Kurs og konferanser

Jeg har vært på mange kurs og konferanser opp gjennom årene. Noen ganger har jeg selv holdt foredrag, men oftest har jeg vært deltaker. En av de mange i den store massen tilhørere som skal ha en eller annen form for faglig påfyll, noe som ideelt sett skal komme arbeidsgiveren tilgode i andre enden gjennom enda bedre forståelse av ulike problemstillinger man kan møte på jobb. Det er selvsagt slik vi ønsker at konferanser skal fungere. Vi skal komme ut av dem med noe som gjør oss til dyktigere lærere, saksbehandlere, rådgivere, eller hva det nå måtte være.

Jeg har tenkt litt over dette, og sitter igjen med mange ulike inntrykk fra slike konferanser. Ikke alle ender opp med en sluttsum som tyder på at fellesskapets midler har vært like godt investert. Det er selvsagt ikke alltid arbeidsgiver sin feil. Jeg må vel erkjenne at motivasjonen, for egen del, ikke alltid er like stor. Det kan hende temaet ikke inspirerer, eller det kan være tusen andre ting som gjør at man ikke nødvendigvis bobler over av entusiasme stilt ovenfor 8 timer med powerpoints. Jeg har til og med oppdaget at jeg ikke er alene om av og til å være opptatt av ting på siden av det som strengt tatt skulle være tema.

For mange år siden deltok jeg på en konferanse i Kautokeino, av alle steder. Foredragsholder her var en liten spretten dame som formelig hoppet rundt på scenen fylt opp av en imponerende energi. Det er noe med foredragsholdere. Noen står der og messer til man sovner. Andre går rundt i salen og snakker, som for å passe på at vi holder oss våkne. Noen evner faktisk ved sine retoriske evner å holde oss i ånde ved og si fornuftige ting selv om de ikke spretter rundt på scenen som et fysisk fyrverkeri. Atter andre kan jeg si lite om siden jeg falt i søvn relativt tidlig i prosessen kun avbrutt av gratis lunsj, før man igjen sovnet av med hodet på skulderen til en kollega, som forøvrig var glad for støtten du da ga, idet han/hun trengte støtten for selv å unngå å ramle om under søvnen. Slikt blir gjerne ikke positivt mottatt av forelesere, da de gjerne vil kunne skryte av hvor oppmerksomt alle fulgte med etterpå.

Men tilbake til den spretne damen i Kautokeino. Jeg satt sammen med en god kollega og venn på den nevnte konferansen. Vi var begge litt småtrøtte etter gårsdagens middag. Dette var fra tiden før alkohol ble bannlyst fra hva det offentlige godtok på regningen som i dag. Nå ser jeg selvsagt bort fra idrettrettsforbundet og visse politiske partiers bruk, evt misbruk, av de samme offentlige midlene. Vi var uansett ikke like våkne som de gode lytterne vi ellers mente å skulle være. Denne gangen ble vi imidlertid utsatt for noe helt spesielt. Noen foredragsholdere har dette lille ekstra som gjør at deltakerne bare åpner helt opp og sitter som fjetret. Vi satt der som naglet fast. Det var i sannhet litt av en forestilling. Den lille bakrusen som måtte ha være der forsvant som dugg for solen. Det var som en åpenbaring. Sjelden har man så til de grader fulgt med på hva som foregikk på scenen. I lunsjen etter forestillingen diskuterte vi det hele. Slike forelesninger har ofte til hensikt å få deltakerne til og stille spørsmål, til å undres på en måte. Denne gangen var det innertier. Vi satt begge og lurte på om foredragsholderen faktisk hadde på seg BH eller ikke. Hvem påstår at man ikke følger med?

Nå var selvsagt dette lenge før #metookampanjen. I dag ville jo ingen mann kunne finne på å tenke på en dames byste overhodet selvsagt. Det skulle vel tatt seg ut. Det er rart med det, forelesninger som dette gjør at man virkelig forstår betydningen av å bruke penger på og sende ansatte hit og dit for å studere nye saker og ting, det er opplevelser man tar med seg. Noe annet er hva som faktisk ofte skjer på andre forelesninger. Her snakker vi mest om hva enkelte kolleger kan få seg til å gjøre. Man har jo visse forventninger om en viss spilleforståelse, ja rett og slett en aksept for de uskrevne regler som gjelder for denne form for interaksjon kolleger imellom. Jeg må si at jeg ofte har blitt helt satt ut av hva enkelte kan få seg til å gjøre. Det kan nesten virke som om reglene for skikk og bruk totalt legges til side når man kommer på en konferanse, som om man var på et julebord. Den oppførselen jeg har opplevd fra enkelte må kunne kalles langt utover grensene for tilbørlig atferd, og burde selvsagt vært en del av den tidligere nevnte kampanje.

Normalen ved slike konferanser er jo at man finner seg en plass å sitte. Gjerne sammen med noen du kjenner, men det er ikke det viktigste. Denne plassen får en spesiell betydning. Det er her du har jakken hengende på stolen. Skriveblokken (jeg bruker faktisk fortsatt det) ligger sammen med pennen på bordet. Mobilen ligger ved siden av, selvsagt med lyden avskrudd. Du har kaffekoppen, og alt ligger til rette for en dag for læring og undring. Plassen din blir på en måte litt hjemme rett og slett. Det er noe beroligende med rutinene på slike forelesninger, gitt at de følges selvsagt. Verden henger på greip og ting fungerer. Så var det disse nevnte kollegene da. Etter lunsj kan du ta gift på at en eller annen ikke følger spillereglene. Når du kommer tilbake har rett og slett en fyr byttet plass! Det er uhørt. Man har på en måte vent seg til fyren ved siden av. Forberedt seg på å dele dagen med ham. Det er nesten som et ekteskap for en dag. Man bytter ikke partner sånn uten videre. Man føler seg sviktet av han som satt der, og samtidig invadert av den nye fyren. Sånn skal man slippe å ha det på jobb. Det er  rett og slett ikke greit.

Det er ikke det at man nødvendigvis skal ha faste plasser, selvsagt ikke. Det blir litt som hjemme. Når du har besøk spør vedkommende kanskje om hvor han/hun skal sitte ved middagsbordet. Du svarer  at her finnes ingen faste plasser, men du antyder på alle mulige og umulige måter at akkurat den plassen tilhører deg og bare deg. Sånn er det på jobb også. Alle sitter der de bruker å sitte på lunsjrommet. Det står ikke noe skilt som sier hvem som skal sitte der og der, men vi vet fordømt godt hvem sin plass det er. Nytilsatte er noe herk, da det tar tid å få dem til å forstå de usagte og uskrevne reglene uten å si dem høyt. Det skal jo ikke sies, det skal bare forstås. På jobbintervju burde kandidater utspørres om de evner å sette seg inn i slike regler ved å komme sent til lunsj, og så følge med hvor de faste plassene, som selvsagt ikke egentlig er faste, er. Det blir sånn på konferanser også. Har du først valgt en plass, følger den deg dagen ut. Alt annet forvirrer oss.

På konferanser skal man finne sin plass, selv om den egentlig ikke er din offisielt. Der skal man sitte i gode og vonde timer sammen med din, for dagen, utvalgte partner. Etter spist lunsj kommer man alltid tilbake til samme plass, med de samme menneskene. Når dette endres, skjer det noe med oss. Partnerbytte er ikke greit. Man føler seg forrådt og invadert på samme tid. Det er på en måte som utroskap og voldtekt samtidig. Og dette utsetter altså enkelte kolleger hverandre for på jobb! Man skulle kunne forvente at man er trygg på arbeidsplassen, konferansen er faktisk arbeidsplassen din den dagen, men ikke tale om. Vi snakker om en total svikt i HMS-arbeidet. Arbeidsgiver burde egentlig sørge for et endags verneombud for konferanser. Man kan ikke forvente at slike konferanser skal ha noe for seg når man ender opp med å ha tanker og følelser en helt annen plass. Skal det offentlige kunne forsvare pengebruken på slike konferanser, må man kunne forvente en bedre oppførsel fra voksne mennesker. Moralen er; Finn din plass (selv om den egentlig ikke er din), og hold deg unna min (selv om den egentlig ikke er min)!

Det passer seg bare ikke!

Det er ikke noe i veien med bestemødre. Mange av mine beste venner er bestemødre. Jeg er til og med gift med en. Jeg ser dermed en bestemor både med og uten undertøy stadig vekk, noe jeg også regner med er fasit for de av mine venner som er gift med en bestemor. Mange bestemødre er riktig så snaisne også, ikke minst min kone. I min alder hviler man altså like gjerne øynene på en bestemor, som på en som ikke er det enda. For å unngå å krenke barnløse, dreier dette seg selvsagt om alder. Vi kan altså slå fast at bestemødre, i for eksempel bikini, kan være verdt å hvile øynene på, selvsagt i all uskyldighet og uten begjær ( Krf er jo på vei inn i regjering).

Min egen bestemor i bikini derimot....fri meg fra det onde. Ikke sånn å forstå at det var noe i veien med min, forlengst avdøde, bestemor. Slettes ikke. Hun var en vakker dame, mor til staute barn, og fra en generasjon kvinner som burde adles hver og en av dem, for den innsats de la ned i byggingen av vår velferdsnasjon. Det var bare det at bikini og bestemor ikke hang i hop. Bare tanken på bestemor i bikini får meg til å frykte for netthinnene mine. Bestemor tilhørte en generasjon og en tradisjon hvor kvinner i en viss alder ikke under noen omstendigheter opptrådte i bikini.

Samme hvor varm sommeren var, samme hvor mye sola og det harde arbeidet varmet, det var bare ikke aktuelt for henne å ikle seg bikini, ihvertfall ikke i min barndom og senere. Jeg regner med at bestefar hadde visse indikasjoner på hvordan hun så ut uten klær, men neppe andre. Kvinner på den tiden skulle ikke vise for mye hud. På forespørsel om å iføre seg bikini på stranda kunne hun nok ha svart:"jeg går da vel ikke rundt med udyret berre i ei grima". Det passet seg bare ikke. Akkurat det med hva som passer seg eller ikke, har ingenting med logikk å gjøre. Forklaringen på hvorfor noe passer seg og annet ikke er totalt ulogisk og umulig for meg å forstå. Jeg konstaterer at noe passer og annet ikke, men forstår ikke hvorfor.

Familien er hver sommer på campingvognferie. Vel installert på campingen, hiver man på seg badebuksen, spretter en øl, og synker ned i solstolen med en god bok. Man kan ses av alle som vil idet en campingplass er temmelig intim. Ingen reagerer på en femtiåring i bare badebukse så lenge han sitter utenfor vogna med en øl i hånden. Prøv da å bevege deg i samme påkledning og med en øl i hånden på veiene gjennom campingen. Naboene roper umiddelbart inn ungene og slipper ut gneldrebikkja. Det er greit med badebukse inntil vogna, men ikke 10 meter bortenfor. Hvor er den prinsipielle forskjellen her?

Jeg ble i fjor, på samme ferietur, tvunget av familien (tre jenter mot en mann er feigt) til å kjøpe ny shorts. Mine innvendinger om at jeg var innehaver av en aldeles utmerket shorts ble tilsidesatt, idet den jeg hadde visstnok tilhørte typen badeshorts. Tror det har noe med blomstret møster å gjøre. Slike er, som kjent (les, ikke faen om det er for meg),  kun til bruk rett utenfor campingvogna, eller på stranden. For å kjøpe den shortsen som er autorisert for bruk utenfor badestrender, måtte jeg ikle meg langbukser i varmen. Man kan nemlig ikke dra til sentrum iført badeshorts. Det skulle vel tatt seg ut. En slik shorts til å bevege seg i byen med er rett og slett ei avkappet langbukse, hverken mer eller mindre. Jo, absolutt mindre bortsett fra prisen da. For en halv bukse betaler man nemlig dobbel pris. Hvis jeg eide en klesbutikk skulle jeg bare solgt sånne gåibyenshorts. Her snakker vi grov, ja direkte uanstendig avanse.

Det finnes overhodet ingen logikk i slikt. En badeshorts inneholder akkurat like stor mengde tekstiler som en gåibyenshorts, men det hjelper ikke. Du er evig fortapt om du går med badeshorts i byen. Det er like ulogisk som dette med sokker i sandalene. Du er, for allverden, hengt ut om du drister deg til å vise deg offentlig med sokker i sandalene. Tresko, vanlige sko, bring i on. Men sandaler, Gud forby. Da jeg vokste opp var dressjakke, dongeribukse, rødt skinnslips og hvite tennissokker i joggeskoene noe av det feteste man kunne ha på seg i Håkvik, Bjerkvik, Gratangen, eller hvilken som helst bygd med respekt for seg selv. Datidens kjærester levde godt med dette på bygdefestene i hjembygda. Skulle du til byen på et utested, måtte du selvsagt skifte. Det passet seg ikke med hvite sokker i joggeskoene, og byfolk likte det dårlig. Det passet seg veldig bra å kjøre traktor til bygdefest, noe som slett ikke var en suksess om du skulle på fest i byen.

Alt går selvsagt alltid verst ut over menn, det er jo damer som bestemmer hva som er logisk. Om nå jeg går bortover gaten og ser inn et vindu hvor en naken dame henger opp gardiner, vil jeg umiddelbart ses på som en kikker. Om damen går den samme gaten og ser inn på meg, naken, mens jeg henger opp gardiner, ses jeg på som en blotter. Det er ikke bare mangel på logikk, det er faktisk potensielt kriminelt. Forsøk bare å stå på trappa 31 oktober med en kurv med godteri og rop "kom hit" til forbipasserende barn. Alle smiler og ler, du blir fort bygdas helt. Prøv å gjenta suksessen dagen etter. Da havner du på glattcelle før du vet ordet av det, med evig sosial fordømmelse attpå. Jeg nevner ikke engang det faktum at jeg kan gå i offentlig basseng og spise is i bare badebuksa, mens 40 barn leker rundt meg. Gjør jeg det samme utenfor en barnehage er jeg ferdig.

