Øl og kolera

Vi starter med noen enkle fakta, som kan ligge i bakhodet. Når vi koker vann, dreper vi det meste av bakterier. Koking over tid er en garanti for uforurenset vann og vil slik bidra til mindre sykdom. Noen bakterier dør også under visse gjæringsprosesser og sluttproduktet her vil dermed ikke kunne føre evt smitte videre. Dette gjelder koliforme bakterier spesielt. Alkohol er et utmerket middel for desinfisering. Så langt alt vel.

Hva i all verden har så dette å gjøre med en kverulantisk britisk lege ved navn John Snow? Bær over med meg og bli med på en reise som enten vil endre ditt syn på sydenreiser, badstu, enkelte religiøse grupperinger, samt rydding i huset, eller bekrefte ditt allerede sementerte syn. De av dere som vil nikke gjenkjennende driver gjerne på med ølbrygging, hjemmebrenning eller skismørning, og er sånn å anse som viktige innbyggere i kongeriket. Ja til ølbrygging!

I 1854 døde det en hel haug med mennesker i London. Alle disse dødsfallene kunne faktisk vært unngått om folk hadde drukket mer øl enn de dessverre gjorde. Vi vet godt at øl er godt for håret gjennom innholdet av vitamin B. Det mange ikke vet er at øl har reddet utallige menneskeliv gjennom årene. Grunnen til at disse menneskene i London døde var selvsagt et overdrevent inntak av vann, noe som viste seg fatalt. Drikk mer øl!

Da epidemien raste gjennom London, hadde allerede John Snow vært turnuskandidat i kullgruvene. Her jobbet han blant samfunnets lavkaste. De levde sine liv under jorda og grov kull. Ikke bare grov de kull, de spiste maten sin her, drakk det som drikkes skulle, samt gjorde sitt fornødne i gruvegangene, eller der de til enhver tid oppholdt seg, som jo stort sett var nettopp under jorda. De som var tørste, og det var de alle sammen gitt arbeidets natur, drakk mengder av vann. Dette vannet fant de gjerne på bunnen av gruvesjakten, blandet med tiss og bæsj. Dette medførte stadige utbrudd av kolera gjennom såkalte koliforme bakterier. Øl er forresten godt!

John stod til knærne i lik og lurte på hvorfor det var slik, når han selv og de minst fattige av arbeiderne ikke ble syke. Han tenkte på dette over en øl og oppdaget at de som hadde best råd drakk øl, mens de fattigste drakk pissvann. Ganske fort ante han en sammenheng. Da kolerautbruddet raste gjennom London i 1854 kartla han det hele og fant at alle de smittede husstander fikk vann fra en felles vannpumpe. Disse døde som fluer, med noen unntak. Unntakene viste seg å være arbeidere ved et lokalt bryggeri. De hadde vann fra den samme pumpen, men drakk selvsagt bare øl, som de fikk på jobb. Innstaller ølkraner på kontoret som HMS-tiltak!

Gjennom undersøkelser han gjorde i ettertid blant de berørte husstander ved hjelp av en øltørst pastor, greide han å overbevise verden om at kolera og annen dritt ikke kom av dårlig luft, som da var antatt å være årsaken, men snarere at folk drakk for lite øl/mye vann, alt ettersom en ser det. John Snow er å anse som vår første epidemolog. Vi har mye å takke ham for, ikke minst kunnskapen om at øl ikke bare er godt, det er sunt også. Kjøp en sekser!

Vitenskapen viser oss altså ugjenkallelig at gjennom koking av vann, gjæringsprosess og godt stell, blir øl som den reneste livseliksir å regne. Bakterier faller som fluer i bryggeprosessen. Det samme gjentar seg i produksjonen av andre edle dråper som feks whisky, konjak og annet snadder. Vi kan uten videre slå fast at ved å sverge til øl og gjerne en god single malt til, slipper man å streve med kolera og annet svineri. Det går lett to seksere i et bærenett!

Øl er godt i badstua, hvor man svetter mye. Her skiller altså kroppen ut skitten væske gjennom svette for å erstatte dette med det reneste øl. På sydentur er vi gjennom det samme, siden varmen får oss til å ta enda en øl, noe som gjør oss sunnere, med tykkere, mer glansfullt hår og mer motstandsdyktig overfor lokale bakterier. Gjenstridige kristne grupperinger som ikke vil lytte til Bibelens ord om fordelene med vin og sterkt å drikke må gjerne steve med løs mage for min del, mens de later som om Jesus ikke nøt alkohol. På den tiden drakk de fleste vin og berget seg unna kolera slik.

Gjennom hjemmebrenning vet vi at selv det skitneste vann blir rent i destilleringsprosessen, og som guttunge lærte jeg å bruke hjemmeprodusert sprit som klisterfjerner på skiene. I dag bruker vi sprit for å desinfisere hender ved alle offentlige bygninger, og slik slippe unna smitte. Med den kunnskapen vi sitter inne med i dag er det meg en gåte at man ikke får kjøpe øl på blå resept. Basert på denne kunnskap gidder jeg ikke lengre rydde i huset, støvsuge eller annen type meningsløse sysler. Jeg skal kose meg i en skitten,støvet stue og holde meg frisk og sprek ved hjelp av øl. Mulig jeg må ta dette opp med fruen, men hun vil nok sikkert forstå når jeg har så grundige vitenskapelige argumenter å fare med.

Gjesteblogger Nora Løkeng

I dag slipper jeg noe så sjeldent som en gjesteblogger til. Min datter (heretter arveløs) har funnet det for godt å ironisere over sin far. Jeg leier henne herved ut til husvask og barnepass, idet hun er ukepengeløs heretter.

Rosablogger…?

Hva er en rosablogger? En som legger ut triste depressive ting, dårlige bilder og bare skriver tull, legger ut bilder av sminke, mat som du bestilte på en fancy restaurant og solnedgangen i Spania som var “helt sinnsyk fin”. Eller kanskje bilder av barnet ditt som du fikk da du var 14 år, og så kaller du deg Mamma til Michelle, og ender opp med å bli kjempe berømt? Se på Sophie Elise, mesteparten av hennes bilder og blogginnlegg består av lettkledde bilder på stranden, solnedganger og hele pakka. Hun er det man vil kalle en ordentlig rosablogger, og hun er kjempe berømt. Klart hun har tatt botox litt her og der, men det er vel det rosabloggere må, ikke sant? For at de skal bli en “ekte” rosablogger.

La oss gå tilbake ett år i tid. Vi satt rundt middagsbordet da pappa plutselig brøt ut med det siste jeg  hadde sett for meg, “Nora, jeg skal starte en blogg, en rosablogg, jeg skal bli rosablogger”. Det måtte prosesseres noen ganger rundt i hjernen min før jeg tenkte, “syke mann, du er snart 50 år gammel, også skal du starte en rosablogg”? Jeg så for meg pappa legge ut bilder av sminke, matbilder på fancy restauranter og av solnedgangen som var så vakker når han var på reise til Spania (selv om han aldri har vært i Spania). Jeg trodde han prøvde å bli like stor som Sophie Elise, eller Mamman til Michelle. Han skulle ta botox i leppene og bli skikkelig “pen”, ikke sant? Men selvfølgelig var det feil. Han skulle jo ikke bli som dem, han skulle lage en ny trend innenfor rosablogging.

Hjemme nå er det mye snakk om bloggingen hans. Husker sist vi satt i bilen i lag og trente hundene.Vi snakket om noe med en venninne av meg, plutselig sier han: “Nora, ta mobilen min og skriv ned dette på notater”. Han skulle skrive et nytt blogginnlegg, og så begynner han å bli gammel jo, så han husker ikke sånt etter noen timer når han skal begynne å skrive.

Siden han er “rosablogger”, men ikke legger ut bilder av sminke, god mat (unntatt pinnekjøttet) eller solnedgangen i Spania, må han jo ha en viss interesse for ting som er rosa. Jeg husker jeg hørte han milevis unna da han marsjerte stolt inn på rommet mitt og forklarte at han hadde bestilt seg ny slede. “Hvorfor er det en så big deal”, spurte jeg. Den var jo selvfølgelig rosa. Knæsj rosa som lyser i mørket. Og siden han har begynt å bli en eldre mann med dårlig rygg, er det et sete bak på sleden som han kan hvile ryggen på når han kjører langt.

Selvfølgelig skulle bloggen også få se den nye, fine, knæsj rosa sleden hans som lyser i mørket. “Ut å ta bilde”, sa han og forsvant.

Det er ikke sånn at han satser på mange lesere, for å si det sånn. Hvis du er interessert i rosablogging, går du ikke dit og leser. Men han har jo et par lesere, spesielt mine venner. Mine venner ja, hvorfor det egentlig? Han legger jo ut det motsatte av hva en “ekte” rosablogger skal. “Faren din er drit morsom Nora”! Den hører jeg ofte. Han er morsom, hvis du snakker med han eller møter han. Men på bloggen vet jeg altså ikke. Vet du hvorfor? Aldri lest den. Jeg leser mye rart som kommer opp her og der. Det hender faktisk en gang i blant at jeg leser om Sophie Elise eller Mamman til Michelle. De legger jo ikke egentlig ut så mye interessant for meg. Men når Anna Rasmussen,også kalt Mamman til Michelle, får sitt tredje barn i en alder av 21 år, er det jo litt interessant å se. Men tilbake til en annen rosablogg, han er ihvertfall veldig stolt av den. Han koser seg i sofaen når han har postet et nytt blogginnlegg og han vet det er artig. For han er god å skrive, det skal han ha. Og så kommenterer vennene hans på facebook der han har delt innlegget.

Her om dagen sa han, Nora, du skal få arve rosabloggen min når jeg ikke gidder mer. Jeg kan arve mye av han, men “rosabloggen” er vel ikke det som frister mest.

Hvis vi ser tilbake til toppen, er vel ikke pappa det man ville kalt en “ekte” rosablogger. Heller det man ville kalt en raring som liker rosa ting, men noen må jo ta den rollen i samfunnet også. Man kan ikke sammenligne de tre bloggerne her da. Ingen av dem er lik. Så kanskje flere 50-åringer bør hive seg på trenden?

Rutiner og retoriske spørsmål

"Er det faste plasser, eller..."? Alle som noen gang har hatt middagsgjester har fått dette spørsmålet. Spørsmålet er selvsagt retorisk ment, idet spørsmålsstiller utmerket godt vet at det er faste plasser i ethvert hjem. Der sitter far, der sitter mor, osv. Det bare er sånn. Vi velger likevel alltid å lyve. Vi svarer avkreftende med en liten latter at det slett ikke er faste plasser her. Dette sier vi mens vi stiller oss opp på vår egen plass for å markere. Gjestene kan sette seg hvor de vil, bare de holder seg langt unna akkurat denne plassen, og denne, og denne, og så videre.

Om du deltar på seminar, vil du oppleve at mennesker har en hang til faste plasser. Det samme skjer på hvert eneste kurs/seminar (hva pokker er egentlig forskjellen på kurs og seminar) jeg har vært på. Man går inn, finner seg en plass og setter seg ned. Etter en tid blir det pause. Man går ut, drikker kaffe og finner nøyaktig samme plass når man går inn igjen. Om seminaret varer over flere dager, kan du jo gjette hvor man sitter dag 2 og 3? Nøyaktig samme plass. Det verste er at dette ikke endrer seg heller. Ingen av de andre setter seg på ny plass. Dermed er det møysommelig oppbygde systemet trygt fordi vi mennesker alltid har faste plasser, vi er villige til å ofre en finger heller enn å bytte plass. Selvsagt hender det at noen er borte 1. dag og kommer til dag 2. Her kan mye stygt skje idet nykommeren enda ikke har satt seg inn i reglene. Noen går rett inn, setter seg ned og lurer på hvorfor de blir uglesette resten av seminaret. Et tips til nykommere, som kommer til 2. dag. Vent til alle har satt seg og sett deg så der det måtte være ledig, da vil kanskje folk snakke med deg i pausene etterpå likevel.

Vi er vanedyr, som andre dyr. Det vi er vant med er trygt. Da jeg og fruen studerte, og noen år etterpå, spedde vi på økonomien ved å jobbe som avløsere på diverse gårder. Melking av kyr og geiter ga kjærkomne tilskudd i slunkne studentkasser. Første dag under omvisningen påpekte alltid bonden hvordan han gjorde det, før han avsluttet med at vi selvsagt gjorde som vi ville. Bare tullprat naturligvis. Du kunne bare prøve å sette kosten på feil plass. Hver og en av de bøndene vi jobbet for var inne i fjøset når vi var dratt for å se at vi satte redskapene på samme plass som de brukte stå, samt at traktoren stod nøyaktig den veien, og ikke andre vei. Det ble aldri nevnt, men du kan  ta gift på at du fant traktoren snudd rett vei når du kom for å ta kveldsstellet.

Rutiner er en avart av faste plasser, eller kanskje er det faste plasser som er et resultat av rutiner. Ikke godt å si. Jeg har tidligere jobbet i et system som baserte mye av sin virksomhet på det trygge i gode, faste rutiner. Jeg tenker på forsvaret. Her har alt sin plass og ingenting overlates til tilfeldighetene. Sjefen for grønn tape har kontor til høyre for sjefen for svart tape. Oppstillinger av ulike typer var daglige rutineøvelser. Av og til hadde man svært formelle slike. Der skulle det gjerne utdeles medaljer og slikt. Her er rutiner og innøvd vane helt avgjørende. En høyere sjef går rundt og ser svært alvorlig ut. Han stillerseg foran en annen i uniform. Begge ser hverandre i øynene uten å fortrekke en mine. Under blikkutvekslingen får den som skal motta medaljen høre hvilken pokker til kar han er, før han får medaljen. Det tjener den militære utdanningen til den største ære at de har faste rutiner for å utdanne voksne folk som kan gjennomføre dette uten å briste i latter. Det var kanskje like greit at min karriere som offiser ble avsluttet relativt tidlig.

Når du har vært på butikken og handlet skjer det samme hver fordømte gang. Kassadama spør først om jeg skal ha kvitteringen. Hvorfor pokker spør hun om det? Kvitteringen er min den. Hun kan holde kjeft og gi meg den. Hun kunne like gjerne spurt om jeg ville ha tilbake vekslepengene. Deretter spør hun om jeg trenger en pose. På disken ligger det 4 pakker melk, 3 kaffeposer, 2 stk kjøttdeig, 1 pose poteter og 8 øl. Hvordan i helvete hadde hun tenkt jeg skulle få dette med uten en pose? Selvsagt skal jeg ha pose! Jeg skal ha 2, og ingen spørsmål!

Vår hang til faste rutiner har også positive sider. I dag oppleves det som svært ubehagelig å kjøre bil uten sikkerhetsseler. Vanens makt har med årene greid å få meg til å oppleve det som direkte ubehagelig å starte bilen uten først å ha tatt på selene. Det blir også ansett som direkte uansvarlig å la barn sitte løse i bil. Noen vaner er altså udelt positive.

Ellers er det å bemerke hva vaner angår at faste rutiner har hjulpet oss menn i større og større grad. Etter å ha trodd i hundrevis av år at vi kunne styre våre fruer, er det nå behagelig å ha gode rutiner på å la ting surre inn det ene øret før det siver langsomt ut av det andre. "Javel kjære" er innarbeidet vane i de fleste hjem og betyr at man unngår trøbbel, selv uten å ane hva som faktisk var et problem.  Damers vaner hva lytting angår er ikke som menns, hvor det går inn det ene og ut det andre øret. De suger til seg alt med begge ører, før det kommer rett ut av kjeften på sekundet. Ups. På tide med et lite "javel kjøre".

Cogito ergo sum

Rene Descartes regnes som den moderne filosofis far. Han trippet rundt omkring i Europa på 1600-tallet og grublet over mangt og mye. Han grunnet på det, og fant at ingenting kan betviles utenom det at en faktisk tviler. Av dette utledet han den læresetningen som ses på som selve grunnprinsippet for all filosofi; Cogito ergo sum, jeg tenker altså er jeg.

I dagens samfunn virker det som om tenkningen ikke alltid er det man mest gjør bruk av. Descartes første regel er at man ikke skal holde for sant noe man ikke klart erkjenner er det. Her ser vi at dagens politikere slett ikke hadde fått godkjent i Descartes` skole. Folk flest, altså de som i bunn og grunn driter i politikere, spesielt under valgkampen, forsøker med vekslende resultat å holde fast ved denne læresetningen. De fleste ender uansett opp med å erkjenne som faktum at det at vi tenker, faktisk er et uomtvistelig bevis for vår eksistens.

De senere år ser det imidlertid ut som om gamle Renes grunnprinsipp utfordres av en ny, bygd på samme lest, idet vi ikke lengre bruker for mye tid på å tenke i vårt dagligliv som er preget av tilværelsens uutholdelige letthet. Det er ikke lett å leve i verdens rikeste og kanskje mest velfungerende land. Vi har etterhvert blitt så mette at vi har blitt kraftig irriterte. Når vi går trett over å klage over hvor ille det er, må vi finne på noe nytt. Derfor ser vi etter nye ting vi kan irritere oss over. Vi finner fort at det alltid er noe å bli krenket av. Grunnprinsippet for dagens filosofi ser ut til å endre seg til; jeg krenkes, altså er jeg.

Alt er nå offer for en vurdering om vi kan la oss krenke over det som til enhver tid sies eller gjøres. Den politiske korrekthet danner grunnlaget for all dannelse. Det anses totalt udannet å si noe som ikke vurderes politisk korrekt. Uansett hvor man står politisk, har man selvsagt sin egen oppfatning av hva som er politisk korrekt. Selv de som mener deres eksistens avhenger av å være politisk ukorrekt, tenner til når de kan irritere seg over noe de mener krenker deres rett til å krenke andre.
Dette leder oss selvsagt videre til å finne betegnelser som er egnet til å krenke alle, en vrien oppgave må det innrømmes, men man kvier seg ikke, om enn oppgaven synes umulig.

La oss ta for oss raser. For noen vil bare den blotte erkjennelse av at ordet rase finnes, være nok til å føre til alvorlig kortslutning i sentralnervesystemet, mens atter andre igjen blir rasende om man ikke benytter de mest støtende karakteristikker de kan finne på. Før i tiden omtalte vi svarte mennesker, de kom fra Afrika, som negre. En fryktelig gammeldags betegnelse, både geografisk og etnisk i det det nevnte kontinent inneholder de fleste avskygninger av menneskerasens fargerikhet. Under mottoet"ja til et fargerikt kjøleskap" finner vi nye benevnelser, egnet til å krenke alle.
Vi bruker heller en betegnelse som både vil integrere de nevnte og gi dem som er avhengige av karakteristikker noe. La oss kalle negre for Sortlendinger. De kan stolt si de er fra Sortland, og slik fremstå som velintegrerte, samtidig som noen finner glede over å kunne gi deres rasesærtrekk et navn. En slik betegnelse ville gledet min gamle instruktør på befalsskolen i -87. Han var tydelig i sin uttalelse da han frimodig ytret:"Jeg bryr meg ikke om dere er svarte, hvite, røde eller gule. For meg er dere alle avskum"! En sann menneskevenn.

I dypeste respekt for den samiske befolkning, unngår vi heretter å omtale Lappugla som nettopp det. En mer korrekt betegnelse vil være urbefolkningsugla. Jeg er overbevist om at den omtalte ugla støtter oss i dette, stigmatisert blant ugler som den jo har vært. Ordet lapp, legger vi dødt og bruker det kun som titulering på selveste sametingspresidenten. Han omtales heretter som Laptop.

Kortnebbgås er ikke bra. Gåsa med det beskjedne snyteskaft skal ikke lide som mobbeoffer av sine mer velutstyrte medgjess. Alle gjess kaller vi rett og slett gjess, dermed unngår vi et uheldig fokus på nebbet. Mer langnebbete utgaver av arten har heller ikke noen grunn til å være nebbete, mens de med kort nebb slipper å henge med nebbet. Og når vi er inne på dette med lengde. Våre kortvokste venner har ofte blitt omtalt som dverger, en svært uheldig benevnelse, og selvsagt fryktelig krenkende. Vi vil heretter bruke betegnelsen -"personer med en alvorlig vertikal problemstilling". For ekstra lange utgaver av arten menneske, vil dette også fungere. Dermed vil de korte og de lange i snitt være som de fleste av oss andre.

I vissheten om at det også finnes mennesker som lar seg krenke på selv tegneseriefigurers vegne, tar vi med IS-gutta i samme rennet, de er jo tegneseriefigurer gode som noen. Dermed vil en norsk tegneseriefigur, som reiser til Syria for å kjempe for kalifatet betegnes konvertittentei. Nazigutta liker jo å hilse med et trivelig Heil. Siden de åpenbart ikke er mer enn 99% heile i toppen, kaller vi dem heller for Ikkeheile i det heile tatt.

Vi skal ikke omtale medlemmer av Humanetisk samfunn som vantro eller ikketroende. De er da troende til hva som helst som alle andre. De tror sterkt på ingenting, dermed kan de umulig kunne krenkes av salmer eller Jesus i skolen. Hvordan kan man la seg krenke av ingenting?
Dermed kaller vi dem ingenting. Det må de kunne leve med.

Alle fundamentalister, om de nå kaller seg kristne, muslimske, jødiske eller fandens oldemor, kaller vi rett og slett for gærninger. De er faktisk de eneste vi med rette, og i enhver sammenheng bør krenke så ofte og så mye vi kan. Når de blir lei av å la seg krenke vil de rett og slett gi opp surkingen og sprengingen av seg selv, og heller begynne med noe mer fornuftig.

Jeg tør selvsagt ikke komme inn på feminister, i vissheten om at det er en liten forskjell på terrorister og feminister med PMS. Man kan faktisk forhandle med terrorister. Men jeg unnlater å gå videre på dette sporet av frykt for konsekvensene.

Om rødstrømpene får av seg strømpene, liker vi dem straks bedre. Gærne IS-gutter kan heller begynne å spise bacon idet all statistikk viser at folk som spiser bacon i mindre grad er tilbøyelige til å sprenge seg selv i lufta. Nazigutta består stort sett av gutter med vanskelig forhold til egen seksualitet. De roer seg nok bare vi får dem til å komme ut av skapet.

Om vi krenker mer og surker mindre skal dere se verden blir et langt bedre sted å leve. Om jeg nå har glemt noen som burde krenkes, beklager jeg selvsagt dette

Tannlegeskrekk

Jeg satt i en tannlegestol her om dagen. Det er alltid en skjelsettende opplevelse for en med en oppvekst hvor nettopp tannleger, sammen med barnetvserien Pompel og Pilt, har dannet bakteppet for en sammenhengende serie av fryktelige mareritt, som har fortsatt helt inn i godt voksen alder. Jeg tenkte med meg selv; om jeg satt med valget mellom en ny fylling eller å nappe hårene av pungen ett for ett med pinsett, hadde nok pornopung virket fristende.

Det starter allerede når meldingen tikker inn på mobilen om morgenen. Der blir du påminnet om at det er på tide å forberede seg til å få dommen effektuert. Man blir bedt om å gjøre sin sjel klar for evigheten og innvilges et siste måltid (puss tennene godt etterpå), før man selv må starte vandringen mot Golgata med korset på ryggen. Det skrives riktignok på en litt annen måte, har du husket timen og smilefjes, men betydningen er ikke til å ta feil av. Golgata er for anledningen i Narvik, men føles slående lik. Korset du bærer er vissheten om at du i tillegg må betale for din egen henrettelse.

Vel inne hos bøddelen skjer det samme hver gang. Jeg skjærer rett inn og til høyre. Damen bak disken hilser i forbifarten hyggelig før hun kjenner meg igjen og får et verdig, medfølende uttrykk i ansiktet. Jeg går inn på det lille avlukket hvor frokosten ejakuleres bakveien i flytende form rett i skåla. Angstmage er faktisk betydelig verre enn magen kan være selv etter flere konjak en fredagskveld. Uten tanke på hvem som kommer etter meg, eller sitter på dødens forkammer/venteværelset lar jeg døra stå åpen etter meg. Enhver odør er bedre enn det du opplever hos tannlegen.

Man blir alltid sittende der lenge. Det føles ihvertfall slik. det er som om det er lagt inn tid til riktig å oppleve at livet passerer i revy i sakte film. Man får virkelig gnidd inn alle pinligheter man har forårsaket opp gjennom årene på en slik måte at man faktisk begynner å ta inn over seg det syndige liv man har levd og at den skjærsilden som venter, ikke bare er fortjent, men skal vare lenge. Tidligere kjærester, og folk man har vært på kant med står, liksom opphøyet i et tåkete skjær, og messer i kor - Korsfest, korsfest...

Det er sannelig ikke mye lykkefølelse en stakkar med tannlegeskrekk kjenner på der man sitter. Gi meg en ærlig strekkbenk, knip av meg fingrene med tang, waterboarding, hele pakka, bring it on! Bare spar meg for denne formen for tortur. Vårherre straffet oss for vår syndige livsførsel ved å ofre sin sønn på korset. Siden våre kollektive synder slik ble tilgitt undres jeg fortsatt over hvorfor Han lar oss få tenner. Vi fødes tannløse og går gjerne i graven på samme måte. Hva i all verden er i veien med et bra gebiss? Mitt tause spørsmål slynges ut i evigheten, men ingen svarer.

Før du vet ordet av det, står han der. La oss kalle han Trygve. Han hilser riktig hyggelig. Det er nesten slik at du ikke legger merke til den sorte hetten og den digre tveeggete øksa han holder i hånden. Han har på seg en blå drakt, den ser steril og fin ut. Øyeblikkelig får du assosiasjoner til millenniumserien Menn som hater kvinner, og scenen i kjelleren. Du kjenner et øyeblikk på et intenst ønske om å få oppleve din egen obduksjon. Så lett slipper man imidlertid ikke. Det bærer inn på kontoret. Trygve selv forsvinner. Han går sikkert inn på pauserommet og ler så hoggtennene vokser, mens han biter seg i leppen og nyter å suge inn sitt eget blod.

Inne på tannlegekontoret skal det tas røntgenbilder. "Det er ikke farlig, du kjenner det ikke" bedyrer tannlegeassistenten. Selv går han ut og trykker på knappen, mens du sitter der og får forplantningsorganene omstokket av de livsfarlige røntgenstrålene. En stakkars pasient utsettes med andre ord for enda mer fare, mens tannlegene selv gjemmer seg bak døra. Yrkesetikk fra helvete spør du meg.

Trygve kommer inn og ber deg legge deg tilbake og slappe av. Takke fan for avslapping. Stolen er ikke akkurat designet for å slappe av, men hvilket valg har du der du ligger på ryggen, prisgitt en mann med tilgang på mengder av sylskarpe gjenstander i umiddelbar nærhet? Det er som å bli buret inne i et amerikansk fengsel og havne på cella sammen med en muskuløs fyr på 2 meter og 140 kg. Når han presenterer seg med et lystent "My name is Ben, Bend Over", er det bare å bøye seg frem, bite i puta og ta det som en mann. Du har lite valg, din skjebne hviler nå i hendene på en sadist, som har viet sitt liv til å påføre andre mennesker smerte.

Hvordan skal man kunne stole på et menneske som lyver deg rett opp i ansiktet der han smilende forteller at dette skal gå fint, du vil ikke kjenne noen ting, mens han gjør klar en sprøyte? Jeg har vært utsatt for coloskopi. Der er de i det minste litt ærligere når de sier: "Dette kan oppleves litt ubehagelig", LITT????
Trygve er en sadist. Han liker seg der han står og er herre over din tilværelse her og nå.

Han tar på seg et munnbind, for å skjule gliset, bøyer seg frem og pirker i kjeften på deg. Du er stålsatt, hver muskel er spent til bristepunktet. All din konsentrasjon er viet til å få det gjort. Lenge har du mobilisert for å greie påkjenningen. Du har bedt, fastet og tømt deg alle veier for å makte å utstå torturen. Du er klar. Du står på en måte utenfor din egen kropp. Viljen har beseiret materien. La jævelen bore ivei, jeg er klar.

Sa jeg at fyren er en sadist? Han retter seg opp, kikker vitende på klokka og greier nesten å skjule triumfen når han sier at dette vil ta lengre tid enn han har til rådighet. Nå har jeg fått ny time om en måned, det er noe med en bro. Det vil uansett ikke bli noen bro mellom mitt og Trygves forhold. Nå venter en måned med løs mage i vissheten om at jeg skal gå gjennom det samme på nytt.

Norske verdier

Jeg er norsk, og som sådan opptatt av norske verdier. Ingenting er som norske verdier. Siden jeg er kristen er jeg også svært opptatt av at norske verdier bør henge sammen med kristendom, her har vi tross alt over 1000 års historie å ivareta, dette kommer jeg tilbake til. Når sant skal sies, er jeg egentlig ikke særlig opptatt av dette. Jeg er vel sånn brukbart oppdratt og kan praktisere alminnelig folkeskikk på en god dag, ihvertfall når jeg går inn for det. Det er bare det at temaet norske verdier har tatt litt av i årets valgkamp.

Jeg synes jo verdier, spesielt norske, høres kjempefint ut. Jeg er imidlertid svært usikker på hva det egentlig er. Kan det ha noe med mat å gjøre? Da jeg var liten var grøt på lørdag udiskutabelt. Dette var noe man bare ikke køddet med. Likedan var det faste rutiner på fredagskvelden. Det ble etablert en ny norsk fredagskveldverdi som het pizza da jeg var liten. Fra det store utland kom pizza inn i det norske hjem og ble en norsk verdi god som noen. De senere år har vår italiensk/norske matverdi blitt utfordret fra et annet utland. Nå er fredagstaco en rotekte norsk fredagskveldsverdi på matfronten, denne gang er det Mexico som er premissleverandør.

Idrett er en annen norsk verdi. Vi har jo den ekte, rotnorske skisporten. Dere vet, den med rene utøvere med sunn moral, selveste inbegrepet på norske verdier. Vi har selvsagt ikke noe til overs for doping, hvem har vel det? Derfor har vi sett litt gjennom fingrene med diverse fridrettutøvere, vektløftere og slike som ble tatt. Disse idrettene kan jo neppe representere norske verdier. Etter noen uheldige episoder har en del av befolkningen valgt å nyansere sitt syn på skisporten som leverandør av norske verdier, mens andre har sementert sitt syn på skisporten som uskyldig uthengt, og dermed en god representant for norske verdier likevel. Uten at jeg tar stilling til hva som er riktig her, er det vel mulig å anta at ihvertfall noen vil mene at skisporten ikke lengre representerer gode norske verdier.

For noen år siden var Drillos verdige utøvere av en idrett som viste frem noe av det beste av norske verdier, fullt på høyde med det beste i utlandet. Et samhandlende lag viste for allverden at den norske samarbeidsmodellen og organiseringen fra et lite, men verdibasert land, kunne spise kirsebær med de store. Ja, vi tar damelandslaget med i samme rennet. De vant både VM og EM, selv om de nok gikk under radaren idet gutta nå engang stjal oppmerksomheten til tross for at de egentlig aldri vant noe som helst annet en en svært god plassering på rankingen. Dermed krasjet plutselig vår norske likestillingsverdi samtidig. Det skulle tatt seg ut om damefotball ble estimert like mye som gutta. I dag er det ikke så mange som nevner den norske fotballmodellen som noe vi forbinder med gode, norske verdier.

Også behandlingen av homofile har blitt omtalt som en norsk verdi. Siden vi i 1972 valgte å avkriminalisere dype løp i bakrommet, for å låne fotballterminologi, har våre homofile venner etterhvert blitt et fargerikt innslag med sine parader. Dette har vært et fantastisk skue, ihvertfall inntil årets Prideparade i Kristiansand. Politiet fikk plutselig ikke stille i uniform i paraden, mens ordførerne sørpå nektet å heise regnbueflagget. Til og med den greie lederen av Krf var litt opptatt og ville ikke helt ta stilling her. Uansett falt verdien av denne norske verdien en smule etter dette.

Men tilbake til kristendommen da. Her har vi ihvertfall mange gode, norske verdier å føre videre. Vi vet jo fra Bibelen at lesbiske ikke utgjør et problem. Det står ingenting om at to kvinner ikke kan elske, for ikke å si elske med hverandre. Da må vi regne med at dette er innafor. Det stiller seg annerledes med gutta. Tukler de med hverandres edlere deler skal de drepes, kort og enkelt. Bibelen er tydelig her. Ikke mindre enn syv plasser i Bibelen klargjøres dette. Nøyaktig like mange ganger sier boka hva som skjer om vi spiser reker og andre skalldyr. En vederstyggelighet, må vite! Hvis vi alle enes om å ta avstand fra å spise reker, kan jeg leve med at det er en norsk verdi å synes homofile ekteskap er en synd.

Innvandrere utfordrer våre norske verdier mener enkelte politikere, mens andre mener de beriker og utvikler de samme verdier. Bibelen er ihvertfall forbilledlig i sitt syn på innvandring. I 2. Mosebok 22.21 forskrives det dødsstraff for den som plager innvandrere. Selv er jeg imot dødsstraff, men kanskje kan enkelte av våre folkevalgte muligens ha godt av å bli tilsnakket av en biskop, eller ihvertfall en sokneprest? Om vi leser 5. Mosebok 22.23 blir kanskje flere overbevist om at ikke alle norske verdier bør tas fra Skriften. Her beskrives som kjent dødsstraff for damer som er så uforsiktige at de lar seg voldta i byer.

Om jeg skulle slite litt økonomisk, er det jo greit at 2. Mosebok 21.7 forklarer meg reglene for hvordan jeg selger mine døtre. Jeg kjenner ikke markedsprisen for tenåringer nordfra, men her er det åpenbart muligheter skal vi tro Bibelen. Om nå min eldste, som er en gutt, velger å ikke høre etter hva jeg sier, er det også grei skuring. I 2. Mosebok 21.18 får jeg en lettfattelig klargjøring av hvordan jeg best steiner ham til døde (Øyvind. Du er herved advart)!

Kanskje er det best å ikke trekke religion inn i diskusjonen. Når alt kommer til alt er vår kristne religion egentlig bare et sett med regler fra Midtøsten. Jesus kunne gått i ett med flokken av gærne ISkrigere utseendemessig. For meg betyr den uansett mye. Jeg velger imidlertid å ikke prøve og pålegge andre min tros regler, og lever bra med det. Hver får kose seg med sin religion i fred og fordragelighet for min del. Vær likevel så inderlig snill å ikke prakk den på andre. Det er med religion som med et kjønnsorgan. Alle har det og alle har rett til å kose seg med det for seg selv i sitt lønnkammer. Men trekk det ikke frem i offentlighet, og ihvertfall ikke vis det til barn. Det burde være enkle regler.

Kanskje er det greit at vi slår oss til ro med at vi har det ganske fint her i landet? Fremtidsutsiktene er faktisk bedre for oss en de fleste andre land i verden, skal vi tro utenlandske eksperter fra land vi liker å sammenligne oss med. Kanskje skal vi ikke være så fryktelig snare med å definere noe som norsk eller ikke. De fleste av oss trenger ikke definere disse verdiene, vi er stort sett enige likevel Når vi koker det ned er det vel egentlig langt mer som fører oss sammen enn som skiller oss.

Barndommens fjell

I min barndom fantes det egentlig ikke fjell. De var selvsagt der, men de opplevdes ikke som fjell. De virker egentlig mye mer som fjell i dag, selv om de strengt tatt har blitt mindre med årene pga slitasje av vær og vind, altså forvitring. Nå har jo ikke dette noen praktisk betydning i høydemeter å snakke om til tross for at de unektelig har forvitret noe. Likevel hører begrepet forvitring med når vi skal snakke om hvorfor fjellene syntes så mye mindre før. Dette kommer jeg tilbake til.

Da jeg var yngre rekte jeg rundt i min barndoms fjell på kryss og tvers. Det var nemlig for så lenge siden at det ikke fantes datamaskiner, smarttelefoner og nettbrett. Skulle vi ha et nettbrett måtte vi pent gå på sløyden og snekre et selv. Av denne grunn visste vi mindre om det å kjede seg også. For min del ble det jakt og fiske. Disse interessene ble såpass altoppslukende at mine foreldre tidvis anså dette som et langt større problem enn om jeg satt inne en søndag og kjedet meg. Da kunne vi i det minste snakke sammen. Disse samtalene kunne gjerne ta form slik: "Ikke sitt her og lat deg, gå ut og øv på å rygge med tilhenger", hvorpå jeg svarte "ok"! Det ble lite kjedsomhet av slikt, dessuten kan jeg faktisk rygge med henger.

Men tilbake til fjellene. Jeg sprang, som sagt rundt der, med fiskestang eller hagle, noen gang begge deler. Hvis jeg skulle gjort det samme i dag ville jeg stadig måttet se til høyre eller venstre, opp eller ned, for kryssende trafikk. Det var nemlig slik i den tiden at toppturer ikke var oppfunnet. Vi drev for det meste der det var fiskevann og rypeterreng, dette omfattet i liten grad toppene. Selvsagt gikk vi av og til helt opp på feks Dronninga, men vi laget ikke noe leven av det og skrev aldri i noen bok. Det fantes heller ikke noen facebook å legge ut bilder på så vi kunne skryte av å ha vært der. Hadde vi hatt facebook ville vi sannsynligvis heller ikke ha sett at det var noe å skryte av. Hadde vi hatt facebook ville vi ikke engang ha visst hvordan vi skulle legge ut ting der siden det ikke var oppfunnet og vi dermed manglet opplæring til å gjøre slikt. Det skal sies at vi hadde kamera og slik mulighet til å ta bilder om vi ville. Det tok ikke mer enn et par uker å få bildene fremkalt heller. I fotoalbumene skrev vi gjerne litt tekst knyttet til bildene.

I dag må man ta høyde for kollisjoner siden det er så mye kryssende trafikk på grunn av toppturturistene. Facebook kommer nok til å flomme over av diskusjoner om hvem som har vikeplikt om noen år. Kollisjoner mellom fiskere og toppturturister blir nok nyhetssaker og støttegrupper for hver part dukker opp.

For oss som var unge var fjellene hverken høye eller lave. De bare var der, og de egnet seg utmerket til å gå i. Vi vandret rundt som noen tullinger, fisket og jaktet og skjønte overhodet ikke hvor kjedelig det egentlig var uten mobiltelefon. Det har sikkert noe med manglende skolegang å gjøre. Vi hadde rett og slett ikke utdanning til å forstå hvor ille vi kjedet oss. I dag ser jeg jo at jeg med såkalt høyere utdanning bruker mye mer tid på datamaskin enn på fjellet, jeg har nok lært mer om kjedsomhet enn jeg visste da.

Men i fjellene dro vi, ukedags ettermiddag som helg. Noen gang overnattet vi også, med telt eller uten. Jeg tør ikke tenke på hva vi ville ha gjort om vi den gang hadde hatt utdanning nok til å forstå at det ikke var 4Gdekning i fjellet. Vi hadde nok neppe turt å dra ut. Hadde vi da forstått at uten GPS og mobil med dekning til å ringe når ulykken var ute, ville vi vært i trøbbel. Siden vi ikke forsto at dette var livsnødvendigheter overlevde vi rett og slett fordi vi ikke skjønte bedre. Heldigvis vet jeg bedre i dag og har både GPS og mobil.

Men fjellene var, som nevnt, ikke bratte. De eksisterte, som en arena for de av oss som ennå ikke hadde forstått gleden av å kjede seg. Vi gikk opp og ned uten tanke på at det dreide seg om mange høydemeter. Ingen tenkte over at våre fjell faktisk var bratte eller høye. Jeg husker godt hvor stor fisken vi fikk i elva var. Den var vanvittig diger. Håkvikelva ga til enhver tid storfangst både hva antall og vekt angikk. I dag får vi mindre fisk i den samme elva. Det kan selvsagt ha noe å gjøre med at vi er blitt større, men jeg liker helst å tenke at alt var større før. Det meste syntes større før. Jeg var i sommer innom vannet jeg badet i som 7-8 åring på Nesna. Jeg husket hvor fantastisk stort og flott det var. Jeg ble veldig skuffet. Det var i sommer veldig lite og jeg kunne vasset lett over der jeg mintes eventyrlige dyp hvor store sjøormer gjemte seg.

Dette med at ting var større før gjelder ikke fjellene. De var både lavere og hadde slakere bakker. Dette er jo i strid med all kunnskap jeg har tilegnet meg med årene, og det er her vi kommer tilbake til det med forvitring. Etter retten skulle det vært lettere i dag å klatre i de nevnte fjell. Vitenskapen viser oss jo at de faktisk er blitt både lavere og slakere enn de oppleves i dag, nettopp på grunn av forvitring over tid. Det var dette jeg grublet på da jeg sakte klatret trappene opp til kontoret i går. Trappene har faktisk også blitt brattere og med flere trinn enn i fjor, stikk i strid med all forskning.

Det er dette med at forvitringen også gjelder en selv. Tidens tann sliter i liten grad på fjellet i forhold til hva den gjør med oss. Etter femti år kan du knapt registrere slitasje på min barndoms fjell. Da er det noe annet med min egen kropp. I hodet føltes fjellene mindre før, mens kroppen er av en annen oppfatning i dag. Det er forbitret at man forvitrer. Forbitring er en følge av forvitring!

Mens vi venter

Menns liv handler i stor grad om å vente. Kvinners liv handler tilsvarende i stor grad om å la menn vente. Kvinners garantert manglende evne til å ta avgjørelser hva klær og utseende angår har en avgjørende betydning for menns livskvalitet. Det eneste som er like garantert som dette er kvinners evne til ikke å bry seg en døyt om den smerte dette påfører menn. Bare tanken på å bli dratt med av fruen inn på en butikk for å se litt, er nok til å skremme vannet av en stakkar. Hva er det egentlig å se på? Enten skal du handle noe eller ikke! Skal du handle noe, går du bare inn og kjøper det. Om du ikke skal handle noe er det totalt bortkastet tid å se på noe du allikevel ikke skal ha.

For menn er dette kun venting. Vi må loffe slukøret i hælene på overkommandoen og vente på at de skal ta en avgjørelse. I det øyeblikk man går inn i butikken dreier det seg om venting på hva pokker hun finner ut at hun trenger, deretter dreier det seg om å vente på at hun ransaker resten av butikken for å se om det hun vil ha finnes i andre farger. Når hun så er blitt enig med seg selv om farge og form, må hun selvsagt inn på en annen tilsvarende butikk for å se om det samme finnes billigere der, helst på tilbud. Dette vil nemlig, for allverden, vise hennes gode økonomiske dømmekraft og dokumentere hvilket godt kjøp det egentlig var.

Nå skal det sies at man, med årene, i mindre grad blir utsatt for slikt. Etter endel kritikk for å sovne av inne på butikker, blir man gjerne henvist til en benk utenfor butikken. Ventingen der er tross alt lettere å leve med. Man sovner gjerne temmelig fort og kritikken for dette har også mildnet etterhvert.

Butikkventing er likevel ikke det verste. Om man nå for eksempel er invitert ut med venner en fredag, har du litt av et scenario i vente. Under middagen hjemme går diskusjonen høylydt om hva hun skal ha på seg. Dette skjer selvsagt totalt uten din medvirkning. Kvinner evner faktisk å diskutere dette med seg selv, så lenge du i stillhet venter mens de gjør det. Det gjør ingenting om du glipper med øynene og er helt stille. Du må bare ikke finne på å forlate under denne diskusjonen/monologen. Da viser du deg ufølsom. Du skal altså i stillhet vente på at hun blir enig med seg selv.

Deretter kan du faktisk ta deg en øl mens du venter videre. Nå behøver du ikke følge nevneverdig med, så lenge du er tilstede i huset. Det som nå skjer er at hun, etter dusjen, begynner å prøve klær. For ordens skyld; vi snakker her om klær hun har eid lenge. De er prøvd og brukt flere ganger. Hun vet altså utmerket godt hvorvidt de passer eller ikke. Hun kjenner fargen og formen og kan dette til fingerspissene. Like forbannet må de prøves flere ganger hver akkurat denne fredagen. Du kan gjerne tro at det gir gratispoeng å late som du er interessert og således kommentere plaggene. Det fungerer ikke slik likevel. Under denne utprøvingen er hun nemlig veldig hissig og klar til å angripe alt og alle. Det er en slags ekstremvariant av PMS som varer helt til hun har valgt bekledning. Det beste du kan gjøre er å vente i stillhet med ølen din, mens du later som du bryr deg, men holder kjeften lukket.

Denne prosessen kan ta veldig lang tid. Det har skjedd at menn har vært meldt savnet på jobb uka etter etter slik klesprøving. Menn har til og med blitt funnet ihjelsultet utenfor badet, mens fruen fremdeles stod inne på badet og kledde av og på seg. Dette er imidlertid i ekstreme tilfeller. Som regel tar dette ikke mer enn noen timer, men du må uansett vente.

Når dere etterhvert kommer på festen er det mer venting på gang. Nå skal nemlig vertinnen møte deg og fruen, og et selsomt rituale inntreffer. Mens du og verten venter, skal fruene kommentere hverandres bekledning. Det er påkrevd at du venter på dette en stund før verten får tillatelse til å be deg videre inn i stua. Av og til tar fruenes vurderinger av hverandres bekledning såpass lang tid at du rekker en øl eller endog en drink sammen med andre ventende menn. Dette kan bli riktig så hyggelig og du ser kanhende for deg en trivelig kveld. Før du vet ordet av det har imidlertid fruene blitt enige om hvor fint de er kledt og at det nå er på tide å ta kveld.

Du har selvsagt akkurat funnet tonen med gutta, stemningen er stigende og den helt spesielle single maltwhiskyen er satt frem for utprøving. Dermed spør du pent og forsiktig om hun kanskje kan vente bittelittegrann før dere går hjem. Er det virkelig noen som tror at den ventingen du har utført tidligere i uka betyr noe som helst nå?

Skikk og bruk, coctail og annet tull

Jeg kan reglene for skikk og bruk veldig godt. Jeg er godt orientert om hva som forventes av en i et selskap og hvordan man bør opptre. Dette er et resultat av en lang dannelsesreise og gjør at jeg er den jeg er den dag i dag. Noen vil kanskje hevde at jeg må ta feil, at min opptreden eller mine uttalelser indikerer at jeg ikke kan disse reglene. De tar selvsagt helt feil. Jeg sa at jeg kan disse reglene, ikke at jeg følger dem. Noen regler synes jeg er dustete og antikvariske, og jeg velger å ikke følge dem av den grunn. Andre regler er vanskelig å følge. Jeg kan dem, men evner ikke å omsette denne kunnskapen i praksis.

I dag er det heldigvis ikke forbundet med øyeblikkelig sosial dødsdom om man bommer litt på enkelte ting hva skikk og bruk angår. Man kan kanskje si at reglene for skikk og bruk har fått hard medfart de siste årene og det lange, dype fallet kulminerte med valget av Donald Trump i USA. Jeg lar hans politikk ligge, men det er vel ikke vanskelig å enes om at han definitivt har satt endel oppfatninger om god kotyme til side.

Mange av reglene for godt skikk og bruk er fornuftige nok. Noen kan virke direkte rare og noen slår de andre ihjel. Det er for eksempel ikke bra å lyve. Likevel har vi regler for hvordan man skal lyve for å unngå ubehageligheter. Hvite løgner er liksom litt finere enn andre løgner. Om du møter noen skal du for høflighets skyld spørre hvordan vedkommende har det. Den som blir spurt skal selvsagt ikke besvare spørsmålet som om det var alvorlig ment. Du spør nemlig ikke om hvordan han har det, det bare høres sånn ut. Derfor skal vedkommende uansett svar at han har det fint, hvorpå han følger opp med et tilsvarende spørsmål til deg, som du selvsagt besvarer positivt. Dere har det begge utmerket med andre ord. Det faktum at han nettopp har fått dødsdom pga kreft og din frue står og kliner med din bror rett foran øynene dine forstyrrer selvsagt ikke dette.

Dette er rene høflighetsfraser og som sådann gode nok. De fungerer nemlig slik at de har en tendens til å skjule motsetninger og gjøre at meningsmotstanderere skal kunne kommunisere om temaer som ikke så lett fører til vold. Innen politikken finner vi også regler som følges for å unngå vold. De uskrevne regler her forteller når det er greit å drite ut en annen politiker og når det bør unngås. Det er helt innenfor å komme med uttalelser som ville ført til slagsmål på en pub, bare man kan reglene. Martin Schancke slet litt med dette da han forsøkte seg på politikk. Han fikk en relativt kort karriere.

Selv følger jeg noen regler, som gir seg ulike utslag. Jeg holder for eksempel opp døren for damer, trekke ut stolen når de skal sette seg og slikt, ihvertfall av og til. Dette sitter av en eller annen grunn i fra oppveksten og er et utslag av høflighet mot damer, det var engang viktig. Noen damer blir veldig sjarmert av dette, andre blir fornærmet. Reglene for denne typen høflighet er veldig viktig innen den britiske adelen når de drikker sine coctails. Coctail er i praksis sprit man drikker til lunsj. Det er likevel viktig å kle seg om til coctailtid, og ha riktig bekledning. Dette for å dra fokuset vekk fra det faktum at du drikker sprit til lunsj. Men om du opptrer dannet iført riktig bekledning er det ikke så nøye om du sjangler litt ved lunsjtider hver dag.

Tilbake til de hvite løgnene og de litt mørkere. Det at man egentlig ikke skal lyve er selvsagt et fint og fromt ønske. Sannheten får likevel ikke komme i veien for høfligheten. Derfor oppdras vi til å lyve så det renner. Alt for god skikk og bruk. Min yngste bror var bare 8-9 år gammel da han fikk servert noe til middag av meg og fruen, som han ikke likte. På spørsmål om han likte maten svarte han; "Ja, det er jo sikkert veldig sunt og næringsrikt dette, og vi burde nok spise det oftere...." Han kunne allerede reglene. Sannheten var at han syntes det smakte dritt, men hadde lært å lyve om det.

En kompis av meg fortalte at hans noe omfangsrike frue hadde spurt om han syntes hun så tynnere ut med stripet kjole. Han svarte at hun fikk gå kledd som hun ville, feit var hun nå uansett. De er skilte nå forresten. Her kunne han med fordel tenkt seg om og benyttet retten til å lyve. Han kunne forresten sett seg i speilet litt selv også. Muligens burde han også vurdert tiltaket med stripede klær som nyttig for egen del. Jeg sa det til ham også, noe som ga oss begge en god latter. Er man venner kan man være befriende ærlig.

Utseende og kroppform er en stadig utfordring for ens kunnskaper om og evne til å utøve god skikk og bruk. Tykke mennesker liker ofte ikke å bli fortalt at de er nettopp det til enhver tid. Er du veldig tynn, har du ofte samme oppfatning. Det er ikke lett å unngå å trampe i klaveret stilt ovenfor de kroppslige utfordringer vi ofte har. Viljen til å misforstå spiller også inn. Noen har en velsignet evne til å le av det meste, mens andre blir krenket av det minste.

Kvinner og deres forhold til klær er en fallgruve de har valgt selv. Hadde de brukt forstanden hadde de selvsagt aldri utsatt menn for den utfordringen dette er for skikk og bruk. Når man ser kvinners forhold til det økonomiske aspektet klær utgjør, forstår man likevel at fornuft ikke er høyt prioritert. Det er rett og slett ufint å spørre menn om bekledning og slikt vi hverken har greie på enn si interesse for. Hvordan min kone går kledd er ikke veldig viktig for meg, så lenge hun faktisk går kledd. Hun har heldigvis sluttet å spørre meg om hva jeg synes om det hun  til enhver tid kler på seg. Hun har derimot ofte synspunkter på min bekledning. Jeg er nok mer praktisk enn estetisk orientert hva bekledning angår.

Hvite løgner kan spare oss menn for utrolig mye bry. Kan du reglene her, kan du til og med svare rett når fruen likevel utsetter deg for det urettferdige i å kommentere hennes bekledning eller figur. Korrekt lyving, altså god skikk og bruk, kan skaffe deg massevis av fordeler i ekteskapet. Likedan kan sannheten gjerne koste dyrt. Det beste er om dere som en del av ektepakten er enige om at du, som mann, skal slippe å bli utsatt for den utfordringen for kotymereglene spørsmål om bekledning utgjør. Noen koner greier imidlertid ikke å la være. De må spørre om ting vi sliter med å lyve om. "Foretrekker du en vakker og veldreid kone, eller en veldig intelligent kone"? Dette er et forferdelig spørsmål ingen menn bør utsettes for. Skulle din kone utsette deg for det er det greiest å svare; "ingen av delene kjære, jeg elsker bare deg". Deretter springer du det forteste du kan.

Det kan være urettferdig å sole seg.

Det å sitte i sola kan være utrolig behagelig. Å sitte med en god bok og kjenne varmen bre seg i kroppen, mens man nipper til en iskald drikk er ren luksus. Blir det for varmt, kan man bare gå inn og kjøle seg ned litt før man igjen setter seg i naturens egen badstu og bare slapper totalt av. Dette er noe jeg har lært å sette pris på og gjerne gjør når været tillater det.. De siste dagene har været tillatt nettopp dette og ingen plasser er bedre egnet til soling enn hjemme når været en sjelden gang gir oss sydenstemning og innsektene av en eller annen grunn holder seg unna.

Man skulle tro at vi kunne unne andre å nyte livet i sola en sjelden gang, slik er det imidlertid ikke. "Legg deg på magen og sol den andre siden", lyder det fra overkommandoen. Fruen mener det er viktig å sole begge sider må vite. Hva er egentlig vitsen? Hvorfor i all verden skal jeg sole meg på den andre siden? Jeg er jo stort sett på denne siden og gir vel blanke i hvordan ryggen ser ut. Jeg ser den jo aldri likevel. Argumentasjonen går på at det ser penere ut når man er jevnt brun overalt. Hva er nå vitsen med det egentlig? Skulle dette vært et gyldig argument forutsatte det vel at man faktisk går naken rundt og viser seg frem slik at alle kan se hvor jevnt brun man er.

Nå er nå engang klimaet her vi lever av en slik natur at om det er sol en sjelden gang, benytter vi sjansen til å grille oss litt. Deretter er det stort sett regn og kaldt og ingen skal fortelle meg at det er greit å gå rundt i badebukse på storsenteret i byen for å vise hvor brun man er på begge sider. Når det er sol, soler man seg, ellers har man klærne på og ingen andre enn fruen får gleden av å se hvor jevnt brun jeg måtte være. Det er også slik at når man stiller sitt legeme til skue i ekteskapet er det gjerne andre ting enn brunfargen man er opptatt av. Det som da kan skje har lite og ingenting med hudfargen å gjøre heldigvis.

Jeg nyter altså sola av en grunn. Jeg liker at det er varmt, ferdig med det! Slik er det med mange menn, noe som gjør oss vesensforskjellig fra damer. Vi liker rett og slett å kose oss i varmen og er mindre opptatt av å bli brune. Damer er derimot veldig opptatte av fargen. Selv våre mannlige svarte venner soler seg, Jeg tror ikke noen med vettet i behold vil tro at en svart mann fra Gambia som setter seg i godstolen i sola med en kald øl og en god bok, har noen som helst ide om at det er viktig å sole seg jevnt. Han setter seg altså i sola med det samme utgangspunkt som meg, han vil kose seg i varmen og gir blaffen i for og baksiden. Om fruen hans kom ut og mumlet noe om viktigheten av å bli jevnt brun, ville han trodd hun hadde fått solstikk.

Likevel har altså våre norske fruer en tendens til å tro at det for oss er viktig å bli brun. Jeg nærer ingen illusjoner hva mitt utseende angår. Jeg ser nå engang ut som Vårherre ville det da jeg ble skapt. Selv er jeg relativt fornøyd og tenker ikke på noen som helst måte endre utseendet. Sitter jeg i sola og slik blir brun på den siden jeg mest oppholder meg, altså fremsiden, blir jeg nå engang brun der. Det er ikke tilsiktet, det bare blir sånn. Jeg liker ikke å ligge på magen og lese, altså lar jeg være. Dette medfører at jeg ikke blir brun på ryggen. Hadde Vårherre villet at jeg skulle vært jevnt brun, hadde han latt meg bli født i et land hvor man er jevnt brune, eventuelt skapt meg slik at jeg likte å ligge på magen.

Vi ser med andre ord at det er skremmende kort vei fra soling på begge sider, med den hensikt å endre farge, til plastisk kirurgi, som jo handler om at man er misfornøyde med det Herren skapte og mener det er rett å endre det. Når vi i dag er så opptatte av å minske kroppsfokuset, forekommer det meg også merkelig at dette ikke gjelder det faktum at vi engang er født med den hudfargen vi har. Jeg kan til og med finne på noe så merkelig som å sitte i sola med klær på. Da er det også galt, fordi jeg da ikke blir brun.

Nå begynner vi å komme til kjernen i det hele. Soling er for meg noe som har med kos å gjøre. Jeg koser meg rett og slett i sola. Grunnen til at jeg tar av meg klær i sola er at det fort blir for varmt med klær på. Dessuten er det deilig å kjenne sval vind kjøle mitt nakne legeme i godstolen på verandaen. Motivasjonen er utelukkende denne kosen. Det at jeg blir brun er en naturlig konsekvens av en handling, og slik ikke noe jeg ser noen grunn til å påvirke i og med at jeg nå en gang er relativt fornøyd med hvordan jeg er skapt.

Selv kritiserer jeg ingen som soler både mage og rygg. Kjør på for min del! Det kunne ikke falle meg inn å fortelle noen at de skal sole deg sånn eller slik. Sol deg akkurat sånn du vil sier nå jeg. Men de av oss som altså er så tolerante at vi aksepterer at andre soler seg som de vil, skal ikke tilkjennes den samme rett. Det er urettferdig det.

Det finnes mange regler vi ikke forstår

Kvinners forhold til klær er et vanskelig tema. Det er flere årsaker til dette, men det kommer sjelden noe godt ut av å snakke om det. En hver ektemann som, i all vennskapelighet, tar dette opp vet at han balanserer på ytterst stram line hvor sjansen er 99% for at han faller ned på den med en fot på hver side av lina. All snakk om kvinner og klær vil automatisk oppfattes som kritikk med mindre man har til hensikt å rose en bekledning. Da mistenkes man heller for å ha underliggende motiver og straffes deretter.

De samme klærne trenger klesskap. Klesskap er en innretning man starter med å installere når man stifter felles bo. Reglene er sånn at man har for eksempel 18 hyller til sammen. Nyforelsket enes man om å dele på alt, også disse hyllene. Man går trøstig i gang med å fylle dem opp. Allerede her ser man kimen til fremtidig konflikt. Mannen putter sine tre bukser i en, t-skjortene og gensere får hver sin. Siden han jo har 9 hyller til rådighet blir det lite klær i hver, men det er lett å ha kontroll slik. For fruens vedkommende er det annerledes idet 9 hyller kun dekker den plassen buksene alene trenger.

Dermed begynner problemene. Hun titter forsiktig, med et innbydende, smil, på sin kjære. Han skjønner straks at han må gi litt, så litt til og deretter enda mer. For min egen del er de 9 hyllene redusert til 4 etter 25 år mens fruen sliter med å få plass til sitt i de resterende 14. Løsningen er like åpenbar som enkel; Jeg må enten gi fra meg litt mer av mitt territorium eller bygge nytt skap, sannsynligvis en kombinasjon. Man kan forstå hvordan Ukraina føler det med en nabo som Russland.

Nesten ingen av disse klærne blir noen gang brukt. Av og til kan en dame få ånden over seg og bestemme seg for å gå gjennom hyllene med det mål å kvitte seg med noen plagg. Dette resulterer i frenetisk aktivitet og ender alltid opp med at ingenting kastes. Plassen blir imidlertid litt bedre idet alt brettes pent sammen og stables sirlig. Det er jo viktig at det ser pent ut bak skapdøra. Dette medfører at damen ser at det finnes plass til mer klær, og plutselig dras man med på shopping. Det finnes alltid klær på tilbud, faktisk er alle klær og sko av en eller annen grunn alltid på tilbud, noe som igjen fører til at man som en økonomisk dyd av nødvendighet handler som gal for å spare penger. Det er veldig, veldig viktig at man holder kjeften igjen stilt ovenfor denne økonomiske logikk det er få menn forunt å forstå.

Dette er bare et eksempel på regler det er umulig å forstå, men som man dømmes strengt for å ikke følge. Bare det å snakke om temaet fører til at damer transformeres til en Putin, en Erdogan eller en Trump i møte med kritisk journalistikk. Det er med andre ord fare på ferde. Man følger altså reglene i vissheten om at antallet freddager i måneden gjerne endres om man benytter seg av ytringsfriheten.

Noe annet er reglene som styrer bruk av badebukse og shorts. Det er vanskelig for en praktisk anlagt mann å følge med. Her er det faktisk helt nødvendig å ha en kone som kan styre en slik at man ikke trår over de usynlige og totalt inkonsekvente regler som finnes. Vi kan ta utgangspunkt i vår egen campingferie. Det er slik at man kan sole seg i bare badebukse utenfor campingvogna. Det finnes lite privatliv på en campingplass og alle kan dermed studere mitt legeme om de finner grunn til det. Ingen oppfatter en mann som soler seg som noe galt. Dermed skulle man kanskje tro at vi er kommet dithen at badebukse er et akseptabelt klesplagg, man kan jo til og med ustraffet gå slik kledd i en offentlig svømmehall foran massevis av barn. Så mye for å tenke logisk.

Som jeg nå sitter i badebukse og soler meg, skyer det plutselig over. Det er fortsatt varmt, men altså ingen sol. Nå er det maktpåliggende at jeg trekker inn i vogna og skifter til shorts og skjorte. Det er nemlig noe veldig mistenkelig over en mann i middelalderen som sitter ute i bare badebukse når det ikke er sol. Nå betraktes du med ett som en potensiell overgrepsmann. Om du tenker på å bevege deg til stranda, er fortsatt badebukse fullt ut å anse som et akseptabelt plagg, på stranda altså. Det er forbundet med fare for både rullebladet, samt ditt gode navn og rykte, om du tenker på å gå fra vogna til stranda iført bare badebukse. Her må man etter reglene ha shorts utenpå badebuksa og selvsagt skjorte.

Så skulle man kanskje tro at når det er greit å sole seg i bare badebukse indikerer det at bar overkropp er innenfor. Igjen er man ute og kjører. Det er av en eller annen grunn åpenbart at du ikke har rent mel i posen om du opptrer i bukse og bar overkropp utenfor vogna i sola. Det er en totalt utilbørlig bekledning. Det er selvsagt noe svært suspekt over en mann som bare soler overkroppen og ikke beina. Det å ha på t-skjorte og badebukse forteller også noe om din nedrige moral. Badebukse er et plagg som kun står seg alene og får ikke under noen omstendigheter blande seg med andre plagg.

Nå er jo en badebukse et relativt lite plagg, kun egnet til å dekke ræva og genitaliene. Den er altså likevel å anse som et fullt ut akseptabelt, ja rent ut sagt, et kyskt plagg under riktig bruk altså. Man kunne av dette forledes til å tro at det dreier seg om å gjemme til juvelene så de ikke er til offentlig sjenanse. Slik er det ikke. Prøv bare å sette deg i sola og sole deg iført en meget mer dekkende boxer, jeg nevner ikke engang truse. Før du vet ordet av det ligger du i jern. En underbukse og en badebukse er til forveksling helt like, det er likevel å anse som et sosialt selvmord å opptre i en underbukse under bading.

Det er ikke gitt en enkel mann å forstå hverken kvinner eller de regler de vil ha oss til å leve under. Menn forholder seg til verden med en logisk tenkemåte. Det gjør sikkert kvinner også, men de forstår nok logikk annerledes enn oss. Siden de nå engang sitter på makten må vi bare forholde oss til det. Reglene er forsåvidt greie å følge bare en ikke forsøker å tenke på hvorfor de er slik. Det er litt som når to damer møtes i et selskap og oppdager at de har nøyaktig samme kjole. Du forstår ikke hvorfor, men vet at det ikke er bra.

For alle dere menn der ute som tenker på å forsøke å tolke reglene logisk og opptre deretter, vil man kunne tenke seg at siden reglene under noen omstendigheter definerer badebukse som akseptabel bekledning, vil dette gjelde alle omstendigheter. Noen få av dere vil kanskje føle dere kallet til å spørre hvorfor det er slik det er og til og med forvente et troverdig svar. Det blir litt som om en sovjetborger spurte Stalin om hvorfor han gjorde ulogiske ting. Han fikk nok et svar, men fikk gruble over troverdigheten i Gulag.

Jeg vil med andre ord fraråde enhver å teste ut reglene ved å ta en tur på kjøpesenteret ikledd kun badebukse. Jeg aner ikke hvorfor logisk sett, men jeg er redd det ikke passer seg.

Shorts og klær på salg

Ferieturen til våre naboer i øst tok en, ikke uventet, vending i dag. Det er slik, når man er overherre ( les leilending) i en familie med tre av kvinnekjønn at en badeferie ikke nødvendigvis er preget av bading. Den er selvsagt det også, men det kommer stadig susende inn nye momenter fra siden. Noen vil kanskje innvende at jeg, en mann, burde ha skjønt dette etter alle disse årene. Disse "noen" er da gjerne kvinner.

For en vanlig mann, altså ikke en raring med manbun, manbag og andre tvilsomme ting er verden ikke skrudd sammen slik. For oss betyr en badeferie nettopp det. Vi ser for en lang kjøretur med camingvogn på slep. Vi rygger vogna inn på plassen, selvsagt uten hjelp og på første forsøk. Ekte menn fra bygda er hverken spesielt intelligente eller pene, men vi kan rygge med henger! Deretter tar, ihvertfall jeg, en løpetur, før vi setter oss ned med en øl og forventer å slappe av mens ungene bader.
For de fleste menn fortoner dette seg selvsagt som en drøm.

Møtet med virkeligheten kan være brutalt. Vi menn er enkle og ukompliserte sjeler, i motsetning til kvinner. Menn kan sammenlignes med trehjulsykler. Enkle, robuste og virker i all evighet. Kvinner er mer som en franskprodusert rakett. Millioner av kompliserte duppeditter som skal samarbeide, men som gjerne ender opp med katastrofe. Når det smeller, er det bare å se kledelig ned og beklage. Jeg må legge til at jeg har fått streng beskjed om å nevne at dette ikke gjelder damene i mitt hus.

Siden vi tror at direkte tale betyr nettopp det, går det gjerne galt. Badeferie betyr selvsagt tusen andre ting, i ettertid skjønner jeg at dette gjerne er hintet om tidligere, et begrep menn ikke forstår. Kort sagt, vi må være med på ting vi helst ikke nevner uten å korse oss mot onde krefter. Det er her shoppingen kommer inn. Shopping dreier seg om å gå rundt i butikker uten å ha noen plan om å bruke penger, for man trenger jo egentlig noen ting. Når man kommer ut har man likevel funnet masse greier man plutselig fant ut at man trengte likevel. Som ved et Herrens mirakel er alle disse livsnødvendighetene på salg akkurat denne dagen. Dette betyr at man ved hjelp av en finurlig regnemåte som ligger langt over enkle menns fatteevne, finner at man faktisk har spart masse penger, noe som betyr at man kan handle flere viktige ting.

Menn behøver ikke forsøke å forstå dette. Man bør ikke engang tenke på å stille spørsmål. Bare aksepter at det er slik og hold kjeft. Stillt ovenfor Einsteins relativitetsteori skjønner man likevel ingenting, slik er det med kvinner også. Dette er noe vi aldri vil forstå uansett.

Badeferien blir altså plutselig en ørkenvandring rundt i ulike butikker mens døtrene ønsker seg den ene viktige blusen etter den andre. Når de har fått dem spør de selvsagt om jeg synes de er fine. For ordens skyld, det rette svaret er ja.

Så lenge shoppinggalskapen ikke rammer en selv går det til en viss grad an. Men når en samlet familie, mot min stemme, finner at jeg må ha ny shorts, blir det verre. Jeg har jo et utmerket eksemplar av sorten, med ruter og det hele. Jeg forstår nå at sånne shorts, med ruter altså, bare er til å sole seg i, man kan ikke gå i byen med dem. Altså må man kjøpe shorts, en lidelseshistorie det også fordi man, ledet av kvinnene, må prøve ulike butikker før man finner den rette butikken, hvorpå man endelig må prøve ulike eksemplarer som alle har det til felles at de egentlig er helt like i mine øyne, men ikke i kvinners øyne. Dermed må man prøve alle en gang til før kvinnene feller sin dom, som jeg må sone. Det dreier seg i bunn og grunn om noe så enkelt som en halv bukse, selvsagt til dobbelt pris.

Men man gjør så godt man kan. Nå er jeg den lykkelige eier av to shorts, hvorav den ene er til soling og den andre kan brukes i byen, fremgang der altså. Ferien er i sin spede begynnelse og flere uventede ting venter formodligen. Jeg regner meg som godt forberedt etter å ha gruset resten av familien i minigolf i går kveld. Nå skal jeg fundere litt på hvilke kriterier som ligger til grunn for når og hvor det er akseptabelt eller ikke å gå med badebukse. Et mysterium jeg lenge har grublet på. Jeg er sikker på at den før omtalte relativitetsteorien er barnemat å forstå i forhold til disse mystiske regler.

De vise menns klubb

I alle år og i de fleste kulturer har man hatt, og har fortsatt en tendens til å se opp til eldre for deres antatte visdom. Til tross for dobbeltrom på gamlehjem og negative overskrifter i så måte, kan jeg ikke fri meg for at jeg selv føler sterkt på denne respekten for eldre, i likhet med de fleste andre. Gjennom et langt liv har eldre tilegnet seg kunnskap og erfaringer det kan være godt å få del i for slik å slippe å drite seg ut i for mange sammenhenger i eget liv. Evnen til å lære av andres dumheter er sterkt undervurdert selv om politikere synes å være vaksinert mot dette. Denne respekten har ført til at jeg alltid har satt pris på å snakke med eldre, ihvertfall mange utgaver av arten.

For de flestes vedkommende oppfatter vi det som om toppen av visdom nås i pensjonsalderen, men helst før man begynner å surre med korttidshukommelsen. Tissing i buksa, sikling og slikt virker å være sterkt hemmende i forhold til det å bli oppfattet som vis.  Selv om mange opplever at håret begynner å bli grått lenge før visdom anses oppnådd, regnes grått hår gjerne som en av de ting som indikerer at man kvalifiserer for medlemskap i de vise menns  klubb. Siden både hårfarge og mengde (evt mangel på mengde) hår varierer får vi slå oss til ro med at man sannsynligvis må være et stykke opp i middelalderen før man kan begynne å bli vurdert i denne sammenheng. Herfra får vi tro at de fleste vurderer egnethet for medlemsskap ut fra den fremferd man til enhver tid utviser.

Dette fører til at mange i min alder ser fremover med forventning. Vi er godt middelaldrende menn med variasjoner av gråfarge i håret, i den grad vi har hår igjen naturligvis. Jeg kan her ile til med at det ikke ser ut som å være spesielt lurt å anlegge hentesveis om man aspirerer til medlemsskap i de vise menns klubb. Med all respekt; å gre fire hårstrå fra siden og over snaua ser bare dumt ut. Enda verre blir det om du forsøker å la nesehårene vokse for så å dra de bakover. Det ser ikke særlig vist ut, sånn er det bare.

Men, for de av oss som har beholdt hårmanken, unnlatt å farge den svart, eller helt eller delvis mangler den nevnte hodepryd og ikke dummer oss ut med hentesveis, ser vi nå fremover med forventning om å få slippe inn i varmen i klubben. Vi formelig kroer oss ved tanken på å bli forespurt om livets viderverdigheter av jyplinger i 20-30 årene, og faktisk oppleve, om ikke annet en slags illusjon, av faktisk å bli lyttet til. Det vanskelige er at man selv ikke kan bestemme når man er klar for å bli tatt opp i klubben. Det finnes ingen eksamen, og kriteriene er høyst vage og opp til alle andre enn deg selv å vurdere. Klageretten er ikke tilstede. Det er faktisk slik at om man høylydt klager over ikke å bli tatt på alvor i klubben, er man ute av bildet for godt.

Det er heller ikke slik at man vet når medlemskapet er et faktum. Det skjer gradvist, og fullstendig uten underveisvurderinger. Forsøker du å hevde retten til medlemsskap, eller endog viser til eksamener fra universiteter som kvalifikasjon er du ute på glattisen. Du trenger forøvrig ikke eksamener for å bli medlem, det oppnår man også totalt uten skolegang. Det er likevel ikke anbefalt å vise til "livets harde skole". Denne skolen kvalifiserer kun til medlemsskap i bygdetullinglaget, på samme måte som et forsøk med å vise til diverse vitnemål fra skoler og annet. Medlemsskapet i de vise menns klubb er uavhengig av skolegang eller mangel av dette, og ethvert krav på medlemsskap vil umiddelbart føre til å bli direkte utledd, for aldri mer og bli vurdert. Man er garantert et liv i bitterhet om man forsøker å få fortgang i prosessen med å bli medlem.

Det er utelukkende den fremferd du til enhver tid framviser som kan kvalifisere deg. Du får ikke vite hvem som vurderer deg og utfra hvilke konkrete kriterier. Det er slik sett et høyst urettferdig og tilfeldig system, som aldri ville stått seg i andre sammenhenger. Det vil aldri kunne lages noe nasjonalt vurderingsredskap for å måle når man er vis nok til medlemsskap. Nasjonale prøver fungerer ikke da kriteriene skifter avhengig av hvor du bor i landet. Det at du er en vis mann i Oslo (finnes det mon tro?) gir deg ingen garanti for visdom på bygda, snarere tvert i mot og vice versa. Om omverdenen anser deg som vis er det forøvrig lite sannsynlig at din kone gjør det samme. Det frarådes å hevde ovenfor sin kone at du egentlig er en vis mann ut fra bitre erfaringer andre har gjort. Kvinner som mente seg vise ble forøvrig brent på bålet for ikke så lenge siden. Taktfullt lar jeg dette ligge.....

Hva som fører til visdom er nå en ting. Det som likevel ser ut til å være felles for de med medlemsskap i klubben er flere ting. Du må nemlig betale for medlemsskapet. På veien har du uvergelig lagt bak deg evner og egenskaper man må kvitte seg med for å kunne bli oppfattet som vis, i tillegg har du fått noen nye.

Du blir ikke oppfattet som vis når du er i din manndoms fulle kraft, muskulaturen hos vise er ikke lengre det den var. Der man før brukte timer på å banke ned et gjenstridig morrabrød må en vis mann nå erkjenne at musklene ikke lengre strekker til. Koordinasjon blir en stadig større utfordring med oppnådd visdom, det er ikke lett å tre på et kondom og samtidig hindre gebisset i å klapre lystig samtidig. Mange vise har mistet håret og gjerne tenner på veien. Man mister også evnen til å lese avisen uten å holde den med strake hender. Vise må gjerne ha flere briller. Man har til de grader mistet evnen til å fremvise noe som kan minne om et taktomslag når man skal skynde seg. Vise menn skynder seg sjelden, det går bare ikke. Vise menn opplever på den annen side å oppnå økende mengder av uønsket hårvekst på alle deler av kroppen utenom hodet, spesielt der det er vanskelig å få det klippet. Man får oppleve å se på nattelivet oftere enn før som følge av de nattlige turene på toalettet. Mange vise kan også oppleve at fruen ikke kjefter like mye som før, hun er forlengst gitt opp, eller har flyttet ut. Til slutt er det også slik at vise menn har mistet evnen til å pisse en lang, sammenhengende stråle med noenlunde trykk.

Når man summerer det opp må man være temmelig vis for å finne en fortsatt mening med livet etter dette.

Om dumme og stygge mennesker

Noen mennesker er bare utrolig dumme. De sier dumme ting, gjør dumme ting, ja de ser endog dumme ut. Det faktum at det sikkert er andre som synes at du selv er temmelig teit streifer deg neppe. I vår egosentriske virkelighet trives vi gjerne med vår definisjonsrett. Det at denne retten kun anerkjennes av oss selv bruker vi liten tid å reflektere over. Vi vet da godt når noen er dumme. Ferdig med det.

Det samme gjelder stygge mennesker. Det finnes et utall av variasjoner over arten mennesker der ute, og noen av dem er altså stygge. Om det gjelder hårfargen, vorten på nesa eller andre mer eller mindre iøyefallende attributter, er det selvsagt opp til oss med definisjonsretten å påpeke. Vi bruker liten tid på å vurdere vårt eget utseende sett fra andres synsvinkel. Noen mennesker er tykke også, gjerne kjempetykke. De som synes dette er gjerne tynne mennesker, som av den grunn mener de representerer det naturlige beste utvalg. Uten at det så langt har blitt på moten er det sikkert noen tykke mennesker som synes tynne mennesker burde lagt på seg mer. Om verden blir mer perfekt får vi sikkert personlige kokker som motpol til personlige trenere. Selv vil jeg velge en personlig kokk til å lage maten slik jeg vil ha den, og en personlig trener som kan trene for meg mens jeg spiser, det vil helt sikkert gi meg gleden av å le av tynne mennesker.

Nå er ikke dette tenkt å bidra til å glatte ut disse motpolene, på ingen som helst måte. I dagens samfunn, hvor vi lar oss krenke av alt mulig, er det å håpe at vi i enda større grad blir i stand til å le av hverandre. Den moderne, politisk korrekte termen, le med hverandre, er ikke noen god bidragsyter idet vi mennesker trenger seire for å glede oss, selv om gleden over egne seire kun er marginalt bedre enn gleden over andres nederlag. Gleden av å være tykk og le av de tynne bør være like stor som gleden en tynn har av å le av en tykk person. Skadefryd er den eneste sanne form for glede sies det. Det er en grad av sannhet i det, forutsatt at din egen skadefryd over naboen som får parkeringsbot matches av naboens skadefryd når du trår i hundebæsjen kjøteren hans beleilig har plassert på trappen din. Ingenting slår en god nabokrangel. Enda bedre to naboer som ler av hverandre og seg selv.

Jeg hadde engang gleden av å høre en forelesning med Cato Zahl Pedersen (google navnet, dersom du er ung og dum, to selvsagt synonyme begreper jeg har lagt bak meg, ihvertfall det første). Han snakket om sitt iøyenfallende handikap skjebnen gav ham i sin lott å leve med. Han fortalte åpent om hvordan han opplevde mobbing og utestengelse og hvordan dette preget ham, men også hvordan det gav ham styrke til å utføre de utrolige prestasjoner som gav ham legendestatus. Å høre en person uten armer fortelle om dette, vente på det med de manglende armene, for så å oppleve at fyren sier; "Ja det var sannelig ikke greit å vokse opp med dette mellomrommet mellom tennene",  forteller noe om humor. Han laget god humor av seg selv og drepte kjapt enhver mulighet til latterliggjøring av egen person.

Når vi lar oss krenke i utgangspunktet taper vi lett, for verden er et temmelig grusomt sted i støytene. Det bør ikke være et mål å krenke, men for noen faller det dessverre naturlig, det har sikkert noe med manglende oppdragelse å gjøre, eller kanskje har de mentale utfordringer som mangel på empati. De bryr seg fint lite om du føler deg krenket, snarere tvert i mot. De elsker det. Lar du deg krenke vinner de. Ler du av dem, og enda bedre, av deg selv, vinner du. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, å mobbe noen som ikke lar seg mobbe. Det er dessverre ikke gitt for alle å ikke la seg bli mobbet, men for de som greier det er seieren allerede vunnet. For de av oss som ikke er mobber eller offer, bør vi velge å le av mobberen, gjerne etter at vi har gitt vedkommende en på trynet. Da kan gjerne den som blir mobbet le også. Etterhvert blir kanhende mobberen voksen nok til å le mer av seg selv i erkjennelsen av hvilken drittsekk han var. Vi må rett og slett le mer. Latter er god medisin!

Gled deg derfor over evnen til å le av andre som de får le av deg. Uansett hvordan du er skapt finnes det nok noe å le av. Vårherre er full av humor, det er derfor han skapte Harstadværinger og franske biler, gjerne i kombinasjon. Når vi vet at nordmenn ler av dumme svensker, og at de igjen ler av de dumme nordmenn blir jeg glad. Jeg elsker å le av mine homofile venner, fordi jeg vet hvor de elsker å le av heterofile meg. Ler du av noen som ikke evner å le av hverken seg selv eller deg, bør du tørke av deg gliset. det er kun moro når det går begge veier. Ler du av andre uten å anerkjenne deres rett til å le av deg selv, havner du i den lite misunnelsesverdige kategorien drittsekk. Ler du av en person som både evner å le av det, seg selv og i tillegg deg, har du fått en venn.

Hatter fra helvete

Hva er det egentlig med kongelige? Jeg tenker ikke nå utelukkende på ekteskap med nær slekt. Slike ting får en tro de best selv styrer. Like barn leker, som kjent, best. Nei jeg er mer opptatt av de åpenbare merkverdigheter som også vederfares de ikkekongelige som de senere år har fått gifte seg inn i slike familier. Det er klart at det tar tid å venne seg til en noe spesiell vinking fra slottsbalkongen, samt det å late som om man faktisk er interessert i alle de organisasjoner man er høyeste beskytter for.

Nei, jeg tenker på hattene. Hvis jeg, av en eller annen grunn, skulle blitt gitt muligheten til å bli kongelig, skulle det i kontrakten stått at jeg og mine på ingen måte skulle blitt utsatt for hattene dette innebærer. Det er selvsagt ille nok at kongen og kronprinsen må gå rundt med høye hatter. Det er, i tillegg til å være svært ubehagelig, også totalt uhensiktsmessig. Den praktiske nytten er lik null. Den varmer ikke, den har heller ikke bred nok brem til å fungere som paraply. Et lite pluss får til nød være at man får plass til de hvite hanskene oppi pullen. Med dette plusset følger også spørsmålet om hva som får godt voksne menn, som ikke spiller golf eller har andre lidelser, til frivillig å bruke hvite hansker. Det får være en annen sak.

Mye verre er det med hattene til kvinnelige kongelige. De har tunge representasjonsoppgaver og gjør en viktig jobb for landet både som fine representanter for landets ledelse og som døråpnere for norsk næringsliv i ulike land, ja kvinnene altså. Man skulle tro at med slike oppgaver ville vi, folket, bidratt til å unngå å gjøre hverdagen ytterligere ubehagelig for dem, men nei. Stakkarene må i utrengsmål ha diverse kreasjoner på hodet, som får en hvilken som helst festsalat eller blomsteroppsats til å gremmes. Jeg snakker ikke engang om den mangelen på nytte en slik hatt har, eller det ubehaget den selvsagt må påføre offeret. Det verste må jo være det å gå rundt å se totalt latterlig ut, til overmål spredt ut over all verdens TVskjermer. Nei, jeg misunner ikke kongelige.

Så kommer vi over på alle de andre som plutselig finner på en grunn til å ikle seg hatt. Dette gjelder spesielt middelaldrende menn. Av en eller annen grunn finnes det en prosentdel av oss som plutselig får et enormt behov for å påføre sitt eget hode, og andres øyne, smerten av en sixpence. Dette totalt unyttige og latterlige hodeplagget våre anglosaksiske venner velsignet verden med. Jeg har en nær venn, som i tillegg til det nevnte hodeplagg, benytter seg av fransk bil. Her snakker vi om alle ydmykelsers svigermor. Og dette er frivillig, mind you! Jeg vil tro det finnes diagnoser for slikt.

Jeg vil ikke engang nevne damer som er på galloppbanen for å se på hester. Selv hestene kler seg bedre enn dem. Hadde man satt slike hatter på en hest hadde man fått mattilsynet på nakken. Det burde finnes et mattilsyn for damer som interesserer seg for galopphester også. Eller kanskje et dyrepoliti som kunne sørge for at de stakkars hestene ikke utsettes for synet av damer i slike latterlige hatter.

Enkelte kunstnere bruker også hatt, Ikke fordi det hjelper på selve kunsten får man tro. Det er nok mer for å se ut som en kunstner. Disse hattene må være spesielle nok til at de som benytter dem blir oppfattet som kunstnere. I motsatt fall virker jo hatten mot sin hensikt. De som ikke er kunstnere, men som gjerne vil oppleves som kunstnersjeler har gjerne bestefars gamle hatt på hodet. Slik gjenbruk er jo sjarmerende, uten at det ser særlig bra ut av den grunn.

De som jobber innen matindustrien bruker hårposer. Dette ser heller ikke umiddelbart lekkert ut, men tjener i det minste en hensikt. Jeg vil framsnakke hårposer. En nyttig innretning som både holder håret tørt og samtidig effektivt forhindrer spredning av lus og annet utøy. Dessuten er de utrolig mye billigere enn disse rare hattene som ellers benyttes. Jeg ser for meg de kongelige på balkongen 17. mai. Med hårposer i rødt, hvitt og blått blir både hverdagen deres, og ikke minst frisyrene tørrere og lettere å holde orden på.

Nei, hatter er en vederstyggelighet og burde ikke finnes i et sivilisert samfunn av rent praktiskestetiske årsaker. Det faktum at jeg selv gikk med en slik skipperlue av lær i yngre dager, som ville fått gutta i Village People til å sikle, eller at jeg bruker caps uhemmet i hverdagen, er selvsagt en helt annen sak og har ingenting med dette å gjøre.

Gamle ord og uttrykk 2

Begrepet "Den gordiske knute" har vi fra Zevs tempel i oldtidsbyen Gordion. Sagnet forteller at den som kunne løse knuten ville herske over Asia. For oss i dag beskrives knuten som et uløselig problem. Aleksander den store så løsningen i sverdets makt og hogg den av. Kanskje kan vi se på ham som den første populist. De kjennetegnes gjerne med enkle, tilsynelatende åpenbare, løsninger på infløkte problem. Det faktum at løsningen sjelden er som Aleksander og knuten, synes ikke å påvirke politikere med en hang til slikt.

Et annet, beslektet, begrep kjenner vi fra "Columbi egg". Dette skal etter sigende komme fra Columbus da han konfronterte kritikere som mente at de også kunne oppdaget Amerika (iler til med å påpeke at nordmenn var der lenge før, de oppdaget at det faktisk bodde noen der allerede). Saken var den at han ba dem sette et egg på høykant, noe ingen klarte. Columbus kakket da egget lett mot bordet slik at det knakk litt og ble stående. Da kritikerne viste til at dette jo var enkelt, kunne Columbus hovere med å spørre hvorfor de da ikke fant Amerika selv. Som vi jo alle vet, hadde Columbus denne historien fra en italiensk arkitekt ved navn Filioppo Bruneleschi, og har dermed feilaktig lånt sitt navn til begrepet. I ettertid greit nok siden italienerens navn er alt for vrient til å brukes til slikt.

Navnet skjemmer, som kjent, ingen. Likevel kan det å knytte navn til begreper være av avgjørende betydning. Et eksempel på dette er selvsagt Adolf Hitler og hans muntre venner. Det har seg slik at den godeste Adolf egentlig kom fra en familie ved navn Schicklgruber. Hans far Alois var uekte sønn av Maria Anna Schicklgruber. Hvem hun produserte Alois med er usikkert. Det stod visstnok mellom en velstående kjøpmann ved navn Hiedler eller hans arbeidsløse bror. Hitler selv var veldig opptatt av å utelukke en jødisk kjøpmann ved navn Frankenberger som kandidat, uvisst av hvilken grunn. Gamle Alois falt til slutt ned på navnet Hitler. Adolfs bestemor var uansett "hissig på grøten", får en si. Det er vel nærliggende å tro at en bevegelse som hyllet sin leder med hilsenen Heil Schiklgruber neppe ville oppnådd den samme "herostratiske berømmelse" jeg straks kommer tilbake til.

Ord og begreper er kjempemorsomme, spesielt når de brukes uten at man egentlig kan dem. Slik ble det å "bøye seg i hatten", skiløperen Heidi Wengs ufrivillige humoristiske bidrag i så måte. Hennes forsøk på å "bøye seg i støvet" leder oss, uten sammenligning forøvrig, over til det å bli "herostratisk berømt", altså en berømmelse man får for en slett handling og som man slett ikke ønsker. Denne beskrives best med krangelen mellom Finansminister Siv Jensens og Trine Schei Grande i deres desperate forsøk på ikke å sitte igjen med "svarteper" etter det famøse vedtaket om poseavgift. Det å sitte igjen med svarteper beskriver forøvrig en tilstand hvor man tildeles ansvaret for noe man slett ikke vil være bekjent av.

Det å "legge et egg" er et begrep som gjerne kan knyttes til dagens populistiske politikere. Det viser til en handling som i beste fall kan beskrives som en tabbe og forklarer gjerne hva som skjer når populister får sjansen til å smelle til med sine enkle løsninger og hvordan krasjen med virkeligheten kan smerte. Begrepet forklares best for historieløse med det meste av det USAs nye president har oppnådd så langt i sin periode. Jeg ser ikke bort fra at han mottar et kjempetilbud fra norske Prior når han takker av som president. "Drite på draget" og å "bæsje på leggen" er andre, mer folkelige begreper som brukes i samme åndedrag. Å forsøke å få Trumps tilhengere til å forstå dette vil nok være å kaste "perler for svin", eller å forklare globaliseringens utfordringer for skoletrette tenåringer, som kan forklare det med perlene. Til mine elever hender jeg at jeg ber dem ta en pause med ordene "jeg kommer straks tilbake og kaster flere perler". Jeg tror ikke fornærmelser egentlig teller når de som mottar dem ikke forstår at de blir fornærmet.

Dette med forståelsen kan ødelegge ellers flotte ordtak. Da jeg i en avslutningstale skulle berømme forrige taler med å vise til det umulige i å "hoppe etter Wirkola", falt det "dødt til jorden" idet forsamlingen talen var myntet på var 17-18 år gamle. Jeg vil anta at de nok funderte veldig på hvilken film av Wirkola jeg refererte til. Idoler skifter gjerne med generasjoner selv om navnet er det samme. "Dødt til jorden" minner forresten ikke så lite om et annet uttrykk en, noe tilårskommet, kollega benyttet da han forsvarte sin troskap mot sin kone med ordene "død fugl faller ikke ut av redet". Om dette viste til troskap eller evne vil jeg ikke ha noen formening om.

Salige bestemor hevdet ofte at "det er for sent å snyte seg når nesa er borte", et tvillinguttrykk av "det er for sent å stenge stalldøra når hesten har rømt". Dette beskriver en situasjon hvor man forsøker å rette opp en katastrofe som allerede har hendt i ettertid, med virkemidler som burde vært tatt i bruk for å forhindre den samme katastrofen i å oppstå. Det viser seg at folk har en tendens til å bli svært opptatte av å kjøpe brannvarslere etter at brannen er slukket, iht brannvesenet. Min nå, godt voksne sønn, kom gjerne med buksa full av bæsj og påberopte seg hjelp for å gå på do da han var noe mindre enn nå. Politikere som har ansvar for beredskap har også gjerne et behov for å finne en do etter at de har "bæsjet på leggen". Den samme sønnen lærte forøvrig å ikke drite i buksa på en noe spesiell måte. På en jakttur senhøstes (han satt i bæremeis med hørselvern) dreit han heller i buksa enn å be om å få benytte utedo. Jeg kakket da hull i isen på vannet og vasket skitræva i råka. Mye hyl og spetakkel, men han lærte fort. Et utslag av at "som man reder ligger man". Han får forøvrig ikke stelle for meg når jeg blir gammel og senil. Her foretrekker jeg å være "føre var, enn etter snar".

Å "havne i den onde sirkel" er en lite misunnelsesverdig situasjon. Den beskriver det å være fanget inn i noe ubehagelig du ikke kan komme ut av, ikke ulikt når fruer skal "snakke sammen" med ektemenn. Gjerne om følelser og annet de påstår vi ikke har. Dette er selvsagt bare tull idet menn fint kan føle feks sult. Vi kan også føle redsel i slike samtalesituasjoner, det er uansett en ond sirkel. Det å bryte ut av en ond sirkel er ikke lett. Fremfor den onde sirkel er det nok uansett bedre å havne i den "gode trekant". Dette siste lar jeg henge i luften i frykt for at noen skulle tro jeg visste noe om hva dette kunne dreie seg om.

Moter og fornuft hører ikke sammen.

En vis mann sa en gang, ja det var vel strengt tatt jeg selv som sa det, dermed kan muligens dette med en vis mann diskuteres. Det jeg sa, eller rettere sagt skrev, var at moter er noe som er så stygt at det stadig må endres. Det er slikt vi har stylister til. De finner på noe nytt stygt vi kan irritere oss over en stund før det har forårsaket nok visuell forurensning og vi må ty til stylistene igjen. For stylistene er dette kjempebutikk og de skal jo ha noe å leve av de med.

Jeg lurte nok en gang på dette med moter da jeg i bilen en morgen på vei til jobb observerte en ung dame med restene av en dongeribukse på seg. Min første innskytelse var å stoppe bilen og ta henne med til politiet idet klærne åpenbart var revet av henne. Jeg var bekymret for voldtekt, det er jo så populært om dagen. Det så virkelig ikke bra ut, og alle medmenneskelige reflekser slo inn. Min eldste datter var med og kunne berolige meg. Det dreide seg selvsagt om moter.

Det viser seg altså at det nå er in med klær som er revet i filler. Siden jeg har tenåringsdøtre får jeg selvsagt førstehånds informasjon om utviklingen. Det dreier seg om betydningen av å ha klær som ser ut som mine. Altså klær som er slitt ut gjennom års bruk, evt bruk hardt i fysisk arbeide. Det nye er at brukerne av disse klærne på ingen som helst måte har slitt dem ut selv. Begrepet fysisk arbeide er vel også noe som nok lå temmelig fjernt for den ovenfornevnte unge, åpenbart moteriktig antrukne, damen. Her gjetter jeg selvsagt vilt, helt uavhengig av de 5 cm lange, sortlakkerte neglene hun prydet seg med. Men hva vet vel jeg?

Jeg spurte mitt unge orakel i passasjersetet om dette dreier seg om en type mote hvor man faktisk har forberedt seg over tid på det nye uttrykket. Altså om man i det skjulte har jobbet i klærne og slik beredt dem for den bruk de så ut til å være ment for. Igjen var jeg langt ute på viddene. Klærne er selvsagt helt nye, og med de rette merkene temmelig kostbare også. Det neste logiske spørsmål ble da naturligvis hvorfor man bruker gode penger på nye, dyre klær for så å rive dem i filler? Min datter så på meg med det blikket hvori jeg kunne speile meg og se en dinosaur.

Jeg burde jo ha skjønt at moter og fornuft ikke er kompatible størrelser. Klærne er selvsagt ferdig ødelagt av produsenten før du bruker et halvt statsbudsjett på å kjøpe dem, for så å kunne bruke dem noen dager før de er ferdig utslitte og må kastes. Definisjonen på mote er altså mer omfattende enn jeg innledet dette med. Jeg ser nå at moter beskriver noe som er så stygt at det stadig må endres, og som i tillegg er totalt ubrukelig idet det ikke virker over en viss tid.

Jeg forsøkte, overfor min datter, å påpeke at jeg, hennes kjødelige far, faktisk kunne anses som en trendetter, idet jeg har gått med hullete, utslitte bukser i perioden før dette ble mote, ja faktisk hele mitt liv til nå.. Jeg forsøkte videre å vise til meg selv som rådgiver når hun skulle ha nye klær, siden jeg jo både er i stand til å forutse det kommende motebildet, og i tillegg produsere ferdig utslitte klær, som nå er det nye. Jeg fikk ikke inntrykk av at jeg hadde noen stor fremtid som rådgiver innen feltet likevel. Jeg forsøkte også å spare noen kroner ved og foreslå at hennes mor kunne legge opp noen av mine moteriktig utslitte bukser slik at hun kunne være et moteikon uten at jeg gikk konkurs. Igjen manglet jeg følelsen av å bli tatt på alvor.

Når jeg tenker meg om er det i det hele tatt lenge siden jeg har blitt tatt på alvor i motediskusjoner, dette i den grad jeg overhodet noen gang har blitt tatt på alvor i denne sammenheng. Jeg kan likevel ikke unnlate å tenke mitt når jeg ser på hva mennesker rundt meg er villige til å finne på for å kunne anses som moteriktig antrukne.

Med noen år på baken, har jeg også en erfaring som viser at moter har en tendens til å gjenta seg selv. Dette viser at ikke alle mennesker vil greie seg i et darwinistisk perspektiv. Altså, noen mennesker som da jeg var ung opplevde å slite både leddbånd og brekke bein som følge av de høyhælte treskoene datidens mote foreskrev, vil igjen utsette seg for invalidisering som følge av at dette uvergelig vil komme på moten igjen. Disse menneskene vil neppe utgjøre grunnstammen av fremtidens mennesker. Man kan altså av dette utlede at moteriktig antrukne mennesker er et evolusjonsmessig feiltrinn.

Min kriminelle bakgrunn

Jeg vokste opp i en familie av kriminelle. Kanskje ikke ordentlige kriminelle slike som volds og seksualforbrytere, eller endog hvitsnippforbrytere som vi kjenner i dag. Neida, vår kriminelle bakgrunn er av en litt annen, mer uskyldig, art. Likevel er det ikke til å underslå at min yngre bror faktisk ble født som ordentlig, hardbarket kriminell.  Han var intet mindre enn kriminell allerede ved fødsel, kanskje til og med i mors liv, uten at jeg skal ta stilling til om dette kunne vært god nok grunn til abort etter datidens standard.

Det var ikke noen liten forbrytelse han var skyldig i da han kom til verden. Vi snakker faktisk om den fødte vanekriminell som aldri har vedkjent seg den minste anger for sine synder. Han ankom verden i juli 1971, et knapt år før straffelovens paragraf 213, som kriminaliserte homofili, ble opphevet ved lov 21 april 1972. Hadde de fersket han på fødestua hadde han kunnet se frem til 1 års fengsel for sine misgjerninger. Det hadde i det minste spart mine foreldre for kostnadene for barnehage.

For oss andre var kriminaliteten av en annen, i samtiden, mindre alvorlig art enn radikalisert, fundamentalistisk homofili. Noe av dette ble ikke engang sett på som kriminalitet, man fikk faktisk betalt for å utføre den. Vi snakker om granplanting. Over den ganske landsdel hadde styresmaktene i sin visdom, får man anta, funnet at det var en genistrek å plante gran fra fjære til fjell. Som guttunge tjente jeg og min eldre bror gode penger på å plante gran fra tidlig morgen og så lenge vi orket daglig om somrene. Personlig minnes jeg deltakelse i granplanting fra langt nede i Håkvik og til og med Sjursheim.

Nå skal det sies at det på den tiden ikke var det minste kriminelt ved virksomheten. Som nevnt, var dette statlig initiert og finansiert. Det er først i dag, når man ser resultatene av galskapen, at man forstår fagfolk som mener dette burde vært kriminelt. Saken er iht. de nevnte fagfolk at man trodde grana ikke var i stand til å formere seg videre her nord. Så feil kan man jaggu ta. Slik sett er kanskje både jeg, pappa, bestefar og min eldre bror frikjent for personlig ansvar, selv om vi aktivt utøvde miljøkriminalitet uaktsomt så og si.

Det er likevel ikke til å komme fra at det foregikk ting som definitivt ville kunnet bli sett på som kriminalitet om det ikke var for at man så litt stort på det den gang. Betalingen for granplanting var pr plantet gran. Man fikk utlevert feks 1000 tusen granplanter, pakket i bunter på 25 om jeg ikke husker feil. Om man da leverte tilbake 300 planter fikk man betalt for de 700 plantede trær. Nå begynner det sikkert å demre for enkelte. Vi leverte selvsagt ikke tilbake det vi ikke plantet. Jeg må innrømme at jeg selv er ansvarlig for såkalt dyngeplanting. Dette foregikk slik at man grov ned en hel kasse i et hull, dermed hadde man betaling for den nedgravde kassen også. Det var gode penger i slikt. Dette er heldigvis strafferettslig foreldet i dag. Dessuten har min moral innen området forbedret seg kraftig med årene.

En annen aktivitet, som faktisk kunne avstedkomme relativt kraftige reaksjoner, var slang. For yngre lesere er slang det å snike seg inn i åkrene til folk og naske med seg gulrøtter, neper og annet knask. Det var ikke så mye for knaskingen som det var for spenningen. Egentlig ønsket man jo at man skulle bli oppdaget, for all del ikke gjenkjent, for så å stikke av i mørket med en sur grinebiter av en overvektig bonde etter. Det var viktig at vedkommende var overvektig, evt skrøpelig nok slik at man ikke ble løpt opp og tatt. Slike stunt var allment akseptert bare man ikke ble tatt, ikke helt ulikt den tilsynelatende holdningen blant rikinger som gjemmer unna formuen sin i skatteparadis i dag. Forskjellen var vel i grunn at vi faktisk ble utsatt for sanksjoner om vi ble tatt.

Det ble ansett som relativt uskyldig å nappe med seg noen gulrøtter. Verre var det med tyveri. Det er viktig å skille mellom datidens forståelse av å naske, hvor man stjal noen gulrøtter man faktisk spiste, og det å ta noe som faktisk ikke var ditt og beholde det, feks penger eller redskaper På den tiden var det stor forskjell på disse tingene selv om forskjellen kanskje ikke er like åpenbar i dag. Tyveri var å sammenligne med hærverk og ble slått hardt ned på. Om det fremkom udokumenterte beskyldninger om slang, hadde du foreldrene i ryggen og unngikk sanksjoner utover pappas "neimen dette var ikke bra gutt", gjerne uttalt med et smil. Hadde du derimot stjålet eller begått hærverk var det ingen vei utenom. Foreldrene (ihvertfall foreldrene til de av oss som ikke senere ble vanekriminelle) tok et fast tak i øret og ledet deg til offeret for hærverket. Her fikk du så det holdt, først av offeret og dernest av dine egne foreldre. Du ble på en måte fordømt i stereo før du ble satt til å luke i hagen til den utsatte bonden inntil han fant ut at du hadde fått svi nok. Deretter ansatte han deg gjerne med betaling resten av sommeren hvis du gjorde god nok jobb. En type rehabiliteringsarbeid som fungerte bra får en si.

Vi tjente penger på å hogge veistikker også. Bunter på 25 ble levert hos veivesenet til bruk om vinteren. Kun bjørk uten kvist ble tatt i mot. Det var god butikk å samle inn tørre stikker fra fjoråret i veikanten om våren og bunte disse inne bak friske stikker. Igjen ikke ulikt endel hvitsnippforbrytere av i dag. Forskjellen her var at vi umiddelbart ble svartelistet og utestengt fra levering om vi ble oppdaget. Det var dermed vanskelig å gjenta suksessen, noe ulikt realiteten for dagens globale, økonomiske svindlere.

Med årene har både viljen til risiko, samt evnen til å løpe fra bønder blitt mer begrenset. Det ville jo også vært en smule mer sosialt stigmatiserende om man som voksen i såkalt god stilling skulle bli tatt for gulrotslang. Det er vel også tvilsomt om pappa ville vært tjent med å ta meg i øret. Selv kaller jeg det forbedret moral, men det hadde jaggu vært gøy å dra på gulrotslang igjen.