løpingen kommer inn. Det er rett og slett øltørsten som driver meg ut på den daglige torturen løping er i varmen på ferietur i gamle Kemal Atatyrks hjemland.

 

Nedenfor hotellet ligger strandpromenaden; vakker, innbydende og fryktelig varm. Den strekker seg milevis avgårde og inviterer til bruk. Helst i bil med aircondition på, men i mitt tilfelle var jo målet bruk av apostlenes hester. Det var på denne promenaden det katastrofale inntraff. Jeg hadde bare så vidt kommet i gang med løpeturen da en lokal fyr, tilsynelatende på min egen alder, kom løpende inn fra siden. Han nikket kjekt og la seg til å løpe ved siden av meg. Nå kunne man sett for sett for seg at dette kunne vært starten på et vakkert vennskap hvor man sammen red inn i solnedgangen, men da har man ikke bakgrunn fra toppidrett.

 

Hadde nå denne fyren vært 20 år og veltrent, hadde jeg selvsagt saknet farten og smilt overbærende over ungdommens frimodige overmot og sunnhet. Uten tap av ansikt kunne jeg da med verdighet fortsatt å løpe i et bedagelig tempo tilpasset min alder, mens jeg grunnet over fordums prestasjoner; de har ellers en tendens til å bli både større og bedre med årene jo mer man tenker over dem. Noe helt annet er det det når en jevnaldrende legger opp til det ved freidig å løpe ved min side med hodet hevet, mens han småfrekt hilser på tyrkisk og ser uforskammet sprek ut.

 

Det var ingenting annet enn en opplagt utfordring og krigen var et faktum. Dette var selvsagt ikke min feil. Han kunne funnet en annen plass å løpe på, gjerne en annen dag også, men nå var vi altså der og da. To avfeldige idrettsmenn som representerte sine respektive land i edel kappestrid i landskampen fra helvete.

 

I starten så det hele rolig og fint ut, om man så bort fra den intense heten, som ville stoppet enhver form for organisert idrett, og fikk asfalten til å mykne som varm gummi. Ingen av oss forsøkte på noen form for rykk for å forsøke og dra fra. I vår alder finnes det hverken rykk eller taktomslag lengre. Farten ser skremmende lik ut om man spurter eller ikke. Men vi er noen seige jævler som kan alle knepene i boka. Nå brukte vi alle disse, pluss noen til du ikke finner i noen bok.

 

Farten økte sakte men sikkert opp til det tempo eldre kropper kan holde lenge uten å dø. Her er det slik at vi gamlinger har fordelen. Det går kanskje ikke så fort, men denne farten kan vi holde lenge etter at uerfarne tyveåringer har sultet i hjel (evnen til selvskryt har ikke svekket seg med årene). Som sagt var krigen i gang og det ville ikke bli vist noen nåde. Vi latet etter fattig evne som om den andre ikke var der mens vi peiset på det lille vi hadde for å knekke motstanderen. Det var ikke vakkert, det var ikke stilfullt eller elegant heller. Det var rent etnisk lappsinne krysset med en god porsjon stahet, ja ren trollskap om du vil, mot Tyrkias variasjon over samme tema. Ingen ville gi seg.

 

Seier eller døden ble mitt indre slagord. Inne i min snart overopphetede hjerne så jeg for meg forgagne tiders store nordmenn. Jeg levde meg inn i Nansens og Johansens overvintring i arktis, mens Amundsen ropte «Norge setter sin lit til deg» fra hundesleden på sin vei mot Sydpolen. Jeg tenkte på Koss, Ulvang, Dæhlie, Kuppern og Hjallis. Jeg ble ett med hele idrettsnorges stolte og seierrike historie og kjente ansvaret for nasjonens ære tynge mine skuldre. Jeg ga det siste jeg hadde i vissheten om at jeg ville dø heller enn å la Tyrkia slå Norge på idrettsbanen.

 

Kreftene var i ferd med å ta slutt, jeg svevde utenfor min egen kropp og studerte det hele i fugleperspektiv som i et forferdelig deja vu. Akkurat idet jeg kjente beina begynte å visne og viljen ebbet ut, skimtet jeg det i øyekroken der hvor rullegardinen var i ferd med å senke et evig mørke over mitt feberhete legeme. Han hadde fått det, brøkdelen av et nanosekund før meg.

 

Jeg fikk det lille energiblaffet jeg trengte for å kunne flytte bena mekanisk noen meter til. Tyrkeren saknet av ved siden av en fontene og la seg på kne i gresset. Selv i dag husker jeg at jeg tenkte han var muslim, selv om det Mekka han så ut til å be mot, var i en annen retning. Selv greide jeg å late som om jeg levde omtrent 100 meter til. Der tok veien til høyre rundt en hekk eller noe, og jeg fant skjul og dekning. Jeg sank ned på gresset ved siden av veien og døde der og da. Som Lazarus ble det også meg til del å oppleve miraklet det er å våkne til livet på nytt. Vissheten om en idrettsnasjons takknemlighet varmet mer enn de 40 varmegrader og jeg ble i stand til å reise meg igjen.

 

Vi vant 1-0 mot Tyrkia på bortebane. I veldig rolig jogg begynte jeg på hjemturen. Jeg passerte tyrkeren som enda lå der han falt. Han ga meg tommelen opp og vi vinket farvel. Det var da det slo meg. Han var eldre enn meg, sikkert 10 år eldre. Laurbærkransen var i ferd med å falle ned, visne og kvele meg før jeg fant løsningen. Vi konkurrerte selvsagt i forskjellige aldersklasser. Det ble 1-1. Landskampen endte uavgjort. Lettelsen var stor og ølet smakte utmerket.

 

Demokrati og ytringsfrihet i ekteskapet

 

 

Det å være gift mann har heldigvis flest positive sider. Det finnes imidlertid tilfeller hvor det slett ikke er like enkelt å være mann, enn si ektemann. Ytringsfriheten står heldigvis sterkt i Norge generelt. Her viser jeg til ekstremister som får vandre rundt i gatene, demonstrere og gulpe opp kloakken sin; mennesker som vil andre vondt får altså ytre seg i samfunnet vårt uten nevneverdige konsekvenser. Politikere og andre som er misfornøyde med det de oppfatter som mangel på ytringsfrihet (les : når noen er uenige med dem) får til og med forsidene i riksmedia hvor de hyler om knebling og manglende ytringsfrihet uten selv å evne og forstå ironien. For vanlige ektemenn i hjemmesituasjonen stiller det seg noe annerledes. Man har nok rett til å ytre seg, men konsekvensene av å benytte seg av denne retten vil være fatale.

 

Om din kone tripper ut i stua, svinser rundt og spør om du syns hun kler den nye kjolen, vet du at det er fare på ferde. For det første forventes det her at man skal se og forstå at hun faktisk har på seg en ny kjole. Det foreligger altså forutsetninger som er fullstendig ravgale. Det blir som å fortelle en elefant og en apekatt at de skal konkurrere på like for ved å klatre til topps i et tre. De fleste ektemenn er fornøyde om det opplyses at ny kjole er kjøpt og at de får beskjed om at de liker den. Da er man enig og vet at man er på den rette siden uten at man på noen som helst måte ser at det finnes en ny kjole eller en kjole i det hele tatt . Du får ikke karakter 6 på vurderingen, det forutsetter at du faktisk la merke til at hun hadde kjole på, men du lander likevel på en trygg treer og berger ekteskapet. Jeg har hørt om ektemenn som faktisk evner å se når kona har vært hos frisøren. Selv er jeg ikke blant dem. Min kone er like vakker uansett frisyre, men jeg ser ikke forskjell på hårsveisen før og etter med mindre hun barberer hodet, noe jeg neppe tror kommer på tale.

 

Det drar seg fort litt til om fruen din spør om du synes hun ser tykk ut i stripete kjole. Nå er det viktig å veie sine ord på gullvekt. I boken «gullkorn fra barnemunn» leste jeg et sitat som lød slik: «det er viktig å si at hun er pen selv om hun ser ut som en traktor». Slike ting kan barn si. Ikke bare slipper de unna med det, de anses som både humoristiske og søte på toppen. Du kan være trygg på at du ikke blir ansett som særlig søt om du sier noe lignende. Her vet du at du er på tynn is. Ikke svar under noen omstendighet! Om du kjenner på en liten strekk i låret kan du nå med fordel rulle rundt på gulvet og rope etter ambulanse for å skape forvirring og vekke omsorg. Du kommer unna med det en gang, men neppe to.

 

Om hun spør om du foretrekker en pen eller en intelligent kone, vet du at det skal bli en krangel uansett hva du sier eller gjør. Det blir litt som med Russland i mars. Når de mobiliserte 150 000 mann på grensen var det åpenbart ikke for å dra på picnik. Vi forsto at de kom til å angripe Ukraina, og det var ingenting Ukraina eller andre kunne gjøre for å hindre angrepet. Det måtte gå til helvete, og det er i ferd med å gjøre det i hjemmet også når pen/intelligent-spørsmålet bringes på banen. Spørsmålet er ikke et spørsmål. Det er et påskudd for å tvinge deg til å svare et eller annet. Uansett hva du svarer blir det feil og du har selvsagt skylden for den påfølgende krangelen. Siden det ikke er noe du kan gjøre for å unngå det hele kan du like godt svare: «ingen av delene kjære, du vet jeg elsker bare deg». Da blir det i hvert fall litt stil over skilsmissen og en blåveis å være stolt av. Summen av det hele er at ektemenn ikke har reell ytringsfrihet. Vi er effektivt kneblet, sånn er det bare!

 

Demokrati og ytringsfrihet er altså en illusjon for ektemenn. Det er ikke rart at enkelte lefler med begreper som «Illiberalt demokrati» a la Ungarn. Kan vi ikke like godt se litt på hva historien har lært oss? Ta Maos Kina for eksempel. Der var det orden på friseringen. Ikke noe spørsmål om frisyre sånn eller slik. Du fikk en bolle på hodet og ble klippet rundt. Kort og enkelt. Da slapp ektemenn å havne ut på glattisen. I sovjettiden var det også relativt enkelt med bekledningen. Du gikk på klesbutikken (merk butikken i entall. Det var bare en i byen). Der ba damene om en kjole, og fikk det. Alle var like og alle damer var likt kledd. Utrolig praktisk i grunnen. Hvordan kunne vi finne på å tulle bort et så godt fungerende system?

 

Min kone spurte en gang hvilken farge jeg foretrakk på de nye gardinene. Det er egentlig ganske ufint å spørre en mann om slikt. Jeg kunne ikke for mitt bare liv huske å ha lagt merke til om vi hadde hatt gardiner før. Hun har forøvrig sluttet å spørre om gardiner. Hun forteller når hun skifter dem og da sier jeg selvsagt at de står til fargen på veggen (den er grå, det vet jeg) og er veldig pene. En utmerket ordning.

 

Demokrati for ektemenn er egentlig veldig likt det de har på feil side av folkeskikken, altså samfunn ytre kokovenstre, eventuelt kokohøyre lefler med. Der stiller det en kandidat. «Velgerne» har anledning til å stemme på ham, det er selvsagt alltid en han, hjemme er det en hun. Du må gjerne stemme blankt, men det blir også det siste du gjør. Hva ytringsfriheten angår i det hjemlige demokrati blir det ofte slik at fruen sier «Kjære. Jeg må snakke sammen». Etterpå får man så vite hva en mener om saker og ting. Det blir kanskje ikke så mye ekteskapelig demokrati og ytringsfrihet av slikt, men det blir da husfred.

 

 

 

 

Kulturell approppriasjon

 

(Jeg krenkes, altså er jeg. Fritt etter Descartes)

 

Søndags morgen tilbringes gjerne foran TV med en kopp kaffe. Slik ville det seg at jeg i helgen bivånet et program om kulturell appropriasjon (slå det opp din ignorant). En representant for urbefolkningen i USA hadde sitt å si om folk som kler seg ut og fremstiller seg som indianere, noe som sikkert kan oppfattes som svært negativ for mennesker med urbefolkningsbakgrunn. Jeg har i grunnen aldri selv slitt særlig med krenkethet, enten har jeg vært for dum til å forstå at jeg krenkes eller så gir jeg bare f…..,men nå altså. Jeg har blitt krenket så det holder, nå er det nok. Og det til tross for at jeg ikke er indianer.

 

For noen år siden stilte daværende finansminister Siv Jensen på Stortingets kostymeball i indianerkostyme. Nå først skjønner jeg hvor krenket jeg egentlig har blitt. Når finansministeren kommer ut av skapet som Pocahontas er det alvor! Jeg skal ikke hånflire med majoriteten, men heller kaste lys på en lite kjent minoritet som jeg selv representerer, altså vi som elsket Månestråle.

Vi må tilbake i tid, og vi starter med Pocahontas. Det eneste hun har med saken å gjøre er at hun var indianer og i dag er best kjent som  tegnefilmfigur. Dette gjør henne lik Månestråle og dermed skriver vi Pocahontas ut av historien, hun har kun hatt en rolle som katalysator for krenkelsen av meg. For de som ikke kjenner Månestråle er det på sin plass med en oppsummering, og da må vi til min barndoms tegneserieverden, serien het Sølvpilen.

 
Månestråle tilhørte, sammen med Sølvpilen, kiowastammen. I virkeligheten en temmelig krigersk stamme selv før den hvite mann kom inn i bildet. Sølvpilen var høvding, en real og eksepsjonelt dyktig leder av stammen sin. Han var begrepet på en nobel villmann, med uangripelige manerer og et nærmest sosialdemokratisk syn på verdenen, alle skal med. Han var mer sivilisert enn de hvite han måtte ha med å gjøre. Angrep han ble utsatt for, både av andre stammer eller slemme cowboyer, ble kontant slått ned ved hjelp av ulike venner og stor grad av kløkt. Han avsto selvsagt fra hevn og ville helst være venner med alle. Kort sagt, en kjempefyr du bare måtte like.

Sølvpilen hadde en blodsbror, Falk. Han var hvit, har blondt hår, og var kledt i indianerklær. Han fremsto selvsagt også som en kjempekar, og støttet Sølvpilen i ett og alt. De ble blodsbrødre da Falk reddet Sølvpilens liv under dramatiske omstendigheter. Videre hadde Falk en onkel som var en grei kar, japaneren Endo og et par kompiser til. Alle disse var selvsagt skikkelige folk, slik alle venner av Sølvpilen var, og stilte alltid opp når han trengte dem. Endo gikk selvsagt kledd til daglig i judodrakt som alle japanere gjør, får vi tro og denget skurker ved hjelp av denne kampformen, som han forøvrig hadde lært Månestråle, Sølvpilens lillesøster. Til tross for dette ble hun likevel stadig vekk kidnappet av de fæle Pawneeindianerne. Disse var skittenfeldige voldsmenn som bare var onde, fæle og totalt upålitelige og måtte slett ikke sammenlignes med de rene, vakre og høyst pålitelige kiowaene. Dessuten hadde kiowaene langt, rent og velstelt hår, mens pawneene var barberte på hodet, kanskje med en skitten hestehale.

Sølvpilen og hans venner fant stadig mysterier de måtte løse. Dette startet gjerne med at en fremmedkar kom ridende til leiren på en halt helst. Han var alltid stygt såret, men Sølvpilen tok imot ham og forsøkte å pleie ham. Som medisinmann var Sølvpilen helt verdiløs idet disse fremmedkarene alltid døde, men aldri før de fikk sagt "agh, skatten....øst for elva....høyden med trær på…", eller noe slikt. Deretter ytret gjerne den fremmede et kort "Manitou", før han åndet ut. Dermed hadde gjengen fått et mysterium å jobbe med, og de fant alltid en løsning.

Det kom aldri frem noe tydelig om forholdet mellom Falk og Månestråle. Den yndige Månestråle i vakker skinnkjole med svært høy splitt og veldreide legger og lår var det nærmeste vi smågutter kom porno. Hun var litt av et støkke for å si det slik. Det må legges til at hun aldri gjorde noe stygt, eller benyttet seg av sin skjønnhet. Hun var renheten selv i en verden av kjeltringer som alle ville skjende henne. Jeg tror Falk var betatt av henne, uten at det kom til noe mer. Sannheten er vel at han lå etter henne hele tiden, beregnende og kåt; en lidderlig fyr som siklet etter å komme i buksa på henne. Jeg stolte rett og slett aldri på den skitne gringoen. Han var etter Månestråle som om hun var en skitten tøs. Måtte han brenne!

Månestråle representerte det reneste og fineste i min barndoms verden. Mine første våte drømmer handlet om henne, av og til om Vibeke Sæther fra Leikestova også. Ja etterhvert begge to faktisk. Vel, jeg tror vi stopper der. Månestråle var spesiell. Hun var min og bare min. Jeg skulle vokse opp, dra til Amerika for å finne henne, vi skulle gifte oss. Dessverre kom dette med at hun var en tegneseriefigur i veien. Så urettferdig kan livet være. Vår kjærlighet skulle aldri bli av denne verden.

 

Jeg nevnte at jeg representerer en minoritet. Jeg er barn av den generasjonen som hadde vår første kjærlighet i Månestråle. Det er faktisk ikke så mange av oss. Jentene leste ikke slikt og mange gutter giddet ikke lese Sølvpilen. Dermed sitter jeg igjen som representant for en minoritet. En ytterst sårbar gruppe som nå opplever å få vår barndoms kultur skjendet. En kultur som ble stjålet fra oss av majoritetens krav om videre skolegang og studier, et voksenliv uten hjemmelaget pil og bue som er oss fremmed den dag i dag.

Her får vi altså oppleve at selveste finansministeren kler seg ut som min kulturs høyeste ideal. Vi snakker om kulturell appropriasjon så vulgær og grov at jeg sliter med søvnen. Minnene om det som ble frastjålet meg, altså retten til å fortsette å elske den rene ubesudlede Månestråle, blir skjendet av en finansminister kledt ut som henne. Ingenting er hellig lengre. Jeg kan knapt holde det ut. Synet av Siv Jensen i indianerkostyme…….. Det er ikke slik å forstå slik at jeg antyder noe om finansministerens utseende, jeg vil jo ikke på noen som helst tenkelig måte krenke henne. Det er bare det at mot tegneseriefiguren Månestråle stiller hun som lettvekter/tungvekter alt etter som.

Fra dypet av min sårede sjel sender jeg et desperat, taust rop ut i rommet. La meg få beholde minnet om Månestråle rent og ukrenket.

#vierallekrenket.

Finnes det homofile fotballspillere?

 

Før i tiden var fotballspillere menn. Ekte dedikerte heterofile menn som ikke vek tilbake for tøffe taklinger i hodehøyde. Det fantes ikke homofile fotballspillere. Homofili var synonymt med noe feminint, noe kvinnelig, og kvinners plass var på sidelinjen hvor de i nesegrus beundring jublet frem sine helter som kjempet som gladiatorer mot motstanderne ute på banen. Min bror ble født kriminell idet homofili først ble avkriminalisert i 1972. For ham var det ikke håp om tilgivelse. Med et slikt utgangspunkt var fotball en umulighet, han var dømt til å bli stylist, måtte Herren tilgi ham.  

Jentefotball? Glem det! Jentefotball ble ansett som pysete og fotballspillere var alt annet enn det. Når så du for eksempel Billy Bremner gråte? Har aldri skjedd. Da han ble født spyttet han ut snusen og bannet stygt før han taklet faren ned fra krakken på puben. Deretter skylte han ned en pint, fotballspillere ammet aldri. Det var menn på banen den gang, heterofile menn, ekte mannfolk. Spillerne hadde nummer fra 1 til 11. Nummer 1 stod i mål, nummer 11 var venstre ving, nummer 6 var midtbanespiller og så videre. Ingen lurte på hvor på banen du hørte hjemme med et ellevetall på ryggen.

 Vingene skulle ha sagflis på skoene etter kampen og alle skulle være blodige på knærne etter grusen på banen. Pinglene brukte leggskinn, men for gutta var strømpene ikke engang oppe under knærne, de lå i en vase rundt anklene og ble aldri vasket mellom kampene. Taklingene var av det brutale slaget og ingen fotballspiller med respekt for seg selv hadde tennene i behold. Beinbrudd var ikke akseptabel grunn til innbytte. «Er du homo eller», var spørsmålet du fikk om du ynket deg for et lite kraniebrudd.

 Du kunne bytte kone men aldri i verden klubb. Det fantes ikke penger i verden som kunne få en wolvesgutt til å gå til Leeds. Skjedde bare ikke. Og viktigst av alt: Fotballsko var sorte med hvite striper; tatoveringer og ringer i ørene var noe kun sjøfolk hadde. En eller annen plass på veien mistet fotballen sin sjel. Var nok mye italienerne sin feil. Scoret italienske lag først, fikk spillerne umiddelbart fyrstikkbein og falt om i dødskrampe stadig vekk. Selv Neymar på speed ville blitt imponert av forestillingene.

I dag er fotballspillere de fremste kjerringer (Jepp, det finnes både mannlige og kvinnelige kjerringer). De hyler og bærer seg når de kommer bort i hverandre, faller i trill bortover så det ser ut som et Herrens mirakel at de faktisk overlever, og mirakler skjer faktisk. Etter åpenbare dødsfall på banen kommer Jesus inn på banen med selveste Guds isspray og vips står Lazarus opp igjen og igjen.

 Tannbeskyttere og susp har gjort sitt inntog og ingen har ensifrede tall på ryggen. Nummer 22, som før betydde bikkja til ytterste ballguttreserve er nå selveste stjerna. De er utro etter noter idet de bytter klubber oftere enn sokker og ingen kan stave ordet lojalitet. Det er en for en og alle hver for seg. De er tatoverte på en måte som ville fått gamle sjøulker til å rotere i graven og håret er så fjongt og fint at de er forbilder for kvinnelige modeller. 

Men verst av alt er fotballskoene. Røde, blå, gule, ja alle mulige farger finnes. Det er nesten ikke en ærlig sort sko med hvite striper å se, med hederlige unntak av en og annen dommer.
Så skulle en kanskje tro at noen av dem har kommet ut av skapet i dette åpenbart superfeminine stylistmiljøet fotballen i dag er blitt en del av. Ikke fan! Hvor mange homofile toppspillere har du hørt om?

 Det som finnes igjen i fotballen er angsten for å bli avslørt som homofil. Gutta springer rundt og lever ut sine feminine sider ved å klappe hverandre på rompa når noen scorer, og alle har daglige frisørøkter, men ingen er homo. Den statistiske sannsynligheten for at ingen mannlige toppspillere er homofile er sannelig et større mirakel enn den nevnte Jesus og hans kunststykke med Lazarus.

 

Nå skal VM i fotball spilles i Qatar, dere vet landet med virkelig fotballkultur. Landet hvor selve fundamentet er likestilling i idretten. Landet som er en drøm for fattige fremmedarbeidere og har en lovgivning som virkelig bygger opp under skeives rettigheter. Landet som er et fyrtårn for demokratisk utvikling og ytringsfrihet. Selvsagt skal vi andektig sitte foran skjermene og bivåne det hele, og det blir sikkert gode kamper å se. Den perfekte finalen hadde likevel vært om en av de virkelig store stjernene kom ut av skapet på direktesendt TV fra Qatar og fortalte verden og styresmaktene i drømmelandet at han er homofil. Da blir det fort slutt på VM i suspekte diktaturer og forbud mot fotball i Russland.

Hva skjer med språket?

 

«Slike roundups på feeden kan gi en boost for virale freaker som oss».

 

Dette sitatet fra en IT-entusiast festet seg i minnet da jeg på en ellers begivenhetsløs biltur hadde radioen på NRK-alltid nyheter. Jeg kan ikke minnes hva programmet egentlig handlet om. Sannsynligvis ville jeg heller ikke forstått det om språkbruken ellers i programmet hadde vært på nivå med ingressen, men selve sitatet brant seg fast. Hva setningen overfor egentlig betyr vet jeg veldig lite om. Ved bruk av det norske språk, som jeg mener å beherske relativt bra, finner jeg ingen hjelp.

Jeg er veldig klar over de utfordringer mennesker i min alder får, stilt ovenfor et språk som er tilpasset mennesker som mener Paradise Hotel  representerer dagens høykultur, lytter til podcast på NRK med norske barbiedukker for å oppnå en dypere forståelse av verdenssituasjonen og synes det er innmari dumt med krig og fred og sånt. Likevel tillater jeg meg å stille visse spørsmål ved når såvidt store endringer innen morsmålet ble normalen. Idet dagens samfunn også er sterkt preget av cancel culture (på godt norsk), får den yngre generasjon ha meg unnskyldt om åpenbar sarkasme flyter over i teksten. Jeg er tross alt også bare et barn av min tid, og beklager derfor igjen at jeg virker hissig når jeg insisterer på å avslutte en setning med et punktum. Har etter hvert skjønt at punktum er helligbrøde.

Som lærer i samfunnskunnskap ville jeg ikke umiddelbart avvist det som framkommer i den innledende setningen. Jeg ville imidlertid avkrevd den aktuelle elev en oversettelse som gjorde at jeg ville hatt et fnugg av sjanse til å forstå hva som egentlig ble sagt. Det er også mulig jeg, i rollen som norsklærer, ville funnet visse utfordringer knyttet til å gi en vurdering av det språklige innhold i setningen basert på normert norsk grammatikk, det være seg nynorsk eller bokmål. Som religionslærer er det godt mulig jeg burde kunnet kople setningens betydning opp mot informasjonsteknologi som livssyn, men hva vet vel jeg? Jeg aner fortsatt ikke hva setningen betyr.

Setningen representerer bare et ytterst lite utdrag av hva språket utsettes for i møtet med den nye tid. Nå er det ikke slik at språk ikke utvikler seg. Til alle tider har språk utviklet seg og vil fortsette med det. Basert på vår fåtallige befolkning vil vårt norske språk være borte om noen hundre år mener mange språkforskere. Jeg skal ikke avvise at så skjer, men inntil videre vil jeg benytte det språk jeg mener å beherske noenlunde bra, og om noen hundre år er jeg uansett bare et mikroparentes i historien.

Problemene oppstår når jeg må forholde meg til dette nye. Det er ikke slik at jeg ikke vil lære. Tvert imot, jeg elsker å lære! Som lærer i hundefag for mange år siden fikk jeg ofte spørsmål fra elever om hvorfor jeg gjorde sånn og slik. Stadig vekk fant jeg at jeg ikke visste hvorfor, det var bare noe jeg gjorde av vane, noe som igjen avstedkom gode diskusjoner med studenter om hvordan vi heller kunne gjøre det på en annen og bedre måte. I interaksjon med yngre ufaglærte fikk jeg en dypere erkjennelse av kompleksiteten i faget, en didaktisk velsignelse om du vil. Jeg tror jeg blir en bedre lærer av selv å lære.

 

 Det er nok mest det at det forventes at jeg vil forstå alt nytt sånn helt uten videre. Dagens unge har forutsetninger for å kople en hund til et dyr med fire ben, hode og hale, og en viss ide om hva den brukes til. Da jeg for mange år siden begynte i jobb ved Narvik VGS fikk jeg en laptop i fanget med beskjed om at denne bruker vi i undervisningen. Helt ærlig, jeg ante ikke hva det var engang og visste ikke hvor jeg skulle begynne. Takk til forståelsesfulle kolleger; jeg kan nå skrive en erfaringsbasert bok om bratte læringskurver For noen flere år siden skrev jeg forresten en lærebok om hundekjøring sammen med to andre hundekjørerlærere. Vi ble enig om å jobbe på nett. På dette tidspunkt hadde jeg ikke hørt om internett. Vi hadde faktisk fått en datamaskin på jobb og jeg hadde til og med lært meg å skrive et dokument, samt lagre det.

Etter en tid ble det mye mas fra mine kolleger, som savnet mine faglige litterære bidrag. Maset kulminerte i at jeg grep telefonen og avkrevde en forklaring på hva dette maset skulle bety. Alle kunne vel se det jeg hadde skrevet. Det var jo lagret etter alle kunstens regler på maskinen, noe alle burde kunne se. Jeg fikk spørsmål om jeg hadde hørt om e-post. Selvfølgelig hadde en lærer i hundekjøring ikke det. Hvordan pokker skulle jeg høre om slikt i et telt på fjellet. Internett? Glem det. De nett jeg kjente, brukte vi til å fange fisk med. Etter mye moro, på min bekostning selvsagt, fikk jeg en e-postadresse og lærte at å jobbe på nett betyr noe annet enn jeg trodde.

En tid etter ville naboene i Malangen ha meg til å skrive under på et opprop hvor vi krevde bredbånd til bygda. Jeg var litt skeptisk siden min tomts beskaffenhet var slik at det brede båndet nødvendigvis ville måtte graves gjennom min nylagde jordbæråker. En praktisk anlagt mann forstår jo at et bredbånd er relativt bredt. For min del antok jeg at det fort kunne dreie seg om alt fra en halv til en hel meter, og grøften burde jo være gravet under telenivå.  Den påfølgende latteren var ikke av det høflige slaget, og jeg fikk etter hvert en forståelse av hvorfor de lo. De lo ikke med meg, men av meg. Det verste var at fruen lo høyest av samtlige.

 

Den samme fruen hadde også mye moro av episoden da hun forlangte at jeg skulle bidra med å betale regninger på maskinen. Så på bærtur at jeg ikke greide dette kunne jeg vel ikke være, mente hun, trollet. Jeg skjønte lite av hva hun lo av der jeg satt og forsøkte å putte giroen inn i datamaskinen i påvente av stempling, slik jeg husket de gjorde i banken der jeg ellers betalte regningene. Jeg har vennet meg til å bli ledd av og velger heller å glede meg over andres åpenbare fryd, eller skal vi si skadefryd.

Igjen; det er ikke slik at jeg ikke vil forstå. Problemet er at jeg, og mange med meg, ikke aner at det faktisk finnes noe nytt vi burde forstå. Jeg har jo lært å bruke facebook når jeg skriver på bloggen eller i avisen (hvem fan ante hva en blogg var for 15 år siden)? Dette har ført til at noen mener jeg må bruke en sånn hashtagg også, det skal visstnok være så bra. Jeg har forsøkt å forstå hva det er, men har gitt opp da jeg ikke røker hverken tobakk, hasj eller noe annet overhodet. Snap skal visst også fungere. Det siste er noe forbannet tull. Det vet jeg godt siden jeg var sponset av hundeforprodusenten Snap for noen år siden. Det var ikke noe bra hundefor. Dessuten ser jeg ikke helt hva reklame for et tvilsomt hundefor har på min blogg å gjøre siden jeg nå engang har lagt opp min lange karriere som hundekjører.

Min bønn får gå ut til de som er litt yngre av år og sinn. Ikke forutsett at vi av den litt eldre garde forstår. Regn med at vi ikke skjønner en dritt og forklar oss så hva dere snakker om. Hvis dere synes det er vanskelig å forstå hva jeg mener dere bør forklare, kan et tips være å lese en bok. Dere vet, en sånn av papir med stive permer rundt. Det finnes et flott bibliotek (sjekk på Wikipedia dersom du er usikker på hva det er) i byen om dere ikke har bøker hjemme. Hvis boka er skrevet for mer enn 15 år siden finner dere fort ut når dere leser den hva som bør forklares til oss, i praksis alt vil jeg tro. Trenger dere hjelp til å forstå hva som står i boka, gitt det noe gammelmodige språket med analog tekst og det hele, stiller jeg gjerne opp og forklarer. Lykke til!

De velsignede ungene

 

Jeg tenker stadig på hva det egentlig var som gjorde at vi kom på ideen om å få barn. Av og til er det jo slik at foreldre i gitte, les oppgitte, stunder grubler over hva pokker vi egentlig tenkte på når vi lot lystene ta overhånd og ledet oss ut i sanseligheten. Her kan jeg selvsagt bare svare for menn, av åpenbare grunner. For oss er det relativt enkelt. Kroppen har bare blod nok til å forsyne ett hode av gangen. Når en da blir lokket ut på glattisen er vi med andre ord bevisstløse i gjerningsøyeblikket og kan ikke ta ansvar for våre handlinger. Dette er, skremmende nok, ikke gjort gjeldende i norsk rett. Menn er altså rettsløse.

Det er først etterpå, altså etter at en liten sånn test man tar hjemme på badet har gitt bekreftende svar, man tenker over hva det egentlig var som skjedde? Da er det for sent å bakke ut. Det er bare å stå løpet ut. Det er slik sett enkelt å lage barn. Man kan på mange måter sammenligne det å lage barn med og starte en revolusjon, sånn som i Russland i 1917. Greit nok å starte, men helt umulig å kontrollere og dermed planlegge hva som videre skal skje. Revolusjoner og barn har en tendens til å leve sine egne liv. Vi andre som er til stede må bare følge med.

Barn kan være en utfordring. Det hender det er en smule slitsomt og kan den første tiden medføre endel søvnløse netter, noe som gjerne øker på når de blir tenåringer og skal på fest. Noen ganger passer det heller ikke at de må skiftes på akkurat der og da. De har gjerne en tendens til å våkne med mareritt akkurat når du og fruen en tid etter fødselen igjen finner ut at det går an å ta opp igjen hyrdestundene. Sannheten er vel det at de er noen fordømte terrorister. De ligger egentlig bare på lading og planlegger å gjøre livet surt for foreldrene. Noen vil kanskje mene at jeg drar det litt langt når jeg sammenligner uskyldige små babyer med terrorister. Jeg velger å moderere meg litegrann. De er terrorister med forbedringspotensiale. I utgangspunktet er de programmerte til å ødelegge både nattesøvn og kveldskos med fruen, men dette kan muligens gå over ved riktig styring og oppdragelse, jeg legger vekt på kan og da bare i de heldigste tilfeller.

Når de er ferdige med å være søte små babyer, og faktisk har lært seg å gjøre greia si på do, blir livet straks lettere, ihvertfall i teorien. Uansett når du legger dem på kvelden er de garantert å stå tidligere opp enn småfuglene. Ungene er slik alltid oppe før du selv er klar til å våkne. Da må du til pers, trøtt og jævlig, men likevel med lys og vennlig stemme. Du har lyst til å kaldkvele det lille krapylet som evner å se så forbannet lyst på tilværelsen klokka 05.00 en søndags morgen. Det er forøvrig det samme krapylet som lager et sponhelvete sånn utpå kvelden når det er leggetid. De er nemlig aldri trøtte på kvelden uansett.

Du ser frem til at de begynner på skolen og får kveldsaktiviteter å holde på med. Det synes du er topp helt til du oppdager hvor mange kilometer bilen får kjørt på en uke og hvor mye av din egen fritid dette beslaglegger. Det er gjerne i denne fasen mange ekteskap krasjer, noe som også fort skjer med bilens motor og slitedeler ellers. Dette har selvsagt sammenheng med at damene etter å ha født, igjen får menstruasjon. De første årene er de opptatte av de søte små, men så setter hverdagen inn og PMS-problematikken tiltar. Her blir noen faktisk bli fristet til å sammenligne damer med PMS med terrorister. Dette er en grov overdrivelse og direkte fornærmende overfor reale terrorister. Det er faktisk mulig å forhandle med terrorister. Sammenligningen blir dermed direkte feil, jeg håper Taliban tilgir.

Etter hvert får de moped og kan slik ratte rundt selv og gi deg og fruen litt etterlengtet fritid. Dette er kjærkomment helt til du finner ut at de har fått seg kjærester. Gjelder det jenter er det et rent helvete. Vi minnes vår egen ungdom og vet at enhver guttekjæreste på 16 år kun har en ting i hodet. Blod altså, og det er ikke i hodet med hår på. De er villige til å gjøre eller si hva som helst for å komme i posisjon for å si det slikt. Dette er ikke egnet til å gi en pappa rolige kveldsstunder. Men sånn er det bare, og vi må leve med det.

Det er i denne alderen de begynner å bli en smule eplekjekke også. Mine egne har faktisk i diskusjoner bedt meg roe ned og minnet meg på hvem som styrer rullestolen min om noen år. Frekke små krapyl! Dette har de selvsagt arvet etter moren. Det er slik at mine barn har arvet en rekke gode egenskaper etter meg, de andre har de fra moren.

Endelig kommer dagen de skal flytte hjemmefra. Dette har du sett frem til i mange år. Endelig skal du og fruen (dere har mirakuløst evnet å unngå skilsmisse) få all den tid dere trenger til å pleie forholdet og egne interesser. Endelig blir du kvitt en voldsom utgiftspost. Livet har stått på vent, men nå er det vår tur.

Det virker slik noen dager i beste fall, kanskje bare noen timer. Du kan være sikker på at det uansett ikke tar lang tid før du står inne på det fraflyttede barnerommerommet, nå tiltenkt som gjesterom, med en bamse i hånden og undres om de ikke snart kommer hjem. Du tørker en tåre og kjenner på nostalgien i å tenke på bleieskifting, nattevåking, kollikkhyling og alt det andre. Kjærlighet har en utrolig helende virkning på sviende minner om oppkjeftige tenåringer.

Alt dette er det viktig å ha tenkt gjennom før unnfangelsen finner sted. Gjør du jobben din riktig de påfølgende årene skal du ikke se bort fra at de faktisk rett som det er kommer tilbake på besøk til sine foreldre. Kanskje har de til og med barnebarn med. Barn er tross alt livets festmåltid og barnebarna er den nydelige desserten. Nyt det og velbekomme.

De fordømte småhårene

 

 

Jeg ble en gang utsatt for et stygt pek, nærmest et overgrep. Det var konfirmasjonsdagen min og en eller annen, jeg mistenker en onkel, ga meg en barbermaskin i gave. Å stå der med en barbermaskin, uten antydning til et hår i ansiktet, mens de voksne rundt smilende så på, var ydmykende. Senere har dette med skjeggvekst endret seg, men bare for å ende opp med nye ydmykelser, dette kommer jeg tilbake til.

At Vårherre har humor er dessverre så altfor åpenbart. Han tok mann og kvinne, to vesener fra ulike solsystem, ga dem evnen til å sjekke hverandre opp og produsere barn, men ikke evnen til å forstå hverandre. Deretter satte dem sammen på jorda og overlot dem til seg selv. At Hans humor skulle være så vidt ondskapsfull hadde ingen trodd, og slett ikke jeg der jeg sto i findressen med strukturbehandlet hår, forøvrig en forbannelse min mor bidro med for ytterligere å sementere ydmykelsen jeg kjente på. Der jeg stod på det som skulle være en fin dag og så på en flunke ny barbermaskin kunne jeg konstaterte at det ikke var noe som helst grunnlag for å sette inn batterier og skru den på. Der og da slo det meg at Han ikke lo med meg, men av meg.

Senere endret dette seg. Hårene vokste både her og der, ja et øyeblikk tenkte jeg at alt ville ordne seg til det beste, men nei. Saken er den at enkelte ikke eier sans for å stoppe mens leken er god. Vårherre har her en vei å gå. Hadde man kunnet fått leve i fred og ro med anstendig skjeggvekst, hår på toppen og normal hårvekst på legemet forøvrig, hadde jeg vært fornøyd, men nei.

Det dreier seg selvsagt om de fordømte småhårene som med årene har en stygg tendens til å dukke opp på steder de slett ikke behøves. Hår i nesa for eksempel. Hva er egentlig grunnen til at de dukker opp? De er kun i veien. Jeg kan ikke se en eneste grunn til at det skal vokse buskas i nesa. Smertefullt er det også når en rykker dem ut. Likedan er det med hår i ørene, noe som også er å anse som et alderstegn. Er det ikke ille nok om vi skal bli eldre, med de plagene det medfører, om vi ikke i tillegg skal slite med hår vi ikke engang ser slik at de kan fjernes på anstendig måte. Selv har jeg fått nedsatt hørsel og medfølgende høreapparat i aldersgave av Sjefen. Det er jo direkte selvmotsigende å samtidig gi meg hår i ørene, noe som ikke akkurat bidrar til bedre hørsel. Hvis Han på denne måten prøver å si meg noe, hører jeg det jo ikke. Hadde de enda blitt lange nok til å danne grunnlag for en bedre hentesveis, hadde muligens ikke Donald Trump sett slik ut som han gjør. Jeg tror helt seriøst det hadde hjulpet om han kunne gredd nesehårene bakover og ørehårene oppover.

Hadde det enda vært noenlunde enkelt å fjerne dem, hadde saken stilt seg annerledes, men slik er det ikke. Nese og ørehår er nevnt, og burde i seg selv si sitt om saken, men det stopper ikke der. Hva har hår på ryggen å gjøre? Man når knapt nok å klø seg på ryggen, stiv som leddene er blitt, om man ikke skal prøve med pinsettgrep med bind for øynene på baksiden av kroppen. Her har Han begått en feilvurdering i skapelsesprossessen.

Så er det en annen plass på kroppen vi ikke helt liker å snakke om. Nedentil har det pleid å være et redskap man har hatt et godt forhold til. Det er bare det at hårveksten med årene gjør at det stadig vekk må trimmes om man skal få noen glede av saken. Som det etter hvert blir er det ikke alltid like innlysende at det finnes noe der nede i en jungel som vokser som ugress. Nå er det også slik at genitalier og skarpe redskaper er størrelser som ikke på noen som helst måte er kompatible. Et lite feilskjær her vil være fatalt. Her snakker vi om konstruksjonsfeilen fra helvete, man skulle tro at franske bildesignere hadde vært inne i skapelsen.

Frisøryrket er et respektabelt yrke, og viktig for all del. Likevel kan jeg ikke unnlate å tenke på om denne yrkesgruppen ikke sniker seg unna sitt samfunnsoppdrag? Jeg tenker at det mangler noe i tilbudet deres. Når det lugger når man sitter på ramma, burde frisøren se et marked. Her bør profesjonen skamme seg for sin unnfallenhet. Jeg regner med at dette kommer inn i læreplanen på FBIE umiddelbart.

Jeg vet ikke helt hvordan damer egentlig har det med disse sakene, men antar de løser det  meste med brasiliansk voks eller lignende. De liker jo å påføre seg selv kroppslig smerte, med napping av øyebryn og annet. Dette med damer og kroppshår kan jeg lite om men jeg vet i hvert fall hvordan menn best kvitter seg med sjenerende kjønnshår. Det er bare å  trekke pusten dypt og så blåse/spytte dem ut mellom tett sammenpressede lepper.

 

 

Alkohol og kristendom

 

 

Min oppvekst i en liten bygd som lå under for sterke religiøse dogmer ga meg evnen til å synge med når det stemmes i med salmer i kirken, dette som følge av søndagsskolen, som rett nok var på torsdager. Salmetekstene er som limt fast i hukommelsen og her om dagen hadde jeg faktisk «Det er makt i de foldede hender» som stayerlåt på hjernen; en skremmende opplevelse. Angsten for alkohol, som tidlig ble forsøkt innprentet oss, forsvant relativt tidlig. Paradoksalt nok var snittforbruket av hjemmebrent sprit i den samme bygda så vidt heftig at brystmelken, etter sigende, inneholdt stødige 60% til tross for bygdas læstadianere, som jo prediket avhold fra alkohol. Siden jeg valgte å studere blant annet kristendom og religion, er det underholdende å se en del av de selvmotsigelser man lett tråkker inn i når man skal ta for seg emnet alkohol og kristendom. Bibelen er jo, naturlig nok, sentral innen kristendommen, men heller ikke her får man entydige svar. La oss se litt på saken:

«Salige er de som sørger, for de skal trøstes»! Slik lyder det i Bergprekenen 5.4, og vi skjønner allerede her at Jesus hadde omtanke for eiere av franske biler. Han brydde seg åpenbart om de enfoldige og ville dem vel. Kanskje vises denne omsorgen gjennom Salomos ordspråk 31.16, hvor følgende oppfordring finnes: «Gi sterk drikk til den som er sin undergang nær, og vin til den som er bedrøvet i sjelen». Det var nok en og annen som var svært bedrøvet i sjelen på grunn av helgens prideparade i byen. Noen av disse tar sterk avstand fra både alkohol og prideparader. Jeg håper likevel de finner en eller annen trøst, de kan nok trenge det idet toleransen for skeivhet er på fremmarsj i byen.

Når er man egentlig sin undergang nær? Dette beskrives ikke tydelig og åpner dermed for tolkning, men jeg er sikker på at mange av mine bekjente med fransk bil ofte føler at de ser ned i undergangen når de åpner panseret. Da kan sikkert en konjak eller to gå inn under det ovenfornevnte. Det finnes med andre ord trøst å få. Mengden er ikke nærmere angitt; jeg antar derfor vi snakker om etter behov.

Vi har ikke vært innom vår venn Paulus enda, men han hadde selvsagt noen Pauli ord i sakens anledning da han i sitt brev til Timoteus 5.23 skrev følgende: «Drikk ikke lenger bare vann, men nyt litt vin for din mave og dine jevnlige sykdommer». Paulus slo altså også et slag for de edle dråper fra druerankene, dessuten var han en god kompis som var opptatt av sine venners helse.

Om man undres på hva all denne drikkingen Bibelen oppfordrer til kan avstedkomme, kan man slå opp i salmenes bok 104.15: «Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte». Vi forstår altså at alkohol gjør oss penere, noe mange også selv mener etter noen øl på utesteder lørdags kveld. Mange føler seg også mer intelligente etter tilstrekkelig antall vinglass, uten at dette har bibelsk belegg. Det påpekes likevel, som nevnt i salmene, at man ikke bør drikke på tom mage.

Ellers finnes det jo ordtak som sier at du ikke bør drikke mer enn du er i stand til å løfte, noe som jo er fornuftig. Hvis du skulle oppleve at knærne bøyer seg svakt bakover, kan du trygt avslutte drikkingen. Da er det nok!

Som vi ser, oppfordrer Bibelen til nær sagt uhemmet drikking. Det underlige er at advarslene mot dette kommer fra uventet hold. I Håvamål finner vi faktisk at det manes til måtehold: «Mjødbegeret skal du tømme, men hold måte med drikk, tal det som trengs eller ti; kalle det uskikk vil ingen gjøre om du så går tidlig til sengs». De drev ikke bare på med plyndring, fyll  og voldtekter gamlegutta.

Som tidligere nevnt lærte man mangt i min hjembygd om hva alkohol kunne føre til. Like ille var det med dans. Bibelen oppfordrer ofte til dans, mens vi lærte at slikt måtte man holde seg unna. Dette selvsagt direkte i strid med Forkynneren 3.4: Det er en tid til å gråte og en tid til å le, en tid til å klage og en tid til å danse». Likevel ble og blir dans sett på som en styggedom. Det var faktisk verre enn utagerende festing. Man advarte gjerne mot stående samleie idet dette fort kunne føre til dans.  Det underlige er jo at mens Bibelen prediker, om ikke om en fest og dansekultur, så i hvert fall om et avslappet forhold til dette med alkohol og dans, så hadde og har vi bibeltroende mennesker som åpenbart mener Bibelens ord er feil.

Ha en riktig god helg og lytt heller til visdommen i diktningen før du dømmer eller fordømmer: «Mye øl og sterkt å drikke gagner ingen norrøn mann, under rusen er han ikke herre over sin forstand». Selv tar jeg meg sikkert en øl eller to i helga. Hvorvidt det blir noe stående samleie, eller skrekk og gru, dans, lar jeg bli mellom meg og fruen.

 

Hvordan gjøre oss smartere?

 

Naturen er full av finurligheter. Man kan sitte timesvis i badstua med en kald øl og fundere over hvordan alt er skapt og hvor nøye det hele henger sammen. Intelligens for eksempel, fordeles ulikt i dyreriket, også innad hos de enkelte arter. Mange individer har det de trenger for å kunne greie seg i kampen for tilværelsen, andre har det ikke. De som ikke har det, dukker under og får ikke ført sine gener videre. Dette forholder seg åpenbart noe annerledes hos oss mennesker idet vi har sett behovet for ordninger som gjør at de blant oss, som ikke ville greid den tøffe kampen, faktisk får hjelp, kan produsere barn, og være gagnlige borgere. Liketil folk med hang til å tro at verden styres av en deep state med Gahr Støre og Hillary Clinton i spissen, at vaksiner er ment å utrydde folk, at 5G er for å fjernstyre borgere, og så videre; til og med disse tar vi vare på, om de enn ikke er særlig gagnlige. Alt dette er fint. Likevel kunne det være på sin plass å se om det ikke finnes måter vi kan øke vår egen intelligens og slik kunne bli gagnligere.

Mens jeg tenkte over saken, så jeg for meg dette med rovdyr og byttedyr. La oss ta for oss en reinsdyrflokk i Canada for eksempel, det kalles for øvrig caribou på de kanter. Flokken er som en organisasjon eller en mekanisme om du vil. Den er aldri sterkere enn det svakeste ledd, som i enhver organisasjon ellers. Sammenlign det gjerne med en fransk bil. Selv om den er aldri så luksuriøs og god å sitte i, hjelper det lite når motoren stopper stadig vekk. Den har sine interne regler flokken, som individene kjenner godt og forholder seg til. De som ikke gjør det blir gjerne utstøtt og må møte ulvene alene, en lite ønskelig situasjon, annet enn for ulvene. Derfor søker individene å forholde seg til flokkens uskrevne regler, og lar alle ambisjoner om å søke lykken på egen hånd eller bedrive selvrealisering fare. Flokken er slik å se som det rene nazistiske/kommunistiske samfunn hvor det enkelte individs betydning er lik null, så lenge folket/flokken består.

I reinsdyrsamfunnet er det slik at de følger naturen og dens regler, noe annet fungerer rett og slett ikke og strengt tatt har de jo heller ikke noe annet valg. Slik vil det seg at flokken hver vår, søker mot havet, dette for å kunne utnytte det gode beitet som finnes her sommerstid. Det gjør at vinterbeitene i innlandet får tid til å komme seg gjennom sommeren. En utmerket ordning forøvrig. Det kalles på fint for bærekraftig utvikling. Vi mennesker bruker stadig dette uttrykket uten at vi helt greier å bli enige om hva som faktisk er bærekraftig, en diskusjon jeg her styrer klokelig unna.

Når sommeren er på hell søker flokken innover i landet igjen, for å kose seg med vinterens herligheter og mangel på mygg. Bukkene feller hornene, mens simlene beholder sine. Dette gjør at damene kan jage gutta vekk fra beitene slik at kalvene får det de trenger. Alt har sin ordning og alt fortsetter i pakt med naturens eldgamle lover. Til våren har gutta grodd horn igjen slik at de kan denge hverandre i kampen om å få pare seg når den tiden kommer, noe den gjør sent i september. September er reinsdyrenes freddan.

Det finurligste er likevel at flokken stadig blir beitet på av rovdyr. Ulv, jerv, gaupe og ørn tar for seg og man skulle kanskje tro at dette ville svekke flokken. Slapp av! Igjen har naturen funnet en ordning hvor de svakeste er de som blir tatt først. Ingen ulv med respekt for egen helse forsøker seg på en diger sint bukk med store horn når han heller kan ta bestemora, som smaker likedan. Dermed blir bestemora, som ikke lengre greier å følge flokken og ikke lengre kan føde, spist.

Slik vil det seg at det til enhver tid er de svakeste som faller i kampen for tilværelsen. De som greier seg er de sterkeste. Det kan minne litt om nominasjonskampen i politiske partier. Det er de som igjen fører sine gener videre, og slik blir faktisk flokken styrket, til tross for en stadig desimering på grunn av rovdyrene. De sterkeste individene er nemlig bedre skikket til å ivareta sine kalver, som dermed får vokse opp. Slik tappes flokken for svake individer i den ene enden, mens den styrkes av sterkere individer i den andre. Flokken blir rett og slett sterkere av å bli spist av.

Hvis vi tenker på oss mennesker, så er vi i vår verden mer avhengige av intelligens enn rå styrke og store horn, selv om noen åpenbart har horn i siden til andre. Dette betyr at vi for vår flokks vedkommende både kan finne måter å forplante oss videre på, og rent faktisk greie oss i hverdagen. Dette siste avhenger altså av om vi er intelligente nok til å greie oss selv, eller intelligente nok til å finne de ordninger velferdssamfunnet har for at vi skal greie oss selv. Mangler vi den grunnleggende intelligensen, havner vi i en eller annen formynderordning, med små muligheter for videre forplantning. Vår flokk vil altså greie seg på bakgrunn av nok intelligens, eventuelt gode trygdeordninger.

Det første som slo meg etter dette resonnementet, var at jeg nok skulle greie meg, siden jeg åpenbart er i stand til å tenke så mange tanker samtidig som jeg sitter i badstua og drikker øl. Jeg kan til og med fise i badstua samtidig som jeg gjør alt dette, noe som viser at jeg har en imponerende simultankapasitet. Tenke, drikke øl, ta badstu og fise på en gang. Kinderegget blir bare smågutt i forhold.

Det neste var selvsagt at jeg har funnet svaret på hvordan styrke intelligensen og dermed flokken. Om man drikker alkohol, dreper man hjerneceller. Dette vet vi gjennom forskning. Logikken i det ovenforstående viser oss at det er de svakeste hjernecellene som dør først ved alkoholinntak. Flokken er ikke sterkere enn det svakeste ledd. Ved å drikke tilstrekkelige mengder øl, fjerner man altså det svakeste ledd effektivt, og vi fremstår dermed klokere. Hvem har ikke opplevd å føle seg kjempesmart etter 6 øl? Vi har altså økt vår intelligens ved å nyte en øl i badstua. Jeg nevner ikke engang hvor smarte vi blir ved å ta en dugelig single malt eller to.

Om vi, som nordmenn og gode naboer, ønsker å bedre det gjennomsnittlige intelligensnivå både i Norge og Sverige, er det ellers bare å sende en harstadværing, altså det svakeste ledd i ligningen vår her på berget, over grensa. Naturen, med litt hjelp av meg, har jammen svar på alt mulig, forhåpentligvis også på hvordan jeg skal unndra å pådra meg juling neste gang jeg er i Harstad eller Sverige.

Tålmodighet er en dyd

 

 

Det trengs mer enn ekstrem fingerferdighet om man skal tre et kondom på en mygg. Man må også ha stor målbevissthet og myggen bør ha kjempeereksjon Jeg kan ikke si at jeg er ekspert på området. Når sant skal sies har jeg aldri forsøkt å utføre nevnte handling på en mygg, men jeg vil hevde at jeg kommer med en rimelig kvalifisert gjetning. Om myggen skulle være villig til å delta på eksperimentet ville nok mine fingre neppe være hendige nok. I tillegg mangler jeg en dyd som mine medmennesker med mindre og mer nennsomme fingre innehar. Jeg snakker selvsagt om kvinner. Ikke det at jeg tror at det finnes kvinner som driver med slikt, men om noen skulle få det til, måtte det være en kvinne. Kvinner har det menn mangler i tillegg til fingerferdighet. De har tålmodighet.

Dette er noe kvinner vet å bruke mot oss i enhver sammenheng. Grunnen til det er selvsagt at de har rett. Menn mangler tålmodighet, mens kvinner ser ut til å ha fått det vi mangler og mer til. Her holder det å se på broderier og strikking. Det er en grunn til at dette er noe flere kvinner enn menn driver med. Vi har tykke og klumsete fingre, men mest av alt mangler vi tålmodighet. Jeg har ved flere anledninger forsøkt å tre en sytråd i en nål. Mine fingre er ikke bare korte og tykke, de er i tillegg stive etter bruk i lave temperaturer bak hundesleden gjennom flere tiår, gjentatte forfrysninger av bare fingertupper når man steller huder i 30 minus gir slike resultater . På den annen side fungerer de bra til å ta på varme gjenstander. Det lukter gjerne svidd av dem, selv om jeg heldigvis kjenner lite til det. Men å tre i en nål altså, jeg rødmer enda ved den blotte tanke på de ord som falt da jeg sist strevde med å tre i nåla, og unnlater taktfullt å gjengi dem. For alt jeg vet leser barn dette.

Min kone mener det er på sin plass å bruke dress ved utvalgte anledninger. Derfor har jeg et 14 år gammelt eksemplar av sorten hengende i skapet. Siden disse anledningene heldigvis ikke inntreffer for ofte er den enda fullt brukbar, ihvertfall i mine øyne. Når torturredskapen skal på, må jeg ha hjelp. Skjorten skal da kneppes tett rundt halsen, slik at man så vidt får puste. Hvorfor det er slik, vet bare kvinner eller folk som bedriver SM og bondage. Det er komplett umulig for meg å få knappene kneppet. Etter opptil flere nanosekunders prøving går jeg i luften og da er det fruens tur. Da kan hun rolig og behersket latterliggjøre mine håpløse forsøk, gni inn min manglende tålmodighet, mens hun formelig koser seg med elegant å kneppe de fordømte knappene som om det var den minste kunst, noe det jo er for henne. Det verste er at døtrene mine er blitt på akkurat samme måte. De ler seg gjerne skakk av sin gamle far før de tar over kneppingen, mens de har stor moro på mine vegne.

 

Dressen brukes sjelden heldigvis. Som regel dreier det seg om begravelser. Slike tilstelninger er like triste som det er å ha på seg dress. De er faktisk bare marginalt tristere enn mine forsøk på å kneppe knappene på skjorta, og da kun hvis vedkommende som begraves er en nær slektning.

Jeg har ved flere anledninger forsøkt å spille inn behovet for skjorte med borrelås. Sånn rent uten at jeg vet om det faktisk finnes, faller dette på stengrunn i hjemmet. Det er like lett å nå frem med forslag om dette som å ha en realistisk forhåpning om å slippe ventingen på at hun skal stryke skjorten. Den må selvsagt strykes. Hvorfor det er slik våger jeg ikke spekulere i. Det er et av livets store mysterier på linje med det ondes problem, som hvorfor mennesker enda kjører rundt med franske biler. Etter stryking får man på seg en stiv og ubehagelig kledning. Den ser ordentlig staselig ut i speilet på tur til stolen der dressjakken henger. Etter at du har tatt på jakken vet du at skjorten ser like jævlig ut når jakken kommer av. Hvorfor det er nødvendig å kaste bort tiden på å stryke noe som skal se krøllete ut et øyeblikk etterpå er for meg en gåte.

Jeg tror at kvinner gleder seg over evnen til å være tålmodige. Det gir dem et overtak på menn. Det å være utålmodig er i kvinners øyne noe som er mindre verdt. Tålmodighet er ikke bare en dyd; det er en universell verdi i seg selv. Den som mangler tålmodighet er mindreverdig mener kvinner. Da kan de heve seg over oss en stund før de som den sterke, men nådige hersker, forbarmer seg over oss ved å hjelpe oss der vi ikke strekker til. Det forventes også at vi utviser takknemlighet.

Alderens visdom har gjort at jeg ikke lenger forsøker å utkjempe håpløse kamper på området. Jeg aksepterer at fruens tålmodighet langt overstiger min og det er intet jeg kan gjøre for å bli mer tålmodig. Det ligger bare ikke til mitt kjønn enn si min natur. Elefanter har bedre forutsetninger for å lære å klatre i trær enn jeg har til å utvikle evnen til tålmodig prøving og feiling. Har du utvist tilstrekkelig mangel på tålmodighet over tid, vil dette i grunn glede damer siden de da kan latterliggjøre din manglende tålmodighet. Nå skal jeg begynne å slurve skikkelig når jeg kommanderes til å støvsuge. Teorien er at om jeg slurver ofte og lenge nok, blir jeg henvist til TV-stua mens fruen tar jobben siden den ikke blir godt nok utført. Da skal hun få god tid til å latterliggjøre mine manglende støvsugerferdigheter og ditto tålmodighet, mens hun selv fryder seg over tålmodig å kunne støvsuge til toppkarakter. For å holde ut hånen hun kommer med planlegger jeg å døyve den med en kald øl til fotballkampen. Jeg er imidlertid ikke sikker på om jeg har den nødvendige tålmodighet som skal til i prosessen frem mot målet.

Selvrealisering og kjøkkenoppussing

Kvinners evne og vilje til å skremme vettet av en vanlig mann kjenner ingen grenser. Menn vandrer rundt i en tilstand av evig angst for hva som kan skje. Dårlig samvittighet for ting koner mener man burde ha gjort, gjødsles stadig av kommentarer fra ens respektive fruer når man en sjelden gang forsøker å haille seg på sofaen. Abraham Maslow beskrev i 1943 sin teori om behovshierarkiet. Mye av grunnlaget for menns ørkesløse angstvandring finner vi her.

 

Maslow beskriver i sin teori en pyramide av behov, hvor dekningen av et behov danner grunnlaget for behovet for dekning av et nytt. Når de grunnleggende behov er dekket, så som mat, vann og husly, fokuserer vi på trygghet og sikkerhet. Deretter er vi opptatt av sosial tilhørighet og sosial status før vi endelig kommer til toppen av behovspyramiden. Her finner vi det skremmende behov for selvrealisering.  For befolkningen i Norge, stinn av daler som vi er, befinner vi oss stort sett her. Maslow har i sin forskning ikke sett på om det finnes signifikante forskjeller på menn og kvinner hva behov for selvrealisering angår. Her har jeg selv tatt ansvar, forsket (altså undret meg på egen hånd over saken), og deler villig mine teorier på området.

 

Jeg hopper inn i det øyeblikket barna er flyttet ut av det felles redet. Når jobben nå er gjort, barna er produsert, utdannet og sendt ut i verden, har vi gjort det vi skal i henhold til naturens eldgamle lover. For menn er det på tide å se på sitt behov for selvrealisering. Det er i grunnen enkelt og ukomplisert. Vi begynner gjerne å brygge øl. Noen kjøper seg sykkel, ratter rundt, forstyrrer trafikken og later som de trener, mens atter andre forsøker å se ut som om man jogger; alt for å holde et eskalerende kroppslig forfall stangen. Uansett er det enkelt og ukomplisert, som menn gjerne er. Gi oss en øl til fotballkampen, en god badstu, egg og bacon søndags morgen, et nummer i ny og ne, og vi er lykkelige og fullkomment selvrealiserte. Vi krever ikke mer enn som så.

 

Kvinnen derimot er en annen skål. Hun begynner å se seg rundt. Hun finner i huset en halvfet mann, tynn i hyssingen, sittende foran TV-apparatet. Kjøkkenet ser shabby ut; huset er ikke som i reklamen, mon det trenger oppussing? I alle år har hun freddan om kvelden ligget i sengen og studert taket noen minutter. Nå finner hun ut at også det trenger maling. Når hun først er i gang, finner hun fort ut at det meste trengs å skiftes ut eller pusses opp. Mannen er her å anse som en del av det som kan skiftes ut, eller til nød pusses opp, men bare til nød og i de færreste tilfeller.

 

Dermed begynner hun å stille seg det uunngåelige spørsmålet kvinner før eller siden stiller seg selv; Er jeg lykkelig nå? Har jeg det godt nok? Bare den blotte tanke, kan skremme Fanden på flatmark. Menn stiller aldri seg selv et slikt spørsmål. Vi vet svaret. Man er selvsagt aldri lykkelig nok, derfor holder vi kjeft. Vi brygger øl, ser fotball, tar badstu og finner at tilværelsen faktisk er helt grei som den er. Vi lever utmerket uten å finne svaret det farlige spørsmålet. Vi slipper dermed å påføre oss den følelsesmessige konsekvensen et spørsmål som aldri burde vært stilt ville gitt.

 

Plutselig en dag skjer det. Der han sitter i fred og ro og nyter helgeroen etter en hektisk arbeidsuke, smeller det; «Kjære, vi må snakke sammen»! Akkurat dette utbruddet har ført til både hjerneblødninger og slag hos menn i en rekke hjem verden over. Når menn i -50 årene får slag eller hjerneblødning er det ikke tilfeldig.  Egentlig sier hun «Kjære, JEG må snakke sammen». Hun har stilt seg spørsmålet og funnet det uunngåelige svaret. Selvsagt er hun ikke lykkelig nok. Selvrealiseringen har tatt tak i henne og resultatet er gitt. Dette gir ofte stygge resultater

 

Det hun nå bryter ut av seg, driver selvsagt menn ut i bryggeriet, i badstua, på sykkelsetet, ja noen tar til og med en løpetur mens de grubler over den skjebne som er i ferd med å bli dem til del. Selv har de små muligheter til påvirkning på dette stadiet. Svært ofte fører spørsmålet om hun er lykkelig nok til skilsmisse eller det som verre er. Siden kvinner er programmert fra naturens side til å stille det skjebnesvangre spørsmålet, er det opp til menn å løse utfordringen. Er spørsmålet stilt, er det for ofte sent. Svaret ligger i forebygging og avledning før spørsmålet bringes på banen.

 

De fleste lykkelig gifte middelaldrende menn med utflyttede barn kjenner drillen. Puss opp kjøkkenet og lat som du liker det. Støvsug huset, ta helgevasken i ny og ne uten å bli spurt, server god middag en fredag med vin og det hele. Har man en svigermor, foreslå besøk frivillig. I det hele tatt; finn på noe før det er for sent. Gjør du dette, skal du ikke se bort fra at følgende skjer: Du får beholde bryggeriet, badstua og velsignelse til en øl eller to til fotballkampen. Se ikke bort fra at freddan beholder sin betydning også. Men gjør dette allerede nå. Venter du til hun har fått anledning til å stille seg spørsmålet «Er jeg lykkelig nok», er det som regel for sent. Prøv for all del ikke å late som om du har interesse for fargen på gardiner, duker eller andre tekstiler. Her blir du uansett gjennomskuet. For Guds skyld ikke nevn eskene med brukte og ubrukte sko i kjelleren, disse må du bare leve med. Når hun kommer hjem med posene fulle av «nødvendige» klær kjøpt på tilbud, roser du hennes økonomiske sans og er enig i at hun har spart masse penger om kontoen er aldri så tom. Tar hun på seg bunaden hun fikk til konfirmasjonen og spør om du synes den passer er svaret alltid ja, og det uten noen form for sarkasme i tonefallet. Spør hun om du synes hun har lagt på seg, lat som om du får hjerteattakk. På veien til sykehuset blir hun uansett bekymret nok til å glemme at du ikke svarte.

Alternativt må du pent pusse opp kjøkkenet enda en gang til. Det hjelper mot det meste.

Det er i grunnen utrolig enkelt å ordne ekteskapsproblemer, spesielt når det gjelder andres ekteskap.

Sol, snø og arktiske strømpesnoker

 

 

Sola har kommet tilbake. Dette medfører at diverse samlivseksperter og sexologer (hvordan utdanner man seg til sexolog forresten? Er det en tradisjonell yrkesfagutdanning med flere ukers utplassering i praksis? ) spyr ut artikler om hvordan sollyset påvirker både lyst og evne. Det er mange ting man kan gjøre for å bedre både lyst og evne, men ingenting slår visstnok det velsignede sollyset. Selv har jeg skrudd ned persiennen på soverommet og er spent på resultatet.

Sola bringer all slags glede, og her nord blir vi så glade årlig at vi til og med tar fri fra jobb og skole hvert år samme dag som sola skinner første gang etter sin vinterpause. Da jeg gikk på barneskolen i Håkvik var det slik at man fikk solfri med en gang sola skinte på flaggstanga i skolegården. Dette medførte selvsagt et hurlumhei av dimensjoner da alle hevdet å ha sett noe lyst på flaggstanga til stadighet. Dette endte opp med at man fikk solfri samme tidspunkt og dag uansett om det var snøstorm eller ei. Lignende løsninger har vi i dag. Man kan spørre seg hvorfor ikke soldagen er innført som helligdag nordpå med fri for alle.

Noe spesielt med tanke på kåtskap kan jeg ikke si endrer seg med solas tilbakekomst for egen del. Gutter og menn er nå engang skrudd sammen slik at man er klar for det meste til enhver tid. I ungdomsårene var beredskapen bokstavelig talt høy, til enhver tid. Med årene har det blitt lempet litt på den høye beredskapen, men man er da klar til utrykning om alarmen skulle gå, enda noen år. At denne alarmen skulle ha noen spesiell tilknytning til sollyset, kan jeg likevel ikke se for egen del. Oss gutta i mellom, kan vi vel underskrive på at den gamle Adam kan ta til å røre på seg helt uten påvirkning av hverken sol eller vind, gjerne også i situasjoner du helst så det ikke skjedde. Det er nå engang naturens gang, og ikke noe vi selv styrer med.

Hva angår våre venner dyrene i denne sammenheng, så er det gjerne en annen sak. Nå er det jo slik at noen her vil påpeke at også vi er dyr og ha rett i det. Vi er selvsagt også dyr, men med unntak av endel politikere, særlig presidenter, og andre med makt, greier vi gjerne å unngå å hive oss på nærmeste dame uten invitasjon. For noen av oss betyr det til og med noe at vi er gift, ihvertfall for de mest veloppdragne av oss. Man kan vel si at det er en glidende overgang fra mennesker til dyr, og de som ikke greier å holde kontroll på snurrebassen kan selv få krysse av på skalaen hvor de befinner seg, så slipper jeg å moralisere for mye.

Programmet Animal planet er en kilde til stadig glede eller frustrasjon. Her om dagen så jeg et program som helt tilfeldig sammenfalt med solas tilbakekomst, sånn noenlunde ihvertfall. Denne gangen dreide programmet seg om strømpesnoken i arktis. Denne fascinerende skapningen vi alle selvsagt kjenner til lever faktisk i arktiske strøk, om enn ikke her i Nord Norge såvidt meg bekjent. Uansett er den et godt eksempel på hvordan sollyset direkte spiller inn på forplantningslyst og evne, og slik er den et godt eksempel på hvorfor solfri er viktig for befolkningsstatistikken for oss andre.

Det har seg slik at når solens varmende stråler sprer seg ut over det snødekte landskapet, skjer det ting under snøen. Lyset trenger gjennom og påvirker hormonbalansen hos hunsnoken. Hun kjenner plutselig noe fremmed hun ikke har kjent på lenge, lysten til å ha seg et nummer rett og slett. Hun smyger seg ut av sitt lune hi, ja faktisk også ut av sitt gode skinn, og åler seg avgårde. Vel ute, sender hun ut en uimotståelig duft, som får de mest våkne av gutta til å gå i spinn. Her gjelder det å være A-menneske. Det er første mann til mølla som gjelder. Før i tiden pleide noen å rope "den med mest kjøtt på kølla, er førstemann til mølla", disse kom forøvrig sjelden eller aldri til mølla. Slik er det ikke hos vår venn strømpesnoken. Førstemann er lynsnart ute og får seg et nummer helt uavhengig av køllekjøttvekt. Han må være kjapp, for det er gjerne 50 andre snoker med i en vanvittig runddans, hvor kropper slynger seg som i et gigantisk swingersselskap fra helvete.

Så langt var programmet omtrent som forventet. Man regner ikke med så mye fintfølelse når det gjelder dyrisk sex. Som eier av kanskje mer enn 200 hunder gjennom årene har jeg sett mye av det jeg vil kalle svært utagerende virksomhet i hundegården, både hetero og homofile utskeielser, gjerne med unger tilstede. Det jeg ikke så for meg var det som skjedde videre blant snokene. Etter at dama hadde fått seg, stakk hun av. Dette merket ikke de rundt 50 gutta, som ålet seg rundt med kjempestå. De var hinsides stadiet hvor kjønn betydde noe. Uten noen dame til stede utviklet dette seg til en brutal massevoldtekt. Det er slik at den sist oppvåknede av gutta, skiller ut kvinnelige kjønnshormoner, dette for at damen skal få slippe unna og få unger i fred. Den stakkaren som sov lengst, blir altså utsett som fellesmadrass og voldtatt etter tur av 50 kåte karer. I verste fall ender det med døden, kanskje å foretrekke vil noen si.

Man kan kanskje være fristet til å dra en moral ut av dette, ihvertfall for tenåringsgutter som liker å sove lenge om morgenen. Men utover det er jeg i grunnen glad for at strømpesnoken ikke befinner seg i den nærmeste familien for mennesker, igjen med unntak av visse politikere.

Flerfeltsvei

 

 

Når man kommer ned til Oslobyen og setter seg i leiebilen blir man plutselig klar over at man ikke lenger er alene på veien. Det er veier overalt og rushtrafikken blir liksom litt mer intens enn den føles i Beisfjord. Ikke det at vi ikke har rushtrafikk i Beisfjord, men det er nok litt flere biler å forholde seg til i Oslo sentrum en fredags ettermiddag. Dessuten er jeg jo ikke så vant med sentrumstrafikk idet jeg ikke bor i  sentrum av Beisfjord, men huset ved siden av.

 

Uansett. Man møter altså mange mennesker, ja man kan nesten si man får nye venner. Ikke sånn å forstå at man får pratet med dem. Nei, det er noe med det å kjøre sammen i kø når det er flere felt. Trafikken beveger seg sakte før den stopper helt opp, for så å bevege seg igjen. Når du har sittet slik en stund, begynner du å se at bilen ved siden av er noe du kan forholde deg til. Du har på en måte etablert et forhold til den. Den er nær deg og betyr mer for deg enn den som hastig stryker forbi i venstre felt hvor køen enda ikke har stanset opp.

 

Det ene feltet beveger seg fremover, mens det andre står stille. Så stanses ditt felt og det andre beveger seg. Etter mange gjentakelser finner du at Fiaten du stod sammen med for en time siden plutselig befinner seg ved siden av deg igjen. Du blir liksom litt glad over gjensynet. Du ser at damen bak rattet fortsatt peller seg i nesa, mens hun har blikket rettet stivt fremover. Om hun slumper til å se til siden og slik møter blikket ditt kan du være sikker på at hun ser rett frem igjen straks. Hun hadde kanskje ikke tenkt på at noen skulle se henne pelle seg i nesa. Men du kjenner henne igjen; hun er som deg selv. Kanskje peller du deg selv ettertenksomt  i nesa mens du undres på hvor hun skal i dag. Kanskje skal hun hente barnebarnet for helgebesøk tenker du, mens du ser ditt eget barnebarn i tankene, trygt plassert i sikkerhetsselen i baksetet; et vakkert bilde. Du blir litt glad i den nesepellende damen som egentlig er en hyggelig bestemor som gleder seg til å fortelle eventyr til barnebarnet.

 

Fyren i Mercedes i høyre felt prater i mobiltelefon. Han er sikkert direktør og dermed både en viktig og opptatt mann. Kanskje er han ikke så opptatt likevel, men det er noe med det å kjøre Mercedes. Det har med forventninger å gjøre. Man må se opptatt ut når man kjører Mercedes. Derfor har fyren mobilen mot øret hele tiden, hvis han bruker handsfree vil jo ingen se at han er opptatt. Dessuten viser han omverdenen at han er direktør, en viktig mann med god økonomi som har råd til boten om han blir tatt med mobilen mot øret Kanskje har han egentlig ingen å snakke med, han bare later som. Der han sakte kommer opp på min høyre side idet hans felt beveger seg mens mitt står stille, kjenner jeg at jeg synes synd på ham. Jeg tror det er en svært ensom mann i Mercedes som glir forbi for syttende gang, eller var det attende. Det kan uansett ikke være mye strøm igjen på mobilens batteri, tenker jeg.

 

Damen i gammel Opel rett foran meg er nok veldig oppgitt nå. Selv synes jeg det er underholdende å se ungene i baksetet klatre rundt i fri dressur. De er selvsagt utålmodige og vil ikke lengre sitte med seler på. Damen snur seg stadig bak og roper et eller annet de ikke bryr seg om. Jeg hører jo ingenting siden jeg sitter i en annen bil, men det ser ut som hun roper og er temmelig sint og det er jo ikke så rart hvis de ikke bryr seg om hva hun sier. Selv ville jeg ikke satt pris på om ungene ikke hørte etter hva jeg sa, man blir jo fryktelig stresset i en slik situasjon med biler rundt på alle kanter. Jeg husker godt når ungene var små og ikke ville sitte i ro. Vi har altså noe til felles, damen og jeg. Hadde vi hatt tid kunne vi sikkert sittet på en kafe og snakket om dette, ledd litt over hverdagens stress og utålmodige unger.

 

Det er lenge siden jeg har sett den hvite varebilen nå, men der tar jeg den igjen. Den har sin faste plass i køen noen biler foran mannen i Mercedes, jeg er usikker på om de kjenner hverandre mannen i Mercedes og han i den hvite varebilen. Det står Fjaler entreprenør på siden av bilen. Inne i bilen sitter en ung mann og synger. Ja, jeg vet jo ikke om han synger siden jeg ikke kan høre noe, men munnen beveger seg som om han synger. Jeg griper meg i å nynne med, men det er litt vanskelig siden jeg ikke aner hvilken sang det er han nynner på. 

 

Han er sikkert på vei hjem etter en lang arbeidsdag. Jeg ser at bilen er relativt gammel og svært skitten. Det er noe suspekt med bilen og den unge mannen egentlig. Bilen tilhører åpenbart en entreprenør av et eller annet slag. Hvem vet om han følger alle lover og regler? Kanskje driver han med svart arbeid? Han kjører kanskje rundt her uten å betale skatt. Han har muligens tre rumenere ansatt på slavekontrakt. For alt jeg vet sitter de bak i bilen, Det er ikke vinduer i varebilen og derfor kan de ikke se om det sitter noen der. Siden bilen har grønne skilter ville det også vært ulovlig å ha noen sittende bak. Han er sikkert på vei for å sette dem av i det nedslitte, brannfarlige losjiet de får som del av en luselønn ingen egentlig kan leve av.

 

Jeg synes synd på rumenerne i varebilen. De har sikkert familie hjemme, men arbeidsledigheten har drevet dem i hendene på den kyniske unge fyren fra Fjaler entreprenør, som nå sitter og nynner glad over ukas inntekt som han ikke betaler skatt av i det hele tatt. Arbeiderne hans sulter og konene deres drives til prostitusjon hjemme i Romania mens ungene går for lut og kaldt vann. Jævla drittsekk! Hadde vi stått stille litt lengre, kunne jeg kanskje gått ut og sett om det virkelig satt tre stakkars rumenere bak i bilen hans, men trafikken beveger seg igjen og der forsvinner hans felt for langt frem til at jeg kan se den. Jeg burde kanskje ringt politiet, men gjør det ikke. Det er jo slett ikke sikkert det er noen rumenere bak i bilen i det hele tatt. Det kan jo hende jeg bare lar fantasien løpe løpsk.

 

Etterhvert begynner jeg å forstå hvorfor trafikken beveger seg så sakte. De tre feltene skal bli til ett. En stor blinkende pil viser at de til venstre skal inn i mitt felt, likeså de til høyre. Ideelt sett skal man da bruke glidelåspinnsippet og slik få en effektiv innsnevring. Vi gjør det ikke særlig effektivt, men jeg kommer meg da videre og befinner meg plutselig alene på en helt vanlig vei med et felt i hver retning. Det er ikke lengre noen kjente her. Det er bare korte møter hver gang du møter en bil. Det er liksom ikke tid til å bli kjent med de du møter. Du rekker knapt å se hva slags bil de kjører engang.

 

Jeg lurer på hva som skjedde med mannen i Mercedes. Har han begått selvmord fordi han var så ensom? Kanskje har han funnet en dame og er veldig lykkelig? Jeg håper det. Ungene til damen i Opelen er sikkert på skolen nå. Der får de sikkert utfolde seg og bli til gangs mennesker får vi tro. Hva damer i Fiater gjør når de ikke står i kø i Oslo sentrum er ikke godt å vite, men jeg håper ihvertfall de tre rumenerne får tarifflønn heretter.

 

Det er rart med det. Selv om man befinner seg i Oslobyen i en kø med vilt fremmede mennesker får man en slags kontakt med dem, man blir litt kjent med dem; ikke ulikt bygdefellene man møter på Beisfjordveien hver dag. Man hilser på dem med en hevet hånd, men vet ikke nødvendigvis særlig mye om dem. Du ser dem ofte nok til å føle deg forpliktet til å hilse, men du kjenner dem egentlig ikke. Kanskje er det slik at vi rett og slett mangler en kafe i bygda? Hadde vi hatt en slik kafe kunne jeg sittet i ro og mak, blitt kjent med mine sambygdinger og hatt mindre tid til å tenke slike tanker fra en kjøretur i leiebil i Oslo. Eller kanskje burde vi bli flinkere til å gå på kaffebesøk til naboen?

 

 

Comfyballs

 

#Metoo- kampanjen har vært over oss i noen tid nå. Dette har selvsagt sin gode grunn. Vi kan vel i ettertid si at det var på høy tid også. Kampanjen i har i all hovedsak tatt for seg uønskede episoder hvor menn i lederstillinger har utnyttet dette til å utvise oppførsel som har blitt oppfattet krenkende av særlig kvinner. Den har hatt god effekt også og mange har endog måttet svare for seg i retten for sin oppførsel, mens atter andre har måttet stå til rette i den tøffeste domsstolen, nemlig facebook.

At jeg, som mann, på denne måten skulle se meg nødsaget til å varsle om en slik  krenkelse, hadde jeg aldri forestilt meg, men jeg kan ikke tie lengre. En samtale med en kollega og nå forhenværende kompis ble etterhvert av en slik art at den ikke slipper taket. Vedkommende dreide samtalen over, eller skal vi si under, beltestedet, så umerkelig at jeg ikke så streken før den var overtrådt godt og vel. Da var det for sent, og livet mitt blir aldri det samme. Jeg må leve med bildene på netthinna resten av livet.

Vedkommende begynte med å reklamere for sin siste investering på manufakturfronten, allerede her burde alarmklokkene ringt, menn snakker ikke om klær! Han snakket om undertøy, nærmere bestemt truser, boksere vil noen si. Nå er jo temaet slett ikke feil å diskutere blant menn, misforstå ikke. Man har ingenting i mot tips til raffinert undertøy. Hvem vet om ikke fruen tar hintet, og går til anskaffelse av slikt, til glede for en stakkar en freddas kveld? Derfor merket jeg ikke at vedkommende kollega sakte førte meg inn i en situasjon som skulle vise seg å bli skjebnesvangert for mitt sjelsliv.

Før jeg visste ordet av det, altså mens jeg enda satt med forventningen om en beskrivelse av noe som kunne gjøre fruen enda mer attråverdig, viste det seg at fyren satt og snakket om seg selv og en bokser han selv hadde begynt å bruke. På dette tidspunkt var jeg paralysert og ute av stand til å si nei. Jeg befant meg på en måte utenfor meg selv uten å kunne gripe inn i det jeg meget mot min vilje ble utsatt for. Jeg satt der og lyttet, hadde endog høreapparatet på, og hørte derfor meget godt hva han utsatte meg for. Jeg hørte og så meg selv bli utsatt for et overgrep, uten å være i stand til å rope ut min protest. Kroppen var lammet, og jeg var fysisk ute av stand til å forlate rommet, eller yte annen motstand.

Han beskrev inngående plagget han kalte Comfyballs, og fortalte inngående om hvor behagelig kronjuvelene på en måte lå i en krybbe der nede. Han malte et bilde av utstyret som på en visstnok utrolig fin måte kunne ligge der uavhengig av om man løp, satt, lå eller hoppet. Ingen slitasje eller ømhet, selv etter lengre løpeturer. Selv var han henfalt fullstendig til plagget, og kunne ikke tenke seg en hverdag uten. Jeg ble sittende uten noe å gripe fatt i, noe som kunne gi meg et holdepunkt i en tilværelse som ettertrykkelig var endret for alltid. Jeg svevde i det uvisse, i en slags evig omgangssyke, som enda henger i. Det er derfor min terapeut har bedt meg skrive det av meg. Dette er min vei tilbake til livet etter overgrepet. Jeg greier ikke å snakke om det, så jeg skriver det av meg. Kanskje kan jeg bidra til å berge andre unna det uføre jeg selv uforskyldt har havnet i.

Menn skal ikke snakke med andre menn om sitt eget undertøy eller underliv. Sånn er det bare! Vi vet at andre menn har genitalier, men vi liker det ikke og ønsker ikke å tenke på det heller. Vi vet også at de forhåpentligvis bruker en eller annen form for underbenklær for å beskytte disse, men vi skal ikke utsettes for å høre om det. Det blir nesten like ille som om man etter trening, oppdager en fyr som kommer ut av dusjen, tørker seg, for så å ta på seg sokker og T-skjorte FØR trusa!! Ingen som har sett slikt, går videre i livet uten sjelsmessige skader, med mindre man er totalt blottet for følelser og anstendighet. Det gjorde slett ikke saken bedre at en jeg oppfattet, ikke bare som en kollega, men også som venn, utnyttet både min tillit, sin stilling og slik krenket meg på det groveste. Det finnes ingen erstatningssum som noen gang kan rettferdiggjøre krenkelsen, jeg har likevel bestemt meg for å gå videre, men altså ikke uten å vitne om overgrepet. Mine netthinner er for alltid ødelagt, men kanskje berger jeg noen andres.

Håpet er at alle dere menn der ute, som på skjendigste vis blir utsatt for prat om manneunderbenklær og genitalier av andre menn, forteller verden om overgriperen. Heng ham ut! La oss stå sammen. Husk, du er ikke alene!

 Julehandel. bare ordet er nok til å gi en stakkar gåsehud under tærne og stressmage. Og da tenker jeg selvsagt på fruen som ellers utsettes for dette hvert år mens jeg er opptatt med andre....viktige....ting som å passe at tevannet ikke svis og slikt. Med andre ord er jeg opptatt av andre mennesker rundt meg og deres velbefinnende, altså en edel personlighet og en sann menneskevenn. Nå ville det seg slik at det falt i mitt lodd å måtte ta den tunge turen til byen på lørdag for å handle noen slike julegreier, nevnte jeg hvor snill jeg er? Det er ille nok å slåss for parkeringsplass men det er en jungel derute og de av oss med store, eldre, tunge varebiler vinner alltid over pingler med strøken Mercedes og dermed så jeg litt lysere på det. Dette går fort og greit tenkte jeg idet jeg jogget lett forbi køen i rulletrappa for å komme inn på apoteket. Men hvor lenge var Adam i Paris (eller deromkring)? I inngangen står det et gammelt skinn, ei kjerring på 80 pluss med gåstol og hele pakka. Jeg er jo relativt sprek og regnet med en rask fallseier i kampen om å få trykket på kølappmaskinen først men faen heller. Vet dere hvor raske slike gamle øk kan være på en kjapp 4-meter? På gamlehjem landet rundt står det slett ikke så ille til som media vil ha det til. De har alle personlige trenere og jobber hardt året rundt med et mål for øye. Nemlig å gruse meg i kampen om å rekke frem i køa på apoteket. Og de vinner hver gang! Når kjerringa så kommer fram til disken står det selvsagt en stol der slik at sånne som denne kjerringa kan bruke ekstra tid på å sette seg godt til rette og late som om hun er utslitt. Før hun leverer resepten skal det selvsagt tørrprates en evighet om vær, vind, køer og stressede mennesker. Mens jeg langsomt blir gal og i tankene kveler livskiten ut av det gamle skinnet begynner hun å snakke om hemmoroidene til mannen, ja jeg sto nært nok til å høre det! Stakkars jævel tenkte jeg i mitt stille sinn (da tenkte jeg ikke på hemmoroidene) og lurte på om jeg skulle beslaglegge stikkpillene hun fikk og kjøre dem ned i gapet på henne. Det var da det skjedde. Gamla tok opp portemoneen sin(det heter det når du er 80) og begynte å telle mynt! Hun tellet mynt! Lenge! Dette var planlagt, jeg vedder! De gjør sånt bevisst. Er sikkker på at slike gamlinger går innom en plass og veksler i mynt slik at de kan slå oss i køspurten for deretter å pine oss med å bruke ekstremt lang tid. Det sprakk fullstendig for meg, men siden det sto en securitasvakt i umiddelbar nærhet slo jeg ikke. Jeg laget mange halkvalte lyder der jeg sprang ut og tenkte at bikkjene får vente et par dager på ormekuren. Jeg ga opp resten av handlingen og regnet med forståelse for dette på hjemmebane, så feil kan man ta. Det er enda godt jeg er velsignet med godt humør, en evighet av tålmodighet og et menneskelig storsinn som får Mor Theresa til å minne om Hitler. Jeg tar slike episoder med det gode og nekter å la slikt ødelegge dagen for meg. Hvorfor irritere seg nå i adventstiden? God jul!