Hadde det vært en logikk i alt dette, var det greit nok. Det er som bokstaver i regnestykker på skolen. Jeg likte matte på skolen helt til bokstaver kom inn og ødela alt. Jeg likte egentlig det meste i barndommen, da man slapp å bli utfordret på slikt. Som treåring kunne jeg når som helst springe rundt på plena i hagen naken, mens forbipasserende smilte og lo. Gjør jeg det samme i dag skal de fattige ha takk. Barn slipper å forstå logikk som ikke er logisk. Alt var enklere da jeg var liten.

demokrati og likestilling

Det sies at demokrati er en svært dårlig måte å styre et land på. Det er bare det at alle alternativer vi kjenner til er verre. Demokratiet gir oss friheten til å si hva vi ønsker, selv om vi ikke alltid får det som vi vil. Vi vet jo at i enkelte land hvor det ikke er demokrati, har menn retten til flere koner, mens vårt demokratiske land ivaretar menn som ikke vet sitt eget beste ved å sørge for at vi slipper unna med en. Et eksempel på at demokratiet på beste måte overstyrer menn som ikke vet sitt eget beste.

Det ovenfornevnte indikerer også at likestilling er essensielt i demokratiet. Vi ser, rent intellektuelt, at likestilling er veien å gå. Det at begge kjønn faktisk har like mye de skal ha sagt gir oss et bedre samfunn. Kampen for likestilling er ikke på noen som helst måte ferdig. Det er en daglig kamp for like rettigheter, ja endog bare for retten til å bli hørt. Selv har jeg i alle år vært en ivrig forkjemper for dette. Jeg vil aldri gi opp, og det er der demokratiet hjelper meg og alle som støtter kampen for likestilling. Vi har altså en arena hvor vi offentlig kan gi uttrykk for våre meninger uten å bli straffet for det. Så får vi heller satse på at det offentlige på sikt evner å se de sanksjoner menn møter på hjemmebane etter at de har brukt sin rett til å uttrykke seg. Jeg tar kampen for min sønn. Kanskje kan han en gang oppleve likestilling i hjemmet, og kunne si "jeg driter i hvilken farge gardinene skal ha kjære", uten at hans kone setter seg på makten.

Om vi ser manglende likestilling på en annen måte er for eksempel Saudi Arabia et godt skremmebilde. Se for deg landet hvor kvinner tvinges til å gå rundt med burka. En stakkars mann kommer sliten hjem fra jobb og oppdager burkadamen foran komfyren, opptatt med å lage mat. Han beordrer fremoverbøyning, hvorpå han drar opp kjolen og setter i gang. Mens han står på, hører han plutselig døren åpne seg og en kjent stemme roper: "Jeg har handlet til middag kjære, er svigermor i gang på kjøkkenet"? Slike bilder viser oss hvor utsatte menn er i et diktatur, hvor mangelen på likestilling gjør at burka er normen for damer.

Metoo-kampanjen viser oss med all mulig tydelighet hvor viktig demokratiet er i kampen for likestilling. Kampanjen dreier seg om at enkeltmennesker bruker sin maktposisjon til å tvinge det andre kjønn inn i situasjoner langt utenfor vedkommendes komfortsone. Det å bli utsatt for slikt er svært krenkende og burde i grunn tilhøre i regimer vi ikke liker å sammenligne oss med, i likhet med burkatvangen. Når man i jobbsituasjonen utsettes for kvinnelige ledere, som til stadighet insisterer på å snakke om klær og sko, ser man at vi er ute på ville veier. Jeg har ved gjentatte anledninger opplevd at damer på jobb har sagt "den genseren kler deg". For en mann er slikt langt utenfor. Vi prater slett ikke om klær med fremmede damer. Vi prater ikke om klær i det hele tatt!

Følelser er også tema som viser hvor presset mannen er i likestillingsarbeidet. I ethvert møte hvor kvinner og menn er deltakere blir man påtvunget følelser på kvinners premisser. Det snakkes som om menn ikke har følelser i det hele tatt. Et vanlig tema i ekteskapet er selvsagt følelser. Kvinnen beskylder mannen for aldri å snakke om følelser, eller verre, at mannen ikke eier følelser. Slikt er eksempel på hersketeknikker vi stadig utsettes for. La det være sagt. Mannen har følelser! Vi er individer med et rikt følelsesliv og vil gjerne gå inn i temaet vi også. Vi kan føle både sult og lyst, så kom ikke der!

Heldigvis vil demokratiet på sikt sørge for at likestillingsarbeidet i fremtiden bærer frukter. Frem til 2011 hadde vi et fødselsoverskudd av kvinner i verden. Det var rett og slett flere kvinner enn menn. Etter 2011 har trenden snudd. Nå er det flere menn. Med innførsel av demokrati vil altså menn kunne sørge for å få fremmet sine interesser og rettigheter med forventning om flertall. Det vil ta tid, og kvinnen sitter enda bokstavelig talt på makten, men vi er på rett vei.

De gamle sa...

Her om dagen satt jeg i egne tanker inne på et herværende legekontor. Det ville seg slik at alle stolene var opptatt, så da den eldre damen kom inn og så seg rundt, var det ingen sitteplass å oppdrive. Nå har jeg en oppvekst i et møblert hjem, med påfyll fra kurs i skikk og bruk ved befalsskolen. Jeg vet derfor temmelig mye om kotyme og alminnelig høflighet. På en god dag kan jeg til og med praktisere denne kunnskapen. Dette var en slik god dag. Jeg reiste meg derfor opp og tilbød den eldre damen min plass. Hun så noe forvirret på meg, hvorpå jeg høflig tok henne i armen og geleidet henne ned på stolen.

Jeg vil ikke si jeg forventet noen form for applaus, klem, eller annen anerkjennelse, men ihvertfall et lite nikk kanskje, men ikke tale om. Hun så temmelig snurt ut der hun satt. Hun var selvsagt ikke på noen måte forpliktet til å takke. Det er ingen lov som pålegger noen å besvare høflighet med høflighet, det er på en måte vanlig, men ikke påbudt. Kanhende var damen en svært aktiv feminist, som av den grunn så på mine handlinger som krenkende. Altså at jeg tok en slags mannlig ovenfra og ned holdning til "det svake" kjønn, jeg kan erindre at jeg ved et annet tilfelle fikk grov kjeft av en dame jeg holdt døren for. Noe slikt var selvsagt ikke i mine tanker, det var et utslag av ren høflighet. Ved nærmere ettertanke kom jeg på at hennes alder nok var mer å sammenligne med min egen, det er jo på damene man kjenner sin egen alder, sies det jo. Kanskje oppfattet hun meg som svært spydig, noe som ikke var meningen. Nåja. Treffer jeg henne på gaten, skal jeg nok nikke høflig til henne, som jeg gjerne gjør når jeg møter folk, så får vi se om hun nikker tilbake.

Det er noe med det å ha vokst opp for noen år siden, kontra det å vokse opp i dag. Det er ikke det at dagens ungdom er udannet. De har sin dannelse, men den er kanskje litt annerledes enn vår. Jeg husker fra min oppvekst respekten for eldre. Man skulle ha respekt for eldre uansett. Det innebar at man skulle høre på hva eldre sa, underforstått faktisk gjøre som de sa. Man skulle til og med gi skinn av å sette pris på denne anledningen til læring. Dagens ungdom gir nok også respekt til eldre, men de mener faktisk at eldre bør gjøre seg fortjent til denne respekten ved å gjøre noe mer enn bare det å være eldre.

Tidligere var det slik at man i en diskusjon alltid kunne vise til hva foreldrene sa, eller enda bedre - hva besteforeldrene sa. Jo eldre de var, jo bedre visste de. Mine egne barn derimot, har en tendens til å vite mye bedre enn meg hva saker og ting dreier seg om. Jeg ser slett ikke bort fra at de har rett heller. Tidligere, skitt heller, jeg sier like godt - da jeg var ung! Er vel kommet i den alderen godt og vel. Men altså, da jeg var ung mente vi nok også å vite bedre, men høfligheten tilsa at vi pent måtte høre etter uansett. Vi kunne nok protestere, men omverdenen forventet i større grad at vi etterhvert innså vårt felles beste. Litt som i dagens ekteskap. Kona sier plutselig - kjære, jeg må snakke sammen. Så får du etterhvert vite hva du egentlig mener om saker og ting. Fruen har forøvrig bestemt at jeg slett ikke mener dette gjelder vårt ekteskap, bare så jeg har vært tydelig her.

Salig bestefar, hadde mange tanker om mye og mangt. Han delte også denne visdommen med oss barnebarn. Ved slike anledninger var det en givet sak at man ble sittende og lytte. Det var utenkelig å avfeie denne kilden til kunnskap, reise seg og gå. Dette ville umiddelbart bli påtalt. Man lyttet, ga uttrykk for enighet, før man i ettertid selv valgte å gjøre som man ville. Poenget var at den eldre satt igjen med følelsen av å være -nettopp eldre. Jeg tror ikke bestefar var veldig opptatt av å følge dette opp med mindre det angikk gjøremål i hans hus eller fjøs/garasje. Her var det ikke slingringsmonn selvsagt. Ljåen skulle slipes sånn og heines sånn. Våpnene skulle pusses akkurat slik og i nøyaktig den rekkefølgen. Her visste han best og du gjorde best i å vite det.

Bestefar var også en sparsom mann. Hadde du en liten kappende av en planke, skulle den ikke kastes, man sparte på alt. Du vet nemlig aldri når det kommer til nytte. Her hadde vi stadige diskusjoner. Jeg mente det var mest lønt å kaste skiten. Da viste bestefar alltid til de harde tredveårene. Mot slik halstarrighet kom man ingen vei. De harde tredveårene trumfet enhver diskusjon.

Fredags kveld sto jeg på hytta og ergret meg over en manglende meter eikestokk jeg hadde hatt god bruk for akkurat da til å legge foran den nye døren. Nå har det seg slik at jeg har overtatt bestefars gamle hytte, revet den og satt opp en ny. I mangel av eikestokk gikk jeg opp i uthuset, som enda er av original bestefarstandard, full av gammel skit. Jeg tenkte som så at jeg kanskje fant noe jeg kunne erstatte det med. Oppunder taket fant jeg den. Der hadde den ligget, sikkert siden krigen, eller muligens kanskje helt fra de harde tredveårene. 1 meter eikestokk, i god stand, som ny.

Senere på kvelden, etter en god badstu, stod jeg på trappa og kjølte meg ned under den stjerneklare himmelen hvor nordlyset lekte. Jeg så opp der hvor jeg alltid forestiller meg bestefar som en stjerne. Jeg ba pent om unnskyldning. Du hadde jaggu rett bestefar. Man skulle kanskje høre mer på det de gamle sa.

PS. I den grad mine egne barn leser dette, bes de merke seg at jeg pr definisjon er godt over middelaldrende, neste gang jeg ber dem om noe!

Dobbeltmoral. Dobbelt så bra som annen moral

Krf sliter på meningsmålingene om dagen. Man antar dette blant annet skyldes partiets familiepolitiske talsmann, som på fritiden begikk den hodeløse gjerning å vie to damer, som hadde funnet kjærligheten og ønsket å formalisere dette. Slikt går jo ikke an, skal man tro partiprogrammet. Så har da også kravet om hans avgang, ja endog partiets leders avgang, kommet fra dypet av grunnfjellet i det kristenkonservative parti. Den moralske forargelse vil i disse kretser ingen ende ta. Bakgrunnen for dette er selvsagt dypt kristne menneskers holdning til homofili, en vederstyggelighet i Herrens øyne.

Nå skal man selvsagt ta troen på alvor, noe jeg forsøker etter fattig evne, som kristen selv. Det er imidlertid mangt å feie foran egen dør, før jeg føler meg berettiget til å la andre føle min vrede piske over deres manglende moral, eller fullstendig fravær av slikt. Jeg kjenner angsten krype isnende nedover ryggen idet jeg har unnlatt å steine min egen bror, som jo hengir seg til slik umoral, som homofili åpenbart er i henhold til Bibelen. Undres på hvilken straffedom som vil vederfares meg, som her ikke har tatt mitt ansvar. Jeg må vel medgi at det er for mye rusk på trappa til at jeg i det hele tatt orker å forsøke og feie. Jeg slår meg til ro med at jeg, som det ufullkomne menneske jeg er, får la Herren råde, mens jeg gjør så godt jeg kan i hverdagen.

Det er selvsagt ingen som helst tvil om hva som må skje med homofile i henhold til Bibelen. Ikke mindre enn 7 steder beskrives dette. Det er heller ingen tvil om hvordan jeg skal forholde meg til min egen sønn, som  ikke alltid adlyder mine klare ordrer. Jeg lurer bare på om Narviks mannlige befolkning er klare til å hjelpe meg å steine ham i hjel på dette rimelige grunnlag, som foreskrevet i 5.Mos 21:18-21. Her regner jeg selvsagt med at den som er syndfri, kaster den første sten. Det blir nok en krangel om hvem som får æren av å begynne.

Er vi sinte nok kan vi for øvrig lett få Guds støtte til å begå massedrap som hevn på noen vi misliker. Det er bare et lite aber. Du må betale for dette med å ofre datteren din (Dommerne 11:30-39). Ellers er det greit å få praktisk hjelp til verdifastsettelse om du ønsker å selge din datter, noe du er i full rett til. Verdien fastsettes i 3. Mos 27:3-6.

Det kan bli en langdryg affære om man skal beskrive alle slike, direkte vanvittige påbud og forbud, som en gang i en fjern fortids kontekst, kunne virke rimelig. Derfor har vi da også kommet oss et stykke videre, med Guds hjelp, får vi tro. Vi har i dag lover mot handlinger, som beskrevet ovenfor. Det er derfor svært underlig at vi fortsatt har mørkemenn blant oss som stadig forfekter løsrevne brokker av Bøkenes Bok. I stedet for å preke om nestekjærlighet, ja endog praktisere det, foretrekkes straffedom mot «unaturlig» kjærlighet.

Siden det sikkert er mange, betydelig mer skriftlærde enn meg, som føler for å gå i rette med meg for mine formastelige meninger og antagelser, skylder jeg å spørre disse evt skriftlærde om de har spist reker i det siste. Der det 7 ganger nevnes et forbud mot homofili i Bibelen, slås det 7 ganger fast et tilsvarende forbud mot å spise skalldyr. Jeg får håpe det ikke lukter reker av fingrene på dagens mørkemenn. Om det så gjør har de nok enten flagrant brutt med dette klare forbud, eller så har de sett bort fra det 10. bud, noe som heller ikke ses på med blide øyne offisielt i slike miljøer.

Så er det å håpe at vi fremover, kristne som ikkekristne, kan være mer opptatte av å være litt snille med hverandre, og kan hende se litt mer gjennom fingrene på den gjøren og laden våre naboer driver med, om den så ikke behager akkurat oss selv nevneverdig. Jeg er rimelig sikker på at mitt ekteskap med min kone ikke blir mindre verdt om min homofile bror får gifte seg med sin utkårede mann. Jeg tillater meg også å tro at Herren nok vil finne andre ting vi, med fordel, kan bruke energi på enn å forsøke å forby kjærlighet vi ikke liker.

I Høysangen finner vi de vakreste ordene jeg selv setter størst pris på. Jeg føler man misforstår disse når man på bakgrunn av partiboken ser ut til å uttrykke dem slik:

Så står de der disse tre. Tro, håp og kjærlighet. Men størst av alt er partiboka.

Manglende forståelse og VM i fotball

Det er ikke, og har heller aldri vært lett å være mann. Ihvertfall ikke når man har med kvinner å gjøre. Hadde verden bare bestått av menn, hadde vi ikke vært så misforståtte. Nå hadde vi nok savnet en ting eller to, men vi ville ihvertfall blitt forstått. Homofile ville hatt det best i en slik verden. De ville både fått dekket grunnleggende behov, samt blitt forstått. Men verden er ikke perfekt. Vi må nok fortsatt leve med dulgte antydninger, samt den garanterte svinkjeften fordi vi ikke forstår de enkleste hint.

De som klager over at vi aldri forstår disse hintene, mangler selv elementær forståelse av hva det betyr å være mann, uten at det forhindrer dem i å klage. Ta nå det nært forestående fotball VM. Jeg har forsøkt å hinte om betydningen av dette. Jeg skjønner nå at hint bare gjelder andre veien. Jeg har faktisk gått til det skritt å være tydelig på mine ønsker og rimelige forlangender. Idet jeg ikke har møtt hverken forståelse eller imøtekommenhet i forhold til mine høyst rimelige krav, har jeg slått kraftig i bordet, og rettet en tydelig pekefinger fram for å poengtere. Legene håper nå å redde ihvertfall deler av fingeren, uten at jeg dermed får TV stua for meg selv. Dette ville uansett ikke reddet VM for meg fordi jeg nå lider av kraftig susing i ørene også.

Kvinner klager alltid over oss. Ikke bare mangler vi forståelse for totalt uforståelige hint fra dem, vi evner visstnok ikke å gjøre flere ting samtidig heller. At kvinner greier dette benektes ikke. De kan støvsuge, passe ungene, planlegge konfirmasjoner og se etter brøddeigen, alt samtidig, mens de skjeller oss huden full bare for at en stakkar slapper av litt på sofaen (vi greier faktisk å gjøre dette UTEN å klage på at de bråker med støvsugeren). I diskusjoner med fruen om dette har jeg påpekt at det ikke stemmer. Jeg har vist at jeg lett greier å rape og fise, mens jeg kaster en peanøtt i lufta og fanger den med munnen. Alt samtidig! Vi snakker her ren kunst! Jeg har ikke blitt møtt med forståelse for å si det mildt. Det stilles tydeligvis forskjellige krav hva simultankapasitet angår for kvinner og menn.

Vi vet aldri helt når ting er greit eller ikke. Det ligger liksom i kortene at vi skal finne dette ut selv. Og bommer vi, blir det bråk. La oss si at du jobber på en arbeidsplass og er eneste mann, bant 10 ansatte. Du tenker kanskje å arrangere en jobbfest på hytta. Vedder på at fruen ville sagt at det var helt ok at du tok med deg 9 damer på hyttefest. Fruer ville uten problemer akseptert at mannen i huset drar på jobbfest med 9 damer, skulle ellers bare mangle. Om den stakkars jævelen istedenfor drar på hytta med kun EN fremmed dame en helg, blir det bråk. Null forståelse enda det faktisk er 8 færre damer. Sånn har det altså blitt.

Selv har jeg forsøkt å være frempå med det gode. Jeg har tilbudt meg å flytte kjøleskapet inn i TV stua og gjerne ta barskapet med i samme slengen. Her skal jeg holde meg i ro i en periode fremover. Dette skulle gi henne gode muligheter til å få vasket der hvor støvet gjerne samler seg, nettopp under kjøleskapet (legg merke til min store forståelse for hennes behov ved husvask). Hun vil også slippe at jeg maser om at hun skal bringe øl, siden kjøleskapet står ved siden av godstolen. Alt hun trenger å gjøre er kun å komme med en ny sixpack i ny og ne. Jeg ville til og med begrenset jubelropene ved scoringer, men nei. Hun vil aldri forstå.

Tro, toleranse, og noen salmer....

Da jeg vokste opp i Håkvik handlet mye om det å tro, evt det å ikke tro. Tro var en personlig ting for mange, mens den for noen ble ansett å være universell, noe som burde/måtte deles av alle, litt avhengig av hvor ekstrem man var i utøvelsen. På mange måter har verden ikke endret seg så mye på det området. Det som gjerne har endret seg er skolegudstjenster, eller synet på disse. I min tid var de obligatoriske. Det eksisterte ikke spørsmål ved om man skulle ha dem. Om spørsmål dukket opp ble de oversett. Alle gikk til skolegudstjeneste og alle sang salmer. Dette med salmer kommer jeg tilbake til. Om skolegudstjeneste var skadelig eller ikke, tar jeg, klok av skade, ikke stilling til, men jeg registrerer at mange har et annerledes syn på "skadepotensialet" i dag

I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden, står det skrevet i Bibelen, nærmere bestemt 1.Mosebok 1-2. I Johannesevangeliet 1-1 heter det: I begynnelsen var ordet, osv. Det handler om begynnelsen. Bibelen handler altså mye om begynnelsen. I begynnelsen var det søndagsskole, ihvertfall i min verden. Selv om min familie ikke trådte ned dørstokken i kirken, havnet jeg på søndagsskolen. Det var ikke så mange andre organiserte aktiviteter på en tiden, men søndagsskole var det og det var gøy. Som lærer i dag, kan jeg enda savne flanellografen, datidens powerpointpresentasjon. Jeg ble forresten"konfirmert" veldig tidlig, faktisk på søndagsskolen rundt 10-årsalderen. Jeg ble knepet i å stjele ekstra gullfisker for å klistre på boka. Slike gullfisker kvalifiserte nemlig til en stjerne når du hadde et visst antall fisker. Det viste seg at mine matematiske ferdigheter gjorde at antall stjerner ikke stemte overens med antall uker i året, enn si antall fisker, noe søndagsskolelæreren håndfast gjorde oppmerksom på. "Den man elsker tukter man", står det jo skrevet. I dag heter det visstnok "utviklingssamtaler", der vi før ble "konfirmert" med et grepa tak i øret. Det forekom forøvrig ingen samtale da, kun en høylydt monolog, etterfulgt av langvarig ringing i ørene.

Søndagsskolen ga meg en viss kunnskap om, og interesse for Bibelen. Den ga meg også en hel mengde med salmer, som jeg den dag i dag kan utenat. Jeg går i kirken i ny og ne også i dag, men det er kommet så mange nye salmer at jeg sliter litt med å ta inn over meg alle disse nye, det fungerte jo utmerket med de vi hadde. Min toleranse for nymotens salmer er altså begrenset, noe som selvsagt kun er mitt problem. Oppveksten i en bygd hvor toleransen for annerledeshet var noe annet enn i dag, er interessant å tenke tilbake på, spesielt siden jeg stadig må finne meg i å gå i rette med mine egne toleransegrenser. Det var forbudt å danse i påsken eller på helligdager, ikke bare i Håkvik, men ved lov i hele kongeriket. Dans var, med andre ord ikke bra. Vi spøkte med at forstandere i menigheten advarte mot stående samleie. De var redd det kunne lede til dans. De anså dans å være et vertikalt uttrykk for et horisontalt ønske. Forstanderene hadde et like forstokket syn på dans som jeg har på nymotens salmer, noe som gjør oss skremmende like hva toleranse angår.

Men det var dette med salmer. Jeg går enda og nynner på ulike eksemplarer av sorten. Siden alderen er som den er, går man oftere i begravelser. Der gjenopplever man selvsagt "O bli hos meg". Den dør aldri ut om den begraves aldri så mye. Når sant skal sies, nynner jeg stadig på den utenom begravelser også. Muligens som resultat av en ubevisst forberedelsesprossess, hva vet vel jeg? For egen del er salmer nært knyttet opp mot legemiddelet Thalidomyd, underlig nok. For de som ikke kjenner til legemiddelet, var dette mye brukt mot kvalme blant gravide på 60-tallet. Det viste seg at legemiddelet hadde utilsiktede bivirkninger. Barn ble født med misdannelser, eller manglende lemmer. Jeg vet om en jente som ble født med kun to korte stumper til armer. Det er her salmene kommer inn.

"Her kommer dine arme små", heter det i en gammel julesalme. Denne har endret tekst de senere år fordi mange ikke forstår at ordet "arme" betyr fattige. For min del dreide dette seg slett ikke om fattigdom. Jeg sang frimodig ut "Her kommer dine armer små.....", mens jeg tenkte på jenta med de korte armene. Jeg måtte bli godt voksen før jeg tenkte over hva salmen egentlig handlet om. En eldre kjenning jeg fortalte dette til for mange år siden mente at dette ikke var det spor morsomt. Han mente det grenset til blasfemi.

Vi drev på med vedskog i oppveksten. Selv på søndager jobbet vi i skogen, til bestefars fortørnelse. Sangglad som jeg var og er, nynnet jeg stadig på en stubb. "Milde Jesus du som sagde.....", sang jeg av full hals mens jeg dro saga. Også her tok det tid før jeg egentlig tenkte over hva betydningen av ordene var. Da jeg tok dette opp med den nevnte eldre kjenningen, var han sikker i sin sak. Det var blasfemi! Man skulle ikke spøke med kristendom eller Gud. Det var synd, nesten som det å danse. På den tiden fokuserte man mye på det som var synd og galt. Mindre på "Den som er skyldfri kaster den første sten....." Selv lovverket var så preget av troen at lovene ble lest ut av Bibelen, som dette med dans. Leser man Bibelen som Fanden selv, får man gjerne de svar man selv ønsker. Tolker noen det annerledes enn deg selv, tar de selvsagt feil. Med årene blir man gjerne rundere i kantene. Steike ta hvor mange ganger jeg har møtt meg selv i døren de senere år. Det er blitt så ille at jeg vurderer å få meg svingdør.

Min yngre bror var den fødte kriminell, idet han ble født før homofili ble avkriminalisert i straffeloven. Han burde altså vært kjørt rett i arresten fra fødestua for å stå til rette. "Give him the death penalty, that will teach him", som Trump kunne sagt. Også her en lov hentet fra Boken. I dag tenker vi heldigvis annerledes. Blasfemiparagrafen er opphevet og vi bryr oss mindre om hvilken fil folk kjører i seksuelt, og takk for det. Mye av grunnen til dette er humor. Uavhengig av hva loven sier, har folk funnet ting å le av. Når lover blir latterlig nok, mister de sin hensikt. Selv om jeg selv regner meg for moderat i trosspørsmål, finnes det garantert ting dagens unge kan provosere meg med. Måtte Herren la dem irritere meg og andre i den grad at også vi blir mer tolerante i fremtiden. Tro og toleranse bør være et godt tospann.

Pynting og visdom

Jeg har en dress. De få gangene jeg bruker den sier gjerne folk at den er fin. Nå kan det jo være ren høflighet for alt jeg vet, men jeg tror at ihvertfall noen av dem mener det. Dette fordi dressen faktisk er relativt kostbar, og sydd til min figur. Den ser altså ut som om den er laget til meg, noe den jo også er. Som oftest er den strøket når jeg ifører meg den. Det vil si at den har press i buksene og mangler de skrukkene den uvergelig pådrar seg i løpet av den tiden den pynter mitt legeme. Sist jeg brukte den, var i min egen 50 årsdag. Da var dressen 10 år gammel, men stadig fin, ihvertfall ut fra kommentarene, sanne eller ikke. Dette sier litt om 3 ting. Hvor ofte jeg bruker dress, hvor lite jeg har lagt på meg, samt folks evne til å lyve hemningsløst.

Når jeg tar den på er den, som nevnt, nystrøket. Det er ikke fordi dressens kvalitet er av en slik art at den ikke trenger å strykes, langt ifra. Det er fordi jeg er gift med en dame som er flink til å pynte. Hun får faktisk også noe så gammelt og velbrukt som meg til å se presentabel ut, ihvertfall hva bekledningen angår. Likevel er det klare likhetstrekk mellom meg og bekledningen. Tidlig på kvelden ser dressen veldig bra ut, noe den gjerne ikke gjør utpå natta. Ikke ulikt mitt eget utseende fra jeg var yngre frem til i dag. Du kan pynte så mye du vil, men det går uansett bare en vei. Strykefrie dresser er like virkelig som leppene til Sofie Elise, eller puppene til Dolly Parton. Mitt legeme og min dress er virkelige. Vi blir skrukkete, både dressen og jeg.

Forrige helg hadde vi konfirmasjon. Dette medførte selvsagt det obligatoriske styret med å pynte. Igjen er det min kone som står for regien. Jeg får delta, men kun utføre enkelte konkrete momenter, som selv jeg kan greie, og da kun etter nøye instruksjon, med nitid kontroll etterpå. Jeg får ingenlunde ta selvstendige avgjørelser. Ikke fordi fruen er vanskelig. Det er rett og slett fordi jeg ikke aner hvordan man egentlig pynter. Det jeg mener kan være presentabelt, er sjelden det. Når vi ble ferdige, så det kjempefint ut. Serviettene var brettet så strøkent og serviset sirlig plassert inni serviettene. Levende lys og det hele. Riktig en flott borddekning for konfirmanten. Det er i grunnen trist å se hvor fort dette endrer seg når ulvene slippes til rundt bordet. Alt arbeidet, bare for å se det rasert på kort tid. Her snakker vi Sisyfosarbeide på høyt nivå. Vi har i det minste bildene og minnene.

Damer pynter seg veldig mye og veldig ofte. De er heller ikke strykefrie. Etter en slik sparkling på badet, kan damer faktisk se temmelig annerledes ut enn det som kan være tilfellet når de stikker hodet ut av dyna en søndags morgen etter å ha sovet ut rusen. De kan faktisk finne på å bli 20 år eldre bare på en natts søvn. Deretter er det tilbake til strykebrettet for å bli yngre igjen. For en mann på sjekkern, kan man fort føle seg lurt. Vi snakker om villedende markedsføring på høyt nivå. På den annen side er det en brukbar mulighet for at mannen (og dressen) ikke ser like bra ut den samme morgenen heller. Felles for både mannen og damen er det at de begge bevisst lar seg lure idet de selvsagt vet utmerket godt hvor lett man kan skjule tidens tann ved hjelp av strykejern og sparkel.

Vi lager oss altså en illusjon enten det nå gjelder klær, utseende eller selskapsbord. Vi pynter til det ugjenkjennelige, for så å måtte konstatere at det hele var fånyttes. Det er sannelig lyse utsikter når man ser det på den måten. På den annen side skal man jo bli visere med årene. Den dagen du dør er i et slikt perspektiv altså da du er som visest. La oss si du dør tirsdags morgen, sånn før pleierne på gamlehjemmet har vasket deg. Da har du altså nådd en foreløpig topp av klokskap. Tenk noe så bortkastet som å oppnå visdom gjennom et langt liv, for så bare å dø tirsdag før frokost uten engang å la verden få nyte godt av din ervervede erfaring og kunnskap den dagen

Man kan bli deprimert av mindre..

Såre brystvorter og franske biler

Det er den tiden på året igjen. Tiden da selv en troende, som jeg selv, stiller spørsmål ved Sjefens vurderinger. Nå er jo Vårherre allmektig over all forstand og hans vurderinger ligger derfor langt over hva jeg, en enfoldig skapning i hans bilde, evner å ta inn over meg. Likevel kan jeg ikke annet enn å stille meg visse spørsmål basert på enkelte av skaperverkets, altså kroppen min, sin funksjon, evt mangel på funksjon. Jeg regner med at dette har noe å gjøre med kostnader, slik som ellers i samfunnet.

Vi kjenner jo alle til Bibelens skapelsesberetninger (du visste selvsagt at det finnes 2 din ignorant)? Her skiller vi mellom beretningen av mannen og kvinnen skapt samtidig 1 Mos kap 1. 1-30. Denne indikerer en mulig likestilling mellom kjønnene. Den andre beretningen finner vi i 2. Mos kap 2. 4-25. Her lages mannen først, deretter dyrene, og til sist kvinnen, som mannens medhjelper. Hva disse to beretningene om skapelsen har med mine kroppslige funksjoner å gjøre, skal jeg etterhvert komme tilbake til. Som jeg sier til mine elever "Slapp av en stund, så kommer jeg tilbake og kaster flere perler".

Når man gjennom et relativt langt liv har trent en smule over snittet, vil vanens makt det slik at man gjerne fortsetter med det man alltid har gjort. Man trener altså. For meg dreier dette seg om løping. Det er riktignok ikke bare vanens makt, det er like mye en dyd av nødvendighet. Med årene har gleden over god mat og ditto drikke gjort det slik at jeg er nødt til det for ikke å ese ut. Så langt leder treningen over esingen heldigvis.

Man skulle tro at dette bare var av det gode, trening skal jo være så fantastisk for både kropp og sjel. Skal man tro reklamen, skal treningen være preget av smil og latter. Slik er det jo ikke alltid. Mye av treningen er faktisk smerte. Det er ikke noe galt i det, men av og til må man ta såpass i at det smerter. Dette for å komme tilbake etter restitusjon, på et høyere nivå. Det er ikke disse, nødvendige smertene, jeg skal ta for meg. Jeg tenker mer på de totalt unødvendige lidelser menn, som trener, blir utsatt for. Det er disse smertene jeg tenker på når jeg drister meg til å spørre hva i all verden Sjefen en gang tenkte.

Brystvorter er en fin ting, forutsatt at de er på damer. Det er ikke ulikt selve brystene. De er også fine, om de er på damer. Det er visse ting vi gjerne ser på damer, som vi av hensyn til netthinnene, ikke vil se på menn. Man kan gjerne ramse opp i fleng ting vi vil unngå og se på menn. Sminke, håndvesker og korte miniskjørt rangerer høyt på den listen. Disse tingene kan vi velge å ikke ha på oss, og representerer slik ikke et fundamentalt problem i utgangspunktet. Brystvortene derimot, må Sjefen ta ansvar for. Hva han tenkte da han en gang fant å montere dem på oss menn, aner jeg ikke. Troen på hans godhet, gjør at jeg regner med det dreide seg om ubetenksomhet, eller økonomi.

Saken er den at når man løper opp mot 20 km på en tur, utsettes brystvortene for friksjon fra skjorten. Denne friksjonen vil over tid påføre oss smerter. Jeg snakker her ikke om ubetydelige smerter som sårheten damer klager over når babyer patter melk. Heller ikke den sterkt overdrevne smerten ved fødsler. Jeg må her legge til at jeg selv har 3 barn. Den eneste smerten jeg husker, var trykket fruen påførte hånden min underveis. Hun er jaggu ganske sterk forresten. Men den smerten er ingenting å snakke om. Det gikk fort over også , husker jeg.

Når skjorta har gnagd huden av brystvortene derimot, snakker vi smerter av episke dimensjoner. Jeg nevner, av anstendighetshensyn, ikke smertene som kommer når du går i dusjen etterpå. Alt dette skyldes Sjefens økonomiske rådgivere, utsatt som også han var for press fra blårussen om stadige nedskjæringer. Det er her skapelsesberetningene kommer inn. Disse finner vi igjen hos bilprodusentene. Det dreier seg om plattformer og økonomi.

Når bilprodusenter lager biler, vil de gjøre det billigst mulig. Det betyr at man kan faktisk kjøpe biler fra andre, sette sitt eget merke på dem, og så selge dem. Dette har feks Toyota gjort, da de lanserte sin Proace. Det er ikke en Toyota, kun en Citroen Jumper med toyotalogo, fransk møkkabil med kvalitetsmerke med andre ord. En annen måte er å bruke samme plattform. Da bruker man feks samme motor, evt andre komponenter på ulike bilmerker. Nå kommer vi tilbake til Bibelen igjen.

For å produsere menn og kvinner billigst mulig, brukte Han komponenter som var like, Han benyttet mao samme plattform. Dermed ble menn produsert også med brystvorter. Disse vortene har evolusjonen lukket, siden de er uten funksjon. Likevel er de stadig der, og de er stadig i veien. Vi skjønner nå at det er den første skapelsesberetningen som gjelder. Han brukte, i sin visdom må vi formode, samme plattform, og vi må slite med det. Vi er altså likestilte med damene, bortsett at de kan bruke BH, og slik unngå den slitasjen vi menn må leve med. BH på menn er definitivt ikke bra for øynene, eller et sart sinn.

Den andre skapelsesberetningen utelukker seg selv, idet den forteller at kvinnen ble skapt som mannens medhjelper, noe som igjen antyder at menn faktisk har noe de skal ha sagt i et forhold.

Moteshow og mannekengoppvisning

Lørdager kan være utfordrende dager. Det kan være fantastiske dager også for all del, men denne gangen skal det handle om de vonde lørdagene. Som barn ble jeg ofte vekket grytidlig lørdags morgen av en overentusiastisk far, som ropte ut sitt "HURRA, det er morgen", til oss guttene. Det betød jobb i vedskogen, og var ikke førsteprioritet for en tenåring. Ellers kan selvsagt fruen ha planer om rundvask og annet tull, hvor det forventes at man ihvertfall later som om man er interessert. Jeg er ganske god til å late som, men sjelden tidlig en lørdags morgen. Noen ganger må man likevel, ikke bare stille opp en lørdags morgen, man må faktisk også late som om man gleder seg. Dette skjedde i helgen.

Man er jo villig til når som helst å gå i døden, om så, for sine barn. Dette gjelder også meg. Jeg har alltid tenkt at det ikke finnes den ting jeg ikke vil gjøre for mine barn. Det er først når man blir utfordret på dette man finner om man har det i seg. Jeg snakker ikke bare om noe så enkelt som døden, det er selvsagt et enkelt valg å ta. Om valget skulle være mellom å stille opp for og se på et moteshow, eller nappe kjønnshårene ut ett etter ett med pinsett, hadde det blitt pornopung. Noe annet er det når din datter stiller opp på ditt verste mareritt. Jepp. Min eldste deltok som modell på et moteshow i byen. Min kone hadde snakket sammen, og meddelte meg at jeg ønsket å delta.

Det var mye verre enn jeg hadde tenkt meg. Jeg trodde det skulle være vondt men snargjort, omtrent som å vitse om #metoo kampanjen til en militant Ottaraktivist. Det var mye verre. Det startet med at noen introduserete noen som skulle være konferansier. Da denne "noen" ble nevnt, hylte forsamlingen ut i unison jubel. Fram på scenen dukket det opp en pinglete søring, med glattsleiket hår, dress og betrodde oss alle at han hadde sluttet med botox. Han het Petter Pilgård, og jeg skjønte at han måtte være en kjendis. Hva han er kjent for, aner jeg ikke, men kjent var han åpenbart.

Det var ille å se damer godt oppe i femtiårene, svinge seg fram på podiet. Dette har jeg bare hørt om, siden jeg selv stod med øynene godt igjenknept for å verne om de sårbare netthinnene. Verre var det at også unger skulle vise seg frem med årets kleskolleksjon. Aller verst var det at jeg observerte en venn som jobbet i barnevernet blant tilskuerne. At hun ikke grep inn må være alvorlig tjenesteforsømmelse. Hun jublet faktisk over det hele, hun også. Jeg måtte se på at, også min datter, svingte seg frem i sirkuset, med "lånte fjær" på.

Det meste har forsvunnet fra hukommelsen (en ren selvforsvarsmekanisme/redigeringsfunksjon hjernen har) heldigvis. Jeg har noen minner som plager meg, men greide å skjerme meg ganske bra ved at jeg stod plassert rett bak en stor søyle av betong. Denne tok det meste av utsikten og ga meg heller tid til å tenke over solid, norsk ingeniørkunst. Sjelden har jeg vært mer opptatt av hvordan et slikt handelssenter egentlig er bygget. Jeg sendte mange tanker til mine kolleger på byggfag ved Narvik VGS. Dere skal vite at dere bidro til å berge liv på lørdag, mitt liv. Ja, og kanskje de som stod nærmest hvis jeg eksploderte i ren desperasjon.

I ettertid har jeg likevel gjort meg noen tanker om moter og slikt. Skal man være rosablogger, bør man være kar om å møte demonene. Jeg finner en slags mening i dette også. Ikke ulikt tanker jeg kan gjøre meg om, for eksempel nazisme. Om man ikke hadde opplevd det, ville man ikke forstått hvor viktig det er å bekjempe alle tilløp til det. Det er sånn med moter også. det er en ondskap som drar sjelegrunne mennesker ned i det ytterste dyp. Populismen i moteverdenen hyler ut -bruk denne og du ser tynnere ut. Noen tror faktisk på det også, ref. nazismen. Det finnes faktisk til og med mennesker som tror man kan slanke seg med piller, ja noen tror også at det er lurt å kjøpe franske biler. Verden vil bedras.

Mote er egentlig noe vi skulle bekjempet med alle midler. Klær som er behagelige, har en tendens til å passe. De er rett og slett brukbare til sitt formål. Moter handler om å konstruere en bekledning som er så iøyenfallende stygg, og i tillegg totalt upraktisk, at man snarest mulig vil glemme den. det er derfor moter skifter så ofte. Her kommer stylistene inn. De jobber kreativt med å lage totalt unyttige, upraktiske klær med null passform, som på toppen er så stygge at folk formelig skriker etter en ny mote så snart man har etablert årets galskap. Derfor dukker det opp nye moter fortere enn kviser på en tenåringsnese.

Det var visst bare jeg som hadde skjønt det denne skjebnesvangre lørdagen på AMFI i Narvik. Jeg gjør som samvittigheten pålegger meg og roper et varsku mot galskapen. Om noen år vil dere takke meg. Dette er ikke helt som keiserens nye klær. Han var jo naken. Vi får være glad modellene ikke stilte nakne, det var jo politi tilstede. Klær skal passe, de skal være praktiske, og egne seg til å varme deg evt holde deg tørr. Det er ikke verre enn som så. Når denne enkle lærdommen synker inn i befolkningen, regner jeg med at jeg slipper flere opplevelser som på lørdag.

Lik og del, samt kjønnsmessige forskjeller

Den senere tid har media brukt mye tid på hvordan ting blir sagt, kontra hvordan de har blitt oppfattet. Her har spesielt politikere vært i vinden. Det er slett ikke alle ting som oppfattes likt av mottakere. Dette avhenger i stor grad av hvem som er avsender. Vi kan summere det opp med at det betyr noe ganske annet når vår forhenværende justisminister sier "lik og del", enn det gjør når en patolog, under en obduksjon, sier det.

Dette innebærer at det for kvinner og menn, som i utgangspunktet overhodet ikke forstår hverandre, legges ytterligere momenter inn, som kan og vil misforstås. Det er, som kjent, slik at kvinner og menn kommer fra forskjellige solsystem. Vårherre satte oss på samme planet og ga oss evnen til å formere oss videre, men ikke til å forstå hverandre. Nå sitter han på en sky, og dingler med beina, mens han ler så tårene triller. Det er slik regnet oppstår. I den praktiske hverdag, for eksempel en vanlig fredag, gir dette seg ofte noen merkelige utslag. Når kona slår frempå etter jobb noe om at "nå skal vi kose oss", kan gjerne en mann gå på limpinnen de første gangene. Man lærer fort at fredagskos, i en manns verden, er noe ganske annet i en kvinnes verden. Så går en stakkar der med støvsuger og "koser seg". Begrepet suge, siden støvsuger ble nevnt, oppfattes selvsagt også veldig forskjellig hos kvinner og menn.
Det forstemmende er naturligvis at det til enhver tid er kvinnens oppfatning som er den riktige.

I fotballverdenen vil en spiss bli kjempeglad for å få "ballen i nota". For en keeper betyr det gjerne at han settes ut av laget neste kamp. Om en spiller får høre at han er en fantastisk skuespiller, er det med bitende ironi. For en utdannet skuespiller betyr det gjerne noe annet. "Bare vent til vi kommer hjem", var noe man fryktet å høre i barndommen. Det innebar gjerne avstraffelse man ikke kunne utsettes for i det offentlige rom. Det samme uttrykket, ytret av en dame, kan gi en mann troverdige forhåpninger, når han gjør kur til henne på et utested. De aktuelle handlinger dette kan gi seg utslag i, er vel forsåvidt ikke noe som bør vises i det offentlige rom uansett.

Våre oppfatninger av ting styres i stor grad av hvilket kjønn vi tilhører. Det ene kjønnet, kvinnen, har en sterk tendens til å være svært dømmende og lite imøtekommende. Mannen, derimot, er som regel langt mer aksepterende. Vi menn har en tendens til faktisk å vise at vi setter pris på de som beveger seg utenfor boksen, ja vi bejubler annerledesheten, mens kvinnen ikke ser like stort på det. Om, for eksempel en kvinne, går i et alt for kort miniskjørt, gjerne uten truse, vil menn faktisk akseptere det, ja vi vil faktisk vise at vi liker det. Om en mann stiller i for kort miniskjørt, uten truse, vil kvinner slett ikke vise den samme imøtekommenhet.

Når noen sier "du kommer tidlig", kan det bety mange ting. Fra enkelte kan det være et kompliment. Man er imponert over at du er der så tidlig, slik at man kan gå i gang med arbeidet uten å kaste bort tid. Fra atter andre kan det være lett misbilligende, idet du kom før de hadde tenkt og at de dermed ikke hadde fått forberedt seg nok. Dette siste gjelder spesielt om du er invitert til middag en plass og kvinnen i huset sier dette. Da kommer det ut mellom tett sammenknepne tenner, gnissende av sinne over at hun ikke har fått mannen til å rydde akkurat slik hun mente han skulle før man dukket opp. Enda verre er det hvis dette uttrykkes av din egen kone i sengen en fredags kveld. Da bare vet du at noe ikke har fungert som det skulle. Skyldsspørsmålet er her også avklart av den dømmende instans, altså kona. Du bør helst ikke kontre med "du kommer sent". Da har du nok kommet for siste gang, om det nå er tidlig eller sent.

Når evolusjonen bommer

Evolusjoner forteller oss at den best tilpassede til enhver tid vinner kampen om tilværelsen. I utgangspunktet forklares dette med at den sterkeste hannen får flest hunner. Dette kan nyanseres noe, idet de sterkeste ofte er mest opptatt med å denge andre hanner. Dermed får gjerne den smarteste, eller kjappeste også pels på knaggen, når han sniker seg forbi slåssingen. Det er altså den best tilpassede som vinner. Dette kan med andre ord være den smarteste, raskeste, feteste, mest hårete, og så videre. Alt etter hva damene i den aktuelle arten foretrekker.

Hos menneskene er hår ganske viktig. En mann skal gjerne beholde håret også når han blir eldre. Her er det at evolusjonen ikke helt spiller på lag lengre. For noen av oss er det slik at håret forsvinner på toppen, altså hodet. Dette kan faktisk skje tidlig. Jeg har venner som mistet håret tidlig i tyveårene allerede. Dette skulle i en evolusjonsmessig sammenheng medføre at de ikke kom i posisjon til å finne seg dame og stifte familie, idet hår tilsynelatende er så viktig for en mann. Jeg hevder hår er viktig ut fra den enorme industrien vi mennesker har rundt hårprodukter. Gutta med lite hår har en tendens til å prøve det meste for å beholde håret. Parykker, tupeer og alt prøves for å beholde det, som etter retten, skulle være det eneste som gjorde at kona ikke dro. Koner er dermed ofte temmelig dumme. De har rett og slett ikke skjønt sitt eget beste, evolusjonsmessig sett, når de velger å bo sammen med en fyr uten hår.

Det er dette med hår som har satt meg på sporet av en evolusjon på ville veier. De samme vennene jeg har, som nå i femtiårene ser ut som polerte bowlingkuler på hodet, er fortsatt gift. Det ser faktisk også ut som om konene deres liker dem. Men det er mer enn dette. Selv om håret på toppen faller av, mister vi ikke håret. Det bare flytter seg. Det flytter seg nedover og faktisk også oppover. Det har seg slik at der man før hadde skikkelig mannehårete legger og lår, har disse områdene en tendens til å felle hår nesten som på toppen.

På midten derimot, gror det friskt. Når hårtapet tiltar på hodet, kan man glede seg over desto mer hår på skuldre, rygg og bryst. Hårete bryst skal jo være greia for en mann, men dette med ryggen henger jo ikke på greip. Damer liker ikke hårete rygger vistnok. Det stopper ikke der. Hadde det kun dreid seg om ryggen, kunne jo fruen løst dette enkelt med en barberhøvel, der du selv ikke rekker. Sånn ville man sett ut som en Gud med masse hår på brystet og hele pakka, riktig evolusjonsmessig tilpasset altså.

Hadde evolusjonen vært på sporet hva mannehår angår, hadde vi ikke endt opp med alt dette håret på midten. Det ser rett og slett ikke ut til at damene setter nevneverdig pris på den manken som dukker opp midt på, og gjerne litt under midten. Evolusjonsmessig blir en gorillahann mer og mer attraktiv jo mer hårete og fet han blir, spesielt om han blir helt sølvfarget. Skulle evolusjonen her følge et fornuftig mønster, ville damene formelig flokke seg rundt en middelaldrende, halvfeit fyr med sølvfagede rastafletter litt nedenfor livet. Om en slik fyr vandret rundt på stranda med krøllene tytende ut av badebuksa både foran og bak, kunne vi andre bare forlate åstedet, uten koner.

Slik er det imidlertid ikke. Det finnes overhodet ikke noen konsistens i evolusjonen når det kommer til oss mennesker. Min kone ser faktisk ut til å foretrekke meg til tross for gråe hår og en rikere flora der solen ikke skinner (nå er det selvsagt mulig jeg blir lurt her, men det ser faktisk ut som hun ennå liker meg). Det samme er tilfelle for mine venner i tilsvarende situasjon. Enten er våre koner veldig dumme, veldig loyale, eller så er evolusjonen på ville veier.

Faktum er imidlertid at hverken koner eller vi menn setter nevneverdig pris på alt det håret som har en tendens til å florere nedentil. Det er hverken pent eller praktisk. Snurrebassen ser ut som nesa til en litt grotesk utseende IS-kriger og lengre bak kan det hende det lugger når du må på do. Man finner altså fram saksa (meeeget forsiktig vel og merke) og pynter litt på det hele.

Her åpner man altså for at vi går inn og endrer på det som evolusjonen påførte oss i sin visdom. Hva er da vitsen med evolusjonen? Det er her jeg føler vi blir lurt. Konene våre forlater oss ikke selv om ingen av oss liker hårmassene evolusjonen ga oss. Evolusjonen er enten alvorlig oppskrytt eller så er kjærlighet en vakker ting. Jeg satser på det siste.

Kvinnedagen

Kvinnedagen 2018 er forbi. Nok engang har retten til å ha vondt i hodet blitt markert verden over. Til og med i Saudi Arabia har kvinner kunnet markere dagen. Rett nok med tillatelse, og under oppsyn, av sin mann, men likevel. I Norge, som i mange andre land, har #metoo-kampanjen satt en ekstra spiss på markeringen. Maktglade samfunnstopper skjelver under emneknappen #whyme, mens de, ved hjelp av kommunikasjonsrådgivere, trener på å ikke huske noenting, evt hvordan legge seg helt flat i påvente av comeback.

Kvinner slår altså tilbake. De vil ikke lengre finne seg i å være objekter for menns begjær. De vil at verdens mannlige befolkning skal vite at når de bruker dager på å planlegge hva slags klær de skal bruke til akkurat den spesielle anledningen, samt 3 timer på å ordne håret og sminken før de går ut, så er det kun for å føle seg vel. De vil også sende et signal om at sko kun er noe man bruker for ikke å fryse på beina. Det at man gjerne har 784 par, handler utelukkende om det å fordele slitasjen på føttene. Man må se kvinners forhold til sko i et helseperspektiv. Kvinner er rett og slett mer opptatt av å ta vare på beina. Her har menn noe å lære.

Det går en lang rød tråd gjennom historien, som ender opp med #metoo-kampanjen. Vi kan hoppe inn på tråden her i Norge i 1975. Da fikk kvinner et skinnende nytt, helt eget år, selveste kvinneåret. Min mor var svært glad for dette, noe min mer tradisjonsbevisste bestemor ikke var. Hun kommenterte tørt til min mor følgende: "Ja dåkker har jo det derre kvinneåret dåkkers i år"! Ingen kampanje i verden kunne noensinne endre bestemors eiendomsrett til kjøkkenet, samt bestefars gudegitte eiendomsrett over det meste annet, sånn var det i de dager. Min mor derimot, ser nok på dagens kampanje med en smule annerledes øyne enn bestemor, noe dagens kvinner flest også ser ut til å gjøre.

På den tiden var frontkjemperne (jada, jeg ser den) av en noe annen karakter enn dagens kvinner. De som gikk i tog var gjerne medlemmer av kvinnegruppa Ottar. De ropte ut sine sinte slagord og hadde overarmer som sine søskenbarn, som var sleggekastere for DDR. Noen vil ha det til at kvinnegruppa bare besto at militante, radikaliserte, lesbiske damer. Beviset for dette var visstnok det kortklippede håret. Jeg har selv liten kjennskap til militante, radikaliserte lesbiske damer, men jeg kjenner mange damer som er kortklipte. Noen er pene, andre ikke så pene og mange av dem er gift med menn endog. Kortklipte damer ser altså ut til å være som damer flest med andre ord. Om man tar for seg de parodiske fremstillingene av medlemmene av kvinnegruppa fra den tiden, blir man uansett veldig glad i dagens feminister, ihvertfall de av oss som driter i konvensjoner og liker at damer tar seg godt ut.

Gjennom årene har uansett 8 mars blitt markert med større og større selvbevissthet, noe som i år kulminerte med #metoo og hele pakka. Resultatet er en større utskifting av politikere vi har vært vant med å forholde oss til. De som enda ikke har blitt huket i noe, er fryktelig opptatte med å argumentere for kontrakter for sex. Jepp! Det tas til orde for faktisk å kreve samtykke skriftlig fra de mest fryktsomme blant dem. De mer moderate er enige i prinsippet om sex med samtykke, uten helt å fortelle om hvordan man skal kunne dokumentere dette samtykket.

For min del er jeg svært tilfreds med å ikke være på sjekkern i disse dager, eller dager generelt. Ekteskapet har absolutt mange fordeler. Jeg ser for meg svært mye god, evt dårlig, humor når man går gjennom tilvente sjekkefraser. Det er lenge siden jeg forsøkte meg på den slags, men vi kan kanskje friske opp ting man helst ikke bør si eller gjøre om man skal nå frem i dag:

- Ikke si "du ser støvete ut, skal jeg feie over deg?"
- Damer kan reagere negativt om du sier "til å være så feit, svetter du lite".
- Frasen, "du er ikke så tykk, se jeg kan holde rundt deg selv om jeg har korte armer", kan virke støtende.
- "Hyllene dine har jaggu plass til hele Morgan Kane-serien", gir sjelden gode resultater av en eller annen merkelig grunn.
- "Har du plass i garasjen din til kjøttmercedesen min", funker ikke i edru tilstand, og blir slett ikke bedre om du er sånn passe stupfull.
- "Hei jeg heter Hans, skal vi pule?", gir sjelden snøret i bånn, selv om du bruker et annet navn heller.

Om man er ute på byen, eller bare deltar i et politisk møte er det også lurt å ta inn over seg at damer av i dag har fått et litt annerledes syn på fulle menn på 50 pluss, selv om de har skjorta åpen slik at de svette brysthårene stikker ut. De liker, av en eller annen grunn, heller ikke at du drar frem pikken og spør om litt massasje. Mange kvinner er også blitt så fintfølende at de ikke synes særlig om at du sender bilde av snurrebassen din som MMS. Uansett hvor fintfølende du måtte være, er det greit å ta inn over seg at det ikke er ok å sjekke "damer" på 16, når du selv er 30. Få det inn i kjøtthuet ditt! Det blir slett ikke bedre om du er eldre enn 30, uansett hvor kjent du er.

Selv om jeg er helt utdatert og dessuten har samme frue gjennom snart 26 år, drister jeg meg til å tipse om at det kan være lurt med litt helt alminnelig folkeskikk. Blomster er bra. Komplimenter i edruelig tilstand kan være direkte hensiktsfremmende har jeg hørt snakk om. De aller beste tipsene for å få seg et nummer ser likevel ut til å være de helt vanlige, tradisjonelle:
- Støvsug huset
- Rydd huset
- Brette klær
- Lag middag
- Husk bursdager
Og legg for alt i verden merke til det om hun har vært hos frisøren. Det siste kan ikke understrekes sterkt nok.

Starten på yrkeskarrieren.

Når jeg nå sitter i en såkalt god og trygg stilling i offentlig sektor, er det et resultat av det livet jeg har levd, på godt og vondt. Valg jeg har tatt i livet allerede fra tidlig, har ledet meg inn på den veien som gjør at jeg i dag er i stand til å sitte og spekulere på disse tingene, samt skrive dem ned slik at akkurat du kan lese dem. Siden jeg, i all beskjedenhet, regner meg for å være forholdsvis brukbar som skribent, må jeg nødvendigvis ha brukt tiden noenlunde godt på skolen. Dette siste vil nok både tidligere lærere , mine foreldre, venner, samt fraværsprotokoller fra skolegangen protestere kraftig mot. Mine vitnemål slår knockout på slike barnslige protester. Ut fra dem fastslår jeg at den formelle bakgrunnen for min stilling i det offentlige er god nok.

Hvordan jeg kom dit at jeg valgte den utdanningen jeg endte opp med, baserer seg også på valg, bevisste eller ubevisste. Jeg går her tilbake til min tidlige yrkeskarriere, manifestert gjennom den første betalte jobben jeg kan huske, som barnevakt. På et tidspunkt jeg var rundt 13-14 år gammel, ble jeg bedt om å passe en liten gutt, da foreldrene skulle på fest. Vedkommende familie leide leilighet hos min far, det var nok derfor jeg ble spurt. Det gikk greit å fore guttungen. Jeg mener selv at bleieskiftet også funket noenlunde. Dette til tross for at jeg aldri hadde gjort noe slikt før. Jeg fikk ham i seng, og fyren sovnet. Lett jobb. Jeg hadde fått beskjed om at det stod potetgull i et skap og at det var øl!!!! i kjøleskapet. Øl til en 14-åring?? Jeg smakte på ølet, fant ut at det smakte jævlig, og valgte dermed noe lurt. Jeg holdt meg deretter unna alkohol fram til jeg var ca 16.

Her kunne mitt valg ha vært annerledes, og slik gjort min karriere annerledes. Hadde jeg drukket meg snydens, ville jeg neppe fått barnevaktjobb på nytt, og dermed ikke tjent penger. I mangel av penger kunne jeg funnet på å stjele, noe som ville fått meg i konflikt med loven. Hadde jeg kommet i konflikt med loven, ville kanskje barnevernet blitt koplet inn. Hadde dette skjedd, kunne jeg ha havnet på institusjon, noe som fører til en rekke andre muligheter. Statistisk sett har barn på institusjon langt dårligere forutsetninger for å greie seg i livet. Kanskje ble jeg utsatt for overgrep av tvilsomme ansatte på institusjonen. Da ville i så fall statistikken det slik at det var store muligheter for at jeg selv endte opp som overgriper, og før jeg visste ordet av det satt jeg på Stortinget.

Kanskje endte jeg på institusjon, men slapp overgrepsproblematikken. Kanhende ble jeg kjent med andre ungdommer på min alder, som drev med stoff. Kanskje prøvde jeg dette, noe som ledet til kontakt med tyngre stoffer. Da oppdaget jeg plutselig hvor dyrt slikt er. Hjelpeløst fanget i avhengighet av stoff som koster en Olemic om dagen fant jeg at den eneste måten å skaffe penger nok på var å selge ræva. Jeg er stygt redd for at jeg ikke ville kunne hatt dagens levestandard om prisen noen skulle være villig til å betale for min ræv skulle ligge til grunn. Dessuten vil jeg gjerne ha ræva mi i fred.

Det kunne også endt annerledes. Pappaen i den familien jeg satt barnevakt for, solgte biler. Kanskje ble han så lei seg da han oppdaget at jeg hadde drukket meg full på øl han hadde gitt meg, at han tok meg med på jobb for å gi meg bedre verdier og unngå at det ble for mye snakk om at han faktisk hadde sjenket en mindreårig. Kanskje var det til og med franske biler han solgte. Dette kunne ført til at jeg ble fanget i nettet, uten mulighet til å komme unna, og endte opp med selv å pushe franske biler på ungdom på skråplanet. Kanskje fant jeg meg selv en dag sittende og skrive selvangivelse og oppdage at pengene jeg tjente kom fra lovlig handel med ting til folk som ikke visste bedre enn at de kjøpte denne varen. Dette ville nok ha gjort meg så trist at selvmord hadde vært å anse som en rimelig utvei.

Hadde det kommet så langt hadde denne bloggen aldri blitt skrevet, jeg hadde aldri hatt en såkalt god og trygg stilling i det offentlige, mine barn hadde ikke vært født, jeg hadde aldri kunnet harselere med franske biler, men (gud forby) kjørt rundt i en. Jeg hadde kanskje henfalt til å drikke kaffe latte eller annet svineri og samlet håret i en knute i nakken, en såkalt man bun, og slik sett ut som en virkelig luring, som avsverger kjøtt og lever som veganer for å redde verden.

Jeg er den dag i dag veldig glad for at mine smaksløker i en alder av 14 år forhindret meg fra å havne i den fallgruven som beskrevet ovenfor. Det virker for meg som det var veldig riktig å vente med øl til jeg ble 16. Jeg kan likevel ikke unnlate å gruble litt over hvilke muligheter som hadde åpnet seg om jeg hadde ventet med å smake på øl til jeg ble 18. Men det får jeg eventuelt komme tilbake til i en annen blogg.

Sol og sex

Sola har kommet tilbake. Dette medfører at diverse samlivseksperter og sexologer (hvordan utdanner man seg til sexolog forresten?) spyr ut artikler om hvordan sollyset påvirker både lyst og evne. Det er mange ting man kan gjøre for å bedre både lyst og evnepotensiale, men ingenting slår visstnok det velsignede sollyset. Selv har jeg skrudd ned persiennen på soverommet, det er tross alt ikke mer enn 2018 år siden sist mirakel av noen størrelse.

Sola bringer all slags glede, og her nord blir vi så glade årlig at vi til og med tar fri fra jobb og skole hvert år samme dag som sola skinner første gang etter sin vinterpause. Da jeg gikk på barneskolen i Håkvik var det slik at man fikk solfri med en gang sola skinte på flaggstanga i skolegården. Dette medførte selvsagt et hurlumhei av dimensjoner da alle hevdet å ha sett noe lyst på flaggstanga til stadighet. Dette endte opp med at man fikk solfri samme tidspunkt og dag uansett om det var snøstorm eller ei. Lignende løsninger har vi i dag. Man kan spørre seg hvorfor ikke soldagen er innført som helligdag nordpå med fri for alle. Den virker jo sånn uansett.

Noe spesielt med tanke på kåtskap kan jeg ikke si endrer seg med solas tilbakekomst for egen del. Gutter og menn er nå engang skrudd sammen slik at man er klar for det meste til enhver tid. I ungdomsårene var beredskapen bokstavelig talt høy, til enhver tid. Med årene har det blitt lempet litt på den høye beredskapen, men man er da klar til utrykning om alarmen skulle gå, enda noen år. At denne alarmen skulle ha noen spesiell tilknytning til sollyset, kan jeg likevel ikke se for egen del. Oss gutta i mellom, kan vi vel underskrive på at den gamle Adam kan ta til å røre på seg helt uten påvirkning av hverken sol eller vind, gjerne også i situasjoner du helst så det ikke skjedde. Det er nå engang naturens gang, og ikke noe vi selv styrer med.

Hva så angår våre venner dyrene, er det gjerne en annen sak. Nå er det jo slik at noen her vil påpeke at også vi er dyr, og ha rett i det. Vi er selvsagt også dyr, men med unntak av endel politikere, presidenter, og andre med makt, greier vi gjerne å unngå å hive oss på nærmeste dame uten invitasjon. For noen av oss betyr det til og med noe at vi er gift, ihvertfall de mest veloppdragne av oss. Man kan vel si at det er en glidende overgang fra mennesker til dyr, og de som ikke greier å holde kontroll på snurrebassen kan selv få krysse av på skalaen hvor de befinner seg, så unngår jeg å moralisere for mye.

Animal planet er en kilde til stadig glede eller frustrasjon. Her om dagen så jeg et program, som helt tilfeldig sammenfalt med solas tilbakekomst, sånn noenlunde ihvertfall. Denne gangen dreide programmet seg om strømpesnoken i arktis. Denne fascinerende skapningen, vi alle selvsagt kjenner til, lever faktisk i arktiske strøk, om enn ikke her i Nord Norge, såvidt meg bekjent. Uansett er den et godt eksempel på hvordan sollyset direkte spiller inn på forplantningslyst og evne, og slik er den et godt eksempel på hvorfor solfri er viktig for befolkningsstatistikken for oss andre.

Det har seg slik at når solens varmende stråler sprer seg ut over det snødekte landskapet, skjer det ting under snøen. Lyset trenger gjennom og påvirker hormonbalansen hos hunsnoken. Hun kjenner plutselig noe fremmed hun ikke har kjent på lenge, lysten til å ha seg et nummer, (noen som kjenner seg igjen)? Hun kryper ut av sitt lune hi, for ikke å si gode skinn, og åler seg ut. Vel ute, sender hun ut en uimotståelig duft, som får de mest våkne av gutta til å gå i spinn. Her gjelder det å være A-menneske. Det er første mann til mølla som gjelder. Før i tiden pleide vi å si "den med mest kjøtt på kølla, er førstemann til mølla". Slik er det ikke hos vår venn strømpesnoken. Førstemann er lynsnart ute og får seg et nummer helt uavhengig av køllekjøttvekt. Han må være kjapp, for det er gjerne 50 andre snoker med i en vanvittig runddans, hvor kropper slynger seg som i et gigantisk swingersselskap fra helvete.

Så langt var programmet omtrent som forventet. Man regner ikke med så mye fintfølelse når det gjelder dyrisk sex. Som eier av kanskje 200 hunder gjennom årene har jeg sett det jeg vil kalle svært utagerende virksomhet i hundegården, både hetero og homofilt, gjerne med unger tilstede. Det jeg ikke så for meg var det som skjedde videre blant snokene. Etter at dama hadde fått seg, stakk hun av. Dette merket ikke de rundt 50 gutta, som ålet seg rundt med kjempestå. De var hinsides stadiet hvor kjønn betydde noe. Uten noen dame til stede utviklet dette seg til en brutal massevoldtekt. Det er slik at den sist oppvåknede av gutta, skiller ut kvinnelige kjønnshormoner, dette for at damen skal få slippe unna. Den stakkaren som sov lengst, blir altså utsett som fellesmadrass, og voldtatt etter tur av, kanskje, 50 kåte karer. I verste fall ender det med døden, kanskje å foretrekke vil noen si.

Man kan kanskje være fristet til å dra en moral ut av dette, ihvertfall for tenåringsgutter som liker å sove lenge om morgenen. Men utover det er jeg i grunnen glad for at strømpesnoken ikke befinner seg i den nærmeste familien for mennesker, igjen med unntak av visse politikere.

Øvelseskjøring før og nå.

Min eldste datter er blitt 16 år. Med tafikkalt grunnkurs allerede gjennomgått, er jeg nå henvist til passasjersetet. Vi snakker altså om øvelseskjøring. Hun er allerede ganske flink til å kjøre, selv om minst en av foreldrene synes tanken på å sitte på en sekstenåring virker skremmende. Hennes relative dyktighet kan selvsagt ha noe å gjøre med at hun kanskje allerede har kunnet kjøre bil en stund. Jeg skriver kanskje fordi jeg absolutt ikke vil innrømme eventuell kjøring før barna er gammel nok.

Det å gå tilbake til egen barndom og den øvelseskjøring som da fant sted er imidlertid strafferettslig foreldet, og utgjør dermed ikke noen fare. Det var ikke slik at det var fullstendig frislipp på kjøringen i hine, hårde dager, på ingen som helst måte. Oppveksten i Håkvik var preget av knallharde regler, med tildels tøffe sanksjoner ved brudd. For øvelseskjøring hadde vi tydelige regler for når man var stor nok ( vi opererte ikke med aldersgrenser, kun størrelse). Kunne du stå på pedalene og samtidig se mellom rattet og dashbordet, var du klar for å rulle ut i verden for å øve deg.

Jeg tror ikke jeg var mer enn 12-13 år, før bestefar stoppet bilen ved Bekkfjellet, og overlot rattet til meg. Da fikk jeg kjøre i første gir ca 1 km opp til hytta. Pappa var mer tilbakeholden, jeg var nok 14 før jeg slapp til i Granadaen, til gjengjeld da uten regler om gir. Etterhvert som de mente at jeg greide å håndtere bilen sånn noenlunde, fikk jeg kjøre håkvikdalveien med bikkjene løse foran bilen. Kanontrening for både meg og bikkjer. Dette ga rettigheter under et ansvar jeg på ingen som helst måte var klar for å ta. Man antok at jeg kunne kjøre bil noenlunde greit, noe som var nesten sant. Videre formodet man at jeg dermed tok ansvar og var forsiktig, noe som ikke var sant. Formodning er alle katastrofers mor, viste det seg, noe jeg kommer tilbake til.

Nå var det slik at det hadde sin helt fornuftige grunn å la oss guttene lære og kjøre traktor og bil tidlig. Med motorsag, traktor, tilhenger og en solid porsjon pågangsmot, er det utrolig hvor fort selv unge gutter evner å felle en favn ved på egen hånd. Der jeg i dag står med motorsag, vernesko, vernebukse, hjelm og briller, tenker jeg med vemod på pappas klare HMS-instruks ved bruk av motorsag - "vær forsiktig gutt"! Det er klart at om man overlever dette blir det mye ved. Altså en god og praktisk begrunnelse all den stund familien solgte både ved og poteter.

Jeg nevnte poteter. Ca 16 år gammel returnerte jeg til åkeren med pappas bil og tilhenger etter å ha avlevert et lass poteter i bestefars kjeller. Vel oppe ved åkeren stod pappa i trivelig passiar med lensmannen. Siden det nå engang ikke var andre steder å kjøre, og at det dermed ville virket klart mistenkelig å rygge tilbake med en henger full av tomme potetkasser, kjørte jeg frem til åkeren, mens hjertet hamret. Jeg hilste så kjekt jeg kunne, mens jeg begynte å hive av kassene. På vei inn i traktoren hørte jeg lensmannen si til pappa "de guttene dine ser unge ut for alderen, Reidar", så lo de begge to. Det var liksom litt annerledes da enn nå.

Selv lensmannen valgte å se til siden for nødvendige små lovbrudd, siden det å kjøre bil eller traktor kunne ha noe med en families inntekt å gjøre. Dessuten var den geografiske avstanden fra riksvei og siviliserte mennesker som bodde i byen og skrellet potetene før de spiste, en klart formildende omstendighet. Man antok at risikoen for større skader var mindre på bygda. Vi kunne glatt kjøre moped uten hjelm idet risikoen for eventuelle hjerneskader ikke var tilstede. Man risikerte kanhende en smule fantomsmerter ved stygge fall.

Dette betydde på ingen måte at det var fritt frem for all kjøring. En stille overenskomst trygget omverdenen idet det selvsagt ikke var tillatt å kjøre ned til selveste E-6 hverken med bil, traktor eller moped før man hadde sivilisasjonens tegn på kjøreferdigheter, sertifikatet. Mens vi ventet på å bli gamle nok til det brukte vi motorsag uten verneutstyr og en vinsj fra steinalderen. Man ville jo ikke ta noen sjanser med helse og sikkerhet må vite.

Jeg nevnte dette med fravær av evne til å ta ansvar. Min mor hadde fått ny bil. En Citroen 2CV, et fremragende eksempel på fransk udugelighet på bilfronten. Den hadde seildukstak, veltebøyler med høytaler, 2 minisylindre, varmeapparat kun i kraftige stigninger, samt håndtak på sidene for å løfte den hit eller dit. Den var ikke spesielt tung. Bilen var selvsagt totalt upålitelig og slik et eksempel til etterfølgelse for øvrig fransk bilindustri, men på den annen side var den rett og slett så morsom at den kvalifiserer til tittelen verdens tøffeste drittbil.

Min mor hadde ikke bare denne bilen, hun hadde også evnen til virkelig å få en sekstenåring til å føle seg som - en sekstenåring. Hun var ikke så forståelsesfull som pappa og bestefar når det kom til øvelseskjøring før man var gammel nok, og slett ikke alene i bilen. Hun var i det hele tatt fortvilende opptatt av lov og orden. Hun forlangte til og med at man skulle gjøre lekser, rydde i huset og dusje med jevne mellomrom. Hun framstod rett og slett som - en mamma.

Dette med den manglende evnen til å ta ansvar gjaldt en episode som inntraff da min mor var bortreist og min far i et selskap i byen. Han kom med andre ord sent hjem, visste jeg. Det at mor var bortreist gjør at jeg egentlig legger mye av skylden for det som inntraff på henne. Hun kunne holdt seg hjemme og passet på. Dessuten hadde jeg dårlig påvirkning av 2 kompiser som var på besøk. Min eldre bror tok heller ikke ansvar ved å være hjemme og se etter meg. Når jeg tenker meg om er jeg vel den eneste som var helt uskyldig i det som senere skulle skje.

Vi fant ut at det var en passende kveld å øvelseskjøre på. Nå var dette selvsagt ikke på noen måte innafor siden foreldrene var borte og det var lørdagskveld. På lørdagskvelden var det nemlig enkelte sambygdinger som kunne finne på å kjøre bil i påvirket tilstand. Dessuten ville mamma, som nevnt, aldri tillatt det inntrufne under noen omstendigheter, opptatt som hun var av å følge reglene.

Senere på kvelden stod vi i garasjen, opptatt med å få bilen til å se ut som før ved hjelp av slegge og spett, uten å lykkes særlig godt. Det ville seg slik at den elendige franske drittbilen ikke tålte selv et lite møte med mor Norge i form av en bergknatt oppe ved Nervannet. Mine venner lovte evig troskap og støtte før de la halen mellom beina og stakk av. Jeg hadde ingen plass å stikke av til og gikk resignert til sengs.

Min far var overraskende uinteressert i det hele dagen etter og sa jeg fikk ta dette med mamma. Det var det jeg fryktet. Hun var imidlertid svært rolig og forståelsesfull. Det vanket ingen som helst kjeft. Hun ba meg lære av dette og ringte verkstedet mandagen etter. Etter samtalen sa hun at bilen skulle bli som ny og at dette nok skulle gå bra. Jeg ble veldig lettet da hun sa at det heller ikke skulle koste noen ting, før hun la til lakonisk.....for henne. Så lenge var Abraham i Paris eller deromkring.

Dette medførte at jeg for en gangs skyld havnet i vedskogen med mammas velsignelse, traktor og det hele. Det måtte felles, kappes og klyves mangfoldige favner ved for å betale for reparasjonen av franskmannen. Moralen for dagens ungdom å trekke ut av dette er som følger: Lån ikke foreldrenes bil for ulovlig øvelseskjøring med mindre du har vedskog, traktor med henger og vinsj, motorsag, og evner å jobbe jævlig lenge og ofte i skogen uavhengig av vær og vind. Du bør dessuten fikse en tidsmaskin slik at du, om det likevel skulle skje, befinner deg i Håkvik på -80 tallet hvor det fantes lensmenn med hjerte for gutter som jobbet i åkeren og i skogen, selv om de kjørte uten sertifikat. Politiet i dag har liksom ikke sansen for slikt.

Internasjonorsk

Språket vårt, og bruken av det, er stadig en kilde til diskusjon. Vi bruker alle språket, men sliter av og til med helt å forstå hverandre. Det som gir god mening for tenåringer i dag, er ikke nødvendigvis like selvforklarende for foreldrene. Om man forsøker å forstå den yngre generasjon, oppdager man fort at det heller ikke alltid er meningen at vi skal forstå deres språk. Slik er det faktisk med endel voksne også. De har brukt fantasien og funnet på et nytt slags språk. Dels ved hjelp av nabolandenes språk, og til og med fjernere lands språk, dels hentet fra lufta. Resultatet er ikke alltid like lett å forstå, om det nå var meningen.

De fremste blant disse er selvsagt politikerne. De jobber hver dag med å finne nye ord, ord som er konstruert for å høres logiske og fine ut. Disse ordene skal gi oss gode assosiasjoner og vi skal helst gjenta dem ofte. Det er ikke meningen at vi skal forstå hva de betyr, for da vil vi kunne stille spørsmål etterpå, når det ikke skjedde som de lovet skulle skje. Når en politiker foreslår noe vil det alltid få konsekvenser. Om man for eksempel skal gi et skattekutt, vil vi ofte få økte avgifter istedet, staten må jo få inn penger også. Da vil en politiker fortelle oss at skattekuttet vil gi oss"noe økte" avgifter. Dette betyr selvsagt at vi blir flådd av avgifter istedenfor skatt, som om det skulle føles noe bedre. "Noe økte" er altså et uttrykk vi skal forstå, men egentlig ikke forstå betydningen av, fordi vi da risikerer å ikke gå på limpinnen.

 Hvis politikere ønsker å fortelle oss at deres forslag skal gjøre helsevesenet mer robust, høres det fint ut. Robust er jo bra. På politikerspråk betyr det imidlertid ikke nødvendigvis det. Det avhenger av hvilke politikere som bruker ordet. Om Siv Jensen sier det, betyr det ikke det samme som om Audun Lysbakken sier det. Siden betydningen av ordet er universalt, kan vi altså aldri ta dem i å lyve, da det selvsagt alltid ble mer robust i deres verden. Avhengig av politisk ståsted gir mer robust enten 1000 flere evt færre arbeidsplasser. Robust er det like forbannet.

Når du ser på fotball og hører kommentatorene bruke språket, må du tenke deg om. Kommer en fotballspiller i "skuddlege" forstår vi som ser fotball hva de mener, selv om ordet ikke eksisterer på norsk. Likedan er det når de mener at en spiller viser "prov" på noe. Det finnes ikke i vårt språk, og jeg aner ikke hvor pokker det kommer fra, men det forventes at det gir mening for oss.

Om en alpinutøver uttaler at seieren i dette "runnet" gir et "confidence boost", blir jeg usikker. Jeg antar at "runnet" betyr løpet, alternativt bare den ene omgangen av to, det fremstår som litt uklart siden jeg ikke er inne i terminologien. "Confidence boost" forstår jeg betyr at utøveren får bedre selvtillit. Hvorfor sier de ikke det da? Alpinkommentatorer er veldig opptatte av at utøverene må "attakkere" portene, når de kjører "runnet" sitt. Dette er sikkert veldig viktig, men igjen slettes ikke norsk. Ut fra kjennskap til svensk og engelsk, mener jeg å dra kjensel på hva de mener, men ordet finnes ikke i min ordbok.

Universitetene består av mennesker så høyt utdannede at man av og til tenker på Æsops fablers historie om mannen som var en vis mann på stjernene, men en narr på jorden. Her bruker man helst ikke norsk, men holder seg til adekvate synonymer. Derfor er det ikke å undres at de ulike delene av et universitet vanlige dødelige kjenner som studiested, heter "campus". Campus signaliserer at man er deltaker i den høyere intellektuelle sfære hvor fine titler rår. I denne høyere sfæren heter det for eksempel ikke avdelingsleder, men "Dekan". Siden avdeling er noe som hører almuen til har man selvsagt et annet, og finere navn, nemlig "fakultet". Som om dette ikke er innviklet nok, kan man dele et fakultet inn i flere institutt.

Skulle vi så ta denne bruken av rare ord, som egentlig ikke finnes i språket vårt på alvor, kunne Stortinget hete "The Big Thing". Det vil gjøre det betydelig lettere for sportskommentatorer, politikere og folk med høyere utdanning, å forstå hvor politiske beslutninger ideelt sett skal tas i Norge. For min egen del ser jeg at vi som sysler med undervisning må ta inn over oss at før vi kan lære elevene norsk, må de forstå engelsk.

Stayerlåt på hjernen

Noen lidelser er tunge å måtte leve med. Melankoli og depresjon ligger jevnt høyt oppe på lista, sammen med vissheten om at man kjører fransk bil eller spiller trekkspill i helgene. Mennesker med kroniske lidelser og sykdommer med garantert dødelig utgang har selvsagt all mulig grunn til å tillate seg å se litt mørkt på tilværelsen i ny og ne. Det er ikke å komme fra at de ovenfornevnte ting ofte ligger til grunn for en relativt høy selvmordsstatistikk i Norge.

Med all mulig respekt og medfølelse for de som sliter med slikt, kan jeg likevel ikke unnlate å peke på noe som er ille nok å hanskes med, for de av oss som er rammet. Jeg snakker her om det å få en stayerlåt på hjernen. Altså en låt som bare kverner rundt i hodet uten å gi deg fred. Om du oppdager at du helt uten å tenke over det begynner å nynne på Last Christmas av Wham stadig vekk, gjerne med folk til stede, vet du hva ekte lidelse er.

 Hadde det enda dreid seg om låter man faktisk liker, hadde det ikke vært grunnlag for å bruke en søndag til å fundere over dette. For min del hadde det vært helt greit å nynne til Dire Straitsˋ Brothers in arms, ja gjerne synge høyt, siden jeg virkelig setter pris på akkurat den. Det er mulig mine omgivelser ikke ville visst å verdsette det på samme måte som meg selv om jeg nå stemte i med min noe særegne stemme, men det ville aldri skje. Slike låter lytter du gjene til, men det er ikke de som tvinger seg inn og setter hjernen i evighetsmodus.

Tvinges du til å nynne noe av Wham, vet du at en hverdag i rullestol, plutselig kan fortone seg som forlokkende. Ja selv MS kan ses på som et fristende alternativ. Det er likevel slik at ingen vet hva ekte lidelse er som jeg selv, ja og gjerne min familie. Ta bare de siste par dagene som eksempel. Jeg sitter og nynner til salmen Bred dina Breda Vingar, skrevet av Lina Sandell i 1860, mens jeg skriver disse linjer. I går var min kone nær ved å forlate meg idet jeg stadig kom til å la salmen runge for å lette på det ekstreme trykket som bygde seg opp.

I dag har hun stukket til fjells for å få fred, mens jeg sitter her og lider, ikke i stillhet dessverre, men tilværelsen synes mer og mer uutholdelig mens de dystre toner fra aftensalmen tvinger seg ut mellom sammenknepne lepper. Det har faktisk vært verre også. Her om dagen var det selveste begavelseshymnen fra helvete, O Bli Hos  Meg,som tvang meg i kne. Jeg satt på kontoret og grep meg i å stadig nynne på den, alt annet enn, lystige låt. Det var en tung dag, som så mange andre.

Faktum er at det som regel er salmer som setter seg fast under mitt topplokk. Oppveksten med søndagsskoler og kristne klubber, paret med utagerende kirkegang opp gjennom årene, har gitt meg et vell av salmer jeg kan utenat. De har en tendens til å tvinge seg frem og hensette meg i en tilstand av det dypeste tungsinn, kombinert med direkte grusomme psykosomatiske smerter. Det kan smerte slik i hjernen at man fort forstår hva fantomsmerter betyr og kan forårsake.

Jeg kan ikke engang legge skylden på mine foreldre for disse lidelsene. Det var ingen som tvang meg på søndags og hverdagsskoler med kristent innhold. Jeg valgte det selv. Det er først nå jeg forstår at det egentlig dreier seg om en grusom tvangslidelse og symptomene er å få salmer som stayer på hjernen. Hva angår depresjon, finnes det hjelp å få. Man kan parkere Peugeoten hos bilopphuggeren. Et trekkspill kan bygges om til peisblåser, og slik komme til nytte. Det er overhodet ingenting å gjøre med stayerlåter, og ihvertfall ikke stayersalmer. Det finnes heller ingen medfølelse å få. Jeg bare nevner min kones "varme støtte" når jeg nå må tenke på en svensk aftenhymne i dagesvis.

Min terapi er å skrive meg gjennom det. Varig Mehns novellesamling Trist som faen, vil fortone seg som en ren jubel, om jeg skulle skrive noveller basert på min lidelse. Tro meg, jeg vet hva virkelig smerte er.

Hundekjøring, sjakk og likestilling

I badstua og bak hundesleden tenker man best. Det er i stille stunder, bak bikkjene, eller i badstuas fredfylte atmosfære, jeg ofte finner mer eller mindre gode ideer til noe å skrive om. Ikke unaturlig at jeg her om dagen, nettopp i badstua, kom til å tenke på dette merkverdige spillet sjakk, som har inntatt TVskjermen og fått ellers fornuftige mennesker til å ofre sin nattesøvn for å se om Magnus Carlsen vinner enda en seier.

Seier ja. Det er slik at spillet skal defineres som idrett. Som gammel utøver av idrett på ulike nivå, mener jeg å kunne en del om dette. Selv har jeg vært på alle de tre nivåene, både øverst, i midten og nederst, nå tester jeg ut et nytt og ukjent nivå, nemlig pensjonistenes. Jeg lurer alltid på hvordan man varmer opp før en sjakkmatch. Det er jo i stor grad hjernen som brukes og følgelig trenger oppvarming. Hvordan foregår det egentlig? Står man og mumler gjenntakende på gangetabellen mens man banker hodet i veggen? Forsøker man små spensthopp ved å stå på hodet mens man virkelig spenner hjernen i en småfrekk finte som å legge inn en feil forutsetning i Einsteins relativitetsteori? Og hvordan tøyer man egentlig ut en hjerne? Så utrolig mye å lure på.

Men det var dette med likestilling. I min idrett er det forlengst blitt full likestilling. Garvede gamle ubarberte hundekjørere på seierspallen er erstattet av snertne sneller som tar seg like bra ut bak sleden, som på banketten (jada, #metoo og hele greia, jeg er sikkert en gammel gris). Det jeg mener er at de er like verdige både bak sleden som ellers, nettopp fordi likestillingen har tatt oss med storm. Likestillingen i min idrett er altså kommet like langt som i hjemmet. Kjerringene har all makt med andre ord. Jeg har like lite mulighet til å påvirke min evne til å vinne over damene i sporet som jeg har til å påvirke fargen på gardinene hjemme (joda, jeg har nettopp sjekket. Vi har gardiner).

I sjakk derimot er dette ikke startet engang.Nå har neppe sjakk hatt et mannsideal som tilsvarer en skjeggete, illeluktende gubbe med snusleppe, plystrende pelsjegerviser bak sleden. Dagens hundekjørerdamer svetter selvsagt ikke, damer gjør ikke det, men noen bruker snus, sånne hamsterbleier. Likevel har sjakkdamene ikke på noen måte entret podiet og utfordret gutta foran brettet. De tøffeste damene har likevel ytret et ønske om et eget landslag for damer. Hva er dette for noe vås? Når hundekjørere stiller på lik linje damer som menn, må vel sjakkspillende jenter kunne spille seg inn på landslaget for menn. Jeg kunne forstått at en kvinnelig mellomvektsbokser ikke stiller mot en tilsvarende mann, men i sjakk? Hallo! Kom dere på banen, for ikke å si brettet, tøy ut hjernen og sett i gang og spill.

Når jeg ser på hundene i spannet mitt, forstår jeg at likestillingen er kommet langt. Faktisk er det slik at hundene er kommet mye lengre enn de menneskelige tispene. Ta for eksempel lederhunder. For de som ikke er helt innvidde, utgjør lederhunder det viktigste i et hundespann. Det er de som faktisk setter det hele i gang og bringer spannet dit jeg vil. Med gode ledere kan jeg kjøre ut på en snøkledt mark og lage vakre sirkler i snøen med spannet fordi lederhundene følger mine kommandoer uten å opponere. Her ser vi at tispene er kommet like langt som hannene, de tar kommandoer uten å mukke. Jeg har prøvd å kommandere kjerringa, men de på legevakta sa jeg måtte slutte med slikt da de hadde andre pasienter som uforskyldt hadde havnet der.. Likestillingen tok altså en helt annen vei i hjemmet.

Vi ser oss ofte tilbake i idretten og skryter av hvor langt vi er kommet, da snakker jeg selvsagt om idrettsutøvere og ikke de som styrer idretten. Det er en ganske annen historie. Nei, vi viser ofte til hvor ille det var da DDR og Sovjetunionen dopet sine utøvere til himmels. Dette er jo lenge siden. Nå er DDR og Sovjet borte og alt skal være så mye bedre. Er det egentlig bedre i et likestillingsperspektiv? Diskosdamene fra DDR hadde større muskler enn en gjennomsnittlig vektløfter og måtte barbere seg i pausene mellom kastene for ikke å snuble i barten. Her har vi et forbilledlig eksempel på kjemisk likestilling. Med den skjeggveksten tror jeg nok heller ikke at mannlige ledere ble fristet til noe i nærheten av det våre dagers politikere driver med på fest. Hadde den tidens østtyske, kvinnelige idrettsutøvere hatt tilgang på facebook hadde de laget en hashtagg som ville hett #whynotme?

Det er aldri godt å vite hva som er det rette, men en ting er jeg sikker på. I hjemmet kjemper jeg en ensom kamp for likestilling. Min eldste sønn har flyttet ut og utsettes i disse dager for det samme som meg selv, mens jeg kjemper en kamp 1 mot 3 hjemme. Alle forsøk på å synes noe som helst om sminking og bekledning blir slått ned av brutale hersketeknikker. Mitt brennende engasjement for mer fancy og freshe gardiner, blir ledd av. Jeg har kontroll på kjøkkenet, men det er mer rent selvforsvar idet fruen faktisk evner å svi tevannet. Noe forteller meg at jeg kanskje har blitt lurt her, men greit nok. Hvorfor ikke her også?

Jeg forsøker å ta tak i hverdagen og ser faktisk små tegn til fremgang. Her om dagen ryddet jeg i stua og støvsuget uten å bli korrigert. Måtte selvsagt snu om på mattene som hadde byttet plass, men et var jo min egen feil. Hvordan kunne jeg ta feil av den grå og den gråbeige matta. Alle må jo se at det er den gråbeige som står til sofaen? Jeg tok et krafttak også og satte skapet skikkelig på plass forleden. Dette var jeg temmelig stolt av inntil fruen kom hjem og ba meg flytte det 20 cm til venstre.

Nei likestilling fremstår mer som en fjern drøm i en vakker fremtid. Jeg kommer neppe selv til å oppleve det, men tar kampen i håp om at min sønn kanskje en dag skal få noe å si i hjemmet. Foreløpig ser det dårlig ut idet barnebarnet er ei jente og allerede vet hvordan hun finter ut en stakkars bestefar.

Trekkspill

Salig bestefar hadde en hund da jeg var liten. Hunden lød navnet Fabina (på en god dag ihvertfall), og var av rasen pointer. Altså en stående fuglehund. Bestefar overtok Fabina etter min far fordi en venn av ham hadde lånt henne og prestert det kunststykket å sende en solid dose blyhagl inn i bikkja på jakt. Hunden overlevde greit uten andre skader enn en aldeles utrolig angst for smell som kunne minne om skudd. Hennes karriere som jakthund fikk altså et skudd for baugen, for ikke å si rett inn i baugen. Hun hadde likevel et aldeles utmerket liv hos bestefar og fikk god trim idet hun løp foran bilen mens jeg øvelseskjørte med bestefar, noe som gjerne skjedde nesten hver dag. Hun døde mett av dager etter et innholdsrikt liv. Jeg minnes henne med glede.

Bestefar ja. Han hadde trekkspill. Det var ikke ofte det ble bragt på banen, men en sjelden gang hendte det seg at han dro det frem nede i TVstua. TVstua var ellers ikke mye brukt, og ble gjerne varmet opp når de hadde gjester, eller ved slike anledninger at barnebarnet, i dette tilfellet jeg, skulle utsettes for trekkspillmusikk. Det skjedde slik at han satte seg i sofaen med trekkspillet i fanget og begynte å fortelle. Han hadde mange fortellinger. Ikke eventyr, men sånne som man har når man er gammel, har overlevd krigen og levd med og av jakt og fiske. Fantastiske fortellinger for en liten jegerspire.

Fabina fulgte bestefar som en - hund - får man si. Hun fotfulgte ham hvor han gikk og la seg alltid ned foran beina hans under bordet. Jeg visste hva som kom. Etter historietimen kom straffen. Litt som bibelens Egypt med sju magre og sju fete år. For meg føltes alltid de magre årene som de lengste. Det var nemlig da bestefar dro i gang trekkspillet. Det er utrolig hva et barn kan tåle. Jeg mener bestemt jeg ikke lider av senskader i nevneverdig grad på grunn av utagerende trekkspilldraging, selv om jeg nok av og til kan våkne om natten våt av svette, liggende i forsterstilling med tommelen i munnen, mens jeg skriker høyt. Likevel tror jeg nok at datidens utøvere av den edle trekkspillkunst kan være glad for at barnevernet i landet ikke var så velfungerende som i dag. Det finnes ting et barn ikke skal utsettes for. Trekkspill og franske biler rangerer høyt på listen.

Fabina visste også hva som kom stakkar. Hun var likevel fanget av det faktum at hun var trofast som - ja som en hund - får man si. Dette innebar at hun var villig til å gå gjennom ild og vann for bestefar, som forøvrig hadde et helt utrolig dyretekke. Jeg kan ennå minnes ham sitte på uthustrammen på hytta med småfugler sittende på hatten mens han matet dem med fingrene. Småfuglene het forresten alltid likkjepip helt uavhengig av hva slags fugl det var. Han kunne når som helst sette seg ned og lokke på likkjepip. Du kan ta gift på at det alltid kom noen og de endte med å sitte på hatten hans.

Men tilbake til bikkja. Trofast som bare en hund kan være, lå hun der og ventet på straffen for å være trofast. Utakk er verdens lønn, som kjent. Selv prøvde jeg å tenke gode tanker, positive tanker, mens jeg stålsatte meg for en opplevelse på linje med det å være på tannlegebesøk hos doktor Mengele. Det er helt utrolig hvor mye et lite barn rekker å tenke mens livet passerer revy, når man bare vet hva man skal møte. Selv om jeg i dag har mange hunder, jeg tror jeg nok gjennom årene har eid langt over 100 hunder (hundekjører gjennom snart 40 år må vite), har jeg aldri i mine mørkeste stunder tenkt at det kunne være greit å utsette dyr for noe sånt.

Bestefar gledet seg. Han formelig strålte når han var klar til å sette i gang dommedagsbasunen. Jeg er den dag i dag hellig overbevist om at han ikke et sekund var klar over hva han utsatte omverdenen for. Jeg mener bestemt han trodde dette var det beste han kunne gi, og at det kom fra et varmt hjerte. Det føltes bare ikke sånn da. Når ulydene kom strømmende ut av trekkspillet greide ikke Fabina mer. Hun satte i å ule. Hun ulte så bedrøvet og sorgtungt som bare en pointer nektet gleden av rypejakt pga en bedriten skytter, kan ule. Bestefar var sikker på at bikkja sang. Akkurat her må jeg nok si meg sterkt uenig med ham jeg satte så høyt ellers. Aldri ville han noen gang være slem mot dyr, aldri så jeg noe annet enn den reneste godhet når han pratet og koste med mine hunder, som selvsagt var fullstendig bestefarfrelst. Men det å hevde at bikkja sang? Den sitter for langt inne. Selv Slavekoret av Guiseppe Verdi lød muntrere enn hennes bedrøvelige uttrykk for den dypeste lidelse.

Nå mange år etter sitter jeg igjen med erfaringer fra bestefars tid, som gjør at jeg aldri vil utsette hverken folk eller dyr for noe slikt som trekkspill. Bestefar mente det godt, jeg vet hvordan det føltes. Det var som å be Avis om en Mercedes leiebil, for å oppdage at de har klargjort en Renault. Det er sånne ting ingen skal behøve å oppleve. Det overskygger ikke på langt nær de gode minnene om bestefar, men akkurat dette kunne vi sluppet, Fabina og jeg.
Det sies at de som lider som verst har en egen evne til å greie de tyngste ting på toppen av de allerede tunge lidelsene. Dette er feil. Ingenting er så ille at det ikke kan bli verre med trekkspill